Sist oppdatert 31. mai 2018 av Advokat Eirik Teigstad
To foreldre ble anmeldt for å ha utøvet vold mot sine to barn. Foreldrene ble begge dømt til fengselsstraff, mor i 60 dager, og far 5 måneder. Bistandsadvokaten hadde også lagt ned påstand om erstatning for familievolden. Barna ble tilkjent 30 000 kroner hver, fra hver forelder, i oppreisning.
Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 8. juni 2011 satt B (den gang B), født 0.0.1965 og A, født 0.0.1965, under tiltale for overtredelse av:
Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin slektning i rett nedstigende linje
Grunnlag:
a)
Gjelder nr. 1 B.
I perioden fra 2007 til 7. mars 2010 i –veien 00 i Oslo og/eller østlandsområdet, øvet hun vold mot sin datter C gjentatte ganger, samt utøvde vold mot hennes bror mens C var vitne, blant annet:
1) Ved flere anledninger klapset hun C på baken.
2) Ved flere anledninger, antakelig 10-15 ganger, nappet hun C i håret.
3) Ved flere anledninger slo hun C i ansiktet med flat hånd.
4) Ved en anledning sparket hun C i låret eller hoften.
5) Ved flere anledninger var C vitne til volden som nevnt i grunnlag b.
b)
Gjelder nr. 1 B.
I perioden fra 2007 til 7. mars 2010 i –veien 00 i Oslo og/eller østlandsområdet, slo hun sin sønn D gjentatte ganger, samt utøvde vold mot hans søster mens D var vitne, blant annet:
1) Ved flere anledninger klapset hun D på baken og/eller slo ham på benene, armene og i siden.
2) Ved flere anledninger var D vitne til volden som nevnt i grunnlag a.
c)
Gjelder nr. 2 A.
I perioden fra 2007 til november 2009 i –veien 00 og/eller i –gata 6 i Oslo og/eller østlandsområdet, slo han sin sønn D gjentatte ganger, samt utøvde vold mot hans søster mens D var vitne, blant annet:
1) Ved flere anledninger, sist gang antakelig i november 2009, slo han D under fotbladene og/eller på armene med åpen hånd, et belte, en kleshenger og/eller et kosteskaft.
2) Ved flere anledninger var D vitne til volden som nevnt i grunnlag d.
d)
Gjelder nr. 2 A.
I perioden fra 2007 til november 2009 i –veien 00 og/eller i –gata 6 i Oslo og/eller østlandsområdet, slo han sin datter C gjentatte ganger, samt utøvde vold mot hennes bror mens C var vitne, blant annet:
1) Ved flere anledninger slo han henne under fotbladene og/eller på armene med åpen hånd, et belte, en kleshenger og/eller kosteskaft.
2) Ved flere anledninger var C vitne til volden som nevnt i grunnlag c.
A ble videre ved tilleggstiltalebeslutning utferdiget 10. august 2011 av politimesteren i Oslo satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av:
Straffeloven § 229 første straffalternativ
for å ha skadet en annen på legeme
Grunnlag:
Onsdag 25. mai 2011 ca. kl. 15.00 i resepsjonen til X Fysioterapi i –veien 5 i Oslo, slo han E i ansiktet, slik at E ble påført et kutt som måtte sys med tre sting.
Oslo tingrett avsa 16. desember 2011 dom med slik domsslutning:
1. B (B), født 0.0.23 -1965, dømmes for overtredelse av strl § 228 første ledd, jfr § 62 første ledd, til en straff av en bot stor kr 10 000,- titusenkroner0/00- subsidiært fengsel i 10 – ti – dager.
2. Hun pålegges innen 2 – to – uker å betale kr 25 000,- femogtyvetusenkroner0/00 – i oppreisning til C, født 0.0.12 -2000 og kr 25 000,- femogtyvetusen0/00 – i oppreisning til D, født 0.0.12 -2000.
3. B (B) pålegges å betale kr 3 000,- tretusenkroner0/00 – i saksomkostninger til Staten.
4. A, født 0.0.1965, dømmes for overtredelse av strl § 229 første straffalternativ og strl § 228 første ledd, jfr strl § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 90 – nitti – dager.
5. Han pålegges innen 2- to – uker å betale kr 25 000,- femogtyvetusenkroner0/00 – i oppreisning til C, født 0.0.12 -2000 og kr 25 000,- femogtyvetusen0/00 – i oppreisning til D, født 0.0.12 -2000.
Oslo statsadvokatembeter, B og A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.
Oslo statsadvokatembeters anke gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjelder hovedtiltalen 8. juni 2011 og dessuten straffutmålingen for begge de tiltalte. As anke gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet for tilleggstiltalen 10. august 2011. Bs anke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Hun har også begjært ny behandling av det sivile krav. Lagmannsretten henviste 20. februar 2012 ankene til ankeforhandling og tok til følge Bs begjæring om ny behandling av oppreisningskravet. C og D ved bistandsadvokat Bergan begjærte 23. februar 2012 ny behandling av oppreisningskravene.
Ankeforhandling ble holdt 28.-31. august 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. B og A avga forklaring. Øvrig bevisførsel framgår av rettsboka.
Som det ble opplyst under ankeforhandlingen skulle én dommer reise utenlands mandag 3. september 2012 om morgenen og en annen ha et langvarig utenlandsopphold fra et par dager senere og til utgangen av september. Ettersom ankeforhandlingen ble avsluttet fredag 31. august 2012 om ettermiddagen, ble det ikke mulig å avsi dom før 1. oktober 2012, jf straffeprosessloven § 42 første ledd andre punktum.
Lagmannsretten ser slik på saken:
1. Hovedtiltalen 8. juni 2011 – Bs anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet
Lagmannsretten finner grunn til å gi følgende utførlige redegjørelse for faktum:
B og A fikk tvillingene C (heretter også omtalt som C) og D (heretter også omtalt som D) 0.0.2000. Barna ble født 10 uker for tidlig med hastekeisersnitt. C var «nærmest død» ved forløsningen, jf Oslo universitetssykehus, Ullevåls brev 27. april 2010 til Oslo politidistrikt. D fikk cerebral parese, han går asymmetrisk med noe lammelse i høyre fot og har brukt skinne. Han har også astma.
Barna var krevende for foreldrene helt fra starten. Ifølge B var barna «ekstremt trassige».
Barna ble av fastlegen henvist til BUP A-hus i oktober 2007. Klinisk pedagog Brusevold forklarte under ankeforhandlingen at bakgrunnen var at B oppfattet D som aggressiv, utagerende og voldelig. Han skulle blant annet ha truet moren med kniv. I kontakten med BUP fortalte B om et vanskelig ekteskap etter at barna ble født, om slåssing mellom foreldrene, og om at A brukte vold mot dem. Det ble reist spørsmål om D hadde ADHD. BUP hadde i fortsettelsen samtaler med foreldrene og utredning av D, og etter hvert samarbeid med barnevern, PPT, skole, SFO og familiekontoret. På poliklinikken var det delte meninger om årsaken til Ds væremåte, ettersom krangling og slåssing i hjemmet helt fra fødselen kunne gi tilsvarende konsentrasjonsvansker, impulsivitet og hyperaktivitet mv som han slet med. Til dette kom hans for tidlige fødsel og cerebrale parese. Rett før jul 2010 – altså etter tiltaleperioden – satte overlege Elvira Anderson under tvil diagnosen ADHD, særlig for å kunne prøve ut effekten av medisinering. Hun forklarte under ankeforhandlingen at BUP fikk varierende tilbakemeldinger fra familien og skolen om effekten av medisinene. Anderson sa at ADHD er uttrykk for en nevrologisk sårbarhet, som medfører at man lettere får adferdsproblemer, men at det er en lidelse man kan bli frisk av. Siden D flyttet i fosterhjem i juni 2011 har han ikke brukt medisiner. Fosterforeldrene ser i dag ingen symptomer på at han har ADHD. For eksempel sitter han stille på skolen og når han gjør lekser. Anderson sa at dette understreker betydningen av barnas omsorgssituasjon.
B kontaktet barneverntjenesten 17. desember 2007 etter at A dagen før hadde angrepet henne fysisk foran barna på en parkeringsplass. Spesialkonsulent Bekkevold ved Alna barneverntjeneste forklarte under ankeforhandlingen at B hadde uttrykt bekymring for hva A ville gjøre når han kom tilbake etter et utenlandsopphold, at hun hadde sagt at hun var sliten og ba om hjelp. Saken ble henlagt i mars 2008 fordi barneverntjenesten – ut fra de opplysningene den hadde – fant at barnas omsorgssituasjon var godt ivaretatt av B.
Ekteskapet mellom B og A var meget turbulent. A flyttet ut av familien primo september 2007, da barna hadde begynt i 2. klasse. Etter det bodde barna fast hos B, og hadde uregelmessig samvær med A. Foreldrene hadde ikke gjort avtale verken om deling av boet eller om samvær med barna, og de hadde helt fram til barna flyttet i fosterhjem høsten 2011 en pågående konflikt om dette og om barneoppdragelsen. B sa under ankeforhandlingen at konflikten var «ganske ødeleggende» for barna, som «sto midt mellom» foreldrene. De overvar mye kjefting og også tilfeller av voldsbruk mellom foreldrene. B forklarte at problemene med barna både hjemme og på skolen økte, og «toppet seg» utover vinteren. Det utviklet seg til regulære «basketak» – «slåsskamper» – mellom henne og barna, som økte i omfang og aggresjonsnivå. Foranledningen var ofte situasjoner hvor barna skulle gjøre lekser. Ifølge B «tillot barna seg mer og mer», og hun mistet gradvis foreldreautoriteten.
B erkjente under ankeforhandlingen at hun under basketakene – med ett forbehold – hadde forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen post a og b. Således hadde hun klapset C på baken, lugget henne i håret og slått henne i ansiktet med flat hånd. I tillegg hadde hun kløpet henne. Videre hadde hun klapset D på baken og slått ham på beina, armene og i siden. Hun hadde holdt begge barna hardt, og også stått tett inntil dem og «kneet» dem for å få dem til å gå opp trappa når de holdt seg fast der. B erkjente imidlertid ikke å ha sparket C, og hun kunne under ankeforhandlingen ikke huske å ha slått barna på baken uten bukse. Vedrørende omfanget av basketakene forklarte B at de «ekstreme» basketakene ikke var «hele tida», men at de «var ofte». Hun sa at hun forholdt seg som beskrevet som reaksjon på at hun selv ble provosert og angrepet av barna, typisk ved at de «fløy på» henne samtidig. Situasjonen pågikk i hele tiltaleperioden, jf også omtalen nedenfor av situasjonen senere på Familiehuset Nanna-Marie.
Primo oktober 2008 innga BUP bekymringsmelding til barneverntjenesten på grunn av Bs opplysninger om vold i hjemmet, herunder at hun selv kunne «daske» barna i vanskelige situasjoner. Barneverntjenesten traff samme år vedtak om veiledning av familien og om tilbud til barna på Gjestehuset, som er et alternativ til støttekontakt, der barn forholder seg til hverandre i grupper. Vedtakene ble ikke fulgt opp før spesialkonsulent Bekkevold overtok som saksbehandler i august 2009 og vedtakene ble truffet på nytt. Bekkevold forklarte under ankeforhandlingen at B hadde sagt at barna var vanskelige og at hun ikke håndterte dem, men hun snakket ikke om egen bruk av vold mot barna. Ifølge Bekkevold fungerte ingenting i hjemmet. Det var ingen etablerte rutiner, B hadde ingen autoritet overfor barna, hun evnet ikke selv å se situasjonen, men la ansvaret på barna, som «ville være slemme». Etter Bekkevolds syn var barnas reaksjonsmønster adekvat sett i lys av den omsorgssituasjonen de hadde levd under.
Bekkevold hadde 15. januar 2010 samtale med hvert av barna på skolen uten at B var forhåndsorientert. D fortalte – ifølge referatet – at han, C og moren alltid kranglet om ingenting, at moren slo dem/ga dem ris hver dag, og at faren blant annet brukte belte og slo dem under føttene. C fortalte – ifølge referatet – at moren slår/smekker, at hun slår hardt på låret, og at faren slår D med hendene og belte.
Det ble 8. mars 2010 foretatt dommeravhør av begge barna ved Oslo tingrett. D fortalte om slåssing mellom moren og C, hvor de slo hverandre skikkelig hardt, sparket, slang hverandre ned, dyttet og bet hverandre. Han fortalte at moren også slang ham ned og slo og sparket ham, og at det gjorde vondt. Han forklarte hvor på kroppen moren sparket dem; på hofta og beina. Ifølge D slo moren C 4-5 ganger i uka og ham 2-3 ganger i uka.
C fortalte at «mamma driver nesten alltid og slår oss». Da hun skulle vise hvordan, sa – og viste – hun at moren holdt og klemte henne «skikkelig hardt» på hendene/rundt håndleddene og armene, og at hun ikke klarte å puste når moren holdt så hardt. Å slå noen er «å gjøre noen vondt». Hun sa at moren skrek og spyttet på henne, og at hun sparket henne og D i ryggen og rompa for å få dem til å gå opp trappa. Ifølge C var moren mye snillere med D enn med henne, men hun slo også D, satte seg på ham, ristet ham og holdt ham fast på fanget. C sa det var vondt og at det var «dårlig», og at moren ikke kunne holde på sånn.
Spesialkonsulent Bekkevold, som var en av dem som var til stede i observasjonsrommet under avhørene, fulgte barna hjem. Etter en konflikt om en PC satte B seg midt på gulvet på en stol, hvorpå C kastet et teppe over hodet hennes og strammer til, og D flere ganger tok løpefart og kastet seg mot moren. Til slutt måtte Bekkevold gripe inn.
Etter dommeravhøret fikk B tilbud om opphold sammen med barna på Frydenberg barnevernsenter. Det ønsket hun ikke.
Fra 29. oktober til 3. desember 2010 – som er etter den perioden tiltalebeslutningen gjelder – bodde B og barna en stund på Familiehuset Nanna-Marie. Personalet opplevde henholdsvis 15 og 19 «alvorlige konflikter» mellom B og C og B og D, som viste at situasjonen var uforsvarlig. Personalet så «ofte» «basketak» mellom D og moren, hvor B måtte være «hardhendt», og begge hadde sår og klypemerker og var sinte og lei seg. Familieveileder Marit Uhre Jørgensen forklarte under ankeforhandlingen at hun hadde sett B lugge, holde, klype og klapse. Om kvelden 1. desember 2010 ble det nødvendig å tilkalle Securitas for å roe situasjonen.
I politiavhør 1. mars 2010 forklarte B at hun hadde klasket begge barna på rompa. Mest hadde det vært utenpå buksa, for eksempel på veg opp trappa til soverommet. Men det hadde også forekommet at hun hadde dratt ned buksene deres mens de lå i senga og slått dem uten bukse. Det skjedde også før foreldrene ble separert.
Fylkesnemnda overtok omsorgen for barna med hjemmel i barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a. C og D flyttet i samme fosterhjem henholdsvis i juni og oktober 2011.
Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn bevist utover enhver rimelig tvil at B – med ett forbehold – har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. I tillegg har hun kløpet C, «kneet» begge barna på rompa i trappa og slått begge barna på rompa uten bukser på. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke tilstrekkelig bevist at hun også har sparket C. I samsvar med Bs egen forklaring legger lagmannsretten til grunn at legemskrenkelsene ikke skjedde «hele tida», men «ofte».
Lagmannsretten er enig om at Bs handlinger ikke er rettmessige, men har ulikt syn på hvilken straffebestemmelse forholdet rammes av.
Straffeloven § 219 første og andre ledd lød slik da de straffbare forholdene ble begått:
Den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen må te krenke, grovt eller gjentatt mishandler
a) sin tidligere eller nåværende ektefelle,
b) sin eller tidligere eller nåvæ ende ektefelles slektning i rett nedstigende linje,
c) sin slektning i rett oppstigende linje,
d) noen i sin husstand, eller
e) noen i sin omsorg
straffes med fengsel inntil 3 år.
Dersom mishandlingen er grov eller f ornæ rmede som fø lge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse, er straffen fengsel inntil 6 år. Ved avgjø relsen av om mishandlingen er grov, skal det særlig legges vekt på om den har vart over lang tid og om det foreligger forhold som nevnt i § 232.
I lovforarbeidene til bestemmelsen – Ot.prp.nr.113 (2004-2005) – heter det på side 37:
Departementet er et stykke på vei enig med Straffelovkommisjonen i at også andre straffebud enn §219 vil dekke tilfeller av vold i nære relasjoner. Men disse straffebudene vil ikke dekke alle aspekter som kjennetegner slike voldshandlinger. Selve kjernen i straffeloven §219 er den vedvarende og gjentakende krenkelsen og mishandlingen av den nærstående. I tillegg til krenkelsen av legeme og sjel, vil tillitsbruddet, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og det at handlingen skjer i hjemmet, særprege denne typen vold. Det er disse elementene som gjør at offeret i begrenset grad kan føle seg trygg, og som forsterker frykten og risikoen for langvarige skadevirkninger hos offeret. Og mens §§ 228-229 bare fanger opp fysiske krenkelser – med mindre legemskrenkelsen har hatt til følge en betydelig skade i form av en alvorlig psykisk skade, jf. §9 – retter §219 seg også mot krenkelser av og skader på den psykiske integriteten.
På side 40-41 heter det:
Et eget spørsmål er om vilkåret «oftere eller grovt» skal videreføres. Departementet har vurdert om ethvert brudd på ett av handlingsalternativene bør være tilstrekkelig for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Bevismessige hensyn kunne tale for en slik ordning. Og forholdet kan være like straffverdig selv om det bare har skjedd én krenkelse: Det er særlig det relasjonelle aspektet som gjør at handlingen bør føres inn under et eget straffebud mot vold i nære relasjoner, og ikke under de generelle bestemmelsene mot legemskrenkelser mv. Departementet antar videre at én krenkelse kan være tilstrekkelig for å skape frykt hos offeret for at den skal gjenta seg. Nettopp frykten for nye overgrep er et element ved familievold som både Kvinnevoldsutvalget og Høyesterett har trukket frem. På den annen side har Kvinnevoldsutvalget pekt på at det er summen og kompleksiteten av voldslovbrudd som kjennetegner vold mot kvinner i nære relasjoner, og at det er viktig at vold og trusler ikke blir sett på som enkeltstående handlinger. Også Høyesterett har lagt vekt på mishandlingens varighet over tid ( Rt-2004.844 ). Departementet er enig i at det særlig er aktuelt å bruke den nye bestemmelsen på tilfeller der offeret er krenket flere ganger. På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre vilkåret om at krenkelsen må ha vært grov eller gjentatt. …
– – –
Departementet legger til grunn at utkastet til ny §219 tar opp i seg kompleksiteten og helheten ved mishandling av nærstående, slik at det ikke er like naturlig at den brukes i konkurrens med andre straffebud, som bestemmelsene om legemskrenkelser, trusler, tvang og frihetsberøvelse. Det er departementets ønske at den nye straffebestemmelsen mot vold i nære relasjoner heretter skal anvendes i stedet for de generelle bestemmelsene når vilkårene er oppfylt.
Lagdommerne Nyfløt og Aasgaard og meddommerne Kristensen og Tyszko finner at forholdet rammes av straffeloven § 219 første ledd. Det dreier seg om en mors legemsfornærmelser mot sine to barn, som ikke skjedde «hele tida», men «ofte» i en periode på mer enn tre år. Legemskrenkelsene er ikke av de mest alvorlige, men omfatter slag i ansiktet og på buksebak og bar rompe, klyping og lugging. Det gjorde vondt. Dette utgjør vedvarende og gjentakende krenkelser av barnas legeme og sjel, de skjedde i hjemmet, der barna skulle føle seg trygge, og de representerte et klart tillitsbrudd, jf det relasjonelle aspektet. Etter disse dommernes syn var krenkelsene egnet til i alle fall å utsette barnas psykiske helse for skade, jf barneloven § 30 tredje ledd slik bestemmelsen lød den gang og Rt-2005-1567.
Disse dommerne legger til grunn at legemskrenkelsene var Bs måte å «løse» konflikter på. Hun hadde ikke den autoritet overfor barna som innebar at hun evnet å etablere rutiner i hjemmet og å sette grenser for og oppdra barna uten å ty til vold. Det ble et regime av maktbruk. Etter de samme dommernes syn er det nærliggende at hennes handlingsmønster – sammen med As vold mot barna og foreldrenes krangling og voldsbruk mot hverandre – var sterkt medvirkende årsak til at C og D ble så «vanskelige», jf også redegjørelsen for forskning om konsekvenser for barn av å bli utsatt for vold, som omtales nedenfor under punkt 6. Det at overlege Anderson ved BUP A-hus i desember 2010 – under tvil – satte diagnosen ADHD på D, innebærer heller ikke at Bs vedvarende krenkelser blir rettmessige, jf også Rt-2004-595. Ds raske og meget positive utvikling i fosterhjemmet uten bruk av medisiner mot ADHD underbygger at omsorgssituasjonen hadde vesentlig betydning for hans tidligere adferdsmønster. Selv om det tas høyde for at B i alle fall delvis forholdt seg slik hun gjorde for å avverge at hun selv ble skadet av barna, er handlingene uakseptable når de vedvarer over tid. Det at B holdt barna hardt for å avverge skade på seg selv eller for å roe en kaotisk situasjon, må imidlertid ligge utenfor det straffbare.
B handlet forsettlig.
Ekstraordinær lagdommer Schjølberg og meddommerne Larsen og Farzadram finner at B ikke har gjort seg skyldig i overtredelse av straffeloven § 219 første ledd. Kjerneområdet for bestemmelsen er den vedvarende og gjentakende mishandling. B har ikke mishandlet barna. Hennes handlinger var heller ikke egnet til å skape frykt for den type mønster som bestemmelsen skal ramme. Handlingene var avvergende og bar ikke preg av fysisk avstraffelse. Disse dommerne viser for eksempel til beskrivelsen spesialkonsulent Bekkevold ga av det som skjedde i hjemmet etter dommeravhøret 8. mars 2010, og til familieveileder Uhre Jørgensens forklaring om situasjonen på Familiehuset Nanna-Marie. Det må også legges betydelig vekt på at barna var født premature og at D hadde ADHD, og at deres væremåte var særdeles krevende for moren.
Disse dommerne finner at forholdet rammes av straffeloven § 228 første ledd. Bortsett fra den harde holdingen av barna dreier det seg om legemsfornærmelser som er rettsstridige, selv om de skjedde som ledd i barneoppdragelsen.
B kan ikke frifinnes fordi C og D provoserte henne, jf straffeloven § 228 tredje ledd. Selv om det legges til grunn at Bs legemskrenkelser var foranlediget av at barna enten gikk fysisk til angrep på henne eller krenket henne verbalt, tilsier barnas alder at handlingene ikke kan gjøres straffrie.
Ettersom det bare er fire stemmer for domfellelse for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, blir konklusjonen at B domfelles for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd, jf straffeprosessloven § 35 første ledd.
2. Hovedtiltalen 8. juni 2011 mot A – påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen
Ved behandling av denne del av saken deltok bare fagdommerne, jf straffeprosessloven § 332 andre ledd første punktum.
Tingretten bemerket følgende om skyldspørsmålet:
Post c) Vold mot D
Tiltale har erkjent delvis straffeskyld, men har anført at han ikke har noen erindring om at han har brukt kleshenger, belte eller kosteskaft (kort feiekostskaft til å feie gulv innendørs). Han har opplyst at han i forbindelse med at barna har vært ulydig har vært fysisk avstraffende mot dem, men at han sluttet da han av Barneverntjenesten fikk beskjed om at dette ikke var tillatt. Særlig har D vært vanskelig også mot sin søster. Tiltalte har forklart at han dasket D under fotsålene 2-3 ganger i forbindelse oppdragelse og ulydighet.
Retten finner bevist at tiltalte ikke bare har dasket D 2-3 ganger på fotbladene, men at han også har brukt belte i et større antall ganger enn 2-3 ganger slik tiltalte selv har forklart han anvendte fysisk vold. Rettens bevisvurdering knytter seg særlig til barneavhørene som utrykkelig nevner at far har anvendt belte til å slå med. Det er også fremlagt nøyaktig tegning av C av beltet med anvisning av hvilken ende av beltet som anvendes, nemlig den «spisse», dvs ikke der beltespennen er festet.
Men i likhet med hva retten finner bevist knyttet til tiltalte nr 1 finner retten at forholdet rettest faller inn under strl § 228, første ledd fordi avstraffelsen ikke har hatt preg av mishandling, men er likevel ulovlig og straffbar bruk av vold mot barn, jfr den op cit Høyesterettsdom fra 2005. Forholdet er begått forsettlig. Tiltalte har slått med vilje og vært klar over at han slo for å treffe.
Det foreligger ikke forutgående provokasjon i lovens forstand, jfr strl § 228, tredje ledd. Heller ikke noen nødvergesituasjon. Retten viser til drøftelsen over knyttet til tiltalte nr 1.
Post d) Vold mot C.
Tiltalte har ikke erkjent straffeskyld. Han har vedgått fysisk avstraffelse i beskjeden grad. Retten finner bevissituasjonen tilsvarende som under pkt c) knyttet til D. Retten finner bevist at tiltalte fra den tiden som er angitt i tiltalen forsettlig har forholdt seg som beskrevet i underpunkt 1. Retten har også her foretatt en helhetsvurdering og lagt avgjørende vekt på barneavhørene 8/3-2010. Også i dette tilfellet finner retten at forholdet faller inn under strl § 228, første ledd. Den fysiske avstraffelse i form av slag på fotsålene har etter rettens syn funnet sted i forbindelse med avstraffelse for ulydighet og ikke kommet umiddelbart og mer refleksaktig. Dette er i strid med loven. Begge barna har forklart – og retten legger dette til grunn – at slagene mot fotsålene har skjedd etter en viss forberedelse slik at barna skjønte hva som foresto. De hadde i en del tilfelle løpt og forsøkt å gjemme seg i klesskap e.l. fordi de var engstelige for hva som ville komme. Men heller ikke her finner retten at det foreligger mishandling i strl 219 første ledds forstand. Etter rettens syn, jfr op cit dom fra 2005, blir forholdet rettest å henføre under strl § 228, første ledd i det legemsfornærmelsene er begått forsettlig. Også her vises det til drøftelsen over under litra a)
Det foreligger ikke nødverge, ei heller forutgående provokasjon som skulle tilsi at handlingen blir straffri, jfr drøftelsen over under litra a).
Under bokstav a, som tingretten viste til, bemerket den om lovanvendelsen:
Når det gjelder lovanvendelsen finner imidlertid retten at vår sak ikke omfattes av tiltalens straffebestemmelser.
Kjerneområdet for bestemmelsen er først og fremst en vedvarende og gjentakende mishandling. Det er ikke tilfellet i vår sak. Det foreligger heller ikke en eller flere enkeltstående handlinger som kan danne frykt for den type mønster som ligger i kjerneområdet for bestemmelsen, jfr Rt-2011-34 avsnitt 20 – 21, jfr også Borgarting lagmannsretts dom av 3/10-2011.
Forholdet faller inn under strl § 228, første ledd som legemsfornærmelser.
Under premissene for straffutmålingen skrev tingretten følgende om faktum:
Tiltalte blir nå kjent skyldig i 2 brudd på strl § 228 første ledd, legemsfornærmelse gjennom et lengre tidsrom mot egne barn ….
– – –
Tiltalte har overfor barna foretatt avstraffelse med belte i etterkant av de ikke har vært lydige i forbindelse med legging for natten. Datteren C har til og med tegnet beltet og forklart hvilken ende far anvendte under fotsålene. Begge barna har i alle fall tidvis vært engstelige når avstraffelsen stod for døren og har forsøkt å gjemme seg.
Tingretten la altså til grunn at A både hadde dasket begge barna 2-3 ganger på fotbladene, men at han også hadde slått dem med belte et større antall enn 2-3 ganger. Det dreier seg om legemsfornærmelser «fra den tiden som er angitt i tiltalen» og «gjennom et lengre tidsrom». Voldsanvendelsen ble gjort som fysisk avstraffelse av barna i forbindelse med at de hadde vært ulydige, og ikke kommet umiddelbart og «mer refleksaktig». Slagene mot fotsålene hadde etter tingrettens bevisbedømmelse skjedd etter en viss forberedelse, slik at barna skjønte hva som foresto. De hadde i «en del tilfelle» løpt og forsøkt å gjemme seg i klesskap eller lignende, fordi de «i alle fall tidvis» var engstelige for hva som ville komme.
Selv om det ikke sies uttrykkelig, legger lagmannsretten ut fra sammenhengen i tingrettens premisser til grunn at barna var sammen når det ble utøvd vold mot dem, og altså slik at den ene var vitne til volden mot den andre, jf punkt 2 under tiltalepostene c og d. Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at A ikke bestred dette under ankeforhandlingen.
Lagmannsretten er uenig med tingretten i at As voldsbruk mot barna ikke anses som «mishandling» som rammes av straffeloven § 219. Farens voldsbruk var urettmessig selv om den ble gjort i oppdragelsesøyemed, jf Rt-2005-1567. Den engstelse voldsanvendelsen skapte hos barna, at mishandlingen skjedde hjemme hos faren og moren, der barna skulle kunne føle seg trygge, tillitsbruddet og faren for fysisk og psykisk skade tilsier at man er i kjerneområdet for anvendelse av bestemmelsen.
Påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen fører på denne bakgrunn fram, slik at A skal domfelles for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd.
3. Tilleggstiltalen 10. august 2011 – As anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet
Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten følgende faktum til grunn:
A fulgte 25. mai 2011 C til behandling ved X Fysioterapi. Hun hadde time kl 14.30. A forklarte under ankeforhandlingen at de kom kl 14.20, at fysioterapeuten – manuellterapeut G – ikke hentet dem til fastsatt tid, og at han derfor kl 14.40 henvendte seg i resepsjonen og spurte om de var glemt. G forklarte imidlertid i lagmannsretten at hun var ute på venterommet ca kl 14.30 og konstaterte at C ikke var kommet.
Det er unødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til hva som er riktig på dette punkt. I alle fall ba A om å få snakke med «den ansvarlige» ved instituttet. Fornærmede E ble hentet til resepsjonen, og det utviklet seg til munnhuggeri mellom A og E, hvor begge lot det falle rasistiske/krenkende utsagn, og begge var sinte. På et tidspunkt la E begge hender mot brystet til A og skjøv ham baklengs mot døra mellom resepsjonen og venterommet. Det er uomstridt at det var E som berørte A fysisk først.
A forklarte under ankeforhandlingen at E skubbet ham med stor kraft, og deretter bokset ham hardt og raskt i begge sider, særlig den venstre. Ifølge A var det var som «å treffe et tog». A sa at han slo tilbake i ansiktet til E for å forsvare seg. Han var sperret inne i et hjørne i resepsjonen, og han har dessuten i mange år hatt vondt kne og hofte, og kunne ikke ha valgt å løpe derfra. A hevdet at E har drevet med kampsport, og derfor visste hvordan han raskt kunne ramme ham.
E forklarte under ankeforhandlingen at han ikke slo A, men at A slo ham i ansiktet i umiddelbar forlengelse av at E skjøv ham på brystet. E falt på gulvet som følge av slaget, og det ble på legevakten samme kveld konstatert at han var påført et to cm kutt i venstre munnvik, som ble sydd med tre sting.
Det framgår av journalnotat 25. mai 2011 fra skadelegevakten i Oslo at kuttet var «inn mot mucosa i ve. angulus. ned til sc. Rene sårkanter». Etter det som ble forklart av aktor under ankeforhandlingen forstår lagmannsretten det slik at det dreide seg om et dypt kutt fra munnviken på innsiden av kinnet.
Lagmannsretten finner at dette er en skade i straffeloven § 229’s forstand, men at vi står overfor et grensetilfelle. Kuttet førte ikke til noe synlig arr, men lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at det måtte sys.
A handlet forsettlig, og har overtrådt straffeloven § 229.
Spørsmålet er om han skal frifinnes på grunn av nødverge, jf straffeloven § 48. I dette spørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Lagmannsrettens flertall – alle bortsett fra ekstraordinær lagdommer Schjølberg – bemerker:
Flertallet legger etter bevisførselen til grunn at A og E var «like gode» med hensyn til verbale utfall mot hverandre før E skjøv A mot døra. En nødvendig forutsetning for straffrihet er etter flertallets syn at E ikke bare skjøv A mot døra, men at han også slo ham i siden. Om Es skyving alene skal anses som et rettsstridig angrep – noe flertallet ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til – ville As forsvarshandling i form av slag mot ansiktet uansett ha vært både unødvendig og utilbørlig, jf første ledd.
I tillegg til fornærmede førte påtalemyndigheten tre vitner som forklarte seg om hendelsen. Alle arbeidet ved instituttet. To av dem – Es samboer F og manuell terapeut G – forklarte under ankeforhandlingen at de så opptrinnet, og at ingen av dem så at E slo. Det tredje vitnet – fysioterapeut Hege Langaas Skogvold – kom til etter selve voldsanvendelsen. Etter det opplyste var det flere pasienter på venterommet som overvar det som skjedde, men ingen av dem ble ført som vitner. E bestred i sin forklaring at han har drevet med kampsport, men opplyste at han på 1960-tallet arbeidet på Håkonsvern med å trene offiserer i å ta vare på seg selv. Det er på det rene at A på skadelegevakten i Oslo samme ettermiddag som hendelsen skjedde fikk konstatert ribbeinsbrudd på venstre side, som ifølge legeerklæringen var forenlig med As forklaring om at han i basketak med fysioterapeuten hadde fått slag mot nedre, venstre side av brystkassen.
Etter en samlet bevisvurdering legger flertallet til grunn at E slo A i siden, slik at han ble påført et ribbeinsbrudd, før A slo tilbake. I alle fall må rimelig tvil om dette komme A til gode. Flertallet utelukker at Es skyving av A kunne ha ført til bruddet. Es slag var et rettsstridig angrep, jf § 48 andre ledd. Flertallet legger til grunn at A deretter slo for å forsvare seg. Etter det opplyste er resepsjonen på det fysikalske instituttet svært liten. Ut fra bevissituasjonen er det uklart om A sto med ryggen mot døråpningen mellom resepsjonen og venterommet, og derfor kunne ha trukket seg tilbake gjennom den, eller om han var presset opp i et hjørne i resepsjonen. Flertallet legger avgjørende vekt på As egen oppfatning av den faktiske situasjonen, som var at han sto slik plassert at han ikke hadde handlingsalternativer.
Etter flertallets syn kan det diskuteres om selve forsvarshandlingen var nødvendig og ikke ubetinget utilbørlig, jf § 48 andre ledd. A slo tilbake mot Es ansikt og med slik kraft at E falt på gulvet. Men flertallet finner at A under enhver omstendighet skal frifinnes med hjemmel i § 48 fjerde ledd, ettersom det finnes bevist at en eventuell overskridelse av grensene for nødverge bare skyldtes sinnsbevegelsen som Es slag framkalte. Det er ingen bevismessige holdepunkter for at As slag også hadde andre motiv.
Lagmannsrettens mindretall – ekstraordinæ r lagdommer Schjø lberg – legger ut fra vitneforklaringene til grunn at E bare skjøv A med hendende mot brystet hans, og at han ikke slo. Under enhver omstendighet – om det legges til grunn at A ble påført ribbeinsbrudd – var gjengjeldelseshandlingen etter mindretallets syn uforholdsmessig når A slo tilbake mot Es ansikt. Mindretallet finner derfor at A skal domfelles i samsvar med tilleggstiltalen.
I samsvar med flertallets syn frifinnes A for tilleggstiltalen.
4. Straffutmåling for B
I samsvar med flertallets syn skal det utmåles straff for en lang rekke legemsfornærmelser mot to barn, som skjedde over en periode på mer enn tre år fra de var seks år gamle. Det er skjerpende at krenkelsene ble gjort av barnas mor og i hjemmet, som innebar at barna sto uten mulighet for å slippe unna. Det legges også vekt på at legemsfornærmelsene skjedde i det andre barnets nærvær.
I formildende retning legges vekt på at B fra politiavhøret og fram til nå har erkjent de fleste faktiske handlingene hun domfelles for. Selv om hun ikke har avgitt noen uforbeholden tilståelse, har erkjennelsen hatt vesentlig prosessøkonomisk betydning, og den vil ha egenverdi for barna. Prinsippet i straffeloven § 59 andre ledd gis anvendelse. Videre legges i formildende retning vekt på at B hadde en vanskelig situasjon med eneansvar for to svært krevende barn, og at selv i andre halvår av 2007 tok kontakt med BUP og barneverntjenesten for å få hjelp. Hun burde ha fått hjelp av barneverntjenesten på et tidligere tidspunkt, i alle fall etter at hun i oktober 2008 fortalte at hun selv kunne «daske» barna. Hensett til barnas alder og omstendighetene for øvrig tillegges det ikke nevneverdig vekt at barna opptrådte «provoserende». Men det tas hensyn til at det har gått to og et halvt år siden det straffbare forhold ble avsluttet, uten at det kan legges B til last.
Mot slike legemsfornærmelser bør det reageres med fengselsstraff. Aktor har lagt ned påstand om betinget fengsel i 60 dager med to års prøvetid, hensett til det ovennevnte og til at B er fratatt omsorgen for barna. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke tilstrekkelig grunn til å fravike forslaget.
5. Straffutmåling for A
Det skal utmåles straff for overtredelse av straffeloven § 219 mot to barn. Det dreier seg om mer alvorlige legemskrenkelser enn dem B utsatte barna for, men de skjedde langt færre ganger. Voldsutøvelsen skjedde ikke som noen reflekshandling, men var ledd i fysisk avstraffelse av barna og i hverandres påsyn, og gjorde dem engstelige for gjentakelse.
De straffbare forholdene skjedde etter endringen 25. desember 2005 nr 131 av § 219, som innebar skjerping av straffnivået for denne type krenkelser, jf omtalen i Rt-2010-129. Handlingene skjedde imidlertid før lovendringen 25. juni 2010 nr 46, som innebar ytterligere straffskjerpelse.
I ovennevnte dom uttalte Høyesterett:
Straffutmålingen i saker med familievold må nødvendigvis bero på en samlet vurdering hvor en rekke momenter kan trekkes inn. Sentrale elementer vil være hvor lenge krenkelsene har funnet sted, karakteren av de krenkelser som foreligger, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene.
Krenkelsene i denne saken pågikk over en periode på nesten tre år fra barna var seks år gamle, men ikke særlig hyppig. Barna ble ikke påført fysisk skade, men potensialet for psykisk skade er betydelig, jf også nedenfor under omtalen av oppreisningsspørsmålet.
A har delvis erkjent de faktiske handlingene, men ikke slag med belte og heller ikke slag i det omfang tingretten fant bevist. Erkjennelsene tillegges likevel noe vekt i formildende retning. Det tillegges ikke vekt at A etter det opplyste ikke visste at det var ulovlig å slå egne barn som ledd i barneoppdragelsen. At barna var krevende og opptrådte «provoserende» tillegges ikke vekt, jf også at A bare var sammen med dem under samvær. Også for A legges det i formildende retning vekt på tiden som har gått. Det er snart tre år siden de straffbare forhold sluttet, uten at dette kan legges ham til last.
Hensett til at også A er fratatt omsorgen for barna, ga aktor under ankeforhandlingen uttrykk for at dette straffbare forholdet etter hennes syn isolert sett tilsier fengselsstraff i fem måneder, hvorav 90 dager gjøres betinget med prøvetid i to år. Lagmannsrettens flertall – alle bortsett fra meddommerne Farzadram og Larsen – har kommet til at dette er en passende reaksjon. Mindretallet – de to nevnte meddommerne – finner at straffen i sin helhet kan gjøres betinget.
Straffen blir etter dette i samsvar med flertallets syn.
6. Oppreisning til barna
Bistandsadvokaten har på vegne av C og D krevd at oppreisningsbeløpet settes til 30 000 kroner fra hver av foreldrene til hvert av barna. B mener at hun ikke skal betale oppreisning, mens A har akseptert tingrettens dom om at han skal betale 25 000 kroner til hvert av dem.
Lagmannsretten slutter seg til tingrettens redegjørelse for vilkårene for å tilkjenne oppreisning, og for de hensyn som skal tillegges vekt ved utmålingen. I likhet med tingretten finner lagmannsretten at de lovbestemte vilkår for oppreisning er oppfylt både for B og A, men slik at det for As vedkommende er henvisningen til straffeloven § 219 i skadeserstatningsloven § 3-3 som nå er aktuell.
Vold kan påvirke barns fungering. Lagmannsretten viser til redegjørelsen for forskning på området i Ot.prp.nr.104 (2008-2009) om endringer i barnelova punkt 6.4.2, hvor det heter:
Forskningen som det refereres til, viser at barn som har vært utsatt for vold, kan ha mer utadrettede atferdsvansker enn andre barn. Flere av disse barna har vansker som er innen det kliniske sjiktet (dvs. at de er hjelpetrengende). Barna kjennetegnes ved å være mer aggressive, forstyrrer mer i barnehagen og skolen, er mer ulydige mot foreldre og andre, er mer destruktive, ødelegger for andre og ødelegger ting. De viser også mer antisosial atferd som stjeling, lyving, kriminalitet og rus.
Denne forskningen viser videre at barn med voldserfaringer ofte har sosiale og utviklingsmessige vansker. Barna viser sosiale vansker på mange måter og i mange sammenhenger. De viser sosiale vansker både i barnehage, skole og nærmiljø. Det dreier seg om svekket evne til å håndtere frustrasjoner og stress, svekket evne til å regulere følelser/affekt i samvær med andre og svekket evne til problemløsning og konflikthåndtering. Disse barna misforstår og feiltolker i større grad tvetydige sosiale og relasjonelle situasjoner som potensielt truende (forstår ofte andre som fiendtlig innstilt). De har færre interesser og tar mindre del i sosiale aktiviteter, har færre venner og er oftere avvist av andre barn. Utviklingsmessig skårer voldsutsatte barn lavere på kognitive mål sammenlignet med normative jevnaldrende barn. De har oftere akademiske skolevansker og trenger tilpasset undervisning (må ta opp igjen fag etc.). De viser oftere skolerelaterte vansker som: oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet, lett å distrahere, stort fravær, gjenglemte skolemateriale m.m.
Forskning har også vist at former for atypisk omsorgsutøvelse som vold i familien påvirker hjerneorganiske funksjoner. Det hjerneorganiske stressystemet blir i stor grad organisert gjennom samspill med foreldre mens man er barn. Stress i denne perioden kan påvirke hjernens utvikling på en uheldig måte og kan ha en varig effekt når det gjelder evne til stressregulering. Barn med voldserfaringer viser også oftere andre vansker relatert til fysisk helse. De har oftere allergi og pusteproblemer, hodepine og mageproblemer, søvnvansker og svekket immunsystem. De har ofte høyt fravær fra skole pga. sykdom.
Lagmannsretten legger til grunn at barnas dårlige fungering og meget krevende oppførsel mens de bodde sammen med foreldrene i fall for en stor del kan føres tilbake til foreldrenes bruk av vold mot dem. Både C og D fungerer etter det opplyste betydelig bedre etter å ha vært i fosterhjem siden medio 2011. Det er likevel sannsynlig at krenkelsene har satt langvarige spor.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å skille mellom foreldrene med hensyn til utmålingen, og er enig med bistandsadvokaten i at oppreisningen fra hver av dem til hvert av barna settes til 30 000 kroner.
Dommen er avsagt med slike dissenser som framgår foran.
Domsslutning:
1. A, født 0.0.1965, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 229, jf tilleggstiltalebeslutningen 10. august 2011.
2. B, født 0.0.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd til fengsel i 60 – seksti – dager. Fullbyrdelsen utstår med prøvetid i 2 – to – år, jf straffeloven §§ 52 flg.
3. A, født 0.0.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd til fengsel i 5 – fem – måneder. Fullbyrdelsen av 90 – nitti – dager utstår med prøvetid på 2 – to – år, jf straffeloven §§ 52 flg.
4. B betaler innen to uker fra forkynnelsen av dommen til C oppreisning med 30 000 – tredvetusen – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
5. B betaler innen to uker fra forkynnelsen av dommen til D oppreisning med 30 000 – tredvetusen – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
6. A betaler innen to uker fra forkynnelsen av dommen til C oppreisning med 30 000 – tredvetusen – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
7. A betaler innen to uker fra forkynnelsen av dommen til D oppreisning med 30 000 – tredvetusen – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Les mer om voldsoffererstatning og retten til bistandsadvokat ved vold i nære relasjoner.
