En mann ble anmeldt for å ha hatt seksuell omgang med sin 14 og 1/2 år gamle søskenbarn, da han selv var 20 år gammel. Lagmannsretten la følgende til grunn: Tiltalte og fornærmede hadde hatt frivillig samleie i løpet av en fest de hadde deltatt på sammen. Tiltalte ble dømt til 120 dager fengsel, samt til å betale 25 000 kroner i oppreisning for overgrepet.

A er født 0.0.1990. Han har adresse i X-vegen 00, Y. Han er bilmekaniker, har inntekt på ca kr 300 000 pr år og er uformuende. Han har ingen forsørgelsesbyrde.

Statsadvokatene i Trøndelag tok 6. oktober 2011 ut tiltalebeslutning mot A for overtredelse av:

Straffeloven § 196 første ledd
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år

Grunnlag:

Fredag 24. desember 2010 i X-vegen 00 i Y hadde han samleie med B født 0.0.1996.

Ved tilleggstiltalebeslutning av 28. november 2011 ble han satt under tiltale for overtredelse av:

Straffeloven § 352 første ledd annet straffalternativ

for ved bruk, oppbevaring eller behandling av sprengstoff, skytevåpen eller lignende gjenstand å ha gjort seg skyldig i uforsiktig atferd egnet til å volde fare for andres liv eller helbred

Grunnlag:

Lørdag 1. oktober 2011 ca kl 2115 i X-vegen 00 i Y i beruset tilstand tok han en hagle ut av våpenskapet, gikk rundt med den inne i huset før han gikk ut og avfyrte et skudd. Dette for å fremkalle en reaksjon fra sin kjæreste C.

Inntrøndelag tingrett avsa 16. februar 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1990, frifinnes for forholdet beskrevet i tilleggstiltalebeslutningen av 28.11.11.
2. A, født 0.0.1990, dømmes for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd til en straff av fengsel i 60 – seksti – dager. Til fradrag kommer 3 – tre – dager for utholdt varetekt.
3. A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale oppreisning til B med kr 25.000 – kronerfemogtyvetusen.

A anket dommen til Frostating lagmannsrett ved anke av 8. mars 2012. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i tiltalen av 6. oktober 2011. Han begjærte også ny behandling av det sivile rettskrav som ble pådømt i den påankede dom, domsslutningens pkt.3. Frostating lagmannsrett henviste anken til ankeforhandling ved beslutning av 29. mars 2012.

Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim tinghus 9. oktober 2012. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt åtte vitner, deriblant fornærmede. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Aktor har nedlagt slik påstand:
1. Tiltalte dømmes til fengsel i 60 dager. Til fradrag i straffen kommer 3 dager for utholdt varetekt.
2. Tiltalte idømmes saksomkostninger for lagmannsretten, fastsatt etter rettens skjønn.

Bistandsadvokaten har nedlagt slik påstand:
1. A dømmes til inntil 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dom å betale oppreisning til B med kr 25.000 – kronerfemogtyvetusen.

Forsvarer har nedlagt slik påstand:

A frifinnes i straffesaken og i saken om oppreisning, subsidiært behandles han på mildeste måte i straffesaken.

Lagmannsretten skal bemerke:

Tiltalte A og fornærmede B er søskenbarn. Tiltalte var på tidspunktet for handlingen angitt i tiltalen vel tjue år, mens fornærmede var knapt fjorten og et halvt år.

Tiltalte bor i et hus like i nærheten av farens, og moren til fornærmede bor i et hus som ligger ca 20 meter fra tiltaltes hus. Fornærmedes foreldre er skilt.

Julaften 2010 var tiltalte og hans to brødre D og E hos sin far og spiste middag. Etter hvert kom fornærmede dit sammen med tvillingsøsteren F og deres eldre søster G.

Senere samme kveld, ved åtte nitiden, dro alle ungdommene hjem til tiltalte. Også to av tiltaltes kamerater, H og I, kom etter hvert dit. Alle utenom I drakk alkohol. F ble etter hvert svært beruset. Som følge av dette ble hun syk og begynte å kaste opp. Tiltalte og to av de øvrige guttene bar henne hjem, hvor de ble møtt av Fs mor, som sørget for at hun fikk dusjet. Tiltalte og de to andre hjalp moren med å få henne i seng. De la henne i morens dobbeltseng, hvor også de to andre søstrene skulle ligge. De tre gikk så tilbake til tiltaltes bolig og fortsatte festen. Fornærmede hadde også drukket en del, og la seg etter hvert i sofaen på stuen.

Det øvrige hendelsesforløp er omstridt. Ut fra en konkret vurdering av bevisene legger lagmannsretten følgende hendelsesforløp bevist ut over enhver rimelig tvil.

Fornærmede har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at hun etter å ha ligget en stund på sofaen, følte seg dårlig og fant ut at hun måtte gå hjem. Hun gikk fra tiltaltes hus, og mente at det da kom en person bak henne. Da hun kom hjem, gikk hun inn på soverommet hvor F lå og sov.

Tiltalte kom da inn på rommet og ville ha sex med henne. Først ville hun ikke. Hun gikk på badet, og da hun kom tilbake lå tiltalte i sengen. Han ba henne kle av seg, og etter hvert lot hun seg overtale, og de kledte begge av seg. De gjennomførte deretter samleie. Hun lå underst, og tiltalte lå oppå henne. Han trengte seg inn i henne, og hun har beskrevet dette som ubehagelig men ikke vondt. Det var første gang hun hadde samleie, og hun syntes det hele var «rart». Det ble ikke brukt prevensjon. Fornærmede har ikke kunne uttale seg sikkert om tiltalte fikk utløsning. Det hele foregikk over kort tid, ca fem minutter.

Etter samleiet sto de opp, og de gikk begge tilbake til tiltaltes bolig, men ikke samtidig. Da fornærmede kom tilbake til boligen, var hennes eldste søster G der sammen med en av tiltaltes kamerater, H. Hun fortalte da G at hun og tiltalte hadde hatt sex.

Fornærmede har i retten framstått som samlet og nøktern. Det er ikke på vesentlige punkter uoverenstemmelse mellom forklaringen i retten og det hun har forklart i dommeravhør. Hun har understreket at hun ikke har hatt noe ønske om at saken skulle komme for retten.

Tiltalte har benektet å ha hatt samleie med fornærmede, og har gitt en beskrivelse av sine bevegelser denne kvelden som innebærer at han heller ikke har hatt praktisk mulighet for det. Han har uttalt at han husker godt hva som skjedde. Han har hevdet at han ikke hadde drukket spesielt mye denne kvelden, noe som står i motsetning til hva hans kamerater har forklart. Blant annet har I, som var edru, beskrevet at tiltalte drakk konjakk han hadde fått i julegave, og ble etter hvert temmelig full.

Forklaringene fra tiltaltes kamerater er sprikende og samsvarer ikke innbyrdes, og heller ikke med tiltaltes forklaring, samlet sett. H har til dels hatt problemer med å huske hva som skjedde fordi han var full. Hans forklaring i retten avviker også fra det han forklarte til politiet. Han har imidlertid observert tiltalte på soverommet sammen med fornærmede, mens tiltalte benekter å ha oppholdt seg sammen med henne der.

Vitnet I oppholdt seg kun i eller ved tiltaltes bolig, og har forklart at han ikke har observert at tiltalte var borte over lengre tid. Lagmannsretten bemerker at hans forklaring totalt sett ikke samsvarer med hva de øvrige har forklart om tiltaltes bevegelser denne kvelden.

Dagen etter betrodde fornærmede seg til sin søster G, og hun snakket også med en nabo om dette. Moren fikk kjennskap til forholdet via naboen, men da hun konfronterte fornærmede med dette, benektet fornærmede at noe hadde skjedd. Ryktene begynte imidlertid å gå. Fornærmedes far, som er bror til tiltaltes far, fikk etter hvert kunnskap om saken. Han presset fornærmede til å fortelle hva som hadde skjedd, og tok saken opp med tiltaltes far, som igjen tok dette opp med tiltalte. Fornærmedes far ønsket imidlertid ikke at saken skulle anmeldes, og rådet fornærmede til utad å nekte «på alt», da dette var til det beste for henne.

Heller ikke fornærmede ønsket å skape mer uro i familien, også av hensyn til at tiltalte var søskenbarnet hennes. Overfor tiltaltes kjæreste har hun følgelig via Facebook benektet at noe har skjedd. Hun har forklart at hun gjorde dette også fordi hun opplevde ryktene på skolen som ubehagelige. Hun isolerte seg, og håpet at saken ville roe seg når hun benektet forholdet. Fornærmedes mor var mer i tvil om forholdet skulle anmeldes. Hun har i retten forklart at hun slapp å ta endelig standpunkt idet politiet fikk kunnskap om saken gjennom en anonym anmeldelse. Dette skjedde 14. april 2011.

Lagmannsretten er på bakgrunn av en total bevisbedømmelse overbevist om at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Han visste hvor gammel fornærmede var, og han har handlet forsettlig. Han skal etter dette dømmes for å ha hatt seksuell omgang, i form av samleie, med sitt søskenbarn da hun var fjorten og et halvt år. Det bemerkes at stedsangivelsen i tiltalen er feil. Handlingen fant sted i Xveien nr. 01, ikke nr. 00.

Straffutmålingen

Overtredelsen av straffeloven § 196 første ledd er begått etter lovendringen av 25. juni 2010. Denne hadde som siktemål å høyne normalstraffnivået for blant annet seksuallovbrudd. I Prop. 97 L (2009-2010) side 27 uttaler Justisdepartementet at normalstraffnivået for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, hvor omgangen har bestått av samleie, og hvor det verken foreligger skjerpende eller formildende omstendigheter, bør være rundt fengsel i seks måneder. Det heter videre at det klare utgangspunktet er at straffen skal være ubetinget. Det fremgår videre at «graden av straffverdighet vil kunne variere avhengig av fornærmedes og gjerningspersonens alder, utvikling og forhold seg imellom ».

Om normalstraffnivået uttaler departementet innledningsvis følgende:

«Normalstraffnivået angir bare utgangspunktet for vurderingene – hvor på skalaen vurderingene skal starte. Straffen skal fortsatt fastsettes etter en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak. Skjerpende eller formildende omstendigheter kan tilsi at straffen fastsettes over eller under normalstraffnivået.»

Ved fastsettelsen av straff for forhold begått etter lovendringen, uttaler Høyesterett i Rt-2011-734 at domstolene fullt ut skal bygge på de forhøyede nivåer som er forutsatt i motivene til lovendringen. Samtidig fremholdes følgende i dommen:

«Dette rokker ikke ved domstolenes plikt til å fastsette en forsvarlig straff i det enkelte tilfellet, basert på et bredt spekter av hensyn. Jeg viser til Prop. 97 L (2009-2010) side 6, hvor det tvert imot fremheves at domstolene – også etter endringen i juni 2010 – skal «fastsette den straff i den enkelte sak som de til enhver tid finner riktig ut fra tilgjengelige og relevante straffutmålingsmomenter». Og angivelsen av et normalstraffnivå i motivene reduserer ikke domstolenes ansvar for å nyansere, justere og utvikle straffenivået over tid, jf. side 19 i proposisjonen.»

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at normalstraffenivået for det forhold tiltalte er funnet skyldig i, er seks måneder. Omstendighetene ved handlingen er klassiske for denne type utnyttelse av unge jenter. Det er dog skjerpende at tiltalte utøvde et visst press, og at han var klar over at fornærmede var beruset. Han utnyttet det tillitsforhold som ligger i familieforholdet. Han brukte heller ikke prevensjon, og utsatte derved fornærmede for risiko for å bli gravid. Handlingen representerte også fornærmedes seksuelle debut. Det foreligger ingen spesielt formildende omstendigheter.

Aktor har lagt ned påstand om en straff på fengsel i 60 dager, tilsvarende den straff tingretten utmålte. Han har uttalt at påtalemyndigheten ikke har anket over straffutmålingen, og at tingrettens dom er i samsvar med aktors påstand. Lagmannsretten har påpekt overfor partene at retten i en anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet står fritt ved straffutmålingen.

Straffen tingretten har utmålt, er åpenbart vesentlig for lav. Lagmannsretten skal ved straffutmålingen ta hensyn til de rettslige føringer for straffenivået som er lagt, jf prinsippet om rettsenhet. Lagmannsretten er kommet til at det må fastsettes en vesentlig strengere straff enn den tingretten har utmålt.

Det må ved straffutmålingen tas et visst hensyn til at det snart er to år siden handlingen ble begått. Det gikk imidlertid ikke lang tid fra saken kom til politiets kunnskap til tiltale ble uttatt. Saken kom opp i tingretten ca fem måneder etter at tiltale var tatt ut. Ankeforhandlingen er holdt vel fem måneder etter at saken ble besluttet henvist, noe som blant annet skyldes ferietiden. Det har følgelig tatt noe tid før saken er avgjort i lagmannsretten, uten at tiltalte kan lastes for dette.

Tiltalte ble den 26. september 2011 domfelt for en fartsovertredelse begått 10. august samme år. Han fikk 36 timer samfunnsstraff, subsidiært 18 dager fengsel. Dette skal tas i betraktning ved straffutmålingen i denne sak, jf straffeloven § 64. Det utmåles en særskilt straff.

Lagmannsretten har også funnet å kunne ta et visst hensyn til den omstendighet at aktors påstand for tingretten var lav, men at tingretten tok den til følge. Påtalemyndigheten har ikke anket over straffutmålingen. Ved bedømmelsen av om han skulle anke saken, hadde tiltalte følgelig grunn til også å ta i betraktning disse forhold.

Ut fra en samlet vurdering, dog under en viss tvil, har lagmannsretten blitt stående ved at det er omstendigheter i saken som tilsier at utgangspunktet på seks måneders fengsel vil være i strengeste laget. Straffen fastsettes etter dette til ubetinget fengsel i 120 dager.

Tiltalte har krav på fradrag med tre dager for utholdt varetekt. Varetekt ble utholdt i forbindelse med et annet forhold som ble pådømt i tingretten samtidig med nærværende forhold. Tiltalte ble frifunnet for dette. Lagmannsretten legger til grunn at varetekten er utholdt i anledning av den sak tingretten hadde til pådømmelse, jf straffeloven § 60.

Erstatningskravet.

Tiltalte er funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 196. Etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf § 3-3 er det grunnlag for oppreisning til fornærmede for ikkeøkonomiske skade.

Fornærmede ble i tingretten tilkjent 25 000 kroner. Tiltalte har i anledning ankesaken krevd ny behandling også av oppreisningskravet. Bistandsadvokaten har i forbindelse med tiltaltes anke også krevd ny behandling, og tok skriftlig forbehold om å kreve et høyere beløp. Under forhandlingene i lagmannsretten har bistandsadvokaten kommentert at beløpet er for lavt, men har på vegne av fornærmede meddelt at beløpets størrelse ikke er viktig.

Ut fra en konkret vurdering er lagmannsretten blitt stående ved ikke å øke oppreisningsbeløpet, selv om dette ut fra sakens alvor og belastning for fornærmede synes noe lavt. Lagmannsretten har sett hen til fornærmedes holdning til spørsmålet. Hun synes å være preget av en moden overveielse av sakens alvor og ønsker ro om den.

Erstatning for ikkeøkonomisk skade utmåles etter dette til 25 000 kroner.

Sakskostnader.

Tiltalte er funnet skyldig, og idømt en strengere straff enn for tingretten. Han må etter dette idømmes sakskostnader for lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak. Tiltalte er i arbeid, han har en bra inntekt og er utdannet bilmekaniker. Selv om han må sone en fengselsstraff, finner lagmannsretten at han uansett har økonomi til å betale sakskostnader. Disse settes skjønnsmessig til 5 000 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:
1. A, født 0.0.1990, dømmes for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd til en straff av fengsel i 120 – etthundreogtjue – dager, og som særskilt straff i forhold til Inntrøndelag tingretts dom av 26. september 2011, jf straffeloven § 64. Til fradrag i straffen kommer 3 – tre – dager for utholdt varetekt, jf straffeloven § 60.
2. A dømmes til å betale erstatning til B med 25.000 – tjuefemtusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom, med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall og til betaling skjer.
3. A ilegges sakskostnader for lagmannsretten med 5.000 – femtusen – kroner.

Kontakt våre bistandsadvokater som holder til i Oslo eller les mer om retten til advokat ved seksuelle overgrep her.