Fornærmede ble utsatt for voldtekt da hun sovnet på sofaen til en mann hun hadde møtt på byen. Tiltalte ble dømt til 4 års fengsel, samt til å betale 150 000 kroner i erstatning for voldtekten.

 

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 16. april 2012 satt A, født 0.0.1981, under tiltale for overtredelse av:

Straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf annet ledd bokstav a
for å ha skaffet seg seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen, og den seksuelle omgangen var samleie
Grunnlag:
Natt til mandag 21. juni 2010 i en leilighet i –vei i Oslo, førte han sin penis inn i Bs vagina og gjennomførte samleie med henne, til tross for at hun var ute av stand til å motsette seg dette idet hun sov.

Oslo tingrett avsa 15. oktober 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf annet ledd bokstav a til fengsel i 3 – tre – år.
2. A dømmes til å betale B 2 346 – totusentrehundreogførtiseks – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
3. A dømmes til å betale B 150 000 – etthundreogfemtitusen – kroner i oppreisning innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
4. A frifinnes for krav om ménerstatning.
5. Sakskostnader idømmes ikke.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. I støtteskriv til anken er det presisert at anken også gjelder straffutmålingen. Siktede har videre begjært ny behandling av krav om erstatning for utgifter (tingrettens dom, slutningen punkt 2) og oppreisningserstatning (tingrettens dom, slutningen punkt 3). Anken er henvist til ankeforhandling etter straffeprosessloven § 325 jf. § 321 tredje ledd.
Ankeforhandling ble holdt 18. – 20. mars 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A og sju vitner har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt ett hovedspørsmål. Spørsmålet lød:
Spørsmål 1 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer)
Er tiltalte A skyldig i å ha skaffet seg seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen, og den seksuelle omgangen var samleie?
Grunnlag:
Natt til mandag 21. juni 2010 i en leilighet i –vei i Oslo hadde han vaginalt samleie med B til tross for at hun var ute av stand til å motsette seg dette idet hun sov.
Spørsmålet ble besvart med ja. Lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd.
Aktor har nedlagt slik påstand:
A, f. 0.0.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a til fengsel i 3 – tre – år.
Bistandsadvokaten har nedlagt slik påstand:
1. A dømmes til å betale B kr 2 346 i erstatning innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
2. A dømmes til å betale B kr 150 000 i oppreisning innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. Morarenter påløper fra forfall til betaling skjer.
As forsvarer har nedlagt slik påstand:
Tiltalte anses på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker:

Straffutmålingen
Det skal etter lagrettens kjennelse utmåles straff for A for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. andre ledd bokstav a.
Etter bevisførselen legges følgende forhold til grunn for straffutmålingen:
B skulle mandag 21. juni 2010 ha siste skoledag på X der hun hadde tatt en bachelor i dans og pedagogikk. Det gjensto bare å få utdelt diplom. Xklassen startet feiringen av avsluttet utdanning søndag 20. juni om ettermiddag ca. kl. 17 på et privat arrangement, senere på kvelden dro de ut på byen, spredte seg og dro til ulike steder. B har for lagmannsretten forklart at hun drakk alkohol og var beruset. B traff A og hans bror rundt midnatt på et utested. B kjente ikke A og hans bror fra tidligere, men de kom i prat. Også de drakk alkohol, og A har forklart at han etter hvert ble full. De gikk sammen til et nytt utested, og da det stengte, ca. kl. 0300, ble B med de to guttene dit A bodde, i –vei i Oslo. De har begge forklart at de skulle avslutte med en øl, og B skulle få se på hunden til A. A hadde tilbudt å betale en drosje hjem for henne etterpå. Både A og B har forklart at det ikke hadde vært noen intensjoner om seksuell kontakt, og at det ikke hadde vært noen seksuell spenning eller tilnærming mellom dem. B har for lagmannsretten for øvrig forklart at hun er lesbisk og ikke har seksuelle relasjoner med menn.
B forklarte videre at hun hadde gått inn på soverommet til A da hun kom til leiligheten, der var hunden og hun hadde kost med den. Så sovnet hun, eller «sloknet». Det hadde ikke vært hennes intensjon å sovne der.
I samsvar med Bs forklaring legger lagmannsretten til grunn at da B våknet lå hun på sengen, buksen og sokkene var dratt av henne, og trusen var dratt ned til anklene. Tiltalte lå inn mot ryggen hennes. Han holdt rundt henne og hadde ført sin penis inn bakfra i hennes vagina. B forklarte for lagmannsretten at hun ble rasende. Hun skrek opp, slet seg løs, slo mot tiltalte og fikk tatt på seg klærne. Tiltalte hadde først virket truende, så hadde han skiftet stemningsleie og gitt uttrykk for at «kåtheten hadde tatt overhånd» og at det hadde svartnet for ham. Han hadde tilbudt henne penger til drosje. Hun avslo blankt og løp ut.
B var fortvilet og gjorde gjentatte forsøk på å få kontakt med to venninner hun hadde vært sammen med tidligere på kvelden. Den ene av disse, C, forklarte seg for lagmannsretten, og opplyste at hun hadde funnet 27 ubesvarte anrop fra B inngitt før kl. 07, og at det var en telefonbeskjed på svareren der B gråter og ber henne ta kontakt. B forklarte at hun hadde følt seg handlingslammet etter at hun forlot tiltaltes leilighet, og tror hun prøvde å gjøre det som var planlagt. Hun dro hjem og skiftet og så til skolen. Hun ble kort etter oppringt av de to venninnene og gikk fra skolen for å møte dem i Sofienbergparken. C beskrev henne da som apatisk. En av de to venninnene skaffet B en angrepille.
Neste dag møtte hun en annen venninne, D, og hennes daværende samboer, rundt lunsjtid. D forklarte seg for lagmannsretten og opplyste at hun umiddelbart hadde oppfattet B som annerledes. B hadde fortalt om voldtekten, og D hadde foreslått at de fulgte henne til voldtektsmottaket. B ble således undersøkt på voldtektsmottaket ca. 36 timer etter at overgrepet fant sted. Hun hadde vasket seg samme morgen.
Det er ikke påvist sædceller ved de prøver som ble tatt på voldtektsmottaket fra fornærmede og den trusen hun hadde på seg under overgrepet. Prøve fra trusen ble også undersøkt med hensyn på epitel. Undersøkelsen viste epitel forenelig med at en mann har tatt i truselinningen. Prøven var for øvrig så liten at det ikke var mulig å identifisere hvem dette stammet fra. B forklarte for lagmannsretten at hun ikke visste om tiltalte hadde hatt utløsning. Lagmannsretten har etter bevisførselen ikke holdepunkter for at tiltalte hadde utløsning eller at han ikke brukte kondom.
Det er fra voldtektsmottaket beskrevet blåmerker på Bs kropp. Noen av nyere dato. B har forklart at hun i forbindelse med dansen ofte fikk blåmerker, og hun kunne ikke si om noen av merkene for eksempel merkene på armen, var kommet i forbindelse med overgrepet. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er bevismessige holdepunkter for dette. A skaffet seg seksuell omgang i form av samleie med B mens hun sov. Lagmannsretten legger for straffutmålingen til grunn av det ikke ble utøvd vold fra tiltalte i forbindelse med den seksuelle omgangen.
B har for lagmannsretten forklart at hun i ungdomstiden hadde vært noe ustabil psykisk og hadde hatt et par tilfeller av selvskading. Dette lå imidlertid tilbake i tid, og hun hadde ikke hatt slike plager i årene før overgrepet fant sted. De to venninnene som forklarte seg for lagmannsretten, beskrev henne som en livsglad og åpen jente før overgrepet. Venninnene har begge opplyst at B endret seg etter denne natta. Hun ble innesluttet, virket deprimert, og hadde problemer med å være alene. B har forklart at hun etter overgrepet har vært plaget med angst, ikke orket å være alene, har hatt vansker med å sove og har fått problemer med misbruk av rusmidler. Hun har videre forklart at hun før overgrepet hadde planlagt å starte som dansepedagog på en kulturskole, og også hadde planer om å konkurrere om dansejobber ved ulike audition. Etter overgrepet har hun ikke klart å arbeide som danser. Hun er fortsatt i en jobb som bartender, en deltidsjobb hun også hadde mens hun studerte.
Allmennpreventive hensyn veier tungt ved straffutmålingen. Voldtekt har et betydelig skadepotensiale for dem som blir rammet. Utbredelsen av voldtekt skaper generelt frykt i befolkningen og begrenser kvinners livsutfoldelse.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i at minstestraffen for voldtekt til samleie på gjerningstidspunktet, 21. juni 2010, var to år.
Etter 25. juni 2010 er minstestraffen for voldtekt tre år, og det fremgår av forarbeidene til lovendringen at etter ikrafttredelse bør straff for en voldtekt uten spesielle skjerpende eller formildende omstendigheter ikke være under fengsel i fire år, jf. Prop. 97 L (2009-2010) Endring av straffeloven 1902 mv (skjerping av straffen for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd) side 41. For at straffen skal kunne settes til fengsel under fire år, må det foreligge «særlige formildende omstendigheter», jf. Ot.prp.nr.22 (2008-2009), side 229, jf. også Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-2013-198, avsnitt 17. Endringen representerer en klar skjerpelse av normalstraffenivået for voldtekt.
Det er av Høyesterett lagt til grunn at det skal skje en gradvis endring av straffenivået i mellomperioden, det vil si etter vedtakelsen av skjerpelsen i juni 2009 og før ikrafttredelsen, 25. juni 2010, jf. Rt-2009-1412 avsnitt 40, Rt-2010-1340 avsnitt 14 og Rt-2011-743 avsnitt 12.
As voldtekt av B fant sted 21. juni 2010, altså bare få dager før ikrafttredelsen 25. juni 2010 av de straffeskjerpende endringer.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at utgangspunktet vil være en fengselsstraff rett i underkant av fire år.
Lagmannsretten finner det utvilsomt at voldtekten har vært en sterkt krenkende opplevelse for B, og at den har hatt alvorlige negative konsekvenser for hennes livskvalitet. Styrken i den integritetskrenkelsen en voldtekt representerer, og faren for alvorlige skadevirkninger for offeret, både på kort og lengre sikt er da også bakgrunnen for lovgivers skjerping av straffen. Lagmannsretten kan ikke se at det i denne saken er særlige omstendigheter ved overgrepet verken av formildende eller skjerpende karakter.
A er tidligere straffedømt. Lagmannsretten legger i skjerpende retning noe vekt på dommen avsagt av Sandefjord tingrett 2. desember 2009. A ble dømt for overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ jf. § 232 og straffeloven § 257 jf. § 258 til fengsel i ett år og seks måneder, der fire måneder ble gjort betinget. Straffen er sonet etter det forhold som nå pådømmes. Overtredelsene er av en annen karakter enn voldtekten han nå dømmes for. Voldtekten fant sted mens B sov og innebar ikke voldsutøvelse. Dommen får derfor begrenset vekt i skjerpende retning.
A har forklart at han i dag driver et firma, og har tre ansatte, og at han frykter at firmaet må nedlegges dersom han må sone. Lagmannsretten finner ikke at dette kan tillegges vekt i formildende retning i en sak av denne alvorlige karakter. Det kan heller ikke tillegges vekt ved straffutmålingen i denne saken at tiltalte gjennomførte sinnemestringskurs etter løslatelse fra soning av Sandefjord tingretts dom.
Det må imidlertid ved straffutmålingen legges vekt på at saken er blitt gammel. Forholdet fant sted natt til 21. juni 2010. Det ble anmeldt 6. juli 2010. Det var noe etterforskning høsten 2010, herunder avhør av siktede. Saken ble deretter henlagt 7. mars 2011. Henleggelsen ble påklaget 1. april 2011. Det ble gitt etterforskningsordre fra statsadvokaten 19. mai 2011 og sentrale vitneavhør, herunder avhør av fornærmedes venninner som møtte henne rett etter overgrepet, ble foretatt høsten 2011. Tiltaltes bror ble først avhørt mars 2012. Tiltalebeslutning ble tatt ut 16. april 2012. Tingrettens dom forelå 15. oktober 2012, lagmannsrettens dom avsies 22. mars 2013.
Totalt er det i dag ca. to år og ni måneder siden forholdet fant sted. Det gikk nesten to år fra det straffbare forholdet fant sted til tiltalen ble tatt ut, uten at dette kan lastes tiltalte. En så lang saksbehandlingstid fra politiet i etterforskningsfasen i en sak av denne karakter, er klart ut over det som kan aksepteres. Saksbehandlingstiden representerer en belastning for tiltalte. I tråd med rettspraksis bør tidsbruken få betydning for straffutmålingen. Etter lagmannsrettens syn bør den lange saksbehandlingstiden fra politiet i foreliggende sak føre til at en ikke ubetydelig del av straffen gjøres betinget.
Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at straffen for A passende kan settes til fengsel i fire år, hvorav ett år gjøres betinget med en prøvetid på to år.

Oppreisning og erstatning
A har begjært ny behandling av den oppreisning samt erstatning han ble idømt i tingretten.
Ved behandlingen av krav om oppreisning og erstatning har bare fagdommerne deltatt.
Det rettslige grunnlaget for oppreisningskravet er skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3. Den som er krenket blant annet ved voldtekt kan tilkjennes «en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art». Utgangspunktet er en individuell og skjønnsmessig fastsettelse ut fra krenkelsen og partenes forhold. Høyesterett har lagt til grunn at det bør gjelde en veiledende norm for oppreisningserstatningen ved voldtekt, jf. Rt-1988-532. Beløpet har senere vært justert. I Høyesteretts dom inntatt i Rt-2011-743 legges det til grunn at den veiledende normen for forsettlig overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a, bør være 150 000 kroner. Lagmannsretten legger til grunn at den veiledende normen også gjelder ved overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, voldtekt av sovende kvinne. Det vises også til førstvoterendes uttalelser i avsnitt 21 i Høyesteretts dom inntatt i Rt-2012-201.
A har ikke bestridt at oppreisningen skal fastsettes i samsvar med den veiledende normen.
Saken gjelder et grovt overgrep, og overgrepet har hatt alvorlige konsekvenser for fornærmede. Det er slike forhold som ligger bak fastsettelsen av den generelle normen. Det skal særlige grunner til for å fravike normen for oppreisning. Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunnlag for å sette beløpet verken lavere eller høyere i dette tilfellet.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten, som tingretten, at A skal betale 150 000 kroner i oppreisning til B.
B har krevd erstattet medisinske utgifter som er en direkte følge av voldtekten med til sammen 2 346 kroner. A har ikke hatt merknader til beløpet.
Lagmannsretten viser til at alle vilkår for erstatning er oppfylt. Lagmannsretten finner, som tingretten, at A skal betale 2 346 kroner i erstatning til B.
Oppreisning og erstatning forfaller til betaling to uker etter forkynnelsen av denne dom. Det påløper forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.

Saksomkostninger
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes etter omstendighetene ikke.
Dommen er enstemmig.
Som bemerket foran er det bare lagmannsrettens fagdommere som har deltatt ved avgjørelsen av de sivile krav.

Domsslutning

1. A, født 0.0.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. andre ledd bokstav a til en straff av fengsel i 4 – fire – år. Fullbyrdelsen av 1 – ett – år av fengselsstraffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år.
2. A skal betale 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner i oppreisning til B innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
3. A skal betale 2.346 – totusentrehundreogførtiseks – kroner i erstatning til B innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
4. A idømmes ikke saksomkostninger.