Sist oppdatert 6. august 2015 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble anmeldt for omfattende og langvarig, fysisk og psykisk vold i nære relasjoner av sin kone og deres to barn. I tillegg ble han anmeldt for å ha voldtatt sin ektefelle ved flere anledninger. Tiltalte ble dømt til 7 år fengsel, samt til å betale oppreisning til sin ektefelle på 200 000 kroner, samt 130 000 kroner til hver av barna.
A er født 0.0.1968 og bor i — vei 4, X. Han arbeider som — i betongindustrien og har en inntekt pr år på ca 460.000 kroner. Han har samboer og har forsørgeransvar for de to yngste barna han har med sin tidligere ektefelle D. Han har ingen formue bortsett fra ca. 60 000 kroner i bank.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Trøndelag 7. september 2012 er han satt under slik tiltale:
«For perioden til og med 24. august 2000
I Straffeloven § 192 første ledd første og annet punktum
for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang
og/eller
Straffeloven § 193 første ledd første punktum
for å hatt utuktig omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen
For perioden fra 25. august 2000
Straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a
for ved vold eller truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang
og/eller
Straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a
for å ha hatt seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen
Grunnlag:
I tidsrommet fra 1994 til april 2009 på bopel i Y og andre steder hadde han ved flere anledninger samleie med sin ektefelle D mot hennes vilje til tross for at hun sa at hun ikke ville og gråt og gjorde motstand og/eller hadde han samleie med henne uten hennes samtykke mens hun sov.
For perioden til og med 31. desember 2005
II Straffeloven § 219 første ledd
for ved mishandling eller lignende adferd oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot ektefelle og barn
For perioden fra og med 1. januar 2006
II Straffeloven § 219 annet ledd jf første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sine eller dennes slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg. Mishandlingen er grov særlig fordi det legges vekt på at den har vart over lang tid.
Grunnlag:
a)
I tidsrommet fra 1994 og frem til 2010 på bopel i Y og andre steder utøvde han ved flere anledninger vold mot sin ektefelle D ved at han sparket, slo, kløp og lugget henne, samt forholdt seg slik som beskrevet i post I.
Ved en anledning i 1996 da hun var gravid stakk han fingrene opp i underlivet hennes med det uttalte formål å fjerne fosteret.
Ved en anledning i 2003 slo han hodet hennes mot steingulvet på kjøkkenet i deres felles bopel.
Ved en anledning i 2005 utenfor deres felles bopel dunket han hodet hennes mot en stolpe, la henne over et rekkverk og tok kvelertak på henne. Han slapp kvelertaket da deres felles barn så det hele.
Ved en anledning i 2010 truet han henne med å drepe deres felles sønn C.
b)
I tidsrommet fra 7. januar 1995 til 2011 på de steder som nevnt i post II a, lugget og/eller slo og sparket han sin sønn B ved flere anledninger. Videre var B vitne til en eller flere av de i post II a beskrevne hendelser. Han kalte ham også ‘idiot’, ‘fittunge’ og lignende. Ved en anledning i Z dro han B ut av sengen og sparket ham i magen.
c)
I tidsrommet fra 29. juni 1996 til 2011 på de steder som nevnt i post II a, lugget og/eller sparket han sin sønn C ved flere anledninger. Videre var C vitne til en eller flere av de i post II a beskrevne hendelser. Han kalte han også ‘idiot’, ‘fittunge’ og lignende.
III Straffeloven § 228 første ledd
for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme
Grunnlag:
Lørdag 6. august 2011 i —vegen 25 i Y løftet han sin samboer E opp etter ørene slik at hun begynte å blø.»
Sør-Trøndelag tingrett avsa 2. oktober 2012 dom med slik domsslutning:
«1. A, født 0.0.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 først ledd første og annet punktum slik denne lød før endringslov av 11. august 2000 nr. 76, § 193 første ledd første punktum slik denne lød før endringslov av 11. august 2000 nr. 76, straffeloven § 192 første ledd bokstav a og b jf. annet ledd bokstav a, slik de lyder etter samme endringslov, straffeloven § 219 første ledd andre straffalternativ slik denne lød før endringslov av 21. desember 2005 nr. 131, straffeloven § 219 annet ledd jf. første ledd slik den lød etter samme endringslov og § 228 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven § 62, til en straff av fengsel i 7 – syv – år.
Varetekt kommer til fradrag med 18 – atten – dager.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til D med 200 000 – tohundretusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til C med 130 000 – etthundreogtretti – tusen kroner og B med 130 000 – etthundreogtretti – tusen kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
4. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 5 000 – femtusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.»
A anket alle de forholdene han ble dømt for når det gjelder tingrettens bevisvurdering, subsidiært saksbehandlingen og lovanvendelsen. Han anket også over straffutmålingen og avgjørelsen om saksomkostninger. Han begjærte i likhet med de tre fornærmede ny behandling av avgjørelsen om oppreisningserstatninger. Frostating lagmannsrett besluttet 9. november 2012 å henvise samtlige forhold til ankeforhandling for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Begjæringene om ny behandling av de sivile krav ble også tatt til følge.
Ankeforhandling ble holdt i Trondheim tinghus 10.–14. juni 2013. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble inkludert de tre fornærmede med bistandsadvokat, den tidligere ektefellen og de to eldste sønnene, opptatt forklaring fra 17 vitner, samt avspilt en liten del av dommeravhøret av den yngste sønnen, F, født 2000.
Skyldspørsmålet:
Som i tingretten endret møtende aktor subsumsjonen i tiltalens post II a, slik at annet straffalternativ i straffeloven § 219, slik bestemmelsen lød før 1. januar 2006, kommer til anvendelse. Dette ble reflektert i spørsmålsskriftet som tilleggsspørsmål. Det ble imidlertid ikke stilt tilleggsspørsmål om provokasjon i tilknytning til tiltalens post III, se spørsmål 11. Forholdet ble omtalt i prosedyrene, og også særskilt behandlet i rettsbelæringen ved påpeking av bevisene og gjennomgang av rettsreglene, uten at det avstedkom kommentarer eller spørsmål. Lagretten tok således stilling til spørsmålet da den besvarte spørsmål 11. Saksforholdet fremgår under straffutmålingen.
Lagretten ble stilt 7 hovedspørsmål og 4 tilleggsspørsmål, og samtlige ble besvart bekreftende. Fagdommerne godtok lagrettens kjennelse. A dømmes således for samtlige forhold som beskrevet i tiltalebeslutningen.
Straffutmålingen:
Aktor har lagt ned påstand om at A dømmes til fengsel i 7 år.
Forsvarerne mener at det skal utmåles en fengselsstraff som ikke er over 4 år, hvorav en del gjøres betinget, og har lagt ned påstand om at tiltalte anses på mildeste måte.
Innenfor rammen av lagrettens svar, og med samme beviskrav som ved avgjørelsen av skyldspørsmålet, legger lagmannsretten saksforholdet for straffutmålingen til grunn etter følgende vurdering:
Etter bevisførselen under ankeforhandlingen, er lagmannsretten av den oppfatning at saksforholdet i hovedtrekk er som beskrevet i tingrettens dom, og gjengivelsen av de fornærmedes forklaringer der samsvarer i det alt vesentlige med deres forklaringer for lagmannsretten, og legges til grunn på bakgrunn av bevisførselen og lagrettens svar. Under disse klare forutsetninger, viser lagmannsretten innledningsvis til de relevante deler av tingrettens saksfremstilling for hver tiltalepost, jf. straffeprosessloven § 41 tredje ledd:
«Tiltalte og D ble kjærester i januar 1994. Etter ca. en måneds tid flyttet de sammen, og etter ca. 3 måneders tid ble hun gravid. Sønnen B ble født 0.0.1995, og senere nedkom D med C, født 0.0.1996 og F, født 0.0.2000.
D brøt ut av ekteskapet i april 2009, og forholdene som er grunnlag for tiltalebeslutningens post I og II ble anmeldt til politiet av D 7. mars 2011. Etter anmeldelsen ble tiltalte varetektsfengslet i to uker. Under varetektsperioden ble det gjennomført dommeravhør av B og C.
Etter at forholdet ble anmeldt har tiltalte vært ilagt besøksforbud både mot D og alle barna. Han har derfor ikke hatt samvær med barna på over halvannet år.
Tiltalens post I
…
Etter bare ca. en til to måneders tid i forholdet merket D at tiltalte forandret seg. Humøret hans kunne svinge veldig, og han kom med nedsettende kommentarer om henne.
Allerede tidlig i forholdet kunne D våkne av at tiltalte lå oppå henne og gjennomførte samleie med henne. Ofte ønsket hun at det ikke skulle skje, hun sa fra, men uten at tiltalte hørte etter. Andre ganger lot hun det bare skje likevel for å unngå problemer. I følge D var tiltalte veldig sexfiksert.
D fortalt at hun under voldtektene forsøkte å dytte bort tiltalte med hendene, hun sa nei, men han holdt fast hendene hennes. Hun forsøkte også å gjøre motstand ved å sparke ham av med underkroppen eller ved å forsøke å vri seg unna, men det var ikke enkelt. Noen ganger da hun ble lei seg og begynte å gråte, mistet han lysten, men andre ganger fortsatte han. Det hendte også at voldtektene ble avsluttet med at tiltalte dyttet henne ut at sengen.
Dersom D skulle ut på byen ville tiltalte ha sex med henne før hun dro ut fordi han da var mer sikker på at hun ikke ville være samme med andre menn. Hun forklarte at tiltalte var ivrig etter at hun skulle drikke alkohol, fordi det da var lettere for ham å få sex med henne.
Voldtektene skjedde også mens D var våken. Hun anstrengte seg for ikke å skrike, slik at barna ikke skulle høre noe. En gang ble hun også voldtatt da de bodde på et hotell i Østesund, og da ropte hun ut i håp om at andre som bodde på hotellet skulle høre skrikene hennes. Første gang voldtektene skjedde var før hun ble gravid med B – altså i første halvdel av 1994. Det pågikk «jevnt og trutt» under hele samlivet, noen perioder tettere enn andre. I følge D skjedde voldtektene i gjennomsnitt to ganger pr. måned. …
…
D er beskrevet som en forsiktig og noe lukket person, og hun har gjort store anstrengelser for at det som skjedde bak husets fire vegger ikke skulle komme ut. Det synes å være klart at tiltalte har vært svært dominerende og han har hatt et psykologisk grep på henne. Under hovedforhandlingen forklarte D at hun aldri trodde at hun kunne komme seg bort. Mange ganger tenkte hun også at det er «bedre om jeg bare forsvinner, men hva med gutta?». Det er derfor ikke tvilsomt at det kostet henne mye å anmelde forholdet. Retten er på denne bakgrunn overbevist om at det D har fortalt om voldtektene er selvopplevde, og ikke oppdiktet.
…
Retten legger til grunn at tiltalte forsto at D ikke ville har samleie med ham både da hun sov og de gangene da hun var våken. Han var enten klar over at hun sov og dermed ute av stand til å motsette seg handlingen, eller klar over at han skaffet seg seksuell omgang til samleie ved vold eller truende atferd de gangene hun var våken. . .
Tiltalens post II a
I det vesentlige basert på forklaringen til fornærmede D finner retten følgende bevist ut over enhver rimelig og fornuftig tvil:
En morgen tidlig i forholdet mellom tiltalte og D sto hun opp iført bare truse. Tiltalte tok tak i trusen hennes og dro henne rundt, samtidig som han kalte henne stygge ting. Det var ubehagelig og vondt, men tiltalte syntes det var morsomt og lo. Tilsvarende episoder gjentok seg flere ganger under forholdet, og flere av trusene hennes ble ødelagt. Fornærmede forklarte at hun flere ganger begynte å blø i underlivet som følge av denne behandlingen.
Fornærmede opplevde at tiltaltes negative atferd eskalerte i starten av forholdet. Hun nevnte som eksempel at dersom hun lå i sengen, kunne tiltalte uten videre komme og helle et glass vann i ansiktet hennes. Dersom hun tok det opp med ham ble han sint.
Ved en anledning i 1996 da hun var gravid med C stakk tiltalte fingrene opp i underlivet hennes med det uttalte formål å fjerne fosteret. Han fortalte henne at det var uaktuelt å flytte fra ham så lenge hun var gravid med hans barn.
En annen anledning da D var mange måneder på med vei med et av barna sparket tiltalte henne i magen. Hun fikk store smerter i magen og knakk sammen, men var usikker på om hun kontaktet legen ved denne anledningen.
Etter at B ble født var det D som tok våkenettene – tiltalte klarte ikke barn som skrek. Hun husket at tiltalte kom og dyttet dem, og hun opplevde denne perioden som veldig tung.
Ved flere anledninger etter at hun var mishandlet stakk hun av fra boligen, og hun dro både til sin farmor på XX og hjem til sine foreldre med B. I perioder kunne dette skje så ofte som et par ganger i måneden. Hun fortalte ikke til noen hva som egentlig hadde skjedd. Det hendte også at hun dro til sin arbeidsplass — i Y, og overnattet der fordi hun var redd og sliten. Ved noen anledninger kontaktet D også sin tidligere kjæreste pr. telefon fordi hun i fortvilelse ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.
Fornærmede forklarte at hun ofte også ble lugget av tiltalte. Hun samlet opp alt håret som hadde blitt revet av henne og oppbevarte dette i en pose som hun la i en plastkasse over symaskinen. Håret var samlet opp gjennom flere år, men etter hvert som guttene ble større ble hun redd for at de kunne finne posen, og hun bestemte seg derfor for å kaste alt håret. Dette er til dels bekreftet av Ds mor, G, som forklarte i retten at B ved en anledning viste henne en del hår som lå i en eske. Ved den anledningen uttalte B til sin bestemor at: «Du skal få se hvor mye hår Mamma har mistet.»
Videre forklarte fornærmede at hun ble sparket av tiltalte på lår, føtter, i magen, i rumpa og i skrittet. Han kunne også tråkke hardt på tærne hennes og dytte henne ned trappa fra andre til første etasje, og ut fra første etasje. Han hadde også slått henne ved flere anledninger og tatt kvelertak på henne.
Hun fikk en del blåmerker av mishandlingen, og tiltalte uttalte i den forbindelse at det var hennes feil fordi hun fikk blåmerker så lett. Dersom han kløp, gjorde han det steder som ikke var så lett synlig. Ved en anledning rev han av en stropp på kjolen til D slik at hun ikke kunne bruke kjolen, fordi hun hadde synlige blåmerker som han ikke ville skulle vises.
En sommer for noen år tilbake da de var på Hunderfossen familiepark smalt tiltalte bildøren mot det venstre kneet til D slik at hun fikk et lite arr. F og B var til stede og så denne hendelsen.
En av de mer alvorlige voldsepisodene skjedde i 2003, men D husket ikke hva som var bakgrunnen for denne episoden. Basert på tiltaltes forklaring kan det har vært diskusjoner på bakgrunn av Ds pengeforbruk og kredittkortgjeld. Det startet med at tiltalte først slo hodet hennes mot dørkarmen – hun måtte høre etter fordi det var han som bestemte. Barna var ikke der i starten, men de kom etter hvert springende til. Fornærmede forklarte at tiltalte dro henne ned på kjøkkengulvet mens B og C sto og skrek. Tiltalte slo hodet hennes mot steingulvet flere ganger, og barna ropte til faren at han måtte stoppe. Ifølge fornærmede ropte tiltalte: «Hører du hva jeg sier», og fornærmede svarte «ja, ja». Tiltalte sa også at: «Hvis du ikke hører etter skal jeg drepe deg». Ifølge fornærmede har han sagt dette flere ganger, også i nærvær av barna.
Denne episoden bekreftes av vitneforklaringen til B, som forklarte at han husket at moren lå på ryggen støttet til veggen på kjøkkenet mens faren satt over henne. B husket at faren dunket hodet hennes til veggen, og at C også var til stede. De ba faren om å slutte, og B husket at moren stakk av etter at hun kom seg fri.
D kontaktet legevakten dagen etter denne hendelsen, og fortalte at hun hadde kjørt av på sykkel. I epikrise fra St. Olav Hospital Ortopedisk avdeling 1. april 2003 heter det: «Etter sykkelvelt i går hatt smerter i hodet. CT-cerebri viser ingen hematom eller skjelettskader. Ta det med ro de nærmeste dager til hun føler seg kjekk igjen.»
Den alvorligste enkeltepisoden skjedde i september 2005. Fornærmede forklarte at hun skulle gå og legge seg, og tiltalte kom etter. Han var ekkel og stygg i munnen mot henne og gjorde tilnærmelser. Fornærmede gikk ut i gangen for å ha på seg sko, tiltalte ble sint og dro henne ned til inngangspartiet utenfor huset. Han tok hardt tak i nakken hennes og klemte til, og slo deretter hodet henne hardt i en stolpe. Fornærmede ble svært redd, datt sammen og tisset på seg. Tiltalte løftet henne deretter opp og brakk henne over rekkverket samtidig som han tok kvelertak på henne. Et av barna kom til stede og tiltalte ga seg. Fornærmede forklarte at hun ikke visste hva som ville ha skjedd dersom en av guttene ikke hadde kommet.
Livredd la hun på sprang uten ytterjakke og fikk ikke med seg hverken nøkler eller lommebok. Denne natten – i september – lå hun utendørs i XY. Dagen etter kom hun seg hjem, hentet bilnøkler og lommebok, og kjørte deretter til sykehuset. Til fastlegen sin forklarte fornærmede at hun hadde skallet hodet i trappa. Fra hennes tidligere fastlege, dr. Vonens journal av 25. september 2005 siteres følgende:
«Det aktuelle er at hun i går den 24.09.05 kl. 21.30 skallet hodet i en trapp og fikk traume mot panne. Intet bevissthetstap, kjente omtåket. Noe kvalme og hodepine i løpet av de første timene. Tok kontakt med legevakt i XY som anbefalte at hun skulle ta kontakt med sykehuset direkte dersom hun ble verre i løpet av natten. Mer hodepine i løpet av natten og mer kvalme med oppkast 3–4 ganger, og lettgradig lysskyhet. Pressende frontal hodepine. I tillegg parestesier per oralt og distalt i alle fingre».
Ved undersøkelse på Nevrologisk avdeling ved St. Olavs Hospital 27. september 2005 ble det tatt CT av henne som ikke viste brudd. Det ble derimot fastslått at fornærmede hadde fått hjernerystelse. …
D var 100 % sykmeldt frem til 7. mars 2006, deretter delvis sykmeldt frem til november 2006.
Denne hendelsen underbygges også av vitneforklaring fra Ds venninne, H. Vitnet forklarte at hun for en del år tilbake ble oppringt av tiltalte, som gråt og snakket usammenhengende. Tiltalte fortalte henne at han hadde slått D flere ganger, han visste ikke hvor hun var og var usikker på om hun levde. I løpet av denne dagen ringte tiltalte 3–4 ganger, og han fortalte også at D hadde fått store hodeskader.
H fortalte også at hun ved flere andre anledninger hadde reagert på måten tiltalte snakket til D på. Han kunne f.eks si: «Hold kjeften, eller så smekker jeg til deg». For øvrig oppfattet hun at hjemmet var lukket, og at det var vanskelig å få innblikk i hva som skjedde der.
Etter at F ble født pleide D å legge seg i et soverom i andre etasje medbringende nøkler og mobiltelefon. Dersom det skulle dukke opp episoder der tiltalte kom og skulle ta henne – hun ble etter hvert dyktig til å tolke signaler – kunne hun på kort varsel komme seg ut gjennom et utbygg på huset.
D fortalte også om en episode da F var liten og lå og sov ved siden av henne i en skuvseng i loftsstuen. Hun våknet av tiltalte sto og onanerte over henne og sprutet sæd over både henne og F.
Påsken 2009 var familien på en hytte i Z. Tiltalte hadde drukket alkohol, han var i dårlig humør og kom med nedsettende kommentarer til D. Han kastet mat på henne og sa at hun måtte passe seg. Hun gikk og gjemte seg i hytta, men tiltalte fant henne. Han begynte å beføle henne i skrittet, sa at han skulle «pule» henne om kvelden og fortalte henne også at hun burde oppsøke psykolog. Fornærmede maktet ikke mer, og bestemte seg for å komme bort fra hytta raskest mulig. Uten at tiltalte merket det pakket D noen av sakene sine og kjørte av sted. Sammen med faren sin dro hun videre til farmor i XX, og hun fortalte da at hun hadde bestemt seg for å flytte ut. …
Da tiltalte og barna kom hjem fra påskeferie angret tiltalte seg, og sa at han ikke husket det som hadde skjedd.
Etter at D en stund senere fikk tak i leilighet flyttet hun ut. Trakasseringen av henne fortsatte i form at et stort antall telefoner og tekstmeldinger. Tiltalte kunne også dukke opp uanmeldt i hennes nye leilighet – han hadde lånt nøklene til guttene. Hun opplevde dette som truende. I denne perioden hadde tiltalte et svært ambivalent forhold til D, og han kunne i det ene øyeblikket si at «du er verdens beste», og i neste øyeblikk si «nå skal jeg ta deg». Dette er for øvrig synliggjort gjennom de fremlagte utskrifter av tekstmeldinger fra fornærmedes mobiltelefon.
Basert på fornærmedes forklaring finner retten det også bevist at tiltalte ved en anledning i 2010 – i telefon med D – truet med å drepe sønnen C.
Tiltalte var også svært grov i munnen mot D og kunne blant annet kalle henne ting som «fittkjærring» og «jævelhore».
… På den annen side har tiltalte i politiavhør 11. mars 2011 erkjent at han har lugget og kløpet D. I tillegg vises til at i alle fall to av hendelsene er bekreftet ved legejournal, og retten legger i den forbindelse mindre vekt på at hun oppga en annen forklaring til årsaken til skaden som hun hadde pådratt seg. Årsaken til dette var åpenbar: Hun ville skjule mishandlingen for omverdenen. Enkelte av voldsepisodene er dessuten bekreftet av H, B og C.
Retten har for øvrig merket seg at D – kort tid etter at tiltalte ble løslatt fra varetekt våren 2011 – ble kontaktet av tiltaltes far, I pr. telefon. I leste opp fra en liste som var skrevet av tiltalte, der tiltalte ga uttrykk for at han var villig til å betale 100 000 kroner til D mot at hun trakk anmeldelsen. I sin forklaring for retten – som aktor på et punkt krevde protokollert – forklarte I at han tror at dette stemmer. Dette underbygger ytterligere at fornærmede snakker sant, og svekker tiltaltes forklaring om at D har hatt et økonomisk motiv for å anmelde ham.»
I har for lagmannsretten forklart at det var han selv som foreslo betaling av 100 000 kroner ut av egen lomme. D bestrider denne versjonen.
«Tiltalens post II b og II c:
B:
…
B forklarte i retten at han ikke følte seg trygg da faren drakk, og de fleste voldsepisodene skjedde da han gikk på barneskolen. Han husket ikke konkret første gang faren slo ham, bare glimtvis. De gangene han ble slått dreide det seg om slag med håndflaten mot bakhodet, og B var mest redd for at det skulle bli mer.
I følge B tålte ikke faren at barna gråt, og dersom en av dem begynte å gråte, ville de ofte bli avstraffet. Han ble i den forbindelse lugget og sendt på rommet. B forklarte at barna kunne «bestikke» hverandre for at de skulle stoppe og gråte, slik at de kunne unngå reaksjoner fra farens side.
Han har sett at faren har lugget C og har blant annet hørt at faren har kalt ham «fittunge».
B har i tillegg vært vitne til vold mot moren, og det vises til redegjørelsen under post II a ovenfor.
I påsken 2009 var familien som nevnt under post II b ovenfor på hytta i Z. B forklarte at faren var beruset og han kom inn på soverommet der B lå og sov. Tiltalte dro B ut av sengen og sparket ham i magen. B ble også truet med juling dersom han fortalte noen om hva som hadde skjedd. C ba faren om å slutte, og fortalte at de ble redde. Hendelsen endte med at tiltalte på grunn av alkoholrus sovnet oppå C, og han hadde store problemer med å komme seg løs.
C:
…
Tiltalte brukte stygge ord om dem, eksempelvis «idiot», «drittsekk», «skjerp deg» og «faen ta deg». Av og til kunne tiltalte også fremsette drapstrusler. Han husket å ha blitt lugget av faren og dratt inn på rommet sitt sin da han var veldig liten hvis han hadde gjort noe galt. Mye av mishandlingen skjedde da han gikk i 8. klasse da han bodde hos faren sin. I denne perioden truet faren flere ganger med å slå ham mer dersom han sa noe til moren sin, og de krangler nesten hver uke han var der.
Tiltalte «klasket» til ham i hodet, rev han etter håret og sparket ham i rumpa. C ble dessuten revet i ørene av faren. Han var også vitne til vold mot storebroren, f.eks. episoden fra Z nevnt ovenfor. C forklarte at han fra Z – episoden husket at han var redd for at faren skulle gjøre noe som var fysisk vondt mot ham selv eller F, eventuelt utøve mer vold mot B. Han husket også en episode da han ved et uhell fikk en ball i ansiktet, og at faren ved den anledningen slo til B.
C forklarte i retten at han også hadde sett vold mot moren, men han kom ikke på noen konkrete episoder. Han kunne derimot huske at moren ble kalt stygge ting av tiltalte som f.eks. «drittkjærring».
Faren tålte ikke at barna gråt, og C ble skikkelig redd hvis noen av barna begynte å gråte. C forklarte også at han ble dyttet i ryggen og dratt etter jakka av faren.
C forklarte at han sikkert hadde hørt foreldrene krangle så lenge han hadde levd.
Felles for både B og C:
…
Bs forklaring underbygges også av Cs forklaring, og vice versa.
Retten viser også til at H har reagert på måten tiltalte snakket til barna på.
I tillegg vises til at B og Cs mormor, G, forklarte om en episode i julaften 2000, hvor D haltet og forklarte at hun hadde sklidd i trappen. Tiltalte låste seg inn på et soverom og satt der hele kvelden. G fortalte at barna virket uttrykksløse og var veldig stille da besteforeldrene kom dit. Det var noe som ikke stemte, og guttene virket nærmest forstenet i ansiktet. Ifølge G var det også ofte slik hun opplevde barna ved andre anledninger tidligere.
Det dreier seg om en rekke til dels grove krenkelser begått over en lang tidsperiode. Med bakgrunn i prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, finner ikke retten bevist at handlingene mot B og C skjedde helt fra de ble født. Retten har derimot funnet det bevist at det skjedde i lang tid før 2005, og de har også vært vitne til vold mot moren og hverandre fra han var små. Det følger av Rt-2010-949 at straffeloven § 219 også hjemler straff for den indirekte virkning det har for et barn som er vitne til mishandling av nærstående.
Tiltalens post III
I begynnelsen av august 2011 var tiltalte i ferd med å flytte inn hos E. Lørdag 6. august 2011 satt tiltalte og E og delte en flaske vin på terrassen hjemme hos henne. Det oppsto en situasjon som gjorde at tiltalte hisset seg opp, og de begynte å krangle. Tiltalte kastet hagemøbler ut i åkeren. Situasjonen ble mer amper mellom dem, og fornærmede kastet et vinglass i veggen slik at glassbiter spratt ut fra veggen. Dette førte til at glassbiter traff tiltalte i kinnet, og han begynte å blø.
Fornærmede ble redd, og hun låste seg først inn i bilen sin. Etter en liten stund forlot hun bilen, og låste seg inn på badet for å gjemme seg for tiltalte som sprang etter henne. Hun observerte at det ble stille, og lysene i stua ble slokket. Etter ca. 20 minutter låste fornærmede seg ut av badet, og tiltalte sto da rett utenfor døren og ventet på henne. Han tok tak i ørene hennes og løftet henne opp slik at hun begynte å blø. Fornærmede ble livredd og løp ned til en nabo.
…
…
Det er på det rene at fornærmede forsettlig kastet glasset i veggen, men tiltalte fikk glassbitene i kinnet ved et uhell. …»
A er funnet skyldig etter alle forholdene i tiltalen. Han dømmes for et betydelig antall voldtekter – også såkalte sovevoldtekter – av D i perioden 1994 til våren 2009, forbrytelse mot straffeloven § 219 begått mot D og deres to eldste sønner samt en legemsfornærmelse mot E.
Voldtektene er de alvorligste overtredelsene og gir størst utslag i utmålingen av straffen. Det er ikke mulig å fastslå nøyaktig antall voldtekter. Også ved straffutmålingen skal enhver rimelig og fornuftig tvil komme A til gode. Retten finner det bevist at det dreier seg om svært betydelig antall voldtekter og sovevoldtekter over et langt tidsrom, og de er blitt gjennomført ofte og regelmessig i perioden.
Mange av voldtektene skjedde før den gradvise skjerpelsen av straffenivået ved seksuallovbrudd, og tilsvarende finnes det bevist at mange av dem ble gjennomført etter at Høyesterett gradvis økte straffenivået i voldtektssaker, og i ytterligere grad etter lovendringen i 2000. For å finne det riktige nivået for straffverdighet må retten ta utgangspunkt i straffenivået før skjerpingen ble påbegynt, men samtidig ta i betraktning økningen i straffenivået. Minstestraff på to års fengsel for voldtekt til samleie ble f.eks. innført ved lovendring 11. august 2000, og omfatter mange av voldtektene.
Voldtekt begått mot samboer eller ektefelle er på ingen måte en formildende omstendighet.
Det finnes lite sammenlignbar rettspraksis. Voldtektene innebærer et sammenhengende og omfattende forhold begått i løpet av 15 år, og den totale straffverdigheten blir derfor høy, selv om det tas hensyn til den gradvise utviklingen av straffenivået i samme tidsrom. Etter lagmannsrettens oppfatning er det riktig å vurdere voldtektene til en straff av fengsel henimot 5 ½ år.
Familievolden etter straffeloven § 219 er av alvorlig karakter, omfattende og har pågått overfor D i omlag 15 år. Hun har forklart at de fysiske overgrepene skjedde mer eller mindre ukentlig, mens de psykiske overgrepene foregikk nesten daglig. Også her må all rimelig og fornuftig tvil komme tiltalte til gode. Lagmannsretten finner det bevist at den fysiske og psykiske mishandlingen av D var et sammenhengende forhold som ble utøvd flere ganger i måneden.
Det er bevist at forholdene representerer «et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold», slik det heter i avsnitt 21 i Rt-2010-129. For øvrig vises det til beskrivelsen av handlingene.
I straffskjerpende retning legger retten også vekt på den alvorlige mishandlingen av D i september 2005 da han slo hodet hennes mot en stolpe utenfor huset, og deretter tok kvelertak på henne. Forholdet opphørte først da sønnen kom ut.
D har forklart, understøttet av sin fastlege, Ole K. Sem, at hun har slitt med blant annet svimmelhet og hukommelsesvansker, hun kan skrive feil, og kan ha problemer med organiseringen av dagliglivet. Dette har ført til at hun ikke ser seg i stand til å fylle den samme spesialpedagogiske stillingen på skolen som hun hadde før. I dag er hun kun kontaktlærer.
D har hatt et stort antall sykmeldinger i perioden 1999 til 2010. Hun er plaget av nakkesmerter og migrene. Hun har vært gjennom omfattende spesialistutredninger. Disse og CT og MR viste ikke noe sikkert patologisk, og nevrologene har konkludert med at det ikke er noe grunnlag for å diagnostisere en hjerneorganisk sykdom. Legen så heller ikke bort fra at hennes problemer var spenningsutløst på bakgrunn av det hun måtte ha gjennomgått.
Selv om D måtte ha en del helseproblemer av andre grunner, finner lagmannsretten det bevist at den lange sykmeldingsperioden i 2005 og 2006 hadde klar sammenheng med skadene og påkjenningen hun fikk som følge av mishandlingen i september 2005.
De økonomiske konflikter partene hadde, kan ikke være noen formildende omstendighet, selv om hun forfalsket tiltaltes underskrift på et gjeldsbrev.
Familievolden etter straffeloven § 219 overfor de to eldste sønnene, jf. tiltalens post II b og II c, er også straffskjerpende som et sammenhengende forhold som har pågått over svært lang tid. Barna har i årevis levd med frykt og angst for vold mot seg selv og sin mor med den risiko for skade en slik livssituasjon innebærer på lang sikt. Det vises til sitatet i Rt-2010-949 avsnitt 18:
«I NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold: Menns vold mot kvinner i nære relasjoner gis det en redegjørelse for hva man i dag vet om hvilke virkning det kan få for et barn at det opplever at det utøves vold mot dennes nærmeste. På side 62 under overskriften «Barns opplevelse av vold i nære relasjoner heter det om dette: «At barna ser og hører volden betegnes som nevnt ovenfor noen ganger som at barna er «vitne» til volden mot mor. En slik uttrykksform er imidlertid utilstrekkelig for å beskrive det barna opplever. Barna lever i volden og er ikke tilskuere til volden i en virkelighet utenfor dem selv. De opplever volden og farsmakten overalt. De kan fortelle om en grunnstemning av sosial sårbarhet, psykisk, fysisk og sosial slitasje. Det handler om å leve med fars makt og kontroll. Det handler om å leve med en knugende frykt for fars vold også der voldshandlingene i seg selv utelukkende er rettet mot mor.»
Hverken C eller B har hatt samvær med faren etter begynnelsen av 2011. Begge forklarte i retten at de ikke opplevde å ha en far i dag. Lagmannsretten understreker også at for D er det verste med hele saken det som sønnene hadde opplevd og hva det har påført dem. Barnas opplevelse av vold og overgrep mot seg selv og moren synes å ha satt tydelige spor, noe som også er en straffskjerpende omstendighet.
Lagmannsretten finner at forholdene beskrevet i tiltalens post II i seg selv bør lede til fengsel mellom 2 og 3 år.
Tiltalens post III ville alene føre til en kortere betinget fengselsstraff.
Lagmannsretten kan ikke se at det er noe å anføre i formildende retning. Tiltalte har heller ikke bidratt til sakens oppklaring i noen grad av betydning, jf. straffeloven § 59 annet ledd.
På bakgrunn av straffeloven § 62 finner lagmannsretten etter en helhetsvurdering at den samlete straffen skal fastsettes til fengsel i 7 år.
Oppreisningserstatning:
Partene har fremmet de samme anførsler og krav for lagmannsretten som de gjorde for tingretten. Lagmannsrettens tre fagdommere er enige i tingrettens vurderinger og konklusjoner og kan tiltre disse i sin helhet, slik de fremgår nedenfor, jf. tvisteloven § 19-6 femte ledd:
«D:
Bistandsadvokaten har på vegne av D fremmet et oppreisningskrav, oppad begrenset til 200 000 kroner. Det er også tatt forbehold om å fremme øvrige erstatningskrav på et senere tidspunkt.
Fornærmede har krav på oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3.
Når det gjelder utmålingen av oppreisning må det tas utgangspunkt i krenkelsens art og omfang og partenes forhold. Retten viser til de episoder og momenter som er trukket frem under drøftelsen av skyldspørsmålet og straffutmålingen ovenfor.
Høyesterett har i Rt-2011-743 oppjustert den veiledende normen for oppreisning i voldtektssaker til 150 000 kroner. Normen kan fravikes dersom det foreligger særlige grunner.
Retten legger til grunn at varigheten og omfanget av voldtektene i nærværende sak slik det er beskrevet ovenfor er en særlig grunn. I tillegg peker retten på at tiltalte også er domfelt for alvorlige overtredelser av straffeloven § 219 som i seg selv vil gi grunnlag for oppreisning. Det er tale om en psykologisk binding mellom tiltalte og D og frykt for nye overgrep av fysisk og psykisk art. I tillegg vises til at mishandlingen har skjedd hjemme, av og til også i nærvær av barna eller mens de hørte det. Hun har gjennom mange år bortforklart alle voldsepisodene og på den måten også beskyttet tiltalte. Alt dette har åpenbart vært en tilleggsbelastning for henne.
Retten finner derfor grunnlag for å fravike normen, og oppreisningen settes til 200 000 kroner.
B og C:
Bistandsadvokaten har på vegne av B og C fremmet oppreisningskrav, oppad begrenset til 170 000 kroner til hver av dem.
De fornærmede har krav på oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3.
Når det gjelder utmålingen av oppreisning må det tas utgangspunkt i krenkelsens art og omfang og partenes forhold. Retten viser til de episoder og momenter som er trukket frem under drøftelsen av … straffutmålingen ovenfor.
Den psykiske og fysiske mishandlingen som de er utsatt for har skjedd over svært lang tid i deres hjemmemiljø av deres nærmeste foresatte, på et sted der det må forventes at de skal kunne oppleve uforbeholden trygghet. De var dessuten særlig sårbare ved at de var vitne til vold mot moren og hverandre. Begge to har opplevd utrygghet, redsel og uforutsigbarhet.
C har vært plaget av mareritt og sinne, og han har gitt uttrykk for at han selv er redd for å bli en voldsutøver. I retten forklarte han at han har vært veldig redd, og at han kunne tenke seg å ha en ordentlig Pappa som ikke gjorde slike ting. Han kunne ikke snakke med andre om det, og skjemtes.
B er beskrevet som en mer reservert gutt som ikke i samme grad som broren har satt ord på følelsene. Han er mørkredd og redd for å være alene hjemme, og forsikrer seg om at døren er låst. Han har lagt en plan for å ta faren sin dersom det skulle oppstå en ny situasjon i fremtiden. B har bodd hos sine besteforeldre på morssiden i vel et år, og mormor forklarte i retten at det tok hele 3 måneder før han sa nei til noe etter at han flyttet dit. I likhet med D mente hun at det guttene har opplevd har preget dem veldig.
Retten legger til grunn at oppreisningen må gjenspeile det B og C har opplevd og de skadevirkningene de har fått.
I Rt-2007-1537 uttalte Høyesterett i avsnitt 32 i en sak om oppreisning etter straffeloven § 219 at det ved utmålingen i en viss grad kan ses hen til oppreisningsnivå som er etablert for voldtektsofre. På det tidspunktet var normen 100 000 kroner, og oppreisningen ble satt til 90 000 kroner. Av Rt-2011-1403 fremgår at lagmannsretten rettskraftig avgjorde at et barn som ved flere anledninger var vitne til vold mot moren over ca. fem år, ble tilkjent 90 000 kroner i oppreisning. I Rt-2010-949 kom Høyesterett i en tilsvarende sak også til et oppreisningsbeløp på 90 000 kroner.
I nærværende sak har barna vært vitne til mishandlingen av mor og hverandre over betydelig flere år, og de er dessuten selv utsatt for mishandling.
Etter en samlet vurdering finner retten at oppreisningen passende settes til 130 000 kroner til B og 130 000 kroner til C.»
Forsvarer har anført at det ikke er stilt endelig diagnose for D, og at C og B ikke har behov for behandling. Det er dessuten anført at i den grad normen for oppreisning for voldtekt skal anvendes, må retten anvende normen slik den var ved avslutning av det kriminelle forholdet i 2009. Forsvarer har derfor påstått at oppreisningen til D må begrenses oppad til 100 000 kroner, og til hver av guttene til 60 000 kroner.
I tillegg til tingrettens vurderinger og beskrivelser av konsekvensene for ektefellen og de to sønnene, viser lagmannsretten til at det foreligger en foreløpig diagnose for posttraumatisk stresslidelse for D og at hun vil bli utredet og behandlet videre når en stabil livssituasjon blir etablert etter sakens avslutning. Når det gjelder guttene, er de potensielle skadevirkninger velkjente i dag, og guttene selv er dessverre neppe de rette til å vurdere den videre utvikling. Det er ikke foretatt endringer i den relevante lovgivningen om oppreisning etter 2009, og det er da etter lagmannsrettens oppfatning sikker rett at gjeldende normer på nåværende tidspunkt kan anvendes, jf. Rt-2007-791 avsnitt 36-38.
Saksomkostninger:
Tiltalte har ikke oppnådd et bedre resultat i lagmannsretten. I medhold av straffeprosessloven § 436 dømmes han til å betale saksomkostninger til det offentlige både for tingretten og lagmannsretten, da han har midler. Han skal likevel sone en lengre fengselsstraff og betale oppreisningserstatning til de fornærmede, og omkostningsnivået må avgjøres på denne bakgrunn, jf. straffeprosessloven § 437 siste ledd.
Saksomkostningene settes passende til 5 000 kroner så vel for tingretten som for lagmannsretten, 10 000 kroner i alt.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. A, født 0.0.1968, dømmes for overtredelser av straffeloven § 192 første ledd første og annet punktum slik denne lød før endringslov av 11. august 2000 nr. 76, straffeloven § 193 første ledd første punktum slik denne lød før samme endringslov, straffeloven § 192 første ledd bokstav a og b jf. annet ledd bokstav a, slik de lyder etter samme endringslov, straffeloven § 219 første ledd annet straffalternativ slik denne lød før endringslov av 21. desember 2005 nr. 131, straffeloven § 219 annet ledd jf. første ledd slik den lød etter samme endringslov og straffeloven § 228 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven § 62, til fengsel i 7 – sju – år.
Utholdt varetekt kommer til fradrag med 18 – atten – dager.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til D med 200.000 – tohundretusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til C med 130.000 – etthundreogtretti – tusen kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
4. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med 130.000 – etthundreogtretti – tusen kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
5. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for tingrett og lagmannsrett med i alt 10.000 – titusen – kroner.
Les mer om anmeldelse til politiet, og om hvordan man bytter bistandsadvokat her.
