Voldsoffererstatning – NN født XXXX79

Vedtak av Statens sivilrettsforvaltning (SRF):

NN tilkjennes kr 15 000 i voldsoffererstatning fra staten.

 

Aktuelle saksopplysninger:

 

Klage mottatt SRF: 02.07.2014 Klage mottatt KFV: 22.04.2014
Hendelsesdato: 25.11.2012 KFV saksnr: 14/03288

 

Politianmeldt: 25.11.2012 til X politidistrikt.
Avgjort: Henlagt 13.02.2013 pga. bevisets stilling. Opprettholdt  av statsadvokaten 12.03.2014.
Søknadsdato: 26.03.2014
Rettsgrunnlag: Voldsoffererstatningsloven.

 

NN skal ha blitt slått, bitt, og sparket i ansiktet og på kroppen samt utsatt for trusler i X av flere for søker ukjente skadevoldere. Som følge av dette skal søker ha fått fysiske skader i form av bitemerker, hevelse og smerter.

Det er søkt om erstatning for behandlingsutgifter med kr 1 700, reiseutgifter med kr 150, klær ødelagt som følge av skaden med kr 6 000, samt menerstatning og oppreisning med uspesifiserte beløp.

Klagen gjelder vedtak av 1. april 2014 fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV), hvor søknaden ble avslått så vidt gjaldt erstatning for behandlingsutgifter, reiseutgifter og klær ødelagt som følge av skaden ettersom hendelsen fant sted da søker var på jobb som vekter, og tapet da skulle dekkes av søkers yrkesskadeforsikring, jf. voldsoffererstatningsloven § 9. Krav om oppreisning ble avslått da den aktuelle voldshendelsen ikke ble funnet å være en tilstrekkelig integritetskrenkelse til å falle inn under voldsoffererstatningsordningen. Det ble vist til at hendelsen fant sted da søker var på jobb som vekter, og at det derfor måtte være påregnelig å bli utsatt for en viss grad av fysisk utagering. Det ble videre vist til at skadeomfanget var av begrenset karakter. Det er opplyst at krav om menerstatning er frafalt av søker.

Advokat X har i fristavbrytende klage av 25. april 2014 påklaget vedtaket på vegne av søker. Det er gjort gjeldende at en utdypende klage vil bli ettersendt. SRF har i foreløpig svar av 30. juli 2014 anmodet om at en eventuell utdypende klage ville bli ettersendt innen fire uker. Det er ikke mottatt ytterligere dokumentasjon i saken. Søker har i epost av 22. april 2014 begrunnet klagen med at han grunnet en tidligere arbeidsulykke ikke hadde vært i jobb siden 2. mai 2011, og ikke var på jobb da hendelsen fant sted. Det er videre vist til at de oppgitte skadevolderne i saken var kriminelle og hadde angrepet søker som var invalid. Søker har videre opprettholdt sitt krav om menerstatning.

Vurdering:

SRF er gitt myndighet til å fatte vedtak i voldsoffererstatningssaker, jf. voldsoffererstatningsloven § 13 tredje ledd andre punktum og nemndas retningslinjer av 18. desember 2013. Retningslinjene kan leses på www.sivilrett.no. SRF kan avgjøre saker som ikke krever medisinsk sakkyndighet eller byr på vesentlig tvil. SRF anser at nærværende sak omfattes av delegasjonshjemmelen.

Oppreisning for påført tort og smerte kan tilkjennes med en slik engangssum som finnes rimelig, jf. voldsoffererstatningsloven § 6.

Ved utmålingen legges det vekt på hvor alvorlig handlingen er isolert sett, sammenholdt med de konsekvenser handlingen har fått for søkeren.

SRF viser til hendelsesforløpet slik det er gjengitt i vedtak fra KFV, og legger i likhet med KFV til grunn at søker ved den aktuelle hendelsen ble utsatt for slag og ett bitt fra oppgitt skadevolder 1, samt slag og spark med en høyhælt sko fra oppgitt skadevolder 2.

Det fremgår videre av journalnotat fra X legevakt av 25. november 2012 at søker som følge av hendelsen hadde fått en hevelse og blåmerke over høyre kinn, et mulig bittmerke på høyre kinn, kloremerker på hals og bryst, og en skade på venstre side av neseryggen.

SRF finner i likhet med KFV at de aktuelle skadene befinner seg i nedre sjikt av hvilke forhold som omfattes av voldsoffererstatningsloven. SRF finner imidlertid ikke at det i et tilfelle som i det foreliggende kan kreves at voldsutøvelsen innebærer en overtredelse av straffeloven § 229 for å representere en tilstrekkelig integritetskrenkelse til å omfattes av voldsoffererstatningsloven. Det vises til at den risiko som ligger i politirollen anses å ha begrenset overføringsverdi til rollen som vekter/dørvakt, samt at det i tidligere praksis som gjelder vold mot vekter eller dørvakt på jobb ikke har vært sondert mellom tilfeller som subsumeres under straffeloven § 228 og § 229, se eksempelvis ENV-2014-1616 (SRF delegert) og ENV-2014-942 (SRF delegert). I sistnevnte sak er det i tråd med Frostating lagmannsretts dom LF-2011-183850, som gjaldt overtredelse av § 228 første ledd, fremhevet som et skjerpende moment at søker ble utsatt for vold i forbindelse med lovlig tjenesteutøvelse som dørvakt. Oppreisningen ble i disse sakene satt til kr 25 000.

SRF finner på denne bakgrunn at det forhold at hendelsen fant sted da søker var på jobb som dørvakt, ikke medfører at det ikke kan anses rimelig å tilkjenne oppreisning etter voldsoffererstatningsloven § 6. SRF viser til at skadeomfanget i foreliggende sak fremstår å være av mer begrenset karakter sammenlignet med de overnevnte tilfellene, og finner at oppreisningen her passende kan settes til kr 15 000. Det vises til at søker ble utsatt for vold på jobb som dørvakt av flere personer, samt de skader dette har medført.

Voldsoffererstatningen skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden, jf. voldsoffererstatningsloven § 4. Klær ødelagt som følge av skaden kan erstattes etter voldsoffererstatningsloven § 8.

Søker har anført at han ikke formelt var på jobb da hendelsen fant sted, men opptrådte som dørvakt som en vennetjeneste for arrangørene, og derfor ikke var berettiget til yrkesskadeforsikring som følge av hendelsen. Det fremgår av politidokumentene i saken at søker ikke var en del av det ordinære vaktholdet ved arrangementet, men leid inn av arrangørene som ekstern vakt grunnet sine språkkunnskaper.

SRF legger på bakgrunn av sakens dokumentasjon i likhet med KFV til grunn at søker befant seg på jobb som dørvakt da hendelsen fant sted, og at hans eventuelle økonomiske tap vil kunne dekkes av arbeidsgivers yrkesskadeforsikring. Det vises at voldsoffererstatningsordningen er subsidiær til andre ytelser søker er berettiget til som følge av skaden, jf. voldsoffererstatningsloven § 9.

SRF bemerker subsidiært at det uansett ikke anses tilstrekkelig sannsynliggjort at søker har lidt et tap i form av behandlingsutgifter eller reiseutgifter som følge av skaden, eller at han har fått ødelagt klær som følge av hendelsen. Hva gjelder krav om menerstatning bemerkes at det for å tilkjenne menerstatning etter voldsoffererstatningsloven § 5 kreves at søker har en medisinsk invaliditet på minimum 15 % som følge av handlingen. Det er ikke fremlagt spesialisterklæring eller annen medisinsk dokumentasjon som tilsier at søker er påført en medisinsk invaliditet på minimum 15 % som følge av forholdet.

Klagen har etter dette delvis ført frem.

Les mer om bistand ved anmeldelse.