Sist oppdatert 30. april 2021 av Advokat Eirik Teigstad
Paragraf 14 nedfeller kravet om legalitetsprinsippet i strafferetten. Ingen borgere kan straffes med mindre det foreligger en lovhjemmel.
Bestemmelsen er en ren presisering og har egentlig ingen egenverdi, da kravet annerkjennes som et generelt rettsprinsipp. Samtidig er også legalitetsprinsippet nedfelt i Grl. § 96 og EMK art. 7.
Legalitetsprinsippet innebærer i sin mest konkrete form at ordlyden i et straffebud må dekke handlingen gjerningsmannen har foretatt. Dette innebærer at gjerningsmannens handling må dekke hele straffebestemmelsens innhold. Er ikke dette tilfelle kan ikke gjerningsmannen straffes, uansett hvor straffverdig handlingen måtte være.
Eksemplet kan belyses ut fra straffelovens § 321 om tyveri. Av bestemmelsen følger det at:
«For tyveri straffes den som tar en gjenstand som tilhører en annen, med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å selge, forbruke eller på annen måte tilegne seg den.»
Her må for det første vilkårene «tar en gjenstand» som «tilhører en annen» være oppfylt. Hva som ligger i «tar en gjenstand» må vurderes ut fra ordlyden. Har gjerningsmannen for eksempel kun løftet opp gjenstanden noen centimeter vil det kunne være et tvilstilfelle om ordlyden er oppfylt.
Videre må gjenstanden «tilhøre en annen» oppfylles. Viser det seg at gjenstanden er eierløs vil den jo ikke «tilhøre en annen», og bestemmelsen er da ikke anvendelig. Her vil man imidlertid kunne straffe gjerningsmannen for forsøk.
Men dette er ikke nok. Gjerningsmannen må også foreta handlingen med «forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning» ved å for eksempel «tilegne seg den».
Dersom gjerningsmannen for eksempel tok gjenstanden for å ødelegge den, vil det ut fra ordlyden være tvilsomt om han hadde forsett om å skaffe seg en uberettiget vinning. Det samme dersom han mente at gjenstanden var hans, jf. uberettighet.
Poenget er at for at man skal straffe en handling må man først finne en straffebestemmelse som kan ramme handlingen. Dermed må man gå nøye gjennom bestemmelsen ord for ord for å analysere om bestemmelsens ordlyd kan dekke gjerningsmannens handling. Gjør den ikke det, kan ikke gjerningsmannen straffes.
Høyesterett har i nyere tid stilt strengere krav til legalitetsprinsippet. Et eksempel på dette er bloggerkjennelsen, Rt-2012-1211, hvor Høyesterett kom til at ytringer på internett ikke ble omfattet ordlyden i den gamle straffeloven § 10 som rammet «trykt skrift», selv om gjerningsmannens handlinger klart var straffverdige.
Til forskjell kan det nevnes den gamle Passbåtdommen, Rt 1973 433, der den gamle straffelovens § 422 som setter forbud mot å føre ”skip” i beruset tilstand ble anvendt på et forhold der en 17 fots passbåt med 115 hk motor ble ført i beruset tilstand. De fleste vil i dag mene at en slik båt ikke er et skip.
Poenget er at Høyesterett enkelte ganger opp gjennom årene har tolket straffebud utvidende. Det vil si, strukket ordlyden i et straffebud slik at det omfatter flere tilfeller en en bokstavelig tolkning av ordlyden skulle tilsi.
Det er ikke tvilsomt at det ikke nå lenger er adgang til dette. Rammer ikke en bokstavelig tolkning av ordlyden forholdet, vil det ikke være anledning til å bruke straffebudet på den aktuelle situasjonen.
Straffeloven § 14:
§ 14. Krav om lovhjemmel
Strafferettslige reaksjoner, jf. §§ 29 og 30, kan bare ilegges med hjemmel i lov.
