Straffeloven § 43 gir særregler for varigheten på en forvaringsdom.


Bestemmelsen er ganske enkel og det er egentlig bare å lese den for å forstå innholdet.

Etter første ledd må retten også ved forvaring fastsette en lengstetid for hvor lenge forvaringen kan vare. Etter tredje ledd kan denne perioden senere forlenges.

Denne tidsrammen bør ikke overstige 15 år, og kan ikke overstige 21 år.

Etter begjæring fra påtalemyndighetene kan retten ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 5 år av gangen, men da må forlengelsessaken reises senest 3 måneder før utløpet av forvaringstiden.

Etter andre ledd burde retten også fastsette en minstetid på forvaringen som ikke må være mer enn 10 år.

Straffeloven § 43:


§ 43. Varigheten av forvaringen

I dom på forvaring fastsettes en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år, og som ikke kan overstige 21 år. For lovbrudd som har en strafferamme på fengsel i inntil 30 år, kan retten fastsette en tidsramme som ikke kan overstige 30 år. Var den domfelte under 18 år på handlingstidspunktet, bør tidsrammen vanligvis ikke overstige 10 år, og den kan ikke overstige 15 år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 5 år om gangen. Sak om forlengelse reises ved tingretten senest 3 måneder før utløpet av forvaringstiden.

Retten bør også fastsette en minstetid for forvaringen som ikke må overstige 10 år. I de tilfeller hvor retten fastsetter en tidsramme som overstiger 15 år, kan retten likevel fastsette en minstetid som ikke kan overstige 14 år. I tilfeller der retten fastsetter en tidsramme som overstiger 21 år, kan retten fastsette en minstetid som ikke kan overstige 20 år.