Voldsoffererstatning – NN født xxxx79 Vedtak av Erstatningsnemnda for voldsofre (nemnda): NN tilkjennes kr 200 000 i voldsoffererstatning fra staten.

Aktuelle saksopplysninger:

 

Dato: 15.08.2014
ENV saksnr: 2014/638 KFV saksnr: 14/01157
Klage mottatt SRF: 20.02.2014 Klage mottatt KFV: 10.02.2014

 

Hendelsesdato: I perioden juli 1993-1998.
Politianmeldt: 11.05.2012 til x politidistrikt.
Avgjort: Henlagt 18.12.2013 pga. foreldelse.
Søknadsdato: 25.05.2012
Rettsgrunnlag: Voldsoffererstatningsforskriften med endringer i  henhold til voldsoffererstatningslovens overgangsbestemmelser.

NN skal ha blitt utsatt for seksuelle overgrep i x av en bekjent. Som følge av dette skal søker ha fått psykiske skader. Det er søkt om oppreisning med kr 200 000. Klagen gjelder vedtak av 17. januar 2014 fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV), hvor søknaden ble avslått fordi KFV ikke fant det klart sannsynliggjort at søker hadde vært utsatt for en straffbar handling etter voldsoffererstatningsloven § 1. Det ble derfor ikke gjort unntak fra kravet om anmeldelse uten unødig opphold, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd. Advokat x har på vegne av søker begrunnet klagen med at KFV har vurdert bevisene feil. Det er ved klagen sendt inn dokumentasjon fra psykologisk ungdomsteam for x i perioden 25. september 2000 – 13. november 2001. Søkers advokat har i klagen anmodet om at søker bør gis anledning til å møte i nemndsmøte i forbindelse med nemndsbehandlingen av saken. Anmodningen ble fastholdt i brev av 4. mars 2014 fra advokat x. Søkers adgang til å møte for nemnda er regulert i forskrift FOR-2012-09-11-885, hvor det er vilkår for å møte at saken er av prinsipiell karakter, jf. § 1. Etter nemndas leders syn er nærværende sak ikke av prinsipiell karakter. Avgjørelsen kan ikke påklages.

Vurdering av saken:

Som vilkår for å tilkjenne voldsoffererstatning må det straffbare forholdet være politianmeldt uten unødig opphold, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd. En rask anmeldelse er av stor betydning for at det best mulig skal bli klarlagt hva som faktisk har hendt og for å finne frem til hvem som er ansvarlig for skaden. Det forutsettes at den person som mener å ha blitt utsatt for en straffbar handling og som vil kreve erstatning fra staten for dette, påtar seg det ansvaret det innebærer å anmelde forholdet med begjæring om påtale og straff. Det vises til at voldsoffererstatningsordningen er subsidiær til skadevolders ansvar. Forholdet er anmeldt den 11. mai 2012, ca. 14 år etter den skadevoldende handlingen opphørte, og forholdet er dermed ikke anmeldt uten unødig opphold. I særlige tilfeller kan det ytes erstatning selv om forholdet ikke er anmeldt uten unødig opphold, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd siste setning. Nemnda har sett hen til Ot.prp.nr.10 (2007-2008) s. 24, hvor det fremkommer at en sen anmeldelse ikke i seg selv bør føre til at søkeren ikke får voldsoffererstatning i saker der bevisene er tilstrekkelige og de øvrige vilkårene for voldsoffererstatning er til stede. Selv om nevnte forarbeider gjelder endringer i voldsoffererstatningsloven som ikke får direkte anvendelse i denne saken, anser nemnda at de momenter det vises til kan vektlegges også i den foreliggende sak. For å tilkjenne voldsoffererstatning må det være klart sannsynliggjort at søker har vært utsatt for en straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang, og fått en personskade som følge av dette, jf. voldsoffererstatningsforskriften § 1, jf. voldsoffererstatningslovens § 3 fjerde ledd. Begrepet «straffbar handling» må anvendes i lys av EMK art. 6 nr. 2. Nemnda foretar en selvstendig vurdering av bevisene i saken og vurderer de anførte handlinger i forhold til et eventuelt erstatningsansvar, og ikke et eventuelt straffeansvar. Innvilgelse av voldsoffererstatning rokker derfor ikke ved henleggelsen. Nemnda viser til bevisgjennomgangen som fremgår av KFVs vedtak av 17. januar 2014, herunder søkers forklaring den 11. mai 2012, der søker har forklart seg om seksuelle overgrep. Overgrepet gjaldt hovedsakelig orale overgrep og samleie, utført av en mann og en kvinne. Det er ved brev av 29. oktober 2012 vedlagt tre erklæringer fra venner av søker som alle bekrefter søkers forklaring. En forklaring er av en venn som var kjent med søker da overgrepene fortsatt pågikk. Han bekrefter at oppgitt skadevolder 1 utførte seksuelle overgrep mot søker og andre gutter i bytte mot rusmidler. Alle tre har forklart at de oppfatter søker som troverdig. Videre viser nemnda til KFVs vedtak av 17. januar 2014, hva gjelder gjengivelse av medisinsk dokumentasjon fra x datert 7. mars 2012, samt uttalelser fra x datert 9. september og 11. november 2013. Det vurderes fra behandler at overgrepene har hatt direkte innvirkning på utviklingen av søker rusavhengighet. I klageomgangen er det fremlagt journaler fra psykiatrisk ungdomsteam i x fra 2000. Søker hadde på daværende tidspunkt en avhengighet til heroin, og utdypet ikke for behandler om den aktuelle overgrepsproblematikken. Søker har selv forklart at han ikke snakket om overgrepene før i behandling i 2003, jf. politidokument 04,02. Nemnda har funnet det klart sannsynliggjort at søker har vært utsatt for seksuelle overgrep fra juli 1993 frem til fylte 16 år i 1995, jf. straffeloven § 195 og § 196, jf. voldsoffererstatningsforskriften § 1. Det er ved avgjørelsen lagt vekt på at søkers forklaring fremstår som troverdig og underbygges av vitneforklaringer og medisinsk dokumentasjon i saken. De anførte handlingene etter fylte 16 år anser ikke nemnda som straffbare. Nemnda anser at det i denne saken er godtgjort slike særlige grunner som gjør det berettiget å fravike hovedregelen, jf. § 3 tredje ledd siste setning. Oppreisning for påført tort og smerte kan tilkjennes med en slik engangssum som finnes rimelig, jf. voldsoffererstatningsforskriften § 6 nr. 4. Ved utmålingen legges det vekt på hvor alvorlig handlingen er isolert sett, sammenholdt med de konsekvenser handlingen har fått for søkeren. Nemnda legger til grunn at overgrepene er et sammenhengende straffbart forhold som opphørte i 1995. Søker faller dermed inn under maksbeløpet etter forskriften på kr 200 000, jf. voldsoffererstatningsforskriften § 6 nr. 4, som gjelder for straffbare forhold som har skjedd etter 1. januar 1994, se Justisdepartementets rundskriv G-1994-2. Nemnda finner at oppreisningsbeløpet passende kan settes til kr 200 000. Det er sett hen til at søker ble utsatt for seksuelle overgrep over tid, samt at handlingene har fått alvorlige helsemessige konsekvenser for søker. Klagen har ført frem.