Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
Fornærmede forsøkte å avslutte et analt samleie på grunn av smerter, men tiltalte brukte vold for å tiltvinge seg samleie. Tiltalte ble frifunnet for straff, men dømt til å betale 175 000 kroner i oppreisning for voldtekten.
Ved tiltalebeslutning av 12. august 2012 utferdiget av Troms og Finnmark statsadvokatembeter ble A, f. 0.0.1975, satt under tiltale ved Alta tingrett for overtredelse av
I Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a
For ved vold å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie.
Grunnlag:
Søndag 23. oktober 2011 ca. kl. 01.00 i ***veien 00 i X hadde han analt samleie med B. Etter kort tid ble dette så smertefullt for B at hun ropte at han måtte stanse og hun prøvde å vri seg unna. Til tross for dette fortsatte han det anale samleiet mens han holdt hennes hender på ryggen, slo og lugget henne og presset henne hardt ned i sengen. På et tidspunkt klarte hun å vri seg løs, hvorpå han kastet henne mot et klesskap. Hun ble da beordret tilbake i sengen hvor han igjen førte penis inn i hennes analåpning uten at hun gjorde ytterligere motstand.
II Straffeloven § 228 første ledd jf. § 232
For under særdeles skjerpende omstendigheter å ha øvet vold mot en annens person. Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger skal det særlig legges vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den har skjedd uprovosert og om den har karakter av mishandling.
Grunnlag:
a)
Søndag 4. desember 2011 fra ca. kl. 04.00 i ***veien 00 i X utsatte han over tid B for vold. Mens B grunnet beruselse lå på baderomsgolvet, tok han tak rundt halsen hennes, klemte til og løftet henne opp. Grunnet taket rundt halsen, hadde B vansker med å puste. Han slo henne gjentatte ganger i ansiktet med flat hånd og kastet henne ved minst en anledning i gulvet. Med tak rundt halsen hennes dro han henne inn på soverommet hvor han satt seg på henne. Der fortsatte han å holde henne rundt halsen og slå henne, før han dro av henne buksene. Etter å ha forlatt rommet, kom han tilbake fordi Bs gråt forstyrret ham. Han tok da igjen tak rundt halsen hennes, dro henne ut i gangen og senere ut i en sofa i stuen hvor han fortsatte å holde henne rundt halsen og slå henne.
b)
Søndag 15. januar 2012 fra ca. kl. 06.00, i ***veien 00 i X, utsatte han over tid B for vold. Han tok tak rundt B og ristet henne inne på soverommet. Etter å ha hentet et støvsugerrør og en kniv, kastet han henne i et klesskap før han slo henne over skuldrene med støvsugerrøret. Senere, på stua, tok han tak i håret hennes og kastet henne i gulvet og i veggen, samt slo henne flere ganger i hodet med flat hånd. Mens hun lå på gulvet tok han tak rundt halsen hennes og klemte til gjentatte ganger, slik at B harket opp slim og begynte å blø neseblod. På et tidspunkt surret han sammen hendene hennes med en ledning.
III Straffeloven § 227 første straffealternativ
For i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.
Grunnlag:
Ved tid og på sted som beskrevet under post II, grunnlag b, inne på soverommet, holdt han en kniv foran henne og senere på stua sa han at han først skulle ta livet av henne, før han skulle ta sitt eget liv. Senere sa han at han skulle kvele henne med en ledning.
IV Straffeloven § 342 første ledd bokstav c)
For å ha krenket forbud etter straffeprosesslovens § 222 a.
Grunnlag:
Ved 22 anledninger i perioden fra 21. februar 2012 til 16. mars 2012 i X kontaktet han B på hennes mobiltelefon, til tross for at han den 17. januar 2012 hadde fått forkynt besøksforbud hvor det fremgikk at han ikke fikk ta kontakt med B på noe vis.
Tiltalen er gjengitt med en rettelse (4. i stedet for 6. desember i post IIa) som fant sted under ankeforhandlingen for lagmannsretten. Alta tingrett avsa 9. november 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1975, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a, to overtredelser av straffeloven § 228 første ledd jf. § 232, en overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ og en overtredelse av straffeloven § 342 første ledd bokstav c til fengsel i 4-fireår og 6-seksmåneder, jf. straffeloven § 62 første ledd og straffeloven § 64 første ledd.
2. A, født 0.0.1975, dømmes til å betale erstatning for ikke- økonomisk skade til fornærmede med 175000-etthundreogsyttifemtusenkroner.
3. Saksomkostninger ilegges ikke.
A har erklært anke over dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalens post I, II a og b og III og erstatningen. Fornærmede har begjært ny behandling av erstatningskravet.
Hålogaland lagmannsrett besluttet 30. november 2012 å henvise anken til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt 10. og 11. april 2013 i Tromsø. Tiltalen post I, II a og b og III ble opprettholdt for lagmannsretten, men den endring som er nevnt foran. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ni vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Lagretten ble forelagt fire hovedspørsmål utformet i tråd med tiltalebeslutningen. Lagretten svare nei på to hovedspørsmål om voldtekt og trussel (tiltalen post I og III), og ja på to hovedspørsmål om legemsfornærmelse (tiltalen post II a og b). Lagmannsretten har enstemmig lagt lagrettens kjennelse til grunn.
Aktor la ned påstand om at siktede dømmes til fengsel i 90 dager.
Bistandsadvokaten la ned påstand om at siktede dømmes til å betale fornærmede oppreisningserstatning oppad begrenset til 225 000 kroner.
Forsvarer la ned påstand om at siktede anses på mildeste måte.
Lagmannsretten skal bemerke:
Straffutmåling
Det skal etter dette utmåles en straff for to overtredelser av straffeloven § 228 første ledd og for det forhold som er endelig avgjort ved tingrettens dom. Som en del av straffutmålingen, må lagmannsretten ta stilling til om straffeloven § 232 kommer til anvendelse for legemsfornærmelsene.
Ved straffutmålingen legger lagmannsretten til grunn følgende faktum som bevist ut over rimelig tvil
Lagmannsretten slutter til tingrettens beskrivelse vedrørende tiltalen post II a. Det heter i tingrettens dom:
Tiltalte og fornærmede ble kjærester sommeren 2011. De hadde kjent hverandre lenge før det. Etter at de ble kjærester overnattet fornærmede ofte hos tiltalte. Hun hadde flere personlige eiendeler der, men de var ikke samboere. Hun hadde egen bolig.
Nyttårsaften 2011 skulle fornærmede være sammen med noen venner for å feire overgangen til det nye året. Tiltalte skulle være hjemme. Han kjørte imidlertid fornærmede til festen. Ut på kvelden/natten tok tiltalte kontakt med fornærmede fordi hunden hennes hadde stukket av. Hun ble med for å lete etter hunden. Den ble funnet og tiltalte filleristet hunden og truet med å kappe hodet av den. Dette var den direkte foranledning til at fornærmede pakket sine personlige eiendeler og dro fra tiltalte. Hun gjorde det da slutt med forholdet til tiltalte.
Helga 14. og 15.01.2012 var fornærmede ute på byen sammen med en venninne. Tiltalte var også ute på byen denne helga. Tiltalte ble av en kvinne beskylt for å drive med dyremishandling. Han dro hjem til seg selv.
Fornærmede dro på etterpåfest. Her var også en C, også kalt C. Han snakket i telefon med tiltalte, og i løpet av samtalen rakte C telefonen til fornærmede. Hun snakket med tiltalte som ville at hun skulle komme til han for at de kunne snakke sammen. Tiltalte ordnet drosje for fornærmede, og hun dro dit.
Fornærmede hadde drukket alkohol, men var ikke overstadig beruset. Hun husker hva som skjedde den aktuelle natt.
Da fornærmede kom hjem til tiltalte lå han på senga og gråt. Han var oppjaget, og la skylda på fornærmede for at han var beskylt for dyremishandling. Han ba henne gå, men hun var redd for tiltalte som følge av hans tilstand, og valgte å bli. Tiltalte truet med å ta sitt eget liv. Fornærmede har i retten forklart at hun syntes synd på tiltalte.
Uten noen slags forvarsel gikk tiltalte ut av soverommet og kom tilbake med kniv og et støvsugerrør. Han slo fornærmede med støvsugerrøret på skuldrene og tok tak i henne og slengte henne mot klesskapet. Hun traff dette med hodet. Videre tok han tak i håret til fornærmede og ristet henne. Deretter kastet han henne ut fra huset. Hun hadde ikke på seg jakke og sko. Mobiltelefonen lå igjen inne i huset.
Lagmannsretten finner det videre bevist ut over rimelig tvil at siktede slo fornærmede flere ganger med støvsugerrøret som var av metall. Siktede truet ved flere anledninger med å ta sitt eget liv, noe som gjorde at fornærmede, tross volden hun ble utsatt for, ikke turte å forlate stedet. Voldsutøvelsen pågikk i lengre tid denne natta og den hadde karakter av mishandling. Fornærmede ble påført en rekke blåmerker og mindre skrubbsår på kroppen og i hodebunnen. Hun hadde også merker etter volden i halsregionen. Det vises til fremlagte legeerklæring av 15. januar 2012 og illustrasjonsmappe. Siktede har innrømmet at han var voldelig mot henne denne natta, men har forklart at volden var mindre omfattende enn det fornærmede har forklart. Ved bevisvurderingen har lagmannsretten lagt fornærmedes forklaring om volden til grunn. Lagmannsretten finner at straffeloven § 232 kommer til anvendelse ved straffutmålingen.
Når det gjelder forholdet omhandlet i tiltalen post II b, så har tingretten gitt følgende beskrivelse av hendelsen:
Lørdag den 03.12.2011 satt fornærmede og tiltalte hjemme hos sist nevnte og drakk alkohol. De dro ut på kvelden på besøk og senere dro de hjem til tiltalte. Fornærmede følte seg dårlig og hun la seg ned på gulvet på badet. Hun hadde vondt i magen som følge av en mageoperasjon tidligere samme år.
Tiltalte ba fornærmede legge seg, men hun sa at hun ville ligge der litt til. Tiltalte tok da tak rundt halsen til fornærmede og slo til henne. Han kastet henne rundt og dro henne inn på soverommet. Hun hadde vansker med å puste som følge av tiltaltes kveletak. Tiltalte startet å kle av seg selv og fornærmede. Hun begynte å gråte og tiltalte gikk da og la seg på gjesterommet.
Etter en stund kom han inn på rommet hvor fornærmede lå. Han sa til fornærmede at han ble forstyrret av hennes gråt. Tiltalte dro henne ut på gangen hvor hun ble sittende mot en vegg. Tiltalte sparket i veggen rett ved siden av hodet til fornærmede.
Fornærmede fikk roet ned tiltalte ved å foreslå at de skulle slutte å tulle og heller lage seg litt mat, spise og legge seg.
Som følge av volden fikk fornærmede merker rundt halsen og nedre del av kinnene.
Denne helga var fornærmede på kurs sammen med D. Fornærmede møtte på kurset på lørdag, men ikke på søndag. I følge vitnet D observerte hun noen dager senere merker på fornærmedes hals. Videre forklarte hun at fornærmede var unnvikende da vitnet ringte fornærmede på søndag den 04.12.2011 for å høre hvor det ble av henne.
Lagmannsretten legger dette til grunn som bevist ut over rimelig tvil. I tillegg finner lagmannsretten det utvilsomt at siktede under hendelsen slo til fornærmede en rekke ganger i ansiktet og på kroppen. Ved en anledning holdt han også tak rundt fornærmedes hals og løftet henne opp i luften. Fornærmede var beruset, i tillegg var hun kvalm og uvel. Lagmannsretten legger til grunn at dette dels skyldtes beruselsen kombinert med ettervirkningene av slankeoperasjonen hun hadde gjennomgått tidligere i 2011. Hun var ikke i stand til å gjøre særlig motstand og var mer eller mindre forsvarsløs. Volden pågikk også denne natta over noe tid. Samlet sett finner lagmannsretten det utvilsomt at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter og at straffeloven § 232 kommer til anvendelse. Siktede har benektet at han var voldelig natt til 4. desember 2011. Ved bevisvurderingen har lagmannsretten lagt til grunn fornærmedes forklaring, særlig sammenholdt med forklaringen til D.
Siktede er tidligere domfelt fem ganger for vold, sist for overtredelse av straffeloven § 127 ved Alta tingretts dom av 21. mai 2012. Han ble da dømt til fengsel i 18 dager, som er sonet. Ved straffutmålingen kommer derfor straffeloven § 64 første ledd til anvendelse. Siktede er tømrer, men har en tid vært sykemeldt etter en hjerteoperasjon. Han har en kjæreste og de venter barn sammen. Siktede har en sønn på fem år fra et tidligere forhold som han har samvær med.
Siktede og fornærmede var ikke samboere. De var imidlertid kjærester og hadde et nært forhold høsten 2011. Saken har derfor likhetstrekk med en sak etter straffeloven § 219, og kjæresteforholdet gir nettopp slike nære relasjoner og bindinger mellom offer og gjerningsmann som ofte karakteriserer familievoldssaker etter straffeloven § 219. Rettspraksis vedrørende straffeloven § 219 vil derfor også ha en viss betydning i saken. Straffenivået for overtredelser av straffeloven § 228 første ledd jf. § 232 er svært varierende, avhengig av de konkrete forhold i saken, se Prop.97 L (2009-2010) side 34. Aktor har lagt ned påstand om en straff av fengsel i 90 dager. Dette er i hvert fall ikke for strengt. Etter omstendighetene finner ikke lagmannsretten grunn til å fravike påstanden. Ved straffutmålingen er det tatt hensyn til en viss tilståelsesrabatt for forholdet omhandlet i tiltalen post II b.
Straffen settes etter dette til fengsel i 90 dager.
Oppreisning
Fornærmede har krevd oppreisningserstatning for alle poster i tiltalen. Kravet avgjøres av de juridiske dommere.
Det er ikke tvilsomt at vilkårene for å tilkjenne oppreisning for to overtredelser av straffeloven § 228 jf. § 232 er til stede, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 og § 3-3.
Når det gjelder oppreisning knyttet til de poster tiltalte er frifunnet for, har lagmannsretten delt seg i et flertall og mindretall.
Flertallet, lagdommerne Stensland og Haugestad, har kommet til at det er grunnlag for å tilkjenne B oppreisningserstatning også for krenkelse som beskrevet i straffeloven § 192.
Hjemmelen for oppreisningskravet er også her skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, som gjelder «(d)en som forsettlig eller grovt aktlaust har tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3 «. Skadeserstatningsloven § 3-3 viser til en rekke bestemmelser i straffeloven, deriblant § 192 og kapittel 21.
Ved avgjørelsen av oppreisningskravet for et forhold der siktede er frifunnet, må det ikke rokkes ved at det i saken ikke er grunnlag for domfellelse til straff etter straffeloven § 192, jf. Rt-2007-40. Det understrekes at kravene til bevis for å tilkjenne oppreisning er lavere enn for domfellelse til straff. Ved oppreisning er det tilstrekkelig at det bevismessig er klar sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for å pålegge erstatningsansvar er tilstede. For å kunne dømmes til straff må det finnes bevist ut over rimelig tvil at alle vilkårene for straff er tilstede.
Flertallet finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at A forsettlig har «tilføyd krenking eller utvist mislig atferd» mot B som faller inn under straffeloven § 192, slik som beskrevet i grunnlaget i tiltalen post I.
Ved vurderingen har flertallet særlig lagt vekt på Bs forklaring om hva som skjedde natt til 23. oktober 2011. Forklaringen har vært den samme hele tiden, og bærer ikke preg av overdrivelser eller at den skulle være oppdiktet. Tvert om synes B i flere sammenhenger å ha bagatellisert hendelsen. Flertallet viser til at B, allerede kort tid etter hendelsen, trolig mandagen etter, ringte og drøftet hendelsen med sin venninne E. B forklarte hva som hadde skjedd, men var usikker på hvordan hun skulle karakterisere dette og hva dette ville bety for forholdet til A. Hun var tross det som hadde hendt, svært forelsket i ham og redd for å miste ham.
B har hatt rusproblemer og hadde fra oktober 2010 til mai 2011 vært innlagt til rusbehandling ved Y. Hun tok kontakt med avdelingsleder F i uke 42 i 2011, altså kort tid etter hendelsen. Hun opplyste at hun trengte hjelp så snart som mulig fordi hun hadde vært «utsatt for voldtekt av kjæresten». Hun ble innlagt ved Y fra 27. oktober til 3. november 2011. Det fremgår av journalen at hun under oppholdet forklarte seg om det som hadde skjedd. Det fremgår også at hun fortsatt var glad i A og gjerne ville gjenoppta forholdet. Hun ble advart mot dette, men som beskrevet foran fulgte hun ikke rådet.
Flertallet legger på denne bakgrunn ikke så stor vekt på at B ikke anmeldte forholdet før noen dager etter at voldhendelsen 15. januar 2012 ble anmeldt. Da voldshendelsen 15. januar 2012 ble anmeldt samme dag, var det denne som sto i fokus.
Flertallet finner det heller ikke av avgjørende betydning at hun overfor en venn på Facebook den 22. august 2012, da tiltalen første gang ble omtalt i lokalavisen på nett, ga uttrykk for at det som sto i oppslaget var uriktig. Hun var uforberedt på offentliggjøringen, og var blant annet bekymret for hvordan hennes familie ville oppfatte dette.
Når det gjelder krenkelsen 23. oktober 2011, finner flertallet ikke grunn til å fravike standarderstatningen på 150 000 kroner, jf. Rt-2011-734.
Flertallet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på forholdet i tiltalen post II, trusler, da dette uansett ikke vil påvirke størrelsen på oppreisningen.
Når det gjelder oppreisning knyttet til overtredelsene av straffeloven § 228 første ledd jf. § 232, så er det etter praksis ingen standarderstatning. Ved vurderingen må det tas utgangspunkt i en objektivisert vurdering av handlingens grovhet og de følger den i alminnelighet vil ha, både i form av fysiske skader og psykiske ettervirkninger, jf. Rt-2012-1576 avsnitt 17. Straffutmålingen vil kunne gi en viss veiledning med hensyn til alvoret av handlingene.
Flertallet er i likhet med tingretten kommet til at oppreisningen samlet bør settes til 175 000 kroner.
Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Schjølberg, er etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er klar sannsynlighetsovervekt for at B har vært utsatt for krenkelse som nevnt i straffeloven § 192. Mindretallet viser særlig til at B ikke anmeldte forholdet før i januar 2012. Det vises også til at B ikke forlot A 23. oktober 2011, men ble hos ham og ifølge egen forklaring ønsket at han skulle være hos henne og «vise at han elsket henne». I dagene etter, før hun dro til Y, var de også sammen og hadde seksuell omgang.
Når det gjelder oppreisning for overtredelsene av straffeloven § 228 første ledd jf. § 232, er mindretallet kommet til at den bør settes til 50 000 kroner.
Saksomkostninger
Siktedes anke har delvis ført fram, og han skal ikke pålegges å betale saksomkostninger, jf. straffeprosessloven § 436 andre ledd.
Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår foran.
Domsslutning:
1. A, født 0.0.1975, frifinnes for forholdene omhandlet i tiltalen post I og III.
2. A dømmes for to overtredelser av straffeloven § 228 første ledd jf. § 232 og det forhold som er endelig avgjort ved Alta tingretts dom av 9. november 2012 til fengsel i 90 – nitti – dager. Straffeloven § 62 første ledd og § 64 første ledd er gitt anvendelse.
3. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til B med 175.000 – etthundreogsyttifemtusen – kroner.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.
Les mer om anmeldelse av voldtekt og forsøk på voldtekt og om bistandsadvokatordningen ved voldtekt.
