Sist oppdatert 3. august 2015 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble anmeldt for en rekke forhold, blant annet for å ha fremsatt trusler mot tre personer. De fornærmedes bistandsadvokat la ned påstand om oppreisning. Lagmannsretten kom til at erstatningens størrelse ikke skulle reduseres på grunn av provokasjon. De fornærmedes provokasjon ble vurdert til å ligge innenfor ytringsfrihetens grense. Tiltalte ble dømt til 2 år og 10 måneder i fengsel, samt til å betale de hver av fornærmede 130 000 kroner i erstatning for truslene.
Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 22. juni 2012 (tiltalebeslutning 1) satt A, født 0.0.1956, under tiltale ved Borgarting lagmannsrett. Tiltalebeslutningen lyder slik etter rettelser foretatt under ankeforhandlingen:
I Straffeloven § 147 a annet ledd, jf. første ledd litra c) jf. § 233*
For å ha truet med å begå drap med det forsett å skape alvorlig frykt i en befolkning eller urettmessig å tvinge offentlige myndigehter til å gjøre eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet. Trusselen ble fremsatt under slike omstendigheter at den egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
Grunnlag:
Etter endelig vedtak om utvisning fra Norge av hensyn til rikets sikkerhet, stadfestet ved Høyesteretts dom 8. november 2007 (RT-2007-1573), og som mulla og grunnlegger av den ekstreme islamistiske organisasjonen Ansar al-Islam, uttalte han – hvilket var skikket til å fremkalle alvorlig frykt – torsdag 10. juni 2010 i Oslo i møte med representanter fra internasjonal presse blant annet følgende om hvilke konsekvenser det vil få om han sendes ut av Norge:
‘Den sender meg til et annet land til trygghet, da er det ikke noe, da kommer det ikke til å bli noen konsekvenser av det. Den sender meg til giljotine (galgen) og døden, da betaler de prisen. Det er helt sikkert at de betaler prisen’
‘Prisen er avhengig av som kommer ut av, det er min død så kommer det til å dø her mennesker, de kommer til å betale med deres liv som pris for dette blodet’
‘Erna Solberg sier, kast ut Mulla Krekar til døden, hun skal betale prisen for det. Hun skal betale prisen for det av eget ånd (liv). Hvem som tar livet hennes, vet jeg ikke, Al-Qaida, Ansar Al-Islam, mine slektninger, barna mine, jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvem. Men hun skal betale prisen sin’
‘Jeg er med all sikkerhet og jeg sier det mens jeg er i min fulle fem og foran kameraet. Jeg sier, mens jeg er ved min fulle mentale helse, hvis jeg dør, så kommer det til å være begynnelsen på saken.’
Uttalelsene ble fremsatt for å tvinge norske myndigheter til å avstå fra å effekturere utvisningsvedtaket av ham.*
II Straffeloven § 99 første ledd*
for ved trusler å ha søkt å hindre Statsrådet eller dets medlemmer eller Stortinget eller noen av dets medlemmer i sin virksomhet.
Grunnlag:
Etter endelig vedtak om utvisning fra Norge av hensyn til rikets sikkerhet, stadfestet ved Høyesteretts dom 8. november 2007, og som mulla og grunnlegger av den ekstreme islamistiske organisasjonen Ansar al-Islam, på pressekonferansen nevnt under post I, forsøkte han å få regjeringen eller noen av dets medlemmer eller Stortinget eller noen av dets medlemmer til å avstå fra å effektuere utvisningsvedtaket av ham, ved å fremsette truende uttalelser som nærmere er beskrevet under post I.
III Straffeloven § 227 annet straffalternativ
for under særdeles skjerpende omstendigheter, i ord eller handling å ha truet med å begå en handling som kan medføre straff i mer enn seks måneder under slike omstendigheter at trusselen kunne fremkalle alvorlig frykt, eller medvirket til dette.
Grunnlag:
a)
I august 2008 på bopel i Oslo uttalte han på et nettsted (www.paltalk.no) at B (tidligere B2) ikke kunne fortsette å leve, og videre ‘Det er enten du som går før oss, ellers blir det vi som går før deg’ e.l. Uttalelsene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt, bl.a. hos B.
b)
I tidsrommet 23. til 26. april 2010 i Oslo og/eller Lier uttalte han bl.a. på et nettsted (www.paltalk.no) at C måtte drepes eller lignende, og 13. juli 2011 på bopel i Oslo, etter at tiltalebeslutning av 11. juli var blitt forkynt for ham, uttalte han i en forelesning på det samme nesttedet som svar på spørsmål fra en tilhører blant annet ‘Jeg har i hvert fall sagt dette tidligere også; alt han har sagt eller gjort som er i strid med islams sharialov, har – i henhold til islams sharialov, i følge alle de fire trosretningene i islam – gjort ham til en kafr.. en frafallen. Og det er altså halal å drepe ham, ifølge alle de fire trosretningene’ og videre ‘Vi sieer En som tillater seg å krenke Koranen er – ifølge alle trosretningene i islam og til og med ifølge sjiiia-retningen – en gudsfornekter. Og det er altså muslimenes plikt å drepe ham, uansett hvor han måtte befinne seg. Det spiller ingen rolle om han befinner ser i dar-al-islam eller i dar-al-kufr. og det er jaiiz å likvidere han ved at en oppsøker han og dolker han i midjen eller skyter han med et skudd på hodet’
Uttalelsene gjaldt C og var egnet til å fremkalle alvorlig frykt, bl.a. hos ham.
c)
I slutten av april 2010 i Oslo og/eller Lillestrøm uttalte han på telefon til D ‘Du skal dø’ og på nettsteder (www.paltalk.no og www.durben.org) at D måtte drepes, og at han skulle sørge for at alle rettroende muslimer skulle se bilde av ham slik at de kunne drepe ham eller lignende, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt, bl.a. hos D.
Subsidiært i forhold til post I
d)
Til tid og på sted som beskrevet i post I, uttalte han seg som der nærmere beskrevet, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt, bl.a. hos Erna Solberg.
Tiltalebeslutning 1 erstatter tiltalebeslutning 11. juli 2011, rettet under hovedforhandling 25. februar 2012 i Oslo tingrett, og tilleggstiltalebeslutning 7. desember 2011.
Videre har Oslo statsadvokatembeter ved tiltalebeslutning 10. juli 2012 (tiltalebeslutning 2) satt A under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av:
I Straffeloven § 147 c første ledd bokstav a
for offentlig å ha oppfordret til å iverksette drap (straffeloven § 233) eller frihetsberøvelse under skjerpende omstendigheter (straffeloven § 223, annet ledd) med den hensikt å skape alvorlig frykt i en befolkning og/eller urettmessig tvinge offentlige myndigheter til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet, eller medvirket til dette.
Etter endelig vedtak om utvisning fra Norge av hensyn til riktes sikkerhet, stadfestet ved Høyesteretts dom av 8. november 2007, før domsavsigelse i straffesak mot ham, som mulla og grunnlegger av den ekstreme islamistiske organisasjonen Ansar al-Islam, uttalte han lørdag 24. mars 2012 i en tale på nettstedet www.paltalk.com, publisert på nettstedet www.youtube.com søndag 25. mars 2012 blant annet følgende om hvilke konsekvenser det ville få dersom han skulle bli fengslet og/eller avgå ved døden i fengslig forvaring:
– Men hvis det skjer noe reaksjon som ingen har styrt og satt i gang, hvis man i så fall gir mandat/fullmakt til folket og du sier til dem «gjør det på den måten dere kan gjøre det på» da vil enhver person helt sikkert selvfølgelig gjøre det på den måten vedkommende selv ønsker. Da kaster en av dem en håndgranatbombe. En annen .. selvmordsaksj .. planlegger en selvmordsaksjon. En annen bærer en kniv i hånden og sier «jeg skal drepe den første nordmann jeg møter». Så hvordan kan vite hva slags reaksjoner dommen kan medføre? Og tro ikke at bare kurderne kan reagere, kjære brødre. Den protestskriften/løpeseddelen som ble utgitt av gruppen al-Jihad- og Endringsfronten, de er arabere. De delte den ut i Bagdad i Irak. Så hvordan kan vi vite hvem i Libya kan utgi noe sånt? Hvordan kan vi vite hvem i Somalia kan utgi noe sånt, mens statsministeren i regjeringen her, Bondevik, er i Somalia nå. Og brødrene der vet hvor han bor/befinner seg. Så hvordan kan vi vite hvordan reaksjonen vil bli?
Og videre
– Det kan finne sted reaksjoner og en mann sier: «så lenge dere fengsler mamosta Krekar vil jeg også fengsle en nordmann. Og jeg kommer ikke til å slippe ham fri før dere har sluppet mamosta fri». Så vi vet ikke. Hvis en gjør noe sånt på eget initiativ, vil det ikke ha noe som helst negative konsekvenser for meg, verken i fengselet eller ute, verken for meg eller deg eller andre. En mann har på eget initiativ fått tak i en nordmann og han bortfører ham og tar hem med seg og skjuler ham i en kjeller, og da sier han: «Dere. Jeg sverger at hvis dere fengsler ham i 10 år, vil jeg også holde nordmannen inne i 10 år».
Og videre
– Etter bombingen var jeg i Biara. Vi fikk beskjed om at tre kurdere hadde blitt tatt til fange av shia-muslimer i Parachinar. (… .) De hadde gjort et forsøk på å rømme og to av dem ble drept under forsøket og den tredje ble såret men klarte likevel å rømme. (… ..) Vi fikk ham til Biara. (… .) Hvis denne flotte, respektfulle mannen en eller annen dag hører en slik nyhet at mamosta Krekar døde i nordmennenes fengsel, tror dere han kan la et slikt drap passere uten gjengjeldelse? Når han vet at jeg reddet ham og kom med ham derfra og sendte ham gjennom flere land og gjennom så risikofull vei til Sulaimaniyah hvor han fikk behandling, hvordan kan han .. hvordan kan han la være å straffe dem mens han, takket være Gud, driver minst .. minst en treningsleir hvor minst 150 jihadister får opplæring. En slik mann kan aldri la være å gjengjelde det som blir gjort mot meg. (… .) Spesielt hvis han får nyheten om min død. Hvordan kan han akseptere noe sånt? Hvordan kan han tilgi det? Også mine personlige livvakter er fortsatt i live. Og mine familiemedlemmer og slektninger er fortsatt i live.
Og videre
– Ellers, hva slags nytte demonstrasjoner på gatene her kan ha? Det å samle 2 millioner muslimske demonstranter på gatene her i Europa er ikke så virkningsfullt som å ha og si at 10 martyraksjonister (selvmordsbombere) har kommet seg inn i Europa. 10 martyraksjonister .. det å ha 10 martyraksjonister her i Europa får alle landene inn i en økonomisk utmattelseskrig. Det gjør dem nødt til å ta store forholdsregler, bruke vakter, alarmsystemer og apparater. Se hva som har skjedd med Storbritannia. Fra å være en stor kolonimakt har det nå blitt et stort etterretningsland. Jeg sverger at det som har skjedd i Storbritannia kommer til å gjenta seg i alle de andre landene som blir redde når de hører at 10 martyraksjonister har klart å komme seg inn i Europa. (… …) Disse kostnadene vil ødelegge deres økonomi.
Uttalelsene var samlet sett en oppfordring om å iverksette drap og/eller frihetsberøvelse under særdeles skjerpende omstendigheter og/eller selvmordsaksjoner mot norske interesser med det formål å tvinge norske myndigheter fra å fullbyrde en fellende straffedom mot ham og/eller å avstå fra å effektuere utvisningsvedtaket og/eller skape alvorlig frykt i det norske samfunnet.
II Straffeloven § 132a første ledd a jf annet ledd
for å ha motarbeidet rettsvesenet ved trusler eller annen rettstridig adferd overfor en aktør i rettsvesenet slik at det er egnet til å påvirke aktøren til å foreta eller unnlate en handling i forbindelse med en straffesak eller gjengjelder en handling som aktøren har utført i forbindelse med en straffesak.
Grunnlag:
a)
Lørdag 18. februar 2012, samtidig som hovedforhandling mot ham pågikk i Oslo tingrett, uttalte han på nettstedet www.paltalk.com, senere publisert på nettstedet www.youtube.com blant annet
– Jeg sverger på Gud at om disse tre frafalne kurdere sitter på den norske tronen eller sitter på plassen til Stoltenberg, som er regjeringssjefen i dette landet, slettes ikke Sharia-dommen mot dem. Den henger ved dem, om de er i Europa, hjemme hos seg selv i Oslo, i Norge, i Europa, i hele Kurdistan og i hele verden. Jeg sverger på Gud at alle tre er frafalne med en hver Shariadom. Det er plikt for muslimene å drepe dem om det er i Oslo, ikke Oslo. Den dommen har ikke blitt utstedt uten videre. Jeg har ikke gått uten videre til retten for å fortelle dette. Det er et utsagn at nordmann ikke har hørt. Jeg sverger at min forsvarer var redd første gang. Han prøvde alt han kunne for å se om jeg kan finne en utvei for å formidle denne saken litt mildere. Jeg sa nei. Det er en ære for meg å bli fengslet, å bli drept, skje hva som helst med meg på grunn av denne saken. Ingen andre saker kan sammenlignes med denne saken.’
eller lignende. Uttalelsene var trusler rettet mot tre kurdere som var fornærmet og vitner i den pågående straffesak mot ham, og som skulle avgi vitneforklaring uken etter, og uttalelsene var egnet til å påvirke vitnenes forklaringer i retten.
b)
Lørdag 24. mars 2012, etter at forhandlingene i Oslo tingrett var avsluttet, men før dom i saken var falt, uttalte han på nettstedet www.paltalk.com, publisert på nettstedet www.youtube.com dagen etter
Jeg tror i hvert fall at disse (tre?) vil havne i en så tøff situasjon, eee, så tøff at selv deres familier vil ikke kunne forstå den og ikke engang de selv fordi det er ikke en holdbar situasjon for dem. De skal ikke få lov til å stå imot islam offentlig for å skaffe seg oppholdstillatelse i Europa og …
Uttalelsene gjaldt de tre kurdere som var fornærmet og vitner i straffesaken mot ham og de var å anse som trusler og som gjengjeldelse for de vitneforklaringer som var avgitt og utsagnene var også egnet til å påvirke vitnenes forklaringer i en eventuell senere ankeforhandling
III Straffeloven § 291 første ledd
For rettsstridig å ha skadet en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen
Grunnlag:
Mandag 26. mars 2012 ca kl 19.00 i TV2’s lokaler i Karl Johans gate 14 i Oslo mens han ble filmet av TV2’s fotograf Rune Blekken, slo han med stor kraft med en bok eller lignende mot kameraet som Blekken holdt slik at søkeren på kameraet, som tilhørte TV2, ble skadet.
Oslo tingrett avsa 26. mars 2012 (TOSLO-2011-143039) dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1956, dømmes for overtredelse av
– straffeloven § 147 a annet ledd jf første ledd litra c jf § 233,
– straffeloven § 99 første ledd,
– straffeloven § 227 første og annet punktum
til fengsel i 5 – fem – år, jf. straffeloven § 62 første ledd.
2. A, født 0.0.1956, frifinnes for post II og for tilleggstiltaltebeslutningen.
3. A, født 0.0.1956, dømmes til innnen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til B med 100.000 – etthundretusen – kroner.
4. A, født 0.0.1956, frifinnes for krav om oppreisningserstatning fra C og D.
5. I medhold av straffeloven § 35 annet ledd inndras en PC.
Oslo tingrett avsa 28. august 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1956, frifinnes for tiltalebeslutningens post III.
2. A, født 0.0.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven § 147c første ledd bokstav a og straffeloven § 132a første ledd a jf annet ledd til fengsel i 1- ett- år jf. straffeloven § 62 og § 64.
Varetekt kommer til fradrag med 155 -etthundreogfemtifem- dager.
A har anket begge dommene til Borgarting lagmannsrett.
Anken over tingrettens dom 26. mars 2012 omfatter dommen i sin helhet og gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen og straffutmålingen. Anken er henvist til ankeforhandling. Både domfelte og de fornærmede C, D og B har begjært ny behandling av de sivile rettskrav.
Anken over tingrettens dom 28. august 2012 omfatter domsslutningens punkt 2 og gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen og straffutmålingen. Anken er henvist til ankeforhandling.
Ankene er forent til felles behandling i lagmannsretten med meddommere, jf. straffeprosessloven § 353 første ledd og annet ledd nr. 1 annet punktum jf. § 13.
Under saksforberedelsen oppnevnte lagmannsretten forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, Dr. philos Brynjar Lia, som sakkyndig.
Ankeforhandling er holdt 4. – 24. oktober 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte og avga forklaring. Den oppnevnte sakkyndige var til stede under saken og avga forklaring. Det samme gjelder sakkyndig vitne, postdoktor Lars Gule, Høgskolen i Oslo og Akershus. De fornærmede C, B, D og Erna Solberg avga forklaring. De to førstnevnte var til stede under ankeforhandlingen i sin helhet. Lagmannsretten mottok forklaring fra ytterligere seks vitner. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
1. A, født 0.0.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven § 147 a, annet ledd jf første ledd, litra c) jf § 233, straffeloven § 99 og straffeloven § 227 annet straffalternativ og for overtredelse av straffeloven § 147 c) første ledd bokstav a) og straffeloven § 132 a) første ledd a) jf annet ledd, jf straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 7 – sju – år. Han tilkommer pr. 23. oktober 2012 rett til fradrag med 211 – tohundreogelleve – dager for utholdt varetekt.
2. Med hjemmel i straffeloven § 35 annet ledd inndras PC med tilbehør, jf beslagsrapport datert 27. mars 2012, beslag nr 1 – 4 og 7 – 9.
3. Saksomkostninger påstås ikke.
Bistandsadvokatene for de fornærmede C, D og B har nedlagt slik likelydende påstand for sine respektive klienter:
Tiltalte dømmes til å betale fornærmede oppreisning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 250 000.
Forsvarerne har nedlagt slik påstand:
Tiltalte frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte.
Lagmannsretten bemerker:
Sakens forhistorie
A er født 0.0.1956 i Nord-Irak, i den soranitalende, kurdiske delen av landet. Sammen med ektefelle og tre barn kom han til Norge 30. november 1991 som overføringsflyktning fra FN.
I Norge er A kjent som mulla Krekar, og i det følgende bruker lagmannsretten i hovedsak denne benevnelsen på ham.
Utlendingsdirektoratet la til grunn at mulla Krekar fylte vilkårene for å kunne godkjennes som flyktning, og han ble sammen med familien innvilget flyktningstatus ved vedtak 13. april 1992. Han fikk oppholds- og arbeidstillatelse som senere ble fornyet flere ganger. I 1998 ble han innvilget bosettingstillatelse i Norge. Ektefellen og de fire barna som han da hadde, fikk norsk statsborgerskap i 2000. Senere dette året ble hans egen søknad om statsborgerskap avslått.
Ved utlendingsdirektoratets vedtak 19. februar 2003, opprettholdt av Utlendingsnemnda ved vedtak 12. mai 2005, ble mulla Krekar utvist fra riket. Utvisningen var blant annet begrunnet med at denne var nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, jf. utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav a.
Mulla Krekar gikk til søksmål mot staten med påstand om at vedtak om utvisning skulle kjennes ugyldig. Ved Høyesteretts dom 8. november 2007 (Rt-2007-1573) ble staten frifunnet. I dommen er det gitt en oppsummering av bakgrunnen til mulla Krekar (A). Det er for lagmannsretten ikke reist innvendinger mot denne oppsummeringen, som hitsettes:
Da A kom til Norge, ga han bare i begrenset grad opplysninger om sin bakgrunn og om sin situasjon i Nord-Irak. Ut fra de opplysninger som nå foreligger, kan kort oppsummeres:
Han var som ungdom aktiv blant Muslimbrødrene, en internasjonal islamistisk bevegelse. Han begynte i 1974 på krigsskole som var dannet av Kurdistans Demokratiske Parti. Senere på 1970-tallet fullførte han videregående skole, og han studerte deretter arabisk og islamsk sharialovgivning. Under Iraks krig mot Iran som startet i 1980, ønsket han ikke å avtjene sin verneplikt for Irak, og han flyktet over fjellene til Iran. Under oppholdet der dannet han sammen med andre irakiske kurdere en gruppe som hadde som mål å bli en væpnet islamsk motstandsgruppe i Kurdistan. Han ble etter hvert imam i moskéen i den flyktningleiren der han oppholdt seg.
I 1984 reiste A til Pakistan hvor han var i fire år. I denne tiden fortsatte han med studier og undervisning. Han engasjerte seg etter hvert i arbeidet for kurdiske flyktninger og dro i 1988 tilbake til Iran for å fortsette arbeidet derfra. Han kom da i kontakt med Islamic Movement of Kurdistan, IMK, en bevegelse som hadde som målsetting å frigjøre det kurdiske folket og innføre sharialovgivning i Kurdistan og Irak. Han ble i 1989 valgt inn i bevegelsens lovgivende forsamling. I 1991 var han tilbake i Irak hvor han ble involvert i kamper mot regjeringshæren. Tidligere dette året hadde han gjennom FNs høykommisær for flyktninger søkt om bosetting i et tredjeland for seg og familien. Dette var bakgrunnen for ankomsten til Norge i november 1991.
Etter at A og familien fikk innvilget flyktningestatus i Norge i april 1992, ble han imidlertid ikke værende i landet. Allerede i mai dette året var han tilbake i irakisk Kurdistan, hvor han deltok i valget på selvstyreområdets første lovgivende forsamling. Han fortsatte sitt arbeide for IMK, hvor han ble nestleder for partiets kontor for militære saker. Sommeren 1992 var hele familien tilbake i Irak, og de returnerte til Norge først våren 1993. I de påfølgende år frem til 2000 oppholdt A seg stort sett i Norge, hvor han blant annet arbeidet som islamsk predikant. Men også i denne perioden gjennomførte han atskillige reiser til Irak.
I 2001 ble IMK delt i fire fraksjoner, hvorav den ene ble ledet av A. En ytterligere omorganisering skjedde 10. desember 2001, da Ansar al-Islam ble dannet ved at den militante grupperingen Jund al- Islam sluttet seg til As egen fraksjon. A ble valgt til leder av organisasjonen, som hadde som mål å opprette en selvstendig islamistisk stat i Nord-Irak. Det er opplyst at det kort tid senere, i et område rundt en av landsbyene, over en periode ble etablert et samfunn basert på sharialovgivning.
A reiste den 17. mai 2002 til Norge som ledd i en planlagt ferie. Han forsøkte å returnere til Irak i august samme år, men ble da fengslet i Iran og deretter sendt til Nederland. Der satt han fengslet frem til januar 2003, da han ble sendt tilbake til Norge.
Etter den amerikanske invasjonen i Irak i mars 2003 ble USA og deres allierte ansett som Ansar al-Islams fremste motstandere. Mye tyder på at denne organisasjonen og/eller tidligere medlemmer sto bak flere bombeattentater og andre terrorhandlinger, blant annet bombeattentatet mot det sosialistiske partiet PUK den 4. februar 2004, der over 100 mennesker mistet livet og over 200 ble skadet. FNs sanksjonskomité hadde allerede før dette fattet vedtak om at Ansar al-Islam skulle føres opp på listen over organisasjoner som ble ansett for å samarbeide med Al Qaida. Denne listen er en del av FNs arbeide for å bekjempe terrorisme, og innebærer i prinsippet at alle FNs medlemsstater er forpliktet til å igangsette tiltak.
Etter forhåndsvarsel i september 2002 fattet Utlendingsdirektoratet vedtak 19. februar 2003 om å tilbakekalle As asylstatus og reisebevis, bosettingstillatelse og tidligere arbeids- og oppholdstillatelse. Samtidig ble vedtatt at han skulle utvises og innmeldes i Schengens informasjonssystem. Direktoratets vedtak ble fattet etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet i henhold til daværende § 38 første ledd i utlendingsloven.
A påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda. Innen klagesaken var avgjort gikk han til søksmål mot staten med påstand om at vedtaket skulle kjennes ugyldig. Utlendingsnemnda traff vedtak i klagesaken 12. mai 2005. Klagen ble ikke tatt til følge. På samme måte som Utlendingsdirektoratets vedtak, var klagevedtaket både begrunnet med at utvisning var nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, jf. utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d, og at A hadde begått grove og/eller gjentatte brudd på utlendingsloven som tilsa utvisning, utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a. Også klagevedtaket ble truffet etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet.
I klagevedtaket ble det gitt uttrykk for at forholdene i Irak var av en slik art at det vern som EMK artikkel 3 gir, var til hinder for at A ble sendt tilbake til sitt hjemland. Det ble derfor samtidig besluttet at uttransport ikke skulle skje før departementet fant at forholdene i Irak tilsa det.
Etter at Utlendingsdirektoratet hadde fattet sitt vedtak om utvisning i februar 2003, ble A siktet blant annet for overtredelse av bestemmelsen om terrorhandlinger i straffeloven § 147 a. I den forbindelse var han varetektsfengslet en kortere periode. Straffesaken ble senere henlagt. Han ble 2. januar 2004 pågrepet og siktet for to tilfeller av medvirkning til drapsforsøk i Irak, knyttet til andres forsøk på bruk av henholdsvis håndgranat og selvmordsbombe. Siktelsen omfattet også overtredelse av straffeloven § 233 a jf. § 12 nr. 4 a om inngåelse av forbund om å begå legemsbeskadigelse eller drap. Også denne siktelsen ble senere henlagt etter bevisets stilling, etter at A hadde vært varetektsfengslet i ca. 6 uker.
I dommen er det gjort følgende vurdering av den sikkerhetsrisiko mulla Krekar representerer:
Etter min mening er det avgjort tilstrekkelige holdepunkter for å anta at A representerer en risiko for rikets sikkerhet ved å kunne trekke terrorvirksomhet mot Norge, og ved selv eller gjennom andre, å kunne knyttes til slik virksomhet her i landet, eksempelvis i form av finansiering. Risikoen må dessuten antas også å referere seg til utenlandske interesser i utlandet som er av betydning for norske sikkerhetsinteresser, eksempelvis allierte interesser i Afghanistan.
Høyesterett uttaler følgende om det beviskrav som er anvendt ved vurderingen:
Jeg finner grunn til å poengtere at det ikke er noen forutsetning for utvisning etter de aktuelle bestemmelsene i utlendingsloven § 29 og § 30 at utlendingen har begått straffbare handlinger. Bestemmelsen gir anvisning på et skjønn for bedømmelse av en fremtidig risiko, i dette tilfellet for at straffbare handlinger – terrorhandlinger – vil kunne bli begått. Ved dette skjønnet vil beviskravet måtte stilles ut fra hvilke handlinger risikoen refererer seg til. Der det er risiko for terrorhandlinger av noe omfang, vil nok selv en begrenset, men reell risiko for slike handlinger kunne true rikets sikkerhet på en slik måte at vilkåret for utvisning kan være oppfylt.
Etter Høyesteretts dom har utlendingsmyndighetene fortsatt vurdert forholdene i Irak slik at det vern EMK artikkel 3 gir, er til hinder for at mulla Krekar blir sendt tilbake til sitt hjemland. Utvisningsvedtaket er således fremdeles ikke effektuert.
Mulla Krekar ble etter det som er opplyst intervjuet i NRK-programmet Brennpunkt i 2002. Etter dette er han blitt omtalt med jevne mellomrom, og han er blitt en kjent person.
I 2006-2007 produserte australsk tv et program, «Norwegian Jihad», om mulla Krekar. Programmet ble sendt på NRK i 2007. I intervjuet omtaler han Osama bin Laden som en «fin muslim, en stor muslim, leder for muslimene også». Samtidig benekter han noen forbindelse til Al Qaida. Han bekrefter at han mener at alle kan drepe – i islamske land – den som angriper Islam. Videre bekrefter han at han har lært opp selvmordsbombere, og at selvmordsbombing er en legitim taktikk. Han uttrykker at han har tillatelse til å drepe australske soldater i Irak, men ikke etter at de har forlatt krigssonen og kommet hjem. Mulla Krekar er ikke blitt tiltalt for disse uttalelsene.
I henhold til det som er referert i en artikkel i nettavisen til TV 2 i november 2007, skal mulla Krekar da ha uttalt til et kurdisk nettsted at norske myndigheter ikke vil sende ham ut fordi de vet at det da vil komme reaksjoner fra hans tilhengere. I følge oversettelse utført av NRK, uttalte han at det vil komme reaksjoner først fra slektningene, så fra en væpnet gruppe, og til slutt fra folk som følger religionsundervisningen hans i moskéen og som har sympati for ham. Han er heller ikke tiltalt for disse uttalelsene.
I januar 2010 var det en episode der ble det skutt mot mulla Krekars hjem i Oslo. Ifølge påtalemyndigheten må det legges til grunn at skuddene var rettet mot ham. Det er opplyst at svigersønnen hans ble skadet. Skyteepisoden har vært etterforsket, men er ikke oppklart.
Etter nevnte episode har mulla Krekar ikke uttalt seg til norske media.
Mulla Krekars autoritet som lederskikkelse
I saken er det i flere sammenhenger et spørsmål i hvilken grad mulla Krekar har autoritet og påvirkningskraft som leder. Lagmannsretten finner derfor grunn til å komme inn på dette innledningsvis. Retten bygger sin redegjørelse og vurdering blant annet på mulla Krekars egen forklaring, det som fremkommer i hans taler og uttalelser på ulike nettsteder samt forklaringen fra den oppnevnte sakkyndige, Brynjar Lia.
Lagmannsretten legger til grunn at mulla Krekar er religiøst konservativ og tilhenger av islamsk fundamentalisme. Han er ideologisk preget av jihadisme og kurdisk islamisme.
Som det fremgår ovenfor har mulla Krekar studert arabisk og islamsk sharialovgivning, og han har solid islamsk skolering. Han har vært imam. Videre har han vært politisk aktiv i Kurdistan, hatt en lederposisjon i IMK og vært leder i Ansar al-Islam. Han har militær opplæring og erfaring og har hatt forbindelser med ulike militante islamistnettverk. Han har møtt sentrale skikkelser i det internasjonale jihadistmiljøet. Dette inkluderer Osama bin Laden, som mulla Krekar har uttrykt beundring for.
I Norge har mulla Krekar forkynt i moskéer og drevet egen menighet. Han er kjent som en dyktig og karismatisk taler og har et stort kontaktnett. Som lagmannsretten vil komme tilbake til, har han – inntil han ble varetektsfengslet i mars 2012 – hatt faste taletider én eller flere ganger i uken på nettstedet Paltalk.com. (Paltalk). Der er hans publikum hovedsakelig, men ikke bare, kurdiskspråklige islamister. Hans rolle synes å være en ideologisk og religiøs veileder og inspirator.
Lagmannsretten legger til grunn at mulla Krekar de siste årene har vært opptatt av å bygge opp en ny bevegelse, «Rawt». Han har selv i sin forklaring benektet at dette er noen organisasjon, men beskrevet det som en form for løsere studiegrupper. Mulla Krekar omtaler seg som emir for bevegelsen.
Lagmannsretten har ikke grunnlag for å angi nøyaktig hvor mange tilhengere mulla Krekar har. Det er imidlertid mye som tyder på at han har ikke ubetydelig innflytelse. Det fremgår av den sakkyndig Lias forklaring at flere tusen personer har signert et opprop til støtte for mulla Krekar. Et hundretalls demonstranter har møtt opp på markeringer som hans tilhengere organiserer. Han er profilert på en rekke islamistiske nettsider, med til dels militant innhold. Han er ofte blitt intervjuet, både av nasjonale og internasjonale medier. Ifølge Lia nyter mulla Krekar høy status i det nye muslimske ekstremistmiljøet på Østlandet. Lia har anslått at mulla Krekar har minst et hundretalls dedikerte tilhengere, og en større skare av sympatisører.
Mulla Krekar har selv uttalt på et pressemøte i juni 2010, et møte som lagmannsretten kommer tilbake til, følgende om sin innflytelse:
Ja, men jeg har tilhengere, etterfølgere og folk som hører på hva jeg sier. De sier til meg, jeg drar og sprenger meg selv i Irak, kan jeg dra er det tillatt? Og jeg sier ja, dra og spreng med amerikanere. Og han drar.
I en tale på nettstedet Paltalk 24. mars 2012 uttalte han dette om sin innflytelse:
Jeg har innflytelse der jeg kommer fra. Innflytelse som en muslim lærd, som en politiker, som en som driver jihad og forsvarer Gud. En som organiserer folk. Også som en far; og som en belest mann. Og jeg etterlater meg flere verk som en mamosta [mullah/lærer] og som en prekenholder og som en dikter.
Disse uttalelser underbygger at mulla Krekar selv mener han har en ikke ubetydelig innflytelse.
Kort om de uttalelser Mulla Krekar er tiltalt for og foranledningen til disse. Prosesshistorikk.
I juli 2009 ble mulla Krekar intervjuet av journalister fra NBC i programmet «The Wanted», sendt av norsk TV 2 23. juli 2009. Han kom her med uttalelser knyttet til terrorangrepet 11. september 2001 i USA, selvmordsaksjoner og angrep på amerikanske interesser og personell. Uttalelsene ledet til etterforskning og tiltale for oppfordring til straffbare handlinger, jf. straffeloven § 140 første ledd. Disse forholdene var tatt med som post II i tiltalebeslutning 11. juli 2011. Som nevnt er denne tiltalebeslutningen erstattet av tiltalebeslutning 1 i saken her. Ved Oslo tingretts dom 26. mars 2012 ble mulla Krekar frifunnet for nevnte forhold, jf. domsslutningens punkt 2. Denne delen av tingrettens dom er rettskraftig.
Den 10. juni 2010 ble mulla Krekar invitert til et møte med representanter for internasjonale medier i Oslo. Lydfil fra pressemøtet ble publisert på nettstedet Aftenposten.no. og omtalt i TV 2. Mulla Krekar ble som følge av hva han sa i møtet politianmeldt, blant annet av leder i Fremskrittspartiet, Siv Jensen. Deler av uttalelsene danner grunnlaget for tiltalebeslutning 1 postene I, II og den subsidiære post III d).
Lydfilen fra pressemøtet er avspilt under ankeforhandlingen. Videre er det fremlagt oversatt utskrift av det som ble uttalt i møtet. Oversettelsen er besørget av PST og er etter det opplyste foretatt av to statsautoriserte oversettere. Det er ikke fremsatt vesentlige innvendinger mot denne oversettelsen.
Under pressemøtet var det tolk til stede, som oversatte fortløpende til/fra arabisk, som mulla Krekar snakket på møtet. Den senere oversettelsen besørget av PST har avdekket at tilstedeværende tolks oversettelse var unøyaktig.
Tiltalebeslutning 1 post III a), b) og c) har grunnlag i uttalelser mulla Krekar har kommet med på nettstedet Paltalk samt pr. telefon. Uttalelsene er knyttet til de fornærmede B, C og D. Bakgrunnen for uttalelsene er at de nevnte fornærmede etter mulla Krekars oppfatning hadde krenket Koranen.
B utga i 2005 en bok – «Sex, Sharia and women in the History of Islam» – med et omslagsbilde og et innhold som mulla Krekar mener krenker Koranen. C hadde 21. april 2010 brent deler av Koranen. Han tok bilde av de brennende Koransidene og la det ut på internett som en politisk protest. D, som fikk høre om Cs handling, ville støtte ham og brant selv deler av Koranen noen dager etter. Brenningen ble filmet og lagt ut på internett.
Uttalelsene som danner grunnlag for post III a), er fremsatt på nettstedet Paltalk i august 2008. Uttalelsene ble tatt opp derfra og så lagt ut på nettstedet YouTube. Etterforskning av forholdet ble igangsatt etter at Bs bistandsadvokat ba om det i brev 15. november 2010. Filmfil med uttalelsene ble sikret fra YouTube av PST. Filmfilen er avspilt under ankeforhandlingen, og det er fremlagt oversatt utskrift av det som sies.
Uttalelsene som ligger til grunn for post III b), er fremsatt på nettstedet Paltalk i siste del av april 2010 samt 13. juli 2011. Det som danner grunnlag for post III c), er dels uttalt pr. telefon 24. april 2010 og dels på nettstedet Paltalk samt på et annet nettsted, Durben.org.
C innga anmeldelse 26. april 2010. Dagen etter innga D anmeldelse. Han leverte samtidig ulike lyd- og filmfiler. Disse hadde han dels sikret på nettstedet YouTube og dels hadde han gjort opptak på nettstedet Paltalk. Når det gjelder lydfil fra telefonsamtale mellom D og mulla Krekar, hadde D selv gjort opptak.
Med hensyn til uttalelsene på nettstedet Paltalk 13. juli 2011, ble opptak sikret av C ved bruk av mobiltelefon. Han innga anmeldelse for dette forholdet 14. juli s.å. og leverte da samtidig opptaket til politiet.
Mulla Krekar ble første gang satt under tiltale ved tiltalebeslutning 11. juli 2011. Denne tiltalebeslutningen omfattet tiltale for de uttalelsene han hadde kommet med i programmet «The Wanted», sendt på norsk TV 2 i juli 2009, uttalelsene på pressemøtet i juni 2010 samt uttalelsene mot de fornærmede B, C og D i august 2008 og april 2010. Tiltalebeslutningen gjaldt overtredelse av straffeloven § 147 a annet ledd (trussel om terrorhandling), § 140 første ledd (offentlig oppfordring til eller forherligelse av straffbar handling), § 99 første ledd (ved trusler søkt å hindre Regjeringen eller dets medlemmer eller Stortinget eller noen av dets medlemmer i sin virksomhet) samt § 227 (trusler).
Ved tilleggstiltalebeslutning 7. desember 2011 ble mulla Krekar på ny satt under tiltale for overtredelse av straffeloven § 227. Grunnlaget for denne tiltalen er de ovennevnte uttalelser han fremsatte 13. juli 2011 og som C anmeldte dagen etter.
Hovedforhandling til behandling av de to nevnte tiltalebeslutninger ble holdt 15.-28. februar 2012 i Oslo tingrett. I løpet av denne perioden fremsatte mulla Krekar uttalelser på nettstedet Paltalk lørdag 18. februar. Uttalelsene ble publisert på nettstedet YouTube og sikret derfra av D, som leverte filmfilen til politiet 21. februar 2012. Uttalelsene – som ble fremsatt før de fornærmede B, C og D hadde forklart seg i tingretten – danner grunnlaget for post II a) i ny tiltalebeslutning 10. juli 2012 mot mulla Krekar. Filmfilen er avspilt under ankeforhandlingen, og det er fremlagt oversatt utskrift av det som sies.
Under hovedforhandlingen la mulla Krekar frem noe som fremstår som en religiøs betenkning. Den er utarbeidet av ham og har, i norsk oversettelse, tittelen «Korrekt dom for den som har revet i stykker og brent den helligholdte Koranen». Betenkningen er angivelig utarbeidet i henhold til islamsk regelverk. Den er bare i begrenset grad dokumentert under ankeforhandlingen, men det fremgår at de tre nevnte fornærmede må anses som frafalne fra Islam. Videre fremgår det – slik lagmannsretten forstår det som er dokumentert – at frafalne kan dømmes til døden, og at dommen – når den frafalne har dratt til et ikkemuslimsk land – kan fullbyrdes av enhver muslim. Det er opplyst at mulla Krekar har sendt betenkningen til en rekke rettslærde i ulike muslimske land.
Den 2. mars 2012 ble det i Oslo arrangert en demonstrasjon mot Koranbrenningene som de fornærmede C og D hadde utført. Under demonstrasjonen holdt mulla Krekar en appell. Han kom da blant annet med uttalelser som kunne tolkes som hyldest av mannen som drepte den nederlandske regissøren Theo van Gogh. Det er opplyst at mulla Krekar ble siktet for uttalelsene, men at siktelsen ble henlagt av Riksadvokaten, idet uttalelsene ble anset å ligge innenfor ytringsfrihetens grenser.
Lørdag 24. mars 2012 fremsatte mulla Krekar nye uttalelser på nettstedet Paltalk. Dette var to dager før det var berammet domsavsigelse. Uttalelsene ble publisert på nettstedet YouTube. Filmfil med uttalelsene ble sikret av PST. Uttalelsene ligger til grunn for tiltalebeslutning 10. juli 2012 post I og II b). Filmfilen er avspilt under ankeforhandlingen, og det er fremlagt oversatt utskrift av det som sies.
Ved Oslo tingretts dom 26. mars 2012 ble mulla Krekar, slik det fremgår ovenfor, frifunnet for post II a) og b) i tiltalebeslutning 11. juli 2011, overtredelser av straffeloven § 140. Frifinnelsene er ikke påanket av påtalemyndigheten og er således rettskraftige. For øvrig ble han domfelt i samsvar med denne tiltalen.
Videre ble mulla Krekar frifunnet for tilleggstiltalebeslutningen. Tingretten la til grunn at det mot C forelå en sammenhengende trusselsituasjon fra 2010 og til domstidspunktet, og at en gjentakelse av trusselen i juli 2011 ikke kunne anses som et nytt straffbart forhold. Etter tingrettens vurdering var det da riktig å frifinne mulla Krekar for tilleggstiltalen. Hvorvidt dette prosessuelt sett var korrekt, vil lagmannsretten komme tilbake til.
Mulla Krekar ble pågrepet 27. mars 2012 og deretter varetektsfengslet. Han har siden sittet i varetekt.
Ny tiltalebeslutning ble, som det fremgår ovenfor, tatt ut mot mulla Krekar 10. juli 2012 (tiltalebeslutning 2), for uttalelsene han fremførte på Paltalk 18. februar og 24. mars 2012. Denne tiltalebeslutningen gjelder overtredelse av straffeloven § 147 c første ledd bokstav a, oppfordring til terror (post I), og § 132 a, motarbeidelse av rettsvesenet (post II a) og b)). Ved tingrettens dom 28. august 2012 ble mulla Krekar dømt i samsvar med tiltalen på disse punkter. Han ble frifunnet for et tilfelle av skadeverk (post III), som det for lagmannsretten ikke er nødvendig å redegjøre nærmere for.
Etter at mulla Krekar hadde anket tingrettens dom 26. mars 2012, utferdiget påtalemyndigheten 22. juni 2012 – slik det fremgår ovenfor – ny tiltalebeslutning for de forhold som denne anken omfatter, til erstatning for tiltalebeslutning 11. juli 2011 og tilleggstiltalebeslutning 7. desember 2011. Det forhold som var omfattet av tilleggstiltalen, trussel mot C fremsatt 13. juli 2011, er nå tatt inn som en del av det faktiske grunnlaget for tiltalebeslutning 22. juni 2012 post III b).
Noen utgangspunkter – forholdet til ytringsfriheten og prinsippene for tolking
Som det fremgår av redegjørelsen ovenfor består det faktiske grunnlaget for de tiltalepunkter ankesaken gjelder, av utsagn mulla Krekar har kommet med. Det innebærer at de aktuelle straffebestemmelser må anvendes med de begrensninger som følger av Grunnloven § 100, samt av Norges folkerettslige forpliktelser, jf. straffeloven § 1 annet ledd. Når det gjelder de folkerettslige forpliktelser, vises det særlig til den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. Kort sagt innebærer de nevnte bestemmelser at ytringsfriheten har et sterkt vern, men at den ikke er absolutt.
Ved avgjørelsen av om de aktuelle utsagn er straffbare, må utsagnene tolkes. Det fremgår av en rekke Høyesterettsavgjørelser at tolkingen anses som rettsanvendelse. I Høyesteretts plenumsavgjørelse i Rt-2002-1618, som gjaldt overtredelse av straffeloven § 135 a, er det uttalt følgende om prinsipper for tolkingen:
Førstvoterende i plenumskjennelsen [Rt-1997-1821] fremholdt:
«Ved tolkingen av de aktuelle utsagn må programmet som helhet trekkes inn i den utstrekning det er egnet til å belyse meningsinnholdet. Jeg viser i den forbindelse til Rt-1981-1305. Det fremgår også av tiltalebeslutningen at det er utsagnene samlet og sett i sammenheng med prinsipprogrammet for øvrig som hevdes å være en overtredelse av § 135a. Det dreier seg om et partiprogram som er spredt til allmennheten, og utgangspunktet for tolkingen må da være hvordan den alminnelige leser eller tilhører vil oppfatte programmet. »
Utgangspunktet må således være hvordan den alminnelige leser eller tilhører vil oppfatte utsagnet. Dette er lagt til grunn også i tidligere høyesterettsavgjørelser. I plenumskjennelsen var det et partiprogram – som forutsetter en viss tankemessig bearbeidelse hos leseren – som måtte tolkes. Vår sak gjelder en kort, muntlig appell, der temaet mer må bli tilhørernes umiddelbare forståelse av det som blir sagt. Ordlyden blir da sentral. Det er likevel ikke tvilsomt at en uttalelse må tolkes i lys av de ytre omstendigheter den fremsettes under.
Et hovedspørsmål i saken er i hvilken grad man ut fra sammenhengen kan innfortolke et meningsinnhold som ikke er direkte uttalt.
Det har i teorien vært reist spørsmål om det også ved tolkingen av et utsagn som kan føre til strafforfølgning, må gjelde et legalitetsprinsipp i den forstand at man må være forsiktig med utvidende tolkinger. Således har Eggen i Lov og Rett 1998 side 259 flg. tatt opp spørsmål om den «fri» tolking av partiprogrammet Høyesterett la til grunn i plenumssaken, blant annet ved å forutsette at Hvit Valgallianses partiprogram rettet seg mot mørkhudete innvandrere, kunne være i strid med dette prinsipp. Han gjentar tilsvarende synspunkter i Ytringsfrihet på side 404, der han peker på behovet for forutberegnelighet i rettsanvendelsen, og sammenhengen med uskyldspresumsjonen, som skal sikre tiltalte i forhold til bedømmelsen av sakens faktiske sider.
Jeg finner det for min del klart at rettssikkerhetshensyn, særlig hensynet til forutberegnelighet, tilsier forsiktighet med utvidende tolking ut fra sammenhengen. I forhold til straffbare ytringer må poenget være at man bare kan straffes for det man har uttalt, ikke hva man kunne tenkes å ha uttalt. Det følger etter mitt syn også av hensynet til ytringsfriheten at ingen bør kunne risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt og heller ikke med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen.
Lagmannsretten legger disse prinsipper til grunn for sine tolkinger i saken.
Nærmere om tiltalebeslutning 1 post I
Straffeloven § 147 a lyder slik:
En straffbar handling som nevnt i §§ 148, 151 a, 151 b første ledd jf. tredje ledd, 152 annet ledd, 152 a første ledd, 152 b, 153 første til tredje ledd, 153 a, 154, 223 annet ledd, 224, 225 første eller annet ledd, 231 jf. 232, eller 233 anses som en terrorhandling og straffes med fengsel inntil 21 år når handlingen er begått med det forsett
a) å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,
b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller
c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en annen mellomstatlig organisasjon.
Straffen kan ikke settes under minstestraffen som er bestemt i straffebudene som er nevnt i første punktum.
Med fengsel inntil 12 år straffes den som med slikt forsett som nevnt i første ledd, truer med å begå en straffbar handling som nevnt i første ledd, under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Får trusselen en følge som nevnt i første ledd bokstavene a, b eller c, kan fengsel inntil 21 år idømmes. Medvirkning straffes på samme måte.
Med fengsel inntil 12 år straffes den som planlegger eller forbereder en terrorhandling som nevnt i første ledd, ved å inngå forbund med noen om å begå en slik handling.
Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 28. juni 2002 nr. 54 for å etterleve Norges folkerettslige forpliktelser i henhold til Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 av 28. september 2001. Resolusjonen er hjemlet i FN-pakten kap. VII som inneholder folkerettslige forpliktende krav til medlemsstatene om å gjennomføre tiltak for å bekjempe terrorisme.
For å kunne straffes for å ha truet med terrorhandling etter § 147 a annet ledd jf. første ledd, må gjerningsmannen forsettlig ha truet med en av de straffbare handlingene som er nevnt innledningsvis i første ledd første punktum (primærforbrytelsen). Etter tiltalen i saken er det trussel om drap som er det aktuelle alternativet. Drapstrusselen må være fremsatt under slike omstendigheter at den er egnet til å fremkalle «alvorlig frykt», jf. annet ledd første punktum in fine og den tilsvarende formuleringen i § 227 første ledd. Formuleringen er tatt med for å unngå at trusler som er fremsatt på skrømt mv. skal omfattes.
Videre må trusselen være fremsatt med såkalt terrorforsett, altså med slik forsett som er nevnt i første ledd bokstav a, b eller c. Tiltalebeslutningen gjaldt opprinnelig alternativ b og c. Under prosedyren for lagmannsretten ble det imidlertid fra aktoratet uttalt tvil om terrorhensikt som nevnt i bokstav b er bevist i saken, og dette alternativet ble frafalt som grunnlag for tiltalen.
Om forsettskravet i § 147 a heter det følgende Ot.prp.nr.61 (2001-2002) side 93:
En forbrytelse som er listet opp i §147 a, skal bare regnes som en terrorhandling dersom handlingen er begått med terrorforsett, jf første ledd bokstavene al. Departementet understreker at det her dreier seg om et såkalt subjektivt overskudd. Det avgjørende er hvilke følger gjerningspersonen har hatt til forsett å fremkalle. Det kreves ikke at følgen faktisk har inntrådt. Men har følgen inntrådt, vil dette være et straffskjerpende moment.
På side 95 i proposisjonen fremgår det at forsettskravet er det samme i annet ledd som i første ledd, slik at også ved trussel om terrorhandling kreves det at gjerningsmannen har handlet med terrorforsett.
I proposisjonen er det uttrykkelig drøftet om det bør kreves at gjerningsmannen har utvist hensikt. På side 37 er det gitt slik begrunnelse for at forsett er tilstrekkelig:
Departementet har vurdert spørsmålet nøye, men kommet til at skyldkravet bør være forsett. Et moment i vurderingen er at det kan skape til dels store bevisvansker å kreve at gjerningspersonen må ha utvist hensikt. Men det avgjørende har vært at departementet mener at forsett er et riktig skyldkrav i forbindelse med terrorisme. For eksempel er det ikke urimelig at den som begår objektivt sett typiske terrorhandlinger med viten om at handlingene vil skape alvorlig frykt i befolkningen, eller som holder dette for overveiende sannsynlig ved utførelsen av handlingene, straffes for terrorisme. Det gjelder selv om gjerningspersonen ikke hadde til hensikt å skape slik frykt. Dersom gjerningspersonen har utvist slik hensikt, vil det være et skjerpende moment i straffutmålingen.
Spørsmålet er hva som nærmere ligger i kravet til terrorforsett i relasjon til § 147 a første ledd bokstav a)-c). Lagmannsretten vil først vurdere hvordan bestemmelsen i eksisterende lov, isolert sett, må tolkes. Dernest vil retten vurdere om det får noen betydning at det i ny straffelov er innført et krav for domfellelse om terrorhensikt.
Når det i proposisjonen uttales at det dreier seg om et «såkalt subjektivt overskudd», og at det avgjørende er hvilke følger gjerningsmannen «har hatt til forsett å fremkalle», leder det tanken i retning av et krav om hensikt. Men som det fremgår ovenfor tok departementet i Ot.prp.nr.61 uttrykkelig det standpunkt at terrorhensikt ikke er nødvendig for domfellelse.
Det nærmere spørsmål blir da hva forsettet skal omfatte. Det fremgår av forarbeidsuttalelsen ovenfor at det ikke er noe vilkår for domfellelse at noen av følgene som er beskrevet i bokstavene a)-c) faktisk, objektivt sett, inntrer. Men i relasjon til forsettskravet er det likevel et spørsmål om forsettet må omfatte det moment at den aktuelle følge vil bli et resultat av handlingen, eller om det er tilstrekkelig at forsettet dekker den omstendighet at handlingen er egnet til å frembringe følgen . Beskrivelsen i proposisjonen om at det dreier seg om «subjektiv overskudd» tilsier at det er meningen at forsettet skal dekke noe mer enn det objektive gjerningsinnhold. Det taler for at forsettet må omfatte det moment at følgen vil bli et resultat av handlingen. Videre hadde det vært naturlig, dersom den alternative forståelsen var meningen, å ta inn uttrykkelig i loven at det var nok at handlingen var begått med det forsett at den var egnet til … (den aktuelle følgen). Det eksempelet som er brukt i Ot.prp.nr.61 side 37 for å belyse forsettskravet i relasjon til § 147 a første ledd bokstav b, og som er tatt inn ovenfor, taler også for at forsettet må omfatte at følgen vil bli resultatet. Det vises til at det der uttales at det ikke er urimelig at den som med viten om at handlingen vil skape alvorlig frykt …osv., straffes for terrorisme.
På denne bakgrunn er det lagmannsrettens oppfatning at de beste grunner tilsier at kravet om terrorforsett i § 147 a må forstås slik at forsettet må omfatte den omstendighet at handlingen vil få følger som nevnt i alternativene a)-c), og at det ikke er tilstrekkelig at forsettet dekker den omstendighet at handlingen er egnet til å frembringe slike følger. Slik lagmannsrettens flertall ser bevisene, er det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til tolkningsspørsmålet.
Lagmannsretten går nå over til å drøfte om det får noen betydning for de subjektive krav for domfellelse etter § 147 a at ny straffelov har innført et krav om terrorhensikt.
I ny straffelov, lov 20. mai 2005 nr. 28 (straffeloven 2005) – som er vedtatt, men ikke satt i kraft – er det gjort den endring i forhold til gjeldende lov at de bestemmelser som tilsvarer gjeldende § 147 a krever terrorhensikt for domfellelse, jf. straffeloven 2005 § 131 jf. § 134. Om begrunnelsen for å velge et hensiktskrav heter det i Ot.prp.nr.8 (2007-2008) side 177:
Argumentene for å velge et hensiktskrav i definisjonen av terrorhandlinger er for det første et ønske om ikke å la definisjonen av terrorhandlinger – og dermed reglene om straffskjerping og straffbar forberedelse mv. – favne unødig vidt. Siden både sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett er tatt med i definisjonen av forsett i straffeloven 2005 § 22, rekker definisjonen av terrorhandlinger tilsvarende vidt og fjerner seg fra den tradisjonelle oppfatningen av terrorhandlinger som et utslag av en spesiell motivasjon eller beveggrunn. Det er særlig motivasjonen, ønsket om å oppnå et nærmere bestemt mål, som gjør at man kan skille terrorhandlinger fra andre handlinger som i sitt ytre er identiske. Et krav om terrorhensikt vil dessuten bringe oss mer på linje med rettstilstanden som følger av EUs rammebeslutning om bekjempelse av terrorisme. Departementet har, særlig i lys av at grove terrorhandlinger nå skal kunne straffes med fengsel inntil 30 år, lagt avgjørende vekt på disse argumentene. Det har også betydning at definisjonen av terrorhandlinger ikke trekker grensen mellom hva som skal være straffbart eller straffritt, men grensen mellom hva som skal anses som terrorhandlinger eller annen alvorlig kriminalitet.
Bestemmelsene om terrorhandlinger i straffeloven 2005 ble vedtatt ved lov 7. mars. 2008, altså over to år før mulla Krekar fremsatte de uttalelser som danner grunnlag for tiltalen for overtredelse av § 147 a. Straffeloven 2005 ble endelig vedtatt ved lov 19. juni 2009 nr. 74, da de siste kapitlene i lovens spesielle del ble tilføyd. Årsaken til at den nye straffeloven ikke er satt i kraft, er etter det opplyste først og fremst at den nødvendige oppgradering av politiets datasystem ikke er ferdigstilt. Det er fortsatt usikkert når loven vil tre i kraft.
Forsvarer har anført at det på grunnlag av straffeloven 2005 må innfortolkes et hensiktskrav i § 147 a i gjeldende lov (straffeloven 1902). Til dette vil lagmannsretten bemerke:
Når det i straffeloven 2005 § 131 jf. §134 er innført et krav om terrorhensikt, er det en endring til gunst for siktede i forhold til gjeldende lov. Ved endringer av straffeloven til gunst for siktede som finner sted etter handlingstiden, men før iretteføringen, bestemmer straffeloven 1902 § 3 annet ledd at det er «[de] ved ethvert Spørsmaals Afgjørelse gjældende strafferetslige Bestemmelser [som] kommer til Anvendelse». Lagmannsretten antar at det klare utgangspunkt må være at det er en forutsetning for å anvende en ny og for siktede gunstigere lovbestemmelse, at loven er satt i kraft. Det følger naturlig av ordlyden; den bestemmelse som i tilfelle skal anvendes må være «gjældende».
Spørsmålet er om det likevel kan gjøres unntak fra dette utgangspunkt. Etter lagmannsrettens oppfatning er det flere reelle hensyn som kan tilsi dette i den forliggende situasjon.
Et moment vil være begrunnelsen for endringen i de subjektive vilkår for straff. Det fremgår av det som er sitert fra forarbeidene ovenfor at begrunnelsen for å innføre et hensiktskrav blant annet er å unngå at terrorbestemmelsene skal favne unødig vidt. Det er særlig motivasjonen, ønsket om å oppnå et nærmere bestemt mål, som man vil ramme gjennom terrorbestemmelsene. Dette tilsier et krav om terrorhensikt, og ikke bare forsett. Når lovgiver nå mener at forsettlig terrorhandling ikke er straffverdig (som terrorforbrytelse), kan det hevdes at verken allmenn- eller individualpreventive hensyn kan begrunne at det skal reageres med straff ved forsettlig overtredelse av gjeldende terrorbestemmelser. Det bemerkes i den forbindelse at konsekvensene av at en ellers alvorlig straffbar handling ikke rammes av terrorbestemmelsene på grunnlag av manglende terrorhensikt, ikke nødvendigvis betyr at den vil bli straffri; handlingen (primærforbrytelsen) vil fremdeles kunne straffes etter straffelovens alminnelige bestemmelser, i nærværende sak trusselbestemmelsen i § 227, dersom vilkårene for dette er til stede.
Et annet moment vil være begrunnelsen for at den nye og for siktede gunstigere loven ikke er satt i kraft. I dette tilfellet er det etter det opplyste tekniske/budsjettmessige årsaker til at politiet ikke har ferdigstilt nødvendig oppgradering av datasystem. Det fremstår som rettssikkerhetsmessig uheldig og som et demokratisk dilemma at slike omstendigheter skal lede til at samfunnet fortsatt skal belegge med straff handlinger som lovgiver ikke lenger anser som straffverdige (i dette tilfelle som terrorhandling).
Dette dilemma blir større jo lengre tid det går fra vedtagelse til ikrafttredelse av ny lov. I nærværende sak er det foreløpig gått over fire og et halvt år fra de nye terrorbestemmelsene ble vedtatt. Det er klart at det normalt vil gå noe tid fra vedtagelse og til ikrafttredelse. Dette gjelder særlig ved større lovrevisjoner som ved vedtagelse av ny straffelov. Det kan imidlertid ikke være tvil om at det allerede er gått adskillig lengre tid fra vedtagelse av straffeloven 2005 enn lovgiver kunne forutse da loven ble vedtatt. Det bemerkes i den forbindelse at det i Ot.prp.nr.8 (2007-2008), som bl.a. omhandler terrorbestemmelsene, ble opplyst følgende under punkt 12.3:
Departementet tar … sikte på å sette straffeloven 2005 ikraft samlet. Dette kan ikke skje før 1. juli 2009.
Selv om det i proposisjonen ikke sies noe nærmere om tidspunkt for ikraftsetting, er det naturlig å forstå opplysningen som en antydning om at det ikke skulle gå altfor lang tid fra juli 2009 til ikrafttredelse.
Det betenkelige ved å la rekkevidden av en gjeldende straffebestemmelse favne videre enn det lovgiver har bestemt gjennom vedtagelse av ny lov, blir større jo alvorligere straffebestemmelse det er snakk om. En begått terrorhandling er etter gjeldende straffelov § 147 a første ledd belagt med lovens strengeste straff, fengsel inntil 21 år, mens trussel om terrorhandling straffes med fengsel inntil 12 år, jf. annet ledd første punktum. Riktignok vil den omstendighet at det etter ny straffelov er et hensiktskrav måtte bli et moment ved straffutmålingen dersom det nå domfelles for forsettlig terrorhandling, uten at hensikt er bevist. Imidlertid vil det forhold å bli straffedømt for terrorhandling i seg selv, uansett utmålt straff, være særskilt belastende og må også antas å kunne få store konsekvenser for den domfelte.
Det er klart at rettstekniske hensyn generelt kan tale mot å la ny lovgivning få anvendelse på et tidligere tidspunkt enn ikrafttredelse. Imidlertid antas det at den foreliggende situasjon – hvor det er spørsmål om foregrepet anvendelse av ny lovgivning som innsnevrer området for det straffbare – ikke vil være hyppig forekommende. Det svekker vekten av de rettstekniske motforestillinger.
Lagmannsretten er ikke kjent med at Høyesterett har tatt uttrykkelig stilling til spørsmålet om foregrepet anvendelse av ny lov som innsnevrer området for det straffbare. Høyesterett har imidlertid til fordel for siktede sett hen til hva ny lov bestemmer, før den er satt i kraft. Det vises til dom inntatt i Rt-2007-252, som gjaldt spørsmålet om det skulle utmåles ubetinget fengsel for domfelte som bare var 17 år på gjerningstidspunktet. Høyesterett uttaler følgende om betydningen av straffeloven 2005 § 33 der det er bestemt at den som er under 18 år på handlingstidspunktet, bare kan idømmes fengselsstraff når det er særlig påkrevd:
Bestemmelsen er et uttrykk for lovgivers syn i dag, og bør derfor ha betydning for rettspraksis også før loven trer i kraft.
Samlet sett er det lagmannsrettens oppfatning at tungtveiende grunner tilsier at man i straffeloven § 147 a nå innfortolker et krav om terrorhensikt i samsvar med det som er bestemt i straffeloven 2005. Dette antas å være best i samsvar med de hensyn som ligger bak straffeloven 1902 § 3 annet ledd. På bakgrunn av lagmannsrettens vurdering av bevisene i saken, som retten kommer tilbake til, er det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til om § 147 a må tolkes slik at det er nødvendig med terrorhensikt for å domfelle.
Når det særskilt gjelder § 147 a første ledd bokstav c), er det et vilkår for domfellelse at det tvangen gjelder må være av «vesentlig betydning» for landet. Videre er det presisert at tvangen må være «urettmessig».
Lagmannsretten går nå over til å tolke de aktuelle uttalelser.
De uttalelser som danner grunnlag for tiltalebeslutning 1 post I, ble som det fremgår ovenfor fremsatt på et møte med representanter for utenlandsk presse i Norge.
De utenlandske journalister i Norge har en forening som regelmessig arrangerer møter med personer i Norge. Mulla Krekar ble invitert til et møte i foreningen 10. juni 2010 i Oslo. Kontakten med ham ble tatt av Samir Shatara, som er leder av den arabiske tvstasjonen Al-Jazeeras nyhetsbyrå i Norge. Han har forklart at det ikke var avtalt noen bestemte temaer mulla Krekar skulle snakke om; han skulle snakke generelt om sin situasjon og ellers svare på spørsmål. Mulla Krekar hadde på forhånd gjort det klart at han ikke ønsket å møte nasjonal presse, kun internasjonal.
Mulla Krekar snakket arabisk på møtet, og det var tolk til stede som oversatte til norsk. Det ble gjort klart innledningsvis at det ble gjort opptak av det som ble sagt, og at alt var «on the record»; det vil si at alt som ble sagt kunne siteres. Norsk TV 2 hadde fått informasjon om møtet og var til stede utenfor møtelokalet.
Etter å ha takket for invitasjonen, redegjorde mulla Krekar for sin situasjon i Norge, herunder for det han omtaler som et drapsforsøk mot ham, ved at det var blitt skutt inn i leiligheten hans. Etter hvert ble det åpnet for spørsmål. Mulla Krekar ble innledningsvis spurt om hva som vil skje hvis han blir utvist. Lagmannsretten forstår hans svar slik at han uttrykte at han ville bli drept dersom han ble sendt til Irak. På spørsmål om han tror Norge kommer til å klare å få ham ut, svarte han at han tror at Norge ikke klarer å bli kvitt ham. Da han ble foreholdt at han var blitt beskyldt for å støtte Al-Qaida, svarte han at han ikke har støttet Al-Qaida, men at han har skrytt av Bin Laden «som den han er»; «[e]n ærefull mann, troende, heltemodig, vågal, muslim vellykket med seg selv». På spørsmål om hans kontakt med Ansar al-Islam, svarte han at det ikke har vært noen kontakt siden 17. mai 2002.
Avslutningsvis under spørsmålsrunden ble han spurt om han følte noen takknemlighet til Norge/den norske regjeringen etter at han og familien hans hadde bodd i Norge i ca. 20 år. Han svarte at
«[d]et er sikkert og visst … Både når det gjelder det norske samfunnet, norsk lov og norsk kultur. … og i tillegg at samfunnet ikke er ansvarlig for hva Erna Solberg har gjort for eksempel.»
På videre spørsmål om han er en fare for Norge, svarte han i bestemte ordelag benektende, og i den forbindelse uttalte han at han «ikke støttet bombingen i London eller i Spania». Deretter ble han spurt om hva han mente «den gangen han sa at det kunne få konsekvenser hvis Norge utviser Krekar fra Norge», noe som tilstedeværende tolk oversatte slik: «Du sa en eller annen dag at Norge skal bære et stort ansvar hvis de sender deg ut av Norge, hva er faren?». Som svar på dette spørsmålet kommer første del av de uttalelser som danner grunnlaget for tiltalen, og som i autorisert oversettelse lyder slik (det som er tatt med i tiltalen er satt i kursiv i det følgende):
Ja, det er sikkert og visst.Du sender meg ut, det er hva som blir konsekvenser av utsendelse. Du sender meg til et annet land til trygghet, da er det ikke noe, da kommer det ikke til å bli noen konsekvenser av det. Du sender meg til galgen og døden, da betaler de prisen. Det er helt sikkert at de betaler prisen.
På spørsmål om hva slags pris som skal betales, svarer mulla Krekar:
Prisen er avhengig av som kommer ut av, det er min død så kommer det til å dø her mennesker, de kommer til å betale med deres liv som pris for dette blodet.
På spørsmål om hvem som skal betale, svarer han:
Erna Solberg sier, kast ut Mulla Krekar til døden, hun skal betale prisen for det. Hun skal betale prisen for det av eget liv. Hvem som tar livet hennes, vet jeg ikke, Al- Qaida, Ansar Al-Islam, mine slektninger, barna mine, jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvem. Men hun skal betale prisen sin.
Lagmannsretten skyter inn at det ble opplyst av tolkene under ankeforhandlingen at «liv(et)» også kan oversettes med «ånd(en)», og at disse ordene brukes om hverandre.
Deretter spør mulla Krekar under pressemøtet retorisk om «livet hennes [er] mer verdt enn enn livet mitt?», «Godtar du, mens du ikke har gjort noe, godtar du at jeg utleverer deg til Al-Qaida?» og «Har Erna Solberg rett til å utlevere meg til slakteren for å drepe meg?».
Noe senere får mulla Krekar et spørsmål som av tilstedeværende tolk ble oversatt slik:
He, når du sier at noen skal betale prisen hvis de sender deg ut av dette landet og du blir drept, mener du at det er kun teoretisk, det vil si at det kun en uttalelse, eller at du mener at noen virkelig kommer til å dø.
På dette svarer mulla Krekar følgende:
Nei, ikke.Jeg er med all sikkerhet og jeg sier det mens jeg er ved min fulle fem og foran kameraet. Jeg sier, mens jeg er ved min fulle mentale helse, hvis jeg dør, så kommer det til å være begynnelsen på saken.
Videre blir han spurt – i tilstedeværende tolks oversettelse – om
Hvis du blir drept, hva mener du, at det er noen kommer fra utlandet for å drepe denne personen som har vært årsaken til drapet ditt?
Mulla Krekar svarer:
Jeg vet ikke hvordan det skal være, jeg har ikke lagt en plan. Men det er sikkert at de som er bak meg kommer ikke til å la saken være bare sånn.
Deretter uttaler mulla Krekar at han ikke vet hvem som skal utføre dette, hvoretter han fortsetter:
Jeg, jeg har ikke planlagt hvem det kan være. For jeg kan ikke være den som eier mitt eget blod. Jeg eier mitt eget blod nå, men etter det vet jeg ikke hvem som skal eie mitt eget blod og drar og sier greit, jeg ønske å ta hevn.
Helt avslutningsvis under intervjuet uttaler mulla Krekar at han er tilhenger av selvmordsaksjoner mot amerikanere i Irak, helt til den «siste soldaten fra dem er ute av landet», og at det også er tillatt å drepe norske soldater i Irak. Derimot er det for ham ikke tillatt å drepe soldater etter at de har vendt hjem, og han uttaler også at han ikke støtter noen aksjoner som er målrettet mot sivile mennesker, slik som 11. septemberangrepene på USA.
Ved tolkingen av de aktuelle utsagn som direkte danner grunnlag for tiltalen, må disse etter lagmannsrettens oppfatning ses i sammenheng med mulla Krekars samlede uttalelser i møtet.
Mulla Krekar har vedkjent seg uttalelsene, men har for lagmannsretten forklart at de ikke var ment som trusler, heller ikke mot Erna Solberg. Selv om han brukte hennes navn, mente han ikke å true henne personlig; han brukte bare hennes navn som et eksempel. Han kan ikke sendes ut av Norge og har således ikke behov for å true eller presse norske myndigheter. Hvis han hadde ønsket å true, hadde han gjort dette på en klar måte.
Lagmannsretten bemerker at utgangspunktet for tolkingen må være tilhørernes – de tilstedeværende journalisters – umiddelbare forståelse av det som ble sagt. Man må imidlertid ta i betraktning at disse ikke utgjør noen ensartet gruppe, selv om de alle var journalister. Enkelte av dem var fra arabiske medier og må antas å være mer fortrolig med mulla Krekars språklige, kulturelle og religiøse referanseramme enn f.eks. de som representerte vestlige medier.
Samir Shatara fra Al-Jazeera har for lagmannsretten forklart at han i møtet ikke oppfattet mulla Krekars uttalelser som trusler om at han eller hans sympatisører ville gjøre noe mot norske myndigheter. Man kan ikke bare se på en direkte oversettelse av ordene; man må se på meningen i en kulturell/religiøs sammenheng. Muslimer tror på skjulte krefter, Gud, som vil sørge for rettferdighet når det er begått urett mot noen. Shatara forklarte at han etter møtet prøvde å forklare de øvrige tilstedeværende hvordan mulla Krekars oppfatninger måtte forstås.
Bjørn Makonnen Lindahl, som er freelancejournalist og skriver om Norge for svenske medier, har som vitne forklart at han – ut fra journalistiske vurderinger – valgte å ikke skrive om Mulla Krekars uttalelser i møtet. Han la for det første vekt på det han oppfattet som dårlig oversettelse under møtet. I tillegg la han vekt på synspunktene fra Al-Jazeeras representant om at uttalelsene ikke kunne tolkes bokstavelig som trusler, men måtte forstås i en kulturell kontekst. Lindahl har opplyst at det bare var én av de representerte medier, News and Views from Norway, som valgte å publisere mulla Krekars uttalelser. Lindahl ga selv lydfil fra møtet til Aftenposten.
Ut fra bevisførselen er det mye som tyder på at de fleste tilstedeværende journalister, i hvert fall etter å ha hørt synspunktene fra Al-Jazeeras representant, ikke oppfattet mulla Krekars uttalelser som direkte trusler, og derfor ikke som så journalistisk interessante at de fant grunn til å referere dem.
Lagmannsretten bemerker at uttalelsene, som nevnt, ble fremsatt på et pressemøte hvor alt som ble sagt ble tatt opp, uten at det var lagt noen restriksjoner på referering. Man må da ved tolkingen av uttalelsene – slik lagmannsretten ser det – ikke bare se på hvordan de direkte tilstedeværende oppfattet uttalelsene, men også ta hensyn til at det var sannsynlig at uttalelsene ble publisert ut til et mer alminnelig publikum gjennom media, noe som også skjedde. Som tidligere nevnt ble lydfil fra pressemøtet blant annet publisert på nettstedet Aftenposten.no og omtalt i TV 2. Selv om utgangspunktet for tolkingen som nevnt bør være de direkte tilstedeværendes oppfatning, må man derfor også vurdere hvordan et alminnelig mediepublikum naturlig ville oppfatte utsagnene.
Ved en slik vurdering vil en – for norsk mediepublikum – normal forståelse av ordlyden stå sentral. Det mulla Krekar uttaler seg om i de aktuelle avsnitt, er hvilke konsekvenser det vil få dersom han blir utvist fra Norge. Han uttaler direkte at dersom han sendes til et land der han er trygg, da vil det ikke bli noen konsekvenser. Dersom han derimot sendes til et land der han ikke er trygg, og han blir drept, skal noen «betale prisen».
Det kan ikke være tvilsomt at uttalelsene, lest i sammenheng, må forstås slik at den prisen som skal betales – dersom utvisning av mulla Krekar leder til at han blir drept – er at noen må bøte med livet.
Det er naturlig å forstå uttalelsene slik at det er de som på en eller annen måte er ansvarlig for at han blir utvist som i tilfellet må betale prisen, det vil si bli drept. På direkte spørsmål om hvem som må betale prisen, trekker han Erna Solbergs navn inn, slik det fremgår av det siterte ovenfor. Lagmannsretten mener uttalelsene naturlig forstås slik at hun blir en personifisering av de(n) som er ansvarlig(e) for at han eventuelt blir utvist. Dette må etter lagmannsrettens syn ses på bakgrunn av at hun var ansvarlig statsråd da vedtak om utvisning av mulla Krekar ble fattet.
Uttalelsene fremstår direkte som en beskrivelse av at én eller flere ansvarlige, personifisert med Erna Solberg, vil bli drept dersom mulla Krekar blir utvist og dør. Spørsmålet er om uttalelsene også rommer en trussel, altså om de etter sitt innhold fremstår som egnet til å skape frykt.
Det er etter lagmannsrettens oppfatning flere elementer ved uttalelsene som gjør det naturlig å forstå dem som (draps-)trusler. Det gjelder for det første uttrykksmåten når det snakkes om å «betale prisen» og betale med livet som prisen «for dette blodet». Videre snakkes det helt konkret om at den prisen som skal betales er at noen – Erna Solberg – skal miste livet. At det uttrykkelig gis henvisning til Al-Qaida, Ansar al-Islam samt Krekars slektninger eller barn som mulige gjerningsmenn, understreker trusselelementet. Det samme gjelder svaret mulla Krekar ga da han ble spurt om noen virkelig kommer til å dø, eller om dette kun er teoretisk. Selv om ikke svaret på dette fremstår som helt klart, forstås det naturlig som en bekreftelse på at det er reelt at hans eventuelle død etter utvisning vil bli fulgt opp med handling.
På den annen side svekker det karakteren av trussel at uttalelsene har et betinget element; de varslede konsekvenser er knyttet til at mulla Krekar blir utvist og som følge av det blir drept. Frem til nå har det ikke vært aktuelt for norske myndigheter å iverksette utvisning, fordi dette – som følge av hva mulla Krekar risikerer ved utvisning – ville være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Det er imidlertid et uttalt mål for norske myndigheter å iverksette utvisning dersom dette lar seg gjøre, og det har etter det opplyste vært kontakt med irakiske myndigheter for å få de nødvendige garantier. At det en gang i fremtiden kan bli aktuelt med utvisning, kan man således etter lagmannsrettens syn ikke se bort fra. Og ifølge mulla Krekars forklaring vil han ved retur til Irak ikke bare stå i fare for å bli henrettet etter rettergang, men også av fiendtligsinnede grupperinger i landet.
Samlet sett er det etter lagmannsrettens oppfatning klart at uttalelsene naturlig forstås som drapstrusler. De betingelser truslene er knyttet til, fremstår ikke som så hypotetiske at det fratar uttalelsene karakteren av å være reelle trusler.
Spørsmålet er så om truslene ble fremsatt under slike omstendigheter at de var egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Etter lagmannsrettens oppfatning var de det.
Ved vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på truslenes innhold, at det er snakk om drapstrusler. De elementer ved uttalelsene og sammenhengen de er uttalt i som er trukket frem i vurderingen av om de har karakter av trusler, kommer også inn i vurderingen av om de er egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
Lagmannsretten har også lagt vekt på mulla Krekars autoritet som lederskikkelse. Det vises til det generelle avsnittet om dette ovenfor. Lagmannsretten understreker særlig at det forsterker alvoret i truslene at mulla Krekar konkret gir antydning om hvem som kan tenkes å iverksette dem, og at flere av disse er personer/grupperinger han har eller har hatt tilknytning til. Det gjelder henvisningen til Ansar al-Islam, som han har vært leder av, henvisningen til hans egne slektninger samt henvisningen til at han har «tilhengere, etterfølgere og folk som hører på hva [han] sier». Uttalelsene forstås naturlig, slik lagmannsretten ser det, som et forsøk på å øve press på de nevnte personer og grupperinger for å få dem til å iverksette trusselen, noe som er egnet til å fremkalle reell og alvorlig frykt. Dette gjelder først og fremst hos Erna Solberg, som er navngitt. At hun selv har forklart at hun har bestemt seg for ikke å tillate seg å bli redd, er ikke avgjørende. Men det gjelder også hos andre som måtte være i posisjon til å få et ansvar for mulig utvisning av mulla Krekar.
Dernest blir spørsmålet om drapstrusselen ble fremsatt forsettlig. Det vil den være dersom mulla Krekar med hensikt fremsette en slik trussel eller dersom han anså det sikkert eller overveiende sannsynlig at uttalelsene ville bli oppfattet som en drapstrussel.
Ved vurdering av dette spørsmål har lagmannsretten delt seg. Et flertall – lagdommer Ramm, ekstraordinær lagdommer Monstad og meddommerne Ungersness, Boger og Urnes – er overbevist om at mulla Krekar fremsatte trusselen forsettlig. Han var klar over at hans uttalelser ble tatt opp under møtet, og at det ikke var noen restriksjoner på bruken av disse. Flertallet anser det klart at han anså det overveiende sannsynlig at uttalelsene, på grunn av det sterke innholdet, ville bli spredd gjennom media. Flertallet er også overbevist om at han i hvert fall fant det overveiende sannsynlig at uttalelsene ville bli oppfattet som drapstrusler som var egnet til å skape alvorlig frykt, i alle fall hos Erna Solberg og hos andre som måtte være i posisjon til å få et ansvar for mulig utvisning av ham. Igjen vises det til innholdet i uttalelsene og sammenhengen de er avgitt i, slik som gjennomgått ovenfor. Videre vises det til at mulla Krekar etter mange år i landet kjenner det norske samfunn, og at han er en velorientert og en intellektuelt ressurssterk person. Selv om man legger til grunn hans forklaring om at det ikke var hans hensikt å true, kan man etter flertallets oppfatning se bort fra muligheten for at han ikke fant det overveiende sannsynlig at uttalelsene ville bli oppfattet som drapstrusler, og at de var egnet til å skape alvorlig frykt.
Mindretallet, lagdommer Kaspersen og meddommer Ambjørnrud, er ikke overbevist om at drapstrusselen ble fremsatt forsettlig. De mener at man ikke kan se bort fra muligheten for at mulla Krekars forklaring om at han ikke mente å true noen er riktig. Mindretallet viser blant annet til vitneprovet fra Samir Shatara om at uttalelsene må forstås i en kulturell kontekst og at de ikke var trusler. Mindretallet finner heller ikke at det er tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at mulla Krekar forsto eller anså det overveiende sannsynlig at uttalelsene ville bli oppfattet som drapstrusler.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn, i samsvar med flertallets syn, at mulla Krekar forsettlig fremsatte en drapstrussel.
Spørsmålet blir etter dette om drapstrusselen ble fremsatt med slikt særskilt terrorforsett som nevnt i straffeloven § 147 a første ledd bokstav c), altså med forsett om å urettmessig tvinge offentlige myndigheter til å gjøre eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet, nærmere bestemt tvinge norske myndigheter fra å avstå fra å effektuere utvisningsvedtaket av mulla Krekar. Som nevnt ovenfor er det et spørsmål om det her må innfortolkes et hensiktskrav, uten at det er nødvendig for lagmannsretten å ta endelig stilling til det.
Lagmannsrettens flertall – i denne sammenheng lagdommerne Kaspersen og Ramm, ekstraordinær lagdommer Monstad og meddommerne Ambjørnrud og Boger – er ikke overbevist om at drapstrusselen ble fremsatt med terrorforsett, og da enn mindre med terrorhensikt.
For Kaspersen og Ambjørnrud følger dette allerede av at disse ikke finner det bevist at selve drapstrusselen ble fremsatt forsettlig, jf. ovenfor.
Ramm, Monstad og Boger – som har lagt til grunn at mulla Krekar forsettlig fremsatte en drapstrussel – mener at det ikke er tilstrekkelig bevist at den ble fremsatt med terrorforsett. Disse dommerne er således ikke sikre på at mulla Krekar kom med de aktuelle uttalelser med det særskilte forsett å «urettmessig tvinge norske myndigheter til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet».
Disse dommerne viser til at uttalelsene om konsekvensene av mulig utvisning bærer preg av å ha kommet noe tilfeldig der og da, som svar på spørsmål langt ut i møtet. Videre vises det til det betingede element i trusselen, og at det på dette tidspunktet ikke var et aktuelt tema å treffe vedtak om iverksettelse av utvisningsvedtaket.
Etter disse dommernes oppfatning bærer uttalelsene mer preg av et varsel om en kulturelt eller religiøs begrunnet gjengjeldelse dersom mulla Krekar blir utvist og som følge av det dør, enn et ønske om å påvirke myndighetene. Det vises her blant annet til hans uttalelse om at «[j]eg eier mitt eget blod nå, men etter det jeg vet jeg ikke hvem som skal eie mitt blod og drar og sier, jeg ønsker å ta hevn». Videre vises det til vitneprovet fra den privat sakkyndige, postdoktor Lars Gule, som har redegjort for hevnens uunngåelighet som en del av den sosiale og kulturelle virkeligheten i Kurdistan.
Disse dommerne mener etter dette at man i hvert fall ikke kan se bort fra den mulighet at det var tanken om nødvendig gjengjeldelse som ligger til grunn for uttalelsene, og at mulla Krekar ikke hadde tanker om påvirkning av myndighetene fremme i sin bevissthet da han uttalte seg. Dette gjelder selv om han forsettlig har fremsatt en trussel som var egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos Erna Solberg og hos andre som måtte være i posisjon til å få et ansvar for mulig utvisning av mulla Krekar. Ved vurderingen har disse dommerne blant annet lagt vekt på at Erna Solberg, som er den som er direkte navngitt i trusselen, ikke lenger var ansvarlig statsråd for spørsmålet om utvisning av mulla Krekar da trusselen ble fremført. Det må da antas at det for mulla Krekar ikke fremsto som så nærliggende å knytte trusselen, som altså var særlig rettet mot Solberg, til mulig påvirkning av de myndigheter som eventuelt skulle revurdere spørsmålet om effektuering av utvisningsvedtaket.
Disse dommerne finner således ikke at det er tilstrekkelig bevist at følge som beskrevet i straffeloven § 147 a første ledd bokstav c var tilsiktet fra mulla Krekars side. Videre er disse dommerne ikke overbevist om at han anså slike følger som sikre eller overveiende sannsynlige. På bakgrunn av den tvil som kan være om hvordan kravet til terrorforsett er å forstå, jf. ovenfor, presiseres at disse dommerne heller ikke er overbevist om at mulla Krekar anså det som sikkert eller overveiende sannsynlig at uttalelsene var egnet til å få slike følger.
Det er fra påtalemyndighetens side ikke prosedert på at mulla Krekar har utvist forsett i form av såkalt dolus eventualis. Det fremgår av det ovenstående at lagmannsretten – det sist nevnte flertall – heller ikke mener at slikt forsett er bevist.
Lagmannsrettens mindretall – i denne sammenheng meddommerne Ungersness og Urnes – er overbevist om at drapstrusselen ble fremsatt med terrorforsett.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at vilkårene for domfellelse etter straffeloven § 147 a ikke er til stede, fordi et flertall ikke har funnet det bevist at mulla Krekar har handlet med terrorforsett. Han må således frifinnes for denne tiltaleposten.
Nærmere om tiltalebeslutning 1 post II
Straffeloven § 99 lyder slik:
Den som ved vold, trusler eller andre ulovlige midler søker å hindre Kongen, Regenten, Statsrådet, Stortinget eller noen av dets avdelinger, Høyesterett eller Riksretten i sin virksomhet, straffes med fengsel i inntil 15 år. Det samme gjelder hvis handlingen er rettet mot noen av medlemmene i Statsrådet, Stortinget eller Høyesterett. Medvirkning er straffbar.
§ 98 annet og tredje punktum får tilsvarende anvendelse.
Mulla Krekar er tiltalt for å ha overtrådt bestemmelsens første ledd ved de samme truslene som er omhandlet under post I i tiltalebeslutning 1. For å kunne dømmes etter dette punkt i tiltalen, må han forsettlig ha fremsatt trusler og ved disse søkt å hindre Statsrådet eller Stortinget eller noen av disse organers medlemmer i sin virksomhet. Når loven benytter uttrykket «søker å hindre», innebærer det at forsøk er likestilt med fullbyrdet handling, slik at det ikke kreves at virksomheten faktisk er hindret. Hva angår trusler mot medlemmer av de nevnte organer, er det bare trusler mot statsråden eller stortingsrepresentanten som sådan som rammes av bestemmelsen. Skyldkravet er forsett. Det innebærer at trusselen må være fremsatt forsettlig og at det lå innenfor forsettet å søke å hindre de aktuelle organer eller noen av deres medlemmer i sin virksomhet.
Lagmannsretten har kommet til at mulla Krekar under pressemøtet objektivt sett fremsatte trusler, jf. vurderingen ovenfor under post I.
Når det gjelder spørsmålet om de subjektive vilkår for straff er oppfylt, har lagmannsretten delt seg.
Et flertall – lagdommerne Kaspersen og Ramm, ekstraordinær lagdommer Monstad og meddommerne Ambjørnrud og Boger – er ikke overbevist om at det på gjerningstidspunktet lå innenfor mulla Krekars forsett å søke å hindre Statsrådet eller dets medlemmer eller Stortinget eller noen av dets medlemmer i sin virksomhet.
For Kaspersen og Ambjørnrud følger dette allerede av at disse ikke finner det bevist at trusselen ble fremsatt forsettlig, jf. ovenfor.
Ramm, Monstad og Boger – som har lagt til grunn at mulla Krekar forsettlig fremsatte en trussel – mener at det ikke er tilstrekkelig bevist at det lå innenfor hans forsett å søke å hindre norske myndigheter i sin virksomhet, ved å forsøke å få regjeringen eller noen av dets medlemmer eller Stortinget eller noen av dets medlemmer til å avstå fra å effektuere utvisningsvedtaket. Disse dommerne viser til de samme momenter som de vektla i forbindelse med spørsmålet om terrorforsett under post I i tiltalen ovenfor. Ut fra nevnte momenter finner disse dommerne ikke at det er tilstrekkelig bevist at var mulla Krekars hensikt å påvirke myndighetene som nevnt, eller at han anså det sikkert eller overveiende sannsynlig at han ved trusselen søkte å påvirke dem. Heller ikke i relasjon til straffeloven § 99 kan man etter disse dommernes oppfatning se bort fra den mulighet at det var tanken om gjengjeldelse som ligger til grunn for uttalelsene, og at mulla Krekar ikke hadde tanker om påvirkning av myndighetene i sin bevissthet da han uttalte seg.
Det er fra påtalemyndighetens side ikke prosedert på at mulla Krekar har utvist forsett i form av såkalt dolus eventualis. Det fremgår av det ovenstående at lagmannsretten – det sist nevnte flertall – heller ikke mener at slikt forsett er bevist.
Et mindretall – meddommerne Ungersness og Urnes – er overbevist om at mulla Krekar ved de fremsatte trusler forsettlig søkte å påvirke norske myndigheter til å avstå fra å effektuere utvisningsvedtaket mot ham.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at vilkårene for domfellelse etter straffeloven § 99 første ledd ikke er til stede, fordi et flertall ikke har funnet det bevist at mulla Krekar har handlet med tilstrekkelig forsett. Han må således frifinnes for denne tiltaleposten.
Nærmere om tiltalebeslutning 1 post III d)
Posten er subsidiær i relasjon til post I og gjelder overtredelse av straffeloven § 227 annet straffalternativ. Bestemmelsen lyder slik:
Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Aar straffes den, som i Ord eller Handling truer med et strafbart Foretagende, der kan medføre høiere Straf end 1 Aars Hefte eller 6 Maaneders Fængsel, under saadanne Omstændigheder, at Truselen er skikket til at fremkalde alvorlig Frygt, eller som medvirker til saadan Trusel. Under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. § 232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes.
Lagmannsretten har ovenfor kommet til at mulla Krekar under pressemøtet 10. juni 2010 objektivt sett fremsatte drapstrussel som var egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos Erna Solberg og hos andre som måtte være i posisjon til å få et ansvar for mulig utvisning av mulla Krekar. Det vises til begrunnelsen under post I. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det objektive gjerningsinnhold i § 227 første punktum er oppfylt.
Skyldkravet er forsett. Når det gjelder spørsmålet om skyldkravet er oppfylt, har lagmannsretten delt seg.
Lagmannsrettens flertall – lagdommer Ramm, ekstraordinær lagdommer Monstad og meddommerne Ungersness, Boger og Urnes – er overbevist om at mulla Krekar fremsatte trusselen forsettlig. Det vises til vurderingen av dette under post I.
Flertallet finner også at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven § 227 annet punktum sammenholdt med § 232 tredje punktum. Det er ved denne vurderingen lagt vekt på at det er truet med drap, og at trusselen må anses å være fremsatt uprovosert. Det er også lagt vekt på at trusselen har rammet myndighetspersoner, som har et særlig behov for vern mot trusler i forbindelse med utøvelse av deres arbeid. Videre er det lagt vekt på at trusselen ble fremsatt på et pressemøte, slik at det var sannsynlig at den ville bli spredd til et større publikum.
Flertallet finner det klart at den fremsatte trussel – ut fra dens innhold og de omstendigheter den ble fremsatt i – ikke er vernet av ytringsfriheten.
Mindretallet – lagdommer Kaspersen og meddommer Ambjørnrud – er ikke overbevist om at mulla Krekar fremsatte trusselen med forsett, og disse dommerne mener således at han må frifinnes for denne post. Også mindretallet viser til sin vurdering under post I.
Etter dette dømmes mulla Krekar for overtredelse av straffeloven § 227 annet straffalternativ i samsvar med flertallets syn.
Nærmere om tiltalebeslutning 2 post I
Straffeloven § 147 c lyder slik:
Med fengsel inntil 6 år straffes den som
a) offentlig oppfordrer noen til å iverksette en handling som nevnt i §§ 147 a første eller annet ledd eller 147 b første eller annet ledd med hensikt om slike følger som beskrevet i § 147a første ledd bokstav a til c, eller lov 20. mai 2005 nr. 28 §§ 138 til 144,
b) rekrutterer noen …
c) gir opplæring …
Består handlingen i fremsettelse av et budskap, er den også offentlig når budskapet er fremsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer.
Medvirkning straffes på samme måte.
Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 19. desember 2008 nr. 114 og trådte i kraft straks. Formålet med tilføyelsen i gjeldende straffelov var at Norge så raskt som mulig skulle kunne ratifisere Europarådkonvensjonen 16. mai 2005 om forebygging av terrorisme (Konvensjonen) og bidra til å sikre samfunnets behov for beskyttelse mot slik aktivitet også i perioden før straffeloven 2005, som har en tilsvarende bestemmelse i § 136, trer i kraft.
Straffeloven § 147 c gjennomfører Konvensjonens artikler 5 til 7. Artikkel 5 pålegger statspartene å sette straff for offentlig å fremsette eller gjøre tilgjengelig for offentligheten et budskap til støtte for terrorhandlinger.
Bestemmelsen i § 147 c må, slik det er redegjort for tidligere, tolkes i lys av ytringsfriheten.
Straffeloven § 147 c tilsvarer som nevnt § 136 i straffeloven 2005, som altså foreløpig ikke er trådt i kraft. I Ot.prp.nr.8 (2007-2008) pkt. 12.2.3 i merknaden til § 136 fremgår det følgende:
Den straffbare handlingen er å «oppfordre[r] noen til å iverksette» en terror- eller terrorrelatert handling. Oppfordringen vil typisk skje ved ord eller i gjerning, men det er ikke oppstilt noen formkrav.
Med «iverksette» siktes det til en oppfordring om å påbegynne en straffbar handling. Forslaget gir frihet til offentlig å forfekte en mening om at visse straffbare handlinger er av det gode, eller at de i hvert fall ikke bør kunne medføre straff, men det er en flytende grense mot oppfordringer som går så langt i å forherlige terrorhandlinger at de må forstås som en oppfordring om å iverksette dem.
I begrepet «iverksette» ligger også en avgrensning mot oppfordringer til straffrie forberedelseshandlinger. Straffebudene det henvises til i bokstav a må imidlertid leses i sammenheng med §§ 15 og 16, slik at bestemmelsen også rammer oppfordringer om å iverksette medvirknings- og forsøkshandlinger.
Bestemmelsen er overtrådt idet oppfordringen er fremsatt. Det kreves ikke at noen har tatt oppfordringen til følge.
En oppfordring kan være direkte eller indirekte. I nevnte proposisjon pkt. 8.8.5.4 er det uttalt følgende:
Etter artikkel 5 skal både direkte og indirekte oppfordring til terrorhandlinger rammes av straff. En indirekte oppfordring til å begå terrorhandlinger kan blant annet bestå i utbredelse av etnisk og religiøst hat, etterfølgende bifall av et terrorangrep og glorifisering av terrorister og terrororganisasjoner. Det går imidlertid frem av artikkel 12 at forpliktelsen må tolkes i lys av menneskerettigheter som for eksempel ytringsfrihet. Slik departementet ser det, er det ikke mulig å kriminalisere indirekte oppfordringer på generelt grunnlag uten at å trå ytringsfriheten for nær. På denne bakgrunn går departementet inn for å formulere bestemmelsen slik at den bare rammer oppfordring til iverksettelsen av terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. I hvilken grad også mer indirekte oppfordringer rammes av bestemmelsen, må avgjøres etter en konkret vurdering der ikke bare forpliktelsene etter artikkel 5, men også hensynet til ytringsfriheten trekkes inn.
Straffeloven § 147 c krever at oppfordringen gjelder overtredelse av nærmere bestemte straffebud. Etter tiltalen er det oppfordring til å iverksette drap (straffeloven § 233) eller frihetsberøvelse under skjerpende omstendigheter (straffeloven § 223 annet ledd) som er de aktuelle alternativer i denne saken. Videre kreves det at oppfordringen er fremsatt med en nærmere angitt hensikt. Etter tiltalen er det hensikt om å skape alvorlig frykt i en befolkning og/eller urettmessig tvinge offentlige myndigheter til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet, som er de aktuelle alternativer, jf. straffeloven § 147 a første ledd bokstav b og c. I utgangspunktet må oppfordringen knytte seg til en individualisert handling, eller til artsbestemte handlinger, men også en mer ubestemt oppfordring vil ut fra situasjonen eller omstendighetene for øvrig kunne rammes, jf. Ot.prp.nr.79 (2007-2008) pkt. 8.1.
For å bestemme om tiltaltes uttalelser inneholder en straffbar oppfordring til å iverksette terrorhandlinger, må lagmannsretten først avgjøre om uttalelsene er fremsatt offentlig og deretter tolke det budskap som fremsettes.
Lagmannsretten vil nå ta stilling til om de uttalelser som danner grunnlag for denne posten i tiltalebeslutningen er fremsatt offentlig i lovens forstand.
Etter straffelovens § 147 c annet ledd er et budskap offentlig når det er fremsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer. I Ot.prp.nr.79 (2007-2008) pkt 8.1 er det uttrykkelig nevnt at bestemmelsen tilsvarer straffeloven 2005 § 10 annet ledd annet punktum og utfyller definisjonen i straffeloven 1902 § 7 nr. 2 om når en handling er offentlig. Videre er det uttalt at § 147 c annet ledd omfatter budskap som fremsettes i «radio, fjernsyn, over åpne internettsider og ved oppslag». For øvrig viser proposisjonen til merknadene til § 10 i Ot.prp.nr.90 (2003-2004), der det i pkt. 12.2.2 fremgår følgende om når en handling er offentlig ved fremsettelse av et budskap:
Videre er departementet enig i at det bør innføres et nytt alternativ som erstatter alternativet «trykt skrift» i gjeldende rett (utkastet § 10 annet ledd annet punktum). Alternativet skal etter forslaget gjelde for alle typer av budskap uansett innhold og formidlingsform: skriftlig, muntlig, billedlig, tegn, symboler mv. Slike budskap vil være offentlige når de er fremsatt på en måte som gjør dem egnet til å nå et større antall personer. I tillegg til å være nøytral i forhold til formidlingsformen, er definisjonen også medienøytral. Det sentrale er ikke hvordan budskapet er formidlet, men om det skjer på en måte som er egnet til å nå et større antall personer, dvs. mer enn ca. 20-30. At dette rent faktisk er blitt resultatet, er derimot ikke noe krav.
Forsvarer har vist til Høyesteretts kjennelse 2. august 2012 (HR-2012-01554-U). Spørsmålet i saken var om uttalelser på en blogg på internett er fremsatt «offentlig» i relasjon til straffeloven § 140 jf. § 7 nr. 2. Lagmannsretten bemerker at offentlighetsbegrepet i straffeloven § 140 har samme innhold som definisjonen i § 7 nr. 2 og er ikke utvidet slik som i straffeloven § 147 c. Høyesteretts kjennelse er således, som påpekt av tingretten i dom 28. august 2012, ikke relevant med hensyn til spørsmålet om en ytring er fremsatt offentlig i henhold til straffeloven § 147 c.
Uttalelsene som danner grunnlag for tiltalen er fremsatt på nettstedet Paltalk. Dette er etter det opplyste et såkalt chatterom. For å få tilgang må man på egen datamaskin installere et program som er fritt tilgjengelig. Deretter må man opprette et brukernavn og passord, som man selv velger. På nettstedet er det mange «rom», f.eks. for ulike etniske grupper. Det er opplyst at opptil ca. 200 personer kan være inne på et slikt rom samtidig.
Frem til mulla Krekar ble varetektsfengslet 27. mars 2012 var han aktiv på et kurdisk rom på Paltalk. Han hadde faste taletider hver uke. Han holdt da gjerne taler om ulike religiøse og politiske temaer, hvoretter han svarte på spørsmål, som lytterne kunne stille skriftlig mens han talte.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn, i likhet med tingretten, at mulla Krekars uttalelser er fremsatt på et åpent nettsted, der hans budskap var egnet til å nå et større antall personer, dvs. flere enn 20-30. Uttalelsene var således fremsatt offentlig i lovens forstand.
Lagmannsretten går nå over til gjennomgang og tolking av de aktuelle uttalelser.
Utsagnene som er tatt med i tiltalebeslutningen er som det fremgår ovenfor fremsatt i en tale med etterfølgende svar på spørsmål (under ett benevnt som talen) på Paltalk 24. mars 2012, to dager før det var berammet domsavsigelse i tingrettssaken der det hadde vært hovedforhandling i siste halvdel av februar. Filmfilen, som er sikret fra YouTube, har en samlet varighet på ca. 2 timer og 20 minutter. Mulla Krekar snakker på sorani.
Ved tolkingen av de uttalelser som danner grunnlag for tiltalen, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke tilstrekkelig å vurdere disse isolert. Man må sette dem inn i den sammenheng de ble fremsatt i. Det er derfor nødvendig å gjennomgå talen, ut over de konkrete uttalelser som danner grunnlag for tiltalen, slik tingretten også har gjort i sin dom. Videre må man ved tolkingen ta hensyn til hvem som er tilhørere. Som nevnt taler mulla Krekar på et kurdisk rom på Paltalk, og det fremstår slik at han henvender seg direkte til sine tilhengere. Utgangspunktet for tolkingen bør derfor være hvordan disse vil oppfatte utsagnene ut fra sitt språklige, kulturelle, politiske og religiøse ståsted.
Lagmannsretten vil først redegjøre for mulla Krekars uttalelser i talen. Deretter vil retten foreta en tolking av om disse rommer en oppfordring til handlinger som nevnt i straffeloven § 147 c jf. § 147 a første ledd.
Mulla Krekar tar utgangspunkt i at det skulle falle dom i saken mot ham to dager senere, og han gir en bredt anlagt orientering om saken og bakgrunnen for denne, slik han ser det. Han kommer inn på det han oppfatter som sine motstanderes forsøk på å stanse hans aktiviteter som fundamentalistisk muslim og jihadist. De han omtaler som sine motstandere omfatter både Patriotic Union of Kurdistan (PUK), okkupasjonsmakten i Irak, Iran og motstandere i Norge.
Etter ca. 40 minutter kommer han inn på dommen som skal falle om to dager og hva som er den beste reaksjon. Han sier han ikke vet hva slags dom han får, og han vil ikke skrive noen løpeseddel nå. Etter å ha nevnt sine motstanderes planer og agenda, oppfordrer han tilhørerne til ikke å vise reaksjoner på eget initiativ samt oppføre seg rolig og fornuftig. Deretter fortsetter han:
Hvis jeg overlever og klarer å nå dere igjen, er det fortsatt meg selv som skal føre ordet. Og da skal jeg også bestemme reaksjonstypen for dere. Og i denne forbindelse føler jeg ikke at det kan være flaut for meg å gjøre noe mot Norge og jeg frykter ikke Norge heller. Derfor mener jeg at den beste reaksjonen akkurat nå er at deres Rawt skal fortsette.
Etter dette uttaler han at Rawt må forsterkes og gir noe som lagmannsretten oppfatter som råd om hvordan Rawt kan organiseres for å oppnå dette.
Videre orienterer han om at han har skrevet to testamenter som tilhengerne skal få etter at han er død, og han sier følgende:
Men nå håper jeg at dere skal fortsette med deres arbeid. Rawten i Europa.. deres arbeid er å holde ved like deres religiøsitet og fortsette med kalle folk til Islam, organisere dere og få riktig oppdragelse og lære dere utholdenhet og etablere dere og forsterke deres personligheter. Og hvis noen reaksjoner finner sted, vil jeg at ingen av de som bor i Europa skal delta i dem. Det vil si etter at jeg dør, jeg snakker om tiden etter min død. Etter min død finnes det andre steder som tar på seg oppdraget. Og jeg har allerede skrevet det i det første testamentet hvem skal gjennomføre disse arbeidene/oppdragene. Jeg vil ikke gi ansvar/oppdrag til noen som helst av de som bor i Europa. Ingen. Verken av de nære eller de fjerne. Fordi, takket være Allah, finnes det andre folk som er like lojale som dere, og de er handlekraftige som dere. De er i stand til å gjennomføre arbeid og de befinner seg i steder hvor de kan gjennomføre arbeid. Men dette betyr ikke at vi ikke kan begynne å skaffe oss oversikt over alle iranere, PUK-medlemmer, nordmenn som bor spredt overalt og skaffe deres adresser. Vårt land er fullt av norske agenter. De har folk som driver med å dele ut bibel. De har folk som driver med å trene opp PUKs bødler i Sulaimaniya by, og de er fra norsk etterretning. De er fra norsk etterretning men de driver firmaer i Hawler by og driver handelsfirmaer. Disse i tillegg til dere offentlige selskaper. Og de kjære brødrene der vet hvor de befinner seg [bor/jobber]. Men når det gjelder oppgavene som de som bor i Europa kan ta på seg, er at de kjenner til andre steder, og de skaffer seg opplysninger om andre personer. Derfor er den største og viktigste plikt som skal følges etter min mening..jeg snakker her selvfølgelig om perioden etter min død. Men så lenge jeg selv er i live, er det noe annet. Da er det vi selv som driver ordet, inshaallah, fordi vi ikke kan vite, fordi disse kan finne på masse rart. Det kan hende at de sier han ble syk i fengslet, eller han ble angrepet av flere innsatte, eller det skjedde noe i fengselet og han døde av den grunn. I så fall vil mitt første testament begynner å virke, og det gjelder til dets tid er slutt. Da begynner det andre testamentet å virke, inshallah.
Etter dette betoner mulla Krekar viktigheten av å samle opplysninger, skolere seg og utvikle Rawt, hvorpå han går over til å svare på spørsmål fra lytterne. Denne bolken innledes slik:
Spørsmålet fra herr Awat. Han spør: Hvis retten kommer til den slutning å gi deg fem års fengslingsstraff; hvordan vil du selv reagere? Hvordan bør vi reagere?
… .
Når det gjelder meg selv og hvordan jeg vil reagere..det er vanskelig for meg nå å vite hvordan jeg vil reagere. Vi vet ikke hvordan det blir ennå, fordi, og som jeg også sa i sted, så vet jeg selv ikke hva dommen kommer til å være, eller hvor mange [år?] det blir, eller hvordan en eventuell dom skal fullbyrdes, eller ventetid før fullbyrdelsen, eller om jeg har rett til å anke eller ikke, eller hvor lang tid det kan ta, osv, osv.
For tiden har jeg faktisk ingen peiling på eller informasjon om disse ting. Derfor er det svært vanskelig for meg nå å si noe om hvordan jeg vil reagere.
… .
Derfor mener jeg at vi bør være tålmodige fordi dette arbeidet, eller riktigere sagt, denne kampføringen er en kamp for å føre Guds sharia tilbake til makten og virkeliggjøre det i muslimenes hverdag.
… .
Når det gjelder organisasjonsoppbygging og organisert virksomhet, bør dere ta al-Qaida, Hamas, Mujaheddine-Khalq [MKO], PKK og Hizbollah som forbilder.
Dernest snakker han om anklagene mot ham om å ha truet Erna Solberg. Han benekter å ha truet og uttaler at det bare er «informasjon .. om hva jeg tror». Tiltalte snakker deretter mer om kampen for å føre Guds sharia tilbake til makten og maner til tålmodighet og utholdenhet. Så uttaler han:
Og når det gjelder hva dere bør gjøre, så mener jeg at dere må vente og se hva jeg selv skal foreta meg og også hva jeg skal be dere om å gjøre. Men for nåtiden må alle av oss ta oppgaven å styrke vår Rawt på alvor.
… .
Vi må altså vente og se hvordan sakene utvikler seg, spesielt det med dommen som retten skal avsi. Og etter en eventuell fengsling, kjære brødre..hvis jeg dør i fengselet, vil dere da få det første testamentet og senere det andre. Fordi jeg mener at vi bør lære oss å operere på denne måten, nemlig å se på ageringen først og bestemme motreaksjonstypen i lys av den.
Deretter følger igjen en god del om den politiske og religiøse kampen mulla Krekar og tilhengerne skal føre. På nytt spørsmål om hvordan henholdsvis de som bor i og utenfor Europa skal reagere hvis dommen går ham imot, gjentar han at oppgaven til de som bor i Europa er å styrke Rawt. Deretter uttaler han følgende om hva de utenfor Europa, i den islamske verden, skal foreta seg:
I den islamske verden..vi har selvfølgelig gode unge muslimer, takket være Gud. Vi har slike i de landene hvor det er arabisk vår, og i Afghanistan og Pakistan og vi har andre brødre som driver treningsleirer, og de er, takket være hjelp fra Gud, mektige. Og de har kontaktet meg flere ganger og sagt at de står klare, de utsteder erklæringer og andre publikasjoner. De ..jeg tror at hovedoppgaven..de skal ta seg av hovedoppgaven. Nå snakker jeg om det tilfellet hvis jeg dør. Fordi hvis det gjøres noe, angår det først og fremst jihadistene der nede, altså de som kjemper på jihadbanen, og det er de som har oppgaven å utføre tunge ting.
Deretter er det mer om hvordan man kan slutte seg til Rawt og bidra til videre organisering og skolering, hvorpå mulla Krekar uttaler:
Han [den respekterte Rawand] spør: Hvis det skjer reaksjoner i Kurdistan, bør man delta i dem? Ja, det kommer an på hva slags forhold dere har. Og det kommer an på reaksjonstypen. Fordi vi vet ikke enda hvordan ageringen vil bli for å spekulere i reageringen. Jeg vil tro at hvis reaksjonene blir fredelige, dvs hvis de styres av Rawt, vil de bli politiske, ryddige, ordentlige og planlagte aksjoner.
Så kommer første del av det som er tatt med i grunnlaget for tiltalebeslutningen:
Men hvis det skjer noe reaksjon som ingen har styrt og satt i gang, hvis man i så fall gir mandat/fullmakt til folket og du sier til dem «gjør det på den måten dere kan gjøre det på» da vil enhver person helt sikkert selvfølgelig gjøre det på den måten vedkommende selv ønsker. Da kaster en av dem en håndgranatbombe. En annen .. selvmordsaksj .. planlegger en selvmordsaksjon. En annen bærer en kniv i hånden og sier «jeg skal drepe den første nordmann jeg møter». Så hvordan kan vite hva slags reaksjoner dommen kan medføre seg? Og vi ikke tro at bare kurderne kan reagere, kjære brødre. Den protestskriften/løpeseddelen som ble utgitt av gruppen al-Jihad- og Endringsfronten, de er arabere. De delte den ut i Bagdad i Irak. Så hvordan kan vi vite hvem i Libya kan utgi noe sånt? Hvordan kan vi vite hvem i Somalia kan utgi noe sånt, mens statsministeren i regjeringen her, Bondevik, er i Somalia nå. Og brødrene der vet hvor han bor/befinner seg. Så hvordan kan vi vite hvordan reaksjonen vil bli?
Deretter siteres et nytt spørsmål:
Her Kianini Kurd spør: «Hvis du blir fengslet og en viser en sterk reaksjon mot Norge. Kan en slik handling skade mamosta Krekar og få ham negative konsekvenser eller føre til negative konsekvenser andre steder?
Mulla Krekar svarer:
Vi vet ikke, det er lovstat i dette landet. Riktig nok at politikerne påvirker beslutningene men det er til en stor grad sånn at enhver kan bare holdes ansvarlig for sine egne handlinger. En person kan ikke kaste ansvaret for sine handlinger på andre. Loven tillater ikke det. Loven tillater ikke at noen involverer uskyldige. Derfor. dersom en mann, som en reaksjon..se for eksempel på den..Muhammad, den ungemannen som i går eller for i går, i disse dagene, foretok seg den reaksjonen han foretok i Toulouse i Frankrike. Han har drept franske soldater, senere drepte han en rabbi, og han drepte barn. Disse reaksjonene som han har foretatt seg, vi vet ikke, det er sånn han tenker: «så lenge jødene i Israel dreper palestinske barn, greit, da er det også jaiz [Tillatt i islam] for meg å drepe deres barn.» Hvordan kan vi vite det?
Deretter kommer det neste utsagnet som er tatt med i tiltalebeslutningen:
Det kan finne sted reaksjoner og en mann sier: «så lenge dere fengsler mamosta Krekar vil jeg også fengsle en nordmann. Og jeg kommer ikke til å slippe ham fri før dere har sluppet mamosta fri». Så vi vet ikke. Hvis en gjør noe sånt på eget initiativ, vil det ikke ha noe som helst negative konsekvenser for meg, verken i fengselet eller ute, verken for meg eller deg eller andre. En mann har på eget initiativ har fått tak i en nordmann og han bortfører ham og tar ham med seg og skjuler ham i en kjeller, og da sier han: «Dere! Jeg sverger at hvis dere fengsler ham i 10 år, vil jeg også holde nordmannen inne i 10 år».
Videre uttaler mulla Krekar om dette:
Så hva har vi med det å gjøre hvis noen gjør noe sånt? Hva slags planlegginger kan vi ta på oss for ham nå? Ingenting! Men hvis han, la oss si, foretar seg en slik handling på eget initiativ, kan vi ikke vite hva slags konsekvenser den kan få oss, den vil ikke ha noe som helst konsekvenser for oss. Vi kjenner jo ikke den mannen og det er ikke vi som har planlagt det for ham. Men hvis det skjer noe sånt, vil da nordmennene [myndighetene] blir nødt til å komme til meg og si «Du mullah Krekar! Vi håper at du skal si noe i denne saken som kan være med å løse problemet». Da vil jeg svare «jeg har dessverre mistet taleevnene. Dra herfra! Dere burde ha brukt fornuften og spurt meg om nyttige uttalelser i den tiden dere hadde mulighet til å få slike.
Deretter kommer en del utsagn om det norske rettssystem og om utvisningssaken mv. som det ikke er grunn til å gjengi. På et nytt spørsmål om mulig reaksjon dersom tilhengerne mister kontakt med ham, uttaler han at en aksjon som foretas under navnet av Rawt, må være organisert og fredelig. For det tilfelle at aksjonen skjer utenfor Rawt, uttaler han at han ikke vet hvordan den vil arte seg, hvorpå han uttaler:
Kjære brødre! Jeg mener at det er nytteløst å sitte og spekulere i hva slags reaksjoner den kan forårsake. Verken vi eller nordmennene kan forutse hva kommer til å skje og hvordan det kommer til å skje. Vi vet foreløpig ingenting om det. Ja det er riktig at vi sitter og snakker om sannsynlige reaksjoner, og vi sier at det kan hende at en person gjør noe sånt, eller en annen gjør noe sånt, eller at to andre gjør noe sånt. Det kan hende at andre planlegger ting. Det kan hende at al-Qaida gjør noe sånt, og andre gjør noe annet et annet sted. Så alle disse er bare spekulasjoner. Men senere.. nå er dere triste for at jeg risikerer å havne i fengsel. Fengsel i et land som Norge. Men når du virkelig opplever og ser at jeg er forsvunnet og du kan ikke se meg eller høre min levende stemme lenger men bare i kassettene, da blir du overbevist at jeg er død og du får aldri se meg igjen. Da begynner reaksjonen å komme. Da begynner planleggingene og spørres om de som har forårsaket min bortgang; om de som har forårsaket tragedien/katastrofen; om de som har forårsaket hullet i vårt arbeid. Da vil det bli tatt til motmæle. Og da må Norge tåle å bli holdt ansvarlig for det. Derfor vet vi for tiden ikke hva slags reaksjoner det kan medbringe seg. Og det var derfor at vi sa tidligere at vi ikke vet hvordan vi kommer til å true den damen. Hun har jo ikke blitt truet. Vi sier at alt er mulig og vi sier at det kan hende at noe sånt skal skje.
Noe senere forteller han om bombingen av Tora Borafjellene. Det han nå uttaler er med i grunnlaget for tiltalen:
Etter bombingen var jeg i Biara. [Landsby i Nord-Irak]. Vi fikk beskjed at tre kurdere hadde blitt tatt til fange av shiamuslimer i Parachinar. (… .) De hadde gjort et forsøk på å rømme og to av dem ble drept under forsøket og den tredje ble såret men klarte likevel å rømme. (… ..) Vi fikk ham til Biara. (… .) Hvis denne flotte, respektfulle mannen en eller annen dag hører en slik nyhet at mamosta Krekar døde i nordmennenes fengsel, tror dere at han kan la et slikt drap passere uten gjengjeldelse? Når han vet at jeg reddet ham og kom med ham derfra og sendte ham gjennom flere land og gjennom så risikofull vei til Sulaimaniyah hvor han fikk behandling, hvordan kan han .. hvordan kan han la være å straffe dem mens han, takket være Gud, driver minst .. minst en treningsleir hvor minst (150) jihadist får opplæring. En slik mann kan aldri la være å gjengjelde det som blir gjort mot meg. (… .) Spesielt hvis han får nyheten om min død. Hvordan kan han akseptere noe sånt? Hvordan kan han tilgi det? Også mine personlige livvakter er fortsatt i livet. Og mine familiemedlemmer og slektninger er fortsatt i live.
Til slutt i dette avsnittet uttaler han:
Vi har alltid sørget for at vi ikke skal få konflikt mellom oss og Norge eller Europa. Vi har ikke ønsket å endre strategien vår. Men så lenge det er folk som ønsker å få oss til å endre den, så hvorfor ikke. Vi frykter ikke deg..så får du se hvordan vi klarer å stå imot deg! Vi er ikke så sjenerte mot deg som kan få oss til å være det. Og vi frykter deg ikke! Og du kommer til å smake det.
Deretter fremkommer en del uttalelser knyttet til det norske rettssystem og samfunn, hvorpå han kommer inn på situasjonen i Kurdistan og kampen der. I den forbindelse uttaler han:
Nå vi er mektig, når vi klarer å samle oss en væpnet gruppe..men vi vil ikke bare være væpnede menn. Vi må samtidig kunne drive politikk på samme måte som disse 5 gruppene: Mujahiddin Khaliq, PKK, al-Qaida, Hamas og Hizbuallah.
… .
Det koster oss ikke noe å sende en martyraksjonist til det landet som velger å stå imot oss.
Han uttaler videre at «[vi] må oppfatte oss som en bevegelse» hvorpå han kommer inn på bevegelsens ideologiske og politiske program. I den forbindelse uttaler han:
Vi skal utvikle den Rawt og vi skal gjøre den til en realitet som alle våre motstandere og fiender skal frykte og de skal se seg nødt til å behandle vår Rawt med respekt. Da vet vi hvordan vi skal hevne det og straffer den som har satt oss på terrorlisten.
På spørsmål om hvorfor han ber folket om ikke å vise sterke reaksjoner, om det bl.a. er for at saken mot ham ikke skal bli tyngre, svarer han benektende, hvorpå han uttaler:
For meg finnes det ikke vanskelige situasjoner. Vi har oppdratt dere etter ideologien til Sayyid Qotb og etter tapperheten hos Abdulla Azzam, og modigheten hos Bin Laden, og utholdenheten hos Omar Abdel-Rahman [egyptisk sheikh, sitter fengslet i USA]. Og når vi har disse forbildene, kan vi ikke tillate oss å være mislykkede forbilder.
Senere svarer han på spørsmål om bruk av «siviliserte» reaksjoner, som demonstrasjoner. Han sier dette er verdiløse og nytteløse måter å ytre seg på, som bare bør benyttes som middel til å samle og engasjere tilhengere, hvorpå han fortsetter med det som utgjør siste del av grunnlaget for tiltalen :
Ellers, hva slags nytte demonstrasjoner på gatene her kan ha? Det å samle 2 millioner muslimske demonstranter på gatene her i Europa er ikke så virkningsfullt som å ha og si at 10 martyraksjonister [selvmordsbombere] har kommet seg inn i Europa. 10 martyraksjonister ..det å ha 10 martyraksjonister her i Europa får alle landene inn i en økonomisk utmattelseskrig. Det gjør dem nødt til å ta store forholdsregler, bruke vakter, alarmsystemer og apparater. Se på det som har skjedd med Storbritannia. Fra å være en stor kolonimakt, har det nå blitt et stort etterretningsland. Jeg sverger at det som har skjedd i Storbritannia kommer til å gjenta seg i alle de andre landene som blir redde når de hører at 10 martyraksjonister har klart å komme seg inn i Europa. … Disse kostnadene vil ødelegge deres økonomi.
Avslutningsvis uttaler mulla Krekar seg blant annet om hvem som skal være ansvarlig for Rawt hvis han blir fengslet, om forholdet til andre nasjonalistiske grupper og om Rawttilhengere som bor i Europa bør fortsette sine aktiviteter her eller dra til Kurdistan.
Lagmannsretten går nå over til tolkingen av de aktuelle uttalelser og vurderingen av om disse rommer oppfordringer om straffbare handlinger av nærmere bestemt art. Etter tiltalen er det spørsmål om uttalelsene inneholder oppfordring til drap (straffeloven § 233) eller frihetsberøvelse under skjerpende omstendigheter (§ 223 annet ledd).
Mulla Krekar har vedkjent seg de aktuelle uttalelsene. Han har bestridt at de innebærer oppfordring til straffbare handlinger og har anført at han kun har gitt eksempler på hva som kan skje.
Oslo tingrett har i sin dom 28. august 2012 slik sammenfatning og tolking av uttalelsene:
Gjennomgangen av de ovenfor gjengitte deler av tiltaltes tale den 24. mars 2012 viser at tiltalte innledningsvis maner til forsiktighet og ro inntil dommen faller, men samtidig er han tydelig på at det vil komme reaksjoner dersom dommen blir annerledes enn han og tilhengerne ønsker.
Når det gjelder reaksjoner er teknikken er at han svarer på spørsmål med å beskrive et tenkt scenario. For eksempel kan han svare på spørsmålet om en reaksjon kan få konsekvenser for han, med at enhver kan bare holdes ansvarlig for sine egne handlinger. Deretter beskriver han handlingene til mannen i Toulose. Samlet sett gir tiltalte inntrykk av at han støtter handlingene til denne mannen.
Tiltaltes tale blir klarere og klarere etter hvert som han får nye spørsmål om reaksjoner. Han blir detaljert i beskrivelsene av mulige reaksjoner. Som for eksempel fengslingen av en nordmann: hvis en mann har på eget initiativ fått tak i en nordmann og bortfører han og tar han med seg og skjuler han i en kjeller.
Tiltalte går langt i å hylle kjente terrorister som Bin Laden og terroristorganisasjoner som Al-Qaida. Han går også langt i å beskrive hvilke reaksjoner som ikke er virkningsfulle (demonstrasjoner) og hvilke reaksjoner som er effektive (selvmordsaksjoner).
De handlinger tiltalte beskriver som reaksjoner på en uønsket dom, er drap og frihetsberøvelse under særdeles skjerpende omstendigheter (selvmordsaksjoner, knivstikking og kidnapping). Handlingene er dermed tilstrekkelig individualisert og faller inn under straffeloven § 147a første ledd.
Spørsmålet blir deretter om tiltaltes budskap er en oppfordring til å iverksette drap eller frihetsberøvelse under særdeles skjerpende omstendigheter.
Retten har etter en helhetsvurdering kommet til at det ikke er tvil om at tiltaltes budskap må fortolkes som oppfordring til å iverksette drap eller frihetsberøvelse av fortrinnsvis nordmenn, men også eventuelt andre enkeltpersoner eller grupper. Det er ikke et vilkår for straff at terrorhandlingene det oppfordres til begås i Norge.
Et vesentlig moment i rettens vurdering har vært tiltaltes rolle som en autoritet i den kurdiske jihadistbevegelsen. Hans tilhørere spør han om råd, hva skal de gjøre dersom han blir døm. De hører på han og tar han på alvor. Vitnet Lia har uttalt at han oppfatter tiltaltes utsagn som klarere enn tidligere. Lia uttaler at tiltaltes retorikk er tilpasset det faktum at han bor i vesten, men at tilhengerne forstår hva han mener.
En oppfordring til å iverksette handlinger er noe mer enn å uttrykke et ønske om at visse handlinger skal foretas. Kombinasjonen av at tiltalte gir uttrykk for reaksjoner som han godkjenner, at temaet for talen er hvilke reaksjoner dommen skal utløse, at tiltalte er en religiøs og politisk autoritet og at hans budskap er svar på spørsmål, har gjort retten overbevist om at tiltalte forsettlig oppfordrer til å iverksette de terrorhandlinger han beskriver som reaksjoner på dommen mot han.
Lagmannsretten er enig i tingrettens konklusjon om at uttalelsene i talen, ut fra en samlet vurdering, må tolkes som en oppfordring om å iverksette – dersom dommen i saken går mulla Krekar imot – de reaksjoner som beskrives i uttalelsene. Dette omfatter drap, og videre frihetsberøvelse som ut fra beskrivelsen er under skjerpende omstendigheter. Lagmannsretten kan videre – på grunnlag av bevisførselen under ankeforhandlingen – i det vesentligste slutte seg til tingrettens begrunnelse for tolkingsresultatet. Lagmannsretten har ved vurderingen tatt i betraktning at man skal være varsom med å innfortolke en oppfordring som ikke er direkte uttalt. Ved en kombinasjon av at uttalelsene naturlig vil skape forventning om reaksjoner som beskrevet, og at uttalelsene fremstår langt på vei som hyllest til eller i hvert fall bifall av terrorhandlinger, og sammenholdt med situasjonen uttalelsene ble fremsatt i, der mulla Krekar snakker til sine tilhengere og svarer på spørsmål om hvordan de skal reagere, og sett hen til hans autoritet som religiøs og politisk leder, er grensen for hva som er oppfordring overskredet, slik lagmannsretten ser det. Ut fra innholdet i den oppfordring som gis, kan lagmannsretten heller ikke se at den er vernet av ytringsfriheten.
Lagmannsretten finner det videre klart at mulla Krekar fremsatte oppfordringen som nevnt forsettlig. Retten er således overbevist om at han forstod at talen – ut fra innholdet og i den sammenheng den ble fremført – ville bli oppfattet som en oppfordring om å iverksette drap eller frihetsberøvelse under skjerpende omstendigheter.
Lagmannsretten går så over til å vurdere om mulla Krekar har fremsatt oppfordringen i den hensikt at det skal inntre følger som beskrevet i straffeloven § 147 a første ledd bokstav a til c. Etter tiltalen er spørsmålet nærmere bestemt om han har hatt til hensikt å skape alvorlig frykt i det norske samfunnet (bokstav b) eller urettmessig tvinge offentlige myndigheter til å gjøre eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet (bokstav c), ved å tvinge norske myndigheter fra å fullbyrde en fellende straffedom mot ham og/eller å avstå fra å effektuere utvisningsvedtaket.
Ved vurderingen av om mulla Krekar har fremsatt oppfordringen i terrorhensikt, har lagmannsretten delt seg.
Et flertall – ekstraordinær lagdommer Monstad og meddommerne Ungersness, Boger og Urnes – er overbevist om at mulla Krekar fremsatte oppfordringen i terrorhensikt. Flertallet finner det således klart at hans formål med å fremsette oppfordringen var å urettmessig tvinge norske myndigheter til å avstå fra å fullbyrde en fellende straffedom mot ham og avstå fra å effektuere utvisningsvedtaket mot ham, jf. straffeloven § 147 a første ledd bokstav c. Flertallet kan ut fra innholdet i talen, tidspunktet for denne og omstendighetene for øvrig ikke se at det foreligger noen annen mulig forklaring på hvorfor mulla Krekar fremsatte oppfordringen.
Mindretallet, lagdommerne Kaspersen og Ramm samt meddommer Ambjørnrud, er ikke overbevist om at om at mulla Krekar fremsatte oppfordringen i terrorhensikt. Det gjelder så vel alternativet i § 147 a første ledd bokstav b – skape alvorlig frykt i en befolkning – som alternativet i bokstav c, urettmessig å tvinge offentlige myndigheter.
Mindretallet viser for det første til innholdet i de fremsatte utsagn. Riktignok har lagmannsretten ut fra en samlet tolking kommet til at disse må anses som en oppfordring. Oppfordringen om reaksjoner er like fullt ikke uttalt i klartekst. Dette er ikke til hinder for at de aktuelle utsagn, for tilhørerne på Paltalk – særlig for mulla Krekars tilhengere – naturlig tolkes som en oppfordring om reaksjoner, for det tilfelle at dommen går mulla Krekar imot. Hvis formålet hadde vært å skape alvorlig frykt i den norske befolkningen eller påvirke myndighetene, ville det imidlertid vært nærliggende å fremføre budskapet i klarere ordelag. Når det særskilt gjelder alternativet om å skape alvorlig frykt i befolkningen, kan ikke mindretallet se at tiltaltes beskrivelse av selvmordsaksjoner og aksjoner mot nordmenn, som tingretten har trukket frem i sin vurdering, i seg selv er tilstrekkelig til å fastslå at det var mulla Krekars hensikt å skape slik frykt.
Mindretallet viser videre til at utsagnene, selv om de er uttalt offentlig i lovens forstand, er fremsatt gjennom et medium hvor det er begrenset med direkte tilhørere. Dersom mulla Krekar hadde til hensikt å skape følger som nevnt i § 147 a første ledd bokstav b eller c, ville det fremstått som mer effektivt å velge et medium som var rettet mer direkte mot det alminnelige publikum og/eller norske myndigheter. Dette gjelder selv om man har sett at uttalelsene på Paltalk har fått en mer allmenn spredning ved å ha blitt utlagt på YouTube. Mindretallet viser her til at det ikke er bevismessig dekning i saken for at utleggingen på YouTube er foretatt av eller på initiativ fra mulla Krekar.
For mindretallet fremstår det etter bevisførselen som en mulighet man ikke kan se bort fra, at mulla Krekars motivasjon for å fremføre oppfordringen har vært å sørge for – på religiøst eller kulturelt grunnlag – gjengjeldelse av en dom som går ham imot, og ikke å frembringe følger som beskrevet i straffeloven § 147 a første ledd bokstav b) og c).
Avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for siktede krever i lagmannsrett fem stemmer, jf. straffeprosessloven § 35 første ledd. I og med at det kun er fire av rettens medlemmer som mener mulla Krekar har handlet med nødvendig terrorhensikt, må han frifinnes for overtredelse av straffeloven § 147 c første ledd bokstav a.
Lagmannsretten bemerker at den som offentlig oppfordrer til en straffbar handling, også kan dømmes for overtredelse av straffeloven § 140, som ikke stiller noe krav om terrorhensikt. Det er imidlertid ikke tatt ut tiltale for overtredelse av § 140, og det er fra påtalemyndigheten ikke prosedert på at mulla Krekar kan dømmes for overtredelse av bestemmelsen. Lagmannsretten antar for sin del at mulla Krekars ytringer på nettstedet Paltalk ikke er fremført offentlig i relasjon til § 140. Som det fremgår ovenfor har offentlighetsbegrepet i bestemmelsen samme innhold som definisjonen i § 7 nr. 2 og er ikke utvidet slik som i straffeloven § 147 c. Det fremgår av tidligere nevnte Høyesterettsavgjørelse HR-2012-01554-U at ytringer på internett ikke faller inn under offentlighetsbegrepet i § 140. Etter dette finner ikke lagmannsretten grunn til å komme nærmere inn på om det prosessuelt ville vært adgang til å domfelle mulla Krekar for overtredelse av § 140, når det ikke er tatt ut tiltale for dette, jf. straffeprosessloven § 38.
Nærmere om tiltalebeslutning 1 post III a
Som det fremgår av redegjørelsen for sakens bakgrunn, ble uttalelsene som danner grunnlag for denne tiltaleposten fremsatt av mulla Krekar på nettstedet Paltalk i august 2008. Foranledningen var at B (tidligere B2) i 2005 hadde utgitt en bok som mulla Krekar mener krenker Koranen. Boken handler om ulike samfunnsmessige temaer, herunder kvinnenes posisjon i de muslimske land.
Lagmannsretten må først vurdere om mulla Krekar ved uttalelsene har truet med å begå en straffbar handling som kan medføre straff i mer enn seks måneder, jf. straffeloven § 227. Dette vil bero på en tolking av de aktuelle utsagn. Heller ikke i denne relasjon kan man se på den uttalelse som er tatt inn i tiltalen isolert, men må tolke denne i den sammenheng den ble fremsatt.
Filmfilen der uttalelsene fremkommer, er på ca. fire og et halvt minutt.
Krekar uttaler innledningsvis at B2 «er en forræder, fordi han har kommet med en manipulert tanke, imot religionen til et samfunn som han ikke kan ha plass i». Noe senere uttaler han:
Om jeg nevner at et menneske skal drepes, må jeg nevne grunnene til det, at jeg mener det. Jeg må altså forklare hvorfor jeg mener at vedkommende skal drepes, på grunnlag av hvilken lov han skal drepes.
Så følger noen uttalelser om en statsråd ved navn E som etter mulla Krekars oppfatning fortjener å bli drept. Videre uttaler han at det han gjør er å forklare innholdet i shariabestemmelsene, og ikke å fremstille folk for retten, hvorpå han sier:
Men det er absolutt utenkelig for oss å la oss vise minste svikt i forhold til bestemmelsene i islam. Vi står imot enhver som. Vi fester våre tenner og negler og hender på strupen til den som våger å stå imot vår Islam og som våger å fornærme Islam og krenke oss. … Det er ingen rom for fornærmelser og krenkelser. Du står fritt til å mene hva du mener. … Men du kan ikke komme og si, Minaretene til deres moskeer ligner på min penis. . . Samme B2 som sammenligner min moské med sine sin penis og sine testikler. Han sier, Deres moskeer ligner på min penis og minaretene deres ligner på mine testikler, jeg tisser på deres koran. Vi vil ikke leve hvis du også er i livet. Vi kan umulig leve under samme tak, ikke heller i samme tid. Vi kan ikke fortsette å leve samtidig som du lever.
Deretter uttaler mulla Krekar det som er direkte sitert i tiltalen:
Det er enten du som skal gå før oss, ellers det blir vi som går før deg.
Under ankeforhandlingen har mulla Krekar bekreftet at han mener B fortjener å dø, fordi han har krenket Koranen, og at det etter sharialovgivningen er tillatt å drepe ham. Mulla Krekar har imidlertid ikke erkjent straffeskyld for å ha fremsatt trusler. Det er anført at uttalelsene er en beskrivelse av den straff B fortjener og ingen trussel.
B har under ankeforhandlingen uttalt at uttalelsene, vurdert i henhold til kurdisk kultur, er en utvilsom drapstrussel, og at han forsto dem slik.
Lagmannsretten finner det klart at uttalelsene, vurdert i sammenheng, ikke bare må forstås som en beskrivelse av at B fortjener å dø, men at de også rommer en drapstrussel.
Lagmannsretten viser til at mulla Krekar i det som innledningsvis er sitert, nevner at han må forklare hvorfor dersom han mener at noen skal drepes. Videre vises det til den meget aggressive, uforsonlige og bestemte tonen når han uttaler det er «absolutt utenkelig for oss å la oss vise minste svikt» osv. Når det deretter – etter at B2 navn direkte er nevnt – understrekes i tre setninger etter hverandre at «vi» ikke kan leve samtidig som «du», forsterker dette uttalelsenes karakter av å være en trussel rettet mot ham. Når det så avslutningsvis uttales det som er direkte sitert i tiltalen, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke tvilsomt at dette må forstås som en drapstrussel mot B, i samsvar med hvordan han har forklart at han forsto utsagnet, og ikke bare som en beskrivelse av den straff han fortjener.
Lagmannsretten er videre overbevist om at trusselen objektivt sett var egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Ved vurderingen har retten lagt vekt på trusselens innhold og karakter, slik den er beskrevet ovenfor, og mulla Krekars posisjon som religiøs og politisk lederskikkelse. Det er ut fra Bs forklaring heller ikke tvilsomt at han faktisk har følt seg alvorlig truet.
Lagmannsretten er også overbevist om mulla Krekar, ut fra innholdet i uttalelsene og omstendighetene for øvrig, skjønte at disse ville bli forstått som drapstrusler som var egnet til å skape alvorlig frykt. Han har således handlet forsettlig.
Lagmannsretten er av den oppfatning at de deler av mulla Krekars uttalelser som retten mener må tolkes som drapstrusler, ikke er vernet av ytringsfriheten.
Etter dette er mulla Krekar skyldig i overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ, i samsvar med post III a) i tiltalen. Lagmannsretten kommer tilbake til spørsmålet om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, jf. annet alternativ.
Nærmere om tiltalebeslutning 1 post III b) og c)
Som det fremgår av redegjørelsen for sakens bakgrunn, ble uttalelsene som danner grunnlag for post III b) fremsatt av mulla Krekar i ulike taler på nettstedet Paltalk i siste del av april 2010 samt 13. juli 2011. Foranledningen var at C 21. april 2010 etter Krekars oppfatning hadde krenket Koranen ved å brenne deler av denne.
C har forklart at Koranbrenningen var ment som en politisk protest mot overgrep mot Kurderne og hva han oppfatter som de islamske lands unnlatelse av å gripe inn mot overgrepene. Han ønsket videre å fremprovosere en unnskyldning fra disse landene.
Talene i april 2010 må være holdt i perioden mellom Koranbrenningen og 27. april 2010, da D leverte ulike film- og lydfiler til politiet.
Det som er tatt inn i grunnlagsdelen i tiltalebeslutningen fra det som ble uttalt 13. juli 2011, var opprinnelig tatt inn som grunnlag for tilleggstiltalebeslutning 7. desember 2011. Som det fremgår ovenfor ble mulla Krekar ved tingrettens dom 26. mars d.å. frifunnet for tilleggstiltalebeslutningen. Tingretten hadde i samme dom funnet mulla Krekar skyldig i å ha fremsatt trusler mot C gjennom uttalelsene i siste del av april 2010 (post IV b i tidligere tiltalebeslutning 11. juli 2011). Ved vurderingen av tilleggstiltalebeslutningen, la tingretten til grunn at det mot C forelå en sammenhengende trusselsituasjon fra 2010 og til domstidspunktet, og at en gjentakelse av trusselen i juli 2011 ikke kunne anses som et nytt forhold. Etter tingrettens vurdering var det da riktig å frifinne mulla Krekar for tilleggstiltalen. Slik lagmannsretten ser det, var det prosessuelt ikke korrekt av tingretten å frifinne mulla Krekar for tilleggstiltalen, da tingretten mente grunnlaget for tilleggstiltalen inngikk i grunnlaget for domfellelsen for post IV b i hovedtiltalen, som del av domfellelsen for én sammenhengende forbrytelse. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at frifinnelsen er til hinder for at det som ble uttalt 13. juli 2011 nå inngår i grunnlaget for tiltalebeslutning 1 post III b), selv om frifinnelsen ikke er særskilt angrepet gjennom anke. Det er heller ikke reist prosessuelle innsigelser mot at det faktiske grunnlaget for tilleggstiltalen er tatt med i grunnlaget for tiltalebeslutning 1 post III b).
Det som danner grunnlaget for post III c), er dels uttalt pr. telefon 24. april 2010 og dels på nettstedene Paltalk og Durben.org. i slutten av april 2010. Foranledningen til uttalelsene var at også D, kort tid etter C, hadde brent deler av Koranen. D har forklart at hans handling var ment som en politisk markering mot konservativ Koranforståelse og overgrep mot kurderne, samt som en støtte til Cs handling.
Lagmannsretten vil nå gjennomgå de uttalelser som ligger til grunn for post b) og c).
I en av filmfilene som ble levert politiet 27. april 2010 av D, vises foto av ham og C, og deretter vises Ds brenning av Koranen. Mulla Krekar omtaler i sin tale innledningsvis at muslimene er blitt påført en tragedie. Av sammenhengen fremgår det at han sikter til Koranbrenningen utført av de fornærmede. Mulla Krekar spør:
Hvor ble det av eksistensen til alle de kurdiske krigere? Hva er det dere venter på?
I en lydfil levert av D samme dag uttaler mulla Krekar:
Vi skal sende det til hver eneste moské og leverer det til folk på hver eneste gate. Vi skal kopiere fargekopier av ditt bilde. … og dele dem ut i bydeler, steder, Lillestrøm og alle stedene som ligger rundt deg. Vi skal dele det ut på alle bussholdeplassene som du har kjørt buss slik at muslimene skal få se ansiktet ditt. … Alle vil kunne gjenkjenne deg. … Du kommer til å se hva slags konsekvenser vil det få for deg at du så stolt og fryktløs publiserer bildet ditt. Ja de begge to.
Det fremgår av sammenhengen at mulla Krekar i utgangspunktet retter uttalelsene til D. Når mulla Krekar deretter uttaler «[j]a de begge to», forstår lagmannsretten det slik at han omtaler begge Koranbrennerne, altså også C.
Deretter kommer et avsnitt der mulla Krekar uttaler at han kommer til å oppfordre «tusenvis» fra ulike muslimske land til å «angripe deg», hvorpå han sier:
Vi kommer til å gå rundt med dine bilder fra skole til skole for å hisse opp tenåringer på 14-15 år mot deg og sette dem i verk.
Senere uttaler mulla Krekar at «[v]i bør hisse opp spesielt pakistanerne mot ham..» og videre:
Bare vent og se til folket blir hisset opp mot dem. De vil først da bli klare over at Norge ikke kan beskytte dem. …
Vår pliktoppgave er å forsvare koranen ved å ta i bruk alle de midlene som Gud ønsker vi skal ta i bruk. Og det første middelet som Gud ønsker at vi skal ta i bruk er «jihad for Allahs skyld». Derfor er det nødvendig, spesielt med tanke på de respektfulle brødrene som tar kontakt og sier at de står klare for å drepe ham, å gjøre sånn og sånn mot ham. Vi må samle våre rekker og organisere oss. Vi må danne en bataljon for beskyttelse av koranen …
Videre uttaler han seg om behovet for å forberede seg på eventuelle arrestasjoner og gi økonomisk støtte og belønning til den som eventuelt blir fengslet:
Hvis en av dem en eller annen gang gjør noe og blir arrestert på grunn av det og følgelig dømt for 15 år fengsling, …, må vi i så fall være i stand til å gi ham et månedlig pengebeløp … Du utførte en jobb for Gud og siden du var villig til å ta den jobben på deg, vil vi belønne deg med å investere 20 000 dollar i et arbeid og du skal få det beløpet og hele avkastningen når du … blir satt fri.
I en annen lydfil refererer mulla Krekar til en tenkt albaner som sitter i fengsel «på grunn av drap og på grunn av ugjerninger», hvorpå han uttaler:
Tenk hvordan en slik person kan reagere hvis vi gir ham en beskjed at en forbannet kurder har brent Koranen! …
Og det finnes, takket være Allah, folk som verken vil delta i Paltalk eller delta i diskusjoner eller vise seg så mye, men samtidig er handlingskraftige. De sier «Gi meg bare hans adresse og ingen skal nevne ham». Få ferdig, drar han og gjennomfører jobben sin.
Men som jeg sa i stad, så det bør la hans blod forsvinne uten spor, slik at ikke engang norsk politi skal kunne finne ut noe av det hvis han en dag blir drept slik at politiet blir forvirret og ikke får mulighet til å finne ut om han ble drept av somaliere eller tyrkere eller arabere, eller hvor og hvordan drapet på ham egentlig ble planlagt. … Du har en adresse og et bosted. Folk vet at du bor i Lillestrøm … Vi får håpe at Gud til gjengjeld for brenning av Koranen skal brenne ham så grundig som et kullstykke.
Av sammenhengen fremgår det at disse uttalelsene er knyttet til/rettet mot D.
På ytterligere en filmfil som er levert av D uttaler mulla Krekar:
Det at C har funnet på noe sånt, betyr at han fra nå er en absolutt gudsfornekter og det innebærer … det er tillatt å drepe ham nå, i følge sharialoven, uansett hvor han har gjort det. Så det å drepe C etter koranbrenningen er en religiøs legitim ting og det er tillatt. Og straffen er det samme uavhengig av hvor det skal være. Det har ikke noen betydning om det gjøres i et gudsfornekternes land, som Oslo eller i et khalifestat. Det å drepe han er gjeldende for begge to stedene. Og gjennomføring av drapet, gjenstår på hvem det er som kan ta seg av den jobben.
Etter at D ble kjent med at mulla Krekar hadde kommet med uttalelser på internett som D oppfattet som trusler, ringte han mulla Krekar. D tok opp samtalen, og lydfil fra denne er fremlagt. Det fremgår at samtalen fant sted 24. april 2010. I samtalen redegjør D for at Koranbrenningen var en politisk protest mot overgrep mot kurderne og de muslimske landenes unnfallenhet i den forbindelse, og at han også ønsket å støtte C. Handlingen hadde således ikke noe med Islam å gjøre, ifølge D. I samtalen er mulla Krekar først opptatt av å få bekreftet at D hadde brent deler av Koranen. Deretter refererer mulla Krekar at det «står i islam at hvis en tillater seg å fornærme koranen …, er vedkommende en absolutt vantro og det er tillatt å drepe ham». Vider uttaler han at «Fatwa mot deg vil snart bli avsagt med ditt eget navn tydelig på».
Av ytterligere filmfiler som D har levert, fremgår det at mulla Krekar etter telefonsamtalen refererer på Paltalk til at D hadde erkjent å ha brent deler av Koranen. Videre sier mulla Krekar at det uten tvil finnes en dødsdom over denne personen. Om de to Koranbrennerne uttaler han:
Disse to personene kommer til en situasjon hvor de skvetter når de ser tsjtsjenere, pakistanere, tyrkere. … Hva om han føler på, det er hundre personer som leter etter ham, de kommer til å finne ham hvor som helst, gjenkjenne ham. Han har lagt ut bildet sitt, og det er gjenkjent. Og han den andre tjukkhodede har lagt ut bildet sitt og sier han er bussjåfør. Han kommer til å se på folk rundt når han går av bussen, at hvem som tar på hånda si, hvem som nærmer seg ham, av fryktgrunner.
Videre uttaler han seg, slik lagmannsretten oppfatter det, om konsekvensene for den som eventuelt dreper en av Koranbrennerne:
Om han dreper ham, ville han ikke bli drept på grunn av det, i disse landene. De setter ham i fengsel, ti, femten år, noe sånt. Så soner han ferdig. Hvert år er åtte måneder, så blir redusert, så utstedes amnesti, så får han tillatelse, så får han ditt og datt.
Deretter uttaler han:
Din dumming, jeg kommer til den norske domstolen som skal forsvare deg. Jeg kommer dit og forteller disse tingene. Der forteller jeg at du betegnes som vantro og at drap på deg er legitimt.
Ut fra sammenhengen oppfatter lagmannsretten at det sist siterte er rettet til C.
Mulla Krekar har vedkjent seg uttalelsene som er gjennomgått, slik de er oversatt. Han har videre ikke bestridt at uttalelsene som er sitert ovenfor er knyttet til de to fornærmede som har brent deler av Koranen. Han har i retten bekreftet at begge de nevnte fornærmede må regnes som vantro eller frafalne, at riktig dom for dem etter sharia vil være dødsstraff, og at det er tillatt å drepe dem, hvor de enn befinner seg. Dette var også det han mente å uttrykke gjennom uttalelsene som ligger til grunn for tiltalen. Han har imidlertid ikke erkjent straffeskyld for å ha fremsatt trusler. Også i relasjon til disse to fornærmede er det anført at uttalelsene kun er en beskrivelse av den straff de fortjener.
Både C og D har forklart at de oppfattet mulla Krekars uttalelser som drapstrusler som de tok alvorlig.
Lagmannsretten bemerker at mulla Krekar ved omtalen av Koranbrennerne på Paltalk dels snakker om/til disse under ett, og dels snakker han om/til én av dem i andre eller tredje person entall (du/han). Når han snakker i entall får man enkelte ganger indikasjoner, f.eks gjennom referanser til yrke eller bosted, hvem av dem han snakker om/til, men uten at dette alltid er sikkert. Det fremkommer imidlertid klart etter lagmannsrettens oppfatning at han ser på begge Koranbrenningene som likeartede handlinger som er like straffverdige. Og når han som nevnt også veksler mellom det å snakke om/til de fornærmede under ett og om/til én av dem, er det naturlig for tilhørerne, herunder de fornærmede, å se de samlede uttalelsene i sammenheng.
Lagmannsretten bemerker at det fremgår uttrykkelig av uttalelsene at mulla Krekar mener at riktig straff for Koranbrennerne vil være dødsstraff, og at det vil være legitimt å drepe dem. Spørsmålet er om uttalelsene må forstås som en drapstrussel mot hver av dem.
På det generelle plan vil lagmannsretten vise til følgende:
Når mulla Krekar etterlyser de «kurdiske krigere» og spør hva de venter på, er det naturlig å forstå dette som en oppfordring til, eller i hvert fall bifall av, handling rettet mot de fornærmede. Det samme gjelder når han signaliserer økonomisk støtte og belønning til den som «tar jobben», forutsetningsvis med å aksjonere mot de fornærmede. Ut fra antydningen om et straffenivå på fengsel i 15 år, må det forstås slik at det er drap han tenker seg. Når han gir konkrete anvisninger om at jobben må utføres uten at det etterlates spor, er det naturlig å forstå det som oppmuntring til handling. Det samme gjelder når han synes å bagatellisere den straff gjerningsmannen vil få for drap. Det fremstår som truende når mulla Krekar sprer opplysning om de fornærmede og deres handlinger på nettet. Trusselelementet styrkes når han varsler at han vil spre bilder og hisse opp folk mot de fornærmede, samt uttaler at det er en pliktoppgave å ta i bruk alle midlene som «Gud ønsker vi skal ta i bruk». Det samme gjelder når han uttaler seg i krigerske vendinger, som når han – i tillegg til å påkalle kurdiske krigere – snakker om nødvendigheten av å «samle våre rekker» og «danne en bataljon». Det fremstår videre som truende når han uttaler at de fornærmede «kommer til en situasjon hvor de skvetter» når de ser folk fra ulike muslimske land.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten det klart at mulla Krekar, i relasjon til begge de fornærmede, går langt ut over en nøytral beskrivelse av den straff de har gjort seg fortjent til i henhold til sharia. Uttalelsene har klare elementer av oppfordring til, forventning om, og bifall av handling mot de fornærmede. Dette fremstår som truende. Karakteren av trusler underbygges av ulike elementer i uttalelsene som beskrevet. Samlet sett er det ikke tvil om at uttalelsene må regnes som trusler mot hver av de fornærmede. Det er etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke tvilsomt at drap er den handling det trues med.
Når det særskilt gjelder C, er det således lagmannsrettens oppfatning at de de film- og lydfiler med mulla Krekars uttalelser på Paltalk som ble levert politiet 27. april 2010, objektivt sett inneholder drapstrusler mot ham. I tiltalen mot ham er det i tillegg tatt med, som det er redegjort for ovenfor, uttalelser mulla Krekar kom med på Paltalk 11. juli 2011. Fra disse uttalelser hitsettes det som er direkte sitert i tiltalebeslutning 1 post II b), i den oversettelsen som er fremlagt for lagmannsretten:
Jeg har i alle fall sagt dette tidligere også. Alt han har sagt eller gjort som er i strid med islams sharialov, har – i henhold til islams sharialov, i følge alle de fire trosretningene i islam – gjort ham til en «kafer» en frafallen. Og det er altså tillatt å drepe ham, ifølge alle de fire trosretningene» og videre «Vi sier, en som tillater seg å krenke koranen er – ifølge alle trosretningene i islam, alle fire trosretningene og til og med ifølge sjiiaretningen er en vantro. Og det er altså muslimenes plikt å drepe ham, uansett hvor han måtte befinne seg. Det spiller ingen rolle om han befinner seg i muslimenes land eller i gudsfornekternes land. Og det er tillatt å likvidere ham ved at en oppsøker ham og dolker ham i midjen eller skyter ham med et skudd på hodet.
Det er ikke bestridt at denne uttalelsen særskilt gjelder C.
Mulla Krekar har reservert seg mot oversettelsen på ett punkt i det sist siterte. Han mener å ha uttalt at det er tillatt for muslimene å drepe den som har krenket Koranen, og ikke at det er en plikt.
Etter lagmannsrettens oppfatning er det naturlig å tolke uttalelsen som ble fremsatt i juli 2011 på bakgrunn av de tidligere fremsatte drapstrusler mot C. Sett i sammenheng med disse, finner lagmannsretten det klart at også uttalelsen i juli 2011 må forstås som en drapstrussel. Det gjelder selv om man legger mulla Krekars syn på hva som er riktig oversettelse til grunn.
Når det særskilt gjelder D, er det i grunnlagsdelen i tiltalebeslutningen tatt med at mulla Krekar i telefonsamtalen med D i slutten av april 2010 uttalte at «Du skal dø». Noen slik uttalelse gjenfinnes ikke ordrett i den utskrift som er fremlagt for retten, og det er heller ikke på annen måte fremlagt tilstrekkelig bevis for at mulla Krekar uttrykkelig har formulert seg slik i telefonsamtale med D. Imidlertid fremgår det av rettens vurdering ovenfor at mulla Krekar gjennom uttalelser på Paltalk i april 2010 har kommet med drapstrusler mot D. I relasjon til ham inngår også innholdet i telefonsamtalen, slik den er referert ovenfor, i grunnlaget for rettens samlede vurdering. At det som er tatt inn i sitatform i tiltalen ikke er funnet bevist, er ikke til hinder for domfellelse, jf. straffeprosessloven § 38 første ledd, der det fremgår at retten er ubundet av den nærmere beskrivelse i tiltalebeslutningen med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter.
Lagmannsretten er overbevist om at de trusler mulla Krekar fremsatte mot C og mot D i april 2010 var egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Det samme gjelder uttalelsene i juli 2011 i relasjon til C. Ved vurderingen har retten lagt vekt på truslenes innhold og karakter, slik de er beskrevet ovenfor, og mulla Krekars posisjon som religiøs og politisk lederskikkelse. Det er ut fra de to fornærmedes forklaring også klart at de faktisk har følt seg alvorlig truet.
Lagmannsretten er videre overbevist om at mulla Krekar, ut fra innholdet i uttalelsene og omstendighetene for øvrig, skjønte at uttalelsene han fremsatte i april 2010 ville bli forstått av D og C som drapstrusler mot dem, og at truslene var egnet til å skape alvorlig frykt. Han handlet således forsettlig. Videre er lagmannsretten tilsvarende overbevist om at mulla Krekar handlet forsettlig da han fremsatte drapstrussel mot C i juli 2011.
Slik lagmannsretten ser det, er de deler av mulla Krekars uttalelser som retten mener må tolkes som drapstrusler ikke vernet av ytringsfriheten.
Etter dette er mulla Krekar, på grunnlag av uttalelsene på Paltalk i april 2010, skyldig i to tilfeller av overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ, jf. tiltalens post III b) og c). Når det gjelder drapstrusselen mot C fremsatt i juli 2011, er lagmannsretten enig med tingretten i at denne kan anses som en fortsettelse av en trussel som har vedvart siden april 2010, og at trusselen i 2011 således kan inngå som del av en sammenhengende forbrytelse, i samsvar med hvordan tiltalebeslutning 1 post III b) er utformet.
Felles for tiltalebeslutning 1 post III a)-c) – spørsmål om særdeles skjerpende omstendigheter
Lagmannsretten finner det klart at truslene ble avsagt under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. § 227 annet straffalternativ sammenholdt med § 232 tredje punktum. Ved vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på truslenes innhold – at det er drapstrusler – og truslenes nærmere karakter slik de er beskrevet ovenfor. Videre har retten lagt vekt på at truslene er fremsatt på et åpent nettsted og dermed formidlet til mange, herunder til en ubestemt krets av tilhørere som kunne tenkes å bli inspirert til handling av mulla Krekars budskap. Som påpekt av tingretten kunne da den videre mulige iverksettelse av truslene ikke kontrolleres fullt ut av mulla Krekar, og truslene fremstår da som særlig farlige og belastende for de fornærmede. Det samme gjelder fordi de fornærmede har truslene hengende over seg på ubestemt tid. Truslene lever således sitt eget liv, uavhengig av at mulla Krekar er fengslet. De har fått stor betydning for de fornærmedes liv og muligheter for normal livsutfoldelse. Dette vil lagmannsretten komme tilbake til under avgjørelsen av de sivile krav i saken.
Det at foranledningen til mulla Krekars ytringer var at han mente de fornærmede hadde krenket Koranen, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke lede til noen annen vurdering av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.
Når det særskilt gjelder D, valgte han – som følge av de konsekvenser truslene mot ham hadde fått for ham og hans familie – å gå ut offentlig med en unnskyldning for at han hadde brent deler av Koranen. Unnskyldningen ble fremført på nettstedet Paltalk 27. februar 2012 og deretter lagt ut på YouTube. Mulla Krekar har for lagmannsretten forklart at han for sin del anser «saken» mot D som avsluttet etter dette, og mulla Krekar har opplyst at dette er formidlet på nettstedet Paltalk. Det er imidlertid ikke lagt frem noen dokumentasjon for dette, og i en tidligere tale mulla Krekar holdt på Paltalk 18. februar uttalte han at «dommen» mot de frafalne blir stående uansett om de angrer seg. Det er opplyst fra PST at de ikke har funnet noe på nettet om at «dommen» mot D er trukket tilbake. Han har forklart at han fortsatt opplever å leve i en trusselsituasjon. Lagmannsretten bemerker at det i og for seg fremstår som positivt at mulla Krekar under ankeforhandlingen har forklart at saken mot D, etter hans unnskyldning, kan anses avsluttet. Dette kan imidlertid ikke få noen betydning for vurderingen av om at truslene mot D ble fremført under særdeles skjerpende omstendigheter.
Etter dette dømmes mulla Krekar for tre tilfeller av overtredelser av straffeloven § 227 annet straffalternativ, jf. tiltalebeslutning 1 post III a)-c). Dette kommer i tillegg til at han dømmes for overtredelse av samme bestemmelse i samsvar med den subsidiære post d), jf. ovenfor.
Nærmere om tiltalebeslutning 2 post II a) og b)
Straffeloven§ 132 a første og annet ledd lyder slik:
For motarbeiding av rettsvesenet straffes den som ved vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig atferd overfor en aktør i rettsvesenet eller noen av hans nærmeste
a) opptrer slik at det er egnet til å påvirke aktøren til å foreta eller unnlate en handling, et arbeid eller en tjeneste i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak, eller
b) gjengjelder en handling, et arbeid eller en tjeneste som aktøren har utført i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak.
Med aktør i rettsvesenet menes den som
a) har anmeldt et straffbart forhold, har begjært gjenopptakelse av en straffesak eller er part i en sivil sak,
b) har avgitt forklaring for politiet, for retten eller for gjenopptakelseskommisjonen,
c) …
d) …
e) …
Domfellelse etter tiltalens post II a) og b) forutsetter at mulla Krekar har fremsatt trusler mot de tre fornærmede kurdere som aktører i rettsvesenet, og at truslene var egnet til å påvirke de fornærmedes forklaring som vitner i retten, enten i pågående straffesak eller i en fremtidig ankeforhandling, eller at truslene – for post b’s vedkommende – var å anse som gjengjeldelse for vitneforklaringer de fornærmede avga under hovedforhandling i tingretten.
Lagmannsretten behandler først post II a).
Hovedforhandling i den første av de to straffesakene mot mulla Krekar som har vært behandlet av Oslo tingrett ble, som det fremgår av redegjørelsen for sakens bakgrunn ovenfor, holdt 15.-28. februar 2012 i Oslo tingrett. I løpet av perioden hovedforhandlingen pågikk, fremsatte mulla Krekar uttalelser på nettstedet Paltalk lørdag 18. februar. Uttalelsene – som ble fremsatt før de fornærmede B, C og D hadde forklart seg i tingretten – danner grunnlag for post II a) i tiltalebeslutning 2. Uttalelsene ble gitt som ledd i svar på spørsmål mulla Krekar fikk fra tilhørerne.
Det fremgår av utskriften at mulla Krekar blant annet svarer på spørsmål og gir kommentarer knyttet til den pågående rettssaken og de tre fornærmede kurdere. Etter hvert kommer den del av uttalelsene som danner grunnlaget for post II a:
Jeg sverger på Gud at om disse tre frafalne kurdere sitter på den norske tronen eller sitter på plassen til Stoltenberg, som er regjeringssjefen i dette landet, slettes ikke Sharia-dommen mot dem. Den henger med dem, om de er i Europa, hjemme hos seg selv i Oslo, i Norge, i Europa, i hele Kurdistan og i hele verden. Jeg sverger på Gud at alle tre er frafalne med en hver Shariadom. Det er plikt for muslimene å drepe dem om det er i Oslo, ikke Oslo. Den dommen har ikke blitt utstedt uten videre. Jeg har ikke gått uten videre til retten for å fortelle dette. Det er et utsagn at nordmann ikke har hørt. Jeg sverger at min forsvarer var redd første gang. Han prøvde alt han kunne for å se om jeg kan finne en utvei for å formidle denne saken litt mildere. Jeg sa nei. Det er en ære for meg å bli fengslet, å bli drept, skje hva som helst med meg på grunn av denne saken. Ingen andre saker kan sammenlignes med denne saken.
Også i denne sammenheng har mulla Krekar for lagmannsretten forklart at det er feil oversettelse av setningen der det står at det er «plikt» for muslimene å drepe; han har bare uttalt at det er tillatt. Mulla Krekar har ellers erkjent at han har uttalt seg som beskrevet, men har ikke erkjent straffeskyld, idet han benekter å ha fremsatt noen trussel.
De fornærmede har oppfattet uttalelsen som en fortsettelse av tidligere trusler.
Etter lagmannsrettens oppfatning må uttalelsene 18. februar forstås på bakgrunn av de drapstrusler mulla Krekar tidligere hadde fremsatt mot de fornærmede og som var under behandling i pågående hovedforhandling. Retten finner det klart at uttalelsene, sett i sammenheng med de tidligere trusler, må forstås som en forlengelse eller fornyelse av disse. Dette gjelder selv om man legger mulla Krekars oppfatning til grunn med hensyn til oversettelsen, jf. ovenfor. Lagmannsretten viser til at mulla Krekar understreker sterkt at dommen mot de frafalne kurderne står ved lag, og at det i hvert fall er legitimt å drepe dem. Trusselelementet forsterkes ved påpekningen av at dommen henger ved dem uansett hvor de befinner seg. Mulla Krekar referer at han ikke ville etterkomme oppfordring fra sin forsvarer om å formidle budskapet på en mildere måte, uansett hvilke konsekvenser dette ville få for mulla Krekar selv. Ut fra en samlet vurdering av dette hadde de fornærmede all mulig grunn til å oppfatte uttalelsene som en gjentagelse av de tidligere trusler.
Etter lagmannsrettens oppfatning er det klart at uttalelsene etter sitt innhold ikke er vernet av ytringsfriheten.
Det er videre klart at de tre kurderne som fornærmede og vitner i den pågående straffesak var å anse som aktør i rettsvesenet, jf. straffeloven § 132 a annet ledd.
Videre er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke tvilsomt at uttalelsene mulla Krekar fremførte 18. februar – ut fra hvordan lagmannsretten mener disse må tolkes – etter sitt innhold var egnet til å påvirke de fornærmedes rettslige forklaring, som var umiddelbart forestående, eventuelt egnet til å få dem til å trekke anmeldelsen tilbake e.l. Det bemerkes at det etter loven ikke er nødvendig at de fornærmede faktisk ble påvirket. Det er tilstrekkelig at truslene objektivt sett er av en slik karakter at en gjennomsnittsperson som er i en slik posisjon som straffebudet tar sikte på å verne, ofte vil la seg påvirke, jf. Ot.prp.nr.40 (1999-2000) kap. 12.1.
Skyldkravet i straffeloven § 132 a er forsett eller grov uaktsomhet, jf. femte ledd i bestemmelsen sammenholdt med straffeloven § 40.
Lagmannsretten er – ut fra innholdet i mulla Krekars uttalelse, og sammenholdt med de drapstruslene han tidligere hadde fremført – overbevist om at han skjønte at uttalelsen ville bli oppfattet av de fornærmede kurderne som en trussel. Dette innebærer at trusselen er forsettlig fremført.
Når det gjelder spørsmålet om han også har hatt forsett med hensyn til at trusselen var egnet til å påvirke de fornærmede som aktører i rettsvesenet, har lagmannsretten delt seg.
Flertallet – lagdommer Ramm, ekstraordinær lagdommer Monstad samt meddommerne Boger og Urnes – er overbevist om at mulla Krekar skjønte at hans uttalelse var egnet til å påvirke de fornærmede som vitner i saken, og at han således handlet forsettlig også med hensyn til dette moment.
Mindretallet – lagdommer Kaspersen og meddommerne Ambjørnrud og Ungersness – viss votum blir avgjørende, jf. straffeprosessloven § 35, er ikke overbevist om at mulla Krekar har utvist forsett med hensyn til dette moment. Mindretallet mener man ikke kan se bort fra muligheten for at mulla Krekar kun var fokusert på de fornærmede som Koranskjendere da han fremførte uttalelsen, og at han ikke hadde tanker om at han ved å fremføre truslene opptrådte slik at det var egnet til å påvirke dem som aktører i rettsvesenet. Mindretallet finner imidlertid at mulla Krekar har opptrådt kvalifisert klanderverdig, og at det er grunnlag for sterke bebreidelser mot ham, når han ikke skjønte at trusselen var egnet til å påvirke de fornærmede som vitner i saken. Dette innebærer at mulla Krekar har opptrådt grovt uaktsomt. Mindretallet har ved vurderingen lagt vekt på innholdet i trusselen sammenholdt med de tidligere trusler, samt situasjonen trusselen ble fremført i, umiddelbart før de fornærmede skulle vitne i straffesaken mot mulla Krekar.
Etter dette domfelles mulla Krekar for grovt uaktsom overtredelse av straffeloven § 132 a første ledd bokstav a jf. annet ledd jf. femte ledd under tiltalebeslutning 2 post II a), i samsvar med (det bestemmende) mindretallets syn.
Lagmannsretten går nå over til å behandle post II b).
Som det fremgår av redegjørelsen for sakens bakgrunn, fremførte mulla Krekar 24. mars 2012 en tale med etterfølgende svar på spørsmål på Paltalk. Dette var etter at de fornærmede – B, C og D – hadde forklart seg i retten, og etter at hovedforhandlingen var avsluttet, og to dager før det var berammet domsavsigelse. En del av disse uttalelser utgjør grunnlaget for tiltalebeslutning 2 post I. Det vises til redegjørelsen for uttalelsene i talen under behandlingen av den tiltaleposten ovenfor.
Etter at mulla Krekar hadde besvart spørsmål om «siviliserte reaksjoner» og uttalt det som utgjør siste del av grunnlaget for post I i tiltalebeslutning 2, får han spørsmål om han har rett til å anke dommen og hvem som skal overta som ansvarlig for Rawt dersom han blir fengslet. Deretter refererer han et spørsmål fra en lytter:
Herr BBC sier: Hvorfor skal vi bare sitte og diskutere hva vi bør/kan gjøre? Problemet/saken er ikke bare mamostas sak. Det er vår sak, alle av oss. … Hvem sier at vi ikke vet hva vi kan gjøre? Jeg sverger at jeg kommer til å drepe B2 med en gang hvis jeg treffer ham noe sted.
Til dette svarer mulla Krekar det som inngår som grunnlag for post II b):
Jeg tror i hvert fall at disse [tre?] vil havne i en så tøff situasjon, eee, så tøff at selv deres familier vil ikke kunne forstå den og ikke engang de selv fordi det er ikke en holdbar situasjon for dem. De skal ikke få lov til å stå imot islam offentlig for å skaffe seg oppholdstillatelse i Europa og …
Ved vurderingen av om denne uttalelse utgjør en overtredelse av straffeloven § 132 a, har lagmannsretten delt seg.
Et flertall – ekstraordinær lagdommer Monstad og meddommerne Ungersness, Boger og Urnes – mener uttalelsen, sett i sammenheng med tidligere trusler, er en fortsatt trussel mot de fornærmede. Flertallet er overbevist om at trusselen ble fremført forsettlig som gjengjeldelse etter at de tre fornærmede kort tid før hadde vitnet i saken mot mulla Krekar. Disse dommerne mener således at han skal dømmes for overtredelse av § 132 a første ledd bokstav b.
Et mindretall – lagdommerne Kaspersen og Ramm samt meddommer Ambjørnrud – er kommet til et annet resultat.
Mindretallet mener at uttalelsen fra mulla Krekar som inngår som grunnlag for post II b) ikke er noen trussel. Disse dommerne viser til at uttalelsen kommer langt ut i talen, etter ca. én time og ti minutter. Det er ikke mulla Krekar selv som bringer de fornærmede på banen; hans uttalelse kommer som reaksjon på et innspill fra en lytter. Dette innspillet representerer i seg selv en klar drapstrussel mot én av de fornærmede, B2 (B). Sett i forhold til den trusselen er det naturlig å forstå mulla Krekars uttalelse som en klar neddemping. Mulla Krekars uttalelse fremstår først og fremst som en beskrivende og generell antagelse om at de fornærmede vil få en tøff situasjon. Det er ingen referanse til at det skyldes deres rolle som vitner. Henvisningen i siste setning om at de ikke skal «få lov til å stå imot islam» tyder heller på at det er de påståtte skjendinger av Koranen som er årsaken til at de antas å ville få det tøft. Samlet sett er uttalelsen så lite konkret og truende at den etter mindretallets oppfatning ikke kan regnes som en trussel i lovens forstand. Dette gjelder selv om man ser uttalelsen i sammenheng med tidligere uttalelser. Mindretallet mener at uttalelsen ligger innenfor det som bør være vernet av ytringsfriheten, og at den således ikke fremtrer som en uberettiget ytring som det er grunn til å ramme med straff. Uttalelsen kan da heller ikke regnes som «annen rettstridig atferd» i lovens forstand.
Avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for siktede krever som tidligere nevnt fem stemmer, jf. straffeprosessloven § 35 første ledd. I og med at det kun er fire av rettens medlemmer som mener at vilkårene for domfellelse for overtredelse av straffeloven § 132 a under post II b) er oppfylt, må mulla Krekar frifinnes for denne del av tiltalen.
Straffutmåling
Mulla Krekar er funnet skyldig i fire tilfeller av overtredelse av straffeloven § 227 annet straffalternativ, trusler under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. tiltalebeslutning 1 post III a)-d). Videre er han funnet skyldig i ett tilfelle av grov uaktsom overtredelse av straffeloven § 132 a første ledd jf. annet ledd, motarbeiding av rettsvesenet, jf. tiltalebeslutning 2 post II a).
Strafferammen ved overtredelse av straffeloven § 227 annet straffalternativ er fengsel i inntil seks år. Ved grov uaktsom overtredelse av straffeloven § 132 a er strafferammen fengsel i inntil fem år. Ved felles pådømmelse av de straffbare forhold blir den totale strafferammen fengsel i inntil tolv år, jf. straffeloven § 62 første ledd.
Domfellelsen for trusler gjelder alvorlige drapstrusler. Lagmannsretten har ovenfor redegjort for de skjerpende omstendigheter ved handlingene, som har ledet til at annet straffalternativ i § 227 kommer til anvendelse for samtlige fire forhold. Disse omstendigheter tilsier utmåling av en adskillig høyere straff for disse handlingene enn ved mer ordinære trusler.
I ytterligere skjerpende retning må det tillegges vekt at det er tale om fire ulike overtredelser. Disse har rammet hver av de tre fornærmede kurderne og Erna Solberg samt en mer ubestemt krets av personer – de som på en eller annen måte kan ha et medansvar dersom mulla Krekar blir utvist.
Mulla Krekars forsvarer har anført at de tre fornærmede kurderes handlinger – Bs bokutgivelse og de to øvriges brenning av Koranen – må anses som provokasjoner, og at mulla Krekar har handlet i en form for berettiget harme, jf. straffeloven § 56 bokstav b. Til dette vil lagmannsretten bemerke:
Retten betviler ikke at mulla Krekar – og andre muslimer med ham – har følt seg alvorlig krenket av de nevnte fornærmedes handlinger, og at de ut fra mulla Krekars religiøse ståsted fortjener en streng straff. Imidlertid kan ikke hans sinnsbevegelse («harme»), slik lagmannsretten ser det, anses som berettiget i lovens forstand når man ser de forutgående krenkelser han mener å ha vært utsatt for opp mot de alvorlige trusler han har fremsatt. De nevnte fornærmede har etter lagmannsrettens oppfatning opptrådt innenfor ytringsfrihetens grenser gjennom sine handlinger, mens mulla Krekar på sin side klart har overskredet disse grenser.
Lagmannsretten kan etter dette ikke se at bestemmelsen om berettiget harme i § 56 bokstav b kommer til anvendelse. Retten kan heller ikke se at det at mulla Krekar har følt seg provosert, kan tillegges vekt i formildende retning. Han har hatt full anledning til f.eks. å bruke sin plattform på Paltalk til å kritisere og fordømme de fornærmedes handlinger, eller eventuelt å anmelde disse hvis han mente de var straffbare etter norsk lov. Det at han følte seg provosert av de fornærmedes handlinger, kan således på ingen måte legitimere hans alvorlige trusler. Det samme gjelder det forhold mulla Krekar ut fra sitt religiøse og kulturelle ståsted, ifølge hva han har forklart, har hatt en plikt til å svare på de spørsmål som ble stilt ham.
Lagmannsretten er ikke kjent med noen direkte sammenlignbar Høyesterettspraksis for trusler av den foreliggende art. Retten har funnet en viss veiledning i to eldre avgjørelser, Rt-1993-1156 og Rt-1997-815. I den første ble en tidligere straffet mann dømt til fengsel i åtte måneder, blant annet for tre overtredelser av straffeloven § 227 annet straffalternativ og én legemsbeskadigelse, begått mot mannens forlovede. Truslene, som synes å ha vært de dominerende forhold ved utmålingen, ble karakterisert som meget grove. I den andre saken ble en tidligere straffet mann idømt ubetinget fengsel i ett år og seks måneder for overtredelse av § 227 annet straffalternativ samt frihetsberøvelse. Han hadde truet og tvunget en drosjesjåfør til å kjøre rundt i byen, alt mens han holdt og av og til presset en kniv mot sjåførens hals. Domfeltes motiv var «et rop om hjelp». Dommen var fellesstraff med tidligere betinget dom for blant annet knivtrusler.
Ved en sammenligning med de nevnte avgjørelser må det tas hensyn til at straffenivået for alvorlige volds- og integritetskrenkelser i dag ligger høyere.
De to avgjørelser forsvarer har vist til – HR-2010-810-U og HR-2008-1927-A (Rt-2008-1491) – gjelder § 227 første straffalternativ og er heller ikke for øvrig sammenlignbare med nærværende sak.
Straffen for truslene må ta utgangspunkt i handlingenes samlede grovhet. Ved vurderingen er det etter lagmannsrettens syn grunn til å legge særlig vekt på at det for de fornærmede er spesielt skremmende og belastende at det er en ubestemt og ukjent krets av personer som kan tenkes å la seg inspirere til handling av truslene, og at disse henger over de fornærmede på ubestemt tid. Dette, sammenholdt med at det er trusler mot fire ulike fornærmede (med tillegg av en mer ubestemt krets under tiltalebeslutning 1 post III b), og sett hen til den senere utvikling av straffenivået, tilsier en adskillig strengere straff enn i de to avgjørelsene fra 1990-tallet.
Aktor har antydet et straffenivå for truslene på i overkant av to og et halvt år. Dette mener lagmannsretten er noe for strengt. Samlet sett antar lagmannsretten at riktig straffenivå for de fire truslene isolert sett er fengsel i mellom to og to og et halvt år.
I tillegg kommer straff for grov uaktsom overtredelse av straffeloven § 132 a. Ved utmålingen av straff må det legges til grunn at det er en viktig offentlig interesse å verne aktører i rettsvesenet mot å bli utsatt for trusler. I skjerpende retning tillegges det vekt at det er tale om alvorlige trusler rettet mot tre ulike fornærmede, kort tid før disse skulle forklare seg som vitner under hovedforhandling.
I Høyesteretts dom i Rt-2003-871 ble straffen for to tilfeller av alvorlige tusler mot et vitne i straffesak fastsatt til ubetinget fengsel i ett år. I Rt-2003-1163 ble straffen for å ha truet en tiltalt i straffesak satt til ubetinget fengsel i seks måneder.
Lagmannsretten antar på denne bakgrunn at passende straff for overtredelsen av § 132 a isolert sett er fengsel i ca. åtte måneder.
Samlet sett finner lagmannsretten at mulla Krekar bør dømmes til fengsel i to år og ti måneder.
Til fradrag i straffen kommer utholdt varetekt med 255 dager.
Krav om inndragning
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om inndragning av PC med tilbehør. PC’en er benyttet av mulla Krekar ved fremsettelsen av de trusler han dømmes for, og påstanden tas til følge, jf. straffeloven § 35 annet ledd.
De sivile krav
De tre fornærmede B, C og D har hver for seg krevd oppreisningserstatning. Grunnvilkårene for å tilkjenne slik erstatning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 jf. § 3-3 er oppfylt ved de trusler mulla Krekar er funnet skyldig i å ha fremsatt. Oppreisningen skal utmåles til det som retten «finner rimelig» og skal gjelde for «den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art».
Hovedhensynet bak oppreisningskravet har i rettspraksis vært dreid mot kompensasjon til fornærmede, og er i samsvar med den senere tids økte oppmerksomhet mot ofrene for straffbare handlinger justert noe oppover de senere årene, jf. Høyesteretts dom i Rt-2012-1576 avsnitt 13 og 14.
Ved utmåling av oppreisning skal det etter rettspraksis blant annet legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkningene. Det bør tas utgangspunkt i en objektivisert vurdering av handlingens grovhet og de følger den i alminnelighet vil ha, men de konkrete konsekvenser for de fornærmede er ikke uten betydning. Selv om utmåling av oppreisning bør være mer objektivisert enn tradisjonell straffutmåling, vil straffenivået likevel ofte kunne gi veiledning også for oppreisningsnivået. Det vises i denne forbindelse til sistnevnte dom avsnitt 17 og 18.
Det er gjennom rettspraksis ikke etablert noe standardnivå for oppreisningserstatning ved krenkelser i form av trusler, slik det er for voldtekt. Lagmannsretten nevner at den normerte erstatningen for voldtekt ble økt fra 100 000 til 150 000 kroner ved Høyesteretts dom 24. mai 2011 (Rt-2011-769).
Med dette som utgangspunkt, vil lagmannsretten oppsummere forholdene i vår sak:
Som det er redegjort for under behandlingen av straffespørsmålet, må truslene mot samtlige av de tre fornærmede regnes som alvorlige og fremsatt under særlig skjerpende omstendigheter. Truslene er fremsatt forsettlig.
Selv om overtredelsen av straffeloven § 132 a ikke inngår i det som etter loven kan gi grunnlag for oppreisningserstatning, er det etter lagmannsrettens syn grunn til å legge vekt på at det i denne overtredelsen også ligger en trussel mot hver av de fornærmede.
De tre fornærmede har alle forklart at de som følge av truslene har levd, og fortsatt lever under alvorlig frykt. Sammenfatningsvis har de fornærmede forklart følgende om de konsekvenser truslene har fått for deres livssituasjon:
B har forklart at han har sett seg nødt til å skifte navn. Det har vært en psykisk belastning å leve under frykt, og han har isolert seg. Han har i en periode etter truslene ikke turt å gå på jobb, men jobber nå 60 %. Hans forfatterskap ligger nede. Situasjonen er også en belastning for familien og har ført til familiekonflikter.
C har forklart at han etter truslene fra mulla Krekar ikke har kunnet leve et normalt liv. Han har flyttet seks ganger, og han kan ikke gå ut som han vil. Videre er han redd for at familien kan bli rammet. Han prøver å unngå å være sammen med kolleger og deres familier, fordi han er redd de da kan bli utsatt for fare. I det daglige kan han ikke avtale noe med andre og kan bare komme på uanmeldte besøk. Han føler han ikke kan stole på noen og mener livet er totalt ødelagt.
D har forklart at hans daværende arbeidsgiver anbefalte ham å si opp jobben etter å ha blitt informert om Koranbrenningen og mulla Krekars trusler, fordi arbeidsgiveren fryktet reaksjoner mot firmaet. D fulgte anbefalingen. Etter at han mottok truslene, isolerte han seg i hjemmet. Han levde under beskyttelsestiltak, og politiet anbefalte ham å være svært varsom. Situasjonen ble en stor psykisk belastning, og han måtte kontakte psykolog. Han har vært innlagt på en psykiatrisk avdeling i én uke og vært sykmeldt i over tre måneder. Det er ikke lagt frem dokumentasjon for dette, fordi han ikke har villet at mulla Krekar skal få innsyn i hans private forhold. D føler situasjonen fortsatt som truende. Bortsett fra å gå på jobb, holder han seg stort sett hjemme. Når han går på jobb, passer han på å variere ruten. Også for hans kone og familien ellers har situasjonen vært en stor belastning.
Lagmannsretten bemerker at de fornærmedes redegjørelser ikke er søkt dokumentert gjennom annen bevisførsel. Retten finner imidlertid ikke grunnlag for å betvile at forklaringene i det vesentligste gir et korrekt bilde av deres situasjon. Det legges således til grunn at truslene fra mulla Krekar for de tre fornærmede har medført stor grad av frykt for dem selv og deres familier, og at truslene har fått betydelige konsekvenser for de fornærmedes livssituasjon og livsutfoldelse. Videre legges det til grunn at de fortsatt må leve i en trusselsituasjon på ubestemt tid. Dette gjelder også for D, selv om mulla Krekar under ankeforhandlingen har uttalt at saken mot ham må anses som avsluttet etter at han har avgitt en offentlig beklagelse. Som nevnt tidligere, er det ikke dokumentert at mulla Krekar har uttalt dette på en slik måte offentlig at man kan legge til grunn at budskapet er nådd ut til de som kan tenkes å handle på grunnlag av hans trusler.
At de fornærmede fortsatt lever i en trusselsituasjon, er eksemplifisert med filmfil fra nettstedet YouTube, sikret av PST 1. oktober 2012. Filmfilen inneholder en tale mulla Krekar holdt på nettet i slutten av februar 2012. I talen er B2 (B) omtalt. Talen er lagt ut på YouTube med et konstruert bilder av B som tilsynelatende blir halshugget samt et bilde av noe som fremstår som en familie som er blitt henrettet. På sistnevnte bilde ser man også Bs hode. Det er ikke kjent hvem som har lagt ut talen med bildene på YouTube, og forholdet er under etterforskning. Filmfilen illustrerer imidlertid hvordan truslene mot de fornærmede lever sitt eget liv, uavhengig av at mulla Krekar er fengslet.
Lagmannsretten går nå over til den konkrete utmålingen.
Som nevnt må det ses noe hen til den utmålte straff. Lagmannsretten har for truslene samlet sett antydet et straffenivå på fengsel i mellom to og to og et halvt år. Dette inkluderer også forholdet i tiltalebeslutning 1 post III d), som ikke gjelder de tre fornærmede som har fremmet sivile krav. Dette innebærer at straffenivået for krenkelsen av den enkelte av de tre fornærmede ligger lavere enn det samlede nivå retten har antydet.
Lagmannsretten finner en viss veiledning i den normerte erstatningen for voldtekt. Det forhold at strafferammen for voldtekt etter straffeloven § 192 første ledd bokstav a er fengsel i ti år, mens strafferammen for truslene er fengsel i seks år, og sammenholdt med at det konkrete straffenivået for truslene i saken her er klart lavere enn normalnivået for en voldtekt, tilsier at oppreisningen til hver av de fornærmede må bli lavere enn normalerstatningen for voldtekt. Sett hen til truslenes objektive grovhet og hvor hardt de har rammet – og fortsatt må antas å ramme – de fornærmede, er det imidlertid ikke grunn til å gå vesentlig under den nevnte normalerstatning.
Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke naturlig å differensiere oppreisningsnivået mellom de fornærmede. Selv om det kan være individuelle forskjeller i hvordan truslene har rammet dem, er krenkelsene i det store og hele av samme karakter og grovhet.
Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at en oppreisningserstatning på 130 000 kroner til hver av de tre fornærmede i utgangspunktet er passende.
Det gjenstår da å ta stilling til om de fornærmedes forhold skal lede til at erstatningen reduseres. Oppreisning fastsettes etter en rimelighetsvurdering, og fornærmedes forhold trekkes inn som et element i denne vurderingen, jf. Rt-2007-1777 avsnitt 25.
Lagmannsretten kan ikke se at de fornærmedes forhold tilsier noen reduksjon av erstatningen. Etter rettens oppfatning er det således ikke grunn til å legge vekt på at foranledningen til truslene var at mulla Krekar mener at de fornærmede har krenket Koranen. Dette gjelder selv om retten som tidligere nevnt ikke betviler at han – og andre muslimer med ham – har følt seg provosert av hva de oppfatter som skjending av Koranen. Lagmannsretten viser også i denne sammenhengen til at de fornærmede, selv om de har opptrådt provoserende, har gjort det innen ytringsfrihetens grenser etter norsk rett. Ved rettmessig utøvelse av denne rett, som er grunnleggende i et demokratisk samfunn, bør man være tilbakeholden med å svekke det erstatningsrettslige vern når ytringene som her møtes med alvorlige, straffbare krenkelser. Dette gjelder selv om de fornærmede har opptrådt provoserende. I denne sammenheng vises det også til at de provoserende handlingene de fornærmede har begått, ikke var rettet mot mulla Krekar personlig.
Etter dette er lagmannsretten blitt stående ved å tilkjenne en oppreisningserstatning på 130 000 kroner til hver av de tre fornærmede.
Saksomkostninger
Ankene fra mulla Krekar har delvis ført frem, og det er ikke grunnlag for å pålegge ham noe ansvar for sakens omkostninger, jf. straffeprosessloven § 436 andre ledd.
****
Dommen er avsagt med slike dissenser som fremgår ovenfor.
Domsslutning
1. A, født 0.0.1956, frifinnes for
– overtredelse av straffeloven § 147 a annet ledd jf. første ledd bokstav c jf. § 233, jf. tiltalebeslutning 22. juni 2012 post I,
– overtredelse av straffeloven § 99 første ledd, jf. tiltalebeslutning 22. juni 2012 post II,
– overtredelse av straffeloven § 147 c første ledd bokstav a, jf. tiltalebeslutning 10. juli 2012 post I, og for
– overtredelse av straffeloven § 132 a første ledd jf. annet ledd, jf. tiltalebeslutning 10. juli 2012 post II b).
2. A, født 0.0.1956, dømmes for
– fire tilfeller av overtredelse av straffeloven § 227 annet staffalternativ, jf. tiltalebeslutning 22. juni 2012 post III a)-d), og for
– overtredelse av straffeloven § 132 a første ledd bokstav a jf. annet ledd jf. femte ledd, jf. tiltalebeslutning 10. juli 2012 post II a)
til fengsel i 2 – to – år og 10 – ti – måneder.
Straffeloven § 62 første ledd er anvendt.
Til fradrag i straffen kommer utholdt varetekt med 255 – – tohundreogfemtifem – dager.
3. Med hjemmel i straffeloven § 35 annet ledd inndras PC med tilbehør.
4. A, født 0.0.1956, dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til B med 130.000 – etthundreogtrettitusen – kroner.
5. A, født 0.0.1956, dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til C med 130.000 – etthundreogtrettitusen – kroner.
6. A, født 0.0.1956, dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til D med 130.000 – etthundreogtrettitusen – kroner.
* Rettet under ankeforhandling
Les mer om advokathjelp etter trusler og om oppreisning.
