Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
Fornærmede ble utsatt for voldtekt, frihetsberøvelse, legemsfornærmelse og trusler av daværende kjæreste ved tre separate anledninger. Tiltalte ble dømt til 6 år fengsel og betale fornærmede 175 000 kroner i oppreisning.
Saken gjelder anke i straffesak.
Bergen tingrett avsa 2. november 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1987, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a, straffeloven § 223 første ledd, straffeloven § 227 første straffalternativ, straffeloven § 228 første ledd jf. § 232 og straffeloven § 390a, alt sammenholdt med straffeloven § 62, til en straff av fengsel i 4 -fire- år og 9 -ni- måneder. Av straffen gjøres 6 -seks- måneder betinget med en prøvetid på 2 -to- år, jf. straffeloven §§ 52-54.
2. A, født 0.0.1987, dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til B med kr 175.000 -kroner etthundreogsyttifemtusen- med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
3. Sakskostnader idømmes ikke.
A har rettidig anket dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for samtlige poster i dommen, straffutmålingen og erstatningsspørsmålet. Ved lagmannsrettens beslutning av 30. november 2012 ble anken henvist til ankeforhandling.
Bakgrunnen for saken er at statsadvokatene i Hordaland 29. mai 2012 utferdiget tiltalebeslutning som har følgende ordlyd:
I Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a
for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie
Grunnlag:
Mandag 15. november 2010 fra ca kl. 13.00 til ca kl 18:00 i — 00 i Bergen, tok han tak i håret til B og førte sin penis inn i hennes munn og tvang henne til å suge på den, deretter tok han klærne av henne, holdt henne fast og førte sin penis inn i hennes skjede, han teipet så bena hennes sammen og armene hennes sammen og tok teip over munnen hennes, hvoretter han på nytt førte sin penis inn i hennes skjede. B sa tydelig at hun ikke ville ha sex med ham, hun gråt, kastet opp og gjorde slik fysisk motsand som hun var i stand til.
II Straffeloven § 223 første ledd
for ulovlig å ha berøvet en annen friheten
Grunnlag:
Lørdag 25. september 2010 ca kl. 23.30 på veier i nærheten av — 000 i Bergen, i sterkt opphisset tilstand, nektet han B å forlate bilen som de var i og han kjørte med henne i bilen mot hennes uttrykte vilje.
III Straffeloven § 227 første straffalternativ
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt
Grunnlag:
Til tid og på sted som beskrevet under post II, forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor B og sa blant annet til henne mens han kjørte bilen at ‘han i alle fall ikke skulle kjøre i døden alene’ og at ‘hun bare måtte gå, men da var det med et hagleskudd i bakhodet’ eller lignende.
IV Straffeloven § 228 første ledd jf § 232
for ved bruk av kniv eller annet særlig farlig redskap eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter, å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme. Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger skal det særlig legges vekt på om overtredelsen har skjedd uprovosert og om den har karakter av mishandling
Grunnlag:
Til tid og på sted som beskrevet under post II, mens han forholdt seg som der nærmere beskrevet, tok han tak over munnen til B og drog henne ned mot midten av setene mens han kjørte bilen.
V Straffeloven § 390a
for ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred
Grunnlag:
Mandag 18. oktober 2010 ca kl. 17.00 på bopel i — 21 i X, i opphisset tilstand, skjelte han ut B, tok et skytevåpen som han rettet mot seg selv og uttrykte at han kom til å trekke av hvis ikke hun sa at hun ikke ville gå fra ham likevel. Han sa han kom til å trekke av der og da.
I tiltalebeslutningen er det tatt forbehold om å nedlegge påstand om erstatning/oppreisning til fornærmede.
Ankeforhandling ble holdt i Gulating lagmannsretts lokaler i Bergen i tidsrommet 19. – 21. august 2013. A møtte med sin forsvarer, advokat Amund Bjørnsen, og gav forklaring. For påtalemyndigheten møtte statsadvokat Elisabeth Deinboll. Fornærmede B møtte med bistandsadvokat, Maren Eide, og gav forklaring. I tillegg hørte lagmannsretten syv vitner. Bevisførselen fremgår av rettsboken.
Lagretten ble innenfor rammen av tiltalebeslutningen forelagt fem hovedspørsmål, som alle ble besvart med ja. Lagmannsretten godtok lagrettens kjennelse. På bakgrunn av lagrettens svar skal det utmåles straff for én overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a, én overtredelse av straffeloven § 223 første ledd, én overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ, én overtredelse av straffeloven § 228 første ledd og én overtredelse av straffeloven § 390a
A er født 0.0.1987. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han arbeider som avisbud og har en inntekt på ca kroner 300 000 pr år. Han har verken gjeld eller formue.
Ved straffutmålingen legger lagmannsretten til grunn de samme beviskrav som ved bevisbedømmelse under skyldspørsmålet, hvoretter enhver rimelig og forstandig tvil skal komme tiltalte til gode. Følgende faktum legges, i kronologisk rekkefølge, til grunn:
Tiltalte, som er fra Y i Hordaland, traff fornærmede B som er fra Z i Rogaland, våren 2010. De ble kjærester omkring 17. mai og hadde etter det som er opplyst for lagmannsretten et godt forhold den første tiden. Fornærmede merket etter hvert at tiltalte var sjalu og svingende i humøret. Han ga uttrykk for at han hadde hatt en vanskelig barndom, og at han hadde vokst opp i fosterhjem siden han var omkring ett år gammel.
I august 2010 flyttet fornærmede sammen med sin venninne C i en leilighet på Æ i Bergen. Lørdag den 25. september arrangerte de en innflyttingsfest der tiltalte og flere andre deltok. I løpet av kvelden drakk tiltalte seks pilsnerøl. Etter hvert ble han fornærmet og sint fordi han følte at fornærmede ikke gav ham nok oppmerksomhet. Han ba fornærmede bli med ut og inn i tiltaltes bil som sto på utsiden, for å snakke om dette. Fornærmede tok bilnøklene fra tiltalte for å hindre ham i å kjøre i beruset tilstand, noe hun fryktet fordi tiltalte tidligere hadde fortalt at han med vilje hadde kjørt ut av veien og blitt skadet. Det ble høylydt kjefting mellom dem. Fornærmede reagerte på tiltaltes oppførsel og foreslo at de skulle ta en pause i forholdet. Tiltalte ble da rasende, tok bilnøklene fra fornærmede og begynte å kjøre. Han «råkjørte» ned mot en parkeringsplass ved sjøen, noe som gjorde fornærmede svært redd. Fornærmede ba om å få forlate bilen, noe tiltalte nektet. Han låste bildørene, og fornærmede klarte ikke å åpne disse. Hvorvidt dette skyldes fornærmedes uvitenhet om hvordan hun skulle låse opp en låst bildør, eller at dørlåsene var manipulert slik at passasjerer ikke skulle kunne låse dem opp fra innsiden, er ukjent for lagmannsretten. Poenget er at tiltalte låste bildørene vel vitende om at fornærmede ville ut, og at hun ikke klarte dette. Fornærmede ba gjentatte ganger om å få gå ut, noe tiltalte hele tiden nektet. Etter å ha stått litt på parkeringsplassen «råkjørte tiltalte videre i en forferdelig fart». Fornærmede skrek. Tiltalte sa da at han i hvert fall ikke skulle kjøre i døden alene, samtidig som han i følge fornærmede smilte ondskapsfullt. Fornærmede ble da svært redd for sitt liv. Fornærmede forsto at hun måtte endre taktikk for å slippe unna, og hun begynte å si seg enig i det tiltalte sa. Hun ble likevel nektet å forlate bilen, men tiltalte ble roligere. Da hun på nytt nevnte at de kanskje burde ha en pause i forholdet ble tiltalte i følge fornærmede «galen igjen» og kjørte av sted i høy hastighet. Fornærmede skrek, og tiltalte tok da tak rundt hennes munn og dro hodet hennes ned mot setet, samtidig som han kjørte. Tiltalte kjørte i høy fart ut mot —neset der det er smal og svingete vei med fjell på den ene og sjøen på den andre siden. Igjen sa fornærmede seg enig med de beskyldninger tiltalte fremsatte for å roe ham ned. Fornærmede følte at hun var i sjokk. Etter at tiltalte var overbevist av fornærmedes unnskyldninger, la han bilsetet ned og «krøp inn» til fornærmede. Han gråt og ville ha sympati. Fornærmede vurderte da å forsøke å stikke av ved å løpe gjennom skogen til leiligheten. Tiltalte spurte om hun hadde lyst til å stikke av, noe fornærmede bekreftet. Tiltalte sa da at det i så fall ville bli med et haglskudd i bakhodet. Fornærmede ble igjen livredd. Fornærmede sa unnskyld og lovet tiltalte at de skulle fortsette forholdet. De dro så tilbake til leiligheten.
Fornærmedes forklaring om hendelsesforløpet legges til grunn. De var borte fra leiligheten i 4-5 timer, og selve frihetsberøvelsen varte i 3-4 timer. Denne beskrivelse omfatter de forhold som fremgår av spørsmål II, III og IV i spørsmålsskriftet. I forhold til legemsfornærmelsen legges det til grunn at dette skjedde under særdeles skjerpende omstendigheter slik at straffeloven § 232 får anvendelse. Det vises til at volden ble utøvet mens fornærmede var innelåst i en bil, samtidig som tiltalte i en ukontrollerbar tilstand og under påvirkning av alkohol kjørte i høy hastighet på en smal vei. Det hele skjedde under trussel om at tiltalte ville ta fornærmede med «i døden».
Etter ovennevnte hendelse beklaget tiltalte seg svært overfor fornærmede. Han viste til en vanskelig barndom som fosterbarn og lovet å søke hjelp hos psykolog. Dette var fornærmedes første seriøse forhold, og hun følte hun måtte tilgi tiltalte. Etter noe tid oppdaget fornærmede at hun var gravid med tiltalte, noe hun fortalte ham. Han var dermed klar over graviditeten da de øvrige straffbare forhold ble begått.
Mandag 18. oktober hentet tiltalte fornærmede på jobben for å kjøre hjem til ham på Y. I bilen fortalte fornærmede at en kollega av henne hadde kjøpt en klokke til kroner 30 000. Tiltalte sa da at dette var «helt idiotisk» og ville ha fornærmedes bekreftelse på dette. Fornærmede uttalte da at det måtte bli opp til vedkommende. Tiltalte ble oppbrakt og ringte både en bror og sin fostermor for å få bekreftelse på sitt syn. Han ble etter hvert meget sint siden fornærmede ikke i hvert fall delvis var enig med ham, og skrek til henne at hun var en idiot. Etter at de kom hjem til tiltalte oppdaget han at fornærmede ikke hadde besvart en formulering om at han elsket henne på facebook. Både dette og klokkehistorien fortsatte som tema. Fornærmede ba etter hvert om å bli kjørt hjem. Siden tiltalte bodde noe avsides var hun avhengig av ham for å komme seg hjem. Tiltalte nektet og tok plutselig opp en pistolkopi, som fornærmede trodde var ekte. Han rettet pistolkopien mot sitt hode/hake og sa at han skulle skyte seg dersom hun ikke lovet at hun ikke skulle avslutte forholdet med ham. Fornærmede gråt og følte seg desperat av skrekk. Hun lovet at hun skulle fortsette forholdet med ham. Tiltalte veivet med pistolkopien mot henne noe som økte frykten hennes. Plutselig begynte tiltalte å le, og sa at det ikke var mulig å skyte fordi det var tale om en pistolkopi. Deretter kjørte tiltalte fornærmede hjem til leiligheten hun hadde sammen med venninnen. Beskrivelsen omfatter forholdet som er beskrevet i spørsmål V.
På dette tidspunkt hadde fornærmede og tiltalte planlagt å flytte sammen i Stavanger. Hun var i tvil om forholdet, men både graviditeten og det at venner og familie var involvert, gjorde det vanskeligere for henne å avslutte det hele. Tiltalte viste igjen til sin vanskelige barndom, lovet å gå til psykolog og fornærmede lot seg overbevise om at hun skulle gi ham en ny sjanse. Tiltalte hadde en rekke våpen eller våpenkopier, og han lovet å kvitte seg med disse.
Deretter fulgte en periode med noe turbulens mellom tiltalte og fornærmede. Både på grunn av forholdet, men også som følge av graviditeten og press på jobben ble fornærmede sykemeldt. I en toukersperiode var hun hjemme hos sine foreldre på Z.
Den 13. og 14. november var fornærmede på reunionfest på Ø. Hun avtalte at tiltalte skulle hente henne på jernbanestasjonen i Bergen etter festen. På vei til Bergen oppdaget hun at hun hadde lest feil på rutetabellen, noe som medførte at toget ville være i Bergen noe tidligere enn det hun hadde opplyst til tiltalte. Hun ringte derfor til ham og sa at hun kunne ta bussen til ham på Y. Tiltalte ble sint og sa at hun skulle vente på stasjonen til han hentet henne. Han mistenkte henne urettmessig for å ha opplyst feil med hensikt for å kunne treffe noen andre. Han hentet henne, og de dro sammen til fornærmedes leilighet. Det var en meget dårlig stemning og fornærmede la seg på sengen og gråt. Etter at fornærmede hadde grått en god stund spurte tiltalte om det var slutt mellom dem, noe fornærmede bekreftet. Tiltalte begynte da å trygle og be om at de fortsatt skulle være sammen, men etter noe tid kjørte han fra stedet. Litt senere kom han tilbake og sa at han ikke hadde noe sted å sove. Han tryglet om å få overnatte, og fikk samtykke til å ligge på sofaen. Dette etter at tiltaltes bror hadde ringt fornærmede og informert om at tiltalte hadde truet med å kjøre i fjellveggen. Det var en klar avtale om at tiltalte skulle ligge på sofaen og forlate leiligheten når han våknet neste morgen.
Fornærmedes venninne, som også hadde vært i leiligheten denne natten, dro på arbeid ved 1230-tiden. Fornærmede sa da til tiltalte at han måtte gå. Tiltalte spurte om de kunne ha sex en siste gang, noe fornærmede avviste. Han ba da om at hun fulgte ham til utgangsdøren. Til tross for at tiltalte visste at fornærmede var gravid og ventet deres felles barn, tok han plutselig tak i hennes arm og førte/dyttet henne inn på soverommet samtidig som hun skrek. I forkant hadde han tatt hennes mobiltelefon, slik at hun ikke hadde mulighet til å tilkalle hjelp. Han holdt foran munnen hennes, og låste soveromsdøren. Han uttalte så at han nå skulle finne ut hvorfor hun ville avslutte forholdet, hvem hun snakket med og ba om navn på forskjellige gutter. Fornærmede storgråt og var redd for å dø, noe hun sa til tiltalte som da lo av henne. Tiltalte sa da at han ville ha sex en siste gang med henne. Hun sa nei gjentatte ganger og «vær så snill, ikke det» samtidig som hun fortsatte å gråte. Han tok tak i håret hennes og dro hodet ned mot sin penis samtidig som han sa at det ikke var noe problem å knekke nakken hennes. Dette gjorde henne svært redd. Han dro deretter ned sin egen buksen og trusen og «stappet» penis inn i hennes munn for at hun skulle suge ham. Mens han holdt i håret hennes, førte han hodet frem og tilbake over penis som da var halvveis erigert. Fornærmede kastet opp på gulvet, hvoretter tiltalte på nytt førte penis inn i hennes munn. Igjen kastet hun opp, hvoretter han nok en gang gjentok dette. Etter at hun hadde kastet opp tre ganger, og etter at hun hadde vært tvunget til å suge hans penis tre ganger, avsluttet han med å si at det ikke var så godt. Deretter dyttet tiltalte fornærmede opp i sengen. Han samlet hendene hennes bak hodet og holdt dem fast samtidig som han kledde av henne med den andre hånden. Han førte deretter penis inn i hennes skjede og gjennomførte samleie, men ikke til sædavgang. På nytt avsluttet han med å si at det ikke var så godt. Under samleiet sa tiltalte at hun var en skitten hore, at hun likte det og at hun fortjente det.
Tiltalte gikk deretter og hentet et håndkle for å tørke opp etter at fornærmede hadde kastet opp på gulvet. Fornærmede vurderte om hun skulle forsøke å stikke av, men våget ikke dette da hun i så tilfelle måtte forbi tiltalte og fordi hun regnet med at de fleste i blokken var på jobb. Tiltalte begynte så å snakke om at han hadde hatt en vanskelig barndom.
Plutselig sa tiltalte at han ville ha sex en gang til. Han hentet en sextape han tidligere hadde kjøpt. Fornærmede forsøkte å gjøre motstand, men maktet ikke dette. Tiltalte bandt fornærmedes håndledd sammen over hennes hode, beina hennes sammen ved anklene og surret tape rundt hennes hode og over munnen slik at hun fikk tape inn i munnen. Deretter ble hun liggende på ryggen og tiltalte gjennomførte på nytt vaginalt samleie. Fornærmede gråt hele tiden. Han forsøkte å kysse henne. Plutselig avsluttet han samleiet, igjen fordi det i følge ham ikke var godt. Han forlot rommet mens fornærmede ble liggende bundet igjen. Hun hørte at tiltalte romsterte i kjøkkenredskaper, og han kom tilbake med en kjøkkenkniv. Hun ble da redd for at han skulle partere henne. Tiltalte tok kniven mot ansiktet hennes, og kuttet av tapen. Han begynte så å gråte og sa at hun bare måtte stikke ham med kniven. Han påla deretter fornærmede å dusje, noe hun gjorde. Deretter sa tiltalte at hun ikke måtte anmelde ham til politiet, og at han skulle ta livet av både henne og dem som fikk vite om dette dersom hun sa noe. Fornærmede var livredd, og lovet at hun ikke skulle si noe.
Fornærmedes venninne sluttet egentlig på arbeid klokken 2130, men fornærmede sa at hun ventet henne hjem 1800-tiden for å få tiltalte til å gå. Han forlot derfor leiligheten.
Etter at tiltalte hadde forlatt leiligheten ringte fornærmede til sin søster og foreldre. Siden foreldrene bodde på en øy, kunne de ikke hente henne før påfølgende dag.
Da fornærmedes venninne kom hjem, fikk hun høre hva som hadde skjedd. Fornærmede orket ikke å gå inn på soverommet, og fikk derfor ligge sammen med venninnen på hennes rom bak låst dør om natten. Gjennom hele natten var begge livredde for at tiltalte skulle komme tilbake. Dagen etter forlot de leiligheten.
Fornærmedes venninne ble så skremt av det fornærmede fortalte, herunder drapstruslene mot de som eventuelt fikk kunnskap om det som hadde skjedd, at hun overnattet hos et søskenbarn, flyttet ut av leiligheten på dagen og sa opp arbeidsforholdet sitt for å forlate Bergen.
Fornærmede ble hentet hjem til foreldrene. Hun bestemte seg for å ta abort for at alle bånd til tiltalte skulle være kuttet. Etter abortinngrepet oppsøkte hun politiet i Stavanger for å få råd. Hun fikk beskjed om at hun skulle bli kontaktet av politiet, noe hun imidlertid ikke ble.
Tiltalte forsøkte å få kontakt med fornærmede, men hun besvarte ikke henvendelsene. Han sendte en lang rekke sms og forsøkte også å ringe henne på nettene, opptil 20 ganger pr natt. Etter en stund truet han med å oppsøke henne dersom hun ikke responderte. Hun svarte da at hennes foreldre og politiet var informert, noe som medførte at tiltalte sluttet å ta kontakt.
Etter voldtekten endret fornærmede seg fra å være en glad og åpen jente til å bli stille og innesluttet. Etter anbefaling fra sin mor oppsøkte hun Dixie ressurssenter der hun gikk til samtaler. I mars 2011 oppsøkte hun politiet på nytt, og anmeldte forholdene. Hun utviklet posttraumatiske stressymptomer blant annet i form av angst og mareritt. Selv om fornærmede i dag har fått seg samboer, blitt mor og det går noe bedre, er hun fremdeles preget av overgrepene tiltalte utsatte henne for. Hun måtte avslutte amming før tiden for på ny å bruke antidepressiva.
Ved straffutmålingen tar lagmannsretten utgangpunkt i Høyesteretts dom inntatt i Rt-2012-1084 der det er uttalt at en straff av fengsel i fire år er utgangspunktet dersom det ikke foreligger spesielle skjerpende eller formildende omstendigheter. I den konkrete saken satte Høyesterett straffen til fengsel i fire år og seks måneder under henvisning til at voldtekten strakk seg over lengre tid (2 timer og 45 minutter), det var tale om ulike former for seksuell omgang og samleier og den utøvede voldsbruk.
Lagmannsretten finner at nærværende sak er vesentlig mer alvorlig. Det vises til at voldtekten skjedde overfor en gravid kvinne etter at tiltalte ved to tidligere anledninger hadde opptrådt meget skremmende i forhold til fornærmede. Hun var derfor i utgangspunktet utrygg overfor ham. Videre at det er tale om tre tilfeller av suging av penis, avbrutt av at fornærmede tre ganger kastet opp. Deretter ble det med tvang gjennomført samleie hvoretter fornærmede ble bundet på hender og føtter samtidig som fornærmede fikk surret tape rundt hennes hode og munn hvoretter tiltalte igjen gjennomførte samleie med henne. Fornærmede hadde stor angst i forbindelse med overgrepet som skjedde over flere timer. Fornærmede var i tiltaltes vold i femseks timer, og opplevde det hele som et skrekkvelde. På grunn av voldtekten tok fornærmede abort. Etter lagmannsrettens oppfatning kvalifiserer voldtekten alene til fengsel i fem og et halvt år.
I tillegg kommer frihetsberøvelsen, truslene og volden som fant sted den 25. september. Også her er det tale om meget skremmende handlinger som skjedde over flere timer. Flere ganger fryktet fornærmede at hun skulle dø, og fornærmede ble rent faktisk utsatt for betydelig fare ved at tiltalte i en opprørt og beruset tilstand «råkjørte» på svingete og smale veier. Det må tas utgangpunkt i handlingenes samlete grovhet, og fornærmedes opplevelse av angst, hjelpeløshet og manglende kontroll. Det er vanskelig å finne sammenlignbar rettspraksis, men selv om forholdene er ulike og med ulike interesser som skal vernes, har lagmannsretten sett noe hen til Høyesteretts dommer inntatt i Rt-2009-435 og Rt-2011-407. På grunn av frihetsberøvelsens varighet, tiltaltes opptreden og fornærmedes dødsangst kvalifiserer disse handlingene isolert sett til minst ett års fengsel.
Videre kommer overtredelsen av straffeloven § 390a, der tiltalte truet med å skyte seg selv. Siden tiltalte er tidligere ustraffet, kvalifiserer dette forhold isolert sett til en betinget fengselsstraff.
Forsvareren har anført at saken har hatt slik «liggetid» at dette innebærer en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1. Fornærmede tok første gang kontakt med politiet i november 2010. Hun var da preget av hendelsene og aborten, og politiet forsto ikke da alvoret i det hun hadde vært utsatt for. Anmeldelse ble deretter inngitt i mars 2011. Det er vanskelig å ha noen sikker formening om hvordan fornærmede formidlet det hun hadde vært utsatt for overfor politiet. I lagmannsretten har hun opplyst at hun gikk til politiet for å få råd. I overgrepssaker er det velkjent at det tar noe – og noen ganger lang – tid før en fornærmet makter å forklare seg til politiet. At den tiltalte skal profitere på dette gir liten mening når det kun er tale om en forsinkelse på fire måneder.
Etter anmeldelsen i mars 2011 ble det startet etterforskning. Denne pågikk frem til politiet sendte saken med innstilling til statsadvokaten 16. mai 2012. Tiltalebeslutning ble tatt ut den 29. s.m., og tingrettens dom ble avsagt 2. november 2012. Etter at domfelte anket tingrettens dom har det så tatt nesten ti måneder før lagmannsretten avsier dom. Det har gått noe tid fra anmeldelse til saken ble oversendt statsadvokaten med innstilling, og tilsvarende noe tid fra tingrettens til lagmannsrettens dom. Tidsbruk til etterforskning og tid til ankeforhandling må påregnes i en rettsstat der flere og flere velger å benytte de ankemuligheter som foreligger. Det har aldri vært tale om at saken har blitt liggende uvirksom på noe sted over lang tid. Lagmannsretten kan derfor ikke se at tidsbruken innebærer en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1. Selv om det ikke foreligger konvensjonsbrudd, er det likevel samlet sett tale om en noe for lang tidsbruk, og denne tillegges vekt i formildende retning ved fastsettelsen av fengselsstraffens lengde.
På grunn av tidsbruken og under henvisning til at straffeloven § 62 første ledd skal gis anvendelse, finner lagmannsretten at straffen samlet sett skal settes til fengsel i seks år. Det finnes ikke grunn til å gjøre noe av straffen betinget.
Bistandsadvokat Maren Eide, har nedlagt påstand om at tiltalte skal betale oppreisningserstatning til fornærmede med kroner 175 000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer. Erstatningskravet avgjøres av de juridiske dommere alene.
I medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b kan det tilkjennes en engangssum lagmannsretten finner rimelig, dersom tiltalte forsettlig eller grovt uaktsomt har tilføyd den fornærmede en krenkelse som nevnt i lovens § 3-3. Dette fastsettes ut fra handlingenes grovhet, tiltaltes skyld, krenkelsens art og skadevirkningene for fornærmede. Lagmannsretten finner at erstatning skal tilkjennes.
Lagmannsretten viser til de skjerpende omstendigheter som foreligger, og de betydelige konsekvenser overgrepet medførte for fornærmede, både i form av at hun tok abort og de psykiske belastninger hun er påført.
Som det fremgår av Høyesteretts dom inntatt i Rt-2011-743 er den veiledende norm ved overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. andre ledd bokstav a 150 000 kroner. De skjerpende omstendigheter og belastningene for fornærmede gjør det rimelig å tilkjenne en erstatning ut over veiledende norm, og i samsvar med den påstand som er nedlagt, nemlig 175 000 kroner.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født 0.0.1987, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a, straffeloven § 223 første ledd, straffeloven § 227 første straffalternativ, straffeloven § 228 første ledd jf. § 232 og straffeloven § 390a, alt sammenholdt med straffeloven § 62, til en straff av fengsel i 6 – seks – år
2. Innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse betaler A erstatning til B med kroner 175.000 – etthundreogsyttifemtusen – med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Kontakt oss dersom du trenger en bistandsadvokat i Oslo og omegn.
