En mann ble dømt i Tingretten til 60 dager i fengsel for seksuell omgang med et barn under 16 år. Erstatningskravet ble anket til Lagmannsretten, som bemerket at fornærmede hadde opplevd angst, søvnproblemer og slitt med negativt kroppsbilde etter å ha blitt utsatt for seksuelt overgrep. I tillegg kom hensynet til risiko for eventuelle senskader. Tiltalte ble dømt til å betale 40 000 kroner i oppreisning.

 

Saken gjelder krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b. Kravet fremmes i særskilt anke mot avgjørelsen av sivile krav i straffesak, jf. straffeprosessloven § 435.

A, f. 0.0.94, er oppvokst på X og gikk høsten 2008 i 9. klasse. I slutten av september/begynnelsen av oktober 2008 var hun sammen med en venn, C, på en fest i X hos en person kalt D. Det var flere andre personer til stede, herunder B. A var da knapt 14 år og fem måneder gammel, mens de fleste andre var på alder med B, som da var 19 år gammel. Begge drakk alkohol, i hovedsak øl. B hadde vært ute «på byen» før han kom til D. Om lag to timer senere forlot partene festen. A ønsket ikke at hennes mor skulle få vite at hun hadde drukket alkohol, og hadde derfor fortalt sin mor at hun skulle overnatte hos en venninne. Hun trengte et sted å sove, og spurte B om hun kunne få være med til ham, noe han aksepterte. De gikk deretter sammen opp til stedet B bodde, ca. ti minutters gange unna. C og en kamerat av B ble også med opp.

Hos B drakk partene litt øl. A fikk øl av B. Ifølge B sa A at hun var 17 år, og han forholdt seg til det uten å spørre noe nærmere. Partene er uenige om det var noe flørting mellom dem, men det er uomtvistet at A gikk og la seg på soverommet alene, og at B gikk inn en stund etterpå. Det er like ubestridt at partene deretter hadde seksuell omgang i form av vaginalt samleie. Det partene er uenige om er om B innledet den seksuelle omgangen mens A lå og sov og derved var ute av stand til å motsette seg handlingen, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav b.

Noen timer senere forlot A leiligheten sammen med sin venn C. Hun fortalte ikke sine foreldre noe om hendelsen, men pådro seg like etter en kraftig urinveisinfeksjon som fikk hennes mor til å spørre om hun hadde hatt sex. A fortalte da sin mor at hun hadde hatt frivillig sex med B. Dette ble også A far E kjent med. Han ringte B og ga klar beskjed om at det var uakseptabelt, og at B ville bli anmeldt dersom det gjentok seg. Ifølge B var han da, gjennom det sosiale nettstedet Nettby, kjent med at A kun var 14 år og fem måneder gammel. Partene har ikke hatt ytterligere kontakt utover at de traff hverandre en gang på et kjøpesenter i X.

Den 18. oktober 2011 anmeldte A hendelsen til politiet, idet hun mente seg utsatt for voldtekt av B. Påtalemyndigheten fant ikke bevismessig dekning for å ta ut tiltale for overtredelse av straffeloven § 192, men i tiltalebeslutning av 30. mars 2012 ble B satt under tiltale ved Vesterålen tingrett for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd. Grunnlaget lyder som følger:

I perioden septemberoktober 2008, i X, hadde han samleie med A, født 0.0.1994 .

Hovedforhandling ble avholdt 24. august 2012. Straffesaken mot B omfattet også en overtredelse av straffeloven § 162 første ledd og en overtredelse av legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24 første ledd.

Under hovedforhandlingen nedla bistandsadvokaten, advokat Elaine P. Skagtun, påstand om at B ble dømt til å betale oppreisning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til 175 000 kroner. Det ble prinsipalt gjort gjeldende at fornærmedes forklaring – som innebar voldtekt – måtte legges til grunn for avgjørelsen av oppreisningskravet.

Vesterålen tingrett avsa 3. september 2012 dom med slik domsslutning:

B, født 0.0.1989, dømmes for overtredelse av

straffeloven § 196 første ledd,

straffeloven § 162 første ledd og

legemiddelloven § 31 andre ledd jf. § 24 første ledd

til en straff av fengsel i 60 dager hvorav 30 dager gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf. strl. § 52 til § 54. Straffeloven § 62 første ledd og § 63 andre ledd er gitt anvendelse.

B, født 0.0.1989, frifinnes for krav om oppreisning fra A.

B, født 0.0.1989 idømmes saksomkostninger kr 3.000.

Avgjørelsen av straffekravet er rettskraftig.

Den 1. oktober 2012 erklærte A særskilt anke etter tvistelovens regler, jf. straffeprosessloven § 435. I anken ble det nedlagt samme krav om oppreisning som i straffesaken. I anketilsvaret tok B til motmæle og påstod seg frifunnet.

Oppnevningen som bistandsadvokat og forsvarer gjelder også for lagmannsrettens behandling av anken, jf. straffeprosessloven § 107e og § 100 tredje ledd. Sakskostnader er derfor ikke påstått.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

A har gitt en detaljert, nøktern og konsistent forklaring om voldtekten hun var utsatt for. Kravet til klar sannsynlighetsovervekt er oppfylt. Tingrettens vurdering er uriktig, og retten har overhodet ikke drøftet beviskravet i relasjon til oppreisningsspørsmålet.

A forklaring er troverdig. Hun kunne ikke gå hjem fordi hun hadde drukket alkohol, og fikk lov av B til å legge seg i senga hans for å sove. Hun våknet deretter av at B hadde vaginalt samleie med henne, og var ikke i stand til å få ham unna. Troverdigheten i hennes forklaring svekkes ikke av at hun ble liggende i senga i noen timer. Vennen C fikk straks vite at hun var blitt voldtatt. A var redd for hvordan hennes mor ville reagere dersom hun fikk vite sannheten om det som skjedde, og ventet derfor om lag ett år før hun fortalte at hun var voldtatt. At forholdet ikke ble anmeldt da, skyldtes dels hennes mor og at A var redd for hva som ville skje dersom hun anmeldte B. Forklaringen til A underbygges av forklaringene til mor, far, tanten F som fikk kjennskap til voldtekten allerede høsten 2008 og venninnen G. Til samtlige av disse har A forklart seg på samme måte om voldtekten og konsekvensene den har hatt for henne. A ble påført urinveisinfeksjon og har lidt av søvnvansker/ mareritt, humørsvingninger, aggresjon og angst. I perioder har hun sittet alene hjemme med kniv av redsel for at B skulle oppsøke henne. Hun har også gått kraftig opp i vekt. Problemene har virket direkte inn på hennes skoleprestasjoner med mye fravær og svake karakterer. Som følge av dette går hun 2. året på videregående på nytt. A har hatt angstproblemer av andre årsaker tidligere, men foranstående problemer kan ikke knyttes til disse.

Problemene A beskriver er typiske reaksjoner etter voldtekt. Samlet sett foreligger det klar sannsynlighetsovervekt for å legge hennes forklaring til grunn.

Samtlige vilkår for erstatning er oppfylt, herunder kravet til skyld. B handlet med forsett eller grov uaktsomhet. Dersom lagmannsretten ikke finner tilstrekkelig beviser for forsettlig voldtekt må det vurderes om det foreligger en grovt uaktsom voldtekt. Under enhver omstendighet må A tilkjennes oppreisning på bakgrunn av overtredelsen av straffeloven § 196 første ledd.

Som nevnt foran kan A problemer tilskrives voldtekten. Oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 stiller ikke krav om påviste skadevirkninger, men slike utgjør et av flere utmålingsmomenter. Faren for senskader må uansett tas i betraktning, jf. LH-2009-131361. Det gjelder uansett om den fornærmede har søkt behandling eller ikke. I utmålingen må det legges vekt på at B utnyttet hennes beruselse og umodenhet. A var jomfru før hendelsen, og kunne også blitt gravid idet B ikke benyttet prevensjon. Det var heller ikke tale om noe kjærlighetsforhold.

Oppreisningen kan ikke reduseres eller falle bort på grunn av medvirkning. Etter rettspraksis tillegges slike hensyn liten vekt ved straffbare hendelser, jf. Rt-2004-1068. Dette gjelder både for overtredelser av straffeloven § 192 og § 196. En eventuell medvirkning må uansett være knyttet opp mot den seksuelle omgangen, ikke de generelle omstendighetene. På dette punkt er tingrettens dom direkte feil, og sender gale signaler. Eventuell forutgående flørting er uten betydning for omstendighetene rundt selve samleiet.

Fravær av vold er ikke formildende ved utmåling av oppreisning med grunnlag i overtredelse av straffeloven § 196. Lemping er ikke aktuelt i et saksforhold som dette. Det vises for øvrig til nyere rettspraksis angående størrelsen på oppreisningserstatningen. At forholdet skjedde før straffskjerpelsen av 25. juni 2010 er uten betydning for utmålingen.

Det er nedlagt slik påstand:

B, f. 0.0.89, dømmes til å betale oppreisning til A, f. 0.0.94, etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 175.000,-.

B har i hovedsak gjort gjeldende:

Tingrettens dom er riktig i begrunnelse og resultat. Samleiet var frivillig. A gikk uten problemer fra D til Bs bolig. Dette viser at hun ikke var nevneverdig beruset. Partene hadde flørtet med hverandre i løpet av kvelden/natten. Dette bekreftes av vitnet C. B har ikke hørt noe om at A la seg fordi hun følte seg dårlig. A sa bare at hun gikk og la seg i sengen hans, allerede det en invitt til den seksuelle omgangen som var initiert av begge. B benyttet prevensjon og merket ingen ting som tilsa at A var jomfru. Det var ikke blod på sengetøyet.

Etter samleiet sov A flere timer sammen med B i sengen. Dette rimer ikke med at hun skulle ha oppfattet hendelsen som traumatisk. A var også barnevakt i flere timer utover dagen uten at noen merket tegn til overdreven beruselse natten før.

I 2009-2010 var A til behandling ved BUP på grunn av angstanfall mv. Årsaken til problemene var forholdet til hennes far. At A ikke sa noe om den påståtte voldtekten til behandlende psykolog i BUP, svekker troverdigheten av hennes forklaring. Hun fortalte ikke en gang om at hun hadde hatt seksuell omgang som mindreårig. Det er like merkverdig at heller ikke A mor H fortalte om hendelsen. H var kjent med anklagen før terapien var avsluttet i 2010.

Etter ankemotpartens oppfatning har A lett etter forklaringer på det som har gått galt i livet mht. skolegang og annet. Opprinnelig var forholdet til far problemet, senere har fokuset flyttet seg over på B og den seksuelle omgangen de hadde. Tidligere var hun redd for å møte fars samboer, nå er det B.

En eventuell oppreisning må derfor begrunnes på overtredelsen av straffeloven § 196. Skadevirkningene hun påberoper seg kan ikke tilbakeføres til samleiet. Det vises til forannevnte og journalutskriftene om det vanskelige forholdet til far og hans samboer. Samleiet bar heller ikke preg av verken vold, tvang eller noen dramatikk. B la seg flat og erkjente realitetene straks, noe som generelt anses viktig for fornærmede. At A la B til som venn på Nettby tyder heller ikke på at hun oppfattet samleiet som traumatisk. At anmeldelsen kommer så mange år etter hendelsen gjør det ellers svært vanskelig for B å føre bevis om etterfølgende kontakt og annet. A unnlot å søke bistand hos BUP eller andre, hvilket gjør bevisgrunnlaget dårlig. Bevistvilen må gå utover A.

Utvist skyld er et grunnkrav for oppreisning. Uavhengig av hva lagmannsretten legger til grunn som hendelsesforløp, må B bedømmes ut fra at han oppfattet samleiet som frivillig. De hadde flørtet, og A ytret ingen verbal eller fysisk motstand.

Ut fra de konkrete omstendighetene er det – i samsvar med tingrettens premisser – ikke grunnlag for oppreisning i dette tilfellet. Subsidiært anføres det at en eventuell oppreisning ikke kan utgjøre mer enn om lag 10 000 kroner. Det dreier seg bare om ett samleie for lang tid tilbake, og det kan ikke påvises konkrete skadevirkninger som følge av dette.

Utmålingsnivå for voldtektssaker er ikke relevante, og det må også ses hen at hendelsen fant sted før straffskjerpelsen i 2010.

Det er nedlagt slik påstand:

B frifinnes for det sivile erstatningskravet.

Lagmannsretten bemerker:

Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3, kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har tilføyd krenkelser som nevnt i blant annet straffeloven § 192 og § 196, pålegges å betale erstatning til den krenkede for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art. Dersom vilkårene er oppfylt er det opp til rettens skjønn å avgjøre om slik oppreisning skal idømmes, og med hvilket beløp. For krenkelser etter straffeloven § 195, § 196 og § 200 tredje ledd angir bestemmelsens annet punktum noen momenter som det skal legges særlig vekt på ved utmåling av oppreisning, og disse vil også være relevante ved vurderingen av om oppreisning i det hele tatt skal tilkjennes.

B var ikke tiltalt for overtredelse av straffeloven § 192. Han var tiltalt for og ble domfelt for overtredelse av straffeloven § 196, ved at han ved en anledning i september/oktober 2008 hadde samleie med A, f. 0.0.94.

A har overfor politiet og under hovedforhandlingen i straffesaken og under ankeforhandlingen forklart at samleiet ikke var frivillig, men at hun våknet av at B hadde samleie med henne. B hevder på sin side at A var våken, og at samleiet var frivillig. Partene er enige om at det ikke ble brukt vold. A har forklart at hun følte seg som lammet, og at hun derfor ikke klarte å yte motstand selv etter at hun våknet. A versjon beskriver en handling som rammes av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, det å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen.

Under hovedforhandlingen i straffesaken krevde A – med grunnlag i sin versjon av hendelsesforløpet – å bli tilkjent oppreisning med inntil 175 000 kroner. Subsidiært krevde hun oppreisning med grunnlag i overtredelsen av straffeloven § 196. Kravet er videreført i den sivilrettslige ankesaken.

Lagmannsretten bemerker at A har full adgang til å forfølge sitt krav basert på sin oppfatning av hva som faktisk skjedde. Norsk rettspraksis gir en rekke eksempler på at en person som er frifunnet for straff, i samme sak blir dømt til å betale erstatning, selv om erstatningsdommen forutsetter at vedkommende har begått den handling han er frifunnet for. Det vises eksempelvis til Rt-2003-1671, Rt-2005-1322, Rt-2008-1292 og Rt-2009-1456. Tilsvarende gjelder for henlagte overtredelser, også når kravet forfølges i anke etter straffeprosessloven § 435. Ordningen er ikke i strid med EMK artikkel 6 nr. 2, men domstolene kan i den etterfølgende sivile saken ikke begrunne avgjørelsen på en slik måte at det blir skapt tvil om vedkommendes strafferettslige uskyld.

Beviskravet i straffesaker og sivile saker er forskjellige. For å dømme noen til straff kreves det tilnærmet sikkerhet, jf. Rt-2003-1671. I sivile saker legges det i utgangspunktet til grunn det faktum som er mest sannsynlig (sannsynlighetsovervekt). Beviskravet er skjerpet for særlig klanderverdige handlinger. Det må foreligge klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at handlingen er utført, jf. Rt-2003-1671 avsnitt 34. Kravet er likevel ikke like strengt som i straffesaker.

Lagmannsretten har kommet til at det ikke foreligger klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at B forholdt seg som beskrevet av A. Det legges derfor til grunn at A var våken og at hun samtykket til den seksuelle omgangen mellom dem. Avgjørelsen fattes etter en samlet vurdering av bevisene i saken. Lagmannsretten vil særlig trekke frem følgende:

Kort tid etter hendelsen fortalte A til sin mor at hun hadde hatt frivillig samleie med B. Selv om A redegjorde for årsaken til at hun ventet om lag ett år med å fortelle sin mor at hun var voldtatt, nemlig at hun var redd for hvordan mora ville reagere, er omstendighetene omkring dette ikke egnet til å støtte opp om hennes forklaring. I samme retning trekker det at A ikke sa noe til behandlerne på BUP i 2009 om det hun mente seg utsatt for. Tema for behandlingen der kretset rundt hennes forhold til sin far og hans nye familie.

A viste til at hun har lidt av reaksjoner i ettertid som er typiske for voldtektsofre, angst, svake skoleprestasjoner mv. Hun hadde også lagt på seg mye fordi hun slik mente å sikre seg mot at noen ville voldta henne igjen. Til dette bemerkes at det er solid bevismessig dekning for å legge til grunn at A har hatt problemer på flere plan, men betydningen for saken mot B svekkes av at A utvilsomt også har hatt psykiske vansker av andre årsaker.

I epikrisen vedrørende BUP-henvisningen av 16. februar 2009 heter det eksempelvis:

Henvisningsgrunn: Symptomer på angst relatert til et vanskelig forhold til far.

Bakgrunn: As foreldre er skilt for noen år tilbake. A går ikke overens med fars nye samboer. Hun har et vanskelig forhold til sin far.

Aktuelt: A opplevde flere sterke angstanfall forårsaket av at hun følte seg avvist av sin far.

[…]

Vurdering: As angst ser ut til å ha en klar sammenheng med at hun føler seg avvist av sin far. Hun valgte etter hvert selv å ha avstand til ham og opplevde at angstanfallene tok slutt når hun ikke lenger hadde kontakt med ham. […]

Som nevnt ovenfor ble A mor, H, kjent med voldtektsanklagen om lag ett år etter hendelsen, dvs. høsten 2009. Faren E ble kjent med den høsten 2011. Hans søster F (tante til A) mente å ha fått historien i grove trekk allerede høsten 2008. G begynte på videregående skole høsten 2010 sammen med A, og fikk vite om hendelsen etter en tid. C forklarte 22. november 2011 til politiet at A fortalte at hun var voldtatt før de forlot leiligheten til B, men at han ikke hadde fått noen detaljer. Lagmannsretten tviler i og for seg ikke på deres forklaringer om hva A har fortalt dem, men det avgjørende er at disse, sett i sammenheng med øvrige bevis, ikke innebærer at kravet til klar sannsynlighetsovervekt er oppfylt. I den samlede vurderingen hører det også med at C, som i alle fall på det tidspunktet var venn av A, bekreftet forklaringen til B om at partene hadde flørtet sammen tidligere på kvelden, noe A ikke kunne huske.

Spørsmålet er etter dette om A skal tilkjennes oppreisning med grunnlag i overtredelsen av straffeloven § 196 første ledd. Om spørsmålet skrev tingretten følgende:

Retten har kommet til at samleiet skjedde etter fornærmedes samtykke. Hun hadde lagt til rette for at de kunne ligge sammen ved å bli med tiltalte hjem og gikk og la seg i senga hans. Fornærmedes medvirkning til handlingen tilsier at det ikke skal gis oppreisning.

Lagmannsretten er ikke enig i tingrettens syn. B var omkring 19 år da hendelsen fant sted, og var ca. fire år og sju måneder eldre enn A. Han foretok seg ingenting for å bringe hennes alder på det rene, og serverte øl som også A drakk av. Bestemmelsene i § 195 og § 196 er satt for å verne mindreårige mot å bli utnyttet seksuelt, og etter rettspraksis skal det klare utgangspunkt også ved utmåling av oppreisningserstatning være at ansvaret ligger hos den voksne, i dette tilfellet B. Det vises til Rt-2004-1068, særlig avsnitt 36 hvor det heter Å sette ned erstatningen fordi den unge frivillig har deltatt i handlingen, kan derfor som hovedregel ikke være aktuelt […].

Lagmannsretten finner at alle objektive og subjektive vilkår for å idømme oppreisning er oppfylt, og at oppreisning også bør idømmes. Saken ligger vesentlig annerledes an enn i tilfellene beskrevet i Rt-2010-1421 og Rt-2002-785, hvor det ut fra betraktninger om modenhetsnivå og forholdet partene mellom ble ansett tilstrekkelig at det gjennom straff ble markert at domfelte hadde krenket fornærmede.

Utmålingen foretas etter et konkret skjønn. Krenkelser etter straffeloven § 196 omfatter et stort spekter av ulike forhold, og det foreligger ingen normgivende sats. Om krenkelsen har ført til skadevirkninger for A beror på et sammensatt bevisbilde, jf. ovenfor, men lagmannsretten finner det klart sannsynliggjort at krenkelsen har bidratt til problemene med angst, utrygghet, søvn og negativt fokus på egen kropp i tiden etter hendelsen. Under enhver omstendighet må faren for senskader tas i betraktning.

Samlet sett finner lagmannsretten det passende å sette oppreisningserstatningen til 40 000 kroner. Lemping grunnet begrenset økonomisk evne anses ikke aktuelt i en sak som dette.

Sakskostnader er ikke aktuelt å tilkjenne, jf. Rt-2012-201 (avsnitt 44).

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

B dømmes til å betale oppreisning til A med 40.000 – førtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom.