En mann ble anmeldt for vold i nære relasjoner, for å ha mishandlet sin tidligere samboer og hennes sønn. Tiltalte ble frifunnet for vold mot tidligere samboer, men ble dømt til 6 måneders fengsel for mishandling av tidligere samboers barn. Fornærmedes bistandsadvokat la ned erstatningskrav, og erstatningssum ble satt til henholdsvis 15 000 kroner og 50 000 kroner.

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning av 25. juni 2012 satt A, født 0.0.1961, under tiltale for overtredelse av: Straffeloven § 219 første ledd for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin eller dennes slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg Grunnlag: a) I perioden fra 1. september 2008 til og med 17. oktober 2009, på felles bopel i — 00 i Oslo, utsatte han sin samboer B jevnlig for psykisk og fysisk mishandling ved vold og lignende atferd, blant annet ved at han: 1. 13. september 2008 slo henne i ansiktet med en avis eller lignende, og/eller tok kvelertak på henne hvoretter han løftet henne opp og slang henne på kjøkkenbenken 2. ved en anledning låste henne ute av huset på vinteren kun iført nattøy, slik at hun måtte få hjelp av sin sønn til å komme inn igjen igjennom et vindu 3. ved gjentatte anledninger dyttet henne 4. lørdag 17. oktober 2009 grep henne hardt i armen og slo henne i brystkassen med knyttet hånd, for deretter å riste henne og kaste henne ned på gulvet en eller flere ganger og/eller dunket hodet hennes i gulvet gjentatte ganger. Volden medførte at hun fikk bloduttredelser på venstre overarm, på venstre legg og på venstre side av overkroppen, samt kul i hodet og smerter i den ene skulderen b) I perioden fra 2007 til og med 17. oktober 2009, på felles bopel, utsatte han sin samboers sønn, C, for psykisk og fysisk mishandling ved vold og lignende adferd, blant annet ved at han: 1. ved gjentatte anledninger vred ørene hans 2. ved gjentatte anledninger la ham i bakken og/eller slo og/eller sparket ham 3. ved gjentatte anledninger vrengte armene hans bak på ryggen 4. ved en anledning la ham i bakken og satte seg på ansiktet hans med bar rumpe 5. ved gjentatte anledninger ristet ham og/eller dyttet ham inn på badet for å vaske hendene 6. 1. september 2008 rev i stykker hans trøye, ristet ham og slo ham en eller flere ganger 7. ved flere anledninger som beskrevet i post a) utsatte hans mor for vold i hans påsyn. Oslo tingrett avsa 13. november 2012 dom med slik domsslutning: 1. A, født 0.0.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 til fengsel i 8 – åtte – måneder, jf. straffeloven § 62. Fullbyrdelse av 4 – fire – måneder av straffen utsettes i medhold av straffeloven § § 52 – 54 med en prøvetid på 2 – to – år. 2. A, født 0.0.1961, dømmes til å betale oppreisning til B med 60 000 – sekstitusen – kroner og erstatning med 875 – åttehundreogsøttifem – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 3. A, født 0.0.1961, dømmes til å betale oppreisning til C med 80 000 – åttitusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 4. A, født 0.0.1961, dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 7000 – sjutusen – kroner. A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært saksbehandlingen og straffutmålingen. Anken over bevisbedømmelsen er henvist til ankeforhandling. Anken over saksbehandlingen og straffutmålingen ble stilt i bero etter straffeprosessloven § 326 annet ledd. Ankeforhandling er holdt 20. til 23. august samt 30. august 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Tiltalte og 16 vitner inkludert de to fornærmede har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken. Aktor har lagt ned følgende påstand: 1. A, f. 0.0.61 dømmes for 3 overtredelser av straffeloven § 228, første ledd og 1 – en – overtredelse av straffeloven § 219, første ledd, jfr. § 62, til en straff av fengsel i 6 – seks – måneder, hvor 3 – tre – måneder gjøres betinget, jfr. straffeloven § 52 flg. 2. A, f. 0.0.61 dømmes til å betale saksomkostninger for tingretten med kr 7.000 og for lagmannsretten etter rettens skjønn. Bistandsadvokaten har lagt ned slik påstand: 1. A dømmes til å betale oppreisning til B fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 80 000,- 2. A dømmes til å betale oppreisning til C fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 100 000,-. 3. A dømmes til å betale erstatning til B kr 825,- for utgifter til medisinsk behandling. Forsvareren har lagt ned følgende påstand: 1. A frifinnes. 2. Subsidiært anses han på mildeste måte. 3. A frifinnes for krav om oppreisning og erstatning. Lagmannsretten ser slik på saken: De fornærmede i saken, B («B») og C («C)», er fra Polen og er mor og sønn. Moren kom til Norge i slutten av juni 2006, mens C kom i november samme år. Også tiltalte er opprinnelig fra Polen, men har bodd i Norge siden 1982. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn som bevist utenfor enhver rimelig tvil at B og tiltalte ble kjent med hverandre mens hun fremdeles var i Polen. De hadde sporadisk kontakt frem til våren 2007, da de begynte å møtes ganske ofte, og etterhvert ble et par. Mor og sønn bodde først i en leilighet i —veien og flyttet deretter til en større leilighet på Vinderen/Gaustad. Tiltalte var ofte på besøk hos dem. Besøkene ble hyppigere etter at de flyttet til Gaustad, og fra høsten 2007 bodde han stort sett sammen med dem og delte husleien. Ca 1. september 2008 flyttet alle tre sammen til en bolig tiltalte kjøpte på X, — 00. B og C flyttet ut kort tid etter hendelsen 17. oktober 2009, tiltalen post a punkt 4. Etter bevisførselen i lagmannsretten har møtende aktor anført at forholdene nevnt i tiltalen post a vedrørende B ikke rammes av straffeloven § 219, men at tre av tilfellene i post a må omsubsumeres til legemsfornærmelser – straffeloven § 228 første ledd -, nemlig forholdet i punkt 1, ett tilfelle av dytting i punkt 3 og punkt 4. Tiltalen post a punkt 2 er etter aktors oppfatning ikke noen straffbar krenkelse. Tiltalen er imidlertid ikke formelt endret. Lagmannsretten vurderer først hvorvidt straffeloven § 219 kommer til anvendelse. Tiltalen post a som gjelder B, omhandler perioden fra 1. september 2008 til og med 17. oktober 2009, mens de bodde i tiltaltes hus på X. B har forklart at forholdet mellom henne og tiltalte var bra i begynnelsen. Etter hvert oppsto det imidlertid problemer. Det første problemet var at tiltalte hadde en annen kvinne i Polen, og det andre problemet var at han begynte å oppføre seg dårlig overfor C. Etter at de flyttet til X startet «et helvete». Tiltalte begynte da å utøve vold både fysisk og psykisk. Han kunne plage henne i timevis med småting, f.eks. at det ikke var lov å ha sukkertøy i kjøleskapet. Hun fikk ikke lenger ha venner på besøk. De første 2-3 ukene gråt hun hele tiden. En av de første dagene etter flyttingen skrev tiltalte et reglement som hun fikk kopi av. Det inneholdt en rekke punkter om hvordan C skulle oppføre seg, og at han kom til å bli slått dersom han ikke overholdt reglene. Dette reglementet har tiltalte senere revet i stykker. Når hun prøvde å ta opp med tiltalte det uforståelige i disse reglene, fikk hun høre at hun og C var unormale. Tiltalte har også forklart at forholdet til både B og C var bra i starten. Etter hans oppfatning ble kjærlighetsforholdet til den andre kvinnen avsluttet etter et møte i september 2007 hvor alle tre var til stede. Han opprettholdt imidlertid vennskapelig kontakt med den andre kvinnen. Han mente at det etter møtet var underforstått at kjæresteforholdet mellom dem var over, men han sa ikke klart fra til denne kvinnen. Etter hvert ble forholdet til B uholdbart og problematisk. Diskusjoner gikk over i krangling. Han har imidlertid vansker med å skille forholdet mellom ham og B fra forholdet mellom ham og C da det går litt i hverandre. Tiltalte har forklart at C var forsømt av moren helt fra han var liten. Han var en krevende gutt som trengte grensesetting. Bl. a. satt han foran pc’ en til langt på natt og spilte diverse dataspill, bl.a. krigsspill. Tiltalte tok opp dette og andre forhold med moren siden gutten ikke ville høre, men moren mente at problemet lå hos tiltalte. Slik han så det, var relasjonen mellom moren og gutten usunn og ødeleggende for gutten. B har forklart at opptakten til hendelsen 13. september 2008 beskrevet i tiltalen post a punkt 1 var utskjelling fra tiltalte av henne og sønnen, og det endte med at hun ønsket å forlate tiltalte og flytte fra huset. Da hun begynte å pakke ned eiendelene sine, sa tiltalte at hun og sønnen ikke fikk ta med seg noen eiendeler, men måtte forlate huset slik de sto. Dette gjorde B opprørt, og det oppsto ytterligere krangling. Tiltalte skal ha slått henne i ansiktet mens han holdt en avis eller lignende, men traff henne med hånden. Videre skal han ha grepet henne rundt halsen og slengt henne mot kjøkkenbenken. Hun hadde en drink i hånda, og glasset falt i gulvet. B løp senere ut på terrassen og kontaktet politiet. Tiltalte skal da ha roet seg ned. C, som også til dels var til stede under episoden, løp ned trappa og låste seg inne på rommet sitt. C har forklart at han satt nede på rommet sitt da han hørte høylytt krangling fra etasjen over. Han reagerte på dette og gikk opp, hvor han så tiltalte skrike mot moren og slå henne med en avis. Moren bad deretter C om å gå ned igjen, noe han gjorde. Etter nedtegning i politirapport fra politibetjent Abrahamsen som kom til stedet, referert i hans vitneforklaring for lagmannsretten, skal C ha forklart til politiet at tiltalte skal ha slått moren med en avis. Politibetjenten hadde notert at det luktet alkohol av fornærmede. Tiltalte har om denne hendelsen forklart at B hadde drukket og forstyrret ham i arbeidet, blant annet ved å banke i datamaskinen hans, slå sammen lokket og slå til en bunke papirer som ble spredt. Hun satte seg så på fanget hans. Tiltalte skal da ha tatt ett av papirarkene og viftet foran henne. Han benekter ikke at han kan ha truffet henne på nesa med kanten av arket. Tiltalte gikk inn på kjøkkenet for å lage seg litt mat. B kom etter ham og var sint grunnet manglende oppmerksomhet fra tiltalte. Hun satte seg oppå kjøkkenbenken, dinglet med beina, og opptrådte provoserende. Hun kastet gjenstander fra kjøkkenbenken utover rommet. Tiltalte tok til slutt tak i henne og flyttet henne ned fra benken og over på spisebordet. På spisebordet sto glasset med drinken hennes, og hun helte innholdet i ansiktet hans, slik at det skulle lukte alkohol også av ham. Han fikk et merke i øyet av dette. Tiltalte nekter for å ha slått eller på annen måte forulempet B. Lagmannsretten finner at det er bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte har slått B ved denne anledningen. Hun har forklart seg ganske konsistent hele tiden både til politiet på stedet og i senere avhør og i retten. Hun har også forklart det samme til legen, som hun oppsøkte 16. september. Lagmannsretten viser videre til at hun ved denne anledningen tilkalte politiet, noe som er et uttrykk for at hun selv mente hun trengte hjelp. Etter lagmannsrettens syn er det ikke ført bevis for at B generelt har et høyt alkoholforbruk eller reagerer unormalt ved bruk av alkohol. Om hun denne dagen hadde drukket en ½ drink eller 1 ½ drink, har etter rettens syn ikke betydning. Lagmannsretten viser også til Cs forklaring som støtter morens forklaring. Lagmannsretten finner det hevet over enhver tvil at det ikke foreligger provokasjon i straffelovens forstand. Om tiltalte har slått med hånda eller en avis/et papirark, er det ikke nødvendig å ta stilling til da det uansett er en legemsfornærmelse. Tiltalen post a punkt 2 gjelder en anledning hvor tiltalte skal ha låst B ute i vindfanget. Aktor har anført at denne episoden ikke kan anses som noen mishandling eller krenkelse. Lagmannsretten er enig i at forholdet isolert sett ikke rammes av et straffebud og behandler ikke dette punktet i tiltalen nærmere her. Hvorvidt episoden har funnet sted, hører imidlertid hjemme under drøftelsen nedenfor av om straffeloven § 219 er anvendelig. Tiltalen post a punkt 3 gjelder gjentatte tilfeller av dytting. Aktor har i lagmannsretten anført at utover ett tilfelle med dytting, som B har forklart seg om, er det ikke bevismessig grunnlag for gjentatte dytt. Den ene episoden skal ha skjedd i etterkant av en operasjon B hadde i februar 2009, og hvor tiltalte dyttet henne slik at hun falt over en lenestol og ned på gulvet. Tiltalte har benektet å ha dyttet henne. Lagmannsretten bemerker at her står forklaringene til tiltalte og fornærmede mot hverandre. Det er ingen vitner til den påståtte hendelsen. Hendelsen er heller ikke nærmere konkretisert i tiltalen. Lagmannsretten finner etter den bevisførselen som har vært, at det ikke er bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte har forholdt seg slik som påstått. Det er heller ikke ført tilstrekkelig bevis for gjentatt dytting. Om tiltalen post a punkt 4 har B forklart at denne dagen – 17. oktober 2009 – arbeidet to personer som var engasjert av tiltalte, med noen avløpsrør i hagen. Hun var på kjøkkenet og forberedte middag, og grunnet rørarbeidet var hun usikker på om hun kunne benytte vann fra springen. Hun spurte tiltalte om dette, og hennes spørsmål gjorde ham irritert, og han begynte å skjelle henne ut. Tiltalte gikk ut i gangen mens han fortsatte å skrike og kjefte. Hun gikk etter ham og sa at hun ikke orket mer skriking, og hun lukket glassdøra, som var mellom stua og en liten gang. Han ble rasende og åpnet døra. Han slo henne så i brystkassen med knyttet hånd. Han grep henne deretter i armen og kastet henne mot gulvet så hun skulle falle. Dette gjentok seg enten to eller tre ganger. Hver gang reiste hun seg opp igjen, men ble på nytt lagt ned. C kom til og ba tiltalte om å la moren hans være i fred. Det siste fallet skal ha skjedd like ved en trapp som førte ned til kjelleren. Da fornærmede uttalte at et fall ned trappen kunne tatt livet av henne, skal tiltalte ha sagt at det var synd at hun ikke ble drept, og at han kanskje ville dytte henne igjen. C har beskrevet episoden 17. oktober 2009 som den verste i sitt liv. Han har forklart at moren og tiltalte sto på hver sin side av en dør. Moren var i stuen, mens tiltalte var utenfor. Moren forsøkte å lukke døren fordi tiltalte opptrådte aggressivt. Tiltalte skal så ha dyttet døren mot moren, slik at hun falt bakover. Moren kom seg så dels opp igjen, men ble dyttet på ny av tiltalte, som slo moren i armen eller magen. C prøvde å dra moren vekk. Moren falt igjen like ved trappen. Da sa tiltalte at han skulle ønske at hun hadde falt ned trappa og dødd. C gikk deretter ut på kjøkkenet og hentet en «tregreie» som hørte til peisen på kjøkkenet fordi han ble redd for egen del og for moren. C fikk moren med seg ut på balkongen, og han ringte til politiet. Tiltalte har om denne hendelsen forklart at B ble sur da han fortalte henne at vannet kom til å bli avstengt ca. to timer på grunn av arbeidet med vannrørene. Tiltalte skulle så dusje, men han måtte først lufte ut på badet siden det var mye damp der etter at C hadde dusjet i 40 minutter. Han tok opp dette med B, og hun ble da kranglete. Begge ble høyrøstede. Da tiltalte gikk inn på badet, løp hun etter ham og lukket badedøra. Da han kom ut fra badet, stanset han ved inngangen til stua hvor det er en glassdør. B kom løpende mot glassdøra fra stuen og løftet hånden for å slå ham. Tiltalte prøvde å beskytte seg med venstre hånd og dra døra mot seg. B holdt i døra og mistet balansen. Han klarte å gripe henne i venstre overarm for at hun ikke skulle skade seg, og hun gled etter hvert langsomt ned på gulvet. Hun falt ikke. B holdt tiltalte fast i klærne, viftet med beina og skrek på sin sønn. Sønnen som satt i sofaen, kom til og sa at moren måtte holde opp og roe seg ned. Tiltalte kom seg løs og satte seg deretter i sofaen, og det hele var over. Tiltalte har videre forklart at de to personene som arbeidet i hagen, var vitne til hendelsen fra verandaen. B gikk ut til dem og sa at det var best de kom seg vekk før politiet kom, ellers skulle hun si at de arbeidet svart. Det er for retten fremlagt en fotomappe som viser bilder tatt av B den 19. oktober 2009, to dager etter den omtalte episoden. Bildene viser blåmerker på venstre overarm og synlig blodansamling på venstre legg. Fra legejournal av samme dato fremgår det at B har vært til legeundersøkelse grunnet mishandling fra tidligere kjæreste. Videre heter det bl.a.: Han har ikke vært hjemme i bopel siden voldsutøvelsen for 2 dager siden. Startet med krangel. Tok hardt tak i ve overarm og slo henne i brystet på hø side fortil. Dro henne deretter ned på gulvet så hun falt 2 – 3 ganger. —— Finner et antydet hematom i ve side nederst thorax, ca 5*5 cm, ser ferskt ut og antar at det vil tre tydeligere fram over noen dager. Lateralt på ve legg er det et ca 5*5 cm stort hematom.’ Lagmannsretten finner at det er bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte har begått vold mot B, slik som beskrevet i tiltalen, og legger i hovedtrekk Bs forklaring til grunn. Lagmannsretten viser til at hennes forklaring også støttes av Cs forklaring. Lagmannsretten viser videre til at nedtegningene i legejournalen om de skader B fikk, er forenlig med hennes forklaring, og ikke forenlig med tiltaltes forklaring. Når det gjelder de anførte vitnene til hendelsen, er det påfallende at de forklarer seg stort sett overensstemmende med tiltalte. Lagmannsretten viser til at de er bekjente av tiltalte, og forklarte seg første gang for tingretten. Tiltalte skal ikke ha sagt til politiet på stedet eller i avhør at det var vitner til hendelsen. Lagmannsretten finner det hevet over enhver rimelig tvil at det ikke foreligger provokasjon i straffelovens forstand. Spørsmålet er etter dette om straffeloven § 219 kommer til anvendelse. Lagmannsretten bemerker at kjerneområdet for straffeloven § 219 første ledd er den vedvarende og gjentagende krenkelsen og mishandlingen av den nærstående, jf. Ot.prp.nr.113 (2004-2005) side 37. Det er det sammenhengende og vedvarende handlingsmønsteret til gjerningspersonen som bestemmelsen primært er myntet på. Også enkeltstående hendelser kan imidlertid utgjøre mishandling etter § 219 forutsatt at krenkelsen er tilstrekkelig grov. Ved vurderingen skal det foruten handlingens objektive grovhet legges vekt på om den var egnet til å skape frykt for nye krenkelser. I Rt-2011-34 er rettstilstanden oppsummert slik: Kjerneområdet for straffeloven § 219 er altså der det har skjedd en vedvarende og gjentakende mishandling av en nærstående. Er det ikke etablert et slikt mønster, forutsettes det at det må foreligge en eller flere kvalifiserte enkelthandlinger som kan danne grunnlag for frykt hos fornærmede for den typen mønster som ligger i kjerneområdet for bestemmelsen. I Rt-2012-835 er det uttalt at det sentrale er i hvilken grad hendelsene danner et mønster som resulterer i at den som rammes, må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold. I lagmannsretten er det tegnet et bilde av et hjem hvor det var stadig krangling, og vitner har observert at B gråt flere ganger. Lagmannsretten legger til grunn at samboerforholdet var turbulent med mye krangling, men at også B var høyrøstet. Videre legger lagmannsretten til grunn at B ble låst ute i vindfanget ved én anledning som omtalt i tiltalen post a punkt 2. Retten viser til Bs forklaring og til at C i sin forklaring bekrefter at moren måtte komme seg inn gjennom vinduet på rommet hans. Som foran nevnt, rammes ikke dette forholdet isolert av et straffebud, men det inngår i vurderingen av om straffeloven § 219 er anvendelig. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne bevist utover enhver rimelig tvil at det har funnet sted flere voldsepisoder enn de som er omhandlet foran. Videre kan det ut fra bevissituasjonen vanskelig legges til grunn at B levde i en kontinuerlig tilværelse preget av frykt og usikkerhet, slik som fremhevet i rettspraksis som det sentrale ved anvendelsen av straffeloven § 219. Lagmannsretten viser til at hun ikke vek tilbake for konfrontasjoner, bl.a. skrudde hun av sikringene mer enn én gang ved den episoden hvor hun til slutt ble låst ute i vindfanget. Hun har heller ikke i retten beskrevet at hun var redd, men sagt at hun følte seg «filleristet». Etter lagmannsrettens syn har de krenkelsene av henne som retten har funnet bevist foran, karakter av isolerte enkeltepisoder, som ikke har slik grovhet eller sammenheng med preg av mishandling at det gir grunnlag for en karakteristikk av hennes tilværelse som et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold. Lagmannsretten er etter dette enig med aktor i at straffeloven § 219 ikke kommer til anvendelse for B. Krenkelsene i tiltalen post a punkt 1 og punkt 4 som er funnet bevist foran, rammes imidlertid av straffeloven § 228 første ledd, som legemsfornærmelser. Forholdet i tiltalen post a punkt 1 er tidfestet til 13. september 2008, og skjedde kort tid etter flytting til X. Forholdet i tiltalen post a punkt 4 som fant sted 17. oktober 2009, er den siste hendelsen som omfattes av tiltalen. Lagmannsretten bemerker at strafferammen for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd er bøter eller fengsel inntil 1 år. Etter straffeloven § 67 er fristen for foreldelse 2 år når den høyeste lovbestemte straffen er bøter eller fengsel inntil 1 år. Aktor har anført at strafferammen forhøyes til det dobbelte i konkurrenstilfellene, og at foreldelsesfristen da vil være 5 år. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det fremgår bl.a. av Matningsdal og Bratholm: Straffeloven Kommentarutgave side 581 at det ved foreldelsesfristens lengde ses bort fra den forhøyelse av strafferammen som følger av straffeloven § 62. I dette tilfelle er det ikke noen siktelse i saken, og tiltalen ble først tatt ut 25. juni 2012, som da blir fristavbrytende. Forholdene som er funnet bevist, er dermed strafferettslig foreldet. Tiltalte må etter dette frifinnes for tiltalen post a uansett omsubsumering. Hvorvidt vilkårene for at tiltalte kan idømmes erstatning og oppreisning er oppfylt, behandles nedenfor. Tiltalen post b Denne tiltaleposten gjelder C og omhandler et lengre tidsrom enn for B, idet den også inkluderer en periode da alle tre bodde på Gaustad. B har tidfestet tiltaltes innflytting i leiligheten på Gaustad til høsten 2007. Tiltalte har forklart at det er riktig at han på denne tiden bodde mest hos B og C på Gaustad og at han etter en periode betalte en andel av husleien, men at han også hadde sin egen bopel ved siden av dette som han tidvis benyttet. Lagmannsretten legger til grunn at partene ble samboere/del av husstand i relasjon til straffeloven § 219 i oktober/november 2007. Utover de generelle krenkelsene består tiltalen vedrørende C av fem kategorier av gjentatte forhold og to enkeltepisoder. De gjentatte forholdene gjelder vridning av Cs ører, at C ble lagt i bakken og/eller slått og/eller sparket, vrengning av armer bak på ryggen, risting og/eller dytting, samt vold mot moren i hans påsyn. C, som var rundt 13 år ved begynnelsen av det tidsrom som er angitt i tiltalen, har forklart at han ønsket å bli venn med tiltalte, og forsøkte å oppnå kontakt med ham. Tiltalte var veldig grei i begynnelsen, og han var morsom. For morens skyld var C glad for at tiltalte og moren ble samboere. Siden moren likte tiltalte, ble det slik at C automatisk også likte ham. Etter hvert som han ble kjent med tiltalte etter at han flyttet inn hos dem på Gaustad, viste det seg at tiltalte ikke var så grei som C først hadde trodd. Tiltalte ble fort irritert på C, og dette ble verre over tid. Tiltalte satt hele tiden ved pc’ en. C ønsket kontakt med tiltalte og gikk flere ganger bort og tok ham på skuldra for å få oppmerksomhet. Dette likte ikke tiltalte. Han begynte å dra C i ørene og dytte ham bort. Han ble rød på ørene, og det gjorde vondt. Det var også en episode som skjedde på Gaustad hvor tiltalte løp etter C og dyttet ham ned på bakken. Han sparket C i magen og ryggen, og C begynte å skrike fordi det var veldig vondt. Tiltalte sparket ham da flere ganger i magen og ryggen. Etter hvert begynte tiltalte å «lekeslåss» som han kalte det. Noen ganger var det kanskje «lekeslåssing», men det endte alltid med at tiltalte gikk for langt og at C fikk vondt. Tiltalte dro C ned i bakken og holdt hendene hans på ryggen slik at han ikke kunne bevege seg. Han tok et slags grep, som han kalte politigrep, som gjorde ganske vondt og dro samtidig i øret. C prøvde å komme seg bort og ropte på moren hvis hun var hjemme. Det var som regel småting som utløste tiltaltes adferd, som at han hadde sittet for lenge ved pc’ en, eller ble mistenkt for ikke å ha vasket hendene etter toalettbesøk, og ved én anledning at han mistet en ketsjupflaske på gulvet. C forklarte at han pleide å vaske hendene etter å ha vært på toalettet, slik at tiltaltes reaksjon var uforståelig for ham. I disse tilfellene kunne tiltalte dytte ham inn på badet for at han skulle vaske hendene. Han brukte makt og oppholdt seg på badet til han så at C vasket hendene. Videre skal tiltalte ha kalt C for «kriminell», «bonde», «idiot» og lignende. Etter flyttingen til X ble situasjonen verre, fordi dette var tiltaltes eget hus. Episodene skjedde oftere, nesten daglig. Det var også mye psykisk vold. Han fikk alltid kommentarer om hvor dum han var. Ofte endte tiltaltes adferd med at C begynte å gråte. Moren observerte enkelte av hendelsene, mens andre skjedde mens hun var på arbeid. Tiltalte utarbeidet et reglement på flere punkter som C måtte følge. Så vidt C husker, gjaldt reglementet blant annet vasking av hender etter toalettbesøk, hvordan han skulle sitte i en stol, slukke lyset alle steder, at det ikke var lov til å tulle med tiltalte m.m. Brudd på reglementet medførte fysiske sanksjoner. Etter hvert prøvde C å unngå tiltalte og holdt seg mest på rommet sitt i underetasjen. Men det skjedde stadig episoder når han gikk opp på kjøkkenet for å hente seg noe mat eller skulle på toalettet. Særlig de siste månedene forut for 17. oktober 2009 har C forklart at han for det meste oppholdt seg i underetasjen. B har forklart at hun ønsket at tiltalte og sønnen skulle få et godt forhold, men det ble ikke slik. Det meste av tiltaltes oppførsel skjedde mens hun ikke var til stede. De gangene hun observerte at tiltalte behandlet C dårlig, sa hun alltid i fra. Det var ofte tale om situasjoner som begynte med lek, men som etter hvert ble smertefullt for sønnen og endte med at han gråt. Tiltalte mente at C var veldig uhøflig, og tiltalte sa han skulle oppdra sønnen til et ordentlig barn og at hun ikke skulle blande seg inn. Hun har forklart om mange episoder hvor tiltalte dyttet C inn på badet fordi tiltalte mente at C ikke hadde vasket hendene etter toalettbesøk. Hun så at tiltalte slo C i bakhodet mens de to satt i sofaen i stua på Gaustad. Det var også en episode hvor tiltalte sparket C i ryggen. Dette var på soverommet til C, og hun kom til da hun hørte at C gråt. Hun har også sett at tiltalte la C i gulvet og med all kraft satte seg oppå ham og holdt armene hans. C har forklart at av enkeltepisoder husker han best hendelsen beskrevet i tiltalen post b punkt 4. Denne skjedde ifølge C på X. Han husker ikke konkret grunnen til hendelsen. Han sprang ned på rommet sitt og forsøkte å låse døren, men rakk ikke dette. Tiltalte skal ha lagt C i bakken, tatt av seg bukse og underbukse, satt seg på ansiktet til C mens han lo og sa noe i retning av «sånt skjer når du tuller med meg». Om enkeltepisoden beskrevet i post b punkt 6 har C forklart at denne skjedde like etter innflytting, samme dagen som moren hadde invitert gjester. Tiltalte var sur etter at gjestene hadde gått. Tiltaltes seng sto i stua da soverommet skulle males. C la seg ned på senga, noe som skal ha gjort tiltalte rasende. Tiltalte mente at C hadde lagt seg ned på feil måte. Tiltalte kastet seg oppå senga, begynte å slå C mens han kjeftet på ham, og dro C etter T-skjorten slik at den revnet. B var ikke til stede ved hendelsen beskrevet i tiltalen post b punkt 4, men hun fikk vite om dette en stund senere. Hun var derimot til stede under hendelsen i post b punkt 6 hvor C hadde satt seg på senga. B har forklart at tiltalte kastet seg over C, holdt ham fast i skjorten og slo ham i ryggen. Han skrek noe i retning av at «den skitne gutten ikke fikk lov til å sette seg på hans seng». Denne episoden skjedde like etter innflytting til X og fant sted etter at gjestene hun hadde invitert, hadde gått. Tiltalte har forklart at C tidvis var svært pågående overfor ham og kunne forstyrre ham i arbeidet. Det ble etter hvert mer fysisk, med lekeslåssing mellom de to, men dette var kortvarig og harmløst for begge parter. Tiltalte har aldri sett fornærmede gråte. Tiltalte erkjenner å ha gnidd ørene til C, men dette var en del av lekeslåssingen. Tiltalte skal aldri ha slått eller sparket C. Han har heller ikke vridd Cs armer, med mindre han måtte roe ned C. Tiltalte lærte C noen grep, men bare på lek. Dersom C bad tiltalte stoppe, gjorde han det, og tiltalte skal aldri ha gått over grensen. Tiltalte har videre forklart at han var opptatt av håndhygiene. Det var på denne tiden stort fokus på hygiene grunnet svine- og fugleinfluensa, noe han også tok opp hjemme. C var slurvete med håndhygiene og var mest opptatt av å spille dataspill, opptil 15 timer om dagen. Enkelthendelsen i post b punkt 4 har ikke funnet sted. Om enkeltepisoden i post b punkt 6 har tiltalte forklart at det i forbindelse med oppussing av soverommet sto en seng i stua. C slengte seg ned på sengen og begynte å hoppe på den som en trampoline, uten at moren grep inn. C hadde gjort det samme en gang tidligere. Tiltalte tok denne gangen tak i klærne til C og dro ham bort fra sengen, men uten at noen skade ble påført. Etter lagmannsrettens syn har C gitt en forklaring som er ganske konsistent. At han hadde med seg et ark med notater i politiavhøret, har han gitt en plausibel forklaring på. Noen av episodene som er beskrevet, har det vært vitner til. F, Bs datter og søster til C, har vært vitne til flere episoder når hun var på besøk fra Polen. Hun har forklart at hun var på besøk sommer og jul 2007, vinterferie og sommer 2008, og sommer 2009. Hun er usikker på om hun var på besøk vinterferien 2009. Om sommeren var hun der ca. en måneds tid, og i vinterferien en uke. F så at tiltalte vred ørene på C, slik at de ble røde. Hun har også sett at tiltalte slo C i bakhodet med hånda og at tiltalte dyttet C med makt inn på baderommet. Dyttingen foregikk i begynnelsen med hendene og senere ble C presset mot døra slik at han ikke skulle slippe ut. Hun har også sett episoder hvor tiltalte holdt Cs armer bak på ryggen og vred dem ganske hardt. En vanlig samtale mellom C og tiltalte endte alltid med basketak, og tiltalte dyttet C bort når C prøvde å komme i kontakt med tiltalte. Den mest konkrete episoden F husker, er en episode på Gaustad hvor tiltalte satt oppå C. Tiltalte klemte C ned i gulvet og holdt ham fast om armene, mens han brukte vulgære ord. C skrek og ropte: «La meg være». At F kan ha forklart seg noe annerledes om denne episoden i politiavhør, finner ikke lagmannsretten avgjørende. Hun har forklart at hun var veldig nervøs under avhøret, og det skjedde pr telefon med en dårlig telefonforbindelse. D, Bs sønn og bror til C, har i lagmannsretten forklart at han observerte hendelser i hjemmet, først og fremst på X. Det var en usunn stemning i huset. På spørsmål om han kan fortelle om en hendelse, sier han at han husker godt en episode da C kom fra badet, og tiltalte trodde at C ikke hadde vasket hendene. Tiltalte tok tak i C og dyttet ham med all kraft inn igjen på badet for at C skulle vaske seg. Dette skjedde imidlertid flere ganger. Han har også sett at tiltalte har slått C i bakhodet med flat hånd, og at dette har hendt flere ganger. Lagmannsretten legger hans forklaring til grunn. At han i sin politiforklaring ikke har vært like detaljert her, legger ikke lagmannsretten særlig vekt på. Han forklarte også at de gangene C kom opp fra rommet sitt i underetasjen for å hente mat eller gå på badet, endte det alltid med krangel eller slag. Lagmannsretten viser videre til at C ringte sin mor på jobb ved enkelte anledninger. Lagmannsretten legger også til grunn at tiltalte hadde skrevet ned en rekke detaljerte regler for hvordan C skulle oppføre seg, og at de ble utarbeidet allerede i 2008, slik B og C har forklart. Dette bekreftes av det brev tiltalte senere har skrevet, som er datert 15. september 2009. Vitnet E har forklart om en episode som vitnet hadde reagert på hvor tiltalte beskyldte C for å ha flyttet en sag, som det var E som hadde flyttet. Etter lagmannsrettens syn styrker dette vitneprovet Cs forklaring. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn som bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte har utøvet vold mot C ved en rekke anledninger, både fysisk og psykisk. Enkeltepisodene av vold listet opp i tiltalen, er i selv ikke særlig grove, men til sammen er de en del av et mønster som resulterte i at C har levd under et regime som var preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold, og hvor tiltalte skulle ha all kontroll. De verbale krenkelsene og de stadige irettesettelsene utgjorde et vedvarende mønster i likhet med det man ser ved alvorlige tilfeller av mobbing. Lagmannsretten finner det også bevist ut over enhver rimelig tvil at C har vært vitne til at tiltalte har utøvd vold mot B, jf. tiltalen post b punkt 7. Selv om tiltalte blir frifunnet for tiltalen post a fordi forholdene overfor B er foreldet, viser lagmannsretten til Cs forklaring om at han har vært vitne til de voldsepisodene som er omhandlet foran. Dette forholdet rammes av straffeloven § 219. Lagmannsretten finner at alle punktene i tiltalen post b er bevist ut over enhver rimelig tvil, og at enkelthendelsene inngår i et regime som må anses som mishandling etter straffeloven § 219. Tiltalte har opptrådt forsettlig, både ved de generelle krenkelsene han har utsatt C for, og ved de anledninger som er særskilt omtalt i tiltalen. Lagmannsretten finner det hevet over enhver tvil at tiltalte ikke har oppfattet hendelsene som harmløs lekeslåssing. Lagmannsretten har funnet det klart bevist at C gråt og ba ham slutte. Etter dette dømmes tiltalte for overtredelse av straffeloven § 219, jf. tiltalen post b. Straffutmåling Straffutmålingen i saker med familievold beror på en samlet vurdering hvor en rekke momenter kan trekkes inn. Sentrale elementer vil være hvor lenge krenkelsene har funnet sted, karakteren av krenkelsene, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkninger. Lagmannsretten viser til at handlingene overfor C varte i ca. to år, dvs. en relativt lang periode, jf. Rt-2010-129. I denne perioden har C levd i et regime med utrygghet og uforutsigbarhet. Han var i utgangspunktet i en sårbar situasjon. Han var ny i landet, hadde begrenset kjennskap til det norske samfunnet og kunne ikke språket. Videre skjedde hendelsene mens C var ung og i en sårbar alder (fra 13 til 15 år). Han ønsket en farsfigur, og forsøkte å få kontakt med tiltalte, men ble utsatt for krenkelser både fysisk og psykisk med gjentatte irettesettelser og verbal trakassering. Selv om enkelthendelsene i tiltalen stort sett ikke kan anses som særlig grove, er den omstendighet at de inngikk i et regime med gjentatte krenkelser, sterkt straffverdig. Handlingen i tiltalen post b punkt 4 er også svært nedverdigende. Det må videre legges til grunn at C har fått psykiske ettervirkninger. Det vises til hans forklaring for retten, som støttes av moren og barnevernets vurdering. Aktor har anført at utgangpunktet for straffen for overtredelsen av straffeloven § 219 i denne saken vil ligge rundt 7-8 måneder. Lagmannsretten er enig i dette, og legger vekt på at det av allmenne hensyn skal reageres strengt på slike overtredelser. Det fremgår videre av forarbeidene til endringen av straffeloven § 219 som trådte i kraft 1. januar 2006 og er også uttalt i rettspraksis, se eksempelvis Rt-2009-1336, at en bl.a. tilsiktet en skjerping av straffenivået. Forsvarer har anført at det må tas hensyn til konsekvensene for tiltaltes yrke, både de konsekvenser han allerede har opplevd med å miste oppdrag som tolk for retten, og konsekvensene fremover. Lagmannsretten finner ikke at dette forholdet gir grunnlag for straffenedsettelse. Saksforholdene i de dommene forsvarer har vist til, er ikke sammenlignbare med vår sak. Saksbehandlingstiden i denne saken er imidlertid lang. Krenkelsene av C skjedde fra høsten 2007 til høsten 2009. Saken ble henlagt av politiet 10. juni 2010, og etter klage ble henleggelsen omgjort 17. februar 2011. Tiltalen ble først tatt ut 25. juni 2012. Det er etter dette klart at tidsforløpet må gi betydelig utslag ved fastsettelse av straffen. Etter lagmannsrettens syn er forholdet for alvorlig til at hele straffen kan gjøres betinget, men lagmannsretten finner at utgangspunktet for straffen bør settes ned, og at deler av straffen kan gjøres betinget. Lagmannsretten viser til at aktor nedla påstand om fengsel i 6 måneder, hvorav 3 måneder betinget, for overtredelsen av straffeloven § 219 og tre overtredelser av straffeloven § 228 første ledd. Lagmannsretten bemerker at det er overtredelsen av straffeloven § 219 som er den bærende ved straffutmålingen, slik at frifinnelsen for overtredelsene av § 228 første ledd ikke får nevneverdig betydning for straffens lengde. En større del av straffen enn det aktor har påstått, bør imidlertid gjøres betinget. Lagmannsretten finner at straffen passende kan settes til fengsel i 6 måneder, hvorav 120 dager betinget. Oppreisning og erstatning Bistandsadvokaten har lagt ned påstand om oppreisning både til B og C. Videre har hun nedlagt påstand om erstatning til B for utgifter til legebehandling med kr 825. Etter skadeserstatningsloven § 3-5 kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har tilføyd krenking eller utvist mislig adferd som nevnt i loven § 3-3 pålegges å betale oppreisning for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art. Både straffeloven § 219 og § 228 er listet opp i § 3-3. Bistandsadvokaten har anført at selv om lagmannsretten skulle komme til at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for mishandling etter straffeloven § 219 overfor B, er det bevis for dette i erstatningsrettslig sammenheng da beviskravet er et annet for erstatningsplikt enn straff. Lagmannsretten finner imidlertid heller ikke ved den erstatningsrettslige bedømmelse å legge til grunn at tiltalte har mishandlet B i relasjon til straffeloven § 219. Tiltalte er frifunnet for straff for de forholdene vedrørende B som er anført å være legemsfornærmelser, siden forholdene er strafferettslig foreldet. Tiltalte kan likevel dømmes til å betale oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 dersom det er klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte forsettlig eller grovt uaktsomt har legemskrenket B. Lagmannsretten har foran funnet det bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte forsettlig har begått to legemsfornærmelser, og B har dermed krav på oppreisning. Etter loven skal oppreisningsbeløpet settes til et beløp retten finner rimelig. Lagmannsretten viser til at det er tale om to legemsfornærmelser, som har funnet sted i eget hjem, hvor B skulle føle seg trygg. Videre er de begått av hennes samboer. Hendelsene er imidlertid ikke av grov art, og førte ikke til særlig fysisk skade. Hun er imidlertid fortsatt preget av hendelsene som skjedde i samlivet med tiltalte, og er sterkt bekymret for sønnen etter de problemer han har fått. Hun har vært sykmeldt etter den siste hendelsen i oktober 2009 og sliter med søvnvansker. Lagmannsretten finner at beløpet skjønnsmessig kan settes til kr 15 000. B tilkjennes erstatning for økonomisk tap i form av utgifter til medisinsk behandling med kr 825. Lagmannsretten finner tapet godtgjort, og at det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng og ansvarsgrunnlag, selv om tiltalte er frifunnet for straff. Etter lagmannsrettens syn er vilkårene for å tilkjenne C oppreisning klart til stede etter at tiltalte er domfelt for overtredelse av straffeloven § 219. Ved utmålingen av oppreisningen viser lagmannsretten til bemerkningene under straffutmålingen. I tillegg til dette bemerkes: C har forklart at han i Polen hadde et godt liv, men at han nå er kommet inn i en depressiv tilstand. I begynnelsen etter at han kom til Norge gikk det greit på skolen karaktermessig, men karakterene falt dramatisk etter hvert. Etter at han flyttet til X, skulket han mye. Han har ikke klart å fullføre videregående skole eller å få seg noen jobb. Han føler seg psykisk utslitt, og mener han ikke kommer til å bli den samme personen han var før hendelsene han har vært utsatt for. Han forklarer at det kan gå bra i perioder, men så faller han tilbake igjen, og han kommer ikke videre med sitt liv. Lagmannsretten legger til grunn at C har fått psykiske skadevirkninger som kan tilbakeføres til den vold og trakassering han har vært utsatt for, og at tiltaltes handlinger må anses å være hovedårsaken til Cs problemer. Lagmannsretten viser til at hans forklaring støttes av moren og barnevernets observasjoner. Etter bevisførselen er det ikke grunnlag for å si at C hadde problemer tidligere. Etter en totalvurdering settes oppreisningsbeløpet til kr 50 000. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Anken fra tiltalte har delvis ført frem, og det er ikke grunnlag for å ilegge tiltalte saksomkostninger for lagmannsretten og heller ikke for tingretten. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. A, født 0.0.1961, frifinnes for tiltalen post a. 2. A, født 0.0.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 til fengsel i 6 – seks – måneder. Fullbyrdelse av 120 – etthundreogtjue – dager av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år. 3. A, født 0.0.1961, dømmes til å betale oppreisning til B med 15.000 – femtentusen – kroner og erstatning med 825 – åttehundreogtjuefem – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 4. A, født 0.0.1961, dømmes til å betale oppreisning til C med 50.000 – femtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

Les mer om voldsoffererstatning for familievold og retten til bistandsadvokat etter vold i nære relasjoner.