En mann ble dømt til 4 år fengsel etter å ha voldtatt sin daværende kjæreste. Fornærmede ble tilkjent 150 000 kroner i oppreisning.

 

Vestfold og Telemark Statsadvokatembeter v/førstestatsadvokat Arnfinn Hval utferdiget 19 oktober 2012 tiltale mot A, født 0.0.1990, for forbrytelse mot:

«
Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a jf. § 206
for ved vold å ha skaffet seg analt samleie
Grunnlag:
En gang i oktober 2011 i en bil på parkeringsplassen ved Ringshaugstranda i Tønsberg, holdt han B fast i passasjersetet, dro ned buksa hennes, presset armene hennes bakover og hadde analt samleie med henne.»

Tønsberg tingrett avsa dom 30 januar 2013 med slik domsslutning:
«
1. A, født 0.0.1990, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a, jf. § 206, til fengsel i 3 – tre – år hvorav 2 – to år – gjøres ubetinget og 1 – ett – år gjøres betinget med en prøvetid på 3 – tre – år med hjemmel i straffeloven § 52 flg.
2. A, født 0.0.1990, dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med kr 150.000 – kroneretthundreogfemtitusen – innen 2 – to – uker etter forkynnelse av dommen.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
A anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken, som gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet, ble henvist til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven § 321 tredje ledd ved lagmannsrettens beslutning 21 februar 2013.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 18 og 19 juni 2013 og gjennomført som fastsatt i straffeprosessloven kap 24.
Tiltalte, A, møtte med oppnevnt forsvarer advokat Tore Langås. For påtalemyndigheten møtte førstestatsadvokat Arnfinn Hval. Fornærmede, B, møtte sammen med oppnevnt bistandsadvokat Rita Helene Krøgenes Aase.
Det ble hørt tre vitner og lagt frem slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Lagretten ble, overensstemmende med tiltalen, forelagt ett hovedspørsmål, som den besvarte med ja.
Det tre fagdommere legger lagrettens svar til grunn ved fastsettingen av straff og annen reaksjon, straffeprosessloven § 376 b, første ledd. Ved det er tilkjennegitt at de finner bevismessig grunnlag for straffeskyld.
Utfallet av skyldspørsmålet er det samme som i tingretten, og det foreligger ikke ekstraordinære omstendigheter som tilsier at lagmannsretten etter retningslinjer i nyere høyesterettspraksis skal begrunne avgjørelsen om å akseptere lagrettens svar.
A er funnet skyldig i h h t tiltalen og skal straffes for voldtekt til samleie, straffeloven § 192 første ledd pkt a jf annet ledd pkt a. Forholdet er begått etter straffskjerpelsen 25 juni 2010.

Aktor la ned følgende straffepåstand:
«1 A f 0.0.90 dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf annet ledd bokstav a, jf § 206, til en straff av fengsel i 4 -fire- år.
2 Saksomkostninger idømmes ikke.»

Bistandsadvokatens påstand var som følger:
«1 Tingrettens dom, domsslutningens pkt 2 stadfestes.
2 A dømmes til å betale erstatning til B for tap i fremtidig erverv, fastsatt etter rettens skjønn.»

Forsvareren ba om at A ble ansett på mildeste måte.

Lagmannsretten; lagrettens ordfører, de tre uttrukne lagrettemedlemmer og de tre fagdommerne, legger innenfor rammen av lagrettens svar og med de samme beviskrav som for skyldspørsmålet følgende faktiske forhold til grunn for straffutmålingen.
Fornærmede, B (B), og tiltalte, A (A), møttes sommeren 2011. B var da 16 og A 21 år gammel. De ble etter hvert kjærester. Bs foreldre likte ikke forbindelsen pga aldersforskjellen. De to innledet etter hvert også et seksuelt forhold. Dette skjedde dels hjemme hos tiltalte, dels i hans bil, bl a ved Ringshaugstranda i Tønsberg.
Høsten 2011 begynte B i første klasse på X videregående skole.
En dag i oktober 2011, tidspunktet kan ikke tidfestes nærmere, ble B hentet av A i bil v/skolen. A kjørte en Toyota Hi-Ace «kassevogn». De dro til Ringshaugstranda, der de parkerte. A ga uttrykk for at han ville ha sex, men B sa hun var for sliten og ikke ville. A begynte og «fingre» med henne, først utenpå og senere inne i buksen hun hadde på. B greide å få hånden hans vekk. A uttalte at B likevel måtte ha lyst på ham, fordi hun var «våt». Han prøvde å dra av henne buksen og greide det, i hvert fall delvis.
A flyttet seg over i setet B satt i, vendt mot henne, med ryggen mot dashbordet. Han tok tak i bena hennes og bendte dem oppover slik at underlivet hennes var blottet. Han tok tak i armene hennes, presset dem oppover og bakover slik at kroppen hennes ble «låst» mot setet. Deretter førte han penis inn i hennes vagina, hele tiden mens B protesterte og gjorde motstand. Deretter støtte han penis litt inn i analåpningen og senere med stor kraft lenger inn. Dette var svært smertefullt for B, som til slutt fikk dyttet A bort. De kledd på seg.
Den samlede lagmannsrett er ikke i tvil om at As forsett omfattet vaginalt samleie.
Når det gjelder forsettet mht analt samleie legger et mindretall bestående av Greivstad, Theting og Simonsen til grunn som bevist at A var klar over at han også trengte seg inn i analåpningen. Ved bevisvurderingen bygger mindretallet i hovedsak på Bs forklaring om at hun opplevde A først støtte penis litt inn i analåpningen for så å trenge seg inn med stor kraft. Kraftanvendelsen må etter mindretallets syn ha vært så betydelig at A visste det ikke var vagina, men analåpningen han trengte seg inn i.
Flertallet, Mostad, Blom-Bakke, Linnestad og Nilsen finner påtalemyndigheten ikke har ført bevis for at As forsett omfattet analt samleie. Flertallet legger i hovedsak vekt på at de to tidligere hadde snakket om analsex, men at ingen av dem ønsket det og at B i en «skypesamtale» med A 23 desember 2011 uttalte «sa ikke at du spjeret rasshølet mitt ellernon nei?» hvortil A svarte «men jeg var da vel aldri i nærheten av rævva di?» og «det var HVERTFALL ikke meningen». Flertallet legger således til grunn som bevist at A hadde både vaginalt og analt samleie med B, men at han hele tiden mente å gjennomføre et vaginalt samleie.
Flertallet legger således i sin straffutmåling til grunn at det er straffeskyld for vaginalt samleie, ikke analt, mindretallet at det også er tale om analt samleie.
A kjørte B i retning hjemmet og satte henne av i nærheten. Under kjøreturen beklaget A det som hadde skjedd og ba B om unnskyldning. B hadde betydelige smerter. Hun gikk ikke rett hjem, men til venninnen C, og fortalte henne i store trekk om det hun hadde vært utsatt for. Dagen etter fortalte B det og til D. Begges vitneforklaringer viser at det B den gang forklarte til dem i store trekk samsvarer med det hun i lagmannsretten har forklart om overgrepet.
I perioden som fulgte var B deprimert, hadde mye fravær fra skolen. Hun var tidligere en aktiv og sosial jente, men trakk seg nå tilbake fra venner og ble initiativløs. Moren fikk etterhvert greie på hva datteren hadde vært utsatt for, og forholdet ble politianmeldt.
B og A hadde også senere kontakt, bl a v/sms, facebook og «skype». De traff hverandre, hadde også sex. Overgrepet var et gjennomgående tema i dialogen dem i mellom, også på «sosiale medier».
Overgrepet var et grovt tillitsbrudd fra As side. Han var klar over at B var betydelig yngre enn ham, bare 16 år og derved «mindreårig», vergemålsloven § 1. A visste og at Bs foreldre ikke bifalt at de to var kjærester. Han var også på det rene med at B hadde vært utsatt for seksuelle overgrep fra flere gjerningsmenn tidligere i 2011, og at hun hadde stor tillit til ham.
B fikk betydelige psykiske vansker og er satt ett år tilbake i skolegangen.
Minstestraffen for voldtekt til samleie er tre år, ref straffeloven § 192 annet ledd pkt a. Det er uttalt i Prop.97 L 2009-2010; «Endring av straffeloven 1902 m v (skjerping av straffen for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd), i det følgende Prop 97 L, som en forutsetning at minstestraffen bare skal anvendes for de minst alvorlige sakene. Ved voldtekter der minstestraffen gjelder bør normalstraffnivået ikke være under fengsel i fire år. Videre uttales at utgangspunktet er at
«straffen for en så alvorlig forbrytelse som voldtekt skal være fullt ut ubetinget. Deler av straffen bør kunne gjøres betinget når det foreligger særlige formildende omstendigheter, men bruken av adgangen til å idømme deldom bør etter departementets syn snevres inn i forhold til dagens praksis etter § 192 første ledd bokstav b, se for eksempel Rt-2002-1295 og Rt-2002-1288. Der det foreligger skjerpende omstendigheter, bør straffenivået ikke være under fengsel i 6 år.
… .. … … … … . . .
Det skal videre tillegges markert vekt i straffutmålingen at voldtekten er begått mot mindreårige»,
Høyesterett har uttalt at disse utgangspunktene skal legges til grunn, ref bl a Rt-2013-601.
Lagmannsretten antar at dette må gjelde også når det som her dreier seg om en tidligere ustraffet relativt ung gjerningsmann. Handlingen bærer preg av å være et engangstilfelle som han har umiddelbart beklaget overfor fornærmede. Han gjentok beklagelsene da B senere tok opp overgrepet med ham. Voldsutøvelsen var ikke av den alvorligste. Som nevnt har de to hatt kontakt, også seksuelt, etter overgrepet. Slik lagmannsretten ser det var det senere intet negativt ved hans opptreden overfor B. Da B meddelte ham at hun ville politianmelde forholdet gjorde han ikke alvorlige bestrebelser på å få henne fra det.
A tar høyskoleutdanning innen datateknologi og er ferdig med det første av en treårig utdanning. Han har ingen rusproblemer. Soning av en lang fengselsstraff vil være nokså inngripende for ham, bl a med tanke på utdanning og generell tilpassing til et normalt voksenliv. Allmenne hensyn tilsier streng straff for voldtekt, slik at individuelle forhold kommer i bakgrunnen.
I Rt-2011-734 avsnitt 11 uttales at retningslinjene i Prop 97 L
«ikke rokker ved domstolenes plikt til å fastsette en forsvarlig straff i det enkelte tilfellet, basert på et bredt spekter av hensyn. Jeg viser til Prop. 97 l side 6 hvor det tvert i mot fremheves at domstolene -også etter endringen i juni 2010- skal fastsette den straff i den enkelte sak som de til enhver tid finner riktig ut fra tilgjengelige og relevante straffutmålingsmomenter»
Uttalelsene må uansett veies mot de sterke føringer for straffutmålingen i sakstypene proposisjonen omhandler.
Med denne bakgrunn finner flertallet, bestående av Greivstad, Linnestad, Nilsen og Simonsen ikke grunnlag for å gå under normalstraffen på fire års fengsel.
Mindretallet, Mostad, Blom-Bakke og Theting finner det foreligger så vidt mange formildende omstendigheter at det er forsvarlig å sette straffen lik minstestraffen, tre års fengsel. Selv om individuelle forhold kommer i bakgrunnen veiet opp mot sterke allmenne hensyn bør det etter mindretallets syn tillegges noe vekt at det individualpreventivt åpenbart ikke er noe å hente ved en lang fengselsstraff i dette tilfellet.
Basert på uttalelsene fra Prop 97 L, sitert ovenfor, kan verken flertallet eller mindretallet se det er grunnlag for å gjøre noen del av fengselsstraffen betinget, straffeloven § 52 flg.
Overensstemmende med flertallets syn settes straffen til fengsel i fire år.

Erstatning/oppreisning:
Bistandsadvokaten har på vegne av B krevet oppreisningserstatning med
NOK 150 000. Kravet er grunnet i skadeserstatningsloven § 3-5 jf § 3-3, og oppreisningserstatning skal idømmes. Beløpet er i samsvar med veiledende norm på NOK 150 000, ref Rt-2011-743 og tas til følge.
Det er også krevet erstatning for tap i fremtidig erverv. Kravet er basert på at B som følge av overgrepene har tapt ett års skolegang slik at hun kommer i inntektsgivende arbeid senere enn hun ellers ville gjort. I flg bistandsadvokaten har B planer om høyskole utdannelse og har antydet et tap på NOK 450 000 brutto. Lagmannsretten finner det åpenbart mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former, og at det bør nektes forfulgt i forbindelse med straffesaken, jfr straffeprosessloven § 428 siste ledd. Det er tale om et ikke ubetydelig krav rent beløpsmessig, som betinger bedre dokumentasjon bl a mht årsakssammenheng og tapets omfang enn det lagmannsretten har tilgang til nå.
Bare de tre fagdommere har deltatt ved behandlingen av oppreisnings/erstatningskravene.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.
Dommen er avsagt med de dissenser det er gjort rede for.

Domsslutning:

1 A født 0.0.1990 dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 192 første ledd pkt a jf annet ledd pkt a jf § 206 til fengsel i 4 -fire- år.
2 A betaler innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse 150 000 -etthundreogfemtitusen- kroner i oppreisningserstatning til B. For øvrig nektes erstatningskravet forfulgt i forbindelse med straffesaken.
3 Saksomkostninger ilegges ikke.

Les mer om bistandsadvokatordningen og få hjelp av våre advokater i Oslo til å anmelde voldtekt og voldtektsforsøk.

Les og om advokathjelp i bilsaker (mangler ved kjøp av bil).