Fornærmede hadde anmeldt sin samboer for vold i nære relasjoner, samt trusler og brudd på besøksforbud. Fornærmedes bistandsadvokat hadde lagt ned påstand om erstatning. Tiltalte ble dømt til 75 dagers fengsel, samt til å betale 60 000 kroner i oppreisning.

 

A er født 0.0.1983 og har adresse —gt. 00, 0000 X. Han er irakisk statsborger og har midlertidig oppholdstillatelse i Norge. Han er arbeidssøkende og mottar sosialstønad med ca. 10.000 kroner pr. måned. Han er ugift og har to barn på 4 og 10 år. Det eldste barnet bor i Hellas.
Lagmannsretten forholder seg til tiltaltes navn og fødselsdato slik disse er registrert i folkeregisteret, jf. Utlendingsdirektoratets brev til Midtre Hålogaland politidistrikt av 30. november 2011.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Trøndelag 21. februar 2012 ble A satt under tiltale ved Sør-Trøndelag tingrett for overtredelse av:
I. Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende samboer, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg.
Grunnlag:
I perioden fra januar 2009 til høsten 2011 på felles bopel i — 00 i X og/eller andre steder i X og/eller i Y, slo og/eller sparket og/eller dyttet han sin samboer B ved flere anledninger.
Ved en anledning tok han tak i tungen hennes og truet med å klippe den av med saks.
I mai 2009 slo han henne flere ganger slik at hun datt bakover og slo hodet sitt. Deretter svidde han henne med en sigarett.
I juni 2009 dro han henne etter håret ut fra stua og ut på gårsdplassen.
Han har ved gjentatte anledninger omtalt henne som «hore», «bitch», «stygg», «feit» og lignende nedsettende bemerkninger. Hun fikk beskjed om å spise maten sin på toalettet fordi «dyr fikk ikke sitte på stua og spise». Han har ved flere anledninger truet med å drepe henne.
II. Straffeloven § 228 første ledd
for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme.
Grunnlag:
Søndag 18. september 2011 ca kl. 01.00 i Z, slo han C gjentatte ganger i ansiktet og/eller hodet samt sparket han flere ganger i hodet og overkroppen.
III. Straffeloven § 227 første straffalternativ
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.
Grunnlag:
Til tid og sted som nevnt i post II forholdt han seg som der nærmere beskrevet samtidig som han uttalte gjentatte ganger til C følgende; «I will kill you», hvilket etter omstendighetene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
IV. Straffeloven § 350 annet ledd
for i beruset tilstand å ha forulempet eller voldt fare for andre.
Grunnlag:
Lørdag 9. juli 2011 ca. kl. 03.00 i —gata 00 i X i beruset tilstand ropte han høyt og slo rundt seg.
V. Straffeloven § 342 første ledd bokstav c)
for å ha krenket forbud etter straffeprosesslovens § 222a eller § 222b
Grunnlag:
I perioden 27. oktober til 19. november 2011 i Y i Z og/eller andre steder unnlot han å rette seg etter besøksforbud overfor B besluttet av Midtre Hålogaland politidistrikt og forkynt for ham 26. oktober 2011 idet han ringte en rekke ganger B mobiltelefon, samt at han den 22. november 2011 tok kontakt med B på Amfi kjøpesenter i Y.

Tingretten avsa 8. juni 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1983, dømmes for overtredelse av
– straffeloven § 219 første ledd (slik den var før lovendringen av 24. juni 2011),
– straffeloven § 219 første ledd (slik den lyder etter lovendringen av 24. juni 2011)
– straffeloven § 228 første ledd,
– straffeloven § 227 første straffalternativ,
– straffeloven § 350 annet ledd og
– straffeloven § 342 første ledd bokstav c),
alt sammenholdt med straffeloven § 62 og § 63 annet ledd, til fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder.
2. A dømmes til å betale til B i oppreisningserstatning på kr 90000 – nittitusenkroner, jf. skadeserstatningsloven § 3-3 og § 3-5. Oppfyllelsesfristen er 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse.
A anket 13. juni 2012 dommen til Frostating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen post I, II og III, subsidiært straffutmålingen. Han begjærte ny behandling av oppreisningskravet.
Lagmannsretten besluttet 14. september 2012 å henvise anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I, II og III til ankeforhandling.
Ankeforhandling fant sted 26.–28. februar 2013 i Trondheim tinghus. Tiltalte møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 12 vitner og ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Aktor la ned slik påstand:
A, født 0.0.1983 dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, § 228 første ledd, § 227 første straffalternativ og de forhold som ble rettskraftig avgjort ved Sør-Trøndelag tingretts dom av 8. juni 2012, til fengsel i 1 -ett- år og 6 -seks – måneder.

Bistandsadvokaten la ned slik påstand:
A dømmes til å betale B oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 90 000.

Forsvareren la ned slik påstand:
A dømmes til å betale B oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 90 000.

Lagmannsretten bemerker:
Skyldspørsmålene
Post I
Tiltalte kommer fra Irak. Han bodde 10 år i Hellas fram til 2006. Han kom da til Norge som asylsøker. I begynnelsen av 2008 ble han kjæreste med fornærmede B, som er født i 1983, da han bodde på et asylmottak i Y. Hun ble gravid etter kort tid. De flyttet til X sensommeren 2008. Datteren D ble født 0.0.2009. De bodde da i en liten hybel i sentrum, tilhørende en søster av fornærmede.
Fra 1. mai til august/september 2009 bodde de i en leilighet i —veien, den første tiden sammen med E, som er en venninne av fornærmede. Etter et kortvarig brudd i forholdet flyttet de høsten 2009 sammen i en leilighet i —. Det kom til endelig brudd i begynnelsen av desember 2010. Fornærmede flyttet ut og dro til Y med datteren. I januar – mars 2011 oppholdt hun seg på krisesenteret i X. Deretter flyttet hun tilbake til Y. Noe senere flyttet også tiltalte dit.
Fornærmede har forklart at tiltalte i begynnelsen var veldig sjarmerende. Han var snill og omgjengelig under svangerskapet, men det skjedde en endring i tiden rundt fødselen. Han ble etterhvert dominerende og kontrollerende og krevde at hun ikke skulle ha kontakt med venner og særlig sine tre søstre. Hun mistet kontakten med sin omgangskrets. Han nektet henne å låne penger av andre. Han ble ofte sint og oppfarende.
Om lag tre uker etter fødselen var han først gang voldelig. Han hadde drukket og det oppsto en diskusjon som førte til at han dyttet henne over en stol. Under en bryllupsfest i mai 2009 kom tiltalte i klammeri med en venn. Da hun ville stoppe ham, slo han henne med flat hånd i ansiktet og på kroppen og han dyttet henne slik at hun flere ganger falt i bakken. På vei hjem brant han henne med en sigarett på underarmen.
I forbindelse med en bursdagsfeiring i juni 2009 i —veien slo han henne med flat hånd i ansiktet slik at hun mistet balansen og falt over en komfyr og svimte av noen sekunder. Umiddelbart etterpå holdt han henne opp etter en vegg med et håndgrep over halsen.
Fornærmede har videre forklart at hun i tillegg til disse hendelsene flere ganger under samboerforholdet ble utsatt for vold fra tiltalte, anslagsvis hver annen måned. Blant annet har han tatt tak i tungen hennes og holdt fram en saks og truet med å klippe den av. Flere ganger har han truet med å klippe av tungen. Han har kjørt albuen i mellomgulvet slik at pusten ble slått ut på henne. Hun er blitt lugget og kastet ut av boligen i flere timer. Han har sparket henne i hoften og slått henne med knyttet hånd i ansiktet en gang hun skulle vekke ham. Ved en anledning dyttet han henne flere trinn ned en trapp da hun bar datteren i en barnestol.
Fornærmede har også forklart at tiltalte som en «livsstil» har kalt henne og omtalte henne som «bitch», «hore», «feit» og «stygg» I perioder har han byttet ut navnet hennes med «bitch» og kommandert henne til å gjøre ting. Hun har også følt det sterkt krenkende å bli nektet å spise maten sin på stua og fått beskjed om å gjøre dette på gulvet eller på toalettet fordi «dyr ikke får spise i stua».
Videre har hun forklart at tiltalte høsten 2011 i Y flere ganger truet med å drepe henne.
Fornærmede har forklart at de psykiske krenkelsene har vært de mest nedverdigende, særlig å måtte spise maten på gulvet og på toalettet.
Tiltalte har erkjent at han ved en misforståelse klasket til fornærmede under bryllupsfesten. I forbindelse med bursdagsfeiringen kom han til å slå til fornærmede, men det var ikke meningen. Bortsett fra disse hendelsene har han ikke vært voldelig. Han har riktig nok brukt stygge betegnelser på fornærmede, men det har vært i situasjoner hvor hun har vært ufin og kalt ham «monkey» og lignende. Han har ikke tvunget henne til å spise på gulvet eller toalettet, eller truet henne på noen måte.
Kjerneområdet for anvendelse av straffeloven § 219 er der hvor det har skjedd en vedvarende og gjentakende mishandling av en nærstående som utgjør et fast handlingsmønster, jf. Rt-2011-34 (21). I tillegg til de krenkelser som nevnes i bestemmelsen – trusler, tvang, begrensning av bevegelsesfriheten og voldsutøvelse – rammes også nedsettende ordbruk og betegnelser.
I Rt-2004-844 har Høyesterett slått fast at voldshandlingene alene ikke skal være avgjørende for straffverdigheten, men også mishandlingens varighet over tid, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og at handlingene skjer i hjemmet. I forarbeidene, Ot.prp.nr.113 (2004-2005) side 45 heter det videre det ikke noe vilkår at samme handlingsalternativ er overtrådt for at krenkelsen skal være «gjentatt» og det stilles heller ikke noe krav om hvor nært i tid de ulike krenkelsene må ha skjedd for å kunne regnes som gjentatte. Det er summen som er avgjørende.
Ved vurderingen av skyldspørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommer Sølberg, sorenskriver Karset og meddommerne Nicolaisen og Haug, er kommet til at det foreligger slik begrunnet bevistvil at tiltalte ikke kan dømmes etter straffeloven § 219.
Fornærmede forklarte til politiet 28. september 2011 at tiltalte uttrykte glede over at de skulle ha barn og at de hadde det fint under svangerskapet. Hun forklarte den gang at tiltalte var en hengivende far og samboer etter at datteren var født. Hun forklarte videre at han etter hvert ble manipulerende på en måte som hun opplevde som psykisk vold, og at han ved noen anledninger også kunne være fysisk.
Flertallet peker på at fornærmede til dels forklarte seg annerledes for retten enn for politiet. Blant annet gjelder dette tidspunktet for når voldsbruken skal ha startet og de nærmere omstendighetene i denne og i andre sammenhenger. To voldsepisoder som hun etter spørsmål i retten betegnet som de verste, har hun ikke forklart seg om i politiavhør til tross for at hun hadde utarbeidet notater jf. neste avsnitt.
Etter samlivsbruddet oppholdt fornærmede seg en periode på et krisesenter. Hun har forklart at hun stilte seg selv spørsmål om hun egentlig hadde noe der å gjøre, og at hun derfor av ansatte ble oppfordret til å skrive ned det hun hadde opplevd under samboerforholdet. Dette gjorde hun i form av dagboknotater. Det var denne prosessen som gjorde henne bevisst på at hun var utsatt for noe straffbart. På spørsmål fra retten opplyste hun at hun hadde med seg sine skriftlige nedtegnelser da hun forklarte seg til politiet. Hun visste ikke om hun fremdeles hadde dette materialet.
Flertallet finner det vanskelig å utelukke muligheten for at det ikke er etablert et mønster med vedvarende og gjentakende mishandling av fornærmede. Det er heller ikke bevist at det foreligger en eller flere kvalifiserte enkelthandlinger som kan danne grunnlag for frykt hos fornærmede for den typen mønster som ligger i kjerneområdet for bestemmelsen i straffeloven § 219.
Som retten kommer tilbake til nedenfor, er flertallet av den oppfatning at det er ført fellende bevis for to enkeltstående legemsfornærmelser. Disse er imidlertid ikke av en slik karakter og grovhet at forholdene faller inn under straffeloven § 219.
Mindretallet, lagdommer Uggerud og meddommerne Juul og Bjørgum, er kommet til at påtalemyndigheten har ført bevis ut over enhver rimelig tvil for at tiltalte er skyldig etter tiltalen. Mindretallet viser til at det på de aller fleste vesentligste punkter er samsvar mellom fornærmedes rettslige forklaring og politiforklaringer. Når forholdet har vart over så lang tid og omfatter mange hendelser, er det ikke påfallende at det på enkelte punkter kan påvises forskjeller. Fornærmedes forklaring er detaljert og det hun forteller fremstår som selvopplevd. Hennes tre søstre forklarte alle at hun endret seg i betydelig grad i løpet av samboerforholdet. Fra å være åpen og kontaktsøkende, isolerte seg hun seg og ble avvisende til kontakt. Søstrene har også overhørt at tiltalte i betydelig utstrekning har brukt skjellsord og nedsettende karakteristikker.
Mindretallet viser videre til vitnet E som forklarte at hun reagerte på tiltaltes atferd overfor fornærmede, både voldsbruk og bruk av ukvemsord, på en slik måte at hun etter relativt kort tid valgte å flytte fra den felles leiligheten i —veien. Vitnet F forklarte at hun pr. telefon høsten 2011 hørte at tiltalte uttalte «I will kill you.»
Mindretallet kan heller ikke se at fornærmede skal ha noe påviselig motiv for å forklare seg uriktig eller overdrive. Mindretallet mener at det ikke svekker fornærmedes troverdighet at hun har vært positiv til at tiltalte skulle ha utstrakt samvær med datteren. Fornærmede synes å ha klart å skille mellom hva hun har opplevd og hva som er til barnets beste med hensyn til samvær med sin far.
Når det gjelder tiltaltes generelle troverdighet, viser mindretallet til at han overfor utlendingsmyndighetene har forklart seg uriktig. Han har operert med flere identiteter og unnlot å opplyse at han kom til Norge fra Helles.
I samsvar med flertallets syn blir tiltalte å frifinne for overtredelse av straffeloven § 219.
Den samlede lagmannsrett er kommet til at tiltalte må bli å domfelle for de to legemsfornærmelsene som fornærmede har forklart seg om i forbindelse med bryllupsfesten i mai 2009 og bursdagsfeiringen i juni 2009. Hendelsesforløpene bekreftes også et stykke på vei av tiltalte. Fornærmedes forklaring støttes også av vitner, blant annet av E. Hun var direkte vitne til det som skjedde under bursdagsfeiringen og ble kort tid etter fortalt av fornærmede hva som skjedde under bryllupsfesten.
Lagmannsretten finner det bevist at legemsfornærmelsene skjedde forsettlig. Når det gjelder bruken av sigarett, kan det imidlertid ikke utelukkes at dette skjedde ved et uhell.
Lagmannsrettens konklusjon når det gjelder tiltalen post I blir at tiltalte kjennes skyldig i to overtredelser av straffeloven § 228 første ledd.

Post II og III.
Natt til søndag 18. september 2011 var C gjest på utestedet 1 i Y. Ca. kl. 01.00 gikk han ut for å ta seg en røyk og satte seg alene ved et bord. B, som han kjente fra før, satt ved et bord i nærheten.
Fornærmede C har forklart at han ble oppmerksom på at tiltalte hadde kommet bort til bordet der B satt. Han så at tiltalte, som han ikke hadde møtt tidligere, men hørt om, grep tak i skuldrene til B og spyttet på henne. På grunn av dette reiste han seg opp og gikk bort til tiltalte og ba han stoppe da han fryktet at situasjonen kunne utvikle seg i voldelig retning.
For å hindre en slik utvikling tok han tak med hendene mot tiltaltes skuldre og skjøv ham bort og gjentok at tiltalte måtte stoppe. Tiltalte reagerte med å slå eller sparke ham slik at han falt i asfalten. Mens han lå nede sparket tiltalte han gjentatte ganger på høyre side av brystkassen. Samtidig ropte tiltalte flere ganger «I will kill you».
C har videre forklart at han klarte å rulle seg unna og etter hvert reise seg opp da tiltalte skulle til å sparke ham i strupen. For å hindre ytterligere angrep slo han tiltalte i ansiktet før han ble holdt igjen av en vakt.
Han dro deretter til legevakten på grunn av smerter i brystkassen. Han ble samme natt kjørt til sykehus for nærmere undersøkelser. Det ble ikke påvist ribbeinsbrudd ved undersøkelsene, men C ble behandlet med smertelindrende medisin.
Tiltalte har benektet at han oppførte seg ufint mot B. Derimot ble han skjelt ut av fornærmede som oppførte seg aggressivt. Fornærmede tok tak i ham og presset ham opp mot en vegg slik at hodet flere ganger ble slått mot veggen. For å komme ut av dette grepet fikk han dyttet fornærmede bort, noe som førte til at fornærmede falt i bakken.
Tiltalte har nektet for at han sparket fornærmede eller fremsatt drapstrusler.
Lagmannsretten er kommet at det foreligger slik tvil om hendelsesforløpet at tiltalte må frifinnes. Det bemerkes at fornærmede hadde drukket ikke ubetydelige mengder alkohol, etter eget utsagn 5–7 halvlitere øl, noe som er egnet til å svekke hans oppfattelsesevne og hukommelse. Blant annet var han ikke i stand til å huske at andre personer som var til stede, herunder at B satt i fanget til en mann. Han forklarte også at han fikk brukket 3–4 ribbein.
Ingen andre vitner har forklart at fornærmede ble sparket eller overhørt trusler. Et vitne har riktignok forklart at hun så at tiltalte slo fornærmede mens han lå i bakken. Fornærmede har imidlertid ikke forklart seg om annen voldsanvendelse enn spark. Lagmannsretten kan ikke utelukke at fornærmedes smerter skyldes at han ble dyttet i bakken og eventuelt kan ha truffet en stol eller et bord i forbindelse med dette.
På denne bakgrunn kan ikke lagmannsretten se bort fra tiltaltes forklaring. Ut fra hans forklaring kan han ikke straffes for å ha dyttet fornærmede i bakken. Denne handlingen må anses å være et svar på en provokasjon, jf. straffeloven § 228 tredje ledd, og således «lades straffri»
Etter dette blir tiltalte å frifinne for tiltalen post II og III.

Straffutmåling
De to legemsfornærmelsene veier klar tyngst ved straffutmålingen. I skjerpende retning vises det til at de fant sted mens andre personer var til stede og overfor samboer. Forholdene må således ha vært opplevd som særlig krenkende og ydmykende.
Når det gjelder forholdene i tiltalen post IV og V, er skyldspørsmålet rettskraftig avgjort ved tingrettens dom. Straffeprosessloven § 348 andre ledd kommer til anvendelse. Disse forholdene ville isolert sett ha medført bøtestraff. I medhold av straffeloven § 63 andre ledd anses som skjerpende omstendigheter.
Tiltalte er ikke tidligere straffedømt. Han ble imidlertid bøtelagt 12. september 2011 for overtredelse av straffeloven § 350 første ledd, hvor boten ble satt til 8.000 kroner, subsidiært fengsel i 16 dager. Straffeloven § 64 kommer således til anvendelse. Lagmannsretten utmåler en særskilt dom.
Straffen settes passende til fengsel i 75 dager.

Krav om oppreisningserstatning
Lagmannsretten skal behandle oppreisningskravet fra B på nytt. Kravet er basert på at det foreligger krenkelser av henne som objektivt sett faller inn under straffeloven § 219.
En fornærmet kan tilkjennes oppreisningserstatning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 for slike handlinger som nevnt i § 3-3 selv om tiltalte frifinnes for straff. Avgjørelsen kan treffes i straffesaken dersom kravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder, jf. Rt-2003-1671, avsnitt 24.
Det er også et krav om at avgjørelsen om oppreisningserstatning ikke krenker uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, jf. Rt-2004-321. Høyesterett har uttalt, blant annet i Rt-2004-970, at det ved vurderingen av om det skal tilkjennes oppreisningserstatning ikke er til å unngå at rettens vurdering kommer nær opp til en strafferettslig vurdering og at retten legger til grunn at en straffebestemmelse objektivt sett er overtrådt. Imidlertid kreves det at avgjørelsen ikke begrunnet slik ar den skaper tvil om riktigheten av frifinnelsen. Det er særlig viktig at retten forklarer nærmere forskjellen mellom det strafferettslige og sivilrettslige kravet og at premissene ikke knyttes for nært opp til straffesaken.
For domfellelse i en straffesak må forholdet både når det gjelder de objektive og subjektive vilkårene være bevist ut over enhver rimelig tvil. I vår sak er ikke dette beviskravet oppfylt slik at A frifinnes for overtredelse av straffeloven § 219.
Når det gjelder en sivil sak om oppreisning, gjelder det et lavere beviskrav. Det stilles krav om klar sannsynlighet for at skadevolder har krenket skadelidte.
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Uggerud og meddommerne Juul, Bjørgum og Haug er kommet til at det i det minste foreligger klar sannsynlighet for at A har mishandlet B ved gjentatte krenkelser som faller inn under straffeloven § 219. Det legges særlig vekt på B forklaring slik den er gjengitt ovenfor.
Flertallet legger til grunn at mishandlingen fant sted i hele perioden fra begynnelsen av 2009 til samboerforholdet opphørte i desember 2010. Krenkelsene har bestått i voldsbruk ved flere anledninger i form av slag, spark og dytt. Hver enkelt voldsepisode kan ikke sies å være spesielt alvorlig, men de avtegner et mønster av ukontrollert sinne og aggresjon. Mer alvorlig er den psykiske mishandlingen, som blant annet har bestått i jevnlig og systematisk bruk av sjikanerende og nedverdigende ord og uttrykk. I tillegg har A opptrådt svært kontrollerende ved å ha krevd at B ikke skulle ha omgang med deler av sin familie og flere venner. Hans gjentatte krav om at hun måtte spise maten sin på gulvet eller toalettet er utvilsomt en alvorlig krenkelse.
Mishandlingen omfatter også trusler om å klippe av tungen, samt drapstrusler høsten 2011.
I sum finner flertallet at mishandlingen har vært forholdsvis omfattende og systematisk. Den har utvilsomt ført til stor utrygghet og klart redusert livskvalitet for B. Det synes i dag som om hun klarer seg relativt bra, men det foreligger risiko for at hun kan få problemer i fremtiden.
Flertallet er kommet til at det er rimelig at A skal dømmes til å betale oppreisningserstatning til B. Bistandsadvokaten har særlig vist til Rt-2007-1537 når det gjelder nivået for oppreisningen. Forholdet i denne saken er imidlertid mer alvorlig enn i vår sak. På den annen side er oppreisningsnivået generelt økt de senere årene. Flertallet utmåler oppreisningsbeløpet passende til 60.000 kroner.
Mindretallet, lagdommer Sølberg, sorenskriver Karset og meddommer Nicolaisen, er kommet til at det ikke foreligger klar sannsynlighetsovervekt for mishandling som faller inn under straffeloven § 219 slik at A også må frifinnes for oppreisningskravet.
Det er ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisningserstatning for de to overtredelsene av straffeloven § 228 første ledd, som er bevist.
Anken har ført til et bedre resultat for tiltalte slik at det ikke er grunnlag for å idømme saksomkostninger.
På grunn av den tid som gikk med til ankeforhandlingen og domskonferansen, var det ikke mulig å få avsagt dom som opprinnelig varslet, 1. mars 20013. Av praktiske grunner lot det seg ikke gjøre å samle retten tidligere enn i dag.

Domsslutning

1. A, født 0.0.1983, dømmes for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd og for forholdene som ble rettskraftig avgjort ved Sør-Trøndelag tingretts dom av 8. juni 2012 til fengsel i 75 – syttifem – dager.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dommen å betale oppreisningserstatning til B med 60.000 – sekstitusen – kroner.

Kontakt våre bistandsadvokater dersom du vil diskutere en sak om vold i nære relasjoner.