Sist oppdatert 2. oktober 2021 av Advokat Eirik Teigstad
Enn mann ble dømt til 4 år og 3 måneder for voldtekt av en kvinne. Han ble også dømt til å betale kvinnen kroner 150 000 som erstatning for voldtektskrenkelsen.
Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 16. april 2012 satt A, født 0.0.1980, under tiltale for overtredelse av:
«Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a
for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie
Grunnlag:
Søndag 14. august 2011 ca kl. 03.00 ledet han B til et smug ved Wergelandsveien 21 i Oslo hvor det ikke befant seg andre personer. Her opptrådte han seksuelt pågående og truende mot B ved at han dro ned trusen hennes gjentatte ganger, selv om hun ga klart uttrykk for at hun ikke ville ha sex med ham. Hun dro opp trusen hver gang han dro den ned og uttalte blant annet at det er ‘uaktuelt’ eller lignende. Til tross for dette dro han ned sin egen bukse, tok tak i hennes hode og beordret henne til å suge sin penis. Av frykt for andre seksuelle overgrep gjorde hun som han sa. Mens det orale samleiet pågikk holdt han hodet hennes fast, lugget og dro henne i håret og gjennomførte samleiet på en så voldsom måte at hun brakk seg. Deretter førte han sin penis inn i hennes vagina og gjennomførte et vaginalt samleie med henne til tross for at hun gråt og ba ham om å stoppe. Til slutt førte han sin penis inn i hennes anus og gjennomførte et analt samleie med henne til tross for at hun gråt og sa nei.»
Oslo tingrett avsa 19. oktober 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1980, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a) jf annet ledd bokstav a), til fengsel i 4 – fire – år og 3 – tre – måneder.
2. A, født 0.0.1980, betaler 150 000 – etthundreogfemtitusen – kroner i oppreisningserstatning til B.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder straffeutmålingen, lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Anken gjelder også avgjørelse om erstatning. Den er henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder voldtekt § 192 1. og 2. ledd.
Ankeforhandling er holdt 25. til 27. juni 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Siktede møtte med sin forsvarer og ga forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt 1 – ett – hovedspørsmål. Spørsmålet lød:
Spørsmål 1 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Er tiltalte A skyldig i ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgangen var samleie?
Grunnlag:
Søndag 14. august 2011 ca kl. 0300 ved Wergelandsveien 21 i Oslo, fikk han B til å suge sin penis og/eller førte han sin penis inn i hennes vagina og/eller anus, ved å opptre truende og/eller voldelig mot henne
Spørsmålet ble besvart med ja. Lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd.
Aktor nedla slik påstand:
A, f. 0.0.1980, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a til fengsel i 4 -fire- år og 3 -tre- måneder.
Forsvarer nedla slik påstand:
Tiltalte anses på mildeste måte.
Bistandsadvokaten nedla slik påstand:
A, f. 0.0.80 dømmes til å betale kr 150.000,- i oppreisningserstatning til B.
Hva er menerstatning, og hvor mye kan man få i menerstatning etter overgrep?
Lagmannsretten bemerker:
Først redegjør lagmannsretten for det faktum den finner bevist ut over rimelig tvil og som den legger til grunn for straffutmålingen. Dernest begrunner lagmannsretten straffutmålingen. Avslutningsvis kommer lagmannsrettens – de tre fagdommernes – avgjørelse av kravet på oppreisning.
Deler av tingrettens bevisbedømmelse er dekkende også for lagmannsrettens bevisbedømmelse av det faktum som er av betydning for straffutmålingen. Følgende hitsettes fra tingrettens dom om hendelsesforløpet forut for de forhold som omtales i spørsmålet til lagretten:
På bakgrunn av det som kom frem under hovedforhandlingen legger tingretten til grunn som bevist at tiltalte og fornærmede begge var gjester i vitnet Cs 30-års fest lørdag 13 august 2011. Festen ble feiret i leid selskapslokale i området X/ Y. Gjestelisten omfattet jubilantens slekt fra bestemor til mindreårig niese, samt venner med samboere fra to atskilte vennegjenger. Både fornærmede og tiltaltes samboer var blant jubilantens tre-fire nærmeste venninner, men uten å kjenne hverandre fra før. Fornærmede hadde bakt kake til festen, og kjørte derfor i egen bil fra Z kommune til selskapslokalet. Hun hadde ordnet det slik at faren til hennes datter skulle kjøre bilen hennes hjem til seg i løpet av festen, samt hente henne og kjøre henne hjem når hun ringte. Han hadde samtidig samvær med datteren.
På 30-års festen ble det servert koldtbord, alkohol og kaker, vist lysbilder av jubilanten og holdt taler. Det var ingen kontakt mellom tiltalte og fornærmede i løpet av selve festen. Derimot kranglet tiltalte med sin samboer, som bebreidet ham både for høylytt oppførsel og beruselse på venninnens fest. Krangelen var såpass tilspisset, i tillegg til at relasjonen mellom samboerne antakelig også hadde vært belastet denne sommeren, at tiltalte samme kveld ringte til sin far for å spørre om han kunne flytte inn hos faren for en periode. Det var derfor antakelig ikke noe tilgjengelig alternativ for tiltalte å sove hjemme hos sin samboer natt til 14 august 2011. Verken jubilanten, fornærmede eller vitnet D oppdaget krangelen mellom tiltalte og hans samboer.
Omtrent kl 01 besluttet fornærmede og en bekjent ved navn E å bestille drosje for å dra til Oslo sentrum. Tiltalte og hans mangeårige venn vitnet D spurte om å få være med i drosjen, hvilket de fikk. Drosjen kjørte fra selskapslokalet kl 01.57, og brukte omtrent et kvarter til Hegdehaugsveien. E, som betalte drosjen, satt i forsetet, og fornærmede satt midt i baksetet med tiltalte og D på hver sin side. Drosjeturen var tiltaltes og fornærmedes første kontakt med hverandre.
—
Tiltalte forklarte i retten at han «flørtet» og «kysset litt» på fornærmede i drosjen, som han altså ikke hadde møtt tidligere; at hun reagerte «bra» på dette, og at det var «god stemning» i drosjen. Tingretten ser etter hovedforhandlingen bort fra muligheten for, at fornærmedes reaksjon på tilnærmelsene og stemningen i drosjen kan karakteriseres som henholdsvis «bra» og «god», objektivt sett. Vitnet D forklarte i retten at han verken husker noen kroppskontakt i drosjen eller at han ba tiltalte dempe seg.
Da drosjen kom til Hegdehaugsveien ved Trafalgar Pub ca kl 02.15, gikk tiltalte og D ut av drosjen, samtidig som E i forsetet hadde ombestemt seg og ville ta drosjen videre hjem. Fornærmede ble sittende igjen i drosjen i 1-2 minutter for å overveie hva hun da skulle gjøre. Deretter gikk hun ut av drosjen og sammen med tiltalte og D til køen utenfor Trafalgar Pub.
—
Dørvakten (på Trafalgar Pub – lagmannsrettens bemerkning) vitnet F nektet da først tiltalte adgang til puben, men da både tiltalte og den bebrillede gjest forklarte dørvakten at dette var vanlig omgangsform mellom dem og at de var gamle venner, slapp tiltalte likevel inn på puben. Dørvakten beskrev under hovedforhandlingen både tiltalte og D som synlig godt trent, synlig beruset (,men ikke overstadig), og godt i stand til å gjøre rede for seg. Vitnet D har forklart for retten at tiltalte og han har en omgangsform som kan ta mye plass og være både høylytt og fysisk utagerende, særlig kombinert med alkohol.
—
Inne på Trafalgar bestilte tiltalte to cognac til seg og fornærmede, som hun takket nei til. Han drakk da begge cognac’ene. Tiltalte har beskrevet at han «hang på» fornærmede og«småkysset» henne inne på Trafalgar. Fornærmede forklarte at tiltalte oppførte seg litt hyggeligere inne på Trafalgar. D forklarte at tiltalte og fornærmede «fant tonen», holdt rundt hverandre og småkyssset så vidt mye og så vidt intimt at han oppfattet seg som et overflødig «tredje hjul på vogna». D overlot derfor tiltalte og fornærmede til hverandre på Trafalgar, samtidig som han syntes det hele var litt merkelig på bakgrunn av tiltaltes samboer og barn.
Deretter besluttet tiltalte og D at de skulle oppsøke Ds kjæreste på Kunstnernes Hus i Wergelandsveien ikke langt unna, hvor hun var gjest på et lukket, stort arrangement (Oslo Fashion Week). Retten finner bevist at fornærmede, som ikke hadde vært på Kunstnernes hus før og heller ikke visste hvor huset var, trodde at de skulle møte Ds kjæreste inne på denne større festen, og ble med dem. Dørvakt F har forklart at hun fremsto som i godt humør og ikke utilpass da de forlot Trafalgar. D forlot dem utenfor Trafalgar fordi han hadde tatt med en flaske brennevin fra baren på 30-års festen, som han ikke fikk ta med seg inn på Trafalgar og derfor hadde gjemt et sted utenfor pub’en. D gikk således først for å hente flasken, og deretter direkte og alene til Kunstnernes Hus.
—
Tiltalte ledet i mellomtiden fornærmede nedover Hegdehaugsveien, rundt Litteraturhuset og inn i Wergelandsveien. Han har forklart for tingretten at han på dette tidspunkt tenkte at han ønsket å ha i alle fall oral sex med fornærmede, men uten at han nevnte dette for henne. Da de kom til Wergelandsveien 21, som er siste bygning før Kunstnernes Hus, ledet/styrte han henne inn innkjørselen på vestsiden av bygget og inn mot bakgården, fordi det var mer uforstyrret der. Han begynte så å kysse og ta på henne, og fornærmede spurte om han ikke var sammen med en av 30-års jubilantens venninner, hvilket han uriktig benektet. Han ledet henne videre innover i bakgården. Fornærmede forstod da de kom helt inn i denne at dette umulig kunne være veien til Kunstnernes Hus; at han vil ha sex med henne, og at hun ikke ville det både fordi hun hadde menstruasjon og fordi de befant seg i en mørk, grusbelagt bakgård umiddelbart foran totalt syv søppelkasser. Hun sa til ham at hun ikke vil ha sex med ham.
—
Som tingretten finner lagmannsretten at siktede på dette stadium likevel fortsatte å kysse og ta på henne, samtidig som han trakk sommerkjolen hennes opp og trusen hennes ned – hun hadde ikke på seg strømpebukse. Fornærmede trakk trusen sin opp igjen, hvorpå tiltalte trakk trusen hennes ned igjen – flere ganger. Tiltalte sa da at hun i alle fall måtte suge hans penis. Av frykt for å bli slått hvis hun nektet satte fornærmede seg da ned på huk og sugde ham.
Lagmannsretten finner det bevist ut over rimelig tvil at siktede handlet med forsett. Han forsto at oralsex ble utført av fornærmede på grunn av den frykt han hadde skapt hos henne for hva han ville gjøre med henne dersom hun motsatte seg handlingen. Han forsto således at dette skjedde mot fornærmedes vilje. Handlingen førte til at fornærmede fikk brekninger.
Lagmannsretten kommer straks tilbake til det videre hendelsesforløp som legges til grunn, men presiserer at den i likhet med tingretten finner bevist at siktede utførte vaginalt samleie med fornærmede rett etter at hun hadde sugd hans penis. Lagmannsretten finner likevel ikke bevist ut over rimelig tvil at siktede hadde forsett ved gjennomføringen av det vaginale samleiet, idet det ikke kan utelukkes at han trodde han bare var borti fornærmedes vagina med sin penis under innledningen til det anale samleiet. Straffutmåling i saken bygger derfor ikke på straffeskyld for det vaginale samleiet.
For så vidt gjelder det anale samleiet viser lagmannsretten også til tingrettens domsgrunner, der det heter:
Etter en stund sa tiltalte at han også vil ha analt samleie med henne. Fornærmede sa at det ikke gikk, og at det var uaktuelt. Han fortsatte å forsøke å få presset penis inn i endetarmen hennes mens hun gråt stadig mer høylytt og gjentok at det ikke var mulig. Han fastholdt at det var mulig. Han lyktes til slutt i å presse sin erigerte penis inn også i anus, og gjennomførte deretter også analt samleie. I løpet av det anale samleie økte fornærmedes gråt til uling fordi smertene økte, og hun ba ham om å slutte, uten respons.
Lagmannsretten er ikke i rimelig tvil om at også det anale samleie ble utført forsettlig av siktede. Det må ha fremstått som klart og sikkert for ham at fornærmede ikke var frivillig med på dette. Det var på samme måte klart for ham at samleiet var fremtvunget ved hans truende atferd, som skapte frykt hos fornærmede for hva siktede ville gjøre med henne dersom hun ikke medvirket til samleiet.
Fra tingrettens domsgrunner om det videre hendelsesforløp hitsettes:
Plutselig stanset tiltalte samleiebevegelsene og spurte om fornærmede gråt. Da hun bekreftet dette trakk han seg ut av henne. Fornærmede har forklart at tiltalte på dette tidspunkt fremsto som genuint overrasket over hennes gråt og smerter. De gikk i retning Wergelandsveien. Han tilbød først at de kunne ta drosje sammen hjem til henne, hvilket hun avslo. Han tilbød da å gi henne penger til drosje, hvilket hun også avslo. Endelig ønsket han at hun skulle suge ham en gang til fordi han ennå ikke hadde hatt sædavgang, hvilket hun også avslo.
Da de kom til fortauet på Wergelandsveien, svingte hun til venstre og gikk til hun møtte vitnet G, som satt på steinkanten foran Kunstnernes Hus sammen med kjæresten sin. Tiltalte snudde og gikk oppover Wergelandsveien.
Det skal etter dette utmåles straff for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a), jf annet ledd bokstav a) ved utførelse av to samleier – ett oralt og ett analt.
Med henvisning til minstestraffen i straffeloven § 192 annet ledd og de dommer påtalemyndigheten har fremlagt, Rt-2013-193 og Rt-2012-1084, legger lagmannsretten til grunn et utgangspunkt for straffutmåling i saken på fire år fengsel. Det er tale om to voldtekter ved samme anledning, ett ved suging av penis og ett analt samleie, jf. straffeloven § 206 første og annet punktum. For så vidt gjelder selve de straffbare forhold, viser lagmannsretten til redegjørelsen ovenfor.
Det er på det rene at fornærmede hadde en til dels svært vanskelig tid etter overgrepet og utover høsten 2011. Lagmannsretten viser til tingrettens dom nederst på side 8 og til de opplysninger som fremgår av det skriftlige materialet fra legevaktens voldtektsmottak og som ble dokumentert under ankeforhandlingen. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at fornærmede så langt det har vært mulig, har tatt tak i sin egen tilværelse etter hendelsen og stått på for å finne tilbake til et normalt liv. Et eksempel i så måte er at hun til tross for at hun ble sykmeldt i en uke av legevakten, møtte på jobb første virkedag etter hendelsen. Disse omstendigheter eller fravær av andre skader og ulemper enn det som er fremkommet i saken, utgjør likevel ikke formildende omstendigheter når straffen skal fastsettes.
Heller ikke for øvrig finner lagmannsretten formildende eller straffreduserende omstendigheter.
At det er utøvd lite eller ingen vold og kun ikkeverbale trusler (truende atferd) finner heller ikke lagmannsretten kan tillegges vekt i formildende retning. Også denne omstendighet tilhører kategorien «fravær av skjerpende omstendigheter» så lenge selv enhver maktanvendelse eller truende atferd for å overvinne en motstand utgjør en del av det straffbare.
Når det gjelder spørsmålet om tidsforløpet frem til lagmannsrettens avgjørelse, er lagmannsretten enig med forsvarer i at det ideelt sett kunne og burde ha gått kortere tid fra ferdig etterforsket sak frem til pådømmelse av saken. Samtidig er det klart at total tidsbruk ikke avviker fra det normale for saker som ikke er undergitt lovbundne frister. Det er også vanskelig å sette fingeren på noen spesielle periode der saken er blitt liggende for lenge ubehandlet. Etter dette er det lagmannsrettens oppfatning at tidsforløpet ikke kan føre til nevneverdig reduksjon i straffen.
Etter en samlet vurdering av omstendighetene, er lagmannsretten kommet til at straffen passende kan settes til fire år og tre måneder fengsel.
Lagmannsretten – de tre fagdommere går så over til å avgjøre oppreisningskravet på 150 000 kroner som er fremmet av fornærmede mot siktede. Etter lagrettens kjennelse, har forsvareren på vegne av siktede ikke reist innevendinger hverken mot kravets grunnlag i skadeserstatningsloven § 3-5 eller mot beløpets størrelse, som er i overensstemmelse med den norm som er etablert av Høyesterett.
Etter dette tilkjennes fornærmede 150 000 kroner i oppreisning.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født 0.0.1980, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a) jf. annet ledd bokstav a), til fengsel i 4 – fire – år og 3 – tre – måneder.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner i oppreisningserstatning til B.
Les mer om retten til bistandsadvokat etter seksuelle overgrep.
