Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
Fornærmede ble utsatt for voldtekt av en annen mann, samt voldelige handlinger. Tiltalte ble dømt til 4 år og 6 måneders fengsel og til å betale 150 000 kroner i oppreisning.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Vestfold og Telemark den 23. juli 2012, er A, født 0.0.1976, satt under tiltale ved Nordre Vestfold tingrett for overtredelse av: Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie. Grunnlag: Tirsdag 1. mai 2012 i –gate 00 i X, bandt han B fast til en seng, dro av ham buksen og trusen og førte sin penis inn i Bs endetarm. Da B forsøkte å motsette seg dette slo han B mot halsen og/eller rispet ham med en kniv ved analåpningen og/eller påførte ham strømstøt med en avkuttet ledning. Han tvang deretter B til å gå inn i stuen og bøye seg over en sofa, hvoretter han på nytt dro av ham buksen og trusen og førte sin penis inn i endetarmen hans. Nordre Vestfold tingrett avsa 24. september 2012 dom med slik domsslutning: 1. A, født 0.0.1976, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a) jf. annet ledd bokstav a) til en straff av fengsel i 4 – fire – år og 6 – seks – måned Dette er en fellesstraff med den betingede del av Nordre Vestfold tingretts dom av 15.08.2011, jf. straffeloven § 54 nr. 3. Til fradrag pr. 24.09.2012 kommer 145 – etthunderogførtifem – dager for utholdt varetekt. 2.1. A dømmes til å betale kr 935,- kronernihundreogtrettifem til B for lidt tap med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling finner sted 2.2. A dømmes til å betale et oppreisningsbeløpt på kr. 150.000,- kroneretthundreogfemtitusen – til B med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling finner sted. Erstatningskravene forfaller til betaling 14 dager fra forkynnelsen av denne dom.» A har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet samt avgjørelsen av de sivile kravene. Ved Agder lagmannsretts beslutning av 23. oktober 2012 ble anken henvist til ankeforhandling. Det ble videre besluttet ny behandling av de sivile kravene. Ankeforhandling med lagrette ble avholdt i Agder lagmannsrett i Nordre Vestfold tingretts lokaler i Horten i tidsrommet 12. – 14. februar 2013. A møtte sammen med sin forsvarer og avga forklaring. Han erkjente seg ikke straffskyldig. Fornærmede møtte sammen med bistandsadvokaten og avga forklaring før tiltalte. Det ble videre hørt åtte vitner, hvorav to var sakkyndige vitner, og foretatt dokumentasjon som framgår av rettsboken. Lagretten er forelagt følgende spørsmål: «Hovedspørsmål: (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte A skyldig i ved vold eller truende atferd å ha skaffet seg seksuell omgang ved å ha forholdt seg slik: Tirsdag 1. mai 2012 i — gate 00 i X, bandt han B fast til en seng og/eller slo han mot halsen med en kniv eller saks og/eller rispet han med en kniv ved analåpningen og/eller påførte han strømstøt med en avkuttet ledning og dro av B buksen og trusen og førte sin penis mot og/eller inn i analåpningen hans, og/eller tvang B til å gå inn i stuen etter at han hadde utført den beskrevne vold, hvoretter han tvang B til bøye seg over en sofa, dro av han buksen og trusen og førte sin penis mot og /eller inn i analåpningen hans. Tilleggsspørsmål (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Omfatter den i spørsmål 1 nevnte seksuelle omgang samleie?» Lagretten besvarte begge spørsmål med «Ja, med flere enn seks stemmer». Lagmannsretten besluttet å legge lagrettens kjennelse til grunn og har ved dette tilkjennegitt at også den har funnet tilstrekkelig bevismessig grunnlag for tiltaltes straffeskyld. Avgjørelsen av skyldspørsmålet er den samme som i tingretten, og det foreligger ikke slike ekstraordinære omstendigheter som tilsier at lagmannsretten etter retningslinjene i nyere høyesterettspraksis skal begrunne avgjørelsen om å godta lagrettens svar. Tiltalte skal etter dette dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a. Aktor har lagt ned slik påstand: «A født 0.0.1976 dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a til en straff av fengsel i 5-fem- år, alt som en fellesstraff med betinget del av Nordre Vestfold tingretts dom av 15.08.2011 jf straffeloven § 54 nr. 3. Han tilkommer 288 -tohundreogåttiåtte- dager i fradrag for utholdt varetekt per 14.02.2013.» Bistandsadvokaten har lagt ned slik påstand: «A dømmes til å betale B kr 935 i lidt tap med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling finner sted. A dømmes til å betale B oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling finner sted.» Forsvareren har lagt ned slik påstand: «Tiltalte blir å anse på mildeste måte.» Lagmannsretten, fagdommerne, lagrettens ordfører og de tre uttrukne lagrettemedlemmene, legger innenfor rammen av lagrettens avgjørelse og med de samme beviskrav som under skyldspørsmålet følgende faktiske forhold til grunn for straffutmålingen: Tiltalte, A, og fornærmede, B, traff hverandre i forbindelse med at de sonet hver sin dom ved Sem fengsel. Ettersom de begge var fra X, og begge skulle løslates i slutten av april 2012, avtalte de i fengselet at de etter soningen skulle møtes i X for å finne på noe sammen. De utvekslet derfor telefonnummer. Tiltalte ble løslatt 24. april 2012, mens fornærmede ble løslatt 26. april 2012. 27. april 2012 tok tiltalte kontakt med fornærmede på telefon, og de avtalte at han skulle komme på besøk til fornærmede i hans leilighet i –gate 00 i X. I de påfølgende dagene var tiltalte og fornærmede en del sammen, i det alt vesentlige hjemme i leiligheten til fornærmede. Begge har opplyst at de under sitt samvær i leiligheten misbrukte amfetamin og hasjisj. Ved en anledning, etter alt å dømme på kvelden fredag 27. april, dro de også en tur på byen etter først å ha ruset seg. På et utested traff de C. Han ble også med hjem til tiltalte hvor festen fortsatte. På et tidspunkt ut på kvelden/natten dro tiltalte og C hjem til tiltalte på Y hvor de iflg. tiltalte hadde sex. Fra mandag 30. april var tiltalte og fornærmede på nytt sammen i leiligheten til fornærmede hvor de fortsatte å ruse seg på amfetamin. Fornærmede, som iflg. sin forklaring hadde brukt amfetamin over flere dager, ble på et tidspunkt natt til tirsdag 1. mai svært trøtt og la seg på senga og sovnet. Fornærmede våknet ved at han fikk elektriske støt fra en avklippet lampettledning flere steder på kroppen. Det var tiltalte som sto ved siden av senga og ga ham støtene. Han hadde på forhånd bundet fornærmede på hender og føtter og videre bundet bena fast til senga. Han var bundet med tøyremser som tiltalte hadde klippet ut fra en morgenkåpe og en tskjorte samt en avklippet ledning til øretelefoner. Da fornærmede prøvde å komme løs, slo tiltalte ham over halsen, mens han holdt en saks og en kniv eller to sakser i hånden. Fornærmede ble som følge av dette påført bl.a. noen risp på venstre side av halsen nedenfor øret. Etter dette ble fornærmede kommandert til å legge seg på magen. Fornærmede turde ikke gjøre annet enn det tiltalte sa. Tiltalte dro deretter ned buksen og underbuksen hans og førte sin penis inn mellom rumpeballene hans og presset den mot endetarmsåpningen. Iflg. fornærmedes presisering i sin forklaring under ankeforhandling lyktes ikke tiltalte med å trenge helt inn, men lagmannsretten legger til grunn at han i det minste presset penis inn i endetarmsåpningen. Tiltalte var imidlertid ikke fornøyd med denne stillingen, og han beordret derfor fornærmede inn i stua og til å bøye seg over armlenet til sofaen. Her rispet han fornærmede i rumpesprekken med kniven eller saksen hvoretter han på nytt førte penis inn mellom rumpeballene og presset den mot endetarmsåpningen. Også på dette punkt presiserte fornærmede under ankeforhandlingen at tiltalte forsøkte å presse seg helt inn, men ikke klarte dette. Lagmannsretten legger også i denne situasjonen til grunn at penis i det minste ble ført inn i endetarmsåpningen. Etter dette oppholdt de seg sammen i leiligheten en stund. De røkte bl.a. noe hasjisj. Tiltalte forlot stedet ca. kl. 16.00 med taxi. Tidspunktet for det straffbare forhold synes noe usikkert, og det lar seg ikke tidfeste nærmere enn at det har vært en gang i løpet av dagen og fram til noe før kl. 16.00. Fornærmede har for sin del ikke vært i stand til å tidfeste hendelsene, mens tiltalte har forklart at de hadde gjensidige frivillige anale samleier tidlig på morgenen 1. mai. Etter at tiltalte hadde forlatt leiligheten, gikk fornærmede og la seg og sov fram til ut på dagen en gang 2. mai. Vitnet D som er leder av et kommunalt rusprosjekt og kontaktperson for fornærmede, oppsøkte ham ca. kl.13.00 2. mai. Først etter en stund etter at hun hadde ringt på, åpnet han døra, og han kom da ut med en søppelbøtte hvor han hadde samlet sammen en del tøyremser og ledninger. Noe motvillig forklarte han etter hvert hva han hadde vært utsatt for, i det alt vesentlige i samsvar med hans senere forklaring til politiet og til retten i to instanser. D reagerte kraftig på det han forklarte og spurte om han skulle anmelde forholdet. Dette ønsket fornærmede ikke med en gang, men hun fikk etter hvert overtalt ham til å gå med på å oppsøke lege og til å anmelde forholdet. Hun ble derfor med ham samme dag til hans fastlegekontor hvor han ble undersøkt av lege Kari Wessel Larsen. Av legeerklæringen hennes framgår at fornærmede var påført overflatiske risp, bl.a. på venstre side av halsen og i rumpesprekkens øvre del samt et par sår bak venstre øre og et mindre hematom på øre. Dagen etter ble forholdet anmeldt til politiet og det ble foretatt en SO-undersøkelse på Horten legevakt ved lege Heidi Rieser og SO-sykepleier Kristine Kristiansen. I forbindelse med etterforskingen innhentet politiet en rettsmedisinsk erklæring fra medisinsk ansvarlig lege ved SO-mottaket i Vestfold Ole Henrik Augestad. Det var fra politiet anmodet om en sammenholding av funn ved legeundersøkelsen opp mot fornærmedes forklaring. Erklæringen ble avgitt 6. juni 2012 og hadde slik konklusjon: «Ut fra mandatet ønskes det at de funn som er gjort i forbindelse med legeundersøkelsen 03.05. 2012 sammenholdes med den forklaring fornærmede har gjort av hendelsesforløpet. Viser til beskrivelser og vurderinger av funn. De skader som er beskrevet kan være i samsvar med pasientens forklaring, og det foreligger ingen funn som er uforenlig med pasientens forklaring». Augestad har som sakkyndig vitne under ankeforhandlingen redegjort for vurderingen. Når det gjelder en mindre hudskade på venstre håndflate, bekreftet han at såret kunne være en følge av et strømstøt over noe tid, slik at det kan ha utviklet seg varme som igjen har forårsaket et brannsår. Han understreket imidlertid at det var svært vanskelig å gi noen sikker skademekanisme for dette funnet. Politiet gjennomførte åstedsundersøkelse 4. mai, og det ble tatt beslag i en del klær mv. I tillegg hadde fornærmede og vitnet D innlevert til politiet dagen i forveien den foran nevnte bøtte hvor fornærmede hadde samlet sammen div. tøyremser, en morgenkåpe med et avklippet stykke, en tskjorte med et avklippet stykke samt noen avklippede ledninger, herunder til en lampett. I tillegg innleverte fornærmede til politiet 7. mai to sakser og en kniv samt to øretelefoner og en kontakt fra en avklippet øretelefonledning. Fra prøver fra knivskaftet og et av saksehåndtakene er det påvist tiltaltes DNA-profil ved senere sakkyndig undersøkelse ved Folkehelseinstituttet. Lagmannsretten har mht. de faktiske forhold som legges til grunn for straffutmålingen, bygget på fornærmedes forklaring som etter lagmannsrettens syn er sterkt underbygget av de medisinske funn og de kriminaltekniske beslagene fra leiligheten. Bevisene sett i sammenheng etterlater ikke noen rimelig tvil om at det fornærmede har forklart om de avgjørende detaljer i hendelsesforløpet er korrekte. Tiltalte A er en 36-årig mann, opprinnelig fra Somalia, men nå bosatt i X. For tiden er han innsatt i varetektsfengsel. Han er ellers overflatebehandler av yrke, men har de siste årene ikke vært i arbeid, og han har ingen formue. Tiltalte er for øvrig ugift uten forsørgelsesbyrder. Han er tidligere domfelt syv ganger, i det vesentlige for vinningsforhold. Den siste dommen, Nordre Vestfold tingretts dom av 15. august 2011 på fengsel i ett år, hvorav to måneder betinget, omfattet straffeloven § 196 første ledd og § 200 annet ledd første punktum. Det skal nå utmåles straff for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a. Forholdet er begått i prøvetiden for den betingede del av Nordre Vestfold tingretts dom som omfattet sedelighetsforbrytelser overfor tre barn, og lagmannsretten finner at det bør avsies en fellesstraff med den betingede delen, jf. straffeloven § 54 nr. 3. Det foreligger flere skjerpende omstendigheter i saken. For det første hadde tiltalte, som nevnt, kort tid i forveien sonet en dom som omfattet seksuelle krenkelser av barn. Det må anses graverende at han begår en ny grov seksualforbrytelse kort tid etter soningen av denne dommen. Videre er det straffbare forhold begått i fornærmedes eget hjem hvor han må ha krav på å være i fred og skal føle seg trygg. Tiltalte har opptrådt planmessig ved å binde fornærmede mens han sov, og han har brukt vold med et sadistisk islett ved at det er gitt elektriske støt med en avklippet lampettledning. Hans opptreden for øvrig med å utstyre seg med kniv og saks eller to sakser og rispe fornærmede flere steder, må også utvilsomt ha vært svært skremmende. Forholdet innebærer en grov integritetskrenkelse av fornærmede. Dette gjelder selv om det ikke kan legges til grunn at tiltalte lyktes i å trenge helt inn i endetarmen, og den seksuelle omgangen ikke var av langvarig art. Allmennpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende i saken. Straffenivået for voldtekt er skjerpet vesentlig de senere år og særlig etter lovendringen 25. juni 2010 hvor minstestraffen for overtredelser av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a ble hevet til fengsel i tre år. I lovforarbeidene, jf. Prop. 97 L pkt. 5.1.2.3- normalstraffenivået for voldtekt som omfattes av minstestraffen – framgår at lovgiver har forutsatt at normalstraffenivået skal være fengsel i fire år. Høyesterett har i nyere rettspraksis lagt til grunn det forutsatte normalstraffenivået, jf. bl.a. Rt-2011-734 avsnitt 12, Rt-2012-1084 og Rt-2012-1827. Lagmannsretten er kommet til at i denne saken når straffen fastsettes som en fellesstraff med den betingede delen av Nordre Vestfold tingretts dom av 15. august 2011 og med bakgrunn i de skjerpende omstendighetene, må straffen settes noe over det forutsatte normalstraffenivået. Ved den konkrete utmålingen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet på fire, fagdommerne Aartun og Jansen og meddommerne Lankosz-Berdychowska og Mortensen, er komme til at den straffen tingretten fastsatte, fengsel i fire år og seks måneder, kan anses passende. Et mindretall på tre, lagdommer Linnestad og meddommerne Tisjø Ellefsrød og Joteig Kristiansen, finner de skjerpende omstendighetene så tungtveiende at straffen bør settes til fengsel i fem år. Straffen settes dermed i samsvar med flertallets votum til fengsel i fire år og seks måneder. Det er enighet om at varetekstfradraget pr. i dag utgjør 289 dager. Bistandsadvokaten har på vegne av fornærmede fremmet krav på erstatning med kr 935,- og oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3. Hun har gjort gjeldende at oppreisningen bør settes til kr 175.000,-. Forsvarer har på vegne av tiltalte ikke bestridt erstatningskravet eller grunnlaget for oppreisningen, men har gjort gjeldende at det ikke er grunn til å gå over Høyesteretts norm på kr 150.000,- når det gjelder oppreisningen. Lagmannsretten tar etter dette erstatningskravet til følge. Når det gjelder oppreisningskravet, finner lagmannsretten det klart at vilkårene for å idømme slik erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3 er tilstede og at slik oppreisning skal idømmes. Når det gjelder beløpets størrelse, har Høyesterett i Rt-2011-743 lagt til grunn en veiledende norm på kr 150.000,-, avsnitt 19. For å fravike denne normen må det foreligge «særlige grunner», jf. Rt-2003-1580. Selv om det i saken er en del skjerpende omstendigheter, finner ikke lagmannsretten at det er et slikt markant avvik at den veiledende normen bør fravikes. Lagmannsretten er således enig med tingretten i at oppreisningsbeløpet settes til kr 150.000,- og kan for øvrig også slutte seg til tingrettens nærmere begrunnelse på dette punkt. Tingrettens dom, domsslutningens pkt. 2.1 og pkt. 2.2, blir etter dette å stadfeste. Saksomkostninger idømmes ikke, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd. Dommen er avsagt under dissens når det gjelder straffutmålingen. For øvrig er den enstemmig. Ved avgjørelsen av de sivile kravene har bare fagdommerne deltatt. Domsslutning 1. A, født 0.0.1976, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a til en straff av fengsel i 4 – fire – år og 6 – seks – måneder som en felles straff med den betingede del av Nordre Vestfold tingretts dom av 15. august 2011, jf. straffeloven § 54 nr. 3. Ved soningen gjøres fradrag med 289 – tohundreogåttini – dager for utholdt varetektsfengsel, jf. straffeloven § 60. 2. Nordre Vestfold tingretts dom av 24. september 2012, domsslutningens post 2.1 og post 2.2, stadfestes. 3. Saksomkostninger idømmes ikke.
Les mer om retten til bistandsadvokat etter voldtekt og seksuelle overgrep.
