Fornærmede ble, etter en tur på byen, utsatt for voldtekt i tiltaltes leilighet. Fornærmede husker ikke hvordan hun har kommet seg til leiligheten, grunnet stor alkoholpåvirkning. Tiltalte ble dømt til 2 år og 6 måneder i fengsel, samt til å betale 150 000 kroner i oppreisning.

 

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 29. mars 2012 satt A, født 0.0.1971, under tiltale for overtredelse av:

I Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a
for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie
Grunnlag:
Fredag 18. juli 2008 kl. 01.00 i —gata 0 i Oslo, slo han B i kjeven og tok kvelertak på henne, slik at hun ikke turde mostå hans krav om seksuell omgang. Deretter gjennomførte han vaginalt samleie med henne.

II Straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf annet ledd bokstav a
for å ha skaffet seg seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen, og den seksuelle omgangen var samleie
Grunnlag:
Torsdag 28. januar 2010 kl. 04.30 i —gata 0 i Oslo la han seg i sin seng, der C lå beruset og sov. Mens C sov, gjennomførte han analt og vaginalt samleie med henne.
Oslo tingrett avsa 15. juni 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1971, dømmes for overtredelse av strl § 192 første ledd bokstav a), jfr annet ledd bokstav a) til en straff av fengsel i 3 – tre – år. I medhold av strl § 52 følgende utstår 1 – ett – år av straffen i en prøvetid på 2 – to – år.
2. Han pålegges innen 2 – to – uker å betale kr 150 000,- – etthundreogfemtitusen0/00 – til B, —veien 00, 0000 Oslo.
3. A frifinnes for forholdet i tiltalens post II.
4. Han frifinnes for krav om erstatning og oppreisning til C.
Oslo statsadvokatembeter og A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken fra påtalemyndigheten gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post II. Anken fra A gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I og det sivile rettskravet.
De fornærmede har begge begjært ny behandling av det sivile kravet.
Ankeforhandling er holdt 27. -30. november 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. De fornærmede, A og fem vitner har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt to hovedspørsmål. Spørsmålene lød:

Spørsmål 1 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Er tiltalte A skyldig i ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang, og den seksuelle omgang var samleie?
Grunnlag:
Fredag 18. juli 2008 cirka kl. 01.00 i —gata 0 i Oslo, slo han B i kjeven og/eller tok kvelertak på henne, for deretter å gjennomføre samleie med henne.

Spørsmål 2 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Er tiltalte A skyldig i å ha skaffet seg seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen, og den seksuelle omgangen var samleie?
Grunnlag:
Torsdag 28. januar 2010 cirka kl. 04.30 i —gata 0 i Oslo la han seg i sin seng, der C lå beruset og sov. Mens C sov, gjennomførte han samleie med henne.
Spørsmål 1 ble besvart med ja, mens spørsmål 2 ble besvart med nei. Lagmannsretten besluttet at lagrettens kjennelse skulle legges til grunn for dommen.
Etter aktors begjæring ble lagretten etter dette stilt ett subsidiært hovedspørsmål vedrørende hovedspørsmål 2. Spørsmålet lød:
Subsidiært hovedspørsmål vedrørende hovedspørsmål 2
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Er tiltalte A skyldig i ved grov uaktsomhet å ha skaffet seg seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen, og den seksuelle omgangen var samleie?
Grunnlag:
Torsdag 28. januar 2010 cirka kl. 04.30 i —gata 0 i Oslo la han seg i sin seng, der C lå beruset og sov. Mens C sov, gjennomførte han samleie med henne.
Spørsmålet ble besvart med ja.
Etter at lagmannsretten hadde trukket seg tilbake for å vurdere lagrettens kjennelse, ble det truffet slik beslutning:
Lagrettens kjennelse vedrørende det subsidiære hovedspørsmålet vedrørende hovedspørsmål 2 settes til side i medhold av straffeprosessloven § 376 c, idet lagmannsrettens flertall, lagdommer Kristel Heyerdahl og ekstraordinær lagdommer Egil Folke Moe, finner at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld. Saken skal behandles på ny for andre dommere i meddomsrett.
Etter dette skal tiltalte i samsvar med lagrettens kjennelse domfelles for en overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a, jf. straffeprosessloven § 40.
Aktor nedla slik påstand:
A, født 0.0.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a til fengsel til 3 – tre år.
Bistandsadvokaten nedla slik påstand:
A, født 0.0.71, dømmes til å betale oppreisingserstatning til fornærmede B nærmere fastsatt etter rettens skjønn innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse.
Forsvarer nedla slik påstand:
A anses på mildeste måte.

 
Lagmannsretten bemerker:
 
Saksforholdet:

Lagmannsretten legger følgende faktum til grunn for straffutmålingen: 17. juli 2008 var B på middag hos moren sin før de to gikk ut på byen. De dro til utestedet Tre Brødre på Egertorget. I løpet av kvelden drakk B store mengder vin, etter sin egen forklaring sju til åtte glass hjemme hos moren, og deretter ett glass på Tre Brødre. Lagmannsretten legger til grunn at B sannsynligvis har undervurdert sitt alkoholinntak. Blodprøven som ble tatt klokken 06.55 den 18. juli viste at hun hadde en promille på 1,85. Om det legges til grunn en forbrenningshastighet på 0,10 promille i timen, gir dette en påvirkningsgrad på cirka 2,45 promille cirka klokken 01.00 da hun befant seg i siktedes leilighet på X.
B har forklart at hun har svarte hull i hukommelsen. Hun husker ikke alt som skjedde på Tre Brødre, hvordan hun møtte tiltalte, eller hvordan hun kom seg til hans leilighet. Hun har forklart at hun møtte fire menn på utestedet, og at de spanderte et glass vin på henne. Etter dette er mye av hva som skjedde borte for henne. Til politiet forklarte hun seg innledningsvis om at hun tok tbane til Østerås og deretter drosje. Senere har hun forklart at hun husker glimt fra en drosje, men ingen tbane. Tiltalte på sin side har forklart at han møtte B på Storo tbanestasjon hvor han ankom etter å ha tatt siste bane hjem etter å ha vært på byen. Der tok hun initiativ overfor ham ved å smyge hånden sin inn i hans for deretter å bli med ham hjem til leiligheten hans hvor de etter hans forklaring hadde frivillig vaginalt samleie. Etter dette gikk hun, men glemte igjen trusen sin, som han kastet. I følge A fremsto ikke B som påfallende beruset, men glad og fornøyd.
Lagmannsretten utelukker at A har forklart seg riktig om hvordan B ble med ham hjem. Det er helt usannsynlig at B kan ha fremstått som upåfallende, så påvirket som hun var. Retten er ikke i tvil om at A har møtt B ute et sted, enten dette var i sentrum, på en tbane eller et annet sted, og utnyttet det at hun var så beruset at hun ikke kunne ta vare på seg selv, til å ta henne med seg hjem i den hensikt å ha seksuell omgang med henne. I alle fall siste del av turen har foregått i en drosje.
Lagmannsretten legger til grunn Bs forklaring om det videre hendelsesforløpet og finner det bevist utover enhver rimelig tvil at B kom til seg selv i As leilighet, og at han satt ved siden av henne i sofaen. Hun så en biffkniv på bordet. B følte situasjonen truende. Hun grep etter kniven og rettet den mot A for å forsvare seg. A fikk raskt kontroll over kniven. Lagmannsretten ser her ikke bort fra at det slaget som B fikk mot kjeven, var en del av As bevegelse da han grep etter kniven og vred den ut av hånden hennes, slik at slaget primært må bedømmes som en avvergehandling. Lagmannsretten finner det imidlertid bevist utover enhver rimelig tvil at A etter at han hadde fått kontroll over kniven, la B ned og tok et kvelertak rundt halsen hennes. Det var ikke et livstruende kvelertak, men et løsere halsgrep. Grepet satte likevel merker på Bs hals og noe over kravebenet. Det er ingen tvil om at B oppfattet halsgrepet som voldsomt skremmende og livstruende. Hun har forklart at hun på et tidspunkt forsonet seg med at hun ville dø. A fortsatte deretter voldsutøvelsen ved å trekke B bort til sengen, som sto i en sovealkove i stuen. Der slikket han henne i skrittet, og gjennomførte et vaginalt samleie med henne uten kondom. Han trakk seg ut og fikk sædavgang på brystet hennes, hvor det under den senere sporundersøkelsen ble funnet spor av sæd på kjolen hennes og sikret DNA. Under hendelsesforløpet ba B mange ganger om å få gå, men A nektet henne dette, og hun oppfattet at han ikke ville la henne forlate leiligheten før han hadde oppnådd seksuell omgang med henne. På et tidspunkt ga hun opp og lot ham gjennomføre samleiet i håp om at hun fikk gå etter dette. Hun sa noe slikt som «Gjør hva du vil, bare jeg får gå etterpå» og «Får jeg gå nå?». Lagmannsretten er ikke i tvil om at B fryktet for sitt liv, og ble tvunget til samleie med A som følge av vold fra hans side. Retten finner det videre bevist utover enhver rimelig tvil at A visste at han utøvde vold mot B, og at han ved dette tvang henne til samleie.
Etter at samleiet var gjennomført kom B seg ut av leiligheten så fort hun kunne, og glemte igjen trusen sin. Hun ringte kjæresten sin og tok en drosje hjem til — vei ved Y hvor hun møtte ham. De ringte politiet, som ankom stedet, og B ble kjørt til voldtektsmottaket på legevakten, hvor hun ble undersøkt og avhørt av politiet.
I bevisvurderingen har lagmannsretten lagt til grunn at B har forklart seg riktig om alle de vesentlige sidene av hendelsesforløpet. Kjernen i hennes forklaring har vært den samme i alle de forklaringer som hun har gitt i saken. Lagmannsretten legger ingen vekt på at det er visse nyanser i de forklaringene B har gitt, eller at hun ikke ga alle detaljopplysninger om overgrepet til de politifolkene som hentet henne hjemme tidlig om morgenen den 18. juli 2008 og i den første forklaringen på voldtektsmottaket. Det er ikke nærliggende å gi en fullstendig forklaring utenfor avhør til de første politifolkene man møter i en slik situasjon, og lagmannsretten viser for øvrig til at B på det tidspunktet fremdeles var sterkt beruset, og at hun var i sjokk.
Bs forklaring underbygges av den medisinske undersøkelsen som ble gjennomført på voldtektsmottaket om morgenen den 18. juni 2012, funnet av sæd på kjolen hennes, DNA-resultatet og analyseresultatet som viste at hun hadde en svært høy promille. Hennes forklaring underbygges også av hennes daværende kjærestes forklaring om hennes tilstand og reaksjoner da han møtte henne etter hendelsen, samt det forholdet at hun umiddelbart anmeldte forholdet og oppsøkte voldtektsmottaket. As forklaring fremstår på den andre siden som helt usannsynlig både når det gjelder hvordan hun ble med ham hjem, jf. ovenfor, og hvordan de skulle ha gått over til kyssing og frivillig sex etter at han hadde fravristet henne kniven.
 
Straffutmålingen:

Voldtekten ble begått i juli 2008, og minstestraffen for voldtekt til samleie var den gangen fengsel i to år.
Lagmannsretten legger til grunn at straffenivået for voldtekt begått på dette tidspunktet i utgangspunktet ville ligge i underkant av tre års fengsel, jf. Rt-2008-890 og LB-2010-1655508.
Etter lagmannsrettens vurdering dreier denne saken seg om en alvorlig og hensynsløs voldtekt. A har bevisst utnyttet det at B var sterkt påvirket og ute av stand til å ta vare på seg selv til å ta henne med seg hjem for å ha seksuell omgang med henne. Aldersforskjellen er skjerpende. B var snaut 21 år da overgrepet fant sted, mens A var 37 år. Da B kom til seg selv i hans leilighet, var hun tydelig redd og grep til en kniv for å forsvare seg. Lagmannsretten legger til grunn at det senest på dette tidspunktet ble klart for A at han ikke ville oppnå seksuell omgang med henne på frivillig grunnlag, og han burde tatt kniven fra henne og hjulpet henne ut. I stedet valgte han å benytte vold for å oppnå det han ville. Halsgrepet var objektivt sett ikke livstruende, men et kvelertak må uansett bedømmes som alvorlig voldsutøvelse i en situasjon som denne fordi det må ha fremstått som særlig skremmende for fornærmede. Lagmannsretten legger til grunn at det har vært klart for A at B var livredd, også fordi hun gjentatte ganger ba om at hun måtte få gå, og til slutt sa at han kunne gjøre hva han ville, bare hun fikk lov til å gå etterpå.
Det er videre et moment i skjerpende retning at A ikke brukte kondom og ved det utsatte B for smittefare. I denne saken forsterkes det klanderverdige ved dette av As forklaring om at han på denne tiden gikk veldig mye på byen og tok med seg flere nye kvinner hjem hver uke.
Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig med tingretten i at straffen i utgangspunktet bør være omkring tre års ubetinget fengsel.
Etter lagmannsrettens syn foreligger det ingen egentlig formildende omstendigheter. Forsvareren har vist til at siktede har endret livsførsel, og nå lever i et samboerskap og har en sønn på sju måneder. En lang fengselsstraff vil også ramme dem. Lagmannsretten bemerker at ved en så alvorlig forbrytelse som voldtekt vil individuelle omstendigheter hos siktede bare unntaksvis kunne få betydning for straffen. I denne saken finner lagmannsretten det klart at det ikke foreligger særlige omstendigheter knyttet til siktedes livssituasjon som tilsier at deler av straffen gjøres betinget eller at fengselstidens lengde reduseres.
Forsvareren har også anført at prinsippet i straffeloven § 59 andre ledd må få anvendelse fordi A erkjente store deler av de faktiske forholdene da han ble avhørt første gang. Lagmannsretten bemerker at det forelå DNA-bevis den gangen, og at A hele tiden har nektet for at han tvang seg til samleie ved bruk av vold. Det foreligger intet grunnlag for strafferabatt på grunn av tilståelse.
Saksbehandlingen hos politiet har imidlertid tatt lang tid, og dette må få betydning for straffutmålingen.
Det straffbare forholdet ble begått i juli 2008, men A ble først mistenkt i 2010 etter at forholdet vedrørende C var anmeldt, og man fikk bekreftet treff i DNA-registeret i juni 2010. Den perioden før man fant frem til A er ingen forsinkelse, og kan i utgangspunktet ikke godskrives ham ved straffutmålingen. Det vil ofte være umulig å finne frem til en ukjent gjerningsmann i voldtektssaker. Den lange tiden som er gått fra overgrepet fant sted er likevel et moment i helhetsvurderingen.
Derimot finner lagmannsretten at politiets saksbehandling fra man fikk DNA-treff i juni 2010 og frem til tiltale ble tatt ut i mars 2012 har vært vesentlig for lang, også når man tar hensyn til at det dreide seg om etterforskning av to saker. Dette skyldes dels ren liggetid, dels sendrektighet med hensyn til etterforskningen. Det dreier seg om en bevismessig oversiktlig sak. Når det straffbare forholdet lå tilbake i 2008, hadde politiet også særlig grunn til å påskynde etterforskningen. Etter at DNA-treffet forelå i juni 2010, var A først inne til avhør i oktober 2010 uten at det foreligger opplysninger om at den tiden som gikk skyldtes ham. I november 2010 leste han gjennom avhøret og hadde enkelte rettelser. Politiet innkalte ham igjen for å gå gjennom rettelsene, men A møtte ikke, og aktor har anført at han selv må bære ansvar for denne forsinkelsen. Det erkjennes fra påtalemyndighetens side at tiden fra våren 2011 til november 2011 da saken ble oversendt til statsadvokaten for avgjørelse av påtalespørsmålet er ren liggetid, altså en periode på rundt åtte måneder. Statsadvokaten sendte i januar 2012 saken tilbake til politiet med anmodning om at man foretok enkelte undersøkelser med hensyn til analyseresultatet vedrørende Bs alkoholpåvirkning. I februar 2012 ble saken igjen sendt statsadvokaten, som tok ut tiltale 29. mars 2012. Etter dette har behandlingen i rettsapparatet gått relativt raskt med pådømmelse i tingretten i juni 2012 og i lagmannsretten i november 2012.
Etter lagmannsrettens syn må man i tillegg til den rene liggetiden før saken ble oversendt statsadvokaten i november 2011, ta med i betraktning at saksbehandlingen tok lang tid uten at dette kunne begrunnes i etterforskningen. Det har gjennomgående vært få etterforskningskritt og liten fremdrift i saken. Når statsadvokaten sendte saken tilbake i januar 2012, skyldtes det ikke nye opplysninger i saken, men at man etterlyste undersøkelser som politiet kunne foretatt tidligere. Uansett kan ikke tiltalte bebreides for den lange saksbehandlingstiden med unntak for en del av tiden mellom november 2010 og mars 2011. Etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn at saksbehandlingstiden er forsinket med til sammen i overkant av ett år uten at siktede kan bebreides for dette.
Dette er en forsinkelse som må føre til en merkbar reduksjon i straffen, jf. EMK artikkel 6.
Tingretten har gjort ett år av fengselsstraffen betinget, men synes i tillegg til den lange saksbehandlingstiden også å ha lagt vekt på siktedes nåværende familiesituasjon.
Utgangspunktet for en så alvorlig forbrytelse som voldtekt vil være en fullt ut ubetinget reaksjon. Lang saksbehandlingstid kan begrunne at en del av straffen gjøres betinget. I denne saken foreligger det imidlertid ingen rehabiliteringshensyn eller andre individuelle omstendigheter som tilsier en deldom. Etter lagmannsrettens syn bør derfor straffereduksjonen i denne saken gis som en reduksjon i fengselsstraffens lengde. Etter en samlet vurdering, hvor det også er sett hen til at det straffbare forholdet nå er fire år og fire måneder gammelt, settes straffen til fengsel i to år og seks måneder.
 
Oppreisningserstatning

B har fremsatt krav om oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3.
Lagmannsretten finner det klart at vilkårene for å idømme oppreisningserstatning foreligger. Når det gjelder nivået for oppreisningserstatningen viser lagmannsretten til Rt-2011-743 hvor den veiledende normen for oppreisningserstatning ved voldtekt ble satt til 150 000 kroner.
Forsvareren har anført at siden voldtekten ble begått i 2008, må den tidligere veiledende normen på 100 000 kroner legges til grunn. Lagmannsretten er ikke enig i dette, og bemerker at når den normerte erstatningen oppjusteres i rettspraksis, vil dette – med nødvendighet – innebære at forhold som er begått før oppjusteringen finner sted, gir grunnlag for en større erstatning enn det som fulgte av normen på det tidspunktet da handlingen ble begått. Det kan for så vidt vises til at i Rt-2011-743 fant voldtekten sted 18. november 2009. Etter Rt-2011-743 har den oppjusterte normen blitt lagt til grunn ved pådømmelsen uavhengig av når voldtekten er begått, se for eksempel LB-2011-6258 hvor voldtekten ble begått den 23. mai 2009.
Bistandsadvokaten har anført at oppreisningserstatningen bør settes høyere enn normen på grunn av skjerpende omstendigheter i saken og de store etterreaksjonene som fornærmede har fått. Det er blant vist til angst og frykt, depresjon og søvnproblemer. Fornærmede har også forklart seg om et selvmordsforsøk.
Som det fremgår ovenfor, har lagmannsretten vurdert voldtekten som et alvorlig overgrep. Lagmannsretten legger også til grunn at B har slitt med psykiske etterreaksjoner slik hun har forklart seg om, men kan ikke se at disse er av uvanlig eller ekstraordinær art. Når det gjelder selvmordsforsøket er det gitt sparsomt med opplysninger, og det er ikke fremlagt noen medisinsk dokumentasjon for hennes helsetilstand eller behandling etter overgrepet. Det foreligger også visse opplysninger om psykiske vanskeligheter før overgrepet.
Et viktig formål med den veiledende normen er at den skal gi grunnlag for en standardisert erstatning i de fleste tilfeller av voldtekt selv om noen tilfeller kan være alvorligere enn andre. Den veiledende normen skal derfor bare fravikes når det foreligger særlige grunner, jf. Rt-2011-743 avsnitt 22, jf. Rt-2003-1580 avsnitt 39. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det ikke foreligger slike særlige grunner i denne saken, og setter oppreisningserstatningen til 150 000 kroner.
Oppreisningskravet er avgjort av de tre fagdommerne alene.
Sakskostnader idømmes ikke, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1971, dømmes for én overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a til fengsel i 2 – to – år og 6 – seks -måneder.
2. A betaler til B 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.

Les mer om voldsoffererstatning og finn søknad om voldsoffererstatning her.