Fornærmede ble utsatt for to separate voldtekter mens hun var ute av stand til å motsette seg handlingene grunnet beruselse og/eller søvn. En av de tiltalte ble frikjent for straff, men ble dømt til å betale 150 000 kroner i oppreisning. Den andre tiltalte ble dømt til 420 timers samfunnsstraff, subsidiært fengselsstraff i 2 år og 6 måneder, i tillegg til å betale 150 000 kroner i oppreisning. 

 

Tiltalte nr 1, A, er født 0.0.1994 og bor i —gata 1, 0000 Larvik. Han er for tiden arbeidsledig og mottar arbeidsavklaringsmidler med kr 11.000,- pr måned. Han har ingen formue. For øvrig er han ugift, uten forsørgelsesbyrde.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Vestfold og Telemark statsadvokatembeter den 08.05. 2012 ble A satt under tiltale ved Larvik tingrett for overtredelse av:
Straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf annet ledd bokstav a
for å ha hatt samleie med noen som var bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen.
Grunnlag:
Om kvelden fredag 16. september eller natt til lørdag 17. september 2011 i —veien 12 i Larvik, hadde han samleie med C, som på grunn av søvn og/eller beruselse var ute av stand til å motsette seg handlingen.
Tiltalte nr 2, B, er født 0.0.1994 og bor i —løkka 34, 0000 X. Han er bilmekanikerlærling og får utbetalt ca kr 8.500,- pr måned. Han har ingen formue. For øvrig er han ugift, uten forsørgelsesbyrde.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Vestfold og Telemark statsadvokatembeter den 08.05. 2012 er B satt under tiltale ved Larvik tingrett for overtredelse av:
Straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf annet ledd bokstav a
for å ha hatt samleie med noen som var bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen.
Grunnlag:
Om kvelden fredag 16. september eller natt til lørdag 17. september 2011 i —veien 12 i Larvik, hadde han samleie med C, som på grunn av søvn og/eller beruselse var ute av stand til å motsette seg handlingen.

Larvik tingrett avsa den 24.08.12 dom med slik domsslutning: «
1. A, født 0.0.1994, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf annet ledd bokstav a til fengsel i 3 – tre år og 6 – seks måneder og hvor fullbyrdelsen av 2 – to – år og 6 – seks måneder utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på to år.
2. B, født 0.0.1994, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf annet ledd bokstav a til fengsel i 3 – tre år og 3 – tre måneder og hvor fullbyrdelsen av 2 – to – år og 6 – seks måneder utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på to år.
3. A født 0.0.1994 og B født 0.0.1994 dømmes in solidum til å betale oppreisning til C med kr 175 000 – kroneretthundreogsyttifemtusen 00/100. Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Både A og B har anket dommen til Agder lagmannsrett. Ankene gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og ble henvist til ankeforhandling ved Agder lagmannsretts beslutning av 18.09.12. Det er også besluttet ny behandling av oppreisningskravet.
Ankeforhandling med lagrette ble holdt i Agder lagmannsrett i Skien 11.12.12. – 13.12.12. De tiltalte møtte sammen med sine forsvarere og avga forklaring. De tiltalte erkjente seg ikke straffskyldig. Det ble videre hørt ni vitner, hvorav ett ved opplesing av rettslig avhør. Når det gjelder forhandlingens gang, vises til rettsboken.
Lagretten er forelagt følgende spørsmål:
«Spørsmål 1 – hovedspørsmål:
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer)
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt samleie med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen ved å ha forholdt seg slik:
Om kvelden 16. september eller natt til lørdag 17. september 2011 i —veien 12 i Larvik, hadde han samleie med C, som på grunn av søvn og/eller beruselse var ute av stand til å motsette seg handlingen.
Spørsmål 2 – hovedspørsmål:
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer)
Er tiltalte B skyldig i å ha hatt samleie med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen ved å ha forholdt seg slik:
Om kvelden 16. september eller natt til lørdag 17. september 2011 i —veien 12 i Larvik, hadde han samleie med C, som på grunn av søvn og/eller beruselse var ute av stand til å motsette seg handlingen.»
Lagretten besvarte Spørsmål 1 – hovedspørsmål med «Nei» og Spørsmål 2 – hovedspørsmål med «Ja, med flere enn seks stemmer». Lagmannsretten besluttet å legge lagrettens kjennelse til grunn for den videre behandling og har ved det tilkjennegitt at også den har funnet at det er tilstrekkelig bevismessig dekning for tiltalte nr. 2, Bs straffeskyld. Han blir således å domfelle for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a.
Tiltalte nr. 1, A, skal etter lagrettens kjennelse frifinnes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a.

Aktor har lagt ned slik påstand:
«B f. 0.0.1994 dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a til en straff av fengsel i 3 -tre- år og 9 -ni- måneder hvorav 2- to – år og 6- seks – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år.»

Bistandsadvokaten, advokat Arnt Olav Stillerud, har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
1. A og B dømmes, en for begge og begge for en, til, innen 14 dager fra dommens forkynnelse, å yte oppreisning til C fastsatt etter rettens skjønn og oppad begrenset til kr 250.000.
Subsidiært:
1. A dømmes til, innen 14 dager fra dommens forkynnelse, å yte oppreisning til C fastsatt etter rettens skjønn og oppad begrenset til kr 175.000.
2. B dømmes til, innen 14 dager fra dommens forkynnelse, å yte oppreisning til C fastsatt etter rettens skjønn og oppad begrenset til kr 175.000.»

Forsvareren til B, advokat Tollef Skobba, har lagt ned slik påstand:
«Tiltalte anses på mildeste måte.»

Forsvareren til A, advokat Jonny Sveen, har lagt ned slik påstand:
«A frifinnes for erstatningskravet.»

Lagmannsretten, fagdommerne, lagrettens ordfører og de tre uttrukne meddommerne, har lagt til grunn for straffutmålingen med de samme strenge beviskrav som under skyldspørsmålet:
Fredag 16. september 2011 på kvelden var fornærmede C, født 0.0.95, på fest hos D i —veien 12 i Larvik. C som egentlig er fra Y, gikk på denne tiden på Z videregående skole og bodde på internatet der. Hun dro sammen med en klassevenninne, E, som var en venn av D fra tidligere.
Utover kvelden kom det en rekke personer på denne festen. Det har vært antydet at så mange som ca. 30 personer kan ha vært der. Blant gjestene var også de to tiltalte, A og B, som fra tidligere var kamerater. Det ble på festen nytt alkohol. Fornærmede har forklart at hun hadde med seg tre rusbrus og i tillegg også drakk noe øl. Etter hvert ble hun også påspandert sprit. Hun ble svært beruset. Også de to tiltalte ble etter hvert ganske berusede på festen. A har forklart at han drakk 7-8 halvlitere boksøl, mens B har forklart at han drakk 13-14 flasker (0,33 l) øl.
C traff ut på kvelden F. De ble sittende og prate sammen på kjøkkenet, og etter hvert begynte de også å kysse hverandre. På et tidspunkt gikk de sammen ned i underetasjen. Fornærmede var da så beruset at hun sjanglet mens hun gikk. I underetasjen gikk F og C inn på et toalett hvor de hadde sex.
F har som vitne forklart at fornærmede var aktivt med i begynnelsen, men at hun etter hvert «Passa ut» – besvimte eller sovnet. Han avbrøt da den seksuelle omgangen, kledde på fornærmede og bar henne inn på et soverom hvor han la henne ned på en madrass. Han fikk ikke kontakt med henne, men forsikret seg om at hun pustet greit før han forlot henne. Han gikk da opp på festen igjen. Andre festdeltagere har forklart at han skrøt av at han hadde hatt sex med fornærmede.
Ikke lenge etterpå gikk også A ned i underetasjen og inn på det samme soverommet. Han har forklart at han hadde fått vondt i hodet og ønsket å hvile seg litt. Han så da at fornærmede lå der og var svært dårlig og lå og skalv. Han har videre forklart at han forsøkte å få lagt henne over i stabilt sideleie. I forbindelse med dette tok hun bort i ham. Han tenkte da på å ha sex med henne, og sier han forsøkte å onanere penis for å få reisning. Han lyktes ikke med dette og oppga da iflg. sin forklaring tanken på samleie, men også fordi han oppfattet fornærmede til å være i en tilstand hvor hun var helt borte på grunn av beruselsen. Bl.a løftet han armen hennes opp og slapp den. Den falt da livløs ned.
Like etterpå kom også B inn på det samme rommet. Han har forklart at han oppfattet det slik at A lå over fornærmede og hadde samleie med henne. Da han så at A la seg over på siden av fornærmede, ble han selv opphisset og la seg over fornærmede og hadde samleie med henne. Etter å ha fått utløsning kledde han på seg og gikk ut av rommet. Etter lagrettens avgjørelse legges til grunn at B gjennomførte samleiet med fornærmede, til tross for at hun på grunn av overstadig beruselse var i en tilstand hvor hun ikke var i stand til å motsette seg handlingen. Hvorvidt hun var bevisstløs i medisinsk forstand eller var falt i søvn, kan det ikke sies noe sikkert om. Det legges imidlertid til grunn at fornærmede i det minste var i en tilstand hvor hun var helt ute av stand til å kommunisere med andre. Flere av de tilstedeværende som kom inn på soverommet nokså umiddelbart etterpå, har i sine vitneforklaringer forklart seg detaljert om hennes tilstand. B var på gjerningstidspunktet selv svært beruset. Lagmannsretten legger etter lagrettens avgjørelse til grunn at han i det minste, bedømt som edru, forsto at fornærmede på grunn av beruselsen var ute av stand til å motsette seg handlingen.
Det skal etter dette utmåles en straff for B for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a. Tiltalte har hatt samleie med ei jente som ennå ikke var fylt 16 år og som pga av beruselse var ute av stand til å motsette seg handlingen. Det dreier seg således om en alvorlig integritetskrenkelse av ei svært ung jente og en grov utnyttelse av en helt forsvarsløs person. Krenkelsen må videre anses større ved at den ble foretatt i nærvær av en annen person. Tiltalte benyttet heller ikke kondom slik at han utsatte fornærmede for fare for graviditet selv om hun i ettertid selv avverget faren ved å ta «angrepille». Ved slike handlinger er det også en viss fare for at fornærmede kan påføres smitte. Det er dessuten regelmessig en betydelig fare for ettervirkninger av psykisk art. Fornærmede opplyste selv i sin forklaring at hun nå klarte seg bra og først og fremst ønsket å legge saken bak seg. Hvorvidt dette er tilfelle, kan det ikke sies noe sikkert om. Det er ikke fremlagt vurdering fra psykolog eller lege. Lagmannsretten nøyer seg med å påpeke at det åpenbart fortsatt vil være en fare for psykiske ettervirkninger.
Lagmannsretten har ikke grunnlag for å legge til grunn at tiltalte kan bebreides mht. at fornærmede var under den seksuelle lavalder. Tiltalte har forklart at hun tidligere på kvelden hadde opplyst at hun var 17 år, og spørsmålet var for øvrig ikke noe tema under forhandlingene. Det er heller ikke grunnlag for å mistenke tiltalte for å ha skjenket alkohol til fornærmede for på denne måten ha medvirket til å skape hjelpesløshetstilstanden han utnyttet.
Lagmannsretten legger til grunn at allmennpreventive hensyn regelmessig gjør seg sterkt gjeldende i slike saker. Det er viktig å markere at slike handlinger innebærer en grov utnytting av den fornærmede og er fullstendig uakseptable. Det må ved straffutmålingen hensyntas at straffen skal medvirke til å forebygge slike overgrep. Dette anses også viktig i ungdomsmiljøer som her, hvor ungdom, alkohol og festing med overnatting lett kan skape situasjoner hvor faren for utnytting er til stede.
I formildende retning bemerkes tiltaltes svært unge alder. Han var på gjerningstidspunktet bare 16 år og 11 måneder. Så unge personer har ikke samme modenhet som voksne og evner ikke alltid å se de fulle konsekvenser av sine handlinger.
Det må også ved straffutmålingen tas hensyn til at tiltalte i det alt vesentlige har erkjent de faktiske forhold, jf. straffeloven § 59 annet ledd, selv om han forklarte at han oppfattet at samleiet var frivillig fra fornærmede side. Han har imidlertid endret forklaringen under etteforskingen, idet den nevnte forklaringen ikke kom i det første avhøret 14.10.11, men først i det andre avhøret 21.03.12.
Tiltalte var selv svært beruset. Dette kan ikke regnes som formildende i seg selv, men bidrar til å etterlate et preg av ungdommelig impulshandling og i mindre grad en mer planmessig utnytting av fornærmedes tilstand.
Lovgiver ser svært alvorlig på slike voldtektssaker hvor fornærmedes hjelpesløshetstilstand blir utnyttet og har likestilt de med andre voldtektssaker, jf. lovforarbeidene til lovendringen 25.06.10, bl.a. Prop.97 L pkt. 5.1.2.3 – normalstraffenivået for voldtekt som omfattes av minstestraffen – hvor det framgår «Normalstraffenivået skal være det samme uavhengig av om voldtekten rammes av straffeloven § 192 første ledd, bokstav a, b eller c. Lovgiver har sidestilt disse formene for voldtekt, og de bør derfor også sidestilles ved straffutmålingen.»
Alvorligheten er understreket av at det ved lovendringen av 25.06.10 ble fastsatt en minstestraff på tre år – bl.a. når den seksuelle omgang var samleie, jf. straffeloven § 192 annet ledd bokstav a. Det framgår også av de nevnte lovforarbeidene at det forutsatte normalstraffenivået ikke skulle være under fengsel i fire år.
Lagmannsretten finner det imidlertid ikke riktig i nærværende sak å ta utgangspunkt i et normalstraffenivå når gjerningsmannen er så ung som under 17 år på gjerningstidspunktet.
Det framgår av straffeloven § 55: «For straffbare handlinger, forøvd før det fylte 18de år, kan fengselsstraff etter § 17 første ledd bokstav b ikke anvendes, og straffen kan innen samme straffart nedsettes under det lavmål som er bestemt for handlingen, og, når forholdene tilsier det, til en mildere straffart.»
Videre heter det i straffeloven 2005 § 33 at den som var under 18 år på handlingstidspunktet, bare kan idømmes ubetinget fengsel «når det er særlig påkrevd». Selv om loven av 2005 ikke er satt i kraft, må det legges til grunn at den gir uttrykk for lovgivers syn. I lovforarbeidene, jf. Ot.prp.nr.90 (2003-2004) side 435 framgår: «Som hovedregel bør andre reaksjoner være prøvd overfor lovbryteren før ubetinget fengselsstraff idømmes. Men unntaksvis kan slik straff idømmes førstegangsforbrytere. Forutsetningen er at det gjelder en alvorlig straffbar handling».
Lagmannsretten legger til grunn at nærværende sak må regnes som svært alvorlig, og at utgangspunktet må være at det må reageres med en ubetinget fengselsstraff, men at det må være riktig å gå en del ned fra normalstraffenivået og også under den fastsatte minstestraffen, jf. straffeloven § 55. Videre at en vesentlig del av straffen må gjøres betinget. I lys av dette finner lagmannsretten alle forhold tatt i betraktning at et riktig straffenivå i denne saken, vil være fengsel i om lag to år og seks måneder og hvor 1 år og 9 måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år.
Forsvarer har gjort gjeldende at det i stedet for ubetinget fengsel bør anvendes samfunnsstraff. Slik reaksjon kan etter straffeloven § 28a idømmes i stedet for ubetinget fengsel når bl.a. hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet. På grunn av de allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende i voldtektssaker, vil samfunnsstraff normalt være utelukket. Tiltalte var svært ung på gjerningstidspunktet, ca. 16 år og 11 måneder. Lovgiver har som nevnt forutsatt en særlig behandling av slike lovbrytere. Når gjerningspersonen er under 18 år på gjerningstidspunktet, har Høyesterett videre i Rt-2010-1313 bl.a. under henvisning til FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 slått fast at i slike tilfelle vil tyngdepunktet i avveiningen mellom de individualpreventive hensyn og de allmennpreventive hensyn forskyves. Det som i det lange løp alt i alt best tjener barnets interesser trer i forgrunnen, og kan bare settes til side så langt det foreligger tungtveiende allmennpreventive hensyn som ikke i tilfredsstillende grad ivaretas ved dom på samfunnsstraff. Jo yngre barnet er, desto mer må det til. I den aktuelle saken fant Høyesterett under tvil at samfunnsstraff kunne anvendes i en alvorlig ransak hvor alternativet var flere års ubetinget fengsel.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at i nærværende sak tilsier de individualpreventive hensyn klart en reaksjon i frihet. Tiltalte er fra tidligere ikke straffet eller bøtlagt. Han har etter det aktuelle lovbruddet i september 2011 heller ikke begått nye kriminelle handlinger. Han har i juli 2012 påbegynt lærlingetid som bilmekaniker og har iht. den framlagte personundersøkelsen ca. 2 ½ år igjen av denne. Det foreligger utover saken ingen negative opplysninger om hans livsførsel. Lagmannsretten antar at soning av en lengre fengselsstraff vil kunne få negative utslag for hans utdanning og tilpasning i samfunnet for øvrig.
Spørsmålet for lagmannsretten blir om hensynet til allmennprevensjonen blir så skadelidende at det utelukker samfunnsstraff selv i en sak med en så ung lovbryter og hvor de individualpreventive hensyn med styrke tilsier en slik reaksjon.
Lagmannsretten er etter en konkret vurdering under tvil kommet til at det vil være forsvarlig å idømme samfunnsstraff. Det legges til grunn at også samfunnsstraff vil være en følbar reaksjon, og at tiltalte i tillegg blir idømt et betydelig økonomisk ansvar i form av oppreisningserstatning til den fornærmede, jf. nedenfor.
Samfunnsstraffen settes etter dette til 420 timer med en gjennomføringstid på ett år og seks måneder og en subsidiær fengselsstraff to år og seks måneder.
Et mindretall på tre dommere, fagdommerne, mener at det i tillegg til samfunnsstraff bør idømmes ubetinget fengsel i 60 dager for å ivareta de allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende i denne saken, jf. straffeloven § 28a sjette ledd bokstav b. Flertallet på fire, legdommerne, finner ikke dette nødvendig og viser til de svært tungtveiende individualpreventive hensynene knyttet til den tiltalte og hans svært unge alder.
Bistandsadvokaten har påstått at begge de tiltalte skal dømmes til å betale oppreisningserstatning til fornærmede. For så vidt gjelder B viser lagmannsretten til at han domfelles for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a. Lagmannsretten, finner det klart at vilkårene for å idømme slik erstatning er tilstede etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3, og at han skal idømmes slik erstatningsplikt.
Når det gjelder tiltalte A frifinnes han for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a. Det er likevel sikker rett at frifinnelse i straffesak ikke er til hinder for at det i samme sak kan pådømmes sivile krav dersom retten finner at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått handlingen. Bakgrunnen er de forskjellige beviskravene i straffesaker og sivile saker. Ved avgjørelsen av spørsmålet om straffeskyld skal enhver fornuftig og rimelig tvil komme tiltalte til gode. For å idømme erstatning kreves ikke like sterke bevis. I og med at saken gjelder svært belastende beskyldninger, er det likevel etter rettspraksis et krav om at det må foreligge en kvalifisert og klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått den aktuelle handlingen.
Lagmannsretten har kommet til at det foreligger en slik kvalifisert og klar sannsynlighetsovervekt for at A har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen, altså hatt samleie med C som på grunn av den sterke beruselsen var ute av stand til å motsette seg handlingen. Lagmannsretten viser særlig til forklaringen til den medtiltalte B. Han forklarte at da han kom inn på soverommet før han selv hadde samleie med fornærmede, observerte at A lå over fornærmede på madrassen og hadde samleie med henne. At han skulle forklare seg bevisst uriktig om dette, finner lagmannsretten lite sannsynlig. Det underbygges for øvrig også noe av forklaringene fra flere av de tilstedeværende, herunder J og H, som kom inn på soverommet kort tid etterpå. Disse har forklart at tiltalte var naken eller kun iført boksershorts, mens tiltalte selv har forklart at han var påkledd, men hadde åpnet skjorten og «sagget» med buksen nedenfor baken. H forklarte at hun fikk klart inntrykk av at A hadde hatt sex med fornærmede. A har selv forklart at han forsto at fornærmede på grunn av beruselsen var i en slik tilstand at hun var ute av stand til å motsette seg handlingen hvilket legges til grunn.
Etter dette finner lagmannsretten at vilkårene for å dømme A til å betale oppreisningserstatning til C etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3 er tilstede, og at han skal dømmes til dette. Det bemerkes at dette ikke rokker ved frifinnelsen i straffesaken. Selv om det er kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at han begått handlingen, foreligger flere forhold som kan være egnet til å skape rimelig tvil; herunder at B var svært beruset, og at han observerte A og fornærmede under et teppe.
Når det gjelder erstatningsutmålingen, viser lagmannsretten til at saken gjelder grove integritetskrenkelser av en svært ung fornærmet. Hun er grovt fornedret og utnyttet. Det vises for øvrig til det som er anført under straffutmålingen. Selv om det ikke foreligger noen konkrete opplysninger om fysiske eller psykiske ettervirkninger hos den fornærmede, legger lagmannsretten til grunn at det vil være en fare for slike.
Tingretten kom til at krenkelsene måtte anses som samme skade iht. skadeserstatningsloven § 5-3 og dømte de tiltalte til en samlet oppreisningserstatning med kr 175.000,- under solidarisk ansvar.
Lagmannsretten finner det for sin del mer treffende i denne saken å bedømme de tiltaltes overgrep som to forskjellige og separate krenkelser som de hefter for alene, jf. bistandsadvokatens subsidiære påstand. Det legges til grunn at B kom inn på soverommet idet A var i ferd med å avslutte sitt forhold og deretter gjennomførte samleie selv med fornærmede. Selv om A da var til stede i samme rom, foreligger ikke grunnlag for å fastslå at de tiltalte har medvirket til hverandres forhold. Saken synes å ligge noe annerledes an enn i saksforholdet i Rt-2008-65.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at A og B hver bør idømmes å betale oppreisning til C med kr 150.000,- i samsvar med den veiledende normen fastsatt i Rt-2011-743. Fornærmedes unge alder er et forhold som kan tilsi å gå over normen, men også de tiltalte var svært unge på gjerningstidspunktet. Lagmannsretten finner etter en konkret vurdering ikke at det foreligger tilstrekkelig grunn til å fravike normen.
Saksomkostninger i dømmes ikke, jf. straffeprosessloven § 436 annet ledd.
Dommen er når det gjelder straffutmålingen avsagt under den dissens som framgår av det foranstående. For øvrig er dommen enstemmig.
Ved avgjørelsen av de sivile krav har bare fagdommerne deltatt.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1994, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3 til C med 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. B, født 0.0.94, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a til samfunnsstraff i 420 – firehundreogtjue -timer med en gjennomføringstid på 1 – ett – år og 6 – seks – måneder og en subsidiær fengselsstraff på 2 – to – år og 6 – seks- måneder.
4. B dømmes til å betale oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3 til C med 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
5. Saksomkostninger idømmes ikke.