Fornærmede ble utsatt for at en god kamerat tiltvang seg samleie ved voldtekt. Tiltalte ble dømt til fengsel i 4 år, samt til å betale 150 000 kroner i oppreisning og 120 000 kroner i erstatning for tapt fremtidig arbeidsinntekt.

 

Stavanger tingrett avsa 1. desember 2011 dom med slik domsslutning:
«1. A, født 0.0.1982, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a) jf. annet ledd bokstav a), til fengsel i 4 – fire – år. Varetekt kommer til fradrag med 4 – fire – dager.
2. A, født 0.0.1982, dømmes til innen 2 – to – uker etter dommens forkynnelse å betale 150 000 – etthundreogfemtitusen – kroner i oppreisningserstatning til B. Han frifinnes for andre erstatningskrav.»
A har erklært anke over dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjaldt bevisvurderingen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen; og det sivile rettskravet.
Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 4. januar 2012 ble anken henvist til ankebehandling.
Statsadvokatene i Rogaland har deretter fremmet følgende tiltalebeslutning i saken. A er satt under tiltale ved Gulating lagmannsrett for «overtredelse av:
I. Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a
for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgangen var samleie.
Grunnlag:
Lørdag 13. november 2010 ca. kl. 02.30 i leiligheten til B i — gate 000 i X, kledde han av B mens hun sov og satte seg oppå henne. Da hun så våknet, holdt han henne fast i hennes armer og skuldre, samtidig som han sa ‘Er du dum i hodet’, ‘hva feiler deg’, ‘å fy fader, det er din feil, det er jo du som vil’, eller lignende. Han førte deretter sin penis inn i hennes skjede, alt mens hun skrek ‘vær så snill’, ‘nei’, eller lignende, og for øvrig ytet den motstand hun var i stand til.
Påstand om erstatning/oppreisning til fornærmede forbeholdes nedlagt. Erstatning/oppreisningskravet er fremsatt gjennom bistandsadvokaten.»
Ankeforhandling med lagrette ble holdt i Stavanger tinghus i dagene 15.-17. oktober 2012. Lagretten svarte ja på skyldspørsmålet, men lagrettens kjennelse ble satt til side av lagmannsrettens tre fagdommere.
Ankeforhandling er deretter avholdt i Stavanger i Handelens Hus i dagene 14.-16. januar 2013 i meddomsrett. Tiltalte møtte og ga forklaring. I tillegg til fornærmede ble det avhørt 12 vitner og én sakkyndig. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A er født 0.0.1982. A er kurder fra Irak. Han kom til Norge i 2003. I Norge har han hatt diverse arbeidsoppgaver, han har senest vært sjåfør på varebil. For tiden er han ute av arbeidslivet. Han har bolig i —vegen 0, 0000 Y. Han er ugift, ikke samboende og har ingen barn. Han er uten forsørgelsesbyrde.
A erkjente seg ikke skyldig etter tiltalebeslutningen.
 
Aktor har sammenfatningsvis anført:
Bevistemaet i nærværende sak er avgrenset til hvorvidt det samleiet som fant sted mellom sakens parter – og som tiltalte har erkjent og som er støttet av DNA-funn – var frivillig eller ufrivillig.
Aktor fremholder at tingretten kom til riktig resultat når den fant tiltalte skyldig i henhold til tiltalen, og at det samme gjaldt lagretten som svarte ja på skyldspørsmålet ved første gangs behandling av nærværende ankesak. Fornærmedes forklaring er sammenfallende med alle de ytre konstaterbare omstendighetene i saken, og funn på henholdsvis voldtektsmottak, utenfor åstedet da politiet først kom dit, og i elektroniske spor. At fornærmedes forklaring til politistudenten som først talte med henne mens fornærmede satt naken innhyllet i en dyne i det felles inngangspartiet til leiligheten der hun bor, kom i brokker og biter, er forståelig ut fra at fornærmede da var i sjokk eller en sjokklignende tilstand. Fornærmede var allerede da helt klar med hensyn til at hun var blitt voldtatt.
Aktor mener at tingretten har utmålt en riktig straff for den straffbare handlingen.
Aktor har nedlagt slik påstand:
«1. A, f. 0.0.1982, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jfr. annet ledd bokstav a til en straff av fengsel i 4 – fire – år.
Til fradrag i fengselsstraffen tilkommer 4 – fire – dager for utholdt varetekt.»
 
Bistandsadvokaten har sammenfatningsvis anført:
Vilkårene for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 jfr. § 3-3 er oppfylt. Selv om loven er formulert som en kanbestemmelse, betyr dette i henhold til rettspraksis allikevel at erstatning skal tilkjennes i en situasjon som den foreliggende.
Fornærmede krever seg tilkjent oppreisning stor 150.000 kroner. Berettigelsen av oppreisningserstatning og beløpets størrelse bestrides ikke av tiltalte dersom retten skulle finne ham skyldig i henhold til tiltalen. Tiltalte anfører imidlertid at han er uskyldig.
Fornærmede har dernest krav på erstatning med hjemmel i skadeserstatningsloven § 3-1.
Da voldtekten fant sted medio november 2010, var fornærmede lærling innenfor barne- og ungdomsarbeiderutdannelsen. Hun ble først sykmeldt i 14 dager etter voldtekten, dernest ble hun 50 % sykmeldt og til slutt 100 % sykmeldt. Dette innebærer at hun ikke fikk godkjent dette aktuelle året som ett av de to lærlingeårene hun trenger for å fullføre utdannelsen. Senere har hun klart teoriåret for utdannelsen med glans tross sin vanskelige situasjon. Hun blir imidlertid ikke ferdig fagutdannet før hun også har tatt igjen det ene lærlingeåret som hun mistet. Dette innebærer at hun kommer ett år senere ut i arbeidslivet enn det hun ville ha gjort dersom voldtekten ikke hadde funnet sted.
Fornærmede har i retten blitt rost av den sakkyndige som et usedvanlig livskraftig løvetannbarn, som på tross av vanskelige oppvekstvilkår har klart seg usedvanlig bra. Tiltalte var vel kjent med fornærmedes sårbare livssituasjon, men valgte ikke desto mindre henne ut som offer, ikke bare vel vitende om sårbarheten, men kanskje også på grunn av den. Under enhver omstendighet må en skadevolder – i de fleste tilfellene – «ta skadelidte som hun er».
Fornærmede ble påført så vel fysisk som psykisk skade ved overgrepet. Hun ble påført direkte skade i underlivet ved ugjerningen. Hun fikk psykiske reaksjoner som først var å ligne med dem som opptrer ved posttraumatisk stress syndrom. Hun er nå gitt den noe mindre alvorlige diagnosen «tilpasningsforstyrrelse». Hun tør fortsatt ikke å sove alene i leiligheten sin uten at det er minst én annen voksen der, hun tør ikke dusje dersom hun er alene i leiligheten sin, og hun må stadig sjekke dører, vinduer, låser, m.m. Hun er i noen grad blitt redd for menn. Hun har hatt spise- og søvnforstyrrelser og får fortsatt av og til mareritt der hun ser seg selv overfalt av en mann.
Den sakkyndige, lege Johannes Skaar spesialist i psykiatri, har etter utredning av fornærmede konkludert med at det er mer enn 50 prosent sannsynlig at de skadene som fornærmede ble påført ved voldtekten, er grunnen til at hun kommer ett år forsinket ut i arbeidslivet. Skaar beskriver fornærmede som en ung kvinne med et særlig driv i retning av å gjennomføre det hun gir seg i kast med. Selv om hun i unge år også hadde en turbulent tid på grunn av de problemene som omga henne i oppvekstmiljøet, har hun satset målrettet på den utdannelsen hun nå er i ferd med, og vist en usedvanlig evne til å rydde plass til den og gjennomføre sine forehavender.
Det anføres at fornærmede første år som faglært barne- og ungdomsarbeider ville kunne hatt en inntekt på 285 000 kroner etter fradrag av skatt. Det gjøres gjeldende at den overgangsstønad som fornærmede i dag mottar som aleneforsørger for tre mindreårige barn (8 år, 4 år og 3 måneder) på 13 400 kroner eller 13 200 kroner per måned ikke skal komme til fradrag ved utmålingen av erstatningen. Bistandsadvokaten har nedlagt slik påstand:
«A f. 0.0.1982 dømmes til å betale oppreisning til B med kr 150.000.- etthundreogfemtitusen – kroner, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
A f. 0.0.1982 dømmes til å betale erstatning for inntektstap til B fastsatt etter rettens skjønn, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
 
Forsvareren har sammenfatningsvis anført:
Bevisbyrden hviler fullt og helt på påtalemyndigheten. I nærværende sak er det ikke ført bevis for tiltaltes skyld. Fornærmedes forklaring er ikke troverdig; det er derimot tiltaltes forklaring. Tekniske bevis i saken støtter ikke mer opp om fornærmedes forklaring enn om tiltaltes forklaring.
Da fornærmede først forklarte seg til politiet, sa hun ikke at hun hadde sovet før voldtekten fant sted. Dersom fornærmede ikke da var i sjokk, knytter det seg en troverdighetsbrist til hennes forklaring. Fornærmede har dessuten sagt at hun gjemte seg under en Mazda 323, som er en liten og lav bil. Dette har hun neppe gjort, da hverken dynen hennes eller kroppen hennes bar merker (var skitten) på en slik måte som de naturlig ville blitt om hun hadde krøpet under bilen.
Fornærmedes opptreden tyder på at hun ville at tiltalte skulle bli med henne hjem, og det kan ha gitt ham forventninger om et seksuelt samkvem mellom dem.
Det er ikke ført tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld.
Subsidiært anføres det at dersom tiltalte finnes skyldig, bør han ikke få en normalstraff på 4 års fengsel, men noe mindre, da saken er blitt så gammel idet siste kommentarer fra Rettsmedisinsk Institutt forelå i midten av april 2011, og tiltale i saken først ble uttatt 9. oktober 2012.
Igjen subsidiært, for det tilfellet av at tiltalte finnes skyldig, anføres det at det ikke er innvendinger til oppreisning stor 150 000 kroner til fornærmede. Derimot bestrides det å være årsakssammenheng mellom ett års forsinkelse i studiene og voldtekten. Da samleiet mellom partene fant sted, var fornærmede en 24 år gammel alenemor, som til da ikke hadde vært ute i arbeidslivet. Tiltalte må følgelig frifinnes for dette erstatningskravet.
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
«Tiltalte frifinnes og anses subsidiært på mildeste måte.»

 
Lagmannrettens vurderinger:
 
Skyldspørsmålet

Lagmannsretten er enstemmig kommet til samme resultat som tingretten og juryen ved første gangs behandling av nærværende ankesak. Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens vurderinger i saken.
Lagmannsretten finner ikke at saken reiser noen bevistvil med hensyn til det ene og eneste sentrale spørsmålet i saken, nemlig om samleiet som partene hadde, var frivillig eller ufrivillig. Forholdet var en voldtekt. Det er ikke bestridt at A hadde sin penis inni fornærmedes vagina og at dette skjedde forsettlig. Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte forsettlig tvang seg til samleiet ved bruk av vold. For bevisvurderingen i denne sammenheng baserer lagmannsretten seg på følgende:
Lagmannsretten refererer først til de funn som ble gjort på Voldtektsmottaket for Sør-Rogaland noen timer etter at voldtekten fant sted. Undersøkende lege, dr. Anita Steinbakk, spesialist i gynokologi og fødselshjelp, skriver om dette:
«Fysisk undersøkelse, gjennomført ca kl 05.45.
1) Generell kroppslig undersøkelse:
a) Bakside høyre [venstre]skulder og høyre [venstre] side rygg: De sees røde og ferske (Ingen skorpe) stripeformede hudavskrap, ikke blødning.
Vurdering: Skrap mot huden av negler? (kloremerker). Forenelig med at hun har blitt holdt fast rundt armer/skuldre.
Foto: Dokumentert ved foto
b) Venstre underarm: Rødlig hud med overfladiske skrapemerker. Ca 10 cm i diameter.
Vurdering: Synes å være en hudirritasjon, eksematøs forandring med ferske kloremerker i område over. Kan være påført av kvinne selv på grunn av kløe i huden.
Foto: Dokumentert ved foto
c) Mage: Ømhet ved trykk nedre del av mage
Vurdering: Kan skyldes ømhet fra livmor etter voldsomt gjennomført samleie/penetrasjon.
2) Gynekologisk undersøkelse
Det er mye ømhet ved undersøkelsen. Det sees små bloduttredelser på innsiden av venstre indre kjønnsleppe; 2 stk ca 3mm store begge to.
Vurdering: Trykk, stumpt mot slimhinnen. Er forenelig med kvinnens framstilling av overgrepet. Kan skyldes trykk fra f eks fingre, eller penis mot skjedeåpningen.»
Hva gjelder den skaden som fornærmede var påført i underlivet, så beskrev legen som også var vitne i lagmannsretten, denne skaden som en skade som måtte ha vært meget smertefull. Legen som har vært ansatt ved voldtektsmottaket fra år 2000, sier hun der har undersøkt rundt 150 pasienter. Hun opplyste at anslagsvis mellom 10 og 15 prosent av de kvinnene som tas imot ved voldtektsmottaket, har skader i underlivet. Legen beskrev ellers fornærmede i saken her som svært forkommen da hun møtte henne på voldtektsmottaket. Hun lå i fosterstilling og skjelvende på undersøkelsesbenken – «som en fugleunge». Det tok over to timer å komme i gang med undersøkelsen av fornærmede. Legen trengte med andre ord usedvanlig – ifølge henne selv – lang tid på å få roet fornærmede noe ned.
Lagmannsretten finner videre at den anvendte volden er forenlig med fornærmedes forklaring om at hun både verbalt og ved å forsøke å vri seg unna, motsatte seg samleiet.
Umiddelbart etter overgrepet har fornærmede fortalt at hun sprang ut av leiligheten, naken som hun var, bare innhyllet i en dyne og med mobiltelefonen sin i hånden. Overgrepet fant sted i hennes hjem, som ligger i tredje etasje i et boligkompleks med en felles parkeringsplass utenfor. Fornærmede sprang til parkeringsplassen og søkte å skjule seg der. Hun klarte å taste nødnummeret på sin mobiltelefon og snakket med politiet. Lagmannsretten fikk avspilt i retten – to ganger – lydlogg fra samtalen. Lydbildet er av en kvinnestemme som virker så fortvilet, opprørt og redd at det er vanskelig – slik det også var vanskelig for politiet som mottok oppringningen – helt å oppfatte hva kvinnestemmen sier. Hun trygler imidlertid politiet om umiddelbart å komme henne til unnsetning og klarer å få oppgitt hvor hun befinner seg.
Når politiet kommer til stedet, finner de både fornærmede og tiltalte på parkeringsplassen utenfor leilighetskomplekset. Fornærmede er naken, men har en dyne rundt seg. Hun sitter på huk eller liknende bak en rød Mazda 323. Lent opp mot samme bil står tiltalte påkledd. Politiet oppfatter at fornærmede er redd tiltalte, og den kvinnelige politistudenten som er med under utrykningen, tar fornærmede med seg inn i inngangspartiet til leilighetskomplekset. En politimann tar seg av, det vil si samtaler med, tiltalte på parkeringsplassen.
Mens fornærmede satt sammen med politistudenten i inngangspartiet til leilighetskomplekset, sa hun stadig at hun var redd for at tiltalte skulle komme dit. Ute på parkeringsplassen hadde tiltalte sagt at han var venn av fornærmede, og at fornærmede hadde problemer med seg selv.
Politistudenten beskriver imidlertid at fornærmede gråt og skalv veldig, det vil si fornærmede gråt så voldsomt at hun ikke klarte å snakke. Hun roet seg heller ikke. Hun skalv og gråt og fortsatte med å være redd, og sa stadig at tiltalte ikke måtte komme inn der de satt. Med opplysninger som kom hulter til bulter og i brokker og biter fikk imidlertid politistudenten inntrykk av at tiltalte var en god venn av fornærmede, som hun hadde kjent i rundt fire år. Han er fetter til far til ett av hennes barn. De hadde mange ganger vært i selskap sammen og også drukket alkohol sammen. De hadde aldri vært kjærester, og tiltalte som bodde på Y, hadde også før overnattet i hennes leilighet etter selskapelighet. Denne natten hadde han fått tilbud om å overnatte i hennes leilighet. Hun hadde lagt frem pute og dyne til ham på en sofa i stuen. Alternativt var han tilbudt å sove på det ene av de to barneværelsene – datterens værelse – i leiligheten. Begge de to barna til fornærmede var denne helgen hos sine fedre.
Da politiet litt senere gikk opp i fornærmedes leilighet, sto det lys på i alle rom i leiligheten, TV-en sto på med relativt høy lyd, i sofaen var det lagt frem dyne og pute og teppe. I fornærmedes seng var det ingen dyne. Fornærmedes brystholder, topp, truse og strømpebukse lå utover gulvet. Alle dører i leiligheten sto åpne.
Når det gjelde det som passerte før voldtekten fant sted, bemerker lagmannsretten at den har forstått hendelsesforløpet som følger – uten at dette har direkte betydning for skyldspørsmålet som kun relaterer til hvorvidt samleie var frivillig eller en voldtekt:
Tiltalte og fornærmede hadde gjennom en årrekke veldig god kontakt, men kun som venner. Det var aldri noe kjærlighetsforhold mellom dem, og ingen av dem hadde noen gang heller gitt uttrykk for at de ønsket at vennskapet skulle utvikle seg i den retning. A er fetter til far til fornærmedes barn nr. 2. Det er også gjennom det kurdiske miljøet at A og fornærmede ble kjent. De traff hverandre i Oslo og kom fort på bølgelengde. Da A ønsket å flytte til X, fikk han tilbud om å bo hos fornærmede og sin fetter, et tilbud han aksepterte i 40 dager. Deretter fikk han selv leilighet bare noen hus lenger borte i samme gate. A skal ha vært en meget god venn som hjalp fornærmede med mange praktiske spørsmål, og som hun kunne diskutere praktiske utfordringer med.
Etter at det ble slutt mellom fornærmede og fetteren til A, fikk fornærmede etter noen tid en ny venn, som i egenskap av vitne i lagmannsretten har beskrevet seg selv som en sjalu person. Sistnevnte ønsket ikke at fornærmede opprettholdt sitt gode vennskap med A, etter at han ble sammen med fornærmede. A på sin side opplevde dette som sårt. Etter at det var blitt slutt mellom fornærmede og hennes nye – sjalu – venn, ønsket hun å gjenoppta vennskapet med A. Hun inviterte ham til middag, som han riktignok uteble fra, og inviterte ham med – sammen med to av halvbrødrene sine – til vorspiel hos seg aftenen før voldtekten fant sted. A kom, og det gjorde brødrene også. De satt på balkongen utenfor fornærmedes leilighet og hygget seg også med alkoholholdig drikke. Det er ikke kommet frem opplysninger som tyder på at noen av dem ble overstadig beruset ved anledningen, men de var påvirket av alkohol. Denne dagen hadde fornærmede lagt ut på facebook en melding om hennes store glede over at kontakten med A var gjenopptatt. Hun hadde fått tilbake en bror, som hun skrev.
En gang rundt halv tolv tiden om natten dro de fire fra fornærmedes bolig i — gate 000 nær telenettets basestasjoner i henholdsvis —senteret 2, Madla Amfi og — vei. De dro til utestedet Dickens i Stavanger sentrum nær basestasjonen Torgterrassen. I perioden mellom 12. november 2010 kl. 23.48.38 og 13. november 2010 kl. 00.24.52 har fornærmedes mobiltelefon vært å spore til basestasjonen i Torgterrassen.
På Dickens drakk partene noe mer alkohol. De danset og koste seg. Fornærmede forteller at hun danset både med sin storebror og med A. Med sistnevnte danset hun som hun hadde gjort så mange ganger tidligere, tett. Som hun forklarer det, var det imidlertid ingen kyssing eller klining ved anledningen. På et tidspunkt følte fornærmede plutselig at det siste hun hadde drukket, ikke hadde bekommet henne vel. Tvert imot følte hun seg uvel og ønsket å dra hjem for å legge seg. A ble med til leiligheten hennes der han og den ene halvbroren var tilbudt å overnatte fordi de ellers hadde lang vei hjem. Sammen tok tiltalte og fornærmede en drosje. Drosjesjåføren var en kar som de begge kjente. Fornærmede og tiltalte satt begge i baksetet under kjøreturen og snakket derfra med sjåføren. De kan ha sittet tett inntil hverandre. Ifølge drosjesjåføren, som også møtte som vitne i lagmannsretten, var det god stemning i bilen under kjøreturen som varte i 5-6 minutter, men han la ikke merke til at det var noen form for kyssing eller klining mellom partene.
Da fornærmede og tiltalte kom til hennes leilighet, forteller hun at hun gikk ut på balkongen for å røke en sigarett. Dette er noe hun normalt gjør før hun legger seg om aftenen og straks hun står opp om morgenen. Hun sier at tiltalte satte seg til foran TV-en som han slo på. Pute, dyne og teppe lå, som ovenfor nevnt, klar til ham på samme sofa. Fornærmede sier at hun deretter gikk inn fra balkongen og la seg i sengen sin som også står i stuen. Hun krøp under dynen og ringte på mobiltelefonen til sin gamle venn (han som hadde vært sjalu) og snakket kort med ham. Teledata viser at samtalen startet kl. 01.23.14 og hadde en varighet på 2 minutter og 53 sekunder. Fornærmede sier at hun opplevet at telefonsamtalen ble brutt, men kan ikke i dag nøyaktig erindre hvordan det kan ha skjedd. Hun mener at hun sovnet eller halvsov da hun plutselig ble oppmerksom på at tiltalte hadde satt seg/lagt seg oppå henne i sengen. Hun forsto hva han var i ferd med og motsatte seg dette, både ved å si nei, be ham slutte og avstå fra sitt forehavende, og ved å forsøke å vri seg unna. Hun ble imidlertid holdt fast, klærne ble tatt eller vrengt av henne, og hun ble voldtatt. Fornærmede hadde lagt seg iført undertøy, strømpebukse og muligens også en sort topp. Det sistnevnte sier hun at hun ikke lenger kan erindre med sikkerhet. Slik politiet senere fant klærne hennes spredt utover gulvet ved sengen hennes, lå brystholderen inni toppen, hvilket indikerer at plaggene har vært tatt/vrengt av henne samlet, det er forenlig med at hun også har lagt seg til å sove iført toppen.
Tiltalte har, om samme aften, forklart at han opplevet det slik at fornærmede i sine brødres påhør ble invitert til å sove i fornærmedes seng denne natten allerede mens det var vorspiel på balkongen. Det er ingen som har kunnet bekrefte dette i ettertid. Han sier dessuten at det var en del kyssing og klining mellom partene både på balkongen, på Dickens og i drosjen hjem, og at han oppfattet dette som en invitasjon til noe mer. Han sier at partene fortsatte å kline da de kom tilbake til leiligheten. Heller ikke disse opplysningene om klining er bekreftet av vitner.
A forteller dernest at de gikk sammen til sengs, og at de hadde et frivillig samleie. Det var et fullstendig problemfritt samleie, ifølge ham, hvilket ikke stemmer med de skader som fornærmede er påført i underlivet. Ifølge gynekologen ville ethvert samleie vært svært smertefullt for fornærmede, selv om skaden eventuelt skulle vært påført i fortid. Gynekologen har gitt uttrykk for at det ikke med sikkerhet kan sies hvor fort en slik bloduttredelse vil forsvinne, men det tar kanskje maksimalt 2-3 dager. Det er imidlertid intet opplyst i saken som skulle tilsi at fornærmede hadde skaden før voldtekten.
Tiltalte sier at han bestemte seg for å trekke seg ut av fornærmede før sædavgang, da han kom i tanker om at hans fetter tross alt er far til hennes ene barn. Ifølge A hadde fornærmede deretter en samtale med den sjalu, tidligere vennen sin. Etter samtalen ble hun sint, kastet telefonen fra seg så den gikk i flere biter. Tiltalte satte mobiltelefonen sammen igjen og ga den til fornærmede. Deretter løp fornærmede straks ut, i henhold til tiltaltes politiforklaring, naken, bare innhyllet i dyne. En slik fremstilling stemmer overhodet ikke med de foreliggende trafikkdata, der samtalen mellom fornærmede og den tidligere vennen startet kl. 01.23.14, og oppringningen fra fornærmede til politiets nødnummer 112 fant sted kl. 02.27, det vil si drøyt én time senere.
Lagmannsretten finner ikke at det foreligger noen objektive holdepunkter som støtter tiltaltes fremstilling av hendelsesforløpet.
Lagmannsretten understreker ellers at hverken politistudenten, som først tok seg av fornærmede, eller noen ved Voldtektsmottaket for Sør-Rogaland har antydet at fornærmede kan ha spilt så sterkt traumatisert som hun fremsto. Tvert imot har både politistudenten og legen ved voldtektsmottaket fremholdt at de i fornærmede så en særdeles sterkt traumatisert kvinne. Legen fra voldtektsmottaket ga uttrykk for at fornærmede var sjeldent sterkt traumatisert. Også den lydlogg fra politiets nødnummer, som ble avspilt for lagmannsretten, underbygger sterkt intensiteten i traumatiseringen. Videre støtter fornærmedes problemer i ettertid en forståelse av at traumatiseringen har vært svært sterk.
Den sakkyndige for lagmannsretten har på et tidlig tidspunkt funnet at fornærmede hadde problemer som lå tett opp mot diagnosen F43.1 «Posttraumatisk stressforstyrrelse». Ett av kriteriene for denne forstyrrelsen er: (i) enten en manglende evne til å huske, enten delvis eller fullstendig, noen viktige sider av tiden omkring den hvor man var utsatt for hendelsen; (ii) alternativt vedvarende symptomer på økt fysiologisk følsomhet eller aktivering som vist ved minst to av følgende forhold: vanskeligheter med å få litt søvn eller forbli sovende etter å ha sovnet; irritabilitet eller sinneutbrudd; konsentrasjonsvansker; årvåken, på vakt; og/eller overdreven skvettenhetsreaksjon. Den sakkyndige har konstatert at begge disse symptomene har vært til stede hos fornærmede. Hun har ikke hukommelsestap for det inntrufne, men har problemer med å huske hendelsesforløpet klart. Hun viser økt fysiologisk følsomhet ved søvnproblemer, irritabilitet, økt vaktsomhet og årvåkenhet. Når det gjelder evnen til å huske hendelsesforløpet, så er det ifølge den sakkyndige, som om noen har «stokket om kortene», slik at det ikke lenger er lett å plassere dem i riktig rekkefølge.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at fornærmede etter voldtekten fikk sjokk eller var i en sjokklignende tilstand. Lagmannsretten har derfor ikke funnet å kunne tillegge det noen vekt at hun overfor politistudenten innledningsvis ikke sa at hun hadde sovet eller halvsovet da voldtekten ble innledet. Dette kom imidlertid frem allerede da fornærmede forsøkte å beskrive hendelsesforløpet på voldtektsmottaket. Lagmannsretten bemerker at politistudentens fremste oppgave var å ta hånd om fornærmede, skjerme henne og roe henne. Man kan undres om det best skjer når fornærmede sitter naken innhyllet i dyne i et felles inngangsparti til leilighetskomplekset der hun bor, og der andre mennesker passerer, uten at fornærmede er skjermet mot deres nærvær.
Lagmannsretten understreker at alle tekniske bevis, faktiske bevis og opplysninger i saken støtter og/eller er forenlige med fornærmedes forklaring i saken. Tiltaltes forklaring står derimot på vesentlig punkter i motstrid med det ellers konstaterbare som ovenfor beskrevet. En enstemmig lagmannsrett finner det hevet over enhver rimelig tvil at tiltalte er skyldig i henhold til tiltalen.
 
Straffutmålingen

Lagmannsretten har funnet at voldtekten i nærværende sak bør lede til en normalstraff på 4 års fengsel.
Det er intet i saken å anføre i formildende retning. Lagmannsretten finner heller ikke at det har medgått uakseptabelt lang tid til etterforskningen og iretteføringen av saken. Dette selv om det har gått noe tid mellom siste uttalelse fra Rettsmedisinsk Kommisjon og til tiltale ble tatt ut. Det er påregnelig at denne type saker vil ta noe tid for å komme gjennom systemet.
Lagmannsretten vet heller intet spesielt graverende å anføre i nærværende sak ut over at tiltalte var særdeles vel kjent med fornærmedes sårbarhet. Han visste at hun hadde nærmest ubegrenset tillit til ham. Han misbrukte tilliten og dro fordel av hennes sårbare livssituasjon. Tiltalte valgte med andre ord sitt offer, vel vitende om at han ved voldtekten kunne avstedkomme særlig stor skade. Dette sistnevnte kunne eventuelt tale for at tingrettens fastsettelse av straffen til ubetinget fengsel i 4 år ble justert noe oppover.
Etter en helhetlig vurdering av saken finner lagmannsretten imidlertid at en straff på 4 års ubetinget fengsel best speiler det foreliggende sakskomplekset – ugjerningens alvor og iretteføringen av saken. Til fradrag i straffen kommer fire dager for utholdt varetekt.
Det foreligger ingen tilståelse i saken. Tiltalte har ikke bare brukt sin anledning til å avstå fra å forklare seg for derved ikke å bidra til egen domfellelse, men han har søkt å så all mulig tvil om fornærmedes troverdighet og på ingen måte bidratt til å redusere hennes smerte.
 
Erstatning til fornærmede

I nærværende sak er det krevet:
i. Oppreisning
ii. Erstatning til fornærmede for ett års forsinket inntreden i arbeidslivet
 
i. Oppreisning

Skadeserstatningsloven § 3-5 fastsetter:
«Den som forsettlig eller grovt aktløst har
a) voldt skade på person eller
b) tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3, kan – uansett om det ytes menerstatning etter § 3-2 eller standardisert erstatning etter § 3-2a – pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art. Ved krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven § 195, § 196 og § 200 tredje ledd, skal det ved utmålingen av oppreisning særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.»
Bestemmelsen gir retten en fakultativ adgang til å utmåle erstatning. Men dette må nå på grunnlag av rettspraksis oppfattes slik at når vilkårene for oppreisning er innfridde, har skadelidte krav på oppreising. Likevel slik at kravet kan settes til null der dette er rimelig og der det heller ikke vil stride mot prejudikatprinsippet om at like tilfeller skal bedømmes likt.
I nærværende sak har tiltalte forsettlig voldtatt fornærmede. Det foreligger dessuten årsakssammenheng – slik lagmannsretten nedenfor vil redegjøre nærmere for – mellom voldtekten og skadefølger. Loven stiller imidlertid intet tilleggskrav om at det eller de straffebud som tiltalte er dømt for overtredelse av, også skal inneholde et vilkår om skadefølge. Erstatningsbestemmelsen er en sivilrettslig konsekvens av den skadevoldende handlingen.
Sentralt ved utmålingen av oppreisning står art, grad og omfang av den tort og smerte eller krenkelse som det er tale om. Dels objektivt sett, og dels fornærmedes opplevelse av det. I flere dommer er det uttalt at selv om krav på oppreisning fremdeles har et preventivt og pønalt formål, er den fornærmedes kompensasjonsbehov i dag det fremtredende elementet.
I henhold til relevant rettspraksis vil oppreisninsbeløpet etter voldtekt generelt ligge på 150 000 kroner.
På bakgrunn av det som ovenfor er sagt om de særegne omstendighetene i nærværende sak og den store belastningen som den har vært og fortsatt er for fornærmede, skjønner lagmannsretten at oppreisningserstatning til fornærmede passende kan settes til 150 000 kroner.
Det er ikke bestridt i saken at fornærmedes krav på en oppreisning stor 150 000 kroner er berettiget. Det vil si det er hverken bestridt at lagmannsretten har lovhjemmel for å tilkjenne oppreisning; og ei heller er beløpets størrelse bestridt.
 
[ii.] Erstatning til fornærmede for ett års forsinket inntreden i arbeidslivet

Fornærmede har hatt en turbulent oppvekst med en alkoholisert mor. Sistnevnte har vært tørrlagt de siste 10-12 årene, men er i dag uføretrygdet på grunn av nerveproblemer. Fornærmede har fire halvbrødre, hvorav den ene er eldre enn henne. Hun fikk tidlig mye ansvar, blant annet for alle sine brødre. Det var fornærmede som sto for mye av matlagingen i barndomshjemmet. Da hun var 10 år gammel, grep barnevernet inn i hennes hjemmesituasjon, og hun har etter den tid vokst opp i forskjellige fosterhjem og på barnevernsinstitusjoner. På ett tidspunkt bodde hun i fosterhjem sammen med den halvbroren som er nærmeste henne i alder. Det ble for krevende for fosterhjemmet. Fornærmede opplevet ikke situasjonen som god, og hun ønsket mer kontakt med sin mor. Hun ble flyttet til et annet fosterhjem og bodde der i 2 år til hun var 15 år. Da stakk hun av i fem dager og trodde at hun på den måten ville få mer kontakt med sin mor. Hun ble så flyttet til institusjoner, hvor hun var frem til hun var 16 år. Da vant hun en sak mot barnevernet, der tvangsplasseringen av henne i en ungdomsinstitusjon var temaet. Deretter flyttet hun på hybel for seg selv. Fornærmedes oppvekst var preget av mye ansvar for halvbrødrene. Moren kunne være borte inntil ett døgn av gangen, fornærmede sto for matlaging og husstell. Selv om oppveksten var tøff, har fornærmede greid seg godt, ifølge henne selv. Hun fikk selv sitt første barn 18 år gammel, og har i dag tre barn på henholdsvis 8 og 4 år, samt en liten pike på 3 måneder.
Da voldtekten fant sted, var fornærmede i gang med læretid på Z skole for å ta fagbrev som barne- og ungdomsarbeider. Rektor ved Z skole har senere kommentert situasjonen for fornærmede etter voldtekten som følger:
«Etter den aktuelle hendelsen har [fornærmede] hatt veldig mye fravær og vil ikke kunne få godkjent sin læretid.
Hun har måttet redusere sin tid hos oss til 50 % og selv dette er for mye med den store belastningen saken har vært og er for henne. Hun har i tillegg vært 100 % sykmeldt i én periode.
Jeg ser med bekymring på dette og ser en ung jente som virkelig har det tøft og som har fått ødelagt utdanningsløpet sitt på grunn av denne hendelsen.»
Dette innebærer at fornærmede ikke fikk gjennomført det første av de to lærlingeårene som er nødvendige for fagbrevet, slik skolen vurderte det, på grunn av voldtekten. Hun er imidlertid fast bestemt på å gjennomføre også lærlingeperioden. Etter voldtekten har hun gjennomført det ene teoretiske skoleåret som er nødvendig for fagbrev. Der har hun bestått med glans. Fornærmede sier at hun opplevet at hennes hovedlærer var særdeles flink til å følge henne opp i den vanskelige situasjonen som fornærmede da fortsatt befant seg i.
I den vurderingen som nå følger, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et midretall. Mindretallet består av meddommer Jorunn Karin Berg.
 
Flertallets vurdering

Den sakkyndige for lagmannsretten har konkludert med at det er «mer enn 50 % sannsynlig at det er årsakssammenheng mellom voldtekten i november 2010 og symptomene på PTSD/tilpasningsforstyrrelse som observanden har utviklet i etterkant». Lagmannsrettens flertall finner ikke at det er fremkommet noe i retten som gir grunnlag for å dra denne konklusjonen i tvil. Lagmannsrettens flertall finner videre at det er de psykiske skadene etter voldtekten som har ledet til at fornærmede fikk slikt fravær fra sitt første lærlingeår at hun ikke fikk dette godkjent og må ta det om igjen. Det sistnevnte innebærer at hennes inntreden i arbeidslivet blir ett år forsinket likegyldig når hun måtte gå ut i fullt arbeid som fagarbeider.
At fornærmede tidligere ikke har vært i arbeidslivet, finner lagmannsrettens flertall ikke å kunne legge avgjørende vekt på. Voldtekten inntraff da hun var 24 år gammel og eneforsørger for to mindreårige barn. Med den turbulente oppveksten hun hadde, finner lagmannsrettens flertall tvert imot – slik den sakkyndige sterkt understreket – at fornærmede har vist en usedvanlig sterk gjennomføringsevne i forhold til de mål som hun har satt seg utdanningsmessig, og at omsorgen for barna ikke har stoppet henne i hennes forsett. Tvert imot kan det synes som om hennes erfaringer fra unge år med mye ansvar har satt henne i stand til å organisere seg på en effektiv og adekvat måte. Når det gjelder fornærmedes økonomi, så bor hun i en kommunal bolig på Z. Hun lever av overgangsstønad. Hun har totalt utbetalt rundt 22 000 kroner i måneden (inklusive barnetrygd) og fortalte den sakkyndige at hun med det klarer seg godt. Hun har alltid vært flink med økonomi, skriver den sakkyndige. Han opplyser også at hun har gjeld i Statens Lånekasse på 100 000 kroner.
Lagmannsrettens flertall finner med hjemmel i skadeserstatningsloven § 3-1 skjønnsmessig at fornærmede skal tilkjennes en netto erstatning stor 120 000 kroner for tap i fremtidig erverv. Lagmannsretten bemerker at det knytter seg en rekke usikkerhetsmomenter til beregningen av et slikt tap. For sitt skjønn har lagmannsretten tatt som et utgangspunkt at begynnerlønnen for en person med fagbrev i barne- og ungdomsarbeid nå ligger på i overkant av 300 000 kroner.
Beløpet skal reduseres med verdien av trygdeytelser, som skadelidte får på grunn av skaden, og som dekker samme skade eller tapspost som skadeserstatningen vil gjøre. Slike trygdeytelser er kompensasjonsrelevante når de er utløst av skaden og skal dekke samme skade eller tapspost som skadeserstatningen skal dekke. Det vil si at begge dekningsformene må være likeverdige, både i tid, utmåling og skatt. Det samme gjelder regelmessig ytelser etter sosialtjenesteloven. Skattefordel på grunn av skaden blir regnet for likestilt med trygdeytelse.
Ved sitt skjønn har lagmannsrettens flertall under tvil gjort fradrag for den overgangsstønaden som tiltalte nå mottar.
 
Mindretallets vurdering

Lagmannsrettens mindretall slutter seg til tingretten og dens begrunnelse for ikke å tilkjenne fornærmede erstatning for tapt fremtidig arbeidsfortjeneste. Mindretallet finner at fornærmede som alenemor til tre neppe vil kunne komme ut i fullt arbeid før så langt inn i fremtiden, at ett år fra eller til i arbeidslivet neppe vil ha noen økonomisk betydning.
 
Saksomkostninger

Saksomkostninger er ikke krevet og blir ikke idømt.
Dommen er avsagt under slikt dissens som ovenfor fremkommer.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1982, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jfr. annet ledd bokstav a, til fengsel i 4 – fire – år. Varetekt kommer til fradrag med 4 – fire – dager.
2. A, født 0.0.1982, dømmes til å betale 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner i oppreisningserstatning til B.
3. A, født 0.0.1982, dømmes til å betale erstatning for tapt fremtidig inntekt til B med 120.000 – etthundreogtjuetusen – kroner.
4. Oppfyllelsesfristen for domsslutningens punkter 2 og 3 er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Les mer om ordningen med bistandsadvokat.