Fornærmede valgte å anmelde på bakgrunn av voldsepisoder og trusler i familieforholdet. Det ble også utstedt besøksforbud mot tiltalte, som han brøt ved flere anledninger. Tiltalte ble frifunnet for vold mot samboer, men dømt til 1 år og 3 måneder fengsel på bakgrunn av sin truende atferd mot barna. Bistandsadvokaten hadde lagt ned påstand om erstatning, og lagmannsretten kom til at hver av barna skulle motta 60 000 kroner i oppreisning, mens tiltalte ble frifunnet for oppreisningskravet fra sin samboer.

 

Statsadvokatene i Nordland satte den 16. februar 2012 A, født 0.0.1977, under tiltale ved Brønnøy tingrett for overtredelse av:

I. Straffeloven § 219 første ledd annet straffalternativ
(for perioden til og med 31. desember 2005) for ved mishandling eller annen lignende adferd oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot ektefelle eller noen i sin husstand.

Straffeloven § 219 annet ledd, jf. første ledd
(for perioden fra og med 1. januar 2006) for grovt eller gjentatt å ha truet, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket eller mishandlet sin slektning i rett nedstigende linje eller noen i sin husstand. Mishandlingen er grov særlig for det legges vekt på at den har vart over lang tid.

Grunnlag:
I perioden fra ca. 2002 til våren 2009, på bopel i X og andre steder, har han jevnlig og ved gjentatte anledninger psykisk trakassert og krenket, herunder opptrådt truende og voldelig, overfor sin samboer B og barna C (f. 2001), D (f. 1995) og E (f. 1993).
Den psykiske trakassering og krenkelsene har bestått i at han har snakket nedsettende til og om B og barna og i denne forbindelse har han ofte vært sint og opptrådt aggressivt. Videre har han fremsatt trusler, bl.a. om å drepe B hvis hun fikk seg en annen mann. Den fysiske volden har bestått i slag, lugging, klyping, dytting, kvelertak, kastet ting mot dem og dra dem hardt i ørene.

II. Straffeloven § 342 første ledd bokstav c)
for å ha krenket forbud etter straffeprosesslovens §§ 222 a.

Grunnlag:
I perioden fra torsdag 23. desember 2010 til torsdag 6. januar 2011, i X, ringte han til, og/eller på annen måte kontaktet ved flere anledninger B. Dette til tross for at han ved politiets beslutning av 28.05.2010 var ilagt forbud mot å kontakte B.
Brønnøy tingrett avsa 11. april 2012 dom med slik slutning:
1. A, født 0.0.1977, dømmes for to overtredelser av straffeloven § 228 første ledd og en overtredelse av straffeloven § 342 første ledd bokstav c til fengsel i 75 – syttifem – dager, jf. straffeloven § 62 første ledd og § 63 annet ledd. Fullbyrdelsen av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år.
2. A, født 0.0.1977, frifinnes for oppreisningskravet.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.

Påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet når det gjelder tiltalens post I.
Hålogaland lagmannsrett besluttet 12. juni 2012 å henvise anken til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven § 325, jf. § 321 annet ledd. Tiltalebeslutningen er opprettholdt uendret for lagmannsretten.
Det ble opprinnelig tatt ut tiltalte mot A den 1. mars 2011 for overtredelse av straffeloven § 219 med en noe annen gjerningsbeskrivelse. Saken ble pådømt av Brønnøysund tingrett den 24. juni 2011, men dommen ble etter anke fra tiltalte opphevet ved Hålogaland lagmannsretts dom av 19. august 2011.
Ankeforhandling ble holdt i Mosjøen 29. oktober – 1. november 2012. Siktede møtte og ga forklaring. Det ble avhørt 16 vitner, hvorav 4 ble avhørt pr telefon, samt avspilt 2 dommeravhør. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Aktor har lagt ned slik påstand:
1. A, f. 0.0.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd annet straffalternatvi slik at den gjaldt før lovendringen 01. januar 2006 og straffeloven § 219 annet ledd jf første ledd for perioden etter lovendringen 01. januar 2006 samt for det forhold som er rettskraftig avgjort ved Brøønøy tingretts dom av 11.04.2012, til en straff av fengsel i to år hvorav ni måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf straffeloven §§ 52 flg.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Advokat Svein Skipnes fikk ordet til prosedyre. Han la ned slik påstand:
1. A, f. 0.0.77, dømmes innen 14 dager etter dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til B med et beløp fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 150.000,-.
2. A, f. 0.0.77, dømmes innen 14 dager etter dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til E med et beløp fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 100.000,-
3. A, f. 0.0.77, dømmes innen 14 dager etter dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til D med et beløp fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 100.000,-
Advokat Hilde Guldbakke fikk ordet til prosedyre. Hun la ned slik påstand:
A, f. 0.0.77, dømmes til å betale oppreisningserstatning til C begrenset oppad til kr 100.000,-.
Forsvarer ba om at tiltalte anses på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker:
Saken gjelder mishandling i familieforhold.
A er 35 år og bosatt i X. Han jobber som *** i Nordsjøen, og har en årlig inntekt på ca. 500.000 kroner, er enslig, uformuende og har forsørgelsesplikt for to barn.
Tiltalte og fornærmede, B, møtte hverandre i 2000 og ble etter kort tid samboere. B har to barn fra tidligere forhold, E, født 0.0.1993 og D, født 0.0.1995. Barna bodde sammen med sin mor og tiltalte, og var henholdsvis 7 og 5 år da samboerforholdet tok til. Begge barna er fornærmet i saken. I 2001 og 2003 ble fellesbarna C og F født. C er også fornærmet i saken. Samboerforholdet tok slutt i mai 2009.
Familien bodde først i Y, og flyttet til X i 2004 der partene opprinnelig kommer fra. Forholdet fungerte greit i begynnelsen, men utviklet seg etter hvert i negativ retning. De hadde mange diskusjoner, bl.a. om økonomi og barneoppdragelse, og lagmannsretten legger til grunn at forholdet ble særlig konfliktfylt etter at de kom tilbake til X. Tiltalte jobber i Nordsjøen og veksler mellom arbeidsperioder på plattformen og friperioder på land.
Tiltaltes hovedanklager mot fornærmede har vært manglende grensesetting og oppfølging av barna, og at hun har utvist mangel på økonomisk ansvar. B og barna har på sin side forklart at tiltalte hadde et voldsomt sinne, at han jevnlig utøvde vold mot de og at han stadig kom med ukvemsord, banning og nedsettende bemerkninger. D har hatt store problemer siden han gikk i barneskolen i form av konsentrasjonsvansker, utagering og negativ atferd, mens E har hatt store vektproblemer som tiltalte mener moren ikke fulgte opp og tok på alvor.
Lagmannsretten har så langt bygd på forklaringene fra tiltalte og fornærmede, og legger videre følgende faktum til grunn som bevist utover rimelig tvil:
Den verbale utskjellingen fra tiltaltes side tiltok etter 2004 og eskalerte særlig fra 2006/2007. Dette var bl.a. sammenfallende med at de to eldste barna kom i puberteten, og at det oppsto konflikter knyttet til tiltaltes bruk av datamaskinen. Dette forekom nesten daglig når tiltalte var hjemme i friperiodene. For Bs del besto skjellsordene hovedsakelig i at hun var dum, et null, «mongo», feit og stygg. Barna ble for det meste kalt drittunger, idiot, at de var dumme osv. E fikk dessuten høre av tiltalte at hun var lat og feit.
Lagmannsretten har i tillegg til de fornærmedes forklaringer og andre vitneforklaringer, i stor utstrekning bygd på tiltaltes egen forklaring der han erkjenner å ha vært mye sint, sur og frustrert – særlige de siste to årene før samlivet tok slutt – og at han har bannet og kommet med skjellsord, dog i noe mindre omfang enn det lagmannsretten har funnet bevist. Det legges også til grunn som utvilsomt, bl.a. på bakgrunn av tiltaltes egen forklaring, at han kan vise et voldsomt temperament, opptre aggressivt og høyrøstet, og at han kan være vanskelig å diskutere med fordi han alltid «vil ha rett», slik de fornærmede og tiltaltes far, G, uttrykte det.
Når det gjelder bruk av vold har lagmannsretten funnet det utvilsomt at tiltalte ved to konkrete anledninger har utøvet vold mot B.
Det ene tilfellet skjedde i september 2006, og startet med at tiltalte ble forstyrret av fornærmede mens han satt foran datamaskinen. Det utviklet seg til et basketak som endte med at tiltalte holdt fornærmede fast på gulvet. Deretter gikk tiltalte på badet, fornærmede kom etter og slo til ham. Han tok da tak i henne og slo henne mot veggen, eller en dørkarm, slik at hun falt ned i gulvet og ble liggende. Hun ble etter dette hentet av ambulanse, men kom tilbake dagen etter. Lagmannsretten har i hovedsak bygd på tiltaltes egen forklaring, som støttes av legeerklæring av 17. september 2006, hvor det fremgår at fornærmede hadde hematomer i bakhode og ansikt.
Det andre tilfellet skjedde i 2008/2009, da de var på vei hjem etter en fest hos noen bekjente. De begynte å krangle fordi tiltalte mente fornærmede hadde kledd av seg foran ekskjæresten sin som også var på festen. Under krangelen dyttet tiltalte fornærmede to ganger ned i veigrøfta, noe han har erkjent. Det fremgår av tingrettens dom at tiltalte i tingretten heller ikke bestred at han lugget henne, mens han i lagmannsretten ikke kan huske at han gjorde det. Lagmannsretten legger imidlertid i samsvar med fornærmedes forklaring til grunn som hevet over rimelig tvil at så skjedde. Fornærmede fikk etter en stund stoppet en bil som hun satt på med hjem.
På bakgrunn av de strenge beviskrav som gjelder i straffesaker, er lagmannsretten kommet til at det ikke er bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte forsettlig har utøvd vold ved de øvrige tilfeller som har vært påstått.
Når det gjelder episoden fra 2006, der fornærmede skal ha vært truet med kniv, kan lagmannsretten ikke se at Hs forklaring utgjør et bevis av vekt, jf. straffeprosessloven § 74. Tiltalte har tidligere vært siktet for dette forholdet, men saken ble henlagt etter bevisets stilling. Det er lenge siden dette skal ha skjedd, og H har gitt noe ulike forklaringer når det gjelder hva fornærmede skal ha sagt til ham like etter hendelsen.
Når det videre gjelder episoden ved City Syd i Trondheim, episoden med termosen og den påståtte sølingen av øl over C, vises det til tingrettens begrunnelse som i hovedsak tiltres. I ingen av disse tilfellene kan det anses bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte forsettlig har opptrådt slik B har forklart. Også episoden på *** plass i 2008, der tiltalte etter en krangel om hans angivelige utroskap skal ha tatt kvelertak på B og lagt henne i bakken, kan heller ikke anses bevist utover rimelig tvil. Vitnet I reagerte på at de kranglet, og at tiltalte sto over henne og kjeftet, men han registrerte ikke at tiltalte på noe vis var fysisk bort i fornærmede.
Utover dette har tiltalte erkjent at han flere ganger i løpet av disse årene har holdt B fast og lagt henne i bakken. Lagmannsretten legger til grunn at dette har skjedd minst fem ganger. På grunnlag av både tiltaltes og fornærmedes forklaringer legger lagmannsretten til grunn at den fysiske volden og mye av utskjellingen av henne, oftest skjedde når partene hadde drukket alkohol og det oppsto krangel – gjerne i forbindelse at hun konfronterte tiltalte med påstander om utroskap. Ifølge fornærmede skal tiltalte også ha sagt til henne at han skulle drepe henne hvis hun fant seg en annen.
Fornærmede og tiltalte har uten tvil hatt et konfliktfylt og problematisk samliv med gode perioder innimellom, og som det har vært vanskelig for fornærmede å komme ut av. Men i likhet med tingretten finner også lagmannsretten at det er flere forhold som tilsier at man samlet sett ikke står overfor et tilfelle hvor tiltalte med sin opptreden «fremkalte et regime av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold» når det gjelder B, jf. bl.a. Rt-2010-129 og Rt-2012-835.
Lagmannsretten er enig med tingretten i at det ikke kan legges til grunn at det har vært noen vesentlig forskjell i styrkeforholdet mellom partene, selv om tiltaltes munnbruk gikk inn på fornærmede og bidro til at hun fikk dårlig selvtillit. Det vises til tingrettens dom på dette punkt, som lagmannsretten langt på vei er enig i. Fornærmede vek ikke tilbake for å konfrontere ham med hans utroskap og å gå inn i diskusjoner med ham. Hun lot ham bli medeier i en bolig hun hadde anskaffet seg mens de hadde et halvt års samlivsbrudd i 2004/2005, og hun synes heller ikke å ha hatt noen betenkeligheter med å overlate de minste barna i hans omsorg en periode da forholdet tok slutt i mai 2009, og senere da hun reiste til Bodø i mai 2010. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at tiltaltes handlinger i forhold til B, verken når det gjelder de enkeltepisoder som er funnet bevist eller sett i sammenheng med tiltaltes opptreden for øvrig, utgjør en mishandling som rammes av straffeloven § 219.
For barnas del stiller dette spørsmålet seg annerledes. Når det gjelder C finner lagmannsretten det hevet over rimelig tvil at tiltalte jevnlig kløp gutten i ørene i hele perioden tiltalen omfatter. Det lar seg ikke gjøre å fastslå nøyaktig hvor ofte det har skjedd, men lagmannsretten legger bl.a. på bakgrunn av tiltaltes egen forklaring, dommeravhør av gutten, samt Es vitneforklaring til grunn at det skjedde én eller flere ganger hver gang tiltalte var hjemme i friperiodene. I følge tiltalte gjorde han dette som et ledd i barneoppdragelsen, og var noe han begynte med når C var ett år, det vil si i 2002. Han forklarte at han gjorde dette særlig når gutten «slo seg helt vrang» og ikke ville høre etter.
Videre har tiltalte også skremt C med at han skulle hive ham på havet eller i søpla hvis han ikke var snill. En gang barnet fikk beskjed om at han kom til å havne i søpla, befant han seg i bilen sammen med tiltalte i nærheten av søppelcontaineren. I følge tiltalte ble gutten redd og begynte å gråte, og det fremgår også av dommeravhøret at dette gjorde ham veldig redd.
Når det gjelder E har tiltaltes handlinger direkte overfor henne for det meste bestått i verbal utskjelling og kjefting som beskrevet innledningsvis. I tillegg har han som nevnt kalt henne feit og lat, og vært sint og frustrert fordi han mente et opplegg for å få redusert vekten hennes ikke ble fulgt opp. Dette tiltok særlig da hun kom i tenårene, og medvirket til at hun fikk dårlig selvtillit og trakk seg unna. Ved ett tilfelle har tiltalte utøvd fysisk vold mot E. Dette skjedde en gang i 2007/2008 i forbindelse med at fornærmede kommenterte at tiltalte hadde på seg hennes bukse. Hun satt på en stol foran datamaskinen, og idet tiltalte bøyde seg over henne slo hun til ham. Tiltalte slo da tilbake slik at hun datt ned på gulvet og fikk et blått øye som følge av slaget. Ifølge E var begge slagene en reflekshandling, men hun ble veldig redd. Lagmannsretten har lagt tiltaltes og fornærmedes forklaringer, som i hovedsak er samstemte, til grunn.
D har som nevnt innledningsvis hatt betydelige atferdsmessige problemer.
Også han ble jevnlig utsatt for tiltaltes banning og skjellsord om at han var dum, ikke kunne noe osv. Han har som de andre beskrevet tiltalte som en uberegnelig person som ble sint for bagateller hvis de sa eller gjorde noe «feil», eller hvis han f.eks. ble forstyrret foran datamaskinen eller når han skulle sove.
D ble også utsatt for dytting, og tiltalte har forklart at han flere ganger holdt ham fast og bar han ned på rommet når det oppsto konfrontasjoner. I følge tingrettens dom har tiltalte anslått dette til ca. 10 ganger, og lagmannsretten finner bevist utover rimelig tvil at det iallfall har skjedd i et slikt omfang. D inntok en slags «avlederrolle» ved å skape støy for å tiltrekke seg oppmerksomheten dersom han var redd for at tiltalte skulle gjøre de andre noe. Som eksempel forsøkte han også å skjerme C mot tiltaltes utbrudd ved å snakke med han, slik at han ikke skulle oppfatte hva som foregikk. Fra D var tenåring torde han ikke være lenge hjemmefra, fordi han var redd for hva som kunne skje hjemme.
Episoden som førte til at samboerforholdet mellom B og tiltalte tok slutt, skjedde i mai 2009 mens D og E var hjemme sammen med tiltalte. Det startet med at han fikk dataproblemer og D ville hjelpe til. Etter at han hadde forsøkt å skyve D unna noen ganger ble tiltalte sint, tok gutten over skulderen og bar ham mot trappa ned til første etasje og holdt han mot gelendret mens han sa at han ville kaste han over hvis han ikke sluttet. E, som var vitne til opptrinnet, ble redd og ringte moren og ba henne komme hjem. Hun har forklart at hun selv ikke torde å gripe inn fordi hun var redd for hva tiltalte kunne gjøre mot henne. D sprang etterpå bort til sin biologiske far J, som bodde et stykke unna, og var da ifølge ham svært redd.
Etter dette tok B med seg de to eldste barna og flyttet ut, mens de to fellesbarna ble igjen hos tiltalte til skoleåret var slutt.
Barna har bekreftet morens forklaring om at det kunne være gode perioder innimellom, slik at deres forhold til tiltalte ikke utelukkende er negativt. De forteller at han også kunne være «grei» eller «snill», og gjøre morsomme ting sammen med de. Samtidig har de levd i usikkerhet og frykt for tiltaltes sinneutbrudd som de aldri kunne forutse, og vært redd for hva dette kunne føre til. Det er heller ingen tvil om at de også har opplevd konfrontasjonene mellom foreldrene som skremmende, selv om det ikke kan legges til grunn at de har vært direkte vitner til voldsutøvelsen. Sammenstøtene mellom foreldrene skjedde ofte på kvelden etter at barna hadde lagt seg, men de har hørt hva som har foregått og har i forskjellig grad vært vitne til tiltaltes handlinger mot søsknene. De har også vært preget av at de ikke skulle fortelle om krenkelsene til andre, og bebreidet i ettertid moren for at hun lot de leve i denne situasjonen så lenge.
Kjerneområdet for straffeloven § 219 er der det har skjedd en vedvarende og gjentakende mishandling av nærstående, men også enkeltstående tilfeller av vold og trusler kan rammes av bestemmelsen, jf. bl.a. Rt-2012-835 med videre henvisninger. Karakteren av voldshandlinger er i seg selv ikke avgjørende ved straffvurderingen etter straffeloven § 219. «Det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold.», se f.eks. Rt-2010-129. Dette gjelder også barn som overværer vold eller annen mishandling av sine nærmeste, jf. Rt-2010-949.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at tiltaltes opptreden når det gjelder barna rammes av straffeloven § 219. Det skal etter dette utmåles straff for dette forholdet og det forhold han ble rettskraftig domfelt for ved tingrettens dom, nemlig overtredelsen av straffeloven § 342 første ledd bokstav c, jf. straffeprosessloven § 348 første ledd, og anses som skjerpende omstendighet etter straffeloven § 63 annet ledd.
Straffutmåling.
D ble i mai 2010 innlagt på Nordlandsykehuset på grunn av atferdsvansker og mulig suicidalfare og fikk diagnosen PTSD. Han hadde noen år tidligere fått en ADHD-diagnose, men denne diagnosen ble da lagt til side. Behandlerne har lagt til grunn at PTSD-diagnosen skyldes tiltaltes handlinger slik de er blitt fortalt av B og barna, uten at guttens øvrige livshistorie og andre forhold er undersøkt og vurdert. Siden D uavhengig av dette også har opplevd mange andre vanskelige ting, kan ikke lagmannsretten se bort fra at hans problemer er sammensatte og også kan skyldes andre forhold.
Det foreligger ikke konkrete opplysninger om at de andre barna har fått problemer i ettertid, men lagmannsretten legger til grunn at det generelt vil foreligge en risiko for skadevirkninger når det gjelder barn som har vært utsatt for mishandling fra sine nærmeste. Barna har forklart at de som følge av tiltaltes væremåte mistet troen på seg selv og følte at de ikke var verdt noe.
Selv om forholdet har vart over relativt lang tid, finner lagmannsretten likevel at straffeloven § 219 første ledd bør anvendes når det gjelder overtredelsen etter endringen av straffeloven i 2006. Det er da særlig lagt vekt på at voldsutøvelsen for det meste består av enkeltepisoder, og ellers ligger i nedre sjikt for anvendelse av bestemmelsen.
Voldshandlingene mot B må bedømmes som to overtredelser av straffeloven § 228 første ledd, og kan tas i betraktning som skjerpende ved straffutmålingen selv om forholdene skulle være foreldet, se Rt-2012-186 avsnitt 16.
I formildende retning bemerkes at tiltalte i stor utstrekning har erkjent de faktiske forhold han er domfelt for. Videre er saken blitt svært gammel uten at tiltalte kan lastes for det. En ikke ubetydelig del av straffen må derfor gjøres betinget.
Lagmannsretten er kommet til at straffen alt i alt bør settes til fengsel i 1 år og 3 måneder, hvorav 9 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 år.
Sivile rettskrav.
På vegne av de fornærmede har bistandsadvokatene fremmet krav om oppreisningserstatning. Tiltalte er domfelt for forsettlig overtredelse av straffeloven § 219 første ledd når det gjelder barna, og lagmannsretten finner at de bør tilkjennes oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3. Oppreisningen skal fastsettes til det beløp «retten finner rimelig til erstatning for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art». Etter rettspraksis skal det ved utmålingen blant annet legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, fornærmedes subjektive opplevelser av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger. Når det gjelder vold i nære relasjoner må det som ved straffutmålingen tas særlig hensyn til mishandlingens varighet og den psykologiske bindingen mellom gjerningsmann og offer, og at handlingene ofte skjer i hjemmet. Se bl.a. Rt-2007-1537.
Under henvisning til straffutmålingspremissene ovenfor, finner lagmannsretten at oppreisningserstatningen passende kan settes til 60.000 kroner for hvert av barna.
Det er ikke opplyst at B er påført skade ved tiltaltes handlinger, og etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten at tiltalte bør frifinnes for hennes erstatningskrav. Det vises også til at hun selv opplyser at hun ikke har hatt noen problemer i ettertid.
Påtalemyndigheten har anket og sakskostnader skal ikke idømmes, jf. straffeprosessloven § 436.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd annet straffalternativ (før lovendring 1. januar 2006) og straffeloven § 219 første ledd (etter lovendring 1. januar 2006), samt for det forhold han ble rettskraftig domfelt for ved Brønnøy tingretts dom av 11. april 2012, jf. straffeloven § 63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 – ett – år og 3 – tre – måneder. Fullbyrdelsen av 9 – ni – måneder av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år.
2. A tilpliktes å betale C oppreisning med 60.000 – sekstitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.
3. A tilpliktes å betale D oppreisning med 60.000 – sekstitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.
4. A tilpliktes å betale E oppreisning med 60.000 – sekstitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.
5. A frifinnes for oppreisningskrav fra B.
6. Sakskostnader idømmes ikke.