Straffelovens paragraf 22 nedfeller i hvilke tilfeller en handling er forsettelig. Bestemmelsen er en av kjernebestemmelsene i straffeloven og har gitt opphav til en rekke viktige høyesterettsdommer.


Hva som ligger i begrepet forsett er altså nærmere bestemt i denne bestemmelsen. Man har forskjellige former for forsett, alt fra det helt klare forsettet til det mer uklare.

Hensiktsforsett, bokstav a, er det aller klareste forsettet. Hensiktsforsett foreligger der man foretar en handling med viten og vilje. Handlingen er dermed tilsiktet. For eksempel skyter du mot en person for å drepe han, eller du legger en sjokolade fra en butikk i lommen for å stjele den.

Sannsynlighetsforsett, bokstav b, er det nest klareste forsettet. Sannsynlighetsforsett foreligger der gjerningsmannen har regnet det som sikkert eller overveiende sannsynlig at følgen vil oppstå. En følge er overveiende sannsynlig der gjerningsmannen anser det mer sannsynlig at følgen vil inntreffe enn det motsatte.

Tenner du for eksempel på et hus fordi du ønsker å se det brenne, men likevel holder det sannsynlig at noen vil omkomme som følge av brannen, vil du ha et sannsynlighetsforsett om at noen vil dø. Da vil du ha forsett om å begå drap.

Dolus eventualis, bokstav c, er det minst klare forsettet. Her holder gjerningsmannen det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Bestemmelsen er vrien og har voldt mye hodebry i tingretten, lagmansretten og Høyesterett. Flere dommere har forstått bestemmelsen feil.

Se for deg at du blir bedt om å kjøre en bil fra Sverige til Norge. En noe mistenkelig mann betaler deg 10 000 kr for jobben. Du vet ikke hva som er i bilen, for alt du vet kan det være alt fra godteri til penger. Du holder det allikevel som mulig at det kan være narkotika i bilen, og at du ved å kjøre bilen ulovlig vil smugle narkotika. Det første vilkåret er dermed oppfylt.

Det andre vilkåret, om å «velge å handle selv om det skulle være tilfellet», krever da et aktiv valg. Her tenker du deg om, og kommer til at du uansett vil kjøre bilen til Norge selv om det er narkotika i bilen. I dette tilfellet er dermed begge vilkårene oppfylt, og det foreligger dolus eventualis.

Når det kommer til selve bevisbedømmelsen er dette ofte det vanskeligste. Her må en sette seg inn i hodet til gjerningsmannen og forestille seg hva vedkommende tenkte i gjerningsøyeblikket. En må analysere hele handlingsrekkefølgen opp mot gjerningsøyeblikket og analysere hva gjerningsmannen tenkte.

La oss si at person A skyter og dreper person B. Har person A tidligere truet person B med å drepe han, skaffet seg mordvåpenet to uker før drapet, og pekt pistolen mot hodet til B i det han skjøt, er det ingen tvil om at det foreligger et hensiktsforsett.

Løper person A derimot fra tre menn som vil rane han og skyter bakover på en mørk kveld er forholdet mer tvilsomt. Skjøt han bakover fordi han ville drepe ranerne, eller ville han gjøre de redde slik at de sluttet forfølgelsen? Anså han det mest sannsynlig at skuddet ville drepe en av ranerne, eller var de såppass langt unna at han ikke trodde dette kunne skje? Alternativt, anså han det som mulig at skuddet kunne treffe og drepe en av forfølgerne, men valgte han likevel å skyte selv om dette skulle skje?

En ser at forsettvurderingen kan være vanskelig å praksis. En må vurdere hvert enkelt forhold konkret basert på fornuft og logikk.

Straffeloven § 22:


§ 22. Forsett

Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud

a) med hensikt,
b) med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller
c) holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 26.