Sist oppdatert 28. april 2021 av Advokat Eirik Teigstad
Straffeloven § 35 oppstiller særvilkår for erstatning ved fullbyrdelsesutsettelse, som den domfelte må betale til den fornærmede.
Etter bestemmelsen skal retten pålegge den domfelte å yte slik erstatning og oppreisning som den fornærmede eller en annen skadelidt har «rett til og gjør krav på», og som den domfelte har «evne til å betale».
For det første skal erstatning bare ilegges der fornærmede eller en annen skadelidt «har rett til» det. Dette innebærer et krav om årsakssammenheng mellom den straffbare handling og det aktuelle tapet,
Videre vil betalingsevnen til den domfelte være sentral, jf. «evne til å betale». Betalingsevnen må vurderes konkret, og det avgjørende er om og i tilfelle hvor mye det er forsvarlig å pålegge han å betale.
Formålet med bestemmelsen er å hjelpe den fornærmede til det han eller hun har krav på. Videre skal bestemmelsen også ha en oppdragende effekt overfor den domfelte.
Straffeloven § 35:
§ 35. Særvilkår om erstatning og oppreisning
Som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse skal retten pålegge den domfelte å yte slik erstatning og oppreisning som den fornærmede eller en annen skadelidt har rett til og gjør krav på, og som den domfelte har evne til å betale. Er tapet tilstrekkelig klargjort, kan retten også av eget tiltak sette vilkår om erstatning.