Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
Voldsoffererstatning – NN født XXXX82 Vedtak av Erstatningsnemnda for voldsofre (nemnda): NN tilkjennes kr 200 000 i voldsoffererstatning fra staten. Aktuelle saksopplysninger: Dato: 11.11.2014 ENV saksnr: 2014/1819 KFV saksnr: 14/04107 Klage mottatt SRF: 13.06.2014 Klage mottatt KFV: 26.05.2014 Hendelsesdato: I perioden 2008 til desember 2009. Politianmeldt: 29.06.2012 til X politidistrikt. Avgjort: Henlagt den 07.04.2014 pga. bevisets stilling.
Les mer om klage på henleggelse av voldtektssaker.
Søknadsdato: 18.02.2013 Rettsgrunnlag: Voldsoffererstatningsloven. NN skal ha blitt utsatt for voldtekter og seksualisert vold i X av sin tidligere ektemann. Som følge av dette skal søker ha fått psykisk skade. Det er søkt om oppreisning. Klagen gjelder vedtak av 2. mai 2014 fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV), hvor søknaden ble avslått da det ikke ble funnet klart sannsynliggjort at søker skal ha blitt utsatt for en straffbar handling som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1. Advokat X har påklaget vedtaket på vegne av søker. Klagen er begrunnet med at KFV har vurdert bevisene feil og at det er klart sannsynliggjort at søker har vært utsatt for en handling som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1. Vurdering: For å tilkjenne voldsoffererstatning må det være klart sannsynliggjort at søker har vært utsatt for en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, og fått en personskade som følge av dette, jf. voldsoffererstatningsloven § 1, jf. § 3 fjerde ledd. Selv om beviskravet ikke er like strengt som for domfellelse i en straffesak, må det likevel foreligge en kvalifisert grad av sannsynlighetsovervekt. Etter nemndspraksis kreves det derfor som regel bevismomenter utover en troverdig forklaring fra søker. Begrepet «straffbar handling» må anvendes i lys av EMK art. 6 nr. 2. Nemnda foretar en selvstendig vurdering av bevisene i saken og vurderer de anførte handlinger i forhold til et eventuelt erstatningsansvar, og ikke et eventuelt straffeansvar. Innvilgelse av voldsoffererstatning rokker derfor ikke ved frifinnelsen eller henleggelsen. Søker har i anmeldelse av 26. juni 2012 forklart at oppgitt skadevolder hadde utsatt henne for gjentatte voldtekter. Han hadde hatt samleie med søker mot hennes vilje fem uker etter hun hadde født, da hun fremdeles hadde blødninger etter fødselen. De hadde kranglet mye om oppgitt skadevolders maktbruk overfor søker og at han hadde samleie med henne mot hennes vilje. Situasjonen hadde blitt vanskelig, og søker hadde derfor dratt til flyktningmottaket som hadde henvist henne til krisesenteret. Hun hadde bodd der i tre uker før hun flyttet tilbake til oppgitt skadevolder. De hadde gått til megling, men oppgitt skadevolder hadde fortsatt som tidligere. Det fremgår videre at avhøret ble avbrutt da søker hadde fått et angstanfall. I avhør av 11. oktober 2012 har søker forklart at den første gangen oppgitt skadevolder hadde voldtatt henne var da hun var gravid og dårlig, og derfor hadde sagt nei til å ha samleie med ham. Han hadde da svart at det ikke var hun som skulle bestemme om de skulle ha samleie, og at hvis han ville skulle hun gi seg. Oppgitt skadevolder hadde ved en annen anledning da han ville ha samleie med henne vridd armen hennes og holdt henne fast, og kløpet henne på innsiden av lårene. Søker hadde sagt nei og bedt ham om å slutte uten at han hadde hørt på henne. Hun hadde etter hvert begynt å gråte uten at oppgitt skadevolder hadde tatt hensyn til dette. Ved to eller tre tilfeller i 2009 hadde søker ligget og ammet sønnen på en madrass i stuen, da oppgitt skadevolder hadde kommet og lagt seg ned på madrassen, holdt hendene hennes fast og hatt analt og vaginalt samleie med henne. Oppgitt skadevolder hadde til sammen voldtatt henne 8-10 ganger. Han hadde aldri slått henne, men truet med å slå henne ved å løfte hånden som om han skulle til å slå, og truet med at hun skulle dø en dag derom hun fortsatte, hvis hun for eksempel hadde spurt oppgitt skadevolder om hvor han hadde vært. Oppgitt skadevolder har i avhør 12. mars 2014 forklart at han og søker ikke hadde hatt noen problemer i ekteskapet, og at de ikke hadde bodd sammen lenge før søker hadde flyttet ut. Han forklarte at søker et par måneder etter at sønnen deres ble født hadde endret adferd, og blitt mer aggressiv. Han mente dette kunne skyldes at søker hadde hatt et forhold til oppgitt skadevolders bror før hun kom til Norge, og at hun derfor hadde syntes det var vanskelig å forholde seg til ham. Han forklarte at de aldri hadde hatt sex mot søkers vilje, og kjente seg ikke igjen i de episodene søker hadde forklart seg om. Det fremgår av X tingretts dom av 5. september 2012 vedrørende foreldreansvaret for søker og oppgitt skadevolders felles sønn, at det på bakgrunn av søkers forklaring i retten ble lagt til grunn at det hadde vært en svært vanskelig situasjon mellom partene da de levde sammen. På bakgrunn av dette samt at hverken søker eller sønnen hadde hatt kontakt med oppgitt skadevolder siden våren 2010, ble det besluttet at søker skulle ha foreldreansvaret for sønnen alene. Av helseattest fra Psykiatrisk senter for X av 12. mars 2012, fremgår det at søker hadde traumer knyttet til ufrivillighet i seksuelt samliv, og at hun var blitt gravid og hadde tatt abort som i utgangspunktet var mot hennes religiøse overbevisning. Hun hadde vært utsatt for brutale seksualiserte overgrep samt annen vold fra oppgitt skadevolder, og følt seg presset til å handle i strid med egen oppfatning av hva som var rett. I etterkant av dette slet hun med angst og posttraumatisk stress. Det fremgår av vedlegg til helseattest av 28. september 2012 at søker hadde forklart at hun i perioden 2008-2009 da hun var gravid og nybakt mor, hadde levd i et voldelig forhold. Hun hadde mye smerter i underlivet, og smerter i nedre del av ryggen og bekkenet som hadde oppstått da hun var gravid. Hun ble vurdert å ha kroppslige reaksjoner som understøttet diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Av tilleggsopplysninger til helseattest av 11. oktober 2012 av psykiatrisk sykepleier X og psykiater X, fremgår det at søker gikk til jevnlig traumebehandling, og at hun fremstod med tydelig angst ved samtale om oppgitt skadevolder. Hun hadde også kvaler med å ha oppgitt feil identitet ved ankomst til Norge, noe hun hadde blitt presset til av oppgitt skadevolder. Det er fremlagt en bekymringsmelding til barnevernet mottatt 4. juni 2009. Det fremgår av denne at bakgrunnen for meldingen var at søker levde isolert og under trusler fra oppgitt skadevolder. Søker hadde vært på krisesenteret med deres baby, men var da blitt truet av oppgitt skadevolder og to av hans venner om at hun ville bli sendt tilbake til X dersom hun ikke kom hjem igjen. På nettene kunne det høres gråt og skriking fra leiligheten der de bodde. Melderen trodde søker kunne bli mishandlet av oppgitt skadevolder på bakgrunn av at de var fra X, og X menn ofte bedyret at de eide kvinnene og kunne gjøre hva de ville med dem. Det fremgår av bekreftelse fra krisesenteret for kvinner i X av 28. februar 2012 at søker hadde oppsøkt krisesenteret sammen med sønnen første gang 4. mai 2009. Hun hadde forsøkt å flytte tilbake til oppgitt skadevolder etter mekling etter å ha bodd på krisesenteret i 12 dager, men hadde returnert til krisesenteret 2. desember 2009. Det hadde da ikke vært aktuelt å flytte tilbake på grunn av psykisk mishandling og gjentatte trusler om å skulle bli utsatt for fysisk vold fra oppgitt skadevolder, noe som hadde hatt store helsemessige konsekvenser for søker. Etter nemndas syn er det godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at søker har vært utsatt for en handling som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1 ved å ha blitt utsatt for vold og voldtekt fra oppgitt skadevolder. Det er ved avgjørelsen lagt vekt på søkers forklaring som underbygges av den medisinske dokumentasjonen i saken, samt at søker på grunnlag av samlivet med oppgitt skadevolder har oppsøkt og bodd på krisesenter i to lengre perioder. Oppreisning for påført tort og smerte kan tilkjennes med en slik engangssum som finnes rimelig, jf. voldsoffererstatningsloven § 6. Det følger av Høyesteretts dom inntatt i Rt-2011-743 at normen for oppreisningserstatning for voldtekt til samleie er hevet til kr 150 000. Av Rt-2007-1537 fremgår det at det ikke er en etablert norm for oppreisning i saker etter straffelovens § 219 (familievold). Det vises til at det ved utmåling av oppreisning for vold i nære relasjoner skal legges vekt på «mishandlingens varighet over tid, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret og det at handlingene skjer skjult – i hjemmet, som skulle være et trygt sted». Nemnda finner at oppreisningen her passende kan settes til kr 200 000. Det vises til at søker har blitt utsatt for vold og voldtekter av sin ektemann over en periode på ett år, og de følger dette har medført for søker i form av psykiske plager. Det er videre sett hen til nemndspraksis i lignende saker, se ENV-2012-2140. Klagen har ført frem.
Les mer om bistandsadvokat etter voldtekt og det å anmelde voldtekt.
