En gutt ble frifunnet for seksuelle handlinger, og ett tilfelle av seksuell omgang, med en jente som var 3 år 1 måned yngre enn ham. Det ble lagt vekt på at tiltalte og fornærmede var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, samt at tiltalte ikke forstod at han gjorde noe galt eller straffbart. Lagmannsretten kom derimot til at det burde tilkjennes oppreisning, blant annet da fornærmede slet med psykiske følgeskader. Det ble tilkjent 30 000 kroner i erstatning for overgrepene.

 

A, født 0.0.1992, ble 23. juli 2012 satt under tiltale av Statsadvokatene i Hedmark og Oppland for overtredelse av

I Straffeloven § 196 første ledd

for å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år

Grunnlag:

Ved en anledning i tidsrommet 1. april til 20. april 2011 i —svingen 7 i X førte han en eller flere fingre inn i vagina på B f. 0.0.1995.

II Straffeloven § 200 annet ledd første punktum

for å ha foretatt seksuell handling med barn under 16 år

Grunnlag:

Ved gjentatte anledninger i tidsrommet januar 2009 til våren 2011 i —svingen 9 A i X befølte han brystene og/eller skrittet til B f. 0.0.1995. Handlingene ble foretatt innenfor og/eller utenpå klærne hennes.

Gjøvik tingrett avsa dom i saken 8. oktober 2012 med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1992, dømmes for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd og straffeloven § 200 annet ledd første punktum til fengsel i 120 -etthundreogtyve – dager, jf. straffeloven § 62 første ledd. Fullbyrdelsen av 60 -seksti- dager av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år.
2. A, født 0.0.1992, dømmes i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd b) jf § 3-3 til å betale oppreisning til B, født 0.0.1995, med 30 000 -trettitusen- kroner, med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynning.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.

A anket dommen. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og det sivile rettskravet. Eidsivating lagmannsrett besluttet 29. november 2012 å henvise anken til ankebehandling.

Ankeforhandling fant sted i Gjøvik tinghus 23. januar 2013. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det samme gjorde fornærmede. Det ble i tillegg avhørt 5 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Aktor la ned slik påstand:
1. A, født 0.0.1992, dømmes for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd og straffeloven § 200 annet ledd første punktum til fengsel i 120 dager, jf. straffeloven § 62 første ledd. Fullbyrdelsen av 60 – seksti – dager utsettes i medhold av straffeloven §§ 52 – 54 med en prøvetid på 2 – to – år.
2. Sakskostnader idømmes ikke.

Bistandsadvokaten la ned slik påstand:

A, født 0.0.1992, dømmes til å betale oppreisningserstatning til B, født 0.0.1995, med et beløp oppad begrenset til kr 100 000, fastsatt etter rettens skjønn, med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Forsvarer la ned påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært at han anses på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte har foretatt seksuelle handlinger overfor fornærmede B født 0.0.1995. Det startet ved årsskiftet 2008/09 og bestod i at tiltalte befølte fornærmede på brystene, både innenfor og utenpå klærne. Han befølte fornærmede også i skrittet, men det skjedde bare én gang under klærne. Befølingen pågikk frem til våren 2011.

Det er noe uklart hvor ofte det skjedde, men lagmannsretten legger til grunn at det skjedde jevnlig i hele perioden og i alle fall noen ganger i måneden. Tiltalte brukte ikke makt, men fornærmede responderte heller ikke på tiltaltes seksuelle handlinger.

Lagmannsretten legger videre til grunn at tiltalte én gang hadde seksuell omgang med fornærmede. Det skjedde en kveld april 2011. Tiltalte oppsøkte fornærmede på hennes rom hvor hun lå under dynen i bare en underbukse og tskjorte og så på tv. Tiltalte kom inn i underbuksa og la seg under dynen ved siden av henne. Han tok hånden hennes og plasserte den på sin penis samtidig som han førte en av fingrene sine inn i hennes vagina og førte den frem og tilbake. Tiltalte stoppet da fornærmede klart ga utrykk for at hun ikke ville at tiltalte skulle gjøre det mot henne.

Tiltalte og fornærmede bodde sammen da de seksuelles overgrepene fant sted. Bakgrunnen for det var at far til fornærmede ble samboer med tiltaltes mor i hennes bolig. Far hadde da daglig omsorg for fornærmede som flyttet med faren. Fornærmedes far og hennes stemor hadde ett barn sammen. I tillegg hadde tiltaltes mor to hjemmeværende egne barn, derav ett på fornærmedes alder.

Fornærmede har vært kjent med tiltalte siden hun var syv – åtte år gammel. Grunnen til det var at både tiltalte og fornærmede spilte i samme skolekorps.

Fornærmede så på tiltalte som en bror. De var mye sammen hjemme og så ofte sammen på filmer og spilte musikk sammen. De hadde imidlertid liten fortrolighet, var ikke kjærester og hadde lite med hverandre å gjøre utenfor hjemmet. Tiltalte hadde i en periode en annen god venninne.

De seksuelle handlingene foregikk i hjemmet, og uten at noen andre visste om det. Fornærmede har forklart at hun ikke likte det han gjorde, men at hun ikke greide å be ham stoppe eller å fortelle om det til noen.

Fornærmede fikk høsten 2010 god kontakt med C, som arbeidet ved Ungdomskontakten i X, og hun klarte, like etter at det var skjedd, å fortelle C om den seksuelle omgangen med tiltalte.

Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte har vært klar over hva han har gjort, og at han har handlet som han gjorde for å tilfredsstille egne seksuelle behov. Det er ikke noe grunnlag for å legge til grunn at fornærmede samtykket i det, eller at tiltalte har trodd at hun ønsket det. Tiltalte var klar over fornærmedes alder.

Lagmannsrettens bevisvurdering bygger i det vesentlige på hva fornærmede og tiltalte selv har forklart. Langt på veg har de forklart seg sammenfallende, selv om tiltalte ikke har forklart seg om alle enkeltheter og det omfanget lagmannsretten har lagt til grunn. Tiltalte har for lagmannsretten forklart seg noe mer forbeholdent enn det som fremgår av tingrettens dom.

Lagmannsretten legger til grunn at både de objektive og subjektive vilkår for å straffe tiltalte for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd og straffeloven § 200 annet ledd første punktum, foreligger.

Etter bestemmelsene i straffeloven § 196 siste ledd og straffeloven § 200 siste ledd kan straff likevel falle bort dersom tiltalte og fornærmede var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Men selv om de angitte vilkår er oppfylt, er det opp til rettens skjønn om tiltalte skal fritas for straff. Han har ikke noe krav på slikt straffritak. Det vises til Rt-2011-1428 avsnitt 13.

Det er i rettspraksis fastslått at det for straffrihet etter bestemmelsene er et krav om jevnbyrdighet både i alder og utvikling, jf. Johs. Andenæs, Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene, Universitetsforlaget 2008 side 154. Aldersforskjellen mellom tiltalte og fornærmede er 3 år og 1 1/2 måned. Ved avgjørelsen av hvor stor aldersforskjell som kan legges til grunn, har Høyesterett lagt vekt på hvilket alderstrinn partene er på slik at jo yngre fornærmede er, jo mindre skal til i reell forskjell for ikke å anse partene jevnbyrdige, jf. Rt-2003-442 avsnitt 11.

Tiltaltes seksuelle handlinger startet da fornærmede var om lag 13 år og 1 måned gammel og varte i drøye 2 år, til hun var snaue 15 ½ år. Tiltalte var 16 år og tre måneder da det startet og 18 år og 5 måneder da den seksuelle omgangen fant sted. Under henvisning til det legger lagmannsretten til grunn at tiltalte og fornærmede var jevnbyrdige i alder, om enn i øvre sjikt for de forhold som fant sted i begynnelsen av perioden.

Når det gjelder spørsmålet om de også var jevnbyrdige i utvikling, har lagmannsretten vært i tvil. Under henvisning til at rimelig tvil om faktiske forhold skal komme tiltalte til gode, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at de også var omtrent jevnbyrdige i utvikling. Lagmannsretten viser her til at aldersforskjellen ikke var veldig stor, og at forskjellen tillegges mindre vekt når det alvorligste overgrepet fant sted. Jenter er også i ungdomsårene generelt mer utviklet enn gutter. Det er ikke ført noe særskilt bevis om fornærmedes utvikling og modenhet i det tidsrom handlingene fant sted. Tiltalte har for øvrig selv forklart at han kom sent i puberteten, og noen vitner har forklart at tiltalte var en forsiktig, følsom og noe umoden person. Han hadde i likhet med fornærmede ingen seksuell erfaring utover den han etter hvert fikk med fornærmede. Det er ellers ingen spesielle forhold som tyder på at tiltalte var særlig mer moden enn fornærmede.

Tiltalte kan etter dette fritas for straff, men det fremgår av rettspraksis at det likevel må foreligge særlige forhold for at tiltalte i en situasjon som denne, skal bli idømt straff. Når det mer konkret gjelder hva som kan være «særlige forhold», viser lagmannsretten til Rt-2011-1428-avsnitt 16 der det bl.a. heter:

Aldersforskjellen, det forhold at de to ikke hadde noe kjærlighetsforhold og heller ikke kjente hverandre fra før, og utnyttelsen av situasjonen er relevante momenter ved vurderingen av om straff bør falle bort. Særlig vil det forhold at den fornærmede er utnyttet, kunne lede til at straff ikke bør falle bort.

Videre fremgår følgende i avsnitt 18:

Et sentralt spørsmål vil, foruten partenes alder, være deres reelle likeverdighet ut fra både fysisk og psykisk utviklingsnivå. Det er nok så at unge mennesker skal ha et visst rom for å utforske sin egen seksualitet uten å risikere straff, selv om det ikke er kjærlighet med i bildet. I slike tilfeller bør imidlertid partene ha en gjensidig forståelse av hva som faktisk er situasjonen. Utnyttelse vil lett kunne oppstå der styrkeforholdet mellom partene er ulikt, ut fra alder, erfaring, modenhet, eller graden av følelsesmessig tilknytning.

Lagmannsretten legger til grunn at aldersforskjellen, det forhold at det ikke var noe kjærlighetsforhold og at tiltaltes seksuelle handlinger skjedde over lang tid, kan tilsi at tiltalte må straffes.

I motsatt retning trekker særlig det forhold at lagmannsretten ikke kan se at tiltalte har utnyttet fornærmede. Han så ikke på henne som en søsken, slik fornærmede gjorde, men hadde gode følelser for henne og ønsket å bli kjæreste med henne. Det er ellers et vesentlig moment i tiltaltes favør at det må legges til grunn at han, som fornærmede, ikke hadde noen seksuell erfaring fra tidligere. Det vises her til overnevnte sitat fra Høyesterett der det bl.a. fremgår at unge mennesker skal ha «et visst rom for å utforske sin egen seksualitet uten å risikere straff, selv om det ikke er noe kjærlighetsforhold inne i bildet».

Tiltaltes seksuelle handlinger er ellers i det alt vesentlige begått i trygge omgivelser, i situasjoner fornærmede ellers var vel kjent med og uten bruk av makt eller andre særlige virkemidler for å presse fornærmede. Ofte satt eller lå de i sengen hans og så på tv. Det er også et relevant moment at tiltalte og fornærmede var mye sammen i hjemmet og så mye på tv på tiltaltes rom. Felles interesse for de samme programmer og den samme musikken tyder i seg selv på jevnbyrdighet i utvikling. Det er ingen ting som tyder på at fornærmede, etter at tiltaltes seksuelle handlinger startet, ga utrykk for at hun ikke ville være sammen med ham på denne måten eller at hun mer generelt ønsket å trekke seg unna tiltalte. Det er ingen spesielle forhold som tyder på at tiltalte var mer moden enn fornærmede.

Den kom ellers veldig overraskende på tiltalte at fornærmede den siste gangen de hadde seksuell kontakt, så klart ga uttrykk for at hun ikke ville dette. Tiltalte stoppet med en gang han ble klar over det. Det underbygger at det ikke lå noen form for utnytting bak tiltaltes handlinger.

Etter en samlet helhetsvurdering har lagmannsretten etter dette kommet til at det ikke foreligger særlige forhold som tilsier at tiltalte bør straffes. Tiltalte blir etter dette å frifinne for straffekravet.

Lagmannsretten legger til grunn at selv om tiltalte blir å frifinne for straffekravet, så blir han likevel i utgangspunktet ansvarlig for å betale oppreisningserstatning med hjemmel i skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a og bokstav b, jf. § 3-3. Det vises her til at tiltalte i utgangspunktet er funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 196 første ledd og straffeloven § 200 annet ledd første punktum, men frifunnet på grunn av en spesiell straffrihetsgrunn.

Lagmannsretten legger til grunn at fornærmede har fått psykiske følgeskader og at disse, i alle fall i vesentlig grad, skyldes tiltaltes seksuelle handlinger og seksuelle omgang med henne. Det vises her til at fornærmede har fått diagnosen «moderat depresjon», at hun har vært innlagt på psykiatrisk sykehus pga. suicidalfare og at hun generelt sliter psykisk. Hun har bl.a. søvnvansker og føler seg svært skeptisk og usikker. Hun går fortsatt til behandling på BUP.

Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd a) og b) første ledd annet punktum skal det ved utmålingen av oppreisningserstatning som følge av krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven § 196, særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.

Når det gjelder handlingens grovhet, viser lagmannsretten til det som er redegjort for tidligere i dommen. De seksuelle handlingene anses ikke for å være av veldig alvorlig karakter i den settingen de ble foretatt i, og det er kun én gang tiltalte skal ha befølt fornærmede i skrittet under klærne. Den seksuelle omgangen dreide seg om ett tilfelle av føring av finger inn i fornærmedes vagina. Tiltalte stoppet med en gang han ble klar over at fornærmede ikke ville han skulle gjøre det. Hun var på det tidspunktet rundt 15 år og 5 måneder gammel. Det at de var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling og at tiltalte ikke var klar over at han gjorde noe galt eller straffbart tillegges også vekt.

Etter en samlet vurdering, og ut fra praksis i liknende saker, finner lagmannsretten, som tingretten, at oppreisningserstatningen settes til 30 000 kroner.

Anken har ført frem for så vidt gjelder straffekravet og tiltalte skal da ikke betale sakskostnader til det offentlige, jf. straffeprosessloven § 436 annet ledd. Det er for øvrig heller ikke lagt ned påstand om idømmelse av sakskostnader.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning
1. A, født 0.0.1992, frifinnes for straffekravet.
2. A dømmes til å betale oppreisning, innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse, til B med 30.000 – trettitusen – kroner med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Les mer om å anmelde overgrep og om rettighet til bistandsadvokat etter seksuelle overgrep.