Paragraf 25 stadfester det overordnede strafferettslige prinsippet om at alle skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.


Grunnen til dette overordnede prinsippet er at en primært ønsker å straffe handlinger som er straffverdige. Dermed blir oppfatningen av vedkommendes faktiske situasjon helt avgjørende. Har en mann slått ned en mann han trodde var en innbruddstyv, vil dette ikke være straffverdig selv om «innbruddstyven» egentlig bare hadde tatt seg inn i huset under nødrett.

I tillegg står også prevensjonshensyn sentralt. Strafferetten bygger i stor grad på prevensjonshensyn. Dersom mennesker blir straffet selv om de ikke oppfatter at de gjør noe galt, vil ikke prevensjonshensyn gjøre seg gjeldende.

Det er gjerningspersonens oppfatning «på handlingstidspunktet» som er avgjørende. Senere kunnskap er dermed irrelevant.

At enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet er ikke bare gunstig for han eller hun, som man ser med eksempel utjenlige forsøk. Dersom du for eksempel trodde at pistolen som du skjøt med var ladet, kan du straffes for drapsforsøk selv om det senere viser seg at det bare var løsammunisjon i pistolen (utjenlig forsøk).

Likevel ønsker man av forskjellige grunner i noen tilfeller å straffe uaktsomhet, hvilket medfører at når uaktsomt lovbrudd er straffbart kan også uvitenhet straffes dersom denne er uaktsom.

Til sist reguleres uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes vedkommende som om han eller hun var edru. Man må legge til grunn et såkalt fingert forsett.

Dette innebærer at retten må foreta en hypotetisk vurdering av skyldspørsmålet og avgjøre om du  likevel ville ha utvist nødvendig forsett eller uaktsomhet i edru tilstand. Hvis det foreligger rimelig tvil om at du ville ha begått handlingen forsettlig edru, må du eventuelt dømmes for tilsvarende uaktsomme handling, dersom uaktsomhet også straffes.

Straffeloven § 25


§ 25. Faktisk uvitenhet

Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.

Er uvitenheten uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart.

Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han hadde vært edru.