Saksomkostninger – Voldsoffererstatning – NN født XXXX79

Vedtak av Statens sivilrettsforvaltning (SRF):

Krav om dekning av saksomkostninger avslås.

KFV saksnr:

14/03269

Saken gjelder krav om saksomkostninger i medhold av forvaltningsloven (fvl.) § 36. Søker fikk i vedtak av 12. november 2014 fra Erstatningsnemnda for voldsofre (nemnda) (ENV-2014-1570) medhold i sin klage over Kontoret for voldsoffererstatnings vedtak.

Søkers advokatfullmektig x har den 17. november 2014 fremmet krav om dekning av saksomkostninger som er påløpt i forbindelse med søknaden og klagen.

Vurdering:

En sakspart skal tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, jf. fvl. § 36 første ledd. Etter tredje ledd skal klageinstansen avgjøre saksomkostningskravet.

SRF er gitt myndighet til å fatte vedtak i voldsoffererstatningssaker, jf. voldsoffererstatningsloven § 13 tredje ledd andre punktum og nemndas retningslinjer av 18. desember 2013. Retningslinjene kan leses på www.sivilrett.no. SRF anser at nærværende sak omfattes av delegasjonshjemmelen.

Det fremsatte kravet gjelder kostnader ved utarbeidelse av både søknad og klage, og er oppgitt til 33 timer med en salærsats på kr 1 500 uten merverdiavgift. Det er vedlagt timeliste.

SRF bemerker at saksomkostninger knyttet til arbeid med søknaden skal rettes til Kontoret for voldsoffererstatning som rette instans, da dette vurderes etter voldsoffererstatningsloven § 4. Det vil derfor kun tas stilling til saksomkostninger knyttet til arbeidet med klagen, jf. fvl. § 36. Vedtak hos KFV ble fattet den 25. mars 2014, og arbeidet med klagen utgjør dermed 12,25 timer arbeid.

Forvaltningslovens bestemmelser gjelder dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov, jf. fvl. § 1.

SRF viser til straffeprosessloven (strpl.) § 107c første ledd, hvor det heter at bistandsadvokaten skal ivareta fornærmedes interesser under etterforskningen og hovedforhandlingen i en straffesak. Videre går det frem at bistandsadvokaten også skal yte bistand til «slik annen hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken».

Det fremgår av x tingretts dom av 28. november 2005 at søker har hatt bistandsadvokat. Samme advokat søkte KFV om oppreisning, som søker fikk tilkjent ved KFVs vedtak av 17. januar 2006.

I Rt-1996-293 la Høyesterett til grunn at arbeid med søknad om voldsoffererstatning omfattes av bistandsadvokatens oppgaver i forbindelse med straffesaken, jf. strpl. § 107c. Dette gjelder også i tilfeller hvor straffesaken er avsluttet, selv om det skulle ha gått lang tid siden sakens avslutning, jf. Rt-1999-254.

I Ot.prp.nr.33 (1993-1994), om endringer i straffeprosessloven, side 36 er det konkretisert at bistandsadvokatens oppgaver omfatter «å hjelpe fornærmede i vurderingen av om en eventuell avgjørelse om erstatningskrav skal ankes, og eventuelt hjelpe fornærmede med å søke voldsoffererstatning fra staten».

Det samme er presisert i Justisdepartementets rundskriv nr. G-13/05 [G-2005-13] om endringer i Stykkprisforskriften. I kommentarene til forskriften uttales det at: «Fornærmede har etter straffeprosessloven § 107c rett til bistand i forbindelse med en eventuell søknad om voldsoffererstatning fra staten, jf. Rt-1996-293 og Rt-1999-254, jf. Ot.prp.nr.33 (1993-1994) s. 36. Dette antas også å omfatte bistand i forbindelse med en eventuell klage over avslag på søknad om voldsoffererstatning.»

I lys av det ovenstående forstår SRF strpl. § 107c slik at arbeid med klage over vedtak om voldsoffererstatning faller inn under bistandsadvokatens oppgaver. At søker har engasjert en annen advokat for utarbeidelse av en tilleggssøknad om voldsoffererstatning, er uten betydning, jf. ENV-2009-2545.

Sakskostnader i forbindelse med slik klage skal således som utgangspunkt søkes dekket gjennom bistandsadvokatordningen. Bestemmelsen i strpl. § 107c må på den bakgrunn anses som en spesialregel i forhold til fvl. § 36, og går foran denne, jf. fvl. § 1. SRF viser videre til voldsoffererstatningsordningens subsidiære karakter, jf. voldsoffererstatningsloven § 9.

Videre ser SRF hen til Høyesterett ankeutvalgs kjennelse i Rt-2014-730, der spørsmålet var om et saksomkostningskrav i anledning krav om voldsoffererstatning hørte innunder bistandsadvokatordningen. Søknad om voldsoffererstatning var fremmet om lag 14 år etter at straffesaken ble avgjort. Ankeutvalget uttalte at lagmannsretten hadde basert seg på en korrekt tolkning av voldsoffererstatningsloven § 4, da retten ved vurderingen av behovet for bistandsadvokat uttalte at «sivilrettsforvaltningen er nærmere enn domstolen til å vurdere behovet for advokatbistand i forbindelse med erstatningssøknaden, og at det i en slik situasjon er naturlig å henvise til andre ordninger for dekning av utgifter til rettshjelp…». Kjennelsen gjaldt saksomkostninger etter voldsoffererstatningsloven § 4, men uttalelsen antas å gjelde også i saker om saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36.

SRF legger til grunn at den aktuelle kjennelsen åpner for en oppmykning av tidligere praksis i saker der det har vært oppnevnt bistandsadvokat i anledning straffesaken, jf. ENV-2014-2243 og ENV-2014-2244. Dette vil gjelde tilsvarende for saksomkostningskrav etter forvaltningsloven § 36. På denne bakgrunn finner SRF at det i disse sakene må foretas en konkret helhetsvurdering av hvorvidt voldsoffererstatningsmyndighetene er nærmest til å dekke søkers utgifter til advokatbistand i anledning søknad og klage om voldsoffererstatning. Sentrale momenter vil her være hvor lang tid som har gått etter at straffesaken ble rettskraftig avgjort, og om formålet med en ny oppnevning er begrenset til arbeid i anledning voldsoffererstatning.

I nærværende sak vil formålet med en ny oppnevning være begrenset til arbeid i anledning voldsoffererstatning. Det bemerkes imidlertid at søker hadde en bistandsadvokat som fremmet de sivile kravene under domstolsbehandlingen i 2005. Videre søkte samme advokat om oppreisning fra voldsoffererstatningsmyndighetene, som ble tilkjent ved KFVs vedtak av 17. januar 2006. Tingretten har da allerede tatt stiling til søkers behov for bistand med å fremme sivile krav i anledning saken.

Til forskjell fra Høyesteretts kjennelse, har det i nærværende sak gått ca. 7,5 år fra straffesaken ble avsluttet i november 2005, til tilleggssøknad om voldsoffererstatning ble fremmet i april 2013.

Det legges etter dette til grunn at arbeid i anledning tilleggssøknad og klage om voldsoffererstatning her vil omfattes av oppnevningen, og dermed være dekningsmessig etter bistandsadvokatordningen. SRF kan ikke se at dette stiller seg annerledes på bakgrunn av søker har valgt å skifte advokat ved tilleggssøknaden. SRF finner etter en konkret vurdering at det i foreliggende tilfellet er mest nærliggende at søkers advokatutgifter søkes dekket etter bistandsadvokatordningen.

Subsidiært avslås saksomkostningskravet på bakgrunn av at søker har fått medhold i klagen på bakgrunn av regelendringer.

Det følger av fvl. § 36 at når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal det tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å endre vedtaket, med mindre endringen skyldes «…forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll». Det vises til at søker i nemndas vedtak av 12. november 2014 har fått medhold i sin klage på bakgrunn av en regelendring som følger av forarbeidene til straffeloven, Prop. 96 L (2013-2014) foreldelse og forvalting. Regelendringen medførte at det resterende menerstatningskravet likevel ikke var foreldet, til forskjell fra gjeldende lovverk da KFV traff vedtak i saken. Søker fikk gjennom nemndsbehandling tilkjent erstatning opp til maksimalbeløpet på 20G.

Ettersom endringen av vedtaket skyldtes forhold utenfor parten og forvaltningens kontroll, avslås kravet om dekning av saksomkostninger vedrørende klagen, jf. fvl. § 36

Vedtaket kan påklages til Justis- og beredskapsdepartementet innen tre uker fra underretning om vedtaket, jf. fvl. § 28 flg. Klagen sendes til Statens sivilrettsforvaltning, jf. fvl. § 32.

Les mer om anmeldelse av voldtekt.