Fornærmede ble utsatt for forsøk på voldtekt til samleie. Fornærmede var på tidspunktet 15 år, og tiltalte 65 år. Tiltalte ble dømt til 2 år og 3 måneders fengsel, samt til å betale 150 000 kroner i oppreisning. for voldtekten.

 

Saken gjelder bevisanke i straffesak.
Nordhordland tingrett avsa 21.05.2012 dom med slik domsslutning:
A, født 0.0.1939, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a jf straffeloven § 49 og straffeloven § 196 første ledd jf. straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 2 år og 6 mnd.
Fullbyrdelsen av 6 – seks – mnd av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år.
A dømmes til å betale 125 000 – etthundreogfemogtyvetusen – kroner som oppreisning til B innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
A har i rett tid anket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og det sivile rettskravet som tingretten pådømte til fordel for fornærmede.
Ved lagmannsrettens beslutning datert 14.06.2012 ble anken i sin helhet henvist til ankeforhandling.
Påtalemyndigheten har deretter fremmet det samme tiltalevedtaket for lagmannsretten som for tingretten. Tiltalevedtaket, som er datert 17.01.2012, lyder slik:
I Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a jf straffeloven § 49
for ved vold eller ved truende adferd å ha forsøkt å skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie.
Grunnlag:
Ved en anledning sommeren 2005 på bopel på X, holdt han B fast og førte en eller flere fingre inn i skjeden hennes, gned penis flere ganger mellom kjønnsleppene hennes og forsøkte å føre penis inn i hennes skjede. Han lyktes ikke fordi hun vred seg unna og sparket han.
II Straffeloven § 196 første ledd
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år
Grunnlag:
Til tid og sted som nevnt i post I, forholdt han seg som der beskrevet overfor B, født 0.0.90.

Det fremgår av tiltalevedtaket at det tas forbehold om nedleggelse av påstand om pådømmelse av fornærmedes sivile krav.
Ankeforhandling ble holdt i lagmannsrettens lokaler i Bergen i tidsrommet 14.01.-16.01. 2013. Tiltalte, som gav forklaring, møtte sammen med sin forsvarer, advokat Jostein Alvheim. For påtalemyndigheten møtte statsadvokat Randi L. Gabrielsen. Som bistandsadvokat for fornærmede møtte advokat A Drægebø. Bevisførselens art og omfang fremgår av rettsboken.
A, som er født 0.0.1939, bor Y, 0000 Y. Han er pensjonist, ugift/ikke samboende og har ingen forsørgelsesbyrde. Han mottar pr. år ca. 215 000 kroner i pensjon og har ingen formue. Han er tidligere ustraffet. Han erkjente ikke straffeskyld etter tiltalevedtakets post I, men delvis straffeskyld etter post II.
Lagretten er innen rammen av tiltalevedtaket forelagt 2 hovedspørsmål, som begge er besvart med «ja, med flere enn 6 stemmer».
Lagmannsrettens juridiske dommer legger lagrettens svar til grunn for sakens videre behandling. Tiltalte blir etter dette å domfelle for forbrytelse mot straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a jf. straffeloven § 49 og straffeloven § 196 første ledd.
Når det gjelder den nærmere beskrivelse av de straffbare forholds objektive og subjektive sider, vises til lagmannsrettens domsgrunner nedenfor.
 
Straffutmåling

Ved reaksjonsfastsettelsen legger lagmannsretten til grunn det samme beviskrav som ved avgjørelsen av skyldspørsmålet, nemlig at rimelig tvil om faktum skal komme tiltalte til gode, herunder ved fastleggingen av det straffbare forholds samlede omfang.
I faktisk henseende legges til grunn som bevist at tiltalte og fornærmede ble kjent med hverandre i 2004. Fornærmede kom til Norge da hun var ca. 4 år som adoptivbarn fra Z [land i Europa]. Lagmannsretten kommer noe tilbake til fornærmedes bakgrunn nedenfor i forbindelse med det sivile rettskravet som er reist i saken.
Fra tingrettens domsgrunner gjengis følgende, og som i tilstrekkelig grad beskriver den helt innledende kontakten mellom tiltalte og fornærmede:
[…]
«Tiltalte og fornærmede B var i 2004 – 2006 bosatt nær hverandre på X. De ble kjent ved en anledning da fornærmede hjalp med opprydding utenfor den lokale kirken hvor tiltalte var kirketjener og fungerte nærmest som en vaktmester. Etter opprydding av materialer i forbindelse med arbeider på kirken ble det slik at fornærmede ble med tiltalte hjem og fikk middag hos ham. Den første kontakten ble etablert i 2004 da fornærmede var 14 år og tiltalte var 65 år.
Tiltalte og fornærmede utviklet etter hvert en form for vennskap ved at fornærmede ofte var hjemme hos tiltalte og spiste middag. Han gav henne og sigaretter. Hun fikk etter hvert også penger som hun brukte på snop og snacks i tillegg til at han holdt henne med røyk. Tiltalte var engasjert i kirkelig arbeid og i ungdomsarbeid, som fotokurs for ungdom i regi av Æ. Han hadde og kurs på skolen.
Etter hvert kjørte tiltalte fornærmede til skolen om morgenen fordi hun ikke orket å ta bussen, da hun lett ble bilsyk. Partene bodde slik til at tiltalte kunne passe henne opp om morgenen når hun skulle på skolen da han observerte henne fra sin egen leilighet. Denne kjøringen tiltok. Tiltalte beskriver at han også kjørte henne til andre aktiviteter og de dro og på tur sammen.
[…] »
I faktisk sammenheng legges til grunn at fornærmede i den perioden hun oppholdt seg sammen med tiltalte mottok ca. 3 000 – 4 000 kroner. Etter bevisførselen er det ikke holdepunkter for at dette var pengegaver som kan knyttes til det seksuelle overgrepet som saken her gjelder. Tiltalte har for øvrig fremholdt at han også gav penger til fornærmedes tvillingbror.
Lagmannsretten bygger på dette i fortsettelsen.
Kontakten mellom tiltalte og fornærmede fikk etter hvert et mer intimt preg. Fornærmede har fremholdt, og dette er langt på vei også bekreftet av tiltalte, at tiltalte i flere forskjellige sammenhenger begynte å spørre henne ut om kjærester og seksuelle erfaringer. Fornærmede følte dette vanskelig, men etter hvert begynte hun å fortelle litt om egne følelser og erfaringer. Hun var etter det opplyste uten seksuell erfaring da forholdet i tiltalevedtaket skjedde våren/sommeren 2005. Tiltalte har fortalt at han etter hvert ble glad i fornærmede.
Forholdet i tiltalen fant sted i forbindelse med at fornærmede var sammen med tiltalte i hans bolig i Y. Fornærmede har fremstilt det slik, som legges til grunn av lagmannsretten som bevist, at hun angjeldende dag hadde flåttbitt på ryggen og ned under bukselinningen. Hun spurte tiltalte om hjelp til å fjerne flått, og tiltalte benyttet da anledningen til å trekke ned buksen og trusen hennes.
Lagmannsretten legger til grunn at fornærmede selv ikke tok noe initiativ til det som skjedde.
Tiltalte festet deretter et livtak på fornærmede og bar henne bort på en sofa. Han la seg oppå henne, og tok deretter ned egne benklær og undertøy. Han førte en eller flere fingre inn i skjedeåpningen hennes og gned penis mellom hennes ytre kjønnslepper. Fornærmede har fremholdt, som legges til grunn som bevist, at hun sa «gi deg», eller lignende, samtidig som hun forsøkte å komme seg løs. Tiltalte festet deretter et grep rundt hennes armer samtidig som vekten hans hindret henne å komme løs. Lagmannsretten legger til grunn som bevist at tiltalte ved slik maktanvendelse deretter forsøkte å tiltvinge seg vaginalt samleie med fornærmede, men avstod ufrivillig fordi fornærmede klarte å sparke seg løs fra hans grep. Hun forlot deretter stedet.
Tiltalte har på sin side erkjent den seksuelle omgangen, men bestridt bruk av vold.
Lagmannsretten legger til grunn at en i saken står overfor en alvorlig integritetskrenkelse av en jente som på gjerningstiden var vel 15 år. Tiltalte var ca. 65 år gammel. Tiltaltes handling rammes som en forsettlig forbrytelse mot straffeloven § 192 første ledd bokstav a) jf. annet ledd bokstav a) jf. § 49 og straffeloven § 196 første ledd.
Ved reaksjonsfastsettelsen legger lagmannsretten til grunn at allmennpreventive hensyn veier tungt i saker av denne karakter, og at lovgiver over mange år har tatt til orde for en skjerping av utmålingspraksis i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn og unge. Individuelle forhold på tiltaltes side må således tre i bakgrunnen ved den konkrete straffutmåling. Slik skjerping av straffeutmålingspraksis er fulgt opp av domstolene, og særlig etter vedtagelsen av ny straffelov i 2005, og ytterligere ved endringsloven som trådte i kraft straks 25.06.2010. Se ellers Høyesteretts uttalelser om behov for skjerping utmålingsnivået så tidlig som i Rt-1994-1552 og Rt-1999-363.
Ved lov 25. juni 2010 nr. 46 ble minstestraffen for voldtekt til samleie hevet fra to til tre års fengsel. Endringen hang sammen med en mer omfattende revisjon av straffeloven 1902, hvor siktemålet var «å få høyere normalstraffnivåer» for en del alvorlige forbrytelser, herunder seksuallovbrudd, jf. Prop.97 L (2009-2010) side 5. Høyesterett i storkammer hadde Rt-2009-1412 og Rt-2009-1423 kommet til at tilsvarende uttalelser om økt normalstraffnivå i motivene til straffeloven 2005 ikke kunne ha noen selvstendig vekt ved straffutmålingen for handlinger foretatt før vedtakelsen av loven. For straffbare handlinger begått etter vedtakelsen, men før ikrafttredelsen – i den såkalte «mellomperioden» – måtte skjerpingen skje gradvis, jf. Rt-2009-1412.
Nærværende saksforhold ligger så vidt langt tilbake i tid som til våren/sommeren 2005. Dette har betydning for lagmannsrettens straffutmåling på litt ulik måte.
For det første er det klart at det i saken gjelder en forsøkshandling mot straffeloven § 192, hvilket innebærer at den minimumsstraff som gjaldt på handlingstiden ikke kommer til anvendelse, jf. Andenæs, spesiell strafferett 2008, side 149. Minimumsstraffen i 2005 var ved fullbyrdet voldtekt til samleie fengsel i 2 år. Forsøk skal dessuten straffes mildere enn den fullbyrdede handling, jf. straffeloven § 51 første ledd.
Det forhold tiltalte ved lagrettens kjennelse er funnet skyldig i fant sted like etter, eller ganske samtidig med vedtagelsen av ny straffelov, men godt i forkant av selve ikrafttredelsen i 2010. Dette innebærer at nærværende saksforhold faller i den gruppe av saker hvor det skal skje en gradvis skjerping av utmålingsnivået.
Ved den konkrete utmåling har lagmannsretten funnet noe veiledning i avgjørelsen inntatt i Rt-2004-1902. Saken representerer et antatt riktig utmålingsnivå i 2004 for denne sakstypen, og det forhold som der ble pådømt anses for å være en del mer alvorlig enn det saksforholdet som lagmannsretten her har til behandling. I saken hadde to mannspersoner – brødre – og en kvinne skjenket og voldtatt en 15 år gammel jente. Jenten ble smittet av clamydia og de fotografert henne. Straffen ble utmålt til fengsel i to år og åtte måneder. Det ble sett hen til at saken hadde blitt innpå tre år gammel uten at de domfelte kunne bebreides for dette. Også avgjørelsen i Rt-2008-890 gir, etter lagmannsrettens syn, en viss veiledning ved utmålingen. Saken, som gjaldt et tilfelle av fullbyrdet voldtekt til samleie, endte med fengsel i to år og åtte måneder. I saken ble det fremholdt at tiltalte hadde opptrådt brutalt og at samleie var ubeskyttet med den risiko det medførte for graviditet og kjønnssykdommer. Det ble videre vektlagt at tiltaltes handlemåte bar preg av utnyttelse en ung jente under alkoholpåvirkning.
Den rettspraksis som aktor har fremlagt fra 2011 er, etter lagmannsrettens syn, ikke veldig relevant for saken her. De konkrete saksforhold ligger annerledes an, og de er klart grovere enn det saken her gjelder, slik lagmannsretten ser det. Det straffbare forholdet saken her gjelder er nå blitt innpå åtte år gammelt.
Lagmannsretten er blitt stående ved at straffen passende kan utmåles til fengsel i to og tre måneder, som i sin helhet gjøres ubetinget. Retten ser ikke behov for å utmåle noen deldom med prøvetid, slik påstått av møtende aktor. Tiltalte er i dag vel 73 år gammel. Det formål som en betinget dom med prøvetid i første rekke har, som «et ris bak speilet», slår overfor denne tiltalte ikke til.
Forsvarer har fremholdt at det må legges vekt på at tiltalte fra ganske tidlig har erkjent å ha forgrepet seg på fornærmede.
Lagmannsretten vil bemerke at det ikke kommer på tale å gi straffeloven § 59 annet ledd anvendelse fullt ut. Vel er det slik at tiltalte har erkjent å ha hatt seksuell omgang med fornærmede i et omfang som fremgår av tiltalevedtaket, men han har hele tiden bestridt å ha anvendt vold overfor henne. I lagmannsretten har han endatil fremholdt at fornærmede tok initiativet til den seksuelle omgangen, noe lagmannsretten ser bort fra som en mulighet.
Overgrepet er bærer tvert i mot preg av å være misbruk av et opparbeidet tillitsforhold, og hvor bakgrunnen for kontakten synes å være at fornærmede i en periode fant det kjekt å ha kontakt med tiltalte. Dette utnyttet tiltalte grovt. Det vises om dette til det gjengitte fra tingrettens dom, jf. foran.
Når det for øvrig gjelder den omstendighet at tiltalte har erkjent hoveddelen av beskyldningene mot seg, så legger lagmannsretten til grunn at dette i seg selv har en egenverdi, og at dette mest sannsynlig vil lette fornærmedes muligheter for å legge dette bak seg.
Lagmannsretten går så over til å behandle det sivile rettskravet som er reist i saken. Dette spørsmålet er behandlet av lagmannsrettens juridiske dommere alene.
 
Sivile krav

Bistandsadvokaten har nedlagt påstand om at tiltalte skal tilpliktes å betale oppreisning til fornærmede i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav b) jf. § 3-3 med beløp begrenset oppad til 200 000 kroner. Det er anført at det tilkjente beløp i alle fall ikke bør ligge under 175 000 kroner.
Lagmannsretten tilkjenner 150 000 kroner i lys av det straffbare forholds objektive kjennetegn, tiltaltes subjektive skyld og forholdene ellers i saken, jf. premissene foran.
Det er ved utmålingen sett hen til at fornærmede, som fremholdt av hennes behandlende psykolog, har hatt vansker fra hun var barn. Hun er som tidligere nevnt adoptert fra Z [land i Europa], og hun kom til Norge sammen med tvillingbroren som fireåring. Hun har imidlertid hatt en god fungering deretter. Tiltaltes handlemåte medførte imidlertid en ganske tydelig endring i hennes adferdsmønster med rusing, tendenser til selvskading, konsentrasjonsvansker og generell mistilpasning. Lagmannsretten legger til grunn at den eventuelle grunnlidelse hun har hatt ved ankomst til Norge i alle fall har blitt forsterket som følge av tiltaltes handling. Behandlende psykolog har fremholdt at hennes hoveddiagnose i dag er Posttraumatisk stresslidelse (F 43.1) og Forstyrrelse av aktivitet og oppmerksomhet (F 90.0).
Lagmannsretten bygger på dette ved utmålingen.
Forsvarer har anført at et oppreisningsansvar bør lempes i noen grad, og i alle fall ikke settes høyere enn 100 000 kroner.
Når ansvarsgrunnlaget, som her, er en straffbar handling er det lite rom for reduksjon av ansvaret utfra en slik betraktning som anført. Lagmannsretten ser i det hele ikke grunn til å fravike den norm for oppreisningserstatningen som Høyesterett har fastlagt, jf. avgjørelsen inntatt i Rt-2011-74, som det vises til. Det ses samtidig hen til at det i saken her gjelder en forsøkshandling, men lagmannsretten ser ikke at dette momentet bør tilsi at normen fravikes nedover, slik saken her ligger an. Det vises til at skadevirkningene ved voldtekt ikke sjelden inntrer allerede ved selve forsøket, og i alle fall når tiltalte kom så langt som han her gjorde, jf. Rt-2011-1013.
Oppreisningen settes etter dette til 150 000 kroner.
 
Saksomkostninger

Saksomkostninger er ikke påstått, og idømmes heller ikke.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1939, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a jf. straffeloven § 49 og straffeloven § 196 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 2 – to – år og 3 – tre – måneder.
2. A dømmes til å betale 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner som oppreisning til B innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

Les mer om voldsoffererstatningsordningen og anmelde voldtekt eller voldtektsforsøk.