En mann ble anmeldt for grov og langvarig familievold av ektefelle og barn, og trusler, samt voldtekt av hans kone. Lagmannsretten frifant tiltalte strafferettslig for voldtekt, men dømte han til fengsel i 3 år og 6 måneder for mishandlingen. Tiltalte ble også idømt oppreisning for både mishandlingen og voldtektene. Kona ble tilkjent 225 000 kroner, mens det ble tilkjent 70 000 kroner til datteren. Barnet var knapt 10 måneder da mishandlingen opphørte, og utmålingen blir derfor vanskelig å fastsette.

 

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 14. september 2012 satt A, født 0.0.1978, under tiltale for overtredelse av:
I Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a

for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie.

Grunnlag:

a)

Formentlig sommeren 2007 på bopel i Belgia tiltvang han seg analt samleie med sin samboer/ektefelle B til tross for at hun flere ganger ba ham om å stoppe og gjorde fysisk motstand.

b)

Formentlig i 2008 på bopel i Belgia tiltvang han seg analt samleie med sin samboer/ektefelle B til tross for at hun gråt, ba ham flere ganger om å stoppe og forsøkte å komme seg unna.
II Straffeloven § 219 annet ledd jf første ledd

for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin slektning i rett nedstigende linje eller i sin husstand og omsorg. Mishandlingen er grov særlig fordi det legges vekt på at den har vart over lang tid og er begått mot en forsvarsløs person.

Grunnlag:

a)

I perioden fra 2005 og frem til torsdag 24. mai 2012 på bopel i Belgia, i X og i Oslo utøvet han ved gjentatte anledninger vold, trusler, tvang og lignende krenkelser mot sin ektefelle B, blant annt ved at han forholdt seg slik:
– ved flere anledninger skjelt han henne ut og kalte henne ‘hore’ eller lignende
– om kvelden fredag 18. februar 2011 slo han henne
– ved flere anledninger i perioden fra fredag 18. februar 2011 til 24. mai 2012, slo han henne
– ultimo januar 2012 bøyde han håndleddet hennes bakover slik at hun hadde smerter i flere dager etterpå
– 25. februar 2012 slo han henne i ansiktet med knyttet hånd, samt tok kvelertak på henne
– 27. april 2012 sparket han mot ryggen hennes, uten å treffe
– 16. mai 2012 slo han henne i ansiktet og truet gjentatte ganger med å drepe hele familien
– 24. mai 2012 truet han henne blant annet med en kjøkkenkniv mot magen og med å drepe hele familien

b)

I perioden fra januar 2012 og frem til torsdag 24. mai 2012 på bopel i Oslo, utøvet han ved gjentatte anledninger vold, trusler, tvang og lignende krenkelser mot sin datter C, født 0.0.2011, blant annet ved at han forholdt seg slik:
– ved flere anledninger som nevnt i grunnlag a) utøvde han vold mot og snakket nedsettende om sin ektefelle i datterens nærvær
– ved flere anledninger ropte han skjellsord til henne
– 27. april 2012 spyttet han på henne
– 24. mai 2012 viftet han en kniv foran henne og sa til sin ektefelle at han skulle drepe henne, samt at han holdt henne foran nese og munn i flere sekunder slik at hun ikke fikk puste.
III Straffeloven § 166 første ledd

for å ha avgitt falsk forklaring til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen var bestemt til å avgi bevis

Grunnlag:

Onsdag 5. september 2007 i brev til Oslo politidistrikt, i forbindelse med søknad om arbeidstillatelse i Norge, oppga han uriktig personalia og at han oppholdte seg i Norge til tross for at han på den tiden hadde bosatt seg i Belgia.
IV Straffeloven § 342 første ledd bokstav a

for, etter å ha vært utvist fra riket, uten tillatelse igjen å ha innfunnet seg i riket

Grunnlag:

Forut for mandag 7. juni 2010 returnerte han til Norge til tross for at han ved Utlendingsnemndas vedtak av 18. august 2006 ble varig utvist fra Norge.

Tiltalen post I er tatt ut etter beslutning fra Kongen i statsråd, jf. straffeloven § 13 og § 12 nr. 4 bokstav a.

Oslo tingrett avsa 24. oktober 2012 dom med slik domsslutning:
1. A født 0.0.1978, er dømt for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. andre ledd bokstav a, § 219 andre ledd jf. første ledd, § 166 første ledd og § 342 første ledd bokstav a til jf. § 62 første ledd til fengsel i fire år seks måneder.

Varetekt kommer til fradrag med 156 dager.
2. A født 0.0.1978, er dømt til å betale kr 200 000 i oppreisning til B og kr 80 000 i oppreisning til C innen to uker fra forkynning.
3. B er skilt fra A.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet hva gjelder tiltalen post I, II og IV og straffutmålingen. A har videre begjært fornyet behandling av oppreisningskravene, jf tingrettens dom, domsslutningen punkt 2. Anken er henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen post I og II, mens bevisanken ble nektet fremmet for så vidt gjelder post IV. Også begjæringen om ny behandling av de sivile kravene er fremmet til behandling. De fornærmede, B og C v/oppnevnt verge, har også begjært ny behandling av de sivile kravene.

Ankeforhandling er holdt 23. – 26. april 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A og 13 vitner, herunder fornærmede B, har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel framgår av rettsboka.

Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt fire hovedspørsmål og to tilleggsspørsmål. To av hovedspørsmålene – som gjaldt tiltalen for voldtekt – tiltalen post I a og I b – ble besvart med nei. De øvrige spørsmål – som gjaldt tiltalen for overtredelse av straffeloven § 219 – tiltalen post II a og II b – ble besvart med ja. Retten la lagrettens kjennelse til grunn.

Aktor la ned denne påstanden:

A f. 0.0.1978, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd jf første ledd og for de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom av 24.10.2012, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til en straff av fengsel i 4 år.

Han tilkommer 340 dager i varetektsfradrag per 26.04.2013, jf. straffeloven § 60.

Bistandsadvokaten for B la ned slik påstand:
1. I medhold av skadeserstatningsloven § 3-1 dømmes A, født 0.0.1978 til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom, å betale erstatning for lidt tap til B med kr 1.753.

I tillegg dømmes A å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn for utgifter skaden antas å påføre B i fremtiden.
2. I medhold av skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3, dømmes A, født 0.0.1978, til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale fornærmede B en oppreisningserstatning utmålt etter rettens skjønn, jf. skadeserstatningsloven §§ 3-5, jf. § 3-3.

Bistandsadvokaten for C la ned denne påstanden:

A, født 0.0.78, dømmes til å betale oppreisningserstatning til C født 0.0.2011 fastsatt etter rettens skjønn.

Forsvareren la ned slik påstand:
1. A anses på mildeste måte.
2. Oppreisning og erstatning fastsettes etter rettens skjønn.

Lagmannsretten bemerker:

På bakgrunn av lagrettens kjennelse avsies det frifinnelsesdom for så vidt gjelder voldtektstiltalen, tiltalen post I a og I b. Det vises til straffeprosessloven § 376.

Det skal utmåles straff for to tilfeller av overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd, jf. første ledd – tiltalen post II a og II b. Straffen skal også inkludere de forhold som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom, dvs. overtredelsen av straffeloven § 166 første ledd og straffeloven § 342 første ledd bokstav a, jf. tiltalen post III og post IV.

Etter bevisførselen legges følgende saksforhold til grunn for dommen:

A er opprinnelig irakisk kurder. Han kom til Norge i 1999 og søkte politisk asyl under navnet A1. Søknaden ble avslått, og han fikk heller ikke innvilget oppholdstillatelse. A ble likevel værende i landet fram til 2005, idet han ble regnet som ureturnerbar. Ved Utlendingsnemndas vedtak 18. august 2006 ble han varig utvist fra Norge, etter at han hadde sonet en voldsdom på 10 måneders fengsel.

Han bosatte seg i Belgia, og fikk der innvilget belgisk statsborgerskap i 2009 under identiteten som han nå har. A levde på sosialstønad mesteparten av tiden i Belgia, mens han det siste året der gikk på arbeidstiltak. Høsten 2009 flyttet A tilbake til Norge, først til X på Y og fra desember 2011 til Oslo. Da A nå hadde ny identitet og belgisk statsborgerskap, oppdaget norske myndigheter ikke at han var varig utvist fra Norge. Han ble pågrepet på bopel i Oslo 24. mai 2012, og har siden sittet varetektsfengslet.

Fornærmede B er født i 1982 og er fra X på Y. Hun møtte A i — i november 2004 gjennom felles bekjente, i forbindelse med at hun da bodde der som student ved høyskolen. De ble raskt kjærester, og våren 2005 flyttet de sammen i en leilighet i ***. Samme år avbrøt B studiene, og de flyttet til Oslo i løpet av sommeren. I september 2005 ble de viet «på muslimsk vis» i en moské i Oslo. Senere samme høst reiste de til Tyskland, der de oppholdt seg en tid hos As søster. B reiste tilbake til Norge ca. 1. april 2006 og begynte å jobbe i Oslo. A reiste til Belgia, hvor han fikk oppholdstillatelse. I oktober 2006 flyttet også B etter til Belgia, og paret flyttet sammen i en leilighet i Antwerpen. Noen uker senere flyttet de til Turnhout, en annen by i Belgia. Der ble de boende fram til august 2009, da B fikk jobb som sekretær ved et legesenter i X. A kom etter til X noe senere. Høsten året etter åpnet paret en restaurant på Z, hvor de begge to arbeidet.

I oktober 2010 ble B gravid, og datteren C ble født 0.0.2011. Noen måneder tidligere – i februar 2011 – inngikk A og B ekteskap etter norsk lovgivning. Samme høst, i september, dro A til Irak, hvor siktemålet var å kjøpe en eiendom. Han kom tilbake i løpet av oktober måned, etter å ha kjøpt eiendommen. I desember 2011 flyttet familien til leiligheten i –gate i Oslo, hvor de ble boende fram til tiltalte ble pågrepet.

B har forklart at hun i samlivet med A har blitt utsatt for grove og gjentatte krenkelser fra tiltaltes side, og at krenkelsene startet tidlig i samlivet. Lagmannsretten finner det utvilsomt at mishandlingen startet senest da partene flyttet sammen i Belgia høsten 2006, og at det pågikk fram til pågripelsestidspunktet i mai 2012.

De første årene var mishandlingen av psykisk art, mens den fysiske mishandlingen startet etter at B ble gravid og det etter ultralydundersøkelse 18. februar 2011 ble kjent at barnet sannsynligvis var ei jente. Denne mishandlingen var vedvarende og brøt henne ned psykisk, i tillegg til at hun også fikk fysiske plager den siste delen av samlivet.

Hun opplevde også tiltaltes opptreden særlig belastende ved at hun alltid fryktet for nye krenkelser og at hun aldri kunne forutse når slike krenkelser ville komme.

B har gitt en rekke eksempler på As krenkelser gjennom samlivsperioden. Allerede før de flyttet til utlandet viste han ved enkelte anledninger et voldsomt sinne, og han kjeftet på henne og kalte henne «en løssluppen hore». Han hadde også innvending mot hennes klesstil, idet han mente hun kledte seg utfordrende når hun gikk med kortermet tøy. Etter hvert opplevde hun tiltalte som mer og mer kontrollerende. Etter at de flyttet til Belgia økte hyppigheten av skjellsord, idet hun ble kalt hore, dum, lat, udugelig og løssluppen. A omtalte for øvrig B som «slange», ved å si at «barn av slanger er også slanger». At tiltalte mente Bs mor var «slange», skulle ha sammenheng med at hun hadde gått fra sin ektefelle. B fikk også beskjed om ikke å ha øyekontakt når hun svarte på spørsmål fra menn.

I 2007 skjedde en episode med nabohunden, som de gikk tur med og begge to var glade i. A sa at B måtte vise ham hvem som var viktigst for henne, og ba henne om å binde hunden fast i kjøkkenbordet, slik at han kunne slå hunden. B turde til slutt ikke annet enn å adlyde tiltalte, og bandt hunden fast. Hunden virket svært redd. Tiltalte lo og sa at han likevel ikke skulle slå hunden.

B har videre forklart om en episode samme år – dvs. i 2007 – da hun hadde urinveisinfeksjon. Hun fikk ikke gå til lege. Ved et opphold hjemme i Norge fikk hun behandling og ble bra, men infeksjonen blusset opp igjen da hun kom tilbake til Belgia. En dag de skulle hjem fra butikken, maktet hun ikke å holde tempoet som tiltalte og en venn av ham holdt. Hun ble gående litt bak. Det kom en afrikaner og sa hallo til fornærmede. A ble da sint på fornærmede, fordi hun gikk bak og tiltrakk seg oppmerksomhet fra andre. Han kalte fornærmede for hallikjente og hore. Senere sa han at det lyste av ansiktet hennes at hun ville ha «negerpikk».

En annen episode som fornærmede har forklart seg om fra perioden i Belgia, var da A kokte ris. Da risen ble for mye kokt, ble han sint og kastet tallerkenen i golvet og skyldte på fornærmede som hadde «forstyrret» ham.

Etter at paret flyttet tilbake til Norge fortsatte de psykiske krenkelsene fra tiltaltes side, blant annet med at fornærmede fikk skylden for alt som gikk galt. B ble gravid året etter, og tiltalte ble da glad. Etter at det på ultralydundersøkelsen 18. februar 2011 ble avdekket at barnet sannsynligvis var ei jente, bygget imidlertid tiltalte opp et sinne. Han ønsket en gutt, og kom med mange bekymringer om vestlige jenters levesett. B har forklart at tiltalte etter dette tidspunktet begynte å mishandle henne fysisk. Første gang A skal ha slått henne, var mens hun lå på senga dagen som de hadde vært på ultralydundersøkelsen. Han slo henne i ansiktet én gang, og med knyttet neve. Senere ble hun slått mer regelmessig, og fornærmede mener at det skjedde gjennomsnittlig en gang i uka fram til pågripelsen i mai 2012. Slagene i ansiktet var som regel med flat hånd, mens han slo med knyttet neve mot kroppen ellers.

Som nevnt tidligere, inngikk A og B ekteskap 26. februar 2011. Det var fornærmedes mor som skulle arrangere festen, og kvelden før var hun i kirken for å pynte opp til bryllupet. Denne kvelden ble det krangel mellom tiltalte og B, og han reagerte med sinne og opptrådte truende mot henne. B ringte sin mor for å avlyse bryllupet, men tiltalte roet seg etter hvert. Bryllupet ble da gjennomført som planlagt.

En ny ultralydundersøkelse noe senere bekreftet igjen at de kom til å få ei jente. Tiltalte fortsatte med å være sint og skuffet over at det ikke var en gutt. B har forklart om en episode på restauranten fra denne tiden, hvor tiltalte tok pizzaspaden mot magen hennes og sa at han skulle ta «horungen». Fornærmede forsøkte å beskytte magen på best mulig måte.

Etter at C blir født sommeren 2011 økte volden noe mot B. Hun har forklart at ektemannen ble mer krevende i forholdet, og at han krevde mer oppmerksomhet fra henne. Det hendte flere ganger at tiltalte ba B om å avbryte amminga slik at hun kunne lage mat til ham. Han ble også veldig sint og høylydt, uten at han tok hensyn til at datteren var til stede.

Etter at A kom tilbake fra Irak 20. oktober 2011 flyttet de den 1. desember til Oslo, og B ble da mer isolert fra sin øvrige familie. Hun har forklart om flere episoder fra 2012 der A ble «ekstremt sint og truende».

En helg i januar 2012 skulle de sammen med Bs familie på handletur til Sverige. Dette kolliderte med markering av fødselsdagen til profeten Muhammed, men B holdt på at de skulle reise til Sverige. Da det viste seg at hennes far likevel ikke kunne være med dem, ønsket B å avlyse turen. A ble da sint fordi det nå var for sent å få med seg feiringen av profetens fødselsdag. Han slo B med flat hånd i ansiktet, mens hun ammet datteren som da så at faren slo. A smilte til datteren, som smilte tilbake.

Noe senere tok tiltalte tak i den ene hånda til B og bøyde den bakover slik at hun hørte et knekk fra håndleddet. Hun hadde vondt i lengre tid. Røntgenundersøkelse som ble gjort noen uker senere kunne ikke konstatere brudd i håndleddet.

I slutten av februar 2012 skulle B sammen med tiltalte og datteren på familieselskap på Y, etter invitasjon fra Bs farmor. Dagen før ble A svært sint. Det endte med at han slo fornærmede under nesa med knyttet neve. Hun fikk store smerter, og gikk på toalettet og låste døra. A hamret på døra og sa han ville slå den inn hvis hun ikke åpnet. B låste da opp. Tiltalte tok så kvelertak på henne, og dytta henne inn mot veggen. Han sa også at han kunne drepe både henne, barnet og seg selv. B har forklart at hun ble livredd for disse drapstruslene, som hun oppfattet som alvorlige. Senere knakk tiltalte sammen og gråt, og de reiste i familieselskapet som planlagt den påfølgende dagen.

En fredag i slutten av april 2012 ba tiltalte om at B skulle klippe håret hans. Datteren våknet, og B merket at ektemannen ble sint. Han smelte igjen døra rett foran C, og senere spyttet han datteren i ansiktet og kalte henne horunge eller lignende. Han slo også B med flat hånd. Fornærmede bestemte seg da for å gå derfra, og sa hun skulle på NAV. Hun kontaktet sin far, men bestemte seg likevel for å gå tilbake til sin ektefelle. Imidlertid ble hun enig med faren om at hun skulle sende tekstmelding til ham hvis det senere oppsto en dramatisk situasjon. De avtalte blant annet at hun skulle sende meldingen «ss» hvis det var behov for «full alarm» med tilkalling av politi.

Den 17. mai 2012 skulle de få besøk av Bs far og samboer. Kvelden før kom naboen D innom. Under samtalen mellom ham og tiltalte korrigerte B ektefellens opplysning om størrelsen på ytelsene de fikk fra NAV. Etter at naboen hadde gått, kjeftet tiltalte på fornærmede og sa at hun ikke hadde lov til å rette på det han sa til en annen mann, idet det var som å si at denne mannen hadde «sjans» på henne. Tiltalte slo henne og tvang henne opp mot veggen. Videre brukte han en skrutrekker mot armen hennes og sa at det skulle bli en «helvete mai», en uttalelse han gjentok en rekke ganger utover kvelden og natta. Når hennes far og samboer skulle komme neste dag, ville de ifølge tiltalte finne en «blodkake». Han truet med å drepe både ektefellen, datteren og seg selv, og sa at han kunne begynne med datteren. Tiltalte tok også kvelertak på B med en ledning. Hun ble livredd, og tenkte blant annet på hvem som skulle kunne ta hånd om datteren dersom hun selv ble drept. Etter hvert roet imidlertid tiltalte seg.

Noen dager senere så tiltalte og B en amerikansk film på TV, hvor en mann knivstakk sin ektefelle og seg selv foran øynene på barna. As kommentar til det var at dette var «en mann av ære». Dette var med på å øke fornærmedes frykt.

Den 24. mai 2012 kom det til en dramatisk hendelse etter at tiltalte kom hjem fra jobben. De hadde avtalt å dra på hyttetur til Geilo førstkommende helg, men B hadde også sagt ja til sin søsters invitasjon til bursdagsfeiring. A ble sint og kalte sin ektefelle for hore. Videre sa han at de alle tre skulle dø, dvs. hele familien. Han trakk for gardinene. B skulle gi mat til datteren. Tiltalte trakk da fram en stor kjøkkenkniv og førte den mot kroppen til B. Han stoppet imidlertid rett før kniven skulle treffe henne. Videre holdt han hånden foran nesen og munnen på datteren slik at hun ikke fikk puste. Da han etter noen sekunder tok hånden vekk, kom det et gisp fra datteren. Tiltalte sa at han skulle drepe C eller sende henne til Kurdistan. Han sa også at han skulle drepe enten bare datteren eller alle tre, og ba B svare på hvilken løsning hun valgte. Hun fikk imidlertid med seg datteren inn på soverommet og sendte derfra en tekstmelding til sin far med innhold «ss». Faren kontaktet politiet, som raskt kom til stedet og pågrep A.

Tiltalte har benektet å ha mishandlet B, men lagmannsretten har ingen tiltro til hans forklaring. Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at Bs forklaring om forholdene i samlivet, slik de er referert ovenfor, er korrekt. Hun opplevde en sammenhengende og vedvarende mishandling fra As side, og hun levde i stor frykt for nye krenkelser fra mannen. Hans opptreden gjorde at hun ble innesluttet, usikker og nervøs. Den siste tiden av samlivet ble hun livredd, som følge av de dramatiske hendelsene som da skjedde. Bs forklaring under ankeforhandlingen var troverdig. Det vises også til hennes psykiske reaksjoner i ettertid, som vitnet E betegner som normale i forhold til å ha levd i en situasjon som beskrevet. E er ansatt ved Krisesenteret som fornærmede har hatt kontakt med. Den omstendighet at B ikke maktet å bryte ut av samlivet tidligere, hadde sammenheng med at hun følte seg fanget psykisk. B har herunder forklart at hun ikke ønsket å være et dårlig menneske ved å forlate ham. Hun ble engstelig for å miste ham, og redd for at hun ikke var bra nok. Slike reaksjoner er ikke uvanlige hos personer som utsettes for overgrep i samlivsforhold.

Den omstendighet at det ikke er funnet bevist ut over enhver rimelig tvil at B også har vært utsatt for to voldtekter, svekker ikke lagmannsrettens syn på riktigheten av det hun har forklart om krenkelsene ellers i samlivet.

Det må konkluderes med at B gjennom en periode på nærmere seks år har vært utsatt for krenkelser som omfattes av straffeloven § 219, og at mishandlingen således har vært langvarig. Hun levde også i en uforutsigbar situasjon. De dramatiske hendelsene i mai 2012 har i særlig grad gjort forholdet alvorlig, og mishandlingen er samlet sett grov etter § 219 annet ledd.

Også datteren C har vært utsatt for grov mishandling fra tiltaltes side, jf. straffeloven § 219 annet ledd. Hun opplevde helt fra fødselen en utrygg tilværelse ved å overvære farens utskjelling og fysiske overgrep mot moren. Flere ganger måtte for øvrig moren avbryte ammingen ved at faren krevde det. Ved en anledning spyttet også faren henne i ansiktet. Tiltalte kom videre flere ganger med skarpe lyder for å framprovosere at datteren skulle skvette. Mest alvorlig var hendelsen 24. mai 2012, som beskrevet ovenfor. Barnet har siden vært utredet ved BUP, og det er framkommet at C har reaksjoner som er typiske for de som har opplevd slike hendelser. Herunder har hun holdt gråt tilbake der det ville vært naturlig for små barn å gråte. Barnet har også reagert unormalt sterkt på skarpe lyder. Lagmannsretten viser for øvrig til at små barn har stor sårbarhet, og at skadepotensialet er stort ved slik mishandling.

I skjerpende retning må det legges noe vekt på at A tidligere er domfelt for en alvorlig voldsforbrytelse ved bruk av kniv, jf. Borgarting lagmannsretts dom 12. mai 2004 (LB-2004-9830) (der domfelte benyttet navnet A1).

Straffen nå skal som nevnt også inkludere overtredelse av straffeloven § 166 første ledd om falsk forklaring til offentlig myndighet i forbindelse med søknad om arbeidstillatelse i Norge, samt overtredelsen av innreiseforbudet etter utvisningen fra landet, jf. tiltalen post III og IV. Disse overtredelsene ville isolert sett medført en kortere ubetinget fengselsstraff.

Det sentrale ved straffutmålingen er de to grove overtredelsene av straffeloven § 219 annet ledd. Det vises herunder også til at en vesentlig del av mishandlingen skjedde etter lovendringen 25. juni 2010 om skjerpet straffenivå, noe som må få et ikke ubetydelig utslag ved straffutmålingen. Om bakgrunnen for straffeskjerpelsen heter det i lovforarbeidene, Prp. 97 L (2009-2010) side 31 annen spalte:

Bakgrunnen er at det ofte er tale om krenkelser som foregår over lengre tid, det er en psykologisk binding mellom gjerningsmannen og offeret, samt at frykten for vold og følelsen av å leve i et trusselregime vil kunne oppleves som verre enn de enkelte voldshandlinger. Utover de konkrete fysiske eller psykiske skader, vil også den generelle risikoen for langstidsskadevirkninger være til stedet.

Lagmannsretten bemerker at det ikke foreligger formildende omstendigheter av betydning i saken.

Lagmannsretten finner at straffen bør settes til fengsel i 3 år og 6 måneder. Straffeloven § 62 første ledd er da anvendt. Ved fastsettelsen av straffen har lagmannsretten blant annet sett hen til avgjørelsen i Rt-2011-1412, som gjaldt flere straffbare forhold, men der Høyesterett uttalte (avsnitt 34) at en straff opp mot fengsel i to og et halvt år var passende for overtredelsen av straffeloven § 219 annet ledd. Nærværende sak gjelder en mer langvarig mishandling, og dessuten omfatter saken – foruten mishandling av ektefellen – også mishandling av datteren.

Til fradrag går 351 dager i varetektsopphold, jf. straffeloven § 60.

Det gjenstår for de juridiske dommerne å ta stilling til de sivile kravene.

B har fremmet krav om erstatning for utgifter hun har hatt som følge av det forhold A nå straffedømmes for. Kravet er hjemlet i skadeserstatningsloven § 3-1 jf. § 3-3. Utgiftene gjelder egenandeler ved behandling ved DPS med i alt 1 535 kroner. I tillegg kommer utgifter til røntgenundersøkelse med 218 kroner. De samlede utgiftene for dette blir således 1 753 kroner. Lagmannsretten tar kravet til følge, idet retten også finner at kravet til påregnelig årsakssammenheng er oppfylt. Som bemerket tidligere i dommen, har lagmannsretten funnet bevist at A bøyde Bs hånd bakover, slik at hun fikk smerter. Også utgiftene til røntgenundersøkelse er således erstatningsmessige i saken.

Videre har B fremmet krav om dekning av utgifter til framtidig psykologbehandling. Også dette kravet er hjemlet i skadeserstatningsloven § 3-1 jf. § 3-3. Bistandsadvokaten har framholdt at det iallfall er nødvendig med psykologhjelp i to år, og med to behandlinger per måned. Egenandelen vil da beløpe seg til ca. 30 000 kroner. Lagmannsretten tilkjenner dette beløpet, idet det er sannsynliggjort at det som følge av mishandlingen er behov for en slik behandling i dette omfanget. Lagmannsretten viser herunder til at de påkjenninger B gjennomgikk i samlivet med tiltalte naturlig har nødvendiggjort psykologbehandling. Av uttalelse 18. februar 2013 fra Sykehuset Innlandet framgår at B har fått diagnosen F43.1 Posttraumatisk stresslidelse. Det er videre uttalt blant annet:

Hun strevde innledningsvis med søvnvansker, marerittaktige drømmer og flash backs, depressive reaksjoner, skvettenhet, isolasjonstendens, irritabilitet, labilitet i følelser, frykt for steder eller situasjoner som kunne minne om hendelsen, og anspenthet i kroppen.
Hun har vært og er svært redd for at det skal skje barnet eller henne selv noe fra eksmannen eller hans nettverk. Hun er redd for å være alene hjemme, og vaktsom overfor lyder og henvendelser.

Pasienten har vist noe bedring i løpet av den tiden hun har hatt kontakt her. Angitt ved at hun har oppnådd noe bedring i konsentrasjonen på jobb, og fungering i forhold til arbeidsoppgaver. Samt at hun ikke lenger har flash back opplevelser av traumehendelsene, men fortsatt marerittaktige drømmer knyttet til eksmannen.

Hun har så vidt begynt med behandling her, og forventes å ha behov for videre behandling for stabilisering og bearbeiding av traumer og trygging framover (…).

B har også framsatt krav om oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3. Oppreisning fastsettes skjønnsmessig ut fra hva retten finner rimelig «for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art», jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd. Bestemmelsen gir anvisning på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Etter rettspraksis skal det ved utmålingen blant annet legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelser av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkningene. Det vises for så vidt til Rt-2007-1537 avsnitt 30, hvor det videre er uttalt at det ved oppreisning for vold i nære relasjoner også må tas hensyn til mishandlingens varighet over tid, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret og det at handlingene skjer skjult – i hjemmet, som skulle være et trygt sted, samt den psykologiske belastning av å leve i et trusselregime. Som det framgår av avsnitt 32 i samme avgjørelse, ses det i § 219-tilfeller i en viss utstrekning hen til det oppreisningsnivå som er etablert for voldtektsofre.

Bistandsadvokaten for B har framholdt at det kreves oppreisning ikke bare på grunnlag av domfellelsen for overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd, men at det også er grunnlag for oppreisning basert på at det er klar sannsynlighetsovervekt for at B har vært utsatt for voldtekt.

Etter lagrettens kjennelse er A frifunnet for voldtektstiltalen. Ut fra dette er A å anse som uskyldig i forholdene omtalt i tiltalen post I a og I b, jf. EMK artikkel 6 nr. 2.

For tilkjennelse av oppreisning gjelder imidlertid et annet beviskrav enn det som gjelder for ileggelse av straff. Det er tilstrekkelig for idømmelse av erstatningsansvar at det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at det er begått en handling som gir grunnlag for å tilkjenne oppreisning. Utgangspunktet for vurderingen er således en annen enn det som gjelder ved behandlingen av straffekravet.

Det følger av praksis fra EMD at domstolene ikke kan begrunne avgjørelsen av sivile krav på en slik måte at det blir skapt tvil om tiltaltes strafferettslige uskyld. Domsgrunnene må ikke rokke ved frifinnelsen eller skape tvil om riktigheten av den. Det vises blant annet til Rt-2003-1671 og Rt-2009-1456 avsnitt 28 med videre henvisning til EMDs dom 15. mai 2008 i saken Orr mot Norge. Videre vises til Rt-2008-1292 og Rt-2013-22.

Lagmannsretten er kommet til at det er klar sannsynlighetsovervekt for at B ble utsatt for to voldtekter fra As side i henholdsvis 2007 og 2008, og at det således er grunnlag for oppreisningserstatning hvor disse sannsynlige overgrepene danner en del av grunnlaget for idømmelsen av oppreisningen.

B har forklart at en gang hun og A skulle ha samleie sommeren 2007 på bopel i Belgia, gjorde hun seg klar ved å «stå på alle fire» i sofaen. A kom bakfra, og hun kjente at han prøvde å trenge seg med penis inn i hennes analåpning. Hun hadde under oppholdet tidligere i Tyskland fortalt ham at hun ikke ønsket analsex, og A hadde da sagt at det var også han imot, idet det stred med muslimsk lære. Det virket nå som A ikke tok hensyn til Bs motvilje, og til tross for gjentatte protester fra hennes side fortsatte han og penetrerte analåpningen. B har forklart at hun forsøkte å dra seg unna, men at A virket bestemt og holdt henne fast ved å holde mot hofta hennes og skulderen. Det ble imidlertid utøvet vold i begrenset grad, og hun kom seg unna. Det tok en uke før de igjen snakket til hverandre. B fikk vondt i rompa av hendelsen. Det var vondt å gå på do og vondt å sitte. Hun ringte en av de nærmeste dagene til sin søster og fortalte om hendelsen. Lagmannsretten finner ut fra en totalvurdering av bevisene at det er klar sannsynlighetsovervekt for at Bs forklaring om hendelsen er sann, og viser blant annet til hennes troverdige forklaring samt at hennes søsters vitneforklaring støtter konklusjon.

Lagmannsretten finner videre at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at B ble utsatt for en ny voldtekt fra As side sommeren 2008, mens de fortsatt bodde i Belgia. B har forklart at hun hadde lagt seg for å sove, etter at de sammen hadde sett på TV. Etter en stund kom også A og la seg, og B lot da som hun sov og lå med ansiktet mot veggen. Hun kjente at han «fikla litt bak», og hun pakket seg inn i teppet hun hadde over seg. Hun skjønte imidlertid at han ønsket samleie, og hun forsøkte ikke å nekte ham det. Likevel merket hun snart at han forsøkte å trenge seg inn i hennes analåpning, og hun begynte da å gjøre motstand og ba ham stoppe. Han ble mer bestemt og tok hardt grep om henne. Herunder fikk han låst armene hennes. Etter at han penetrerte henne, fikk hun tak i sengegjerdet og fikk snart dratt seg unna og pakket seg inn i teppet. Hun gråt, noe hun også fortsatte med dagen etter. B fikk også etter denne hendelsen fysiske smerter som ved den tilsvarende hendelsen året før. Hennes forklaring for lagmannsretten var troverdig, og hun har hele tiden holdt fast ved sin forklaring. Også sett hen til bevisene ellers i saken, herunder As sannsynlige opptreden sommeren før – som nevnt i forrige avsnitt – er det grunnlag for konklusjonen om at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at A har opptrådt slik skadelidte har forklart, og at A var klar over at de to anale samleiene ikke var frivillige fra hennes side.

Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at B bør tilkjennes et samlet oppreisningsbeløp på 225 000 kroner. Lagmannsretten understreker at dette ikke rokker ved riktigheten av frifinnelsen for straff for tiltalen post I a og I b.

C v/oppnevnt verge har også fremmet krav om oppreisningserstatning. Grunnlaget for kravet er tiltalen post II b. Lagmannsretten viser til at kravet er hjemlet i skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3. Det vises for øvrig til de generelle bemerkningene ovenfor om utmåling av oppreisning i saker om mishandling i nære relasjoner.

Lagmannsretten har funnet utmålingen av oppreisning vanskelig i forhold til C, som bare var knapt ti måneder gammel da mishandlingen opphørte. Mishandlingen var alvorlig. Det vises til at små barn er sårbare, samt at skadepotensialet for psykiske ettervirkninger er stort. Barnet er imidlertid under god faglig oppfølgning, og mye taler for at skadevirkningene på lang sikt i dette tilfellet blir begrensete. Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at oppreisningsbeløpet bør fastsettes til 70 000 kroner.

Dommen er enstemmig. Ved behandlingen av de sivile kravene har bare de juridiske dommerne deltatt.

Domsslutning:
1. A, født 0.0.1978, frifinnes for tiltalen post I a og I b.
2. A, født 0.0.1978, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd jf. første ledd og for de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom av 24. oktober 2012, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks måneder.

Varetektsfradraget er 351 – trehundreogfemtien – dager.
3. A dømmes til innen to uker fra forkynnelse av denne dommen å betale til B 225.000 – tohundreogtjuefemtusen – kroner i oppreisningserstatning, 1.753 – ettusensjuhundreogfemtitre – kroner i lidt tap, samt 30.000 – trettitusen – kroner i framtidig utgiftstap.
4. A dømmes til innen to uker fra forkynnelse av denne dommen å betale til C 70.000 – syttitusen – kroner i oppreisningserstatning.

Den som er utsatt for voldtekt har krav på bistandsadvokat oppnevnt av det offentlige. Les mer om retten til bistandsadvokat ved å trykke på lenken, eller kontakt en av våre advokater i Oslo her.