Bestemmelsen regulerer rekkevidden av norsk straffelovgivning i tilfeller der Norge ikke utøver noen suverenitet.


Anvendelse av norsk straffelovgivning i Norge og på områder hvor Norge har særlig suverenitet omfattes av straffelovens § 4. Paragraf 5 gjelder for de tilfeller vi er utenfor virkeområdet til § 4.

Bestemmelsen ramser opp en rekke tilfeller hvor straffeloven fortsatt anvendes, dersom de er begått av en norsk statsborger, en person med bosted i Norge eller på vegne av et foretak registrert i Norge.

Hovedbestemmelsen er nr 1, som sier at straffelovgivningen fortsatt gjelder dersom handlingen er straffbar også i landet der den er foretatt. Dette betyr at handlingen må være dekket av en straffebestemmelse etter handlingsstedets lovgivning, og også de øvrige straffbarhetsbetingelsene på handlingsstedet må være oppfylt.

Nr 2-11 angir konkrete lovbrudd som kan straffes etter norsk straffelov selv om vilkåret om dobbel straffbarhet ikke er oppfylt.

Straffeloven § 5:


§ 5. Straffelovgivningens anvendelse på handlinger i utlandet

Utenfor virkeområdet etter § 4 gjelder straffelovgivningen for handlinger foretatt
a) av en norsk statsborger,
b) av en person med bosted i Norge, eller
c) på vegne av et foretak registrert i Norge,
når handlingene:

1. er straffbare også etter loven i landet der de er foretatt,
2. anses som krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten,
3. anses som brudd på krigens folkerett,
4. anses som barneekteskap eller tvangsekteskap,
5. anses som kjønnslemlestelse,
6. er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet, eller rammes av §§ 120 a eller 127 jf. 120 a,
7. er foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett og kan straffes med fengsel,
8. anses som omsorgsunndragelse,
9. rammes av §§ 257, 291-296, 299-306 eller §§ 309-316,
10. anses som terror- eller terrorrelatert handling etter straffeloven kapittel 18, eller rammes av §§ 145 eller 146, eller
11. anses som oppfordring til en straffbar handling etter straffeloven § 183 eller innebærer fremsettelse av en hatefull ytring etter straffeloven § 185.

Første ledd gjelder tilsvarende for handlinger foretatt

a) av en person som etter handlingstidspunktet er blitt norsk statsborger eller har fått bosted i Norge,
b) av en person som er eller etter handlingen er blitt statsborger i eller bosatt i et annet nordisk land, og som oppholder seg i Norge, eller
c) på vegne av et utenlandsk foretak som etter handlingstidspunktet har overført sin samlede virksomhet til et foretak registrert i Norge.

Første ledd nr. 1, 2, 3, 6, 7, 8, 10 med unntak av § 145, og 11 gjelder tilsvarende for handlinger foretatt av andre personer enn dem som omfattes av første og annet ledd, når personen oppholder seg i Norge, og handlingen har en lengstestraff på fengsel i mer enn 1 år.

For handlinger som nevnt i første ledd nr. 2 gjelder annet og tredje ledd bare dersom handlingen etter folkeretten anses som folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse.

Straffelovgivningen gjelder også for handlinger som er foretatt i utlandet av andre personer enn dem som omfattes av første til fjerde ledd, dersom handlingen har en lengstestraff på fengsel i 6 år eller mer og er rettet mot noen som er norsk statsborger eller er bosatt i Norge.

Ved strafforfølgning etter denne paragraf kan straffen ikke overstige høyeste lovbestemte straff for tilsvarende handling i det landet der den er foretatt.

Påtale etter denne paragraf reises bare når allmenne hensyn tilsier det.