En mann ble dømt til 6 måneder i fengsel etter å ha blitt anmeldt for seksuelt overgrep med en 15 år gammel jente. Lagmannsretten la blant annet vekt på at tiltalte ikke hadde gjort tilstrekkelig arbeid for å forvisse seg om at jenta faktisk var over den seksuelle lavalder. Tiltalte ble også dømt til å betale 40 000 kroner i oppreisning for overgrepet.

 

A, født 0.0.1984, ble ved tiltalebeslutning utferdiget av Hordaland statsadvokatembeter 31.01.2012 satt under tiltale for overtredelse av:

Straffeloven § 196 første ledd

for å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år

Grunnlag:
a) Tirsdag 4. oktober 2011 om ettermiddagen på bopel i — 00 ved X, gjennomførte han samleie med B, født 0.0.1996.
b) Ettermiddag fredag 7. oktober 2011 og natt til lørdag 8. oktober 2011 på bopel i — 00 ved X, gjennomførte han flere samleier med B, født 0.0.1996.

Nordhordland tingrett avsa 12.06.2012 dom med slik domsslutning:

A, født 0.0.1984, frifinnes for kravet om straff og erstatning.

Påtalemyndigheten har anket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anken ble ved Gulating lagmannsretts beslutning av 20.08.2012 henvist til ankebehandling.

Ankeforhandling ble avholdt i Gulating lagmannsretts lokaler i Bergen 30. og 31.01.2013. Tiltalte, som ga forklaring, møtte med sin forsvarer, advokat Louis Anda. Som aktor møtte politiadvokat Ørjan Ogne. Som bistandsadvokat møtte advokat Ellen Eikeseth Mjøs. Det ble avhørt 6 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Aktor nedla slik påstand:

A, f. 0.0.1984 dømmes for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd (2 tilfeller) sammenholdt med straffeloven § 62 til fengsel i 6 – seks – måneder.

Til fradrag i straffen går 3 dager for utholdt varetekt, jf straffeloven § 60.

Bistandsadvokaten la ned slik påstand:

A dømmes i medhold av skadeserstatningslovens § 3-5. jf § 3-3 til å betale oppreisningserstatning til B med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 40.000,-, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente, fra forfall til betaling skjer.

Forsvarer nedla slik påstand.

Tiltalte frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte.
 
Lagmannsretten bemerker:

Innledningsvis bemerkes at lagmannsretten ved avgjørelsen av skyldspørsmålet bygger på prinsippet om at enhver rimelig og fornuftig tvil om faktum skal komme tiltalte til gode.

Det er i tingrettens dom gitt slik beskrivelse av sakens bakgrunn:

Om saksgangen nevnes at som politisak startet det med savnetmelding fra fornærmedes mor som forklarte at datteren hadde reist hjemmefra sammen med en ukjent mann. Da moren møtte på politistasjonen lørdag 10 10 2011 (Skal være 08.10.2011, lagmannsrettens merknad) for å inngi formell savnetmelding, ble det gjort undersøkelser som førte til avklaring om at fornærmede var hjemme hos tiltalte. De ble bedt om å møte hos politiet snarest, noe de gjorde. Etter forklaringene da kom det fram at det hadde vært seksuell omgang mellom dem, og da fornærmede forklarte om element av tvang, ble saken etterforsket som mulig voldtekt. Etter dommeravhør 27 10 2011 frafalt politiet mistanken om voldtekt.

Tiltalte og fornærmede kom i kontakt via internett, trolig i slutten av september. Etter noe kontakt på generell chatteside, gikk kontakten 04 10 2011 over til chattesiden badoo med mer personlige opplysninger. De avtalte å møtes, og tiltalte hentet henne ved de to anledningene nevnt i tiltalen i nærheten av bopel og tok henne med til sin egen bopel. De hadde seksuell omgang som nevnt i tiltalen, men slik at det er uklart hvor mange samleier som var fullbyrdede. Det ble brukt prevensjon.

Tiltalte har fra første stund erkjent å ha hatt samleier med fornærmede som beskrevet i tiltalen. Han erkjenner ikke straffeskyld fordi han ikke visste, og heller ikke hadde grunn til å tro, at fornærmede var under 16 år.

Spørsmålet i saken er etter dette om tiltalte har opptrådt med den tilstrekkelige aktsomhet. Om kravet til aktsomhet heter det i straffeloven § 196 tredje ledd:

«Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld, med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte.»

Om den nærmere forståelse av denne bestemmelsen heter det i Rt-2008-867:

For overtredelse av § 200 andre ledd første punktum bestemmer § 200 fjerde ledd, jf. § 196 tredje ledd at villfarelse om alder ikke utelukker straffeskyld « med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte».
(31)

Som fremholdt i Høyesteretts plenumsavgjørelse i Rt-2005-833 avsnitt 88, er dette et «meget strengt kriterium, hvor siktede må utvise aktivitet for å bevise at han er uskyldig ved å redegjøre for konkrete omstendigheter som kan underbygge at han har vært aktsom i relasjon til fornærmedes alder». Jeg viser også til Innstilling fra Straffelovrådet om revisjon av straffelovens bestemmelser om forbrytelser mot sedeligheten, 1960, side 25, hvor det heter:

«Etter denne bestemmelse er straffeskyld utelukket bare i de tilfelle hvor ingen uaktsomhet kan legges gjerningsmannen til last. Det er således en meget streng bedømmelse som domstolene skal legge til grunn i denne henseende. Kan man på noen måte si at gjerningsmannen har handlet uaktsomt, vil han måtte straffelles. Det må foreligge meget tungtveiende grunner, om gjerningsmannen skal frifinnes i henhold til den foreslåtte lovregel, som må oppfattes som en unntaksbestemmelse. Den vil ikke kunne anvendes hvis gjerningsmannen har satt seg ut over mulig tvil om hvor gammel den annen er (han har f.eks. slått seg til ro med den annens uttalelse om alderen).»
(32)

Lagmannsretten har lagt til grunn at «fornærmede kunne oppfattes som eldre enn hun faktisk var», og at hun i de samtaler hun hadde hatt med tiltalte, hadde underbygget den opplysning hun hadde gitt om at hun var over 18 år, blant annet ved å foregi at hun hadde to barn, og at hun hadde tatt førerkort, men hadde mistet dette på grunn av en fartsoverskridelse. Opplysningen om at hun, som ifølge det hun hadde oppgitt, manglet tre måneder på å være fylt 19 år, hadde to barn, var imidlertid i seg selv nokså oppsiktsvekkende. Tiltalte hadde kommet i kontakt med fornærmede over internett, og i den situasjon som forelå, finner jeg det klart at tiltalte ikke har oppfylt sin aktsomhetsplikt ved bare å legge fornærmedes opplysninger om alder til grunn. Som begrunnelse for at aktsomhetskravet i straffeloven § 200 fjerde ledd, jf. § 196 tredje ledd ikke er oppfylt, har lagmannsrettens flertall uttalt:

«Selv om fornærmede nok kunne se noe eldre ut enn sin faktiske alder, legger flertallet til grunn at hun uansett tilhørte en aldersgruppe hvor det er vanskelig å avgjøre alder ut fra utseende alene, noe som i seg selv tilsier at det ble gjort nærmere undersøkelser. Flertallet finner det ikke tilstrekkelig at tiltalte har nøyd seg med å stole på de opplysninger som fornærmede selv ga, uten selv å gjøre noe aktivt for å sjekke at hun faktisk var så gammel som hun utga seg for.»
(33)

Dette er jeg enig i. Selv om fornærmede i denne saken har underbygd sin uriktige opplysning om alder med flere uriktige foregivender, har tiltalte ikke bygd på noe annet enn fornærmedes egne opplysninger. I tillegg til at det fremgår av det jeg har gjengitt fra Straffelovrådets innstilling fra 1960, at tiltalte ikke kan slå seg til ro med fornærmedes egne opplysninger om alder, er det også lagt til grunn i flere rettsavgjørelser, se for eksempel Rt-1981-964 og Rt-1978-847. På denne bakgrunn finner jeg det klart at aktsomhetskravet i § 200 fjerde ledd, jf. § 196 tredje ledd ikke er oppfylt.

I foreliggende sak har tiltalte og fornærmede kommet i kontakt med hverandre på et nettsted der aldersgrensen er 18 år. Lagmannsretten legger til grunn tiltaltes forklaring om at han etter at kontakten ble opprettet gjentatte ganger spurte om fornærmede virkelig var 18 år gammel, og at hun bekreftet dette. Det er ellers på det rene at fornærmede ga andre uriktige opplysninger som kunne passe med at hun var 18 år gammel. Hun fortalte at hun gikk i 2. klasse på Y videregående skole, mens hun i virkeligheten var elev i 10. klasse på Z skole. Opplysningen om at hun gikk på Y skole ble fulgt opp med opplysninger om rutiner og andre forhold ved skolen som tiltalte kjente igjen fra sin tid som elev ved samme skole. Fornærmede skal ha fortalt at hun tok — til skolen, hvilket i følge tiltalte passer med at hun gikk på Y skole, men ikke ville være hensiktsmessig transport til Z skole. I følge tiltaltes forklaring i retten oppfattet han også i sitt møte med fornærmede at hun utseendemessig og på annen måte fremsto som en 18-åring.

Som det fremgår av avgjørelsen ovenfor vil det strenge aktsomhetskrav ikke være oppfylt ved at tiltalte har slått seg til ro med de opplysninger fornærmede selv har gitt om alder og forhold som eventuelt underbygger oppgitt alder. Dette må gjelde selv om fornærmede i tillegg eventuelt fremstår på en måte som kan passe med dette.

Lagmannsretten kan ikke se at tiltalte har overholdt den aktive undersøkelsesplikt som følger av straffeloven § 196 tredje ledd.

Det er et vanlig fenomen at oppgitt aldersgrense på nettsteder ikke kontrolleres på annen måte enn at vedkommende selv oppgir alder. Det har ikke fremkommet opplysninger om at dette stiller seg annerledes på chattesiden Badoo. Tiltaltes oppfølgende spørsmål om fornærmedes alder viser at han selv ikke stolte på at hun var 18 år.

Slik lagmannsretten ser det var det flere forhold i den etterfølgende kontakten som samlet sett tilsier at tiltalte burde ha reagert og gjort mer for å få bekreftet fornærmedes alder før han innledet et seksuelt forhold til henne.

Fremlagte «chattelogger» viser at tiltalte fikk oppgitt fornærmedes epostadresse som var —_1996@live.no. Fornærmede er født i 1996. Loggene viser ellers at fornærmede på tiltaltes direkte spørsmål opplyste at hun ikke hadde hatt seksuell omgang tidligere og var jomfru. Fornærmede har avgitt vitneforklaring for lagmannsretten, og lagmannsretten også fått avspilt dommeravhøret som ble opptatt 17.10.2011. Lagmannsretten kan ikke se at fornærmede utseendemessig kan oppfattes som særlig mye eldre enn det hun er, og med hensyn til modenhet fremstår hun i alle fall ikke eldre enn det hun er. Tiltaltes opplysning om at fornærmede i kontakten med ham fremstod helt annerledes, endrer ikke på lagmannsrettens oppfatning om at tiltalte i sin kontakt med fornærmede burde forstått at hun var vesentlig yngre enn det hun hadde opplyst. Særlig når dette sammenholdes med de opplysninger tiltalte fikk om foreldrenes «regime» i forhold til fornærmede som en skolejente og ikke som en 18-åring. Illustrerende i så måte er at fornærmede første gang de møttes måtte be om foreldrenes samtykke for å gå ut, og måtte være tilbake innen en time. Fornærmede kom 10-15 minutter for sent hjem, og loggen fra 04.10.2011 viser at tiltale kl. 21.30 samme kveld uttrykker bekymring for at fornærmede hadde fått «mye kjeft». Denne bekymring er vanskelig å forstå hvis tiltalte hadde trodd at fornærmede var 18 år.

At tiltalte i kontakten med fornærmede var usikker på hennes alder bekreftes bl.a. av de opplysninger han ga til politiet om morgenen lørdag 08.10.2011. I rapporten som ble skrevet samme dag, fremgår det i følge vitnet politibetjent Atle Ingebrigtsen at tiltalte trodde fornærmede var 18 år, men at han hadde reagert på oppførselen hennes og bedt om legitimasjon, uten at han fikk dette. Tiltalte har i retten bestridt at han hadde bedt om legitimasjon, eller opplyst dette til politiet. Lagmannsretten kan ikke se noen grunn til at det i rapporten er nedtegnet noe annet enn det tiltalte har sagt.

Med den usikkerhet tiltalte følte med hensyn til fornærmedes alder hadde han en klar oppfordring til å fremskaffe sikre opplysninger om hennes alder, eventuelt la være å innlede et seksuelt forhold til henne. Tiltaltes opplysning om at hans usikkerhet var knyttet til om fornærmede var 17 eller 18 år endrer ikke på lagmannsrettens vurdering. De opplysninger tiltalte hadde var klart egnet til å skape usikkerhet i forhold til om fornærmede var fylt 16 år. Lagmannsretten har ellers problemer med å forstå at tiltaltes reaksjon på fornærmedes væremåte, og hans anmodning om legitimasjon, kan skyldes tvil om hun var 17 eller 18 år.

Lagmannsretten finner det etter dette klart at tiltalte ikke har overholdt aktsomhetskravet i straffeloven § 196 tredje ledd og blir å dømme for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd.

Ved straffeutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i Prop. 97 L (2009-2010) hvor det uttales at normalstraffenivået for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år i form av samleie bør være fengsel i 6 måneder hvor det hverken foreligger skjerpende eller formildende omstendigheter. Det fremgår videre at det klare utgangspunkt er at straffen skal være ubetinget.

Lagmannsretten legger ved straffutmålingen til grunn at tiltalte ikke visste at fornærmede var under 16 år. Med den oppfordring tiltalte hadde til å få avklart alderen kan dette bare tillegges begrenset vekt ved straffutmålingen. Det samme må gjelde det forhold at fornærmede bevisst ga uriktige opplysninger om sin alder.

I skjerpende retning må det tillegges vekt at domfellelsen gjelder seksuell omgang med samleie ved to anledninger, siste gang flere samleier. Lagmannsretten ser også hen til at det i forhold til fornærmede, som ikke hadde hatt seksuell omgang tidligere, ble brukt «sexleketøy».

Samlet sett kan ikke lagmannsretten se at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å fravike normalstraffen, og straffen fastsettes til fengsel i 6 måneder. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre noen del av fengselsstraffen betinget.

Bistandsadvokaten har på fornærmedes vegne i medhold av skadeserstatningslovens § 3-5, jf § 3-3 fremsatt krav om oppreisningserstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 40.000,-.

Tiltalte er funnet skyldig i forsettlig overtredelse av straffeloven § 196 første ledd, og lagmannsretten finner at vilkårene for å tilkjenne oppreisningserstatning er til stede. Forsvarerens anførsel om at tiltaltes uaktsomhet med hensyn til fornærmedes alder eventuelt er liten, og at det ikke foreligger forsett eller grov uaktsomhet, kan ikke føre frem. Det forhold at tiltalte ikke visste at fornærmede var under 16 år, og at domfellelsen bygger på at aktsomhetskravet i forhold til fornærmedes alder ikke er overholdt, er ikke avgjørende for spørsmålet om forsettlig overtredelse av straffebudet.

Seksuelle overgrep overfor barn innebærer en sterk følelsesmessig belastning, og det er også betydelig fare for senvirkninger. Slik saken er opplyst er det ikke konkrete opplysninger om følgeskader, og lagmannsretten legger ved erstatningsutmålingen til grunn at fornærmede ikke er påført skader ut over det som er vanlig i tilsvarende saker.

Under henvisning til den rettspraksis som er fremlagt, finner lagmannsretten at erstatningen passende kan settes til kr 40.000.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:
1. A, f. 0.0.1984 dømmes for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd sammenholdt med straffeloven § 62 til fengsel i 6 – seks – måneder. Til fradrag i straffen går 3 dager for utholdt varetekt, jf straffeloven § 60.
2. A betaler innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen oppreisning til B med 40.000 – førtitusen – kroner.