En mann ble tiltalt for voldtekt og voldtektsforsøk mot tre kvinner. Tiltalte ble dømt til 9 års forvaring, og til å betale henholdsvis 200 000 kroner, 175 000 kroner og 175 000 kroner i erstatning for voldtektene. 

 

Vestfold og Telemark Statsadvokatembeter har den 18. juli 2011 satt A, født 0.0.1961 under tiltale ved Aust-Telemark tingrett for overtredelse av:
I Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a jf tredje ledd bokstav c
for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie, og den skyldige er tidligere straffet etter denne bestemmelsen.
Grunnlag:
I tidsrommet mai 2008 til januar 2010 i X, tiltvang han seg gjentatte ganger samleier med B ved vold og/eller trusler. Han holdt armene hennes fast over hodet og/eller holdt en hånd foran nesen og munnen hennes slik at hun ikke fikk puste og/eller tok kvelertak på henne. Han førte deretter sin penis inn i Bs skjede mot hennes vilje.
II Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a
for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie.
Grunnlag:
Mandag 31. mai 2010 i —vegen 371 i Y, skaffet han seg seksuell omgang med C. Han tok tak i henne og uttalte: ‘Eg skal ha deg uansett’. Deretter kastet han henne ned på sengen og sa: ‘Du kan velge om jeg skal ta deg hardt eller om du vil være villig’. Han holdt begge hennes hender fast med en av sine hender, la seg over henne og gjennomførte samleie med henne.
III Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf § 49
for ved vold eller ved truende adferd å ha forsøkt å skaffe seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie.
Grunnlag:
a)
Lørdag 13. februar 2010 ca klokken 1000 i —vegen 371 i Y, forsøkte han å skaffe seg seksuell omgang i form av samleie med C. Han holdt begge hennes hender fast med en av sine mens hun lå på sengen, men fullbyrdet ikke voldtekten fordi hun sparket han i skrittet.
b)
Onsdag 9. februar 2011 ca kl 1230 i —veien 16 i Horten, forsøkte han å skaffe seg samleie med D. Han tok kvelertak på henne, dyttet/dro henne inn på soverommet og slang henne ned på en seng mens han sa: ‘Du har to valg. Enten så tar du av deg klærne frivillig, eller så kverker jeg deg’. Han fikk henne til å ta av seg trusen, satte seg over henne mens han fortsatte å holde kvelertaket og uttalte at han måtte få ‘tømt seg’. Han fullbyrdet ikke voldtekten fordi D skrek høyt og han forlot stedet.

Vest-Telemark tingrett avsa den 14. mai 2012 dom med slik domsslutning:
«1 A, født 0.0.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192, 1. ledd bokstav a) jfr. 2. ledd bokstav a) jfr. 3. ledd bokstav c), straffeloven § 192, 1. ledd bokstav a) jfr. 2. ledd bokstav a) og straffeloven § 192, 1. ledd bokstav a) jfr. § 49 til forvaring med en tidsramme på 9 -ni- år og en minstetid på 6 -seks- år. Til fradrag i tidsrammen og minstetiden kommer 463 -firehundreogsekstitre- dager for utholdt varetekt.
2 A dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av denne dom å betale oppreisningserstatning til B med 175.000 -etthundreogsyttifemtusen- kroner, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3, 1. ledd, 1. punktum fra forfall til betaling skjer.
3 A dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av denne dom å betale oppreisningserstatning til C med 150.000 -etthundreogfemtitusen- kroner, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3, 1. ledd, 1. punktum fra forfall til betaling skjer.
4 A dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av denne dom å betale oppreisningserstatning til D med 175.000 -etthundreogsyttifemtusen- kroner, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3, 1. ledd, 1. punktum fra forfall til betaling skjer.»
Tiltalte har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og avgjørelsen av oppreisningserstatningene til B og C. Anken ble henvist til ankebehandling ved lagmannsrettens beslutning 19. juni 2012.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 7. til 11. januar 2013. Tiltalte møtte sammen med sin forsvarer og avga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig til straff. Om bevisførselen for øvrig og forhandlingenes gang vises til rettsboken.

Avgjørelsen av skyldspørsmålet
Lagretten ble forelagt følgende spørsmålsskrift:
«1. HOVEDSPØRSMÅL:
(Til jasvar på dette kreves flere enn 6 stemmer)
Er tiltalte A skyldig i ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg samleie?
Grunnlag:
I tidsrommet mai 2008 til januar 2010 i X skaffet han seg ved en eller flere anledninger samleie med B ved vold og/eller trusler. Han holdt armene hennes fast og/eller holdt en hånd foran nesen og munnen hennes slik at hun ikke fikk puste og/eller tok kvelertak på henne.
2. HOVEDSPØRSMÅL:
(Til jasvar på dette kreves flere enn 6 stemmer)
Er tiltalte A skyldig i ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg samleie?
Grunnlag:
Mandag 31. mai 2010 i —vegen 371 i Y, skaffet seg samleie med C ved vold og/eller trusler. Han tok tak i henne og uttalte: ‘Eg skal ha deg uansett’, og/eller kastet henne ned på sengen og sa: ‘Du kan velge om jeg skal ta deg hardt eller om du vil være villig’, og/eller holdt henne fast, og/eller la seg over henne.
3. HOVEDSPØRSMÅL:
(Til jasvar på dette kreves flere enn 6 stemmer)
Er tiltalte A skyldig i ved vold eller ved truende adferd å ha forsøkt å skaffe seg samleie?
Grunnlag:
Lørdag 13. februar 2010 i —vegen 371 i Y, forsøkte han å skaffe seg samleie med C. Han holdt henne fast mens hun lå på sengen, men fullbyrdet ikke voldtekten fordi hun gjorde motstand.
4. HOVEDSPØRSMÅL:
(Til jasvar på dette kreves flere enn 6 stemmer)
Er tiltalte A skyldig i ved vold eller truende adferd å ha forsøkt å skaffe seg samleie?
Grunnlag:
Onsdag 9. februar 2011 i —veien 16 i Horten, forsøkte å skaffe seg samleie med D. Han tok kvelertak på henne, og/eller dyttet/dro henne inn på soverommet og/eller slang henne ned på en seng mens han sa: ‘Du har to valg. Enten så tar du av deg klærne frivillig, eller så kverker jeg deg’, og/eller fikk henne til å ta av seg buksen, og/eller satte seg over henne mens han fortsatte å holde kvelertaket og uttalte at han måtte få ‘tømt’ seg, men fullbyrdet ikke voldtekten fordi D skrek høyt?»
Lagretten besvarte samtlige spørsmål med ja, og fagdommerne la lagrettens kjennelse til grunn.
Avgjørelsen av skyldspørsmålet er den samme som i tingretten, og det foreligger ikke slike ekstraordinære omstendigheter som tilsier at lagmannsretten etter retningslinjene i nyere høyesterettspraksis skal begrunne sin avgjørelse om å godta lagrettens svar.
Tiltalte blir å dømme etter tiltalebeslutningen, slik den ble rettet av aktor 7. januar 2013, for to overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a og to overtredelser av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a jf. § 49.

Nærmere om de straffbare forhold.
Etter bevisførselen for lagmannsretten, og innenfor rammen av lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet, gir lagmannsretten følgende beskrivelse av de straffbare forhold som grunnlag for reaksjonsfastsettelsen:
Tiltalte ble 24. august 2002 prøveløslatt etter soning av Agder lagmannsretts dom av 16. februar 2001 (LA-2000-1485). Samme år innledet tiltalte og fornærmede etter tiltalens post I, B, et forhold. De flyttet noe senere sammen i Bs bolig i X.
Gjennom lagrettens svar er det funnet bevist utover rimelig tvil at B ble voldtatt av tiltalte mens partene levde sammen. Lagmannsretten legger til grunn et hendelsesforløp i det vesentlige i samsvar med fornærmedes forklaring. B har detaljert redegjort for tre konkrete overgrep som alle fant sted i 2008. På dette tidspunkt var partenes seksualliv preget av fornærmedes overgangsplager, som artet seg slik at hun ikke lenger hadde seksuallyst. Den første hendelsen skjedd en sen kveld i juni 2008. Tiltalte tok tak rundt halsen hennes og dro henne opp i dette grepet mens han beordret henne ned i kjelleren fordi «han skulle ha fitte». Fornærmede forsøkte forgjeves å gjøre motstand, men oppga da hun ikke maktet å komme løs og fikk dødsangst. Tiltalte fullbyrdet deretter samleiet med henne i kjelleren. Den neste episoden skjedde et par måneder senere, på sensommeren. Fornærmede og tiltalte hadde lagt seg for natten da tiltalte tok tak i begge hennes hender og holdt dem over hodet hennes. Tross motstand klarte hun ikke å komme løs fra hans grep. Tiltalte rev deretter av henne trusen og fullbyrdet samleiet. Tredje episode har fornærmede tidfestet til et par måneder deretter; noe før jul i 2008. Også denne hendelsen fant sted etter at fornærmede hadde lagt seg. Hun ble vekket av tiltalte som holdt en hånd over hennes nese og munn slik at hun ikke fikk puste. Hun forsøkte å gjøre motstand uten at hun klarte å avverge at tiltalte fullbyrdet samleiet med makt. I tråd med fornærmedes forklaring legges til grunn at det etter disse episodene fant sted ytterligere voldtekter. Tiltalte tiltvang seg samleie ved mindre innslag av vold og truende adferd enn ved de tre foran beskrevne. Fornærmede har forklart at hun også gjorde motstand ved de etterfølgende overgrep, men at overgrepene ikke hadde samme karakter av kamp fordi hun hadde gjort seg den erfaring at hun ikke klarte å avverge. Det samlede antall overgrep lar seg ikke nøyaktig fastslå. Fornærmede har forsøkt å tallfeste de etterfølgende likeartede overgrepene som fant sted etter julen 2008, og har nevnt et omfang på syv i sin politiforklaring. For lagmannsretten uttalte hun at det skjedde flere, trolig fler enn tolv til femten overgrep, og at den siste voldtekten skjedde i januar/februar 2010. Uten å ta stilling til det nøyaktige antall legger lagmannsretten til grunn at det fant sted en rekke overgrep frem til tiltalte flyttet ut i 2010.
Gjennom lagrettens svar er det funnet bevist utover rimelig tvil at tiltalte forsøkte å tiltvinge seg samleie med C 13. februar 2010 og at tiltalte ikke frivillig oppga forsøket. Videre at samleiet 31. mai 2010 ikke var frivillig fra fornærmedes side, men en voldtekt slik C har forklart.
Også når det gjelder hendelsene overfor avdøde C legger lagmannsretten til grunn hendelsesforløpet slik dette fremgår av fornærmedes politiforklaringer. Om voldtektsforsøket 13. februar 2010 forklarte C at hun våknet ved at tiltalte, som hadde kommet inn på hennes soverom og lagt seg naken inntil henne i sengen, holdt henne fast samtidig som hun kjente hans erigerte penis mot sin bakende. Voldtekten ble imidlertid avverget fordi fornærmede sparket tiltalte i skrittet og etter et basketak klarte å komme seg løs og ut av sengen. Om voldtekten som fant sted 31. mai s.å forklarte C at tiltalte, i det han skulle forlate fornærmedes bolig, plutselig tok tak i henne og at det oppstod en kamp. Tiltalte kastet fornærmede ned i sengen, holdt henne hardt fast og uttalte: «Jeg skal ha deg uansett. Du kan velge om jeg skal ta deg hardt eller om du vil være villig». Han fullbyrdet deretter samleiet og forlot stedet. Umiddelbart etter voldtekten ble det utvekslet SMS-meldinger mellom tiltalte og fornærmede, der tiltalte – etter lagmannsrettens oppfatning – erkjente både voldtekten og voldtektsforsøket: Tiltalte skrev til fornærmede kl. 07.06: «Jeg er en idiot, men jeg håpar at du ikke anmelder dette. Du skal aldri høre i fra meg. Jeg skal holde meg langt unna X og Notodden». Fornærmede besvarte dette kl. 07.30: «At du er idiot er vel forbokstaven. Nå prøvde du å voldta meg en gang før. Da fikk jeg deg til å gå. Og så kommer du hit i dag og så gjennomfører du en voldtekt. Hva faen tror du om kvinnfolk egentlig.» Tiltalte besvarte dette slik kl. 07.34: «Jeg vet ikke lenger. Skal til psykolog 15. juni for jeg vet at jeg trenger hjelp.» Også i en SMS kl. 07.55 ba han henne om ikke å anmelde saken.
Tiltalte og fornærmede, D, har forklart seg sammenfallende om hendelsen omhandlet i tiltalens post III b. Lagretten har ved besvarelsen av spørsmål 4 funnet bevist utover rimelig tvil at tiltalte ikke oppga forsøket av egen fri vilje. I tråd med fornærmedes forklaring legger lagmannsretten til grunn at tiltalte overfalte D i det hun kom ut av badet, at han tok et hardt tak rundt halsen hennes, dro henne inn på soverommet og kastet henne ned på sengen. Han uttalte at hun kunne velge mellom å kle av seg frivillig eller «så kverker jeg deg» og at han «måtte få tømt seg». Han strammet halsgrepet da hun gjorde motstand. Fornærmede ropte og skrek i håp om å påkalle hjelp fra naboen i kjellerleiligheten. Da fornærmede hørte en lyd, som hun oppfattet kom fra naboen og som hun var overbevist om at også tiltalte oppfattet, kvakk tiltalte, ble redd og avbrøt forsøket. Han forlot deretter Ds bolig.

Fastsettelse av straffereaksjon.
Tiltalte er 51 år gammel. Han er tidligere domfelt for alvorlige seksuallovbrudd, sist gang ved Agder lagmannsretts dom 16. februar 2001 (LA-2000-1485) for forsøk på voldtekt til samleie. Han ble løslatt på prøve 24. august 2002. Den utvidede strafferammen i straffeloven § 192 tredje ledd bokstav c kommer følgelig til anvendelse, jf. voldtektene av B i henhold til tiltalens post I som fant sted i perioden juni 2008 til januar/februar 2010.
Ved Horten herredsretts dom 15. desember 1997 ble tiltalte domfelt for ett tilfelle av voldtekt til samleie og to tilfeller av voldtekt til seksuell omgang av tidligere samboer, D. Han ble i samme dom frifunnet for to anklager for voldtekt til samleie med to andre kvinner.
Tiltalte dømmes nå for flere tilfeller av alvorlige seksualforbrytelser begått mot tre kvinner i perioden juni 2008 til februar 2011.
Aktor har nedlagt slik påstand:
«1. Tiltalte A, født 0.0.1961, dømmes etter tiltalen til forvaring med en tidsramme på 9 år og med en minstetid på 6 år.
2. Til fradrag i straffen går 705 dager for varetekt.
3. Saksomkostninger ilegges ikke.»
Forsvarer har bedt om at tiltalte idømmes en tidsbestemt fengselsstraff.
De lovbrudd tiltalte er domfelt for, tilhører den kategori lovbrudd hvor det etter straffeloven § 39c nr. 1 kan anvendes forvaring. Bruk av forvaring krever imidlertid at nærmere bestemte tilleggsvilkår er oppfylt, jf. annet punktum flg.
Det sentrale spørsmål i denne forbindelse er om det foreligger en nærliggende fare for at tiltalte på ny vil begå en alvorlig forbrytelse, og hvorvidt en tidsbestemt straff vil være tilstrekkelig til å verne samfunnet. Nærliggende fare for gjentakelse skal forstås slik at det kreves en kvalifisert fare for en ny alvorlig forbrytelse, og at denne fare på domstidspunktet vurderes som reell, jf. RT-2007-187 (11). Videre kreves det at slik fare også antas å ville foreligge når den domfelte blir løslatt etter å ha sonet hele den tidsbestemte fengselsstraffen som overtredelsen ellers ville ha ført til. Ved bedømmelsen av situasjonen på løslatelsestidspunktet skal muligheten for prøveløslatelse ikke trekkes inn, jf. RT-2007-187 (23).
Ved vurderingen av om det i dag foreligger nærliggende fare for at tiltalte på ny vil begå alvorlig seksualforbrytelse, har lagmannsretten lagt avgjørende vekt på at handlingsmønsteret beskrevet ved de tidligere domfellelser langt på vei er sammenfallende med redegjørelsen for de enkelte seksuallovbrudd i denne saken. Samlet gjelder domfellelsene et høyt antall likeartede seksuallovbrudd mot kvinner tiltalte har oppnådd fortrolighet med og som ikke etterkommer hans ønske om seksuell omgang. De straffbare forholdene er begått over et langt tidsrom. Ved flere av overgrepene er det brukt betydelig vold og i noen av tilfellende av en art som har fremkalt dødsangst hos fornærmede. Handlingene må karakteriseres som brutale, hensynsløse og svært krenkende. Tiltalte har angående voldtektsforsøket av D i februar 2011 forklart at han ikke kan forstå hvorfor han handler slik og at han har behov for hjelp til å mestre voldsutøvelsen. Han har søkt bistand ved Institutt for klinisk sexologi og terapi, og har i brev av 8. november 2012 fått opplyst at han er satt på venteliste. Ventetiden er angitt å være 1 – 2 år. Lagmannsretten finner det etter dette klart at det foreligger nærliggende fare for at tiltalte på ny vil begå en tilsvarende forbrytelse.
Som det fremgår foran, vil det ved vurderingen av om det bør idømmes forvaring ha betydning hvor lang fengselsstraff det vil være aktuelt å idømme. Det er farevurderingen knyttet til den fare som tiltalte representerer etter endt soning av en alminnelig fengselsstraff som er den relevante. Dersom en ordinær fengselsstraff anses tilstrekkelig for samfunnsvernet kan det ikke idømmes forvaring. Lagmannsretten tar derfor stilling til hvilket straffenivå som vil være det riktige i saken.
De straffbare handlinger er begått dels før og dels etter lovendringen 25. juni 2010. Seksuelle overgrep ved voldtekt hører til straffelovens mest graverende lovbrudd. Tiltalte dømmes for forhold som kan medføre lovens strengeste straff på fengsel i 21 år. Gjennom forskning på 1990-tallet er det dokumentert at seksuelle overgrep har større skadevirkninger enn tidligere antatt. Lovgiver har etter dette ved flere anledninger gitt utrykk for at straffenivået for seksuelle overgrep burde skjerpes, og ved lovendringen i 2009, vedtatt 25. juni 2010, konkretisert hvor sterk økningen bør være. Innenfor de rammer som lovgiver og Høyesterett har fastsatt, og hensyntatt Høyesteretts skjerpelse av straffenivået for seksuallovbrudd de senere år, er straffutmålingen basert på et sammensatt skjønn.
Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at de straffbare forhold kvalifiserer til en fengselsstraff på 9 år. Det er i skjerpende retning lagt vekt på at overgrepene skjedde i de fornærmedes hjem, som er et sted de skulle kunne føle seg trygge. Handlingene overfor B gjelder en rekke voldtekter begått over et langt tidsrom mens de var samboende. Spesielt den første voldtekten var brutal med bruk av kvelertak slik at fornærmede fryktet for sitt liv. Det samme gjelder voldtektsforsøket mot D. Av denne grunn, og sett i lys av de tre overgrepene mot henne i 1997, anses skadevirkningene overfor D inntruffet allerede ved forsøket. C ble utsatt for to overgrep av tiltalte, hvorav voldtekten fant sted etter at tiltalte oppsøkte henne nattestid uten forvarsel og etter at hun tidligere var blitt utsatt for voldtektsforsøk fra tiltalte. I tråd med de fornærmedes forklaring legges til grunn at de har hatt psykiske ettervirkninger med angst, frykt for å være alene og vanskeligheter i forhold til jobb og sosialt liv. I formildende retning er sett hen til den lange tiden som er gått for pådømmelse av saken. Videre at tiltalte langt på vei har erkjent de faktiske omstendigheter knyttet til overgrepet mot D slik at hun slapp den tilleggsbyrde det ville ha vært å frykte for ikke å bli trodd under saken.
Lagmannsretten går så over til å vurdere om en tidsbestemt straff på 9 år kan anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, vurdert ut fra situasjonen når tiltalte blir løslatt etter å ha sonet en fengselsstraff på 9 år.
Bedømmelsen av beskyttelsesbehovet blir vanskeligere jo lengre den alternative tidsbestemte straffen er. Av dette følger at terskelen for å gi dom på forvaring heves jo lengre den tidsbestemte straffen vil være, jf. RT-2010-676 (34) med henvisning til RT-2007-183 (22) hvor den alternative fengselsstraffen var satt til 12 år:
«En så lang alternativ fengselsstraff kan tale for at grunnvilkåret ikke er oppfylt, jf. Rt-2006-641 avsnitt 12, hvor det sies at det skal mye til for å legge til grunn at tidsbestemt straff ikke er tilstrekkelig samfunnsbeskyttelse når alternativet til forvaring er en svært lang fengselsstraff.»
Høyesterett kom etter en konkret vurdering i begge disse tilfeller til at en tidsbestemt straff på 12 år ikke var tilstrekkelig samfunnsbeskyttelse.
Forsvarer har gjort gjeldende at avviket og den seksuelle drivkraften som ligger til grunn for overgrepene, vil avta med økende alder. Sammenholdt med den behandling tiltalte er stilt til utsikt, er det anført at en tidsbestemt fengselsstraff er tilstrekkelig.
Tiltalte er i dag nær 52 år gammel. Han vil etter full soning av en fengselsstraff på 9 år, hensyntatt varetektsfradraget, være om lag 59 år. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn at tiltaltes alder alene ved endt soning av tidsbestemt straff gir et tilstrekkelig vern av samfunnet.
Tiltalte er to ganger tidligere domfelt for lignende overgrep, og sonet i denne forbindelse lengre fengselsstraffer uten at det har avholdt ham fra å begå nye, alvorlige seksuallovbrudd. Etter lagmannsrettens syn viser de tidligere domfellelser at det selv etter soning av lengre tidsbestemt straff vil foreligge gjentakelsesfare. Dette stiller tiltalte overfor en utfordring om å kunne vise til mer konkrete holdepunkt for at han på ny ikke vil begå tilsvarende forbrytelse.
Det fremgår av personundersøkers samtale med tiltaltes søster at han fremstår med en dobbeltnatur. Han kan på den ene side utvise hjelpsomhet og omtanke. Hun beskriver denne side ved å karakterisere ham som «verdens beste bror». På den annen side mener hun at tiltalte «mangler ett eller annet i hodet sitt. . og ikke har sperrer.» Hun er for øvrig av den oppfatning at tiltalte ikke har forståelse for hva han utsetter kvinnene for, og at han overfører skyld og ansvar på dem.
Tiltalte har ikke vært underlagt noen vurdering for nærmere å kunne belyse hans seksualavvik. Han stiller seg for øvrig også selv uforklarende til denne side av egen personlighet. Imidlertid synes han å ha innsett behovet for behandling. Etter det opplyste legges til grunn at tiltalte tidligst vil kunne komme i gang med behandling om ca. 1 år. Til dette er å bemerke at tiltalte tidligere ikke har vært i behandling for adferd styrende og utløsende for seksualovergrep. Det er følgelig ikke mulig å kunne si noe, utover at det må anses høyst usikkert, hvor lang behandlingstid som må påregnes. Det samme gjelder i forhold til behandlingsutsiktene. I tillegg kommer at forskning på feltet viser sprikende resultat, slik at det ikke er gitt at behandling vil ha noen effekt.
Slik lagmannsretten ser det vil det foreligge en reell og kvalifisert fare, etter avsoning av alternativ fengselsstraff, for at tiltalte på nytt vil begå tilsvarende alvorlige seksualforbrytelser. Slik straff vil derfor ikke gi et tilstrekkelig vern av samfunnet.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at vilkårene for å idømme forvaring er oppfylt, og at forvaring bør idømmes.
Tidsrammen for forvaring settes til 9 år, tilsvarende hva den alternative tidsbestemte straffen ville være. Minstestraffen skal i medhold av straffeloven § 39e i utgangspunktet være et anslag over når prøveløslatelse ville kunne ha skjedd. Ved en tidsramme på 9 år tilsier dette en minstetid på 6 år. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike dette utgangspunktet. Tiltalte har frem til domsavsigelsen sittet 710 dager i varetekt. Dette går til fradrag i tidsrammen og minstetiden.

Kravene om oppreisningserstatning.
Skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd gir hjemmel for å pålegge den som gjør seg skyldig i blant annet overtredelse av straffeloven § 192 å betale den fornærmede oppreisning for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art. Lagmannsretten, de tre fagdommerne, finner at vilkårene for oppreisningserstatning er oppfylt, og at tiltalte bør betale de fornærmede slik erstatning.
Bestemmelsen i § 3-5 annet punktum gir anvisning på en individuell utmåling. I RT-1988-532 la imidlertid Høyesterett til grunn at det bør gjelde en veiledende norm for oppreisningserstatning til voldtektsofre. Den veiledende normen er etter denne avgjørelse oppjustert to ganger, siste gang til kr 150 000 ved Høyesteretts avgjørelse inntatt i RT-2011-743 (19). Formålet med normen tilsier at den bare bør fravikes der det foreligger særlige grunner.
Ved tingrettens dom ble tiltalte dømt til å betale B oppreisningserstatning med kr 175 000. Kravet er brakt inn til ny behandling for lagmannsretten. Bistandsadvokaten har på vegne av fornærmede anført at det foreligger særlige grunner for å tilkjenne et høyere beløp. Forsvarer anfører at det ikke er grunn til å gå utover den oppreisning som tingretten fastsatte.
I forhold til de relevante momenter ved utmålingen, vises til det lagmannsretten bygger på ved reaksjonsfastsettelsen. Oppreisningserstatningen finnes etter dette å kunne settes til kr 200 000.
Tingretten fastsatte erstatningen til C til kr 150 000. Bistandsadvokaten har på vegne av hennes etterlatte, jf. skadeserstatningsloven § 3-10, gjort gjeldende at det foreligger særlige grunner for å fravike normen. Det er vist til at det foreligger to selvstendige overgrep med noe tid mellom hvert. Forsvarer bestrider dette.
Under henvisning til de relevante momenter ved utmålingen, viser lagmannsretten til det som er lagt til grunn for reaksjonsfastsettelsen, og finner at det foreligger slike omstendigheter som tilsier at normen bør fravikes. Det er særlig lagt vekt på at fornærmede ble utsatt for to overgrep fra tiltalte. Oppreisningen settes til kr 175 000.
Tiltalte ble ved tingrettens dom dømt til å betale oppreisningserstatning til D med kr 175 000. Han har anført at det foreligger ansvarsgrunnlag gjennom vold og trusler, og han har derfor valgt ikke å angripe utmålingen. Ved domfellelsen i henhold til tiltalen er det klart at vilkårene i skadeserstatningsloven § 3-5 er oppfylt. Hverken tiltalte eller fornærmede har krevet ny behandling av utmålingen, som blir å idømme med den oppfyllelsesfrist som fremgår av domsslutningen.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes etter omstendighetene ikke.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1961, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a jf. tredje ledd bokstav c, en overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a og to overtredelser av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a jf. § 49, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til forvaring i 9 -ni- år med en minstetid på 6 -seks- år. I tidsrammen og minstetiden gjøres fradrag for 710 – syvhundreogti- dager utholdt varetekt.
2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til D med 175.000 -etthundreogsyttifemtusen- kroner.
3. A dommes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til B med 200.000 -tohundretusen- kroner.
4. A dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til C med 175.000 -etthundreogsyttifemtusen- kroner.

Les mer om bistandsadvokatordningen og retten til bistandsadvokat etter seksuelle overgrep.