Straffeloven § 33 oppstiller særskilte regler for vurderingen av om en gjerningsmann som er under 18 år på handlingstidspunktet skal straffes med ubetinget fengsel.


Bestemmelsen signaliserer at domstolene skal være tilbakeholdende med å bruke fengselsstraff mot unge lovbrytere.

Det er flere gode grunner for en slik bestemmelse. For det første vil lav alder gjerne korrelere med lav modenhet, hvilket vil ha betydning for den utviste skyld. I tillegg vil bruk av fengselsstraff kunne være særlig uheldig for unge lovbrytere.

Det følger av bestemmelsen at ubetinget fengselsstraff bare kan idømmes der det er «særlig påkrevd». Om vilkåret er oppfylt må vurderes ut fra en helhetsvurdering av lovbruddets art og øvrige forhold.

I utgangspunktet burde andre reaksjoner testes før lovbryteren idømmes ubetinget fengselsstraff. Der andre reaksjonsformer anses tilstrekkelige burde dermed ubetinget fengsel normalt ikke idømmes.

Det er imidlertid ikke alltid ubetinget fengselsstraff vil være utelukket, men i disse tilfellene vil det som oftest dreie seg om mer alvorlige straffbare handlinger.

Bestemmelsen ligner på bestemmelsen i straffeprosessloven § 174, jf. § 184. Denne gir anvisning på begrenset bruk av pågripelse og varetektsfengsling overfor unge lovbrytere.

Straffeloven § 33:


§ 33. Begrenset bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere

Den som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan bare idømmes ubetinget fengselsstraff når det er særlig påkrevd. Fengselsstraffen kan ikke overstige 15 år selv om straffebudet gir adgang til å idømme strengere straff.