Voldsoffererstatning – NN født XXXX70

Vedtak av Erstatningsnemnda for voldsofre (nemnda):

NN tilkjennes ytterligere kr 345 000 i voldsoffererstatning fra staten.

Aktuelle saksopplysninger:

 

Dato: 16.10.2014
ENV saksnr: 2014/1412 KFV saksnr: 14/00567
Klage mottatt SRF: 05.05.2014 Klage mottatt KFV: 21.01.2014

 

Hendelsesdato: 18.12.2004
Avgjort: X tingretts dom av 15.05.2006 og X lagmannsretts dom av  02.02.2007. Skadevolder ble dømt for overtredelse av  straffeloven § 268 annet ledd, jf.  § 267. Søker ble tilkjent erstatning for  økonomisk tap med kr 10 870.
Søknadsdato: 18.04.2012
Rettsgrunnlag: Voldsoffererstatningsloven

NN har blitt utsatt for ran i X av flere for søker ukjent skadevoldere. Som følge av dette skal søker ha fått psykisk skade og nakkeskade.

Søker er i tidligere vedtak fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV) av 12. oktober 2009 og 30. oktober 2012 tilkjent kr 50 000 i oppreisning, kr 5 437,50 i erstatning for utgifter til juridisk bistand og kr 15 752 til dekning av utgifter til spesialisterklæring.

Det er søkt om erstatning for behandlingsutgifter, lidt og fremtidig inntektstap samt menerstatning.

Klagen gjelder vedtak av 19. desember 2013 fra KFV, hvor søknaden ble avslått så vidt gjaldt menerstatning da det ikke ble funnet sannsynliggjort at det forelå årsakssammenheng mellom søkers medisinske invaliditet og den skadevoldende handlingen. Krav om fremtidig inntektstap ble avslått da det ikke ble funnet å foreligge tilstrekkelig dokumentasjon til å ta stilling til dette kravet. Krav om lidt inntektstap ble avslått da søker ikke ble funnet å ha oppfylt sin tapsbegrensingsplikt ved å uttømme sin rett til andre ytelser på grunn av skaden.

Advokat X har påklaget vedtaket på vegne av søker. Klagen er begrunnet med at det er dokumentert årsakssammenheng mellom søkers medisinske invaliditet, og at det er sannsynliggjort at søker er påført et lidt og fremtidig inntektstap som følge av hendelsen.

Vurdering:

Menerstatning

Det følger av voldsoffererstatningsloven § 5 at det kan tilkjennes menerstatning dersom skadelidte har fått en varig og betydelig skade av medisinsk art. Erstatningen fastsettes under hensyn til menets art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Det gis ikke menerstatning ved lavere invaliditetsgrad enn 15 %. Etter fast nemndspraksis må varigheten og den skaderelaterte medisinske invaliditet dokumenteres ved en spesialisterklæring.

Det er fremlagt spesialisterklæring av professor dr. med. spesialist i psykiatri X av 26. januar 2013, der det fremgår at søker hadde diagnosen vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser, forutgått av en posttraumatisk stressforstyrrelse. Søkers samlede medisinske invaliditet ble angitt å ligge på 40-45 %. Dette ble oppgitt å inkludere søkers somatiske plager, som vesentlig var av psykosomatisk karakter. Søkers inngangsinvaliditet grunnet tidligere krigsopplevelser fra Irak ble anslått å ligge på maksimalt 5 %. Det ble angitt å være langt over 50 % sannsynlighet for at det var årsakssammenheng mellom den aktuelle skadevoldende hendelsen og søkers sykdomstilstand. Av tilleggsuttalelse av 7. mai 2013 fremgår det at søkers mén ble oppfattet som varig, og at det ville vare i godt over 10-12 år.

Av journalutskrift av spesialist i allmennmedisin X fremgår det at søker var til konsultasjon 20. desember 2004. Han hadde da fortalt at han var blitt utsatt for væpnet ran to dager tidligere, og i forbindelse med dette hadde blitt slått i nakkeregionen. Han hadde vært til undersøkelse på legevakten, som hadde konkludert med at smertene var muskulære. Han oppga å ha hatt en del angst som følge av hendelsen, og ønsket å snakke med psykolog. Søker var videre til konsultasjon 25. april 2005. Han oppga da å ha vært stiv i venstre arm/nakke siden hendelsen. Han drev en dagligvareforretning, men oppga å ha andre til å gjøre det meste av løftearbeidet. Av notat fra konsultasjon 21. juli 2005 fremgår det at han fortsatt hadde noe problemer og var anbefalt å ikke jobbe så mye, men at han ikke hadde anledning til dette på grunn av butikken han drev. Han hadde vært til tre samtaler ved X DPS, men ikke hatt videre oppfølging der. Av notat fra 17. august 2005 fremgår det at søkers nakkesmerter ble vurdert å skyldes anspente eller betente muskler i nakken, og ikke skade på en nakkeskive. Han hadde blitt bedre etter behandling hos fysioterapeut, men smertene hadde siden kommet tilbake. Av legeerklæring av 21. juli 2005 fremgår det at søkers smerter sannsynligvis skyltes bløtdelsskade med sekundære muskelstramninger og smerter.

Av journal fra X DPS fremgår det at søker hadde vært til samtale 21. desember 2004 og 4. januar 2005. Han hadde da fortalt at han siden ranet hadde hatt symptomer på posttraumatisk stress i form av flashbacks, mareritt, dårlig søvn, kvalme, hodepine og magesmerter. Han var urolig og redd, og kunne ikke være lenge alene i butikken. Han forklarte at reaksjonen han hadde minnet han om hvordan han hadde hatt det etter å ha vært fengslet i Irak. Ved neste samtale oppga søker at han ikke lenger var plaget med hodesmerter etter hendelsen, men at han hadde problemer med kunder som minnet om ransmennene.

Av erklæring av psykolog X ved X DPS av 5. januar 2005 fremgår det at søker hadde forsøkt å komme tilbake til sitt normale funksjonsnivå ved å presse seg til å være i butikken på kveldstid, men at han ikke hadde klart å gjennomføre dette på grunn av psykiske plager. Han hadde også tidligere hatt traumatiske opplevelser i sitt hjemland, som han hadde klart å komme over.

Det fremgår av legeerklæring ved arbeidsuførhet av 30. april 2010 at søker ble sykemeldt fra og med 8. april 2008 på grunn av nakkesmerter. Det fremgår at han var utsatt for et ran et par år tidligere, og da hadde blitt slått med en pistol bak i nakken. Han hadde på undersøkelsestidspunktet lokale smerter som ble oppgitt å sannsynligvis være myalgiske. Ved undersøkelse av ortoped var det blitt fastslått at det ikke var indikasjon for ortopedisk kirurgi, og at søkers plager kunne skyldes en leddbåndskade.

Av epikrise av lege X ved Nakke- og ryggpoliklinikken ved X sykehus av 16. april 2009, fremgår det at søker hadde vært plaget av lokale nakkesmerter med ca. 3 ½ års varighet. Plagene hadde oppstått i forbindelse med at han ble slått med pistol nederst i nakken, og hadde vært økende. Ved undersøkelse ble det funnet en fritt bevegelig kul hvor søker anga smerter ved palpasjon.

Det er i klageomgangen fremlagt journalutskrift fra X DPS. Det fremgår av innkomstjournal av 22. oktober 2013 at søkers psykiske plager startet etter overfallsranet i 2004, men hadde eskalert 2-3 år senere da han måtte vitne i rettssaken. Han hadde hatt søvnproblemer, mareritt, gjenopplevelser, panikkangst og angst for å dø fra barna sine siden 2006. Han ble tentativt diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse. Det fremgår også at han hadde fått en fettkul i rygg/nakke etter å ha blitt slått under ranet, noe han opplevde som plagsomt uten at man kunne påvise hvorfor det gjorde voldt.

Nemnda finner etter dette at det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen og søkers medisinske invaliditet. Det vises til at søker har hatt sammenhengende fysiske og psykiske plager som oppstod umiddelbart etter den skadevoldende hendelsen. Nemnda legger til grunn at søkers medisinske invaliditet som følge av den skadevoldende handlingen faller inn under gruppe 3 (35-44 %) etter invaliditetstabell i Forskrift om menerstatning ved yrkesskade. Dette utgjør etter beregning i ejus en erstatning på kr 355 881, avrundet til kr 360 000. Til fratrekk kommer kr 15 000 utbetalt for den aktuelle erstatningsposten av søkers forsikringsselskap, jf. voldsoffererstatningsloven § 9.

Lidt og fremtidig inntektstap

Voldsoffererstatningen skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden, jf. voldsoffererstatningsloven § 4. Det er et vilkår at det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom tapet og den skadevoldende handling.

Det fremgår av spesialisterklæring av 26. januar 2013 at søker grunnet problemer med å komme seg ut på grunn av angst og depresjon var hindret i å utføre vanlig arbeid, og måtte oppfattes som ufør til hvilket som helst yrke.

Av dokumentasjon fra NAV fremgår det at søker drev en dagligvarebutikk fra 2003 til 1. april 2008, da driften ble overtatt av hans søster. Han var sykemeldt i perioder fra 15. mars 2006 grunnet nakkeplager. Det fremgår av erklæring fra arbeidsgiver av 21. oktober 2009 at søker hadde en 25 % stilling i dagligvarebutikken med regnskap og bestilling av varer, ettersom han grunnet skade på nakken og skuldrene hadde mindre arbeidskapasitet. Han hadde denne stillingen fram til 1. desember 2012, da butikken ble nedlagt. Søker mottok sykepenger i perioden 8. april 2008 til 10. februar 2009. I vedtak av 14. april 2009 fikk han avslag på søknad om rehabiliteringspenger, da han ikke var i aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen. Det fremgår av vedlagt vilkårsvurdering at søkers fastlege hadde vurdert søkers arbeidsevne å være nedsatt med 80 %. Han fikk i vedtak av 29. oktober 2009 avslag på søknad om dagpenger da han ikke hadde hatt ordinær arbeidsinntekt de tre siste årene. Det fremgår videre av vedtak av 14. september 2010 at søker hadde trukket sin søknad om arbeidsavklaringspenger da han hadde takket ja til en 100 % stilling. Han jobbet fulltid som tolk i perioden 1. april 2010 til 1. oktober 2010. Etter dette hadde han i henhold til spesialisterklæring av 26. januar 2013 vært sykemeldt ett års tid før han hadde prøvd seg i arbeid ved å ta over en annen butikk. Han hadde måttet gi opp dette etter 4-5 måneder, da han ikke våget å jobbe om kveldene. Han hadde etter dette ikke vært i jobb. Det fremgår videre av dokumentasjon fra NAV at søker hadde hatt arbeidspraksis i et transportfirma fra 17. juni til 17. september 2013. Av arbeidsevnevurdering av 6. juni 2013 fremgår det at søkers utfordringer i forhold til å komme i ordinært arbeid var at han ikke hadde fullført utdanning, et lengre fravær fra arbeidsmarkedet, samt at han grunnet problemer med helsen som følge av den skadevoldende hendelsen ikke lenger kunne jobbe med det han hadde lengst arbeidserfaring med.

Nemnda påpeker at det i henhold til nemndspraksis skal gjøres fullt fradrag for andre ytelser søker er berettiget til som følge av skaden, selv om søker ikke har benyttet seg av disse, se eksempelvis ENV-2010-2128. Det vises til at søker har en generell tapsbegrensningsplikt når det gjelder å utnytte de muligheter han har til dekning av sitt økonomiske tap, herunder å benytte offentlige velferdsytelser og utnytte sin restarbeidsevne.

Det bemerkes at søker ikke hadde krav på yrkesskadeerstatning fra NAV da han ikke hadde tegnet frivillig yrkesskadeforsikring for selvstendig næringsdrivende, og således ikke var omfattet av folketrygdens ordning.

Nemnda finner i likhet med KFV at søker ikke i tilstrekkelig grad har uttømt sine muligheter for å få deler av sitt tap dekket gjennom ytelser fra NAV. Det vises til at søker etter å ha trukket sin søknad om arbeidsavklaringspenger ikke har søkt om øvrige økonomiske ytelser han kunne vært berettiget til fra NAV. Nemnda finner videre at søker ikke i tilstrekkelig grad har ivaretatt sin tapsbegrensningsplikt ved å unnlate å unytte sin restarbeidsevne. Det vises til at det fremgår av sakens dokumenter at søkers utfordringer i arbeidslivet som følge av den skadevoldende hendelsen hovedsakelig var knyttet til jobb i butikk, og at han etter den skadevoldende handlingen hadde hatt en fulltidsstilling i 7 måneder, uten at det fremgår hvorfor dette arbeidsforholdet opphørte. Nemnda finner det heller ikke tilstrekkelig dokumentert i hvilken grad den skadevoldende handlingen vil påvirke søkers fremtidige arbeidsevne, og hvilke trygdeytelser han vil være berettiget til som følge av skaden. Krav om lidt og fremtidig inntektstap avslås på dette grunnlag.

Det er fremmet krav om lidte og fremtidige behandlingsutgifter. Nemnda kan ikke se at dette er tatt til behandling av KFV. I henhold til prinsippet om to- instansbehandling henvises dette kravet til behandling hos KFV.

Klagen har delvis ført frem.

Den som er utsatt for ran, kan ha krav på bistandsadvokat.

Se mer om erstatning etter vold på jobb.

Andre eksempler på voldsoffererstatning etter vold på arbeidsplassen.