En mann og en dame ble anmeldt for å ha ranet en person i dennes hjem, mens de var under ruspåvirkning. Lagmannsretten kom til at Tingrettens straff var for mild, og idømte de tiltalte henholdsvis 1 år og 3 måneder og 10 måneder i fengsel. Fornærmede ble tilkjent 60 000 kroner i oppreisning for ranet.

 

Bergen tingrett avsa 22.05.2013 dom med slik domsslutning:
1. B, f 0.0.1993, dømmes for overtredelse av straffeloven § 268 andre ledd jf § 267 første ledd, straffeloven § 317 første ledd første straffalternativ, vegtrafikkloven § 31 første til tredje ledd jf § 22 første ledd, tre overtredelser av legemiddelloven § 31 andre ledd jf § 24 første ledd, vegtrafikkloven § 31 første ledd jf § 24 første ledd første punktum, alt sammenholdt med straffeloven § 63 andre ledd, til en straff av fengsel i 8 – åtte – måneder.

Til fradrag i straffen kommer 221 – tohundreogtjueen – dager, jfr straffeloven § 60. Straffen anses utholdt ved varetekt.
2. A, f 0.0.1993, frifinnes for tiltalebeslutningen post II.
3. A dømmes for overtredelse av straffeloven § 223 første ledd, straffeloven § 227 andre straffalternativ jf § 232, straffeloven § 228 første ledd jf § 232, to overtredelser av straffeloven § 162 første ledd, tre overtredelser av legemiddelloven § 31 andre ledd jf § 24 første ledd, straffeloven § 391a første og andre ledd jf § 257, alt sammenholdt med straffeloven § 63 andre ledd, til en straff av fengsel i 7 – syv – måneder.

Fullbyrdelsen av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år, på det vilkår at hun følger behandlingen ved Ungdomsenheten X DPS, Helse Fonna, og retter seg etter de regler som gjelder der, herunder gir samtykke til at politiet kontaktes ved regelbrudd.

Til fradrag i fengselsstraffen kommer 9 – ni – dager for utholdt varetekt.
4. B og A dømmes in solidum til å betale oppreisningserstatning til C med kr 40.000 – kronerførtitusen00/100 – innen 2 – to – uker etter dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
5. B frifinnes for krav om erstatning for økonomisk tap.

Hordaland statsadvokatembeter har rettidig anket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder straffutmålingen. Ved beslutning datert 04.07.2013 har lagmannsretten henvist anken til ankeforhandling. Bistandsadvokaten har på vegne av fornærmede satt fram krav om at det sivile kravet behandles på nytt.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen 15.10.2013. B møtte med sin forsvarer, advokat Laila Kjærevik. A kunne som følge av sitt behandlingsopplegg ved X DPS ikke møte under ankeforhandlingen. Hun avga forklaring pr. telefon. Hennes forsvarer, advokat Eirik Nåmdal møtte. For påtalemyndigheten møtte politiadvokat Kjersti Katrine Svendsen. Som bistandsadvokat for fornærmede C – som var til stede – møtte advokat Anette Vangsnes Askevold.

Påtalemyndigheten nedla påstand om at straffen for B ble satt til fengsel i ett år og seks måneder, og at den betingede fengselsstraffen for A ble satt til fengsel i ett år og seks måneder. Bistandsadvokaten nedla påstand om at de domfelte in solidum dømmes til å betale oppreisningserstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100 000. Advokat Kjærevik reiste spørsmål om straffeloven § 267 jf § 268 er riktig anvendt, og hun nedla påstand om at B anses på mildeste måte. Advokat Nåmdal nedla prinsipal påstand om at forholdet til tiltalens post III nedsubsumeres til straffeloven § 390a, og for øvrig anses A på mildeste måte, subsidiært at tingrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder tiltalens post III og atter subsidiært at A anses på mildeste måte.
 
Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten finner – basert på den beskrivelse som fremgår av tingrettens domsgrunner – at så vel de objektive som de subjektive vilkår for straff etter straffeloven § 268 annet ledd jf § 267 første ledd er oppfylt, jf tiltalen mot B post I. Det er derfor ikke grunnlag for å endre tingrettens lovanvendelse.

Videre finner lagmannsretten – basert på den beskrivelse som fremgår av tingrettens domsgrunner – at så vel de objektive som de subjektive vilkår for straff etter straffeloven § 223 første ledd er oppfylt, jf tiltalen mot A post III. Det er derfor ikke grunnlag for å endre tingrettens lovanvendelse. Det vises til at A blant annet tok frem et balltre for å skremme fornærmede slik at han skulle holde seg i ro og til at hun tok bort telefonen for å hindre fornærmede i å ringe til politiet alt samtidig som hun var klar over at B holdt oppsyn med fornærmede som, etter å ha vært utsatt for vold, ble plassert på en sofa i stuen og holdt der mot sin vilje.

Lagmannsretten finner at den straff tingretten har utmålt er for mild for begge de domfeltes vedkommende. Hensynet til den alminnelige lovlydighet gjør seg gjeldende med betydelig styrke i tilfeller som det foreliggende, og tingretten har ikke i tilstrekkelig grad vektlagt nevnte hensyn. Samtidig synes tingretten på den annen side å ha lagt for stor vekt på prinsippet i straffeloven § 64, som for øvrig ikke er direkte anvendelig i dette tilfellet.

Når det gjelder hendelsesforløpet og den enkelte av de domfeltes rolle i dette, viser lagmannsretten til den beskrivelse som er gitt i tingrettens dom.

Av tingrettens dom fremgår blant annet:

Det er et faktum at ansiktet til fornærmede hadde merker etter slag, og retten kan ikke se noen grunn til at fornærmede skal forklare seg uriktig om at han ble slått, dersom det korrekte var at han falt etter å ha blitt dyttet av B, slik som tiltalte har forklart. Det er videre på det rene at to rusede personer tok seg inn i fornærmedes bolig med makt, og mot hans vilje. Sett ut fra fornærmedes svake fysiske helsetilstand, opp mot særlig Bs høye kroppsbygging, er retten ikke i tvil om at de har bemektiget seg tilgang ved å utøve vold mot fornærmede, og uten at dette kan ha vært i form av nødverge eller retorsjon som mulige straffrihetsgrunner, slik som anført av forsvarerne.

Videre fremgår følgende:

A tok fasttelefonen med seg ned i underetasjen. Hun har forklart at hun gjorde dette for å hindre at fornærmede ringte politiet. Hun har også erkjent at hun tok med et balltre opp til B, for å skremme fornærmede, og for at B kunne hindre fornærmede i å komme ned til henne. B har bekreftet dette, men har forklart at balltreet bare ble liggende på bordet i stuen uten å bli brukt. Fornærmede har forklart at A kom opp med en saks og en kniv, i tillegg til balltreet, og at han fryktet at de ville bruke dette mot han.

Retten mener at de tiltalte ved sine handlinger har satt fornærmede ute av stand til å forsvare seg, både faktisk ved fjerning av telefon samt ved oppsyn av han, og ved å true med vold. Det er ikke noe krav om at trusselen må komme muntlig til uttrykk. Det er tilstrekkelig at A kom opp i stuen til fornærmede og den andre gjerningsmannen med et balltre, som så ble liggende ved fornærmede mens B holdt han under oppsyn. Retten er overbevist om at dette skapte alvorlig frykt hos fornærmede, slik han også har forklart for retten.

I tillegg har tingretten blant annet uttalt:

Postene i tiltalen er kvalifisert som grove ved henvisning til straffeloven § 268 andre ledd for post I (B) og straffeloven § 232 for A (post V). Retten mener at vilkåret etter en totalvurdering, er oppfylt. I vurderingen er det lagt vekt på at handlingen er foretatt mot en forsvarsløs person, og er begått av flere i fellesskap hvor de både i antall og i fysisk styrke, var overtallige og sterkere enn fornærmede. Fornærmedes svekkede helsetilstand var tydelig for dem begge, og de må ha forstått at han var redd og skremt. Hendelsen antas å ha vart i en til to timer, og de tiltalte hadde fortsatt ikke forlatt stedet da politiet kom.

De tiltalte blir etter dette å domfelles i tråd med tiltalebeslutningen post I og V.

For A er det i tillegg tatt ut tiltale etter straffeloven § 223 første ledd. Retten finner at hun må domfelles for frihetsberøvelse. Retten viser til faktum slik retten har beskrevet dette ovenfor, særlig det forhold at hun tok bort telefonen for å hindre fornærmede i å ringe politiet, og at hun tok frem balltre for å skremme fornærmede til å holde seg i ro. Forsvarer har gjort et poeng av at fornærmede hadde rett til å ta seg inn i boligen i og med at hun bodde der. Retten ser ikke at spørsmålet om hvorvidt fornærmede hadde en gyldig privatrettslig grunn til å nekte henne adgang, er relevant i forhold til spørsmålet om hvorvidt de handlinger de tiltalte utførte, er straffbare. Selv om A har hatt en rett til å gå inn i boligen, fører ikke det til at de handlinger retten har funnet bevist, er straffriende.

Det er noe uklart hvor lenge de tiltalte oppholdt seg i boligen, men ut fra de kjente tidspunktene fra handlesenteret og telefonsamtalene, slik det er redegjort for ovenfor, antas hendelsen å ha vært i tidsrommet fra ca klokken halv tolv til over klokken ett. Tidsrommet er av en slik lengde at det klart kvalifiserer som frihetsberøvelse.

Lagmannsretten finner at straffen bør skjerpes ikke ubetydelig for begge de tiltaltes vedkommende. Lagmannsretten finner likevel ikke grunnlag i den rettspraksis påtalemyndigheten har påberopt for de påstander påtalemyndigheten har nedlagt.

Generelt skal det bemerkes at bakgrunnen for at de domfelte oppsøkte den aktuelle adressen var at A ønsket å hente noen av sine eiendeler som da befant seg i fornærmedes bopel.

Når det særskilt gjelder B tas i betraktning at han har flere forstraffer, og på den annen side at han etter det opplyste har skikket seg greit under soning av en tidligere dom og at han er under fagopplæring og ønsker å ta eksamen fra videregående skole senere. Han ønsker nå å komme bort fra sitt tidligere miljø og ønsker å avstå fra rusing og kriminalitet.

Når det særskilt gjelder A bemerkes at hun nå har fått diagnosene F31.8 Andre spesifiserte bipolare affektive lidelser, F50.9 Uspesifisert spiseforstyrrelse og F19.1 Skadelig bruk av flere stoffer. Det opereres videre med posttraumatisk stresslidelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som tentative diagnoser under behandlingen av henne. Hun opplyste i sin forklaring at hun ved 11 anledninger har tatt overdose og at hun i 4 tilfeller har hatt hjertestans. Hun synes nå å ha forståelse for sitt behandlingsbehov, og er motivert for den behandling hun nå mottar.

Lagmannsretten finner at straffen for Bs vedkommende bør fastsettes til fengsel i ett år og tre måneder, og at straffen for As vedkommende bør fastsettes til fengsel i ti måneder. Det gjøres for øvrig ingen endringer i tingrettens dom. Dette innebærer blant annet at det fastsatte særvilkåret i domsslutningens punkt 3 blir stående.

Lagmannsretten finner – etter en samlet vurdering – at C bør tilkjennes oppreisningserstatning med kr 60 000.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:
1. I tingrettens dom gjøres for B den endring at straffen settes til fengsel i 1 – ett – år og 3 – tre – måneder.
2. I tingrettens dom gjøres for A den endring at straffen settes til fengsel i 10 – ti – måneder.
3. B og A dømmes – in solidum – til å betale oppreisningserstatning til C med kr 60.000 – kronersekstitusen – innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dommen, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Den som har blitt utsatt for ran kan ha krav på bistandsadvokat dekket av det offentlige. Kontakt en av våre advokater i Oslo eller trykk her for å bytte bistandsadvokat til oss.