Tilsammen 7 personer ble anmeldt for en rekke forhold, blant annet tre grove ran. De tiltalte var i tillegg domfelt for frihetsberøvelser, tyverier og bedragerier i forbindelse med ranene. Lagmannsretten idømte fengselsstraff til fire av de tiltalte på mellom 2 år og 6 1/2 år, og samfunnsstraff til de tre andre tiltalte. De fornærmede i saken ble tilkjent 70 000 kroner i oppreisningserstatning for ranet hver, i henhold til bistandsadvokatens påstand om at Tingrettens erstatningsutmåling var for lav.

 

Oslo tingrett avsa 15. juni 2012 dom med slik domsslutning:
1. G, født 0.0.1992, dømmes for overtredelse av:
– Straffeloven § 268 annet ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 268 første ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 229 annet straffalternativ jf § 232
– Straffeloven § 223 første ledd
– Straffeloven § 257
– Straffeloven § 257 jf § 49
– Straffeloven § 270 første ledd nr.1 jf annet ledd
– Straffeloven § 162 første ledd
– Legemiddelloven § 31 annet ledd jf § 24 første ledd

til fengsel i 2 – to år og 7 – sju – måneder. Straffen er en fellesstraff med Oslo tingretts dom10. september 2010, jf straffeloven § 28 b første ledd bokstav b).

Til fradrag i straffen kommer 12 – tolv – dager for utholdt varetekt.
2. A, født 0.0.1991, frifinnes for tiltalens post II g), II i), IV, V e) og VI e).

A, født 0.0.1991 dømmes for overtredelse av:
– Straffeloven § 268 annet ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 268 første ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 229 annet straffalternativ jf § 232
– Straffeloven § 223 første ledd
– Straffeloven § 257
– Straffeloven § 270 første ledd nr. 1 jf annet ledd
– Straffeloven § 162 første ledd

til fengsel i 3 år og 6 måneder. Straffen er en fellesstraff med Oslo tingretts dom 6. oktober 2011, jf straffeloven § 28 b første ledd bokstav b).

Til fradrag i straffen kommer 272 – tohundreogsyttito – dager for utholdt varetekt.
3. H, født 0.0.1993, dømmes for overtredelse av:
– Straffeloven § 268 første ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 223 første ledd
– Straffeloven § 257
– Straffeloven § 270 første ledd nr. 1 jf annet ledd
– Straffeloven § 227 første straffalternativ
– Straffeloven § 326 nr.1
– Straffeloven § 326 nr. 2

til fengsel i 2 – to – år og 10 – ti – måneder. Straffen er en fellesstraff med Oslo tingretts dom 6. oktober 2011 jf straffeloven § 28 b første ledd bokstav b).

Til fradrag i straffen kommer 277 – tohundreogsyttisju – dager for utholdt varetekt.
4. D, født 0.0.1993, frifinnes for tiltalens II l).

D, født 0.0.1993, dømmes for overtredelse av
– Straffeloven § 268 første ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 223 første ledd
– Straffeloven § 257
– Straffeloven § 270 første ledd nr. 1 jf annet ledd

til samfunnsstraff i 420 – firehundreogtjue – timer med en gjennomføringstid på 2 – to – år. Subsidiær fengselsstraff settes

til fengsel i 1 – ett – år og 4 – fire – måneder.

Ved en eventuell soning av fengselsstraffen kommer et fradrag på 39 dager for utholdt varetekt.
5. F, født 0.0.1990, dømmes for overtredelse av
– Straffeloven § 268 annet ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 268 første ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 223 første ledd
– Straffeloven § 257
– Straffeloven § 257 jf § 49

til fengsel i 2 – to – år og 2 – to – måneder. Straffen er en fellesstraff med Oslo tingretts dom 10. september 2010, jf straffeloven § 28 b første ledd bokstav b).

Til fradrag i straffen kommer 64 dager for utholdt varetekt.
6. C, født 0.0.1991, dømmes for overtredelse av
– Straffeloven § 268 første ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 223 første ledd til samfunnsstraff i 222 – tohundreogtjueto – timer med en gjennomføringstid på 1 – ett – år. Subsidiær fengselsstraff settes til fengsel i 8 – åtte måneder.

Ved en eventuell soning av fengselsstraffen kommer et fradrag på 18 dager for utholdt varetekt.
7. I, født 0.0.1995, dømmes for overtredelse av
– Straffeloven § 268 annet ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 268 første ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 229 annet straffalternativ jf § 232
– Straffeloven § 223 første ledd
– Straffeloven § 257
– Straffeloven § 270 første ledd nr. 1 jf annet ledd
– Straffeloven § 127 første ledd første straffalternativ til fengsel i 3 – tre – år, hvorav 1 – ett – år og 6 – seks – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 3 – tre – år, jf straffeloven § 52 nr. 1. Straffen er en fellesstraff med den betingede delen av Oslo tingretts dom 6. oktober 2011, jf straffeloven § 54 nr. 3 første ledd.

Til fradrag i den ubetingede delen av straffen kommer 11 dager for utholdt varetekt.
8. B, født 0.0.1991, frifinnes for tiltalens post II i) og II g), V e) og VI e).

B, født 0.0.1991, dømmes for overtredelse av
– Straffeloven § 268 annet ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 268 første ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 229 annet straffalternativ jf § 232
– Straffeloven § 223 første ledd
– Straffeloven § 257
– Straffeloven § 257 jf § 49
– Straffeloven § 270 første ledd nr. 1 jf annet ledd til fengsel i 5 – fem – år og 6 – seks – måneder.

Til fradrag i straffen kommer 267 – tohundreogsekstisju – dager for utholdt varetekt.
9. E, født 0.0.1992, dømmes for overtredelse av
– Straffeloven § 268 annet ledd jf § 267 første ledd
– Straffeloven § 223 første ledd
– Straffeloven § 257 jf § 49

til fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks måneder, hvorav 12 – tolv – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 3 – tre – år.

Til fradrag i straffen kommer 3 – tre dager for utholdt varetekt.

Sivile krav
1. G, F, B og E dømmes in solidum til innen 2 – to – uker å betale kr 10.500 til J, som erstatning for påførte utgifter og inntektstap.
2. G, F, B og E, dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker, å betale oppreisningserstatning på 60 000 – sekstitusen – kroner til J.
3. G, A, I og B, dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker å betale kr 4.100 til K, som erstatning for påløpte og fremtidige utgifter.
4. G, A og B, dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker, å betale oppreisningserstatning på 60 000 – sekstitusen – kroner til K.
5. F dømmes til, innen 2 – to – uker å betale oppreisningserstatning på 40 000 kroner til L.
6. A og B dømmes in solidum til, innen 2 – to -uker, å betale oppreisningserstatning på 40 000 – førtitusen – kroner til M.
7. H, D og B, dømme in solidum til, innen 2 – to – uker, å betale kr 4.800 til N, til erstatning for påførte utgifter.
8. H, D og B, dømmes in solidum til, innen 2 – to uker, å betale oppreisningserstatning på 40 000 – førtitusen – kroner til N.
9. A og B dømmes in solidum til, innen 2 – to uker, å betale oppreisningserstatning på 60 000 – sekstitusen – kroner til O.
10. H og B dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker, å betale P erstatning for påførte utgifter med 4.198- firetusenetthundreognittiåtte – kroner, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer.
11. H og B dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker, å betale oppreisningserstatning på 40 000 – førtitusen – kroner til P.
12. H og B dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker, å betale R erstatning for påførte utgifter med 535 – femhundreogtrettifem – kroner, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer.
13. H og B dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker, å betale oppreisningserstatning på 40 000 – førtitusen – kroner til O.
14. A, H, F, I og B dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker, å betale kr 1.186,- til Q. som erstatning for påført økonomisk tap.
15. A, H, F og B dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker, å betale oppreisningserstatning på 40 000 – førtitusen – kroner til Q,
16. A og B dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker, å betale kr 1.500,- til S, som erstatning for påført økonomisk tap.
17. A og B dømmes in solidum til, innen 2 – to uker, å betale oppreisningserstatning på 40 000 – førtitusen – kroner til S.
18. A og B dømmes in solidum til, innen 2 – to uker, å betale kr 2.395,- til T, som erstatning for påført økonomisk tap.
19. A og B dømmes in solidum til, innen 2 – to- uker, å betale oppreisningserstatning på 40 000 – førtitusen – kroner til T.
20. A og B dømmes in solidum til, innen 2 – to- uker, å betale oppreisningserstatning på 40 000 -førtitusen – kroner U Kongerud.
21. A, H, D og C dømmes in solidum til, innen 2 – to- uker, å betale oppreisningserstatning på 40 000 – førtitusen – kroner til V.
22. A, H, D og C dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker å betale kr 700,- til W, som erstatning for økonomisk tap.
23. A, H, D og C dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker, å betale oppreisningserstatning på 40 000 – førtitusen – kroner til W.
24. A og B dømmes in solidum til, innen 2 – to – uker til å betale 13 564 – ettusentrehundreogsekstifire – kroner i skadeserstatning til Skandiabanken.
25. B og H dømmes in solidum til, innen 2- to – uker, å betale 2 400 – totusenfirehundre – kroner i skadeserstatning til DnB Nor.

Oslo statsadvokatembeter, F og G har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Påtalemyndighetens anke gjelder straffutmålingen for A, D, C, B og E.

Anken fra G gjelder straffutmålingen og oppreisningserstatningen.

Anken fra F gjelder straffutmålingen.

Det er i saken også inngitt anke over tingrettens avgjørelse av spørsmålet om oppreisningserstatning fra de fornærmede J, K og O. Ankene fra J og K er rettet mot tiltalte G, mens anken fra O er rettet mot B.

Ankene er henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble holdt 22. – 25. oktober 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A, D, F, E, C, G, B og 15 vitner avga forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Aktor nedla slik påstand:

1 B, f. 0.0.1991

I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 7 – syv – år. Til fradrag kommer 352 dager for utholdt varetekt.

2 A, f. 0.0.1991

I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 5 – fem – år, som en fellesstraff med Oslo tingretts dom av 06.10.11, jf straffeloven § 28 b første ledd bokstav b). Til fradrag kommer 393 dager for utholdt varetekt.

3 G, f. 0.0.1992

I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 3 år og 6 måneder, som en fellesstraff med Oslo tingretts dom av 10.09.10, jf straffeloven § 28 b første ledd bokstav b).. Til fradrag kommer 12 dager for utholdt varetekt.

4 F, f. 0.0.1990

I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 3 år, som en fellesstraff med Oslo tingretts dom av 10.09.10, jf straffeloven § 28 b første ledd bokstav b). Til fradrag kommer 64 dager for utholdt varetekt.

5 E, f. 0.0.1992

I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 år. Til fradrag kommer 3 dager for utholdt varetekt.

6 D, f. 0.0.1993

I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 år og 6 måneder. Til fradrag kommer 39 dager for utholdt varetekt.

7 C, f. 0.0.1991

I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 år og 4 måneder, hvorav 4 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 3 år. Til fradrag kommer 18 dager for utholdt varetekt.

Bistandsadvokaten nedla slik påstand:
1 G dømmes til å betale oppreisningserstatning til K, fastsatt etter rettens skjønn.
2 G dømmes til å betale oppreisningserstatning til J, fastsatt etter rettens skjønn.
3 B dømmes til å betale oppreisningserstatning til O, fastsatt etter rettens skjønn.

Bs forsvarer, advokat Heidi Ysen, nedla slik påstand:

Anken i forhold til domfelte B forkastes.

As forsvarer, advokat Lars Leversen, nedla slik påstand:

Anken i forhold til domfelte A forkastes.

Gs forsvarer, advokat Randulf Schumann Hansen, nedla slik påstand:

G anses på mildeste måte.

Fs forsvarer, advokat Westeng, nedla slik påstand:

F anses på mildeste måte.

Es forsvarer, advokat Torgeir Tønsager Falkum, nedla slik påstand:

E anses på mildeste måte

Ds forsvarer, advokat Heidi Juritzen, nedla slik påstand:

Anken forkastes.

Cs forsvarer, advokat Kirsten Birgitte Sigmond, nedla slik påstand:

Anken forkastes.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten tar først stilling til ankene over straffutmålingen fra påtalemyndigheten vedrørende fem av de tiltalte, samt ankene over straffutmålingen fra G og F. Retten vil avslutningsvis behandle kravene om oppreisningserstatning fra de fornærmede J, K og O.

Straffutmåling – generelt

De tiltalte skal straffes for en rekke personran begått utendørs på offentlig sted øst i Oslo. Forbrytelsene fant sted over en periode på snaut seks uker fra 17. august til 27. september 2011, og alle skjedde sent på kvelden eller om natten. Tingretten har funnet de tiltalte i saken her skyldig i å ha begått til sammen 15 ran, hvorav 3 er subsumert som grove. I tilknytning til ranene er de tiltalte også funnet skyldige i tyveri, forsøk på tyveri og bedrageri. To av ofrene for grovt ran fikk kutt i ansiktet som måtte sys med flere sting, hvilket også førte til domfellelse for to tilfeller av legemsbeskadigelse. I tilknytning til 11 av ranene er de tiltalte også domfelt for frihetsberøvelse. Hva gjelder detaljene om hvilke straffbare forhold hver enkelt tiltalt er funnet skyldig i, vises det til tingrettens dom.

Samtlige ran ble begått av to eller flere gjerningsmenn i fellesskap, og ofrene var gjennomgående yngre menn som beveget seg alene på mørke/øde steder i byen – ikke sjelden i beruset tilstand. De fleste ofrene befant seg i nærområdet til egen bolig da de ble ranet. Fremgangsmåten under de ulike ranene var i stor grad den samme. Gjerningsmennene bestemte seg for å begå ran for å skaffe penger, og de dro sammen ut i byen for å søke etter personer som kunne ranes. Ranene var dermed til en viss grad planlagt, selv om det ikke kan legges til grunn at de tiltalte hadde diskutert detaljer i ranshandlingene i forkant.

Etter å ha identifisert egnede ofre, ble disse personene overfalt og tvunget til å gi fra seg bankkort med tilhørende pinkoder, mobiltelefoner og eventuelt andre eiendeler. Flere av de fornærmede ble truet med kniv eller softgun, mange ble tildelt slag og/eller spark mot ulike deler av kroppen, og de ble gjennomgående utsatt for mer eller mindre alvorlige verbale trusler. De fleste ransofrene ble etter overfallet holdt i sjakk i en kortere eller lengre periode av minst én gjerningsmann, mens en eller flere av de øvrige tok med seg fornærmedes bankkort til en minibank for å ta ut penger. Også i den perioden hvor de fornærmede var frihetsberøvet, ble flere av dem utsatt for ytterligere vold og trusler. De straffbare handlingene ble gjennomført med en klar rollefordeling mellom gjerningsmennene.

Hva gjelder nærmere detaljer i beskrivelsen av det enkelte ran, vises det til tingrettens dom – samt enkelte bemerkninger nedenfor. Som allerede nevnt, er tre av ranene i tiltalen subsumert som grove. Lagmannsretten er enig med tingretten i at flere av de øvrige ranene ligger i øvre sjikt av simpelt ran, på grensen mot hva som må anses som grovt.

Ranene har gjennomgående fått betydelige konsekvenser for de fornærmede, først og fremst i form av økt utrygghet ved ferdsel i byen og engstelse for å bevege seg alene etter mørkets frembrudd. De fleste av ransofrene hadde sterke reaksjoner umiddelbart etter ranet, men har opplevd gradvis bedring gjennom det året som har gått. Enkelte sliter imidlertid fortsatt. Ettervirkningene for de fornærmede er under enhver omstendighet et moment det må tas hensyn til ved straffutmålingen. Det må i tillegg legges vekt på den utrygghet denne typen kriminalitet skaper i befolkningen for øvrig. Utryggheten ble i dette tilfellet forsterket av ranenes hyppighet og den omfattende medieomtalen.

Påtalemyndigheten har under henvisning til blant annet Rt-2012-283 gjort gjeldende at lovendringen i 2010 om straffskjerpelse for grov vold m.m., jf. lov av 25. juni 2010 nr. 46, må slå inn ved straffutmålingen i saken her. Selv om forarbeidene til lovendringen ikke eksplisitt nevner ran, anføres det at straffenivået for ran generelt må skjerpes som en følge av den voldsutøvelse som har funnet sted. Tingretten har til dette bemerket følgende:

Retten er ikke enig i at det skal gjøres et generelt tillegg i straffutmålingen i denne saken. Når lovgiver har valgt ikke å gi en generell skjerpelse for ran med et voldselemet må det bety at straffenivået for denne typen forbrytelser som utgangspunkt og hovedregel forblir som tidligere. Det forholdet som ble behandlet i det refererte avgjørelse fra Høyesterett omhandler etter rettens syn vesentlig grovere tilfeller enn de tilfellene vi står ovenfor i denne saken. Høyesterett kom i den refererte saken til at man sto overfor «usedvanlige straffverdige handlinger» som måtte reflekteres i straffnivået, jf dommens premiss 31.

Etter lagmannsrettens syn kan Høyesteretts praksis ikke tas til inntekt for at lovendringen i 2010 skal føre til skjerpelse av straffenivået for ethvert ran som inneholder et element av vold. Høyesterett må forstås slik at straffskjerpelsen slår inn for ran der voldselementet er vesentlig, og der det blir brukt «… mer vold enn nødvendig for å sette ofrene ut av spill», slik også Borgarting lagmannsrett senere har lagt til grunn, blant annet i LB-2012-41086. I den saken som behandles i Rt-2012-283, er volden beskrevet som «usedvanlig brutal» og «så kraftig at det bare var tilfeldigheter som hindret dødelig utgang». Dommen kan likevel ikke forstås slik at straffskjerpelsen som ble vedtatt i 2010, først får betydning når volden i forbindelse med ran når et så ekstremt nivå som der.

I vår sak legger lagmannsretten til grunn at straffskjerpelsen i 2010 først og fremst får betydning ved utmåling av straff for de tre ranene som er grove, og da særlig i forhold til ranet i Vogts gate 00 (tiltalen post I mv.) og i Rosenhoffgata 7 B (tiltalen post II m) mv.). For de to sistnevnte ranenes del slår for øvrig straffskjerpelsen direkte inn ved at de tiltalte også er domfelt for legemsbeskadigelse, jf. straffeloven § 229, jf. § 232. Når voldselementet på denne måten pådømmes som egne straffbare forhold i konkurrens med ran, synliggjøres det at vi har å gjøre med uprovosert og grov vold utover det som omfattes av straffebestemmelsen om ran, og som ligger i kjerneområdet for straffskjerpelsen fra 2010. Det understrekes likevel at det for disse to ranenes del ikke skal skje noen «dobbel» straffskjerpelse som følge av at legemsbeskadigelsene pådømmes særskilt.

Straffutmåling – B

B skal straffes for 11 ran, hvorav 3 grove. I tilknytning til ranshandlingene skal B også straffes for 2 tilfeller av legemsbeskadigelse, samt 11 tilfeller av frihetsberøvelse. Domfellelsen omfatter for øvrig tyveri, forsøk på tyveri og bedrageri.

Tingretten fant, blant annet under henvisning til Borgarting lagmannsretts dom LB-2011-1947, at de forholdene B dømmes for, i utgangspunktet kvalifiserer til en straff av fengsel i 5 år. Etter lagmannsrettens syn ligger dette utgangspunktet noe for lavt. Ved sammenligningen med den nevnte dommen fra lagmannsretten må det legges betydelig vekt på at det i nærværende sak også skal utmåles straff for mange, og til dels alvorlige, tilfeller av frihetsberøvelse. Når det i tillegg ses hen til at straffenivået for de grove ranene i vår sak skal heves noe som følge av straffskjerpelsen i 2010, legger lagmannsretten til grunn at de forholdene B dømmes for, i utgangspunktet kvalifiserer til en straff av ubetinget fengsel i ca. 6 år. Retten har ved vurderingen av straffenivået også sett hen til Høyesteretts uttalelser i Rt-2012-283.

For Bs del legger retten i skjerpende retning vekt på han ved de fleste ranene var initiativtaker og inntok en lederrolle. B opptrådte aggressivt og truende, og det var han som utøvde det meste av volden mot de fornærmede. I den forbindelse nevnes særskilt ranet av K i Vogtsgate 00, hvor det legges til grunn at B tildelte fornærmede om lag 50 slag og spark, og at tiltalte i nær en time holdt en softgun rettet direkte mot fornærmedes hode. Også ved ranet av O i Rosenhoffgata 7 B var B den førende og den som sto for voldsutøvelsen – og den som holdt pistolen (softgun) mot fornærmedes hode i nær en time.

Det foreligger ingen formildende omstendigheter av betydning for straffutmålingen.

Etter en helhetsvurdering har lagmannsretten kommet til at straffen for B skal settes til fengsel i 6 år og 6 måneder. Varetektsfradraget utgjør 352 dager.

Straffutmåling – A

A skal straffes for 9 ran, hvorav 2 grove. I tilknytning til ranshandlingene skal A også straffes for 2 tilfeller av legemsbeskadigelse, samt 7 tilfeller av frihetsberøvelse. Domfellelsen omfatter for øvrig tyveri, bedrageri og overtredelse av straffeloven § 162 første ledd for oppbevaring av narkotika.

Tingretten har lagt til grunn at de forhold A straffes for, i utgangspunktet kvalifiserer til en straff av fengsel i 5 år. Etter lagmannsrettens syn ligger riktig utgangspunkt noe høyere, blant annet hensett til at straffskjerpelsen i 2010 får betydning ved utmålingen av straff for de to grove ranene. I denne forbindelse må det likevel ses hen til at A i forbindelse med ranet i Vogts gate 00 ble frifunnet for tiltalen om legemsbeskadigelse, idet tingretten la til grunn at A først sluttet seg til de øvrige gjerningsmennene på åstedet etter at fornærmede var påført kuttet i pannen. Lagmannsretten finner at utgangspunktet for straff i forhold til A ligger på ca. 5 år og 6 måneder.

I skjerpende retning skal det legges vekt på at tiltalte tidligere er domfelt for vinningskriminalitet. Hva gjelder hans rolle under ranene, må det legges til grunn at også A var sentral blant gjerningsmennene, selv om han ikke var førende på samme måte som tiltalte B.

I formildende retning skal det legges betydelig vekt på at A fullt ut har erkjent de forholdene han nå dømmes for. Straffeloven § 59 annet ledd kommer til anvendelse. I tillegg skal det vektlegges at A i utstrakt grad har forklart seg om de øvrige tiltalte som han begikk ranene sammen med. Som det fremgår av tingrettens dom, har dette hatt stor betydning for domfellelsen av andre gjerningsmenn, og da særlig tiltalte B. Etter lagmannsrettens syn bør tiltaltes tilståelser og hans bidrag til å opplyse saken under etterforskningen av andre gjerningsmenn føre til en reduksjon i straffen på ca. 1 år og 6 måneder.

Straffen for A fastsettes etter dette til fengsel i 4 år. Straffen er en fellesstraff med Oslo tingretts dom av 6. oktober 2011 på 57 timer samfunnsstraff for vinningskriminalitet, slik også tingretten la til grunn i sin dom. Varetektsfradraget utgjør 393 dager.

Straffutmåling – G

G skal straffes for 3 ran, hvorav 2 grove. I tilknytning til ranshandlingene skal G også straffes for 1 tilfelle av legemsbeskadigelse, samt 2 tilfeller av frihetsberøvelse. Domfellelsen omfatter for øvrig tyveri, forsøk på tyveri, bedrageri og narkotikaovertredelser.

Forsvarer har anført at G bør idømmes samfunnsstraff. Dette er lagmannsretten ikke enig i. G dømmes nå for meget alvorlige forbrytelser, og som tingretten peker på, taler tunge allmennpreventive hensyn mot at det idømmes en reaksjon i frihet, jf. straffeloven § 28 a første ledd bokstav b. I tillegg må det ved valg av straffereaksjon legges vekt på at G var fylt 19 år på gjerningstidspunktet, og at han er domfelt for ran to ganger tidligere.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at det for G nå skal utmåles en fellesstraff med Oslo tingretts dom av 10. september 2010 på 120 timer samfunnsstraff for simpelt ran. Etter lagmannsrettens syn ligger likevel en samlet straff av fengsel i 2 år og 7 måneder noe for lavt.

Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering at straffen for G bør settes til fengsel i 3 år. Det vises blant annet til tidligere bemerkninger om skjerpelse av straffenivået for de grove ranene. I skjerpende retning har lagmannsretten lagt vekt på tiltaltes tidligere domfellelser for ran. I formildende retning er det sett hen til Gs tilståelser, jf. straffeloven § 59 annet ledd. Det vises til tingrettens vurdering på dette punkt, som lagmannsretten slutter seg til. Hva gjelder anførslene om Gs personlige forhold, herunder hans psykiske helse, bemerkes at dette – i lys av sakens alvor – tillegges marginal vekt.

Straffutmåling – F

F skal straffes for 3 ran, hvorav 1 grovt. I tilknytning til ranshandlingene skal F også straffes for 3 tilfeller av frihetsberøvelse. Domfellelsen omfatter for øvrig tyveri og forsøk på tyveri.

Forsvarer har anført at F bør idømmes samfunnsstraff. Dette er lagmannsretten ikke enig i. F dømmes nå for flere alvorlige forbrytelser, og også i forhold til denne tiltalte taler tunge allmennpreventive hensyn mot at det idømmes en reaksjon i frihet, jf. straffeloven § 28 a første ledd bokstav b. Ved valg av straffereaksjon ses det ellers hen til at F var fylt 20 år på gjerningstidspunktet, og at han også tidligere er domfelt for ran.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at det også for F nå skal utmåles en fellesstraff med Oslo tingretts dom av 10. september 2010 på 90 timer samfunnsstraff for ran. Lagmannsretten finner likevel at en samlet straff av fengsel i 2 år og 2 måneder ligger noe for lavt.

Etter lagmannsrettens syn kvalifiserer de straffbare forholdene F skal dømmes for, i utgangspunktet til en straff av fengsel i oppunder 3 år. I den konkrete vurderingen av straffens lengde skal det i skjerpende retning legges vekt på at tiltalte tidligere er domfelt for ran. I formildende retning skal det ses hen til Fs erkjennelser av straffskyld, jf. straffeloven § 59 annet ledd. Det vises til tingrettens vurdering på dette punkt, som lagmannsretten slutter seg til.

Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten at straffen for F bør settes til fengsel i 2 år og 6 måneder.

Straffutmåling – E

E skal straffes for 1 grovt ran og 1 tilfelle av frihetsberøvelse. Domfellelsen omfatter for øvrig forsøk på tyveri.

Hva gjelder det faktum knyttet til ranet og frihetsberøvelsen som skal legges til grunn ved straffutmålingen for Es del, har forsvarer anført at tiltaltes rolle var svært begrenset. Tingretten har i sin dom lagt til grunn at E under store deler av hendelsesforløpet ved ranet i Sandakerveien ble sittende i bilen, men at han på ett eller annet tidspunkt gikk ned til elvebredden der fornærmede J ble holdt. Ifølge forsvarer er det ikke ført tilstrekkelig bevis for at tiltalte var nede ved elven på noe tidspunkt, hvilket etter hans oppfatning må få betydning for straffutmålingen – både ved valg av straffart og ved vurderingen av straffens lengde.

Etter lagmannsrettens syn har ikke spørsmålet om hvorvidt E var, eller ikke var, nede ved elven under ranet, noen betydning for straffutmålingen. Det er uomtvistet at han var med i bilen på vei til ransstedet, at han så at andre gjerningsmenn hadde medbrakt tape og kniv, og at han visste at noen skulle ranes. Det må legges til grunn at E ble værende i bilen mens J ble overfalt og dratt med ned til elvebredden, og det er uomtvistet at tiltalte på den ene eller den andre måten overtok Js bankkort – for så å oppsøke en minibank og forsøke å ta ut penger. Om bankkortet ble overtatt ved elven der J lå, eller om en av de andre gjerningsmennene ga kortet til E etter retur til bilen, spiller etter omstendighetene liten rolle.

Forsvarer har gjort gjeldende at E bør ilegges samfunnsstraff. Lagmannsretten er imidlertid enig med tingretten i at det ikke er grunnlag for idømmelse av samfunnsstraff her. Det vises til tingrettens vurdering på dette punkt, som er dekkende for lagmannsrettens syn. Grovt ran og frihetsberøvelse er alvorlige forbrytelser, og sterke allmennpreventive hensyn taler også i Es tilfelle mot en reaksjon i frihet. Etter rettspraksis er terskelen for bruk av samfunnsstraff ved denne typen kriminalitet svært høy når tiltalte var over 18 år på gjerningstidspunktet. Lagmannsretten kan ikke se at E befinner seg i noen klar rehabiliteringssituasjon, eller at det foreligger andre sterke grunner som kan begrunne bruk av samfunnsstraff i hans tilfelle.

Lagmannsretten finner at det også for denne tiltaltes del skal utmåles en fengselsstraff av ikke ubetydelig lengde. Det er imidlertid grunnlag for å gjøre en betydelig del av denne straffen betinget. Ved vurderingen av deldom har lagmannsretten, som tingretten, lagt vekt på tiltaltes unge alder, samt det faktum at han ikke tidligere er straffedømt. Det er videre sett hen til at E hadde en mindre fremtredende rolle under ranet enn de andre domfelte, selv om det understrekes at også hans oppgave – som var å gå i minibanken og forsøke å ta ut penger – var et sentralt ledd i ranshandlingen. Retten har for øvrig hensyntatt at E synes å være inne i en positiv utvikling på det personlige plan, både når det gjelder planlagt oppstart av rusbehandling, samt konkrete forhåpninger om å komme i arbeid.

Tingretten fant at straffen for E skulle settes til fengsel i 1 år og 6 måneder, hvorav 12 måneder ble gjort betinget med en prøvetid på 3 år. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering og er kommet til at påtalemyndighetens anke over straffutmålingen skal forkastes.

Straffutmåling – D

D skal straffes for 3 simple ran og 3 tilfeller av frihetsberøvelse. Domfellelsen omfatter for øvrig tyveri og bedrageri.

Tingrettens flertall kom til at det var grunnlag for å idømme D samfunnsstraff i 420 timer med en gjennomføringstid på 2 år. Subsidiær fengselsstraff ble satt til 1 år og 4 måneder. Under tvil er lagmannsretten kommet til at påtalemyndighetens anke over straffutmålingen ikke skal tas til følge.

Selv om ranene som D dømmes for, er subsumert som simple, er det tale om alvorlige forbrytelser. Ved alle tre anledninger ble det utøvd vold mot de fornærmede, alle tre ble truet med en pistollignende gjenstand, og alle ble frihetsberøvet. Terskelen for å anvende samfunnsstraff i dette tilfellet ligger etter rettens mening høyt, også tatt i betraktning at Høyesterett i flere dommer, blant annet i Rt-2010-1313 og Rt-2012-1322, har understreket at det ved 18 års alder for gjerningsmannen går et markert skille i valg av straffereaksjon.

Når lagmannsretten likevel har kommet til at det er grunnlag for å opprettholde dommen på samfunnsstraff for D, er avgjørelsen forankret i en helhetsvurdering av tiltaltes alder, hans nåværende livssituasjon og hans muligheter til en videre positiv utvikling. D er den yngste av de tiltalte i denne saken, han var 18 år og 5 måneder da ranene ble begått. Han går på skole, han får gode tilbakemeldinger fra kontaktlærer, og han har planer om videre utdanning. Fritiden bruker D for en stor del på aktiviteter knyttet til et band han spiller i, og han har selv forklart at han er blitt langt mer kritisk til hvilke personer han omgås med – og hvilke miljøer han vanker i. Lagmannsretten er enig med tingretten i at soning av en fengselsstraff kan virke ødeleggende på tiltaltes positive utvikling. D, som ikke tidligere er straffedømt, bør derfor etter lagmannsrettens syn få den sjansen som ligger i en dom på samfunnsstraff.

Tingretten har utmålt en samfunnsstraff på 420 timer, hvilket er det maksimale timetall som kan idømmes, jf. straffeloven § 28 a annet ledd bokstav a. D skal imidlertid også i samfunnsstraffen ha fradrag for utholdt varetekt. Tingretten har lagt til grunn at varetektsfradraget på 39 timer «er inkludert» i straffen på 420 timer. Etter lagmannsrettens syn må imidlertid varetektsfradraget komme til syne ved at det maksimale timetallet for samfunnsstraff reduseres. Det gjøres derfor en endring i tingrettens dom, domsslutningens punkt 4, selv om lagmannsrettens konklusjon for Ds del i realiteten innebærer at påtalemyndighetens anke forkastes.

Straffen settes etter dette til samfunnsstraff i 381 timer, uten at det gjøres endringer i gjennomføringsstid eller subsidiær fengselsstraff.

Straffutmåling – C

C skal straffes for 2 simple ran og 2 tilfeller av frihetsberøvelse.

Tingretten kom til at det var grunnlag for å idømme C samfunnsstraff i 222 timer med en gjennomføringstid på 1 år. Subsidiær fengselsstraff ble satt til 8 måneder. Lagmannsretten har, også her under tvil, kommet til at påtalemyndighetens anke over straffutmålingen ikke skal tas til følge.

Hva gjelder alvoret i de straffbare handlingene C dømmes for og terskelen for anvendelse av samfunnsstraff, vises det til lagmannsrettens bemerkninger knyttet til tiltalte D over. C dømmes for to av de samme ranene som D.

I helhetsvurderingen av om samfunnsstraff skal anvendes, har lagmannsretten også for Cs del lagt vekt på hans unge alder – han var 19 år på gjerningstidstidspunktet. Han hadde ingen pådriverrolle i ranene, og det kan etter omstendighetene virke noe tilfeldig at han ble med på dem. C er ikke tidligere straffedømt, og han har forklart at han nå har brutt med sin tidligere omgangskrets – hvor denne typen kriminalitet foregikk. Også C er, som D, sterkt engasjert i arbeid med musikk. Han er for tiden i arbeid, men også han har planer om videre skolegang – eventuelt innenfor musikkfaget. Lagmannsretten er enig med tingretten i at soning av en fengselsstraff kan virke ødeleggende på den positive utvikling tiltalte synes å være inne i. Også C bør derfor få den sjansen som ligger i en dom på samfunnsstraff.

Hva gjelder tingrettens utmåling av straffens lengde, 240 timer med 18 timers fradrag for utholdt varetekt, subsidiært 8 måneders fengsel, ligger dette etter lagmannsrettens syn noe lavt. Under henvisning til straffeprosessloven § 344 finner lagmannsretten likevel ikke grunn til å gjøre endringer i straffen.

Påtalemyndighetens anke over straffutmålingen for C blir etter dette forkastet.

Oppreisningserstatning

Etter anker fra tiltalte G og de fornærmede J, K og O skal lagmannsretten foreta en fornyet behandling av kravene om oppreisningserstatning. Ankene knytter seg til de tre ranene som i tingrettens dom er subsumert som grove. Det er ikke omtvistet at vilkårene for idømmelse av oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a) er oppfylt. Lagmannsretten skal derfor kun vurdere den konkrete utmålingen av erstatningsbeløpene.

Bistandsadvokaten har gjort gjeldende at det beløp på 60 000 kroner som ble utmålt til hver av de tre fornærmede i tingretten, er for lavt. Hun har vist til at det ikke finnes noe normert erstatningsbeløp for denne typen straffbare handlinger, men at det etter en konkret helhetsvurdering av blant annet handlingens grovhet og skadevirkningene for de fornærmede bør være grunnlag for å utmåle et erstatningsbeløp på 90 000 – 100 000 kroner til hver.

Forsvareren til tiltalte G har gjort gjeldende at tingrettens oppreisningserstatning ligger for høyt i forhold til rettspraksis. Det er fra denne siden anført at det ikke er grunnlag for noen generell oppjustering av erstatningsnivået, og at de erstatningsbeløpene som er utmålt av tingretten, derfor må settes ned.

Forsvareren til tiltalte B har anført at det ikke finnes grunnlag i relevant rettspraksis for noen heving av oppreisningserstatningen. Hun har utover dette også gjort gjeldende at retten, ved vurderingen av erstatningsbeløpet, må se hen til at tiltalte allerede er pålagt et formidabelt erstatningsansvar i saken, for både økonomisk og ikkeøkonomisk skade.

Lagmannsretten konstaterer at det ikke er etablert noe standardnivå for oppreisning ved ran. Ved fastsettelse av erstatningens størrelse må det derfor foretas en konkret, skjønnsmessig vurdering av omstendighetene knyttet til hvert enkelt ran og hver enkelt fornærmet. Oppreisningen skal etter forarbeidene kompensere for fysiske smerter, angst og psykisk lidelse, plager og ulemper ellers – samt reduksjon i livskvalitet som følge av den krenkelsen de fornærmede har vært utsatt for. Utgangspunktet for utmålingen bør tas i en objektivisert vurdering av handlingens grovhet og de følger den i alminnelighet vil ha.

Hendelsesforløpet under de tre grove ranene er nærmere beskrevet i tingrettens dom. Fornærmede K ble utsatt for betydelig vold ved om lag 50 slag og spark mot kroppen. Han ble siktet på med en gjenstand som for ham fremsto som en ekte pistol, og han var frihetsberøvet i en periode på nær en time. Situasjonen må ha vært svært skremmende, og K har da også opplevd betydelige ettervirkninger etter ranet i form av utrygghet, angst for å gå alene i byen, søvnproblemer og vekttap.

Også O ble overfalt og utsatt for betydelig vold. Også han ble truet med det han trodde var en ekte pistol, og i likhet med K var han frihetsberøvet i nær en time. Hva gjelder J, ble han ikke holdt frihetsberøvet så lenge som de andre. Han ble imidlertid også utsatt for slag og trusler, og han ble fullstendig fratatt bevegelsesfriheten ved at han ble tapet på hender og føtter. Han fikk også tape foran både munn og nese, hvilket må ha vært spesielt skremmende – ikke minst fordi han ble ført ned til bredden av Akerselva og opplevde sterk frykt for å bli kastet i vannet.

Lagmannsretten har ved den konkrete vurderingen for hvert av de tre grove ranene sett hen til blant annet LB-2005-106545 og LA-2005-79453. Av nyere rettspraksis har retten særlig funnet veiledning i LB-2011-39351 og i Høyesteretts dom av 18. oktober 2012, HR-2012-1975-A. Sistnevnte avgjørelse gjaldt oppreisning etter at domfelte var funnet skyldig i legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter, men Høyesterett har i dommen flere prinsipielle uttalelser med overføringsverdi til vår sak. I dommen legges det blant annet til grunn at straffenivået i en sak ofte kan gi veiledning også for oppreisningsnivået, med den konsekvens at en generell heving av straffenivået også vil kunne ha betydning for oppreisningsnivået. Det vises i den forbindelse til lagmannsrettens drøftelse av straffskjerpelsen som ble vedtatt i 2010, og til rettens oppfatning av hvilken betydning skjerpelsen har for straffenivået for de grove ranene i saken her.

I saken som ble behandlet i HR-2012-1975-A, ble fornærmede utsatt for massiv vold. Han fikk større skader enn de fornærmede i vår sak, og må sies å ha blitt utsatt for en større totalbelastning enn J, K og O. Også saksforholdet i lagmannsrettsdommen fra 2011 må anses mer alvorlig enn i vår sak. Med utgangspunkt i et erstatningsbeløp på 80 000 kroner i begge de to nevnte dommene, finner lagmannsretten at J, K og O hver skal tilkjennes 70 000 kroner i oppreisningserstatning.

Selv om oppreisningsbeløpet til tre av de fornærmede i saken nå heves til 70 000 kroner, understreker lagmannsretten at G (i forhold til J og K) og B (i forhold til O) fortsatt er solidarisk ansvarlig med øvrige tiltalte for 60 000 kroner av erstatningsbeløpet, slik det fremgår av tingrettens dom, domsslutningen om de sivile krav, pkt. 2, 4 og 9.

* * *

Saksomkostninger er ikke påstått for noen av de tiltalte, og idømmes ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning
1. I tingrettens dom, domsslutningens punkt 1, gjøres den endring at straffen for G settes til fengsel i 3 – tre – år.
2. I tingrettens dom, domsslutningens punkt 2, gjøres den endring at straffen for A settes til fengsel i 4 – fire – år. Til fradrag i straffen kommer 393 – trehundreognittitre – dager for utholdt varetekt.
3. I tingrettens dom, domsslutningens punkt 4, gjøres den endring at straffen for D settes til samfunnsstraff i 381 – trehundreogåttien – timer med en gjennomføringstid på 2 – to – år.
4. I tingrettens dom, domsslutningens punkt 5, gjøres den endring at straffen for F settes til fengsel i 2 – to – år og 6 – seks – måneder.
5. I tingrettens dom, domsslutningens punkt 8, gjøres den endring at straffen for B settes til fengsel i 6 – seks – år og 6 – seks – måneder. Til fradrag i straffen kommer 352 – trehundreogfemtito – dager for utholdt varetekt.
6. Anken over straffutmålingen for E forkastes.
7. Anken over straffutmålingen for C forkastes.
8. G dømmes til å betale 70.000 – syttitusen – kroner i oppreisningserstatning til K innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dommen.
9. G dømmes til å betale 70.000 – syttitusen – kroner i oppreisningserstatning til J innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dommen.
10. B dømmes til å betale 70.000 – syttitusen – kroner i oppreisningserstatning til O innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dommen.

Les mer om retten til bistandsadvokat etter ran og om hvordan man bytter bistandsadvokat.