En kvinne leverte anmeldelse mot sin ektefelle for vold og trusler. Tiltale ble reist, og fornærmedes advokat la ned påstand om erstatning. Tiltalte ble dømt til 7 måneder fengsel, samt til å betale 50 000 kroner i oppreisning.

 

Oslo tingrett avsa 18. april 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1977, frifinnes etter tiltalens post a).
2. A dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd og straffeloven § 390a, sammenholdt med straffeloven § 63 annet ledd, til fengsel i 7 – syv – måneder.
3. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med 50 000 – femtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Anken er henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder straffutmålingen. Så vel A som B har begjært ny behandling av det sivile rettskrav.
Ankeforhandling er holdt 3. april 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A og tre vitner har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Forsvareren nedla slik påstand:
1. A anses på mildeste måte.
2. Erstatningskravet nedsettes.
Aktor påstod anken forkastet og tiltalte idømt sakskostnader for lagmannsretten fastsatt etter rettens skjønn.
Bistandsadvokaten nedla slik påstand:
1. A dømmes til å betale B oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn.
2. Beløpene forfaller til betaling innen 2 uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten skal, på grunnlag av det saksforhold som er funnet bevist av tingretten, utmåle straff for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd og straffeloven § 390a.
Domfelte A er 35 år gammel og arbeider som drosjesjåfør. I januar 2002 giftet han seg med sin kusine B. De har tre barn sammen. A har i tillegg to barn fra andre forhold.
A og B ble formelt separert i 2007 etter initiativ fra A, som da hadde truffet en annen kvinne som han senere fikk barn med. B bodde på det tidspunkt i Libanon, der hun fødte deres tredje barn sommeren 2007, men hun og barna kom tilbake til Norge i mars 2008. De var da en del sammen, dels i As leilighet, dels bodde B hos en tante. Det kom til brudd mellom dem senere i 2008, og de ble formelt skilt i februar 2009. I januar 2009, forut for skilsmissen, ble forholdet mellom dem gjenopptatt, men de bodde fortsatt ikke sammen før de kjøpte et rekkehus og flyttet dit sommeren 2009 i et forsøk på å få samlivet til å fungere. Forsøket lyktes ikke, og etter et par måneders samboerskap kom det til endelig brudd mellom dem høsten 2009. Det har ikke vært noe samliv mellom partene etter dette bruddet.
Om bakgrunnen for ekteskapet skriver tingretten:
A og B er søskenbarn. De giftet seg i 2002, og har fått tre barn sammen født i 2004, 2005 og 2007. Ekteskapet opphørte i 2009 etter at de hadde vært formelt separert siden 2007.
Tiltaltes far er fra Libanon og er broen til fornærmedes mor. Under en reise tiltalte og faren hadde til Libanon i 2002, ble inngåelse av ekteskap et tema. As far og B mor ble enige om at tiltalte og fornærmede skulle gifte seg. Ut fra både forklaringene til A og B under hovedforhandlingen, legger retten til grunn at ingen av dem i utgangspunktet var interessert i å inngå ekteskap. Fornærmede har videre forklart at hennes far var motstander av at hun skulle gifte seg, men at han etter hvert lot seg overtale til å samtykke til dette.
Etter at ekteskapet var inngått i 2002, reiste A og B til Norge. Partene bodde sammen i starten av ekteskapet, men har i lengre perioder bodd fra hverandre. I forbindelse med de tre barnefødslene, har B oppholdt seg i Libanon.
Fra fornærmede kom tilbake til Norge i 2008, etter å ha fått sitt tredje barn i Libanon, har hun bodd en periode hos en tante på ** i Oslo, noe tid sammen med tiltalte og i perioder i sin egen bolig.
I februar 2010 anmeldte B A for mishandling. Bakgrunnen var at B, som på det tidspunktet bodde hos en tante, på ny hadde mottatt trusler fra A, og tanten fikk overtalt henne til å anmelde saken. Umiddelbart etter at anmeldelsen var levert, flyttet B til et krisesenter.
Hovedtiltalen mot A gjelder overtredelse av straffeloven § 219 første ledd for perioden mars 2008, da B kom tilbake til Norge etter å ha født parets yngste sønn i Libanon, frem til september 2010, da paret var blitt skilt og B bodde hos tanten. Bare to av forholdene som er konkretisert i tingrettens dom, trusler fremsatt i januar 2010 og 1. september 2010, skriver seg fra tiden etter det endelige samlivsbruddet. Det tilføyes at A er endelig frifunnet for hovedtiltalen post a som gjaldt mishandling av parets to eldste barn ved at de var vitner til As mishandling av moren.
Hovedtiltalen post b, som gjelder mishandlingen av B, spesifiserer to tilfeller av vold mot ektefellen. Begge disse voldsepisodene er funnet bevist av tingretten. Den første, post b 1, som fant sted 8. september 2008, er av tingretten beskrevet slik:
Den første voldsepisoden retten har funnet bevist utover enhver rimelig tvil, fant sted mandag 8. september 2008 mens tiltalte, fornærmede og barna C og D befant seg i tiltaltes bopel i –vei i Oslo. Fornærmede reiste til stedet sammen med to slektninger, E og F, for å hente klær. Kun fornærmede og barna befant seg inne i leiligheten sammen med tiltalte. Fornærmedes to slektninger ble ikke sluppet inn av tiltalte, og oppholdt seg utenfor boligen.
Basert på fornærmedes forklaring legger retten til grunn at det oppsto en uoverensstemmelse mellom partene som ledet til at tiltalte slo fornærmede flere ganger i ansiktet og i ryggen. Fornærmede ble videre dyttet inn i et skap mens tiltalte sa at han skulle begrave henne der inne. Fornærmede ble holdt innesperret i skapet i noen minutter. Tiltalte gikk deretter ut av leiligheten hvor han i gangen møtte en nabo og de to slektningene som hadde kommet sammen med fornærmede. Slektningene var sluppet inn i oppgangen av den samme naboen. Til naboen sa tiltalte at fornærmede med følge hadde kommet for å drepe han. Kort tid etter dette valgte A å ringe til politiet som noe senere ankom stedet.
A har for lagmannsretten forklart at bakgrunnen for denne episoden var at B, som hadde kjøpt leilighet i Oslo til seg selv og barna, ikke ville gi ham adressen til denne leiligheten slik at han ikke fikk vite hvor barna skulle bo.
Den andre voldsepisoden, som er beskrevet i hovedtiltalen post b 3, fant sted senere samme høst. Tingretten har funnet følgende forhold bevist:
Den andre voldsepisoden som retten har funnet bevist, fant sted noe senere samme høst. Fornærmede befant seg da i en leilighet i **vei i Oslo sammen med G og sistnevntes datter. Tiltalte kom etter hvert til stedet sammen med sønnen D. Da fornærmede spurte hvorfor han bare hadde tatt med sønnen og ikke datteren, ble tiltalte sint og slo fornærmede flere ganger i ansiktet. I følge vitnet som var til stede ved hendelsen, var tiltaltes slag harde og ble utført med flat hånd. Fornærmede begynte som følge av dette å blø fra en rift fra øret, og hun fikk ett eller flere blåmerker i ansiktet. Fornærmede har videre forklart at tiltalte tok et cd-stativ som han truet med å slå henne med.
Begge disse tilfellene av vold mot ektefellen utgjør legemsfornærmelser i lovens forstand, og ville vært henført under straffeloven § 228 første ledd. Ut over disse to hendelsene er det i tiltalebeslutningen eller i tingrettens dom ikke beskrevet andre konkrete tilfeller av voldsbruk. B har heller ikke på noe tidspunkt oppsøkt lege som følge av voldsbruk fra ektefellens side. B har forklart at dette skyldtes at hun var redd for A. Det kan også konstateres at ingen av de to voldsepisodene som er beskrevet, ble anmeldt da de skjedde, selv om politiet i begge tilfellene ble tilkalt.
I tillegg til disse to tilfellene av legemsfornærmelser, beskriver hovedtiltalen trusler og krenkende atferd overfor B. Dette er beskrevet slik i tingrettens dom:
I tillegg til de to voldsepisodene som er beskrevet over, mener retten at det basert på fornærmedes forklaring er bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte ved flere anledninger, og over et lengre tidsrom, har truet og krenket henne. Truslene har gått ut på at han skulle sørge for at hun ble voldtatt eller drept. I tillegg har hun både direkte og over telefon eller via SMS blitt skjelt ut og krenket ved at han bl.a. har kalt henne hore.
I denne sammenhengen har retten funnet det bevist at fornærmede en gang i løpet av den perioden hun bodde hos sin tante på ** i 2008, ble oppringt av tiltalte som truet med at han skulle sende flere menn for å voldta henne, en trussel som var svært skremmende for fornærmede.
De truslene som er spesifisert, rammes av straffeloven § 227 første straffalternativ. I tillegg er det tale om krenkende og skremmende atferd som ellers ville vært rammet av straffeloven § 390a.
Tilleggstiltalen gjelder skremmende, krenkende og sjikanerende opptreden i tidsrommet etter politianmeldelsen 10. februar 2010 og frem til 26. januar 2012. Selv om denne tiltalen er tatt ut etter straffeloven § 390a og gjelder tiden etter samlivsbruddet og skilsmissen, innebærer As opptreden en fortsettelse av den plagingen av ektefellen som han er funnet skyldig i etter hovedtiltalen.
Ved straffutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i at strafferammen for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd ble hevet fra to til tre år ved lovendring 21. desember 2005. Denne lovendringen innebar en skjerping av straffenivået for mishandling i familieforhold, ikke bare for overtredelser av § 219 andre ledd, som Høyesterett behandlet i storkammeravgjørelse inntatt i Rt-2009-1336, men også for overtredelser av § 219 første ledd, jf. avgjørelse inntatt i Rt-2012-1089.
Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd ble så økt fra tre til fire år ved lovendringen som trådte i kraft 25. juni 2010. Bare én av de hendelser som er spesifisert i hovedtiltalen post b har funnet sted etter dette tidspunkt, slik at denne ytterligere straffskjerpelsen bare i liten grad får betydning for straffutmålingen her. Tilleggstiltalen gjelder derimot forhold helt frem til 26. januar 2012. Som foran nevnt er denne tiltalen tatt ut etter straffeloven § 390a; en bestemmelse som ikke omfattes av lovendringen 25. juni 2010. Som følge av den nære sammenhengen mellom de to tiltalebeslutningene vil likevel de etterfølgende krenkelsene av B måtte få en viss betydning for vurderingen av hvilket straffenivå som i dette tilfellet er det rette. Lagmannsretten tilføyer at den ikke er enig med tingretten i at de forhold som er tatt opp i tilleggstiltalen, ellers ville vært avgjort ved bot. Alt etter omstendighetene vil en slik overtredelse av straffeloven § 390a kunne ført til en kortere ubetinget fengselsstraff. Etter lagmannsrettens syn er det i dette tilfellet mer nærliggende å anvende straffeloven § 62 første ledd ved straffutmålingen.
Det må også få betydning for straffutmålingen at en skjerping av straffenivået for mishandling i familieforhold også ble foreslått i forarbeidene til ny straffelov, og som ble vedtatt ved lov 19. juni 2009 nr. 74. Fra dette tidspunkt skal det skje en gradvis skjerpelse av straffene opp mot det nivå som ble vedtatt ved lovendringen 25. juni 2010. Ingen av voldsepisodene fant sted i dette tidsrommet. De tilfeller av trusler og andre krenkelser som ikke er spesifisert i tiltalebeslutningen, er heller ikke tidfestet, slik at det ikke er kjent når disse har funnet sted i relasjon til de ulike endringene i straffenivået for overtredelser av straffeloven § 219 første ledd. Minst én trussel – den som gav foranledning til at B tok opphold på krisesenter i februar og mars 2010 – er fremsatt i denne mellomperioden.
Som utgangspunkt for straffutmålingen legger lagmannsretten, som tingretten, til grunn at det er tale om sammenhengende krenkelser av B i en periode på til sammen nær fire år. De to voldsepisodene fant sted høsten 2008 og to konkretiserte trusler fant sted i 2010. Ut over dette er det tale om krenkelser i form av trakassering og annen hensynsløs og plagsom atferd.
Det fremgår av forarbeidene til lovendringen 25. juni 2010 at straffen for mishandling i nære relasjoner bør ligge noe over sammenliknbare voldslovbrudd. Det er i Prop. 97 L (2009-2010) kapittel 6.2.2.1 uttalt at bakgrunnen for dette er «at det ofte er tale om krenkelser som foregår over lengre tid, det er en psykologisk binding mellom gjerningspersonen og offeret, samt at frykten for vold og følelsen av å leve i et trusselregime vil kunne oppleves som verre enn de enkelte voldshandlinger. Utover de konkrete fysiske eller psykiske skader, vil også den generelle risikoen for langtidsskadevirkninger være til stede».
Sentrale momenter ved utmålingen av straffen vil være over hvilket tidsrom krenkelsene har funnet sted, karakteren av de krenkelser som foreligger, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene for fornærmede. Karakteren av voldshandlingene vil ikke i seg selv være avgjørende for vurderingen av straffen. Det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold. Det vises til Høyesteretts dom inntatt i Rt-2010-129.
Utgangspunktet må derfor være at de forhold A er funnet skyldig i, må føre til en ubetinget fengselsstraff av en ikke ubetydelig lengde. Når det gjelder den konkrete fastsettelsen av straffen, er lagmannsretten delt.
Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Robberstad og Østensen Berglund, finner at straffen som et utgangspunkt bør være fengsel i sju måneder, slik også tingretten er kommet til.
Flertallet viser i denne sammenheng særlig til Høyesteretts dom inntatt i Rt-2012-1089. Det var der tale om drapstrusler fremsatt overfor en fraseparert ektefelle ved 14 – 15 anledninger i løpet av en periode på to år – en av gangene mens ett av parets barn var til stede. Domfelte var også funnet skyldig i to tilfeller av vold mot denne sønnen, som han også tidligere var domfelt for vold mot. Truslene om drap rettet seg så vel mot ektefellen som barna deres, og de hadde skapt stor frykt hos mor og barn. Høyesterett la en viss vekt på at paret ikke lenger bodde sammen i den aktuelle perioden, men flertallet fastsatte likevel straffen til fengsel i åtte måneder.
I vår sak er det tale om trusler om drap og voldtekt samt krenkende atferd over en periode på fire år – dobbelt så lang tid som i Høyesteretts sak fra 2012. I tillegg kommer de to konkrete tilfellene av vold mot ektefellen. På den annen side bygger tingrettens frifinnelse av A for hovedtiltalen post a på at barna ikke har vært vitne til mishandling eller krenkelser. I all hovedsak er krenkelsene skjedd mens ektefellene bodde hver for seg. Dette kan ha dempet belastningen noe. Flertallet legger også en viss vekt på at B i august 2009 tok det yngste barnet med til Libanon og etterlot barnet hos slektninger der mot As ønske. Dette bidro til å skjerpe konflikten mellom A og B. Etter det A forklarte i lagmannsretten, befinner barnet seg fortsatt i Libanon mot hans ønske.
B har forklart seg om de skadevirkninger hun er påført, og det foreligger også en uttalelse fra overlegen ved DPS Groruddalen hvor B ble henvist fra sin fastlege og har hatt sju konsultasjoner til nå. Av uttalelsen fra DPS Groruddalen fremgår det at B der forklarte at hun følte stor grad av utrygghet, «søvnvansker, stadige mareritt, senket stemningsleie, sporadiske suicidaltanker, nedsatt evne til konsentrasjon. Mye indre uro, økt autonom beredskap». Det fremgår videre at hun har prøvd seg i yrkesrettet opplegg gjennom NAV, men ikke klart å følge opp dette på grunn av helsetilstanden. For lagmannsretten forklarte hun at hun fortsatt har problemer med å få sove og at hun spiser dårlig, har negative tanker og tidvis tenker på selvmord. Hun uttalte videre at alle hennes plager skyldes A, at han har «skadet hennes omdømme», og at dette har fått henne til å ønske at hun var død.
Flertallet finner på denne bakgrunn at fengsel i sju måneder er en passende straff. Ved straffutmålingen er det tatt hensyn til straffeloven § 62 første ledd.
Mindretallet, lagmann Mo, mener at fengsel i sju måneder er noe for strengt i dette tilfellet.
Krenkelsene av B er skjedd over en periode på nær fire år når det tas hensyn til de forhold som er tatt med i tilleggstiltalen 21. mars 2012. Hovedtyngden av vold og trusler har imidlertid funnet sted i løpet av et relativt kort samliv fra B returnerte fra Libanon i mars 2008 til hun flyttet fra A høsten 2009. Den vold og de trusler hun har vært utsatt for, er alvorlige, men isolert sett er det tale om vold som ellers ville vært vurdert som legemsfornærmelser etter straffeloven § 228 første ledd eller trusler etter § 227 første straffalternativ. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag i tingrettens dom til å fastslå at krenkelsene er skjedd spesielt hyppig eller at de har hatt stort skadepotensiale. De hendelser som er konkret angitt i hovedtiltalebeslutningen, er skjedd mer sporadisk i løpet av det aktuelle tidsrommet. Én av de konkrete hendelsene, at A skal ha spyttet henne i ansiktet (post a 6), har tingretten ikke funnet bevist.
Også faktiske forhold av betydning for straffutmålingen krever sikkert bevis for å kunne legges til grunn. Slik mindretallet ser det, gir ikke tingrettens dom tilstrekkelig grunnlag for å se i hvilken grad As handlinger har dannet et mønster, og hvor fast og alvorlig dette mønsteret er. At det er tale om overtredelse av straffeloven § 219, er klart, men for straffutmålingsformål er det av betydning å vurdere hyppigheten av krenkelsene og hvor fast og alvorlig mønster disse krenkelsene har utgjort. Slik mindretallet ser det, foreligger det ikke bevis for noen særskilt hyppighet i krenkelsene ut over at det er tale om «gjentatte» krenkelser som beskrevet i straffeloven § 219.
Det er på det rene at B har hatt en vanskelig livssituasjon, og at hun er påvirket av As handlinger. Tingretten har referert vitneforklaringen til den person som fulgte opp B på krisesenteret, og som beskrev B som «redd, kaotisk og deprimert, og tydelig preget av den situasjonen hun levde i». Lagmannsretten har videre fått dokumentert fire sykemeldinger for B for to perioder i tidsrommet 22. august 2011 til 23. mars 2012, samt en uttalelse fra overlegen ved DPS Groruddalen, hvor overlegen uttaler at B har «framstått med stor grad av slitenhet og nedstemthet, tydelig preget av årelange belastninger og krenkelser».
På den andre siden er det, slik B har forklart seg for lagmannsretten, også andre årsaker til hennes vanskelige livssituasjon, og disse årsakene er ingen direkte følge av de overtredelser A er funnet skyldig i, selv om B oppfatter det slik. For lagmannsretten forklarte hun at A har «skadet hennes omdømme», at hun har mistet sin ære og omdømme, og at hun av den grunn også er blitt drapstruet fra sin egen familie. Mindretallet oppfattet det slik at det var skilsmissen fra A som var årsak til dette tapet av ære og omdømme. Hun beskrev livet i Libanon som et «helvete», selv om hun har etterlatt sin yngste sønn der – i strid med As ønske. Det gikk også klart frem av hennes forklaring at hun opplevde det som en alvorlig krenkelse at A hadde vært sammen med en annen kvinne mens hun oppholdt seg i Libanon, og at han var blitt far til denne kvinnens barn. Dette er ikke en slik krenkelse som rammes av straffeloven § 219, selv om den innebærer et alvorlig tillitsbrudd. As søster, som møtte som vitne for lagmannsretten, forklarte at det først var etter at B var blitt kjent med dette barnet, at hun gikk til politianmeldelse og flyttet til krisesenteret.
Ved den konkrete vurderingen av hvilken betydning As handlinger har hatt for B, viser mindretallet også til at B i den perioden hun og A var gift, tilbrakte mye tid i sitt hjemland, blant annet i forbindelse med at parets tre barn ble født. Hun har kunnet forlate mannen og reise fritt, og hun var også i stand til å forlate landet og ta med seg den yngste sønnen selv når A motsatte seg dette. Dette tyder på at hennes samliv med A ikke har vært av de mer alvorlige trusselregimene. Da hun returnerte til Norge i mars 2008, skaffet hun seg også en egen leilighet, selv om hun bodde dels hos tanten, dels hos A, og til sist i et par måneder i et rekkehus som hun og A kjøpte sammen. Alt i alt bodde hun og A sammen bare i noen måneder i 2009. Mindretallet tilføyer at det ikke er avgjørende for straffutmålingen om partene bodde sammen i det aktuelle tidsrommet eller ikke, men mener at hennes mulighet og evne til å opptre selvstendig må få betydning for vurderingen av hvilket regime hun har levd under og dermed hvor straffverdig As handlinger er.
Slik mindretallet ser det, er det vanskelig å vurdere i hvor stor grad problemene til B skyldes straffbare handlinger fra As side, i forhold til belastninger som skyldes ektemannens utroskap, skilsmissen, og holdninger, forventninger og press i denne sammenheng fra hennes egen familie.
Endelig nevner mindretallet at det ikke er noe i saken som tyder på at parets felles barn har hatt problemer som følge av farens trusler og vold. Som foran nevnt ble A frifunnet for tiltalebeslutningen post a. I denne henseende skiller denne saken seg fra den sak som er referert i Rt-2012-1089.
Samlet sett finner mindretallet at fengselsstraffen som et utgangspunkt ikke bør overstige seks måneder.
Etter dette fastsettes straffen for A til fengsel i sju måneder i samsvar med flertallets syn. Verken flertallet eller mindretallet finner at det foreligger spesielle skjerpende eller formildende omstendigheter av betydning for straffutmålingen.
Det som imidlertid må tillegges betydning, er den tid som er gått fra forholdet ble anmeldt og til tiltalebeslutning i saken ble tatt ut. På dette punkt er de tre dommere enige.
Etterforskningen av saken hadde en særdeles dårlig fremdrift etter at anmeldelsen ble levert 10. februar 2010. A ble først avhørt 6. mai 2010, tre måneder etter anmeldelsen. Det ble deretter foretatt avhør av vitner utover høsten 2010. Det siste vitnet ble avhørt 14. februar 2011, uten at aktor eller forsvarer kunne opplyse om hva dette vitnet hadde forklart seg om.
Deretter skjedde det intet i saken før forslag til tiltalebeslutning ble oversendt statsadvokaten 11. oktober 2011. Tiltalebeslutningen er tatt ut 13. oktober 2011, to dager etter oversendelsen, og tingretten avsa dom i saken 18. april 2012. Tingrettens dom ble forkynt 20. april 2012, og A anket på stedet. Forsvarerens støtteskriv er datert 21. juni 2012, oversendelsen til lagmannsretten skjedde 22. oktober 2012, og lagmannsrettens beslutning om å henvise straffutmålingsanken er truffet 30. januar 2013.
Saken ble med andre ord liggende ubehandlet hos politiet i åtte måneder. Når dette ses i sammenheng med en etterforskning som synes å mangle nødvendig fremdrift, er det tale om et forhold som i alle fall nærmer seg grensen til et brudd på retten til rettergang innen rimelig tid, jf. EMK artikkel 6 nr. 1. Dette må få betydning for straffutmålingen i form av at en del av dommen bør gjøres betinget. Lagmannsretten tilføyer at den ikke kan se at A kan lastes for den tid som er gått. Riktignok fortsatte han sin trakassering av B også etter at overtredelsen av straffeloven § 219 var anmeldt, hvilket resulterte i at ytterligere ett forhold (post a 4) ble konkretisert i tiltalebeslutningen og i at det ble tatt ut tilleggstiltalebeslutning 21. mars 2012, men lagmannsretten kan ikke se at disse forholdene har hatt betydning for den tid saken har ligget uten fremdrift hos politiet, og under enhver omstendighet kunne dette vært håndtert på en slik måte at saken var kommet til pådømmelse på et langt tidligere tidspunkt.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at 90 dager av fengselsstraffen kan gjøres betinget med en prøvetid på to år. Dette innebærer at flertallet stemmer for at 120 dager av straffen skal sones, mens den ubetingede delen blir 90 dager etter mindretallets syn.
Så vel A som B har bedt om ny behandling av den oppreisning som ble tilkjent B i tingretten.
Grunnlaget for å tilkjenne B oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 er til stede. A er funnet skyldig i forsettlig overtredelse av straffeloven § 219 og § 390a, som er to av de bestemmelsene som regnes opp i skadeserstatningsloven § 3-3.
B har for lagmannsretten forklart at hennes ekteskap og samliv med A har ødelagt hennes muligheter for utdanning og arbeid. Lagmannsretten viser til gjengivelsen foran av uttalelsen fra DPS Groruddalen og den forklaring B gav for lagmannsretten.
Lagmannsrettens flertall, de samme dommere som foran, finner, under henvisning til de plager B er påført og den skyld A har utvist, at oppreisningen passende kan settes til 50 000 kroner, slik også tingretten er kommet til. Etter flertallets syn er dette beløpet godt i samsvar med rettspraksis i tilsvarende saker. Det vises blant annet til Agder lagmannsretts dom 16. mars 2012 i sak LA-2011-182066. Mindretallet viser på sin side til at det i denne saken er vanskelig å skille de plagene som skriver seg fra As straffbare handlinger fra forhold som skyldes straffrie handlinger som utroskap og skilsmisse, og hennes families syn på dette, og stemmer for at erstatningen i dette tilfellet settes til 30 000 kroner.
As anke har ført frem ved at han har oppnådd at en del av straffen er gjort betinget. Det er dermed ikke grunnlag for å idømme sakskostnader.
Dommen er avsagt under dissens slik det fremgår av premissene.

Domsslutning

1. I tingrettens dom, domsslutningen pkt. 2, gjøres den endring at 90 -nitti- dager av straffen gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf. straffeloven §§ 52 – 54. Henvisningen til straffeloven § 63 andre ledd utgår og erstattes med henvisning til straffeloven § 62 første ledd.
2. Som oppreisning betaler A til B 50.000 -femtitusen- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av dommen.