Sist oppdatert 25. august 2015 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble anmeldt for seksuelt misbruk av barn under 14 år. Fornærmede var tiltaltes stedatter, og overgrepene pågikk fra fornærmede var 10 år gammel. Lagmannsretten bemerker at det dreier seg om meget omfattende overgrep, både vaginale og anale samleier, over en periode på 2 1/2 år. Saksbehandlingen tok noe tid, men sett bort fra dette fant Lagmannsretten ingen formildende omstendigheter, noe som taler for streng straff. Tiltalte ble dømt til fengsel i 6 år. Erstatningsutmålingen tok hensyn til fornærmedes allerede fremtredende psykiske følgeskader, herunder PTSD, samt at skadepotensialet ved seksuelle overgrep mot barn er massivt og uoversiktiglig. Tiltalte ble dømt til å betale 275 000 kroner i oppreisning.
Saken gjelder:
Saken gjelder gjentatt seksuell omgang, herunder samleier, med en stedatter under 14 år, jf. straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ og straffeloven § 199 første ledd. Saken reiser også spørsmål om størrelsen på oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5.
Sakens bakgrunn:
Oslo statsadvokatembeter har den 4. november 2011 satt A, født 0.0.1960, under tiltale for overtredelse av:
I Straffeloven § 195 første ledd, jf annet ledd bokstav c, jf § 206
for å ha hatt seksuell omgang, herunder samleie og omgang likestilt med samleie, med barn under 14 år, og handlingene er foretatt ovenfor barn under 10 år, og det har skjedd gjentatte overgrep.
Grunnlag:
I tidsrommet fra 2006 til 6. juni 2010. bl.a. på bopel i –veien 0 i X og i en campingvogn, en Volvo lastebil og en Chevrolet Van, førte han en rekke ganger flere av sine fingre og penis inn i skjeden til sin stedatter B født 0.0.1997. Tilsvarende førte han også penis inn i Bs endetarmsåpning og munn, samt slikket hennes kjønnsorgan, og hadde sædavgang på henne.
II Straffeloven § 199 første ledd
for å ha hatt seksuell omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen annen person under 18 år som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt
Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt i post I, forholdt han seg som der beskrevet overfor sitt stebarn B f. 0.0.1997.
Drammen tingrett avsa 17. februar 2012 dom med slik domsslutning:
1 A, født 0.0.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første jf annet ledd bokstav c jf. § 206 og straffeloven § 199 første ledd til fengsel i 6 år, jf. straffeloven § 62.
Varetekt kommer til fradrag med 48 dager.
2 A, født 0.0.1960 dømmes til å betale oppreisningserstatning på kr 300 000,- til B innen 2 uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall og til betaling skjer.
A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og oppreisningserstatningen. Anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble ved lagmannsrettens beslutning av 18. mai 2012 henvist til ankeforhandling. I tillegg skal fornærmedes oppreisningserstatningskrav behandles.
Ankeforhandling ble avholdt 13. – 16. november 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin forsvarer og avgav forklaring. Ni vitner, herunder ett sakkyndig vitne, har gitt forklaring, og to dommeravhør av fornærmede er blitt avspilt. I tillegg har to rettsoppnevnte sakkyndige avgitt forklaring på grunnlag av sin skriftlige sakkyndig erklæring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt to hovedspørsmål og to tilleggsspørsmål. Spørsmålene lød:
Spørsmål 1 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år?
Grunnlag:
I tidsrommet fra 2006 til 6. juni 2010 bl.a. på bopel i –veien 0 i X og/eller i en campingvogn, og/eller i en Volvo lastebil og/eller i en Chevrolet Van, førte han en rekke ganger fingre og/eller penis inn i skjeden til B født 0.0.1997. Tilsvarende førte han også penis inn i Bs endetarmsåpning og/eller munn, og/eller slikket hennes kjønnsorgan.
Spørsmål 2 – tilleggsspørsmål
(Dette spørsmål skal kun besvares dersom spørsmål 1 er besvart bekreftende. For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Er deler av den i spørsmål 1 nevnte seksuelle omgang å anse som samleie?
Spørsmål 3 – tilleggsspørsmål
(Dette spørsmål skal kun besvares dersom spørsmål 1 er besvart bekreftende. For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Er den i spørsmål 1 nevnte seksuelle omgang foretatt overfor barn under 10 år og har det skjedd gjentatte overgrep?
Spørsmål 4 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt seksuell omgang med stebarn under 18 år som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt?
Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt i spørsmål 1, forholdt han seg som der beskrevet overfor sitt stebarn B f. 0.0.1997.
Spørsmålene nr. 1, 2 og 4 ble besvart med ja, mens spørsmål nr. 3 ble besvart med nei. Lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd og § 376b. Lagmannsretten bemerker at lagrettens kjennelse er i samsvar med tingrettens dom med unntak for at lagretten ikke fant at tiltalte hadde hatt seksuell omgang med barn under 10 år, jf. straffeprosessloven § 195 andre ledd bokstav c. Det er under behandlingen av ankesaken ikke fremkommet opplysninger som foranlediger at fagdommerne skal gi en nærmere begrunnelse for skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 376b og § 376c. Lagmannsretten viser til Høyesteretts uttalelser om begrunnelsesplikten, se særlig Høyesteretts dommer inntatt i Rt-2010-865 og Rt-2011-172. For øvrig vises det til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor under straffutmålingen.
Aktor nedla slik påstand:
A f. 0.0.1960 dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ og straffeloven § 199 alt sammenholdt med straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 6 – seks – år.
Til fradrag i straffen går 48 – førtiåtte – dager.
Bistandsadvokaten nedla slik påstand:
A, født 0.0.1960, dømmes til å betale oppreisningserstatning til B fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til 300 000 kroner.
Forsvarer nedla slik påstand:
A anses på mildeste måte.
Lagmannsrettens syn på saken:
1. Innledning:
Fornærmede B, født 0.0.1997, bodde på tiden for de handlinger som det nå skal utmåles straff for, sammen med sin mor, C, sin yngre søster D og tiltalte A. A flyttet inn til fornærmedes mor i 2001, da fornærmede var rundt fire år gammel. C og A ble senere gift, og de fikk to felles barn, født i henholdsvis 2006 og 2008. I dag er C og A skilt. A har i tillegg tre barn fra to tidligere forhold. Biologisk far til fornærmede, E, er bosatt i Y, og A var tidligere ansatt som sjåfør hos ham. E, A og hans daværende samboer, og C var tidligere omgangsvenner. A arbeider i dag som lastebilsjåfør, men han får også etter det opplyste stønad fra NAV.
2. Straffutmålingen:
Det skal utmåles straff for overtredelser av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ og straffeloven § 199 første ledd, jf. straffeloven § 62.
Lagmannsretten legger til grunn at det er de samme strenge beviskrav som gjelder for straffutmålingen som for skyldspørsmålet, herunder til bevis om overtredelsenes omfang og til tiltaltes rolle ved overtredelsene, jf. blant annet det som Høyesterett har lagt til grunn i dommer som gjelder narkotikaovertredelser inntatt i Rt-1998-1945 og Rt-2011-654 avsnitt 20.
Lagmannsretten legger innenfor rammen av lagrettens kjennelse følgende faktum til grunn som bevist utover enhver rimelig og forstandig tvil:
Tiltalte har over en periode på rundt to og et halvt år fra fornærmede var ti år til 6. juni 2010 gjennomført vaginale og anale samleier med fornærmede, og han har hatt sædavgang på henne. Hun har måttet slikke tiltaltes kjønnsorgan og masturbert ham, og han har slikket hennes kjønnsorgan. Overgrepene har vært smertefulle for henne, og hun har i dommeravhørene beskrevet handlingene som ekle. Fornærmede har også beskrevet smerter i etterkant av overgrepene.
Fornærmede har i dommeravhørene anslått at overgrepene har skjedd flere ganger i uken. Selv om det kan være en viss usikkerhet knyttet til omfanget av de seksuelle overgrepene, finner lagmannsretten det bevist ut over enhver rimelig tvil at det dreier seg om meget omfattende overgrep over en periode på to og et halvt år. Overgrepene har skjedd i fornærmedes eget hjem, herunder inne på hennes eget soverom. Det har også skjedd overgrep i en lastebil, i en campingvogn og i familiens bil (van).
Tiltalte har låst døren inn til rommet til fornærmede mens overgrepene har pågått, noe som må ha forsterket fornærmedes frykt. Hennes eget soverom var et sted hvor hun hadde behov for og all grunn til å føle seg trygg. Fornærmede har i dommeravhørene fortalt at tiltalte benyttet seg av trusler om fosterhjemsplassering dersom hun fortalte noen om hva som skjedde av overgrep, samt at tiltalte da ville komme i fengsel. Overgrepene har skjedd når tiltalte har vært alene hjemme med fornærmede, men også når moren var til stede i huset.
Etter lagmannsrettens syn er saken et eksempel på et nokså klassisk typetilfelle, hvor en nær omsorgsperson ved misbruk av fortrolighet og tillit, lojalitet eller avhengighetsforhold etablerer et nærmest rutinemessig mønster av seksuelle overgrep fra barnet er ti år og inn i puberteten. Det er etter hvert et omfattende belegg for å fastslå at skadepotensialet ved seksuelle overgrep mot barn er massivt og uoversiktlig. De rettsoppnevnte sakkyndige har blant annet kommet til at fornærmede lider av posttraumatisk stresslidelse, at hun har frykt eller angst i forhold til tiltalte, og at fornærmedes livskvalitet påvirkes negativt i betydelig grad. Overgrepene har gitt fornærmede klare traumer.
Overtredelsene av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ har i denne saken en strafferamme fra to år og opp til ti års fengsel. Lagmannsretten nevner at minstestraffen dersom den seksuelle omgangen er samleie, ble hevet fra to år til tre år ved en lovendring som trådte i kraft 25. juni 2010, det vil si etter tidspunktene for de straffbare handlinger som er begått i vår sak. Denne skjerpelsen av minstestraffen får derfor ikke direkte betydning i vår sak.
Når det nærmere gjelder straffenivået, har rettspraksis skrittvis beveget seg i retning av strengere straff for seksualforbrytelser overfor barn under 14 år. Høyesterett har i flere dommer uttalt at denne utviklingen bør fortsette, jf. for eksempel dommen i Rt-2010-85 og storkammeravgjørelsen i Rt-2009-1412, hvor det i avsnitt 34 heter:
Når det gjelder straffenivået i den foreliggende sak, må det riktige være å ta utgangspunkt i dagens straffenivå, slik det kommer til uttrykk i rettspraksis fra de senere år. Det er tale om et nivå som skrittvis har beveget seg i retning av strengere straff. Slik har det vært både før og etter endringen i bestemmelsene om seksuallovbrudd i 2000. Denne utviklingen bør fortsette.
Denne saken gjaldt seksuell omgang med egen datter under 14 år, men uttalelsen er gjengitt i Rt-2010-85 som gjaldt seksualforbrytelser forøvet overfor domfeltes stedatter.
Lagmannsretten legger derfor til grunn at det fortsatt skal være en utvikling i retning av strengere straff for blant annet seksualforbrytelser som i vår sak. Dette medfører også at det straffenivået som man i tidligere dommer har lagt seg på, ikke uten videre vil være retningsgivende for vår sak. Lagmannsretten vil også vise til dommen i Rt-2011-364 avsnitt 12, hvor det heter:
(…) Det fremgår av punkt 3.2.2 i Innst.O.nr.92 (1999-2000) at lovgiver i forbindelse med revisjonen av sedelighetskapitlet i straffeloven i år 2000 uttalte at straffutmålingen i sedelighetssaker generelt er for lavt. Det ble videre forutsatt at domstolene ikke i for stor grad skulle legge seg i nedre del av strafferammen. Som det fremgår av Rt-2006-1392, har Høyesterett vist til disse uttalelsene som en del av grunnlag for den gradvise skjerpingen av straffutmålingen som har funnet sted. De får derfor også betydning i vår sak.
Det fremgår her at det er forutsatt at domstolene ikke i for stor grad skal legge seg i nedre del av strafferammen.
Ved utmåling av straff for seksuallovbrudd i nære relasjoner må det særlig tas hensyn til lovbruddenes varighet over tid, den psykologiske bindingen mellom tiltalte og fornærmede, og det at handlingene skjer skjult – i hjemmet, som skulle være et trygt sted, samt den psykiske belastning av å leve i et trusselregime. Det særlig graverende i vår sak er det store antall tilfeller av seksuell omgang over tid. Fornærmede har over en lang periode på to og et halvt år levd i en sammenhengende misbrukssituasjon nærmest uavhengig av hvor hun har befunnet seg. Overgrepene er objektivt sett grove. Det dreier seg om en rekke tilfeller av samleier og samleiesubstitutter og har også skjedd i fornærmedes eget hjem. Fornærmede har i viktige barneår måtte leve i en sammenhengende misbrukssituasjon i hjemmet. Etter lagmannsrettens syn er dette klart straffskjerpende.
I tillegg kommer det forhold at fornærmede var og er et sårbart barn. Hun var forsinket i utvikling og skolegang, noe tiltalte var fullt klar over. De rettsoppnevnte sakkyndige har fastsatt diagnosen lett psykisk utviklingshemming og posttraumatisk stresslidelse. Dette er også noe som er klart straffskjerpende.
Forsvarer har anført at det i straffutmålingen må tas hensyn til at det er gått lang tid siden anmeldelsen i juni 2010 og til lagmannsretten nå avsier dom, og at dette må få betydning i formildende retning. I alvorlige saker av denne karakter er det imidlertid påkrevd med en bred og omfattende etterforskning som nødvendigvis må ta noe tid. Det første dommeravhøret av fornærmede ble foretatt 24. juni 2010, det vil si innen lovens frist på 14 dager, jf. straffeprosessloven § 239 fjerde ledd. Det andre dommeravhøret ble foretatt 7. januar 2011, og tekniske bevis ble også analysert i januar 2011. De sakkyndige ble oppnevnt av retten i brev av 9. mai 2011, og de avga sakkyndig rapport den 15. august 2011. Selv om etterforskningen har tatt noe tid, har saken ikke ligget uvirksom hos påtalemyndigheten. Utredningen av fornærmedes skader har imidlertid også tatt noe tid. Lagmannsretten har derfor kommet til at tidsforløpet bør tillegges noe vekt i formildende retning ved straffutmålingen.
Lagmannsretten finner ikke at det foreligger andre formildende omstendigheter. Etter lagmannsrettens syn er det derfor grunnlag for en streng fengselsstraff.
Lagmannsretten skal som nevnt fastsette en felles frihetsstraff for tiltaltes overtredelser av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ og straffeloven § 199 første ledd, jf. straffeloven § 62 første ledd. Strafferammen i § 199 første ledd er fem år. Ut fra den utvikling i straffenivået som det er redegjort for ovenfor, og ut i fra handlingenes alvorlige grovhet kontinuerlig gjennom to og et halvt år overfor et sårbart barn, er lagmannsretten kommet til at straffenivået i denne saken bør ligge mellom seks og seks og et halvt år. Det er da tatt hensyn til at straffeloven § 195 andre ledd bokstav c på grunn av lagrettens neisvar ikke skal anvendes. Av hensyn til den tiden som har gått, finner lagmannsretten at straffen passende kan fastsettes til fengsel i seks år.
3. Oppreisningserstatning:
Når det gjelder spørsmålet om oppreisningserstatning, avgjøres dette av fagdommerne alene, jf. straffeprosessloven § 3, jf. kapittel 29.
Fornærmede har gjennom sin bistandsadvokat fremmet krav om oppreisningserstatning. Ved at tiltalte nå dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ og straffeloven § 199 første ledd, er vilkårene for å tilkjenne fornærmede oppreisningserstatning til stede, jf. skadeserstatningsloven § 3-5. Dette er heller ikke bestridt fra tiltaltes side. Lagmannsretten vil imidlertid bemerke at etter § 3-5 er det tilstrekkelig at forsettet gjelder skadevolderens handling. Det kreves ikke at skadefølgene omfattes av forsettet, jf. Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave 2009, side 523.
Bistandsadvokaten har anført at retten ved utmålingen av erstatningen må legge til grunn at tiltalte har begått i hvert fall ett seksuelt overgrep overfor fornærmede før hun fylte 10 år, jf. straffeloven § 195 andre ledd bokstav c. Dette tiltalepunktet ble, som nevnt, tiltalte frifunnet for, jf. lagrettens neisvar på spørsmål nr. 3.
Hvor skadevolderen er kjent «ikke skyldig» for en straffbar handling, kan han likevel – i samme sak – bli dømt til å betale oppreisning til fornærmede. Dette skyldes at bevisreglene er forskjellig i straffesaker og sivile saker. Det følger av rettspraksis at i slike tilfeller er det et krav om «en klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at det påståtte overgrep er begått», jf. Høyesteretts dom i Rt-1996-864 og Lødrup op. cit. side 523.
Fagdommerne har kommet til at det ikke er klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått i hvert fall ett seksuelt overgrep mot fornærmede før hun fylte ti år. Det er ikke ført tilstrekkelig bevis for at overgrepene startet før fylte 10 år. Fornærmedes egen forklaring i dommeravhørene er etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig til å konkludere med at det strenge beviskravet – klar sannsynlighetsovervekt – er oppfylt. Oppreisningserstatningen må følgelig ta utgangspunkt i at tiltalte over en periode på to og et halvt år fra fornærmede var ti år har begått seksuelle overgrep, herunder samleier, overfor henne.
Oppreisningen utmåles skjønnsmessig. Etter skadeserstatningsloven § 3-5 kan skadelidte gis «en slik engangssum som retten finner rimelig». Oppreisningen skal ses i forhold til «den voldte tort og smerte og for annen krenking av ikkeøkonomisk art». Når det gjelder brudd på straffeloven § 195, skal det etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd andre punktum særlig legges vekt på «handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte».
Fagdommerne bemerker at tyngdepunktet i begrunnelsen for oppreisning gradvis har beveget seg fra et pønalt formål og mer over til behovet for å kompensere for den krenkelse som skadelidte (fornærmede) er påført, jf. Engstrøm, Skadeserstatningsloven med kommenterer, 2010, side 146. Det fremgår av nyere høyesterettspraksis at det sentrale formålet bak oppreisningserstatningen i dag er kompensasjon til offeret, se senest Høyesteretts dom HR-2012-2203-A og Rt-2012-1576 avsnittene 13 og 14 med videre henvisninger. Det følger av dette at konsekvensene for skadelidte får en mer sentral plass i vurderingen, mens handlingenes objektive grovhet vil telle noe mindre, jf. Høyesteretts dom i Rt-2011-769 avsnitt 29. Men fastsettelsen av oppreisningserstatningen må fortsatt ta utgangspunkt i de handlinger fornærmede ble utsatt for og «en objektivisert vurdering av handlingens grovhet og de følger den i alminnelighet vil ha, både i form av fysiske skader og psykiske ettervirkninger. Hvilke konkrete følger voldsanvendelsen har fått for fornærmede i det enkelte tilfellet, kan være noe tilfeldig og bør derfor ikke være avgjørende for utmålingen, selv om de ikke er uten betydning», jf. avsnitt 17 i Rt-2012-1576.
Oppreisningsnivået – særlig for de alvorlige overgrep – har økt de senere år. Samtidig har Høyesterett i en viss grad normert oppreisningsbeløpet for draps- og voldtektstilfellene. Når det gjelder seksuelle overgrep mot barn, er det ikke satt noen normering.
Som det fremgår ovenfor under straffutmålingen, har rettspraksis skrittvis beveget seg i retning av strengere straff for seksualforbrytelser overfor barn under 14 år, og angitt at denne utviklingen bør fortsette. Denne strafferettslige utviklingen må etter fagdommernes syn også avspeile seg i oppreisningsnivået. I tillegg kommer det forhold at det etter hvert er et omfattende belegg for å fastslå at skadepotensialet ved seksuelle overgrep mot barn er massivt og uoversiktlig.
Når det gjelder den konkrete vurderingen, skal det etter rettspraksis ved utmålingen blant annet legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, fornærmedes subjektive opplevelser av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkningene, jf. Rt-2007-1537 med henvisninger til tidligere praksis. På samme måte som ved straffutmålingen må det ved utmåling av oppreisning for vold i nære relasjoner tas særlig hensyn til « mishandlingens varighet over tid, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret og det at handlingene skjer skjult – i hjemmet, som skulle være et trygt sted », og den psykiske belastning av å leve i et trusselregime, jf. Rt-2004-1794 avsnittene 44 og 46.
Fagdommerne viser her til det som fremgår ovenfor under straffutmålingen. I tillegg til den mer objektive vurderingen av det straffbare forholdets karakter, står også de konkrete skadevirkningene for fornærmede sentralt, og hvordan hun selv oppfatter den skade og krenkelse hun er påført.
Fornærmede har fått et betydelig funksjonsfall i sin kognitive utvikling etter overgrepene. Hun har blitt påført alvorlige psykiske skadevirkninger og har blitt diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse. Fornærmede har ífølge de rettsoppnevnte sakkyndige én gang hatt suicidale tanker, hun lever i frykt og angst for tiltalte, og hennes livskvalitet er påvirket negativt i betydelig grad. De rettsoppnevnte sakkyndige har i sin erklæring datert 15. august 2011 uttalt følgende:
Med de langvarige belastninger [fornærmede] er påført gjennom denne saken er situasjonen hennes, når det gjelder risiko for medisinsk invaliditet og redusert ervervsevne, forhøyet i forhold til utgangspunktet. Hun har nå store generelle lærevansker/lett psykisk utviklingshemming, der avstanden i fungering mellom henne og jevnaldrende har økt. Hun flytter nå over fra normalskole til spesialskole for elever med store generelle lærevansker. Det at hun i tillegg også vurderes til å ha psykiske problemer i form av PTSD, med de symptom denne diagnosen innebærer, tilsier at hun med stor sannsynlighet vil få varige psykiske vansker. Hun har altså en dobbelt sårbarhet som gjør at hun sannsynlig vil være i behov av langvarig støtte, hjelp og behandling. Hun vil kanskje ikke være i stand til å arbeide, og muligens ha begrensninger i evne til å klare seg selv i dagliglivet, og hun vil ha problemer med trygghet og ha begrensninger i sosiale relasjoner.
De rettsoppnevnte sakkyndige fastholdt denne vurderingen i lagmannsretten. Det er sannsynlighetsovervekt for at fornærmede er påført varige skader som følge av overgrepene, og at tiltalte ved sine overgrep har frarøvet fornærmede den fryktløse barndommen hun hadde krav på. Fornærmede ble også truet av sin egen overgriper hvis hun sa noe, med at tiltalte ville komme i fengsel og fornærmede i fosterhjem.
Fagdommerne er etter en totalvurdering kommet til at oppreisningserstatningen i dette tilfellet bør fastsettes til 275 000 kroner.
4. Saksomkostninger:
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke da tiltalte i forhold til tingrettens dom har nådd frem med at han ikke skal dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 andre ledd bokstav c, jf. straffeprosessloven § 436 andre ledd forutsetningsvis.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født 0.0.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ og straffeloven § 199 første ledd, jf. straffeloven § 62, til en straff av fengsel i 6 – seks – år.
Til fradrag i straffen går 48 – førtiåtte – dager for utholdt varetekt.
2. A, født 0.0.1960, dømmes til å betale 275.000 – tohundreogsyttifemtusen – kroner i oppreisning til B innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dommen med tillegg av lovens forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.
Les mer om advokatbistand ved seksuelle overgrep mot barn, og om erstatningsutmåling etter voldtekt.
