Straffeloven regulerer hva som skjer der du ikke er klar over at handlingen du foretar er ulovlig. Dette er sjelden noen straffrihetsgrunn.


Rettsvillfarelse er at man i gjerningsøyeblikket ikke kjenner til at en handling eller unnlatelse er straffbar, og handler i den tro at den utførte handling eller unnlatelse er lovlig. Tanken er at når man i gjerningsøyeblikket ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, så foreligger ingen ”forbrytersk vilje,” og tiltalte har da kun opptrådt i tråd med loven, slik han har oppfattet denne.

Aktsomhetskravet er i praksis svært strengt, noe som er begrunnet i et effektivitetshensyn.

Aktsomhetsvurderingen vil blant annet kunne gå ut på hvor spesiell og allment kjent den overtrådte rettsregel er, tiltaltes individuelle forhold, alvorligheten av forholdet og forholdene for øvrig.

Rettspraksis har likevel av allmennpreventive grunner satt strenge krav til at de som bor og oppholder seg i Norge til enhver tid må sette seg inn i rettsreglene på det livsområde de ferdes i.

Det vil si at dersom noen kjører i trafikken plikter de å sette seg inn i de nyeste trafikkreglene (f.eks. ved innføring av forbud mot å snakke i mobiltelefon), og dersom noen skal starte en spesiell virksomhet plikter de å sette seg inn i de regler som gjelder for virksomhet generelt og driften av den aktuelle type virksomhet spesielt.

Av den grunn skjer det svært sjeldent at noen slipper straff på grunn av rettsvillfarelse.

Straffeloven § 26


§ 26. Rettsuvitenhet

Den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom.