En mann ble anmeldt for å ha utøvet familievold mot sin ektefelle og hennes sønn, samt flere tilfeller av voldtekt av sin kone. Både mor og barn levde under et skremmende regime. Tiltalte ble dømt til 5 år forvaring. Bistandsadvokaten hadde lagt ned påstand om oppreisning på 175 000 kroner. Lagmannsretten uttalte at beløpet fremstod noe lavt, men fant ikke grunnlagt for å gå over påstanden. Det ble tilkjent 175 000 kroner i oppreisning til ektefellen, og 100 000 kroner i oppreisning til sønnen.

 

Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane har ved tiltalebeslutning 18. juni 2010 satt A, født 0.0.1964, under tiltale for overtredelse av:
I Straffeloven § 219 første ledd

for grovt eller gjentatt å ha truet, tvunget og begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte å ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle eller dennes slektning i rett nedstigende linje eller noen i sin husstand eller omsorg.

Grunnlag

Ved flere anledninger iløpet av tidsperioden fra mars til november 2008 hjemme i X i Y forøvet han trusler, tvang, vold og andre krenkelser mot ektefellen B og hennes sønn C. Dette skjedde blant annet ved at han hindret dem i å ta imot besøk eller å besøke andre, nektet dem penger til underhold, nektet dem å skaffe seg legehjelp, knusing av inventar, samt ved at han
– i september kastet ektefellen mot en sofa slik at hun slo hodet mot veggen,
– i september kastet henne mot et stenbord
– den 1. november slo henne flere ganger i ansiktet, drog henne i håret og slo hodet hennes flere ganger mot gulvet slik at hun fikk blåmerker, hevelser og sår i ansiktet og i hodet.
II Straffeloven § 192 siste ledd, jf. første ledd bokstav a

for ved grov uaktsomhet å ha skaffet seg seksuell omgang ved vold eller ved truende adferd.

Grunnlag

Ved flere anledninger i 2008, hjemme i X i Y, gjennomførte han samleier med B. På grunn av frykt fordi han tidligere hadde benyttet vold mot henne og truet henne ydet hun liten eller ingen motstand.

Under hovedforhandlingen for tingretten endret aktor i medhold av straffeprosessloven § 254 tredje ledd grunnlagsbeskrivelsen i post II om grovt uaktsom voldtekt slik at denne lyder slik:

Ved minst to anledninger etter 1. november 2008, hjemme i X i Y, gjennomførte han samleier med B. På grunn av frykt fordi han tidligere hadde benyttet vold mot henne og truet henne ydet hun liten eller ingen motstand.

Videre tilføyde aktor følgende nye post i tiltalebeslutningen:
III Straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd

for å ha skaffet seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd, og den seksuelle omgang var samleie.

Grunnlag:

Torsdag 1. november 2008 hjemme i X i Y slo han B gjentatte ganger i ansiktet med knyttet neve, kastet henne i gulvet og dunket hodet hennes gjentatte ganger i gulvet. Like etter førte han penis inn i munnen hennes, mens han holdt hodet hennes fast.

Ved tilleggstiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokatene ved Det nasjonale statsadvokatembete den 16. november 2012 er han satt under tiltale for overtredelse av
I Straffeloven § 99 første straffalternativ

for ved trusler å ha søkt å hindre et medlem av Stortinget i sin virksomhet.

Grunnlag:

I perioden juli 2011 – mai 2012, fra sitt bosted i Shanghai i Kina, sendte han ved gjentatte anledninger eposter og tekstmeldinger til stortingsrepresentant D, der han blant annet truet med å drepe D. Truslene var ment å påvirke Ds virke som stortingsrepresentant, blant annet slik at norsk militær deltakelse i utlandet skulle opphøre. E-postene ble sendt til D@stortinget.no og tekstmeldingene til telefon tilhørende Ds ektefelle og tiltaltes mor, E, og omfatter blant annet:

1. E-post av 20. juli 2011 kl. 11:00 fra aa@aa til D@stortinget.no «…og du D samt Jens Stoltenberg er snart døde. Mvh A… Ps.: Men både jens og D samt usa liker å drepe folk, jeg går nå inn med de som kan ta knekken på dere rasshull.»

2. E-post av 13. august 2011 kl. 12:45 fra aa@aa til D@stortinget.no: «Dersom du og min hjernevaskede mor som du har sørget for å gjøre meg arveløs skal jeg gi deg 1 forslag betal ut arven min dersom du ikke gjør det tror jeg ingen arver noe, ditt svin jeg skal sørge for at du ikke er med på neste valget. A Ps. Jeg er ikke så dum at jeg ikke vet hva du og jens driver med makt og atter makt. men jeg tror dere driter på draget nå. A. Jeg vil ikke ha dere døde, men det er dere som har gått inn med USA som dreper i hytt og pine så da må dere også ta samme straffen.»

3. Sms sendt forut for 15. august 2011 fra mobiltelefonnummer *** til Es mobiltelefonnummer ***: «Ja bli mer venner med pentagon og USA. S f r vi se hvor mange det er igjen av dere det er bare g inn p internet s vet man hvor alle bor. De er vel ikke lege f r det smeller igjen.»

4. E-post av 14. august 2011 kl. 09:43 fra aa@aa til D@stortinget.no: «Emne: Sommer hus ny hytte osv. Arv osv. håper du er sikker på at alt står der og tranby huset samt alle arvingene lever når dette skal fordeles. Mye kan skje veit du. Hvor mange liv har du og jensemann tatt oppgjennom Vel bare spørr jeg hardcorekongen.»

5. E-post av 15. august 2011 kl. 12:55 fra aa@aa til D@stortinget.no: «Emne: Du skal knekkes. Skal knekkes så jævlig at du veit faen ikke hvem bein du står på etterpå. Din makt syke eventyrer prøv å gjør noe med det jeg gjør med deg nå. Ja du tror med pikken din at du kan styre meg men nå tar jeg over og jeg ser helst at sånne maktsyke idioter blir skutt på flekken. Med vennlig hilsen A. Ps. Du blir skutt på flekken også. Ha en fortsatt fin ferie.»

6. E-post av 15. august 2011 kl. 13:33 fra aa@aa til D@stortinget.no: «Er din stesønn og jeg går gjerne i fengsel for å ta livet av deg eller noen av vennene mine gjør det for en større løgnhals en du tror jeg Fanen meg ikke finnes. Vi får meget godt betalt for å gjøre selv fraderes eget parti. Og da sider det seg selv hvorfor vente. A … »

7. E-post av 5. september 2011 kl. 02:42 fra aa@aa til D@stortinget.no: « … Du har valgt krig og krig skal du få i aller høyeste grad. Du har også trakkasert meg og min sønn i alle år og du vet selv straffen for det … vel, vel, vel, uhell kan skje alle, jeg bare håper det ikke skjer noen av arvingene eller familiemedlemmene. Ha en fin dag. A.»

8. E-post av 6. september 2011 kl. 04:52 fra aa@aa til D@stortinget.no: «Emne: Du blir likvidert. Hei, D, jeg har nå sendt mailer til forskjellige land at du bør likvideres pga. at du er syk og bør fjernes fra alle verv du har og maktposisjoner du har. Jeg veit hvem du var i møte med i går. Jeg mener også at min mor bår gå samme vei dersom hun prøver å forsvare D. Du har valgt taushetens plikt for å få meg nervørs og du har greid det. Men det er bare 1 problem du veit ikke hvor jeg er, og de som kommer for å likvidere deg dem er allerede i norge. Hehehe .. Tror du og jensemann skal bygge en stor mur gjennom os israel her palestina her. Når eg kommer tilbake skal eg pisse på graven din. Akkurat som je vil gjøre med min fars grav.
MED VENNLIG HILSEN
A … »

9. Sms sendt 6. september 2011 kl. 10:15 fra mobiltelefonnummer ** til Es mobiltelefonnummer ***: «Aksepterer du ikke siste email jeg sendte deg i natt vi du etter hvert da f alvorlige problemer. For jeg har ingen ting å tappe lenger takket v re D. Jeg vet ikke men jeg tror du vil bli likvidert. Ganske snart kanskje bare om noen minutter.»

10. E-post av 22. september 2011 kl. 23:02 fra aa@aa til D@stortinget.no: «Dasset jeg skal love deg at du aldri kommer til å gå trygt i en eneste gate i verden, hilsen din elskverdige stesønn. Det er alt satt i gang. Ha en meget god helg. For noen vil DREPE deg før eller siden. Kos deg.»

11. Sms sendt 29. september 2011 kl. 13:20 fra mobiltelefonnummer ** til Es mobiltelefonnummer ***: «He he: jeg gir meg ikke f r du D og jens ligger d de i derer graver.»

12. E-post av 27. november 2011 kl. 12:23 fra aa@aa til D@stortinget.no: «Emne: SVIN. HEI, Hitler svin, du kommer ikke til å slippe unna, døds dommen er allerede satt på deg og jens så det kan ikke noen gjøre noe med.»

13. E-post av 27. november 2011 kl. 12:54 fra aa@aa til D@stortinget.no: «Men dette holder ikke og jeg kommer ikke med detalj opplysninger men jeg vet det meste om deg, din familie, min mor, søster og osv, osv. vi du stoppe denne krigen er det kun å gå inn i en dialog med meg som jeg viderefører til alle som er involvert i disse sakene. jeg tar toalt avstand fra hva denne idioten gjorde på utøya. og det er ikke en terror handlig deter et galmanns verk. Terrorhandlingene vil komme og dere har bare kun gjort en ting og det er og ruste opp til at det skal bli terror handlinger i norge via usa. Idioter har vi nok av i norge, og alle lovnader du har gitt meg så fortjener du det gjatte lag. trekk deg tilbake får noen dreper deg. din makt syke idiot. du er gal.
Ps.: Det er jeg som kommer til å sette stempelet i pannen din når du sovner inn. Husk det. for jeg vet alt hva du rivr med. MEN jeg håper jeg slipper å gjøre det. for jeg er ingen drapsmann men mange vil det. og du har ikke holdt du selv sa til meg at du ville gjøre uten at jeg spurte om det. Det var du som sa at du sa at du ville ordne opp i det.»

14. Sms sendt 8. mai 2012 fra mobiltelefonnummer ** til Es mobiltelefonnummer ***: «Jeg og mine personer vil idelegge ansiktet ditt s mye samt kutte av deg tungen slik at du aldri med kan juge til det norske folket igjen. Og jeg m beklage at jeg er i norge n og temmelig n r deg lignhalsen. D»
II Straffeloven § 128

for ved trusler å ha søkt å få en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate en tjenestehandling.

Grunnlag:

a)

I tiden august – september 2011, fra sitt bosted i Shanghai i Kina, sendte han ved gjentatte anledninger eposter til ansatt i NAV F, der han Fremsatte trusler mot F for å få henne til å utbetale seg penger. E-postene ble sendt til gg@gg, og omfatter blant annet:

1. E-post av 13. august 2011 kl. 09:01: « … Ta liv av løgnereene 1 for 1 det er de eneste de trenger … »

2. E-post av 13. august 2011 kl. 09:56: « … Jeg vet hva jeg skal gjøre med slike personer som til stadighet kommr med løyner om andre. A. Ps. Det vil også bli gjort.»

b)

Tirsdag 6. september 2011, fra sitt bosted i Shanghai i Kina, sendte han en epost til postmottak POD, Justisdepartementet, der han for å få Politidirektoratet til å undersøke påståtte uregelmessigheter i Sogn og Fjordane politidistrikt uttalte: «Hvis ikke politidirektorater og justisdepartemaget gjør noe med alle papirene jeg har sendt dem så tar jeg frem min 2 22 fox med nattsikte og sneller og tar livet av R, I, J, K, med flere i politiet også politijurister for jeg vet hvor alle bor og på den riflen har jeg 1 halv meter lyddemper nattsjkte samt redpoint sikte, ellers har jeg en 30 30 win også med lyddemper og nattsikte. Og jeg har altid ønsket å være en sniper fordi da hører man ingenting når skuddet går av og du bare ser at hjernen forsvinner bak trynet på personene som er skutt, og dett gjør jeg dersom ikke politidirektoraterr og justisdepartemaget ikke straffer disse forbryterene, i Y, ** og **. Verre er det ikke, og fy fanen og deilig det skal bli å se hjernen til R plantet i veggen bak han også hjernen til J og I så har de noe å glede seg til.
A …
Jeg er passe forbanna nå. Og jeg kommer til å sende dete til politidirektorater og justisdepartemaget så det forstår alvoret i dette.»
III Straffeloven § 227

for ved ord eller handling ha truet med et straffbart foretagende som kan medføre høyere straff enn 1 års fengsel, under slike omstendigheter at truslene er skikket til å fremkalle alvorlig frykt.

Grunnlag:

a)

Til tid og på sted som nevnt i post I forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor sin stefar D.

b)

I perioden 5. – 6. september 2011, fra sitt bosted i Shanghai i Kina, sendte han ved gjentatte anledninger eposter til sin stefar D og tekstmeldinger til sin mor E, der han blant annet truet med å drepe moren:

1. E-post av 5. september 2011 kl. 02:42 fra aa@aa til D@stortinget.no: « … Du har valgt krig og krig skal du få i aller høyeste grad. Du har også trakkasert meg og min sønn i alle år og du vet selv straffen for det … vel, vel, vel, uhell kan skje alle, jeg bare håper det ikke skjer noen av arvingene eller familiemedlemmene. Ha en fin dag. A»

2. E-post av 6. september 2011 kl. 04:52 fra aa@aa til D@stortinget.no: «Emne: Du blir likvidert. Hei, D, jeg har nå sendt mailer til forskjellige land at du bør likvideres pga. at du er syk og bør fjernes fra alle verv du har og maktposisjoner du har. Jeg veit hvem du var i møte med i går. Jeg mener også at min mor bår gå samme vei dersom hun prøver å forsvare D. Du har valgt taushetens plikt for å få meg nervørs og du har greid det. Men det er bare 1 problem du veit ikke hvor jeg er, og de som kommer for å likvidere deg dem er allerede i norge. Hehehe … Tror du og jensemann skal bygge en stor mur gjennom os israel her palestina her. Når eg kommer tilbake skal eg pisse på graven din. Akkurat som je vil gjøre med min fars grav.
MED VENNLIG HILSEN
A. . »

3. Sms sendt 6. september 2011 kl. 10:18 fra mobiltelefonnummer ** til Es mobiltelefonnummer ***: «Og du min s kalte mor g r samme vei. Din hjernevaskede idiot. Spillet ditt er over n tar vi over. D»

c)

Lørdag 10. september 2011, fra sitt bosted i Shanghai i Kina, sendte han en epost til postmottak PDI Sogn og Fjordane der han uttalte blant annet: «Emne: Denne eposten er beregnet til H … du må huske på at du drar DEM personer som med din oppførsel er bedre en å skyre en det du er … for tjuvpakk som dere skulle verdt likvidert for lenge siden … du kan glede deg … »

d)

Til tid og på sted som nevnt i post II a) forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor F.

e)

Til tid og på sted som nevnt i post II b) forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor I.

f)

Til tid og på sted som nevnt i post II b) forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor J.

g)

Til tid og på sted som nevnt i post II b) forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor K.
IV Straffeloven 390a

for ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd å ha krenket en annens fred.

Grunnlag:

a)

I perioden august 2011 – mai 2012, fra sitt bosted i Shanghai i Kina, sendte han ved gjentatte anledninger eposter og tekstmeldinger med sjikanerende, krenkende og/eller truende utsagn til sin stefar D.

b)

Til tid og på sted som nevnt i post IV a) sendte han ved gjentatte anledninger tekstmeldinger med sjikanerende, krenkende og/eller truende utsagn til sin mor E.

For Oslo tingrett foretok psykologspesialist Pål Grøndahl og psykiater Helge Haugerud rettspsykiatrisk undersøkelse av A. De avga i den anledning rettspsykiatrisk erklæring datert 11. oktober 2012 og en tilleggserklæring av 28. november 2012.

Oslo tingrett avsa 12. desember 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1964, dømmes for overtredelse av
– Straffeloven § 219 første ledd
– Straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a
– Straffeloven § 192 siste ledd, jf. første ledd bokstav a
– Straffeloven § 99 første straffalternativ
– Straffeloven § 128
– Straffeloven § 227 første straffaltenativ
– Straffeloven § 390 a alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til forvaring etter straffeloven § 39 c med en tidsramme på 5 – fem – år og en minstetid på 2 – to – år og 3 – tre – måneder.

I tidsrammen og minstetiden fragår 197 – etthundreognittisju – dager for utholdt varetekt.
2. A, født 0.0.1964, dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til B, født 0.0.1973, med 175 000 – etthhundreogsyttifemtusen – kroner.
3. A, født 0.0.1964, dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til C, født 0.0.2000, med 60 000 – sekstitusen – kroner.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder skyldspørsmålet, lovanvendelsen, straffutmålingen og sivile krav (oppreisningserstatning). Anken ble henvist til ankeforhandling ved lagmannsrettens beslutning av 8. januar 2013.

Ankeforhandling ble avviklet over sju rettsdager i perioden 21. – 29. mai 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A og 24 vitner har gitt forklaring. A ble gitt tillatelse til å fjerne seg fra rettsstedet etter å ha gitt forklaring, jf. straffeprosessloven § 280. De rettspsykiatrisk sakkyndige, psykologspesialist Pål Grøndahl og psykiater Helge Haugerud, avga rettspsykiatrisk tilleggserklæring datert 24. mai 2013. De to sakkyndige var til stede under fornærmedes og tiltaltes forklaringer og under vesentlige deler av den øvrige bevisføringen og avga muntlige forklaringer som supplement til sine skriftlige erklæringer. Erklæringene til de sakkyndige er forelagt Den rettsmedisinske kommisjon som ikke hadde vesentlige merknader til dem. Forhandlingenes gang, herunder øvrig bevisførsel, fremgår av rettsboken.

Aktor har lagt ned slik påstand:

A, f. 0.0.1964, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jfr. annet ledd bokstav a, § 192 siste ledd jfr. første ledd bokstav a, jfr. annet ledd bokstav a, § 219 første ledd, § 99 første straffalternativ, § 128, § 227 første straffalternativ og § 390a – alt sammenholdt med § 62 – til forvaring etter straffeloven § 39 c med en tidsramme på 5 – fem – år og en minstetid på 2 – to – år og 9 – ni – måneder.

I tidsrammen og minstetiden fragår 365 – trehundreogsekstifem – dager for utholdt varetekt.

Forsvarerne har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:
1. A frifinnes for tiltalen av 18.06.12
2. A frifinnes for post I i tiltale av 16.11.12
3. A anses for øvrig på mildeste måte.

Subsidiært:

A anses på mildeste måte.

Bistandsadvokaten har lagt ned slik påstand:
1. A, født 0.0.1964, dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med kr 175 000,- – kroneretthundreogsyttifemtusen-.
2. A, født 0.0.1964, dømmes til å betale oppreisningserstatning til C med kr 100 000,- – kroneretthundretusen-.
3. Oppfyllelsesfristen for pkt. 1 og 2 er 14 dager frå dommens forkynnelse.

Lagmannsrettens bemerkninger

Kort om tiltaltes bakgrunn og bakgrunnen for tiltalebeslutningene

A – som i dag er 48 år – vokste opp i Y kommune i Sogn og Fjordane sammen med sin mor, E, og sin ett år eldre søster. Det ble brudd mellom moren og As biologiske far da A bare var noen måneder gammel, og A flyttet da med sin mor og søster inn hos mors foreldre i Y. I 1974, da A var 10 år, giftet moren seg med D og bosatte seg sammen med barna hos D i Z kommune.

A fikk tidlig psykiske problemer med bl.a. mareritt og sengevæting, samt atferdsproblemer. Tiltalte ble også mobbet på skolen, hadde konsentrasjonsproblemer og begynte tidlig med utagerende og straffbare handlinger. Da A var ca. 16 år gammel, flyttet han tilbake til Sogn og Fjordane der E hadde skaffet ham jobb. Han bodde først hos en onkel og deretter en periode hos sine besteforeldre.

Han har ingen formell utdanning, men har hatt mange forskjellige jobber, og har herunder hatt egne firmaer. Han fikk tidlig et omfattende alkoholproblem, og det er på det rene at han vedvarende har hatt psykiske problemer, bl.a. angst. Dette kommer lagmannsretten nærmere tilbake til. Han har vært uføretrygdet siden midten av 1990-tallet.

Tiltalte har etter det opplyste hatt mange forhold av ulik varighet til kvinner. Han har en sønn, nå 23 år gammel, med en norsk kvinne som han var samboer med i en lengre periode. Han har deretter vært gift tre ganger, første gang med en filippinsk kvinne og deretter med to kinesiske kvinner.

A kom i kontakt med sin andre ektefelle, B, født 0.0.1973, på internett i 2006. Hun bodde ikke langt fra Shanghai, sammen med sin sønn, C, født 0.0.2000. Etter en tids kontakt, besøkte tiltalte B i Kina, og de ble kjærester. Siden besøkte han B flere ganger, og på sommeren 2007 giftet de to seg. B kom til Norge i mars 2008 og bosatte seg i tiltaltes bolig i X i Y kommune. Kort etter ankomst begynte C på skolen i X, og B ble samtidig tilsatt som som morsmålslærer/tolk for sin sønn. B og C bodde sammen med A frem til B flyttet med C til krisesenteret i Florø 7. november 2008, ifølge B på grunn av vold, seksuelle overgrep og ulike former for krenkelser fra mai til november i 2008.

Det har ikke vært noen kontakt mellom de tidligere ektefellene etter dette, og tidlig i 2010 flyttet B og C til Æ i Hedmark.

I månedsskiftet mai/juni 2011 dro A til Kina på ny – ifølge sin egen forklaring fordi han følte seg drapstruet i Norge. Tilleggstiltalen som gjelder overtredelser av straffeloven § 99, § 128, § 227 og § 390 a knytter seg til en rekke eposter og tekstmeldinger som A sendte til forskjellige personer i Norge i perioden juli 2011 til mai 2012. Etter det opplyste giftet A seg under dette Kinaoppholdet med en kinesisk kvinne som han fortsatt er gift med. Lagmannsretten har forstått det slik at A ble kjent med denne kvinnen etter ankomst Kina i mai 2011. A kom tilbake til Norge i slutten av mai 2012 og ble da straks pågrepet. Han har siden sittet i varetekt.

Tiltalebeslutningen av 8. juni 2010

Tiltalebeslutningen gjelder overtredelse av straffeloven § 219 i perioden marsnovember i 2008, én forsettlig voldtekt begått 1. november 2008 og minst to grovt uaktsomme voldtekter begått i den påfølgende uke. Lagmannsretten behandler de tre tiltalepostene samlet etter kronologien i hendelsesforløpet.

Først og fremst med grunnlag i fornærmede, Bs forklaring, finner lagmannsretten det bevist utover rimelig tvil at A i perioden fra slutten av mai til begynnelsen av november 2008 har opptrådt slik overfor B og C som hun har forklart. Lagmannsretten anser Bs forklaring for lagmannsretten som troverdig og legger i den forbindelse blant annet vekt på at hun på alle hovedpunkter synes å ha forklart det samme fra hennes første politiforklaring i november 2008 som for tingretten og lagmannsretten. På en del av de sentrale punktene styrkes dessuten Bs forklaring av andre bevis som lagmannsretten kommer tilbake til.

A har i sin forklaring erkjent at han slo B tre ganger med flat hånd ved den episoden som fant sted 1. november 2008, men har for øvrig forklart at det ikke var spesielle problemer i samlivet og at han ikke har opptrådt på kritikkverdig og straffbar måte overfor ektefellen og hennes sønn. A forklaring støttes ikke av noen andre bevis og er ikke troverdig.

I den første tiden etter at B og C kom til Y oppførte A seg hyggelig og ordentlig overfor dem. I slutten av mai 2008 begynte A å drikke seg full, først bare på øl, men etter kort tid drakk han også brennevin. Han drakk seg da full hver dag frem til B og C reiste til Kina den 18. juni 2008. Flere vitner har forklart at A er periodedranker og at han blir svært beruset i sine drikkeperioder. Av de sakkyndige har han bl.a. fått en diagnose knyttet til alkoholavhengighet. A forklarte at han drakk en sixpack øl om dagen og at det var uproblematisk. Lagmannsretten fester ingen lit til dette. B og A hadde mye kontakt på telefon i ferien, og det var tydelig at A ved disse samtalene var mye beruset. Etter at B og C kom tilbake til Norge 18. august 2008, holdt A seg edru frem til 26. oktober, da han startet på en ny drikkeperiode som iallfall varte frem til B og C flyttet til krisesenteret i Florø 7. november 2008.

Det er noe usikkert hvilke krenkelser B og C ble utsatt for allerede før B og C dro til Kina og hva som fant sted i slutten av august og i september og oktober. Dette er da også uten betydning for den strafferettslige bedømmelsen. Lagmannsretten ser derfor hovedsakelig denne perioden under ett. Det bemerkes imidlertid at flere av de krenkelser som vil bli beskrevet nedenfor må ha funnet sted før avreisen, idet B allerede på dette tidspunkt vurderte om hun og C burde la være å reise tilbake til Norge, og at hun før tilbakereisen ringte til moren til A og ba henne møte dem på Gardermoen ved ankomst, hvilket også skjedde. Det bemerkes også at forholdene ifølge B stort sett var akseptable i september og oktober i den perioden hvor A ikke drakk. Dette var riktignok basert på at hun hele tiden passet på at hun og C kom tidlig hjem fra skolen og oppførte seg forsiktig

Allerede kort tid etter at A begynte å drikke seg full, fikk han flere raseriutbrudd og ved én anledning knuste han i den forbindelse en bokhylle foran øynene på mor og sønn. Videre beskyldte han B for utroskap og kalte henne ved flere anledninger hore i sønnens påhør. Han sa også direkte til C at «moren din er en hore». I forbindelse med raseriutbruddene fikk A skjelvinger i ansiktet, og så vel B som C ble redd ham. Det førte til at B begynte å føle at hun måtte gjøre som A forlangte.

A forlangte at B skulle komme rett hjem fra skolen og at hun ikke skulle være sammen med andre utenom skoletiden. Da B ved én anledning hadde sagt ja til å bli invitert hjem til Cs lærer, ble således A så sint at B måtte avlyse invitasjonen. Ved denne anledningen ringte han dessuten til skolens rektor og beklaget seg over denne læreren og ga uttrykk for at B og C ikke skulle ha kontakt med andre.

Videre var det A som disponerte Bs lønn. Lønnen kom inn på en konto som sto i hennes navn, men ble i hovedsak overført til ham kort etter. Dette må bl.a. ses i sammenheng med at A opprettet et firma i hennes navn som han pådro betydelig gjeld. B har nylig fått en gjeldsordning for en gjeld på 160 000 kroner som i stor grad skyldes dette engasjementet.

Da A begynte å drikke seg full, mistet B lysten på å ha seksuell omgang med A. Grunnen til dette var at hun syntes at A var skitten og vemmelig. Dette kom til uttrykk på ulike måter overfor A. Dels sa hun det direkte, dels sa hun at hun var sliten eller trett og dels snudde hun seg vekk eller gjemte seg på Cs rom. A ville likevel ved en rekke anledninger gjennomføre seksuell omgang med henne, og han sa blant annet at hun hadde plikt til det og at hun og C ellers måtte reise tilbake til Kina. Når det kom til stykket våget hun ikke å nekte ham sex, og hun valgte da å få det raskt overstått. Ved minst én anledning filmet han den seksuelle aktiviteten som fant sted.

I forbindelse med raseriutbrudd ødela A også ved et par andre anledninger inventar, blant annet et steinbord, en pc og en bordlampe. Dette var skremmende opplevelser.

A var også sjalu på C. I den anledning truet han ved minst to anledninger B og C med at hvis C «ville bli sjefen i huset», så ville A banke opp C slik at han ikke kunne stå på beina. Ved én anledning skjedde dette samtidig med at A trakk C fra kjøkkenet inn på rommet til C.

Ved én anledning, antagelig i september tok A tak i B og kastet henne ned i en sofa slik at hun slo hodet mot veggen. Dette er den eneste voldsepisode B kan huske før den volden som fant sted 1. november.

Episoden denne dagen begynte med at A – som var veldig full og i dårlig humør – dunket en ølflaske i kjøkkenbordet. Da B sa nei til å tørke opp ølsølet, begynte han å slå B med knyttet neve og sparke henne. Da hun falt på gulvet, løftet han henne opp og slang henne mot komfyren og dunket hodet hennes mot gulvet. Mens A gjorde dette, spurte han gjentatte ganger om hun ville «pule» ham. C var vitne til denne episoden.

Flere av de forholdene B har forklart som er referert foran underbygges i dommeravhør av C. Han fortalte blant annet om at A drakk mye og tisset på stolen, at han mange ganger ødela ting, at han var sint på mamma og farlig, og at mamma var veldig redd. Videre fortalte han om en gang hvor A slo mamma mange ganger og slo hodet hennes i gulvet, at mamma skrek og blødde og at C åpnet verandadøren og ropte «hjelp». Han fortalte også at A hadde tatt tak i ham så det gjorde vondt og at han var slem. C ble av hans lærer beskrevet som en helt vanlig glad og kvikk gutt som utover høsten i 2008 ble mer nedstemt, som lett ble provosert og skapte konflikt. C har i ettertid utviklet betydelige psykiske problemer.

Umiddelbart etter voldsepisoden den 1. november fulgte A etter B inn på badet, mens han kom med seksuelt krenkende kommentarer. Deretter tok han henne med seg inn på soverommet og tvang henne til oralsex ved at han holdt hodet hennes mot hans penis. B turte ikke annet enn å gjennomføre oralsex, selv om hun på grunn av volden hun var blitt utsatt for hadde smerter i kjeven når hun åpnet munnen. Oralsex omfattes av samleiebegrepet i voldstektsbestemmelsen.

Etter at A hadde sovnet, gikk hun ut på badet. Der tok hun fotos av ansiktet som viser hevelsene og merkene hun var påført. Bildene er fremlagt. Det er på det rene at B var blitt utsatt for vold av en annen mann etter at hun var blitt kjent med A Hun forklarte at det var A selv som hadde rådet henne til å ta bilder av skader i et slik tilfelle.

Da B kom på skolen den følgende mandagen, 3. november, og hun ble spurt om hva som var skjedd sa hun at det var sminke. Men da hun ble spurt av Cs hovedlærer på tirsdag eller onsdag, brøt hun sammen i gråt og fortalte at hun var blitt slått av A. Onsdag 5. november var hun til konsultasjon på legesenteret i Y, og den påfølgende dagen var hun på sykehuset i Førde for røntgenundersøkelse av kjeven. Det ble ikke funnet noen ruptur. Diagnosen var forstuving og forstrekking av kjeve og «konemishandling». Under denne konsultasjonen på sykehuset fortalte hun for første gang at hun, etter å ha blitt «påført» vold, ble tvunget til å ha samleie. Siden har hun fortalt det samme på krisesenteret og i sine senere forklaringer. På fredag 7. november flyttet hun som tidligere nevnt til krisesenteret i Florø.

I dagene mellom 1. og 7. november fortsatte A å drikke. Ved én anledning i denne perioden forsøkte A å slå B i ansiktet, men han bommet og traff i stedet sengegjerdet.

B har videre forklart at hun flere ganger i denne perioden måtte ha seksuell omgang med A. På grunn av det hun hadde opplevd 1. november og tidligere turte hun ikke å motsette seg sex ved disse anledningene. B mener at dette skjedde nesten hver dag i denne perioden, og hun er sikker på at hun hadde ufrivillig samleie iallfall på søndagen og onsdagen. Lagmannsretten legger dette til grunn.

A hevder at B hadde forhold til flere menn i denne perioden og at hennes forklaring er motivert av at hun ønsker å få permanent oppholdstillatelse i Norge. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for at B har hatt seksuell kontakt med noen andre menn i denne perioden. Under enhver omstendighet ser lagmannsretten helt bort fra muligheten av at hennes forklaring på de punkter tiltalen gjelder, er uriktig.

Den handlemåte A har utsatt B og C for rammes etter lagmannsrettens syn av straffeloven § 219. De krenkelser lagmannsretten har funnet bevist er bare delvis overensstemmende med grunnlagsbeskrivelsen i tiltalens post I. Dels finner ikke lagmannsretten bevist samtlige forhold som er nevnt der, og dels har lagmannsretten funnet bevist krenkelser som ikke er nevnt i tiltalen. A sin handlemåte omfatter to voldsepisoder og minst to straffbare trusler mot C, samt straffbar sjikane overfor B. Fra slutten av mai, da A begynte å drikke seg full, opptrådte han krenkende og skremmende på en måte som, når man også ser det i sammenheng med voldsepisodene og truslene, rammes av mishandlingsbestemmelsen. Lagmannsretten legger her også vekt på at B en rekke ganger i perioden ble utsatt for ufrivillig sex uten at det er avgjørende om handlemåten rammes av voldtektsbestemmelsen. Det er ikke tvilsomt at A har handlet forsettlig. C er fornærmet dels ved at han selv har vært utsatt for krenkelser og dels ved at han har hørt og sett krenkelser som A har utsatt hans mor for.

A er også skyldig i forsettlig voldtekt til samleie gjennomført umiddelbart etter voldsbruken 1. november 2008. A skal bedømmes som om han var edru, og det er etter lagmannsrettens syn hevet over tvil at enhver mann i den forel situasjon ville forstå at den seksuelle omgangen var fremtvunget ved den redsel B opplevde på grunn av den forutgående volden. A har således handlet forsettlig.

Lagmannsretten finner videre at A også må dømmes for to grovt uaktsomme voldtekter begått i tidsrommet 2. – 6. november 2008. En mann i edru tilstand burde være klar over at den voldsbruken B hadde vært utsatt for 1. november, sett i sammenheng med det regime hun og C hadde levd under i de foregående månedene, innebar at B ikke ville ha seksuell omgang med A, men at hun på grunn av redsel ikke turte å gjøre motstand. Mye taler for at A har handlet forsettlig ved disse samleiene. Under enhver omstendighet må det tilregnes ham som grovt uaktsomt at han eventuelt ikke innså at B gikk med på den seksuelle omgangen, fordi hun ikke turte å protestere.

Begge de rettspsykiatrisk sakkyndige har i sine erklæringer og i sine redegjørelser under ankeforhandlingen konkludert med at A ikke var utilregnelig på gjerningstiden. Lagmannsretten er enig i konklusjonen som legges til grunn. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til tiltaltes psykiske tilstand og de rettspsykiatriske erklæringene.

Tilleggstiltalebeslutningen av 16. november 2012

Denne tiltalen gjelder en lang rekke utsagn sendt per epost eller tekstmeldinger sendt av A fra Kina til flere personer i Norge. Tiltalen omfatter tidsperioden fra juli 2011 til mai 2012. De aller fleste epostene og tekstmeldingene er imidlertid sendt i tidsrommet ultimo juli – september 2011. A har erkjent at det er han som har sendt epostene og meldingene, og dette legges til grunn som utvilsomt. A har forklart at han var full da han sendte meldingene og at det var dumt av ham å sende dem. Han erklærte seg ikke skyldig i noen del av tilleggstiltalen.

De langt fleste eposter og smser er sendt til eller ment for tiltaltes stefar, D, jf. post I, (straffeloven § 99), III a (straffeloven § 227) og IV a (straffeloven § 390 a), samt hans mor, E, jf. post III b og IV b. Det er ikke tvilsomt at tekstmeldingene i post I og post III a var ment for D, selv om enkelte av dem ble sendt som tekstmeldinger til Es mobiltelefon.

Videre sendte han eposter til F, ansatt i NAV, jf. post II a (straffeloven § 128) og III d, og en epost til Politidirektoratet med trusler mot lensmannsbetjent I, tidligere lensmann J og lensmann K, alle ved Y lensmannskontor, jf. post II b og post III e, f og g. Enn videre sendte han en melding beregnet for politiadvokat ved Sogn og Fjordane politidistrikt, H, jf. post III c.

Meldingene har dels karakter av trusler, jf. post I – III, dels karakter av sjikane, jf. post IV.

Lagmannsretten behandler først post III i tilleggstiltalen som gjelder trusler.

Lagmannsretten finner at vilkårene for domfellelse er oppfylt for samtlige underposter i post III.

Post III a) gjelder en rekke trusler mot D gjengitt i fjorten punkter under post I. Som det fremgår av grunnlagsbeskrivelsen i post I, dreier det seg i stor grad om mer eller mindre eksplisitte drapstrusler. Lagmannsretten finner at både de eksplisitte og de mer dulgte truslene har et innhold som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt i lovens forstand. Samtlige trusler gjelder alvorlige straffbare handlinger. Lagmannsretten finner det utvilsomt at A – uansett om han var beruset da han utformet og sendte meldingene – han handlet forsettlig. Antallet trusler gjør at de hver for seg og samlet i særlig grad er egnet til å skape frykt.

Post III b) gjelder tre tilfelle av trusler mot moren til A. Trussel to og tre har karakter av drapstrusler og, er på samme måte som for truslene som retter seg direkte mot D, egnet til å fremkalle alvorlig frykt, noe A har innsett. Trusselen under b) 1 er nokså indirekte for så vidt som eposten er stilet til D og går ut på uhell med arvingene eller familiemedlemmene. Sett i lys av de øvrige truslene knyttet til D og hans familie, finner lagmannsretten at også denne trusselen må anses som en trussel blant annet mot moren til A, og at den er egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Lagmannsretten finner at A utvilsomt har innsett at også dette måtte oppfattes som en alvorlig trussel.

Post III c) gjelder en epost stilet til politiadvokat H som ledet etterforskningen av innbrudd i boligen til A. Lagmannsretten finner at ordene «dere skulle verdt likvidert», sett i sammenheng med den grove kritikk A rettet mot etterforskningen i den aktuelle eposten, må anses som en drapstrussel som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Etter lagmannsrettens syn har A utvilsomt innsett at eposten måtte oppfattes slik.

Post III d) gjelder to eposter samme dag til F som er saksbehandler i NAV i Y. De er sendt umiddelbart etter at A har fått en epost fra F som han var misfornøyd med. Lagmannsretten finner at epostene indirekte, men likevel klart, må anses å inneholde drapstrusler som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, og at A har innsett dette.

Post III e), f) og g) gjelder en likelydende, meget grov og konkret drapstrussel rettet mot de tre personene ved lensmannskontoret i Y som er nevnt foran. Denne drapstrusselen var åpenbart egnet til å fremkalle alvorlig frykt, noe A utvilsomt har innsett.

Lagmannsretten behandler så post II som gjelder overtredelse av straffeloven § 128 ved å ha søkt å påvirke henholdsvis NAV v/ F, post II a), og Politidirektoratet og Justisdepartementet, post II b), i deres tjenesteutførelse. For så vidt gjelder post II b) viser lagmannsretten til at A i posten uttrykkelig gir uttrykk for at trusselen fremsettes for å påvirke direktoratet og departementet til å gjøre noe med de papirene A har sendt inn. Lagmannsretten finner at også trusselen mot F er fremsatt for å søke å påvirke henne i hennes tjenesteutførelse. Siden dette har vært hensikten til A, er forsettskravet oppfylt.

For så vidt gjelder post IV, overtredelse av straffeloven § 390a, finner lagmannsretten at blant annet de epostene og tekstmeldingene til D og E som omfattes av tiltalen, i tillegg til trusler, også inneholder en rekke utsagn av sterkt sjikanerende og krenkende karakter som rammes av § 390a. Det er også fremlagt og gjennomgått en rekke andre eposter og tekstmeldinger med slikt innhold. Omfanget tilsier i seg selv at det foreligger en alvorlig fredskrenkelse.

Lagmannsretten behandler så tilleggstiltalens post I, spørsmålet om overtredelse av straffeloven § 99.

Bestemmelsen står i straffelovens niende kapitel – «Forbrydelser mod Norges Statsforfatning og Statsoverhoved» og lyder slik:

Den som ved vold, trusler eller andre ulovlige midler søker å hindre Kongen, Regenten, Statsrådet, Stortinget eller noen av dets avdelinger, Høyesterett eller Riksretten i sin virksomhet, straffes med fengsel i inntil 15 år. Det samme gjelder hvis handlingen er rettet mot noen av medlemmene i Statsrådet, Stortinget eller Høyesterett. Medvirkning er straffbar.

§ 98 annet og tredje punktum får tilsvarende anvendelse.

D har vært stortingsrepresentant siden 2009. Han tilhører således den personkrets som er vernet av bestemmelsen, jf. § 99 første ledd andre punktum.

Paragraf 99 ble endret ved lov 28. juli 2000 nr. 73. For det første kom ordene «søker å hindre» inn, for at forsøk skulle likestilles med fullbyrdet forbrytelse. For det annet ble det tidligere uttrykket« utøvelse av sin myndighet» endret til «i sin virksomhet», hvilket førte til at bestemmelsen fikk et utvidet anvendelsesområde, herunder at den rammer handlinger av mindre alvorlig karakter enn tidligere.

Bestemmelsen rammer således ikke bare den som med et ulovlig middel søker å påvirke vedkommende institusjon eller person til å treffe en eller flere beslutninger i en bestemt retning. Den rammer også handlinger som medfører at vedkommende blir hindret eller forstyrret i sin virksomhet. Det vises til avgjørelsen i «bløtkakedommen» inntatt i Rt-2007-1559. Tiltalte i den saken kastet en bløtkake på finansminister Kristin Halvorsen da hun var på vei til kontoret. Legemsfornærmelsen medførte at Halvorsen reiste hjem for å dusje og skifte klær. Hun var tilbake etter ca. en time. Høyesterett kom til at hendelsen etter sin art var omfattet av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 99. Høyesterett fant det tilstrekkelig å konstatere at statsråden faktisk ble hindret i sin virksomhet, om enn ikke langvarig, og uttalte at all virksomhet en statsråd foretar som sådan er beskyttet. I avsnitt 15 i dommen uttales følgende om anvendelsesområdet for bestemmelsen:

Jeg kan heller ikke se at formålsbetraktninger eller reelle hensyn taler mot at bestemmelsen rammer et tilfelle som det foreliggende. Det er viktig ut fra demokratihensyn at en statsråd ikke ved ulovlige midler hindres i å utøve sin virksomhet, uansett hvilket motiv den som er ansvarlig for hindringen har, og selv om hindringen ikke er langvarig. I tillegg til den umiddelbare ulempe en slik hindring utgjør i en travel statsrådshverdag, kan en ulovlig hindring som dette bidra til at statsrådsvervet oppleves som mer utsatt, og indirekte få politiske konsekvenser.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at også den som ved bruk av ulovlige midler foretar seg noe som på en mer indirekte måte er egnet til å hindre eller virke forstyrrende inn på vedkommendes virksomhet som statsråd eller stortingsmedlem, vil kunne rammes av bestemmelsen. Forutsetningen må imidlertid være at det ulovlige middelet rettes mot vedkommende person i sin egenskap av statsråd, stortingsrepresentant osv.

Som nevnt ligger det i uttrykket «søker å» at også forsøkshandlinger rammes. Det er altså ikke noe krav om hensikt – at det å hindre vedkommendes virksomhet skal være siktemålet. I subjektiv henseende er det tilstrekkelig at det foreligger forsett, med andre ord at gjerningsmannen forstår eller holder det for mest sannsynlig at hans ulovlige virksomhet kan ha en slik hindrende virkning. Selv om det ikke er noe vilkår at gjerningsmannens motiv er å påvirke politiske beslutninger, vil den omstendighet at gjerningsmannen har et slikt motiv kunne ha betydning for subsumsjonen.

Som det fremgår foran har A fremsatt en rekke straffbare og alvorlige trusler mot E. Det springende punkt er om disse truslene utelukkende må anses rettet mot E som privatperson som As stefar, eller om (noen av) truslene må anses rettet mot E helt eller delvis i hans egenskap av stortingsrepresentant. Hvis det siste er tilfelle, kan ikke den nære relasjonen i seg selv føre til at § 99 ikke er anvendelig.

Basert særlig på Ds forklaring, legger lagmannsretten til grunn at A gjennom oppveksten og som voksen i stort omfang har bedt sin stefar om hjelp og fått det. A har også ved tallrike anledninger truet og sjikanert D, og for så vidt også enkelte andre familiemedlemmer. D har videre forklart at A før han reiste til Kina i mai 2011, ba ham ta kontakt med lensmannen i Y for å få lensmannen til å strafforfølge en person som A anså seg drapstruet av. D antar at truslene mot ham delvis må ses i lys av at han ikke fulgte opp overfor lensmannen i Y på en slik måte som A ønsket. D forklarte at han er redd for A. På bakgrunn av historikken i forholdet mellom D og A er det nærliggende å se truslene som en forlengelse av et handlingsmønster fra A sin side i deres roller som stefar og stesønn.

Det er imidlertid illustrerende at da D begynte å motta meldinger med delvis politisk innhold, og også statsminister Stoltenberg ble trukket inn i forbindelse med truslene, fant D det riktig å kontakte Politiets Sikkerhetstjeneste. Til da hadde ikke D anmeldt A for trusler og sjikane mot ham. Ifølge D kom det således inn en helt ny dimensjon i forholdet til stesønnen ved at meldingene delvis fikk et politisk innhold, og også statsminister Stoltenberg ble nevnt i flere av epostene. Han har videre forklart at truslene ikke har hatt noen innvirkning på hans konkrete disposisjoner som stortingsrepresentant og politiker, men at meldingene var så belastende og preget dagliglivet i en slik grad at han vurderte å trekke seg fra politikken.

Etter lagmannsrettens syn har flere av meldingene et innhold som skulle tilsi at A har ønsket å påvirke, plage eller ramme D som politiker og stortingsmedlem, og ikke bare som stefar. Det gjelder særlig epostene i post I nr. 1,2,3 og 13. Også truslene i epostene i nr. 5, 6, 8, 9, 11, 12 og 14 er knyttet til Ds posisjon.

A har for lagmannsretten forklart at han ikke er særlig interessert i politikk, at meldingene er skrevet mens han var full og at han ikke hadde noe motiv om å forsøke å påvirke stefaren som politiker.

Dette er ikke i tråd med hva han forklarte til politiet i sitt første avhør av 3. juni 2012. Her forklarte han at han ønsket å gjøre D oppmerksom på konsekvensene av å delta i krigføring sammen med USA. Han ønsket å hindre at norske soldater ble sendt i kriger og dermed øke faren for terror.

Forklaringen for lagmannsretten er heller ikke i tråd med det A forklarte for tingretten. Tingretten har gjengitt det han forklarte der slik:

Hva angår det politiske innhold i meldingene, har dog tiltalte i retten forklart at politikk er noe som i en viss grad engasjerer ham, og han har gitt til kjenne klare synspunkter på krigene i Afghanistan og Irak. Blant annet er han av den oppfatning at det dreier seg om amerikanernes private kriger, og at det er feil å sende norske soldater til Afghanistan. NATO er en forsvarsallianse og ikke en angrepsstyrke. USA har også ellers gjort mye galt. Hva angår epostene som knytter truslene til Norges støtte til USA, var han av den oppfatning at stefaren må anses som en medarkitekt til Norges innsats på dette området, ettersom han styrer mye i norsk politikk.

Lagmannsretten vil også vise til et intervju A ga til Dagbladet 23. november 2012. Der uttaler han at årsaken til epostene er todelt. «Noe gjelder politikk, resten har med mitt forhold til D å gjøre». Videre siteres han slik i intervjuet:

For å forstå disse epostene er det også viktig å være klar over at D i mange år har provosert meg politisk. Han og Jens Stoltenberg sender unge norske gutter rett inn i døden. De har lagt seg langflate for USA. De sendte uskyldige norske soldater til Afghanistan og Irak … .

Etter lagmannsrettens syn er flere av meldingenes innhold sett i sammenheng med hva A selv har uttalt tilstrekkelig til at truslene i alle fall delvis må anses å være rettet mot D i hans egenskap av stortingsrepresentant, og at truslene samlet sett var egnet til hindre D i sin virksomhet. Det vises til at D fant truslene så belastende at han vurderte å trekke seg fra politikken. Det ville også være en påregnelig følge av truslene til A.

Ut fra innholdet i truslene finner lagmannsretten det utvilsomt at A har innsett eller iallfall holdt det for overveiende sannsynlig at truslene kunne ramme D som stortingsmedlem. Forsettskravet er dermed oppfylt, og A skal også dømmes for overtredelse av straffeloven § 99.

Forsvareren har til støtte for at truslene fra A ikke rammes av straffeloven § 99 vist til Borgarting lagmannsretts dom av 6. desember 2012 [LB-2012-68482] der lagmannsretten kom til at Mullah Krekars trusler mot Høyres leder og stortingsrepresentant Erna Solberg ikke ble rammet av § 99. Avgjørelsen i den saken var basert på en konkret vurdering av om kravet til forsett var oppfylt og gir ingen veiledning for avgjørelsen i vår sak.

De sakkyndiges vurdering av As psykiske tilstand.

Som nevnt foran, har psykologspesialist Pål Grøndahl og psykiater Helge Haugerud vurdert om A var tilregnelig på gjerningstidspunktet og på undersøkelsestidspunktet. De har også vurdert om han var bevisstløs eller led av sterk bevisshetsforstyrrelse på gjerningstidspunktet, om A kan anses som psykisk utviklingshemmet i høy eller lettere grad og om han på handlingstiden hadde sterkt svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverden, jf. straffeloven §§ 44 og 56 bokstav c). I sin rettspsykiatriske erklæring for tingretten av 11. oktober 2012 har de sakkyndige svart nei på disse spørsmålene.

De sakkyndige har også vurdert spørsmålet om andre psykiatriske diagnoser i henhold til diagnosesystemet ICD-10. Her konkluderer de med følgende diagnoser:

F 10.21 Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser som skyldes bruk av alkohol. Avhengighetssyndrom, for tiden abstinent men i beskyttede omgivelser.

F 60.0 Paranoid personlighetsforstyrrelse

F 60.2 Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Den 28. november 2012 avga de sakkyndige en tilleggserklæring. Bakgrunnen var at de sakkyndige ikke spesifikt hadde omtalt A sin psykiske tilstand for tidsrommet omfattet av tiltalebeslutningen av 18. juni 2010, men bare hadde uttalte seg om hans psykiske tilstand i tidsrommet for handlingene i tilleggstiltalen. I konklusjonen i tilleggserklæringen uttaler de sakkyndige at A på handlingstiden ikke hadde en tilstand som kommer inn under straffeloven §§ 44 og 56 bokstav c), og at A ikke var psykotisk på undersøkelsestidspunktet.

Etter at dommen i tingretten var avsagt og dommen var anket til lagmannsretten, ble A overført fra fengselet til Vestre Viken sykehus, avdeling Z, som psykotisk. Under oppholdet der fra 4. februar til 20. mars 2013 fikk han diagnosen F 23.3 – akutt paranoid psykose. Dette gjorde det nødvendig for de sakkyndige å foreta en ny gjennomgang av tilregnelighetsspørsmålet. I den forbindelse har de sakkyndige hatt samtaler med bl.a. overlege Stikholmen og med A. Etter å ha hørt As og Stikholmens forklaring i lagmannsretten fant de sakkyndige grunn til å avgi tilleggserklæring som er datert 24. mai 2013. Konklusjonen i tilleggserklæringen er likelydende med konklusjonen i den rettspsykiatriske erklæringen av 11. oktober 2012, bortsett fra at de sakkyndige i et punkt fem i konklusjonen med tanke på forvaringsspørsmålet har tilføyd et punkt der de sakkyndige uttaler at «(o)bservanden anses uten restriktive tiltak å være i høyrisikogruppe for vold».

De sakkyndige har under ankeforhandlingen utdypet og presisert sine vurderinger og konklusjoner.

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at A tidvis har hatt ganske sterke paranoide forestillinger. De sakkyndige finner det imidlertid sikkert at A ikke har hatt slike omfattende, vedvarende og ukorrigerbare vrangforestillinger som kreves for å diagnostisere en tilstand som psykose. A har ikke over tid hatt noen vesentlig reduksjon i funksjonsevne som følge av sin paranoide personlighet, og hans forestillinger lar seg korrigere. De sakkyndige har ved sin konklusjon lagt vesentlig vekt på at det ikke foreligger noen opplysninger om at kompetent helsepersonell har ansett A som psykotisk på noe tidspunkt. Det gjelder også de to fastlegene som har hatt kontakt med A i Y og en psykiatrisk sykepleier med lang erfaring med psykotiske pasienter på sikkerhetsavdelingen på Dikemark som har hatt omfattende kontakt med A i mange år.

Blant annet på bakgrunn av det som her er nevnt har A sine forsvarere ikke funnet grunn til å anføre at A var eller er utilregnelig.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A var strafferettslig tilregnelig på gjerningstidspunktene og at han heller ikke nå er psykotisk. I samsvar med de sakkyndiges konklusjon finner lagmannsretten at det heller ikke er aktuelt med noen straffnedsettelse med hjemmel i straffeloven § 56 bokstav c).

A skal således dømmes for samtlige poster i de to tiltalene.

Reaksjonsspørsmålet – fengselsstraff eller forvaring.

A er i dag 48 år og er straffedømt tolv ganger tidligere. Dommene er avsagt i tidsrommet 1982 – 2001 og omfatter en rekke ulike typer lovbrudd, herunder seksuallovbrudd, trusler og vold. I 1987 ble han således dømt for seksuell omgang med barn under 14 år, i 1991 ble han dømt for legemsfornærmelse mot sin daværende samboer, og i 1997 ble han dømt for innbrudd hos sin mormor og trusler mot sin tante. Det fremgår av denne dommen at han også var tiltalt for legemsfornærmelse mot tanten og at retten fant at vilkårene for domfellelse var oppfylt. Overtredelse av straffeloven § 228 er imidlertid ikke nevnt i domsslutningen, og utskrift av strafferegisteret tyder på at utelatelsen ikke er rettet. I 1999 ble han dømt for trusler mot to personer han påsto skyldte ham penger, og i 2001 ble han dømt for legemsbeskadigelse og trusler mot en kvinne han hadde kjent i flere år. Som det fremgår ligger forholdene relativt langt tilbake i tid.

Det skal nå fastsettes straff for en forsettlig og to grovt uaktsomme voldtekter, mishandling av ektefelle og stesønn, jf. straffeloven § 219, en rekke trusler etter straffeloven §§ 99, 128 og 227, samt overtredelser av straffeloven § 390 a.

Påtalemyndigheten har på samme måte som for tingretten lagt ned påstand om at A dømmes til forvaring med en tidsramme på fem år og en minstetid på to år og ni måneder. Tingretten kom til at vilkårene for å idømme forvaring var oppfylt og avsa dom på forvaring med tidsramme på fem år og en minstetid på to år og tre måneder. Forsvarerne har argumentert for at A, selv om han skulle bli funnet skyldig fullt ut, bør idømmes en deldom der det settes en rekke vilkår og en lang prøvetid for den betingede del av fengselsstraffen.

Forvaring kan etter straffeloven § 39 c nr. 1 idømmes hvis tre kumulative vilkår er oppfylt. For det første må lovbryteren være funnet skyldig i visse nærmere angitte alvorlige forbrytelser som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare. For det andre må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse. For det tredje må situasjonen være at det ikke vil være tilstrekkelig med en tidsbestemt straff for å verne samfunnet. Etter § 39 c nr. 2 kan forvaring også anvendes når lovbryteren finnes skyldig i en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr. 1, hvis han tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt i nr. 1. I tillegg må det være en nær sammenheng mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen og tilbakefallsfaren til en alvorlig forbrytelse må være «særlig nærliggende».

Det er forvaringshjemmelen i nr. 1 som er påberopt av aktoratet, og lagmannsretten finner ikke grunn til å vurdere forvaringsspørsmålet etter nr. 2.

Vilkåret om forbrytelsens karakter og alvor i nr. 1 lyder slik:

Lovbryteren finnes skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare.

Det er klart at den forsettlige voldtekten må anses som en alvorlig seksualforbrytelse i lovens forstand. Det samme gjelder overtredelser av straffeloven § 219. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om grovt uaktsom voldtekt omfattes. I Ot.prp.nr.87 (1993-1994) side 111 uttales det at det normalt ikke vil være aktuelt å anvende forvaring hvor det bare er utvist uaktsomhet. Mye taler imidlertid for at grovt uaktsom voldtekt likevel omfattes, dels fordi uaktsomheten er grov og dels fordi voldtekt er en svært alvorlig krenkelse. De grovt uaktsomme voldtektene vil uansett ha betydning ved vurderingen av om de øvrige vilkårene for forvaring er oppfylt.

For så vidt gjelder trusler etter § 227, vil anvendelse av forvaring normalt være betinget av at trusselen er av kvalifisert art, hvilket er tilfelle med gjentatte drapstrusler som her, og at trusselen er alvorlig ment i den forstand at det må være overveiende sannsynlig at den som har fremsatt trusselen, ville ha realisert den dersom visse, rimelig nærliggende forutsetninger var oppfylt. Det vises til Ot.prp.nr.87. (1993-94) side 111 og Rt-2004-209 avsnitt 13.

Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvil om at As mange alvorlige trusler har vært både skremmende og ubehagelige for de fornærmede. På bakgrunn av erfaringene med A gjennom mange år er det imidlertid mye som taler for at han ikke ville gjøre alvor av sine trusler. A er riktignok dømt for voldshandlinger et par ganger tidligere, og som lagmannsretten kommer tilbake til, finner lagmannsretten heller ikke grunn til å tvile på at han både har slått sin nye ektefelle og sin sønn ved én anledning i 2011 og 2012. Men det er heller ikke opplyst at voldshandlingene fra A sin side har skjedd etter forutgående trusler. Som nevnt har A ved et stort antall anledninger opptrådt truende overfor D, sin mor og andre. Han har bl.a. også ødelagt og knust inventar i barndomshjemmet i Z, men han har aldri utøvd vold mot D eller moren sin. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det således mindre sannsynlig at A ville følge opp sine drapstrusler. Truslene alene vil således ikke kunne danne grunnlag for dom på forvaring. Det vil etter dette være domfellelsene for voldtekt og for overtredelse av § 219 som kan gi grunnlag for forvaring.

Det andre vilkåret nevnt foran om at det må foreligge en fare for tilbakefall, er i bestemmelsen formulert slik:

I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen eller forsøket sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. Det skal særlig legges vekt på om lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt i første punktum.

I uttrykket «nærliggende fare» ligger det at faren må være kvalifisert og vurderes som reell på domstidspunktet. Det følger av ordlyden at det ved vurderingen av om vilkåret er oppfylt skal foretas en helhetsvurdering. I denne vurderingen skal det – som det fremgår – legges særlig vekt på om lovbryteren tidligere har begått en slik alvorlig forbrytelse som nevnt i bestemmelsen. I Ot.prp.nr.46 (2000-2001) under avsnitt 4.3.3. på side 31 er det i tilknytning til dette uttalt at «forvaring som hovedregel bare bør idømmes dersom lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse mot liv, helse eller frihet tidligere». Det kreves ikke at vedkommende er domfelt for en slik forbrytelse, hvis det på annet grunnlag kan legges til grunn som sikkert at vedkommende har begått en slik forbrytelse. I vår sak kan det ikke legges til grunn som sikkert at han tidligere har begått alvorlige forbrytelser i lovens forstand. A er som nevnt domfelt for bl.a. overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ for et forhold som neppe kan anses å oppfylle alvorlighetskravet. Denne og de øvrige dommene som gjelder vold har likevel betydning i helhetsvurderingen.

Faren for gjentakelse av straffbare handlinger er etter lagmannsrettens syn desidert størst når det gjelder fremsettelse av trusler av en art som ikke kan gi grunnlag for forvaring. For øvrig finner lagmannsretten som tingretten at faren for gjentakelse av straffbare handlinger av samme art som han nå er dømt for særlig vil rette seg mot A sin kjæreste, samboer eller ektefelle til enhver tid. Lagmannsretten mener at det er risiko for at han vil utsette henne for mishandling, herunder ufrivillig seksuell omgang som kan fylle vilkårene for domfellelse for voldtekt. Lagmannsretten legger her særlig vekt på de handlingene av denne karakter som han nå dømmes for. Ved vurderingen av tilbakefallsfaren legger lagmannsretten også vekt på at A, ifølge D og søsteren til A, helt siden ungdommen har hatt et svært spesielt forhold til kvinner. D karakteriserte hans forhold til kvinner som «grenseløst» og søsteren til A forklarte at han tok seg til rette overfor kvinner og at han hadde tiltvunget seg sex med hennes venninner i ungdommen. Det har ikke vært noen særskilt bevisføring om dette. Lagmannsretten legger likevel vekt på søsterens forklaring på dette punkt i farevurderingen. Selv om det må sondres mellom mindre alvorlig vold og grov vold, mishandling og voldtekt, er det etter lagmannsrettens mening grunn til også vektlegge at A utsatte sin norske samboer gjennom mange år for vold og trusler og at hans nåværende kinesiske ektefelle i en tekstmelding datert 15. september 2011, mens A befant seg i Kina, har skrevet at «… now he is too drunk that i cant stay with him because he hit me, ..». D forklarte at A sin tidligere samboer ikke tør å forklare seg for retten.

Etter lagmannsrettens syn er det også en konkret fare for at A kan utøve alvorlig vold mot andre, herunder mot familiemedlemmer. Det er riktignok ikke holdepunkter for at A har utøvd fysisk vold mot mor, stefar eller sine to søstre. Lagmannsretten finner det imidlertid bevist bl.a. på grunnlag av forklaringen til D, at A slo sin voksne sønn sommeren 2011 og at han også har utøvd vold mot sin tante. Etter lagmannsrettens syn kan det imidlertid ikke konkluderes med at det foreligger en «nærliggende» fare for alvorlig voldsutøvelse mot andre enn kvinner han etablerer et forhold til.

Etter lagmannsrettens syn bidrar A sine store alkoholproblemer og øvrige psykiske problemer til å øke faren for at han vil forgripe seg på kvinner han har et forhold til. A har nå vært fengslet i ca. ett år, og han har i retten forklart at han vil slutte å drikke og at han er villig til å ta medikamenter for å lykkes i dette. Etter lagmannsrettens syn er det en mulighet for den relativt lange tiden uten tilgang til alkohol og den omstendighet at de lovbrudd han nå dømmes for, medfører en ganske langvarig frihetsberøvelse, kan føre til en endring i As forhold til alkohol og at han også vil forsøke å få et mer ansvarlig forhold til sin egen atferd. Alderen til A kan muligens trekke i samme retning. Lagmannsretten har i den forbindelse også merket seg at A antagelig har gode intellektuelle evner. A har imidlertid sonet fengselsstraffer av ikke helt kort varighet flere ganger tidligere uten at dette har hatt avgjørende effekt for hans alkoholbruk og kriminalitet.

De sakkyndige har som nevnt i sin tilleggserklæring av 24. mai 2013 konkludert med at A uten restriktive tiltak anses å være i høyrisikogruppe for fremtidig vold. Konklusjonen er ikke basert på tester som er utviklet for å forutsi farlighet. Konklusjonen bygger, slik lagmannsretten har oppfattet det, særlig på A sin kriminalitetshistorikk, komparentopplysninger og vitneutsagn om As atferd og væremåte fra barndommen frem til i dag, samt de tre diagnosene alkoholavhengighet, dyssosial personlighetsforstyrrelse og paranoid personlighetsforstyrrelse. De sakkyndige mente at noen vesentlig endring i As væremåte og atferd på kort sikt er lite sannsynlig. De forklarte at A sine lidelser er vanskelige å behandle og antydet en behandlingshorisont var på 5-10 år. Begge de sakkyndige mente at sjansene for at A ville klare å gjennomføre et rehabiliteringsopplegg basert på vilkår fastsatt i en fengselsstraff som ble gjort delvis betinget uten tilbakefall til alkoholmisbruk og ny kriminalitet var nokså små.

Når det gjelder vekten av de sakkyndiges vurderinger, viser lagmannsretten til følgende uttalelse av førstvoterende i Rt-2004-209 i avsnitt 17:

Ved bedømmelsen av domfeltes farlighet har lagmannsrettens flertall lagt betydelig vekt – foruten på hans atferd – på konklusjonen til de oppnevnte psykiatrisk sakkyndige. Denne gikk ut på at domfelte hadde en « dyssosial personlighetsforstyrrelse » med « schizoid preg », og at det « foreligger en nærliggende fare for nye tilsvarende voldshandlinger av samme karakter.» Jeg vil – på generelt grunnlag – reservere meg noe mot å legge stor vekt på rettspsykiateres farlighetsbedømmelse i saker hvor det ikke har vært tvil om domfeltes tilregnelighet på handlingstiden, og hvor det således utelukkende er tale om en såkalt dyssosial personlighetsforstyrrelse, som tidligere ble kalt karakteravvik eller psykopati. Noe av formålet med å erstatte den tidligere sikring med forvaring, var å objektivisere vilkårene for særreaksjonen og « redusere psykiatriens medvirkning ved idømmelse av en særreaksjon overfor tilregnelige lovbrytere », se NOU 1990:5 side 110. Og i Ot.prp.nr.87 (1993-1994) side 83 heter det:

« På den annen side må den usikkerheten som knytter seg til farlighetsprediksjonen, føre til at det i særlig grad er objektive momenter som vektlegges, noe departementets forslag til særreaksjon også gjør. »

Lagmannsretten legger på denne bakgrunn ikke avgjørende vekt på de sakkyndiges vurderinger. Lagmannsretten finner imidlertid at de sakkyndiges vurderinger gjennomgående har relativt god forankring i de mer objektive omstendigheter knyttet til A sin straffesakshistorikk, væremåte og atferd. Videre antar lagmannsretten at det foreligger klinisk erfaring som tilsier at prognosen for personer med et omfattende strafferegister og med de diagnoser de sakkyndige har satt, gjennomgående er forholdsvis dårlig.

Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at vilkåret om «nærliggende fare» for nye alvorlige forbrytelser er oppfylt.

Det tredje vilkåret, som kalles grunnvilkåret, er som nevnt at en tidsbegrenset fengselsstraff ikke vil være tilstrekkelig til å verne samfunnet. Vurderingen skal ta utgangspunkt i hvilken fare det vurderes å være for tilbakefall, slik situasjonen fremtrer på domstidspunktet, jf. Rt-2011-1717. Ved vurderingen må det videre tas utgangspunkt i hvor lang fengselsstraff det ville være riktig å utmåle for forholdene som pådømmes. Det er den samlede fengselsstraff uten at det tas hensyn til muligheten for en eventuell prøveløslatelse som er målestokken, jf. Norsk Lovkommentar, note 317 til straffeloven § 39 c.

Ved vurderingen av fengselsstraffens lengde for voldtekt og for mishandling i nære relasjoner skal det tas utgangspunkt i straffenivået før straffskjerpelsen i 2010.

Tingretten antok at passende straff for samtlige forhold «maksimalt» ville vært fengsel 3 år og 6 måneder. Lagmannsretten er kommet til at straffen ville være noe høyere enn dette.

Lagmannsretten legger til grunn at den forsettlige voldtekten til samleie (oralsex) ville ført til en straff på ca. to år og åtte måneders fengsel, jf. Prop. 07 L (2009-2010) side 13. Videre legges det til grunn at straffen for én grovt uaktsom voldtekt i 2008 lå på omkring åtte måneders fengsel, jf. Rt-2004-1553 og Rt-2006-513. To slike voldtekter burde antagelig medføre fengsel i opp mot ett år. Overtredelsen av mishandlingsbestemmelsen varte over relativt kort tid i forhold til det som er nokså vanlig for de sakene som kommer opp for retten. Særlig den siste voldsepisoden og truslene som C overhørte er skjerpende. Hvis overtredelsen av § 219 skulle vært pådømt alene, antar lagmannsretten at en straff av fengsel i ca. seks måneder ville være riktig i 2008. I utgangspunktet burde samlet straff for samtlige forhold vært på ca. fire år. Saken er imidlertid blitt gammel uten at det i vesentlig grad kan tilregnes A. Særlig må det legges vekt på at saken tok lang tid hos politiet, og at tiltalebeslutning derfor ble tatt ut mer enn ett og ett halvt år etter at etterforskningen startet. Videre gikk det ett år fra utferdigelse av tiltalebeslutningen til saken ble berammet første gang. Den senere tidsbruken skyldtes at B hadde termin for fødsel, at A befant seg i Kina i ett år og at de to sakene ble forent til felles behandling. Lagmannsretten antar at straffen burde vært redusert fra fire til tre års fengsel på grunn av sakens alder.

Ved vurderingen av hva som vil være en passende straff for lovbruddene i tilleggstiltalen, må det legges betydelig vekt på at det dreier seg om et stort antall til dels grove drapstrusler og at en stor andel av dem retter seg mot D i egenskap av stortingsrepresentant og mot tre polititjenestemenn. Det er vanskelig å fastslå hva som vil være riktig straff, men lagmannsretten antar som tingretten at en straff på ca. ett år for disse forholdene vil være passende.

Vurdert samlet finner lagmannsretten etter dette av straffen for samtlige forhold vil være fengsel i tre år og ni måneder.

A har nå sittet i varetekt i ett år. Det innebærer at løslatelse på full tid ville skje om to år og ni måneder.

Forsvarerne har som nevnt argumentert for at det bør gis en fengselsstraff på for eksempel fire år og at noe av straffen gjøres betinget med en prøvetid på fem år og med en rekke vilkår. Etter forarbeidene til lovendringen av 25. juni 2010 er det forutsatt at fengselsstraffen for voldtekt skal være fullt ut ubetinget. Siden domfellelsen også gjelder to grovt uaktsomme voldtekter og trusler m.v., er det i og for seg ikke noe til hinder for at en mindre del av fengselsstraffen gjøres betinget med tanke på å etablere et regime for behandling og tett oppfølging av A i en lengre prøvetid. Lagmannsretten er enig med forsvarerne i at en slik løsning kunne være et alternativ til forvaring og peker i den forbindelse på at ved eventuell prøveløslating fra en fullt ut ubetinget fengselsstraff kan ikke prøvetiden være lenger enn gjenstående soningstid, jf. straffegjennomføringsloven § 42 niende ledd.

Lagmannsretten er kommet til at en tidsbestemt fengselsstraff av den lengde som er angitt foran ikke vil være tilstrekkelig til å verne samfunnet, og at A derfor bør idømmes forvaring. Lagmannsretten legger avgjørende vekt de alvorlige lovbruddene han har begått i de siste fem årene og at hans tidligere kriminelle atferd sett i sammenheng med hans langvarige og alvorlige alkoholproblem og hans personlighetsforstyrrelser, gjør utsiktene til en endring i atferden meget usikker. En forvaringsdom gir det beste grunnlaget for å kunne følge opp A sin utvikling tett med tanke på om han må undergis frihetsberøvelse lenger enn det en dom på fengselsstraff innebærer. Dette vil eventuelt kunne skje også etter en eventuell prøveløslatelse fra forvaring.

I medhold av straffeloven § 39 e skal det fastsettes en tidsramme (lengstetid) for forvaringen. Lagmannsretten er enig med aktor og med tingretten i at tidsrammen bør settes til fem års forvaring. Det bør etter samme bestemmelse også settes en minstetid. Normalt settes minstetiden med utgangspunkt i et anslag over når prøveløslatelse etter en fengselsstraff ville kunne skjedd, jf. Norsk Lovkommentar, note 345 til straffeloven § 39 e. I praksis settes den til 2/3 av alternativ fengselsstraff. Lagmannsretten har anslått passende straff for samtlige forhold til tre år og ni måneders fengsel. Minstetiden settes således til to år og seks måneder. Det skal gjøres fradrag for utholdt varetekt i både tidsrammen og i minstetiden, jf. Rt-2002-889. Aktor opplyste at varetektsfradraget på ankeforhandlingens siste dag den 29. mai var på 365 dager. Fradraget er etter dette på dagen for domsavsigelsen 373 dager.

Krav om oppreisning.

Ved Oslo tingretts dom ble B og C tilkjent oppreisning fra A med henholdsvis 175 000 kroner og 60 000 kroner. Beløpet som B ble tilkjent var i samsvar med bistandsadvokatens påstand, mens påstanden for Cs vedkommende var på oppreisning med 100 000 kroner. Som det fremgår foran har bistandsadvokaten for lagmannsretten lagt ned påstand om at B skal tilkjennes det samme beløp som hun ble tilkjent av tingretten, mens det for C også for lagmannsretten er lagt ned påstand om å få tilkjent 100 000 i oppreisning.

Det rettslige grunnlaget for oppreisningskravet er skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3. Retten finner grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag oppfylt. Det følger av loven at oppreisningen skal fastsettes til det «retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art.» Det skal etter rettspraksis legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, fornærmedes subjektive opplevelser av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkningene. Ved utmålingen av oppreisning for vold i nære relasjoner tas særlig hensyn til mishandlingens varighet over tid, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og det at handlingene skjer skjult, i hjemmet, som skulle være et trygt sted. Enn videre vektlegges den psykiske belastning av å leve i et trusselregime.

Både for voldtekt og for vold mot nærstående har det i rettspraksis vært en utvikling i retning av en heving av oppreisningsbeløpene.

I Rt-2011-743 ble oppreisningsnormen hevet fra 100 00 til 150 000 kroner for voldtekt til samleie. Saken gjaldt voldtekt som hadde funnet sted i november 2009, altså i tidsrommet mellom vedtakelsen og ikraftsettingen av straffskjerpelsene for seksual- og voldslovbrudd. Dette er i dommen kommentert for straffutmålingens del, men ikke for oppreisningserstatningens vedkommende. Lagmannsretten legger således til grunn at oppreisning for den forsettlige voldtekten også i vår sak bør ligge på henimot 150 000 kroner. Normen for oppreisningserstatningens størrelse for grovt uaktsom voldtekt ble i Rt-2012-201 hevet fra 60 000 til 90 000 kroner. For overtredelser av § 219 er det ikke grunnlag for å stille opp noen alminnelig norm, fordi forholdene i disse sakene vil kunne variere sterkt.

Bistandsadvokaten har vist til avgjørelsen i Rt-2010-949 der mor ble tilkjent 70 000 kroner og hennes datter ble tilkjent 90 000 kroner. I den saken gjaldt domfellelsen grov familievold etter § 219 andre ledd, mishandlingen foregikk over et tidsrom på halvannet år. Lagmannsretten mener at oppreisningen for overtredelsen av § 219 isolert sett ville utgjøre 40-50 000 kroner. På denne bakgrunn fremstår en samlet oppreisningserstatning på 175 000 kroner som noe lavt. Lagmannsretten antar imidlertid ikke grunnlag for å gå over påstanden for erstatningen til B.

Når det gjelder C, er det på det rene at også barn som har vært vitne til vold i nære relasjoner er erstatningsrettslig vernet. Det vises til den forannevnte avgjørelse inntatt i Rt-2010-949. Lagmannsretten legger til grunn at C ikke har vært vitne til de tre voldtektene eller tilfellene av annen ufrivillig seksuell omgang som har funnet sted mellom A og B. Lagmannsretten legger videre til grunn at det regime han og hans mor levde under fra mai til begynnelsen av november 2008 var svært skremmende og opprivende for C. Cs lærer i 2008 har opplyst og lagmannsretten legger til grunn at C i den første tiden var en vanlig glad og kvikk gutt, men at han utover høsten i 2008 ble mer nedstemt. Videre ble han lett ble provosert og skapte konflikt. Både lederen ved krisesenteret i Florø og en representant for barnevernet i Æ, hvor B og C nå bor, har som vitner forklart at C har utviklet store psykiske problemer, og lagmannsretten legger til grunn at det er årsakssammenheng mellom A sin atferd og disse store problemene.

I utgangspunktet ville det være riktig å sette oppreisningsbeløpet lavere enn i saken i Rt-2010-949, slik tingretten har gjort, for så vidt som tiltalte der ble dømt for grov familievold og barnet der levde under et regime der moren ble utsatt for fysiske og psykiske krenkelser over en lengre periode enn i vår sak På bakgrunn av at C også selv ble utsatt for trusler og på bakgrunn av de store psykiske skadene C er påført, finner lagmannsretten at oppreisningserstatningen bør likevel settes til 100 000 kroner, i samsvar med bistandsadvokatens påstand.

Saksomkostninger

Saksomkostninger er ikke påstått, og retten finner ikke grunn til å idømme det, hensett til tiltaltes nåværende og fremtidige økonomiske forhold, jf. straffeprosessloven § 437 siste ledd.

Dommen er enstemmig.

På grunn av sakens omfang har det ikke latt seg gjøre å avsi dommen inne fristen i straffeprosessloven § 42 tredje ledd.

Domsslutning
1. A, født 0.0.1964, dømmes for overtredelse av
– Straffeloven § 219 første ledd
– Straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a
– Straffeloven § 192 siste ledd, jf. første ledd bokstav a
– Straffeloven § 99 første straffalternativ
– Straffeloven § 128
– Straffeloven § 227 første straffalternativ
– Straffeloven § 390 a til forvaring etter straffeloven § 39 c med en tidsramme på 5 – fem – år og en minstetid på 2 – to – år og 6 – seks – måneder.

Til fradrag i tidsrammen og minstetiden går 373 – trehundreogsyttitre – dager for utholdt varetekt.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til B med 175.000 – etthhundreogsyttifemtusen – kroner.
3. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til C med 100.000 – etthundretusen – kroner.

Les mer om erstatning for voldtekt og om advokathjelp ved voldtekt.