En mann og hans samboer ble tiltalt for menneskehandel, seksuell utnyttelse og misbruk av overmaktsforhold. De to tiltalte hadde ansatt to au pairer fra Filipinene, og betalt for deres reise til Norge. Mannen utnyttet au pairene seksuelt ved å true med å sende de tilbake til Filipinene dersom de ikke utførte hans ønsker. Au pairene var i en sårbar situasjon, og de tiltalte utnyttet et overmaktsforhold. Oppreisning ble satt til henholdsvis 130 000 kroner og 100 000 kroner.

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 15. november 2011 satt A, født 0.0.1959, og B, født 0.0.1979, under tiltale for overtredelse av:
I Straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jfr. annet ledd bokstav a og b

for ved trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig adferd å ha utnyttet en person til andre seksuelle formål, eller for å ha lagt forholdene til rettefor slik utnyttelse, eller på annen måte å ha medvirket til utnyttelsen eller forledelsen.

Grunnlag:

a)

I perioden fra søndag 13. september 2009 til tirsdag 23. mars 2010 på bopel i — i Oslo, etter å ha fått C til å flytte fra Filipinene til Norge for å bo og arbeide hos seg som au-pair, utnyttet han/hun henne til seksuelle formål ved å forlange at hun skulle ha seksuell omgang og/eller utføre seksuelle handlinger med ham når han måtte ønske det. Når hun protesterte truet han med å ‘sende henne tilbake’ eller lignende. C var i en sårbar situasjon idet hun var uten inntekt og huset hun bodde i brant ned.

b)

I perioden lørdag 6. til tirsdag 23. mars 2010, på bopel i — i Oslo, og etter å ha fått D til å flytte fra Filipinene til Norge for å bo og arbeide hos seg som au-pair, utnyttet han/hun henne til seksuelle formål ved å forlange at hun skulle ha seksuell omgang/ og eller utføre seksuelle handlinger med ham når han måtte ønske det. Når hun protesterte truet han med å ‘sende henne tilbake’ og/eller få noen til å fortelle familien hennes hva hun foretok seg i Norge eller lignende. D var i en sårbar situasjon idet hun blant annet har to små barn og var uten inntekt og mulighet til å forsørge disse.
II Straffeloven § 193 første ledd

for å ha skaffet seg eller en annen seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

a)

I perioden fra søndag 13. september 2009 til tirsdag 23. mars 2010 på bopel i — i Oslo, utnyttet han sin stilling og/eller avhengighetsforhold som Cs arbeidsgiver og husvert, ved at han ved gjentatte anledninger skaffet seg seksuell omgang med henne, herunder samleie.

b)

I perioden fra lørdag 6. mars 2010 til tirsdag 23. mars 2010 på bopel i — i Oslo, utnyttet han sin stilling og/eller avhengighetsforhold som Ds arbeidsgiver og husvert, ved at han ved gjentatte anledninger skaffet seg seksuell omgang med henne, herunder samleie.
III Straffeloven § 202a bokstav a) og b)

for å ha skaffet seg eller andre seksuell omgang eller handling ved å ha ytet eller avtalt vederlag, eller å ha oppnådd seksuell omgang eller handling ved at slikt vederlag er avtalt eller ytet av en annen

Grunnlag:

a)

Til tid og sted som nevnt i post I a) forholdt han/hun seg som der beskrevet med C, ved at det etter forutgående avtale om lønn for utførelse av ordinære au-pairtjenester og seksuelle tjenester, ble gjennomført gjentatte samleier og/eller oralsex og/eller innføring av en eller flere fingre i vagina.

b)

Til tid og sted som nevnt i post I b) forholdt han/hun seg som der beskrevet med D, ved at det etter forutgående avtale om lønn for utførelse av ordinære au-pairtjenester og seksuelle tjenester, ble gjennomført gjentatte samleier og/eller oralsex og/eller innføring av en eller flere fingre i vagina og/eller ved at han fikk henne til å masturbere seg.

Oslo tingrett avsa 2. februar 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1959, dømmes for overtre- delse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a og b og straffeloven § 193 første ledd, jf. straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder. 9 – ni – måneder av fengselsstraffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år. Ved avsoningen av den ubetingede del skal fragå 3 – tre – dager for utholdt varetekt.
2. A frifinnes for tiltalens post III.
3. B, født 0.0.1979, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a og b og straffeloven § 193 første ledd, jf. straffeloven § 62 første ledd til en straff av fengsel i 6 – seks – måneder, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år. Ved en eventuell avsoning skal fragå 2 – to – dager for utholdt varetekt.
4. B frifinnes for tiltalens post III.
5. E, født 0.0.1966, dømmes for overtredelse av straffeloven § 166 første ledd til en straff av fengsel i 21 – tjueen – dager, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år. Ved en eventuell avsoning skal fragå 2 – to – dager for utholdt varetekt. Han idømmes videre en bot stor kr 10 000,- – kronertitusen 0/100 -, subsidiært fengsel i 20 – tjue – dager.
6. Innen 2 – to – uker betaler A og B in solidum i oppreisning til C et beløp stort kr 130 000,- – kroneretthundreogtrettitusen 0/100 -, tillagt lovens rente fra forfall til betaling skjer.
7. Innen 2 – to – uker betaler A og B in solidum i oppreisning til D et beløp stort kr 80 000,- – kroneråttitusen 0/100 -, tillagt lovens rente fra forfall til betaling skjer.
8. De fremmede krav om erstatning pådømmes ikke.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt opprinnelig lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. I ny anke datert 12. juni 2012, ble anken gjort fullstendig slik at den også omfatter bevisvurderingen under skyldspørsmålet samt avgjørelsen av de sivile krav. Ved lagmannsrettens kjennelse 30. august 2012 ble anken avvist. A anket til Høyesterett, som 31. oktober 2012 traff kjennelse om at As anke ikke avvises. Ved lagmannsrettens beslutning 17. desember 2012 ble anken 12. juni 2012 henvist til ankeforhandling.

B har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen, saksbehandlingen og avgjørelsen av det sivile krav. Anken er henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 326 første ledd første punktum, og det sivile krav.

De fornærmede har begjært ny behandling av de sivile krav.

Ankeforhandling er holdt 26. februar 2013 til 12. mars 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. De tiltalte, 14 vitner, herunder de fornærmede, samt de rettsoppnevnte sakkyndige har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Aktor har nedlagt slik påstand:
1. A, f. 0.0.59, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jfr. annet ledd bokstav a og b, og straffeloven § 193 første ledd, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til fengsel i 1 år og 6 måneder. 9 måneder av straffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Han tilkommer 3 dagers fradrag for utholdt varetekt.
2. B, f. 0.0.79, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jfr. annet ledd bokstav a og b, og straffeloven § 193 første ledd, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til fengsel i 6 måneder som gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Hun tilkommer 2 dagers fradrag for utholdt varetekt.
3. Saksomkostninger idømmes etter rettens skjønn.

Advokat Sundby har på vegne av A nedlagt slik påstand:

Prinsipalt: Tiltalte frifinnes for straff, erstatning og sakskostnader.

Subsidiært: Tiltalte anses på mildeste måte.

Advokat Pentzen har på vegne av B nedlagt slik påstand:

Prinsipalt: Tiltalte frifinnes for straff, erstatning og sakskostnader.

Subsidiært: Tiltalte anses på mildeste måte.

Advokat Stenvaag har på vegne av C nedlagt slik påstand:

A og B dømmes in solidum til å betale oppreisningserstatning til C fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 200 000.

Advokat Baastad har på vegne av D nedlagt slik påstand:

A og/eller B dømmes, eventuelt in solidum, til å betale fornærmede D, oppreisning oppad begrenset til kr 150.000,-.

Lagmannsretten bemerker:

Innledning

Tiltalte nr. 1, A (heretter A), er 54 år gammel, utdannet … i 1993. I studietiden i USA traff han en norsk kvinne. De giftet seg og fikk to døtre, nå 21 og 17 år gamle. Familien bodde en tid på Filippinene der A etablerte en klinikk sammen med en filippinsk kollega, dr. F. I 1995 flyttet familien til Oslo. Her etablerte A en …klinikk på X, hvor han fortsatt arbeider.

Tiltalte nr. 2, B, er 33 år gammel. Hun avbrøt skolegangen etter første år på videregående skole og begynte som praktikant hos As familie da hun var 17-18 år gammel. Hun er bifil, og hun begynte etter noen måneder i praktikantstillingen å ta del i seksuallivet til A og hans daværende ektefelle. Da A ble skilt, fortsatte samlivet mellom B og A. De er fremdeles samboere og har tre barn på henholdsvis 7, 3 og 1 år. B arbeider som resepsjonist ved klinikken på X.

I årenes løp har de tiltalte ifølge B hatt til sammen tolv aupairer, sju fra Filippinene. Med fire av aupairene – inkludert de fornærmede i vår sak – har de hatt et seksuelt forhold. Noen av de øvrige er blitt invitert til å ha sex med dem, men har avslått, noe de tiltalte skal ha respektert.

De tiltalte har forklart sitt forhold til aupairene med at de har en spesiell livsstil – de er såkalt polyamorøse. De har forklart at de bygger sin livsstil på tanker fra buddhismen og taoismen. Kjærlighet til planter og dyr og åpenhet for andre mennesker og deres kulturelle bakgrunn er viktig for dem. De har flere seksualpartnere, men det er for A og Bs del alltid bare én mann – A selv – og flere kvinnelige partnere, én for én eller samtidig. De seksuelle forhold beskriver de som frivillige og som kjærlighetsforhold. Åpenhet er en viktig del av deres livsstil.

De fornærmede i saken, C (heretter C) og D (heretter D), er fra Filippinene. De ble rekruttert som aupairer hos A og B etter intervjuer i Manila i januar/februar 2009. Aupairavtalene ble inngått våren 2009. Det tok tid å ordne med visum, pass og oppholdstillatelse. D ble dessuten gravid og fikk sitt andre barn før hun reiste til Norge. C kom til Norge 13. september 2009. Hun arbeidet alene som aupair til D kom den 6. mars 2010. A har erkjent at han hadde et seksuelt forhold til de fornærmede fra deres første dager i Norge til de rømte fra huset 23. mars 2010 ved hjelp fra utenforstående, som de tilfeldigvis hadde kommet i kontakt med. B har erkjent at hun deltok i seksuelle aktiviteter med de fornærmede ved noen anledninger og at hun var klar over samboerens seksuelle forbindelse med de fornærmede.

Tiltalen gjelder menneskehandel (straffeloven § 224) i idealkonkurrens med seksuell omgang oppnådd ved misbruk av stilling/avhengighetsforhold (straffeloven § 193). Lagmannsretten har på bakgrunn av en samlet vurdering av bevisene i saken, kommet til at de fornærmedes forklaringer i det vesentlige skal legges til grunn for dommen. Lagmannsretten skal straks begrunne dette nærmere. Lagmannsretten finner det hevet over enhver rimelig tvil at A er skyldig etter alle tiltalepostene og at B er skyldig i to overtredelser av straffeloven § 193. Hun skal frifinnes for menneskehandel.

Post I a og I b – straffeloven § 224 (menneskehandel)

Etter lovendring 4. juli 2003 nr. 78 lyder straffeloven § 224 første ledd bokstav a slik:

Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig adferd utnytter en person til
a) prostitusjon eller andre seksuelle formål,

( … )

eller som forleder en person til å la seg bruke til slike formål, straffes for menneskehandel med fengsel inntil 5 år.

Bakgrunnen for lovendringen var Norges tilslutning til FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet (Palermokonvensjonen) og konvensjonens protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn.

Gjerningsbeskrivelsen i straffebudet tar utgangspunkt i definisjonen i protokollen, men det fremgår klart av Ot.prp.nr.62 (2002-2003) side 63-64 at loven går lenger enn FN-protokollen på to punkter: Straffebudet er for det første ikke begrenset til bare å gjelde den organiserte, grenseoverskridende menneskehandelen. Det rammer dessuten ikke bare bakmennene, men også «den som faktisk står for utnyttelsen».

Tiltalte i vår sak er ikke bakmann eller formidler. Han sørget for at de fornærmede kom til Norge som aupairer og sto selv for utnyttelsen til seksuelle formål etter at de fornærmede hadde kommet hit. Spørsmålet er om straffeloven § 224 får anvendelse i saken.

På side 97 i proposisjonen blir det å «utnytte» forklart slik:

I det å utnytte en person ligger å bruke vedkommende for å oppnå en fordel for seg selv. Dette vil typisk være en direkte eller indirekte økonomisk fordel, men ikke nødvendigvis. Det kan også tenkes at fordelen er å oppnå en viss posisjon i et bestemt miljø, eller gjentjenester.

Det er lite rettspraksis når det gjelder rekkevidden av § 224 for en tiltalt som selv står for utnyttelsen. Et eksempel hvor bestemmelsen fikk anvendelse i en slik situasjon, er saken i Rt-2009-911, hvor tiltalte hadde forledet de fornærmede til prostitusjon, og selv var hallik for dem. Tiltalte sto således selv for utnyttelsen, men anvendelsen av § 224 ble ikke problematisert. Det var det heller ikke grunn til siden tiltalte hadde mottatt det meste av utbyttet fra prostitusjonen – en økonomisk fordel som klart falt innenfor fordelsbegrepet i § 224.

Høyesterett drøftet rekkevidden av § 224 for en mottaker av tjenester av seksuell karakter i Rt-2011-1127. Saken gjaldt en mann som i Ukraina hadde betalt penger til et fotostudio og til de foresatte for fire jenter i alderen 11 til 16 år for å få ta barnepornografiske bilder av jentene til eget bruk. Høyesterett kom til at straffeloven § 224 ikke kunne anvendes og uttalte i avsnitt 21 at «[s]elv om vedkommende kommer i en posisjon hvor han kan benytte offeret for eksempel til egne seksuelle formål, har han ikke oppnådd den typen økonomisk eller annen fordel som motivene beskriver.» Høyesterett fant det «rimelig klart at kjøp av seksuelle tjenester er en slik handling man ønsket å avgrense mot.». På bakgrunn av høyesterettsdommen kom Borgarting lagmannsrett i en sak som ligner den herværende (LB-2010-136899) til at § 224 bare kunne få anvendelse på de tilfeller hvor tiltalte ved en utnyttelse av en sårbar situasjon hadde tilskyndet eller truet de fornærmede til å ha seksuell omgang med andre menn eller kvinner og således vært i en formidlingssituasjon. Det måtte således foreligge en formidlingssituasjon med en tilbyder- og en mottakerside, selv om saken ikke gjaldt en enkeltstående seksuell tjeneste.

Etter denne lagmannsretts syn må det ved vurderingen av rekkevidden av Rt-2011-1127 legges vesentlig vekt på at Høyesterett avgrenset sin drøftelse til å gjelde mottak av enkeltstående seksuelle tjenester fra et offer for menneskehandel. I avsnitt 17 presiseres det at det ikke var foranledning til å gå inn på om løsningen vil kunne være en annen ved mer omfattende kjøp eller mottak av slike tjenester.

Vår sak skiller seg fra saksforholdet i Rt-2011-1127 på flere punkter.

Saken gjelder for det første ikke kjøp av seksuelle tjenester. Tiltalen gjaldt riktignok også overtredelse av sexkjøpsbestemmelsen i straffeloven § 202 a, men de tiltalte ble på dette punkt frifunnet i tingretten, og denne del av dommen er rettskraftig. De tiltalte kunne etter tingrettens syn ikke anses for å ha ytt vederlag for de seksuelle tjenestene de mottok. Hver av de fornærmede fikk 4000 kroner per måned, men dette var vederlag de hadde krav på som aupairer. Det som var betalt for reisen til Norge og forut for denne, kunne ikke anses som vederlag for fremtidige seksuelle tjenester. Etter lagmannsrettens syn har tingretten foretatt en korrekt vurdering. Vår sak skiller seg således fra sakstypen som Høyesterett fant det «rimelig klart» at det måtte avgrenses mot, nemlig kjøp av seksuelle tjenester.

Vår sak gjelder for det andre en hyppig og langvarig utnyttelse av begge de fornærmede. For C strakk utnyttelsen seg over mer enn seks måneder og for D over flere uker. Utnyttelsen gjelder blant annet mange samleier og flere tilfeller av oralsex. For D var det gjentatte krenkelser av smertefull karakter i forbindelse med at hun fortsatt hadde brystmelk. Utnyttelsen innebar således alvorlige og varige inngrep i de fornærmedes personlige frihet, et rettsgode § 224 er ment å verne i og med at straffebestemmelsen er plassert i kapittel 21 om forbrytelser mot den personlige frihet.

For det tredje var A ikke bare mottaker av de seksuelle tjenester, men han sto også bak rekrutteringen av de fornærmede som aupairer, hjalp dem med å ordne nødvendige reisedokumenter og betalte for reisen fra Filippinene til Norge. A har således selv gjort det som var nødvendig for å få de fornærmede i en posisjon der de kunne utnyttes til seksuelle formål. Handlinger som å rekruttere og transportere nevnes i definisjonen av menneskehandel i protokollens artikkel 3 a. Vår sak gjelder således ikke en ren mottakersak, slik som et ble avgrenset mot i Rt-2011-1127. For de fornærmede er krenkelsen av deres personlige frihet like alvorlig enten tilbyder- og mottakerfunksjonene ligger hos de samme eller hos ulike personer. I tingrettens dom er denne virksomheten betegnet som «egenhandel».

Straffebestemmelsen i § 224 rammer ikke den seksuelle handlingen eller omgangen i seg selv. Det er utnyttelsen til andre seksuelle formål som rammes. Det er som nevnt et vilkår for anvendelsen av bestemmelsen at tiltalte har oppnådd en fordel. Tiltalte i vår sak mottok seksuelle ytelser fra de fornærmede uten noen form for vederlag. Disse ytelsene omfattes etter lagmannsrettens syn av fordelsbegrepet i straffebestemmelsen.

Endelig nevnes at straffverdigheten av forholdet ikke fanges opp av andre bestemmelser. Tiltalen gjelder også § 193, en seksualforbrytelse der det straffbare er å skaffe seg seksuell omgang ved misbruk av overmaktsforhold. Her er det den seksuelle omgang som rammes. Bestemmelsen i § 193 rammer bare seksuell omgang, mens § 224 også rammer utnyttelse til andre seksuelle formål. Bestemmelsen i § 193 rammer ikke handel (eller «egenhandel») med mennesker. Straffeloven § 224 og § 193 verner ulike interesser og står i ulike kapitler, og kan også derfor benyttes i konkurrens.

Etter dette finner lagmannsretten at straffeloven § 224 kan få anvendelse på den type utnyttelse denne saken gjelder.

Misbruk av sårbar situasjon

Straff etter § 224 forutsetter at utnyttelsen eller forledelsen har skjedd ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig adferd. I vår sak er det misbruk av sårbar situasjon som er det aktuelle alternativet.

Om hva som menes med «misbruk av sårbar situasjon» uttales følgende i Rt-2006-111:

Om dette alternativet heter det i proposisjonen side 97 at det omfatter «det å utnytte situasjoner der det ikke foreligger noe reelt og akseptabelt valg for den det gjelder», annet enn å underkaste seg «handlerne». I det høringsnotat av 10. desember 2002 som gikk ut forut for proposisjonen, nevnes på side 72 at dette eksempelvis også vil dekke «tilfeller hvor en sårbar kvinne med åpne øyne arbeider som prostituert, men hvor bakmennene utnytter en sårbar posisjon hun befinner seg i slik at hun ikke har noe reelt valg annet enn å underkaste seg deres ønsker». Karakteristikken «misbruk av sårbar situasjon» må følgelig bygge på en samlet vurdering av en rekke forhold. Til disse hører offerets situasjon før hun utnyttes, og omstendighetene ved den situasjon hun under utnyttelsen bringes inn i. Sentralt står hennes reelle valgmuligheter.

I proposisjonen side 97 nevnes et eksempel på en sårbar situasjon: «En kvinne står for eksempel i fare for å bli kastet ut av leiligheten der hun bor sammen med sin mor og tre barn. Hun har ikke fast arbeid, det er heller ikke utsikter til inntektsgivende arbeid i området der hun bor, og hun har fått beskjed av myndighetene om at hun blir fratatt barna dersom hun mister leiligheten. Hun får tilbud om at en person vil betale husleien mot at hun arbeider på bordell i utlandet.»

Eksemplet kan tyde på at det skal en del til for at noen kan anses for å befinne seg i en sårbar situasjon, men det kan ikke forstås slik at det angir hvor den nedre grense for anvendelsen av vilkåret «misbruk av sårbar situasjon» skal gå. Lagmannsretten legger til grunn at meningen med eksemplet er å beskrive en typisk menneskehandel, en situasjon som ligger i kjerneområdet for bestemmelsen. Uttalelser i Rt-2006-111 avsnitt 46 tyder på at begrepet er nokså vidt. Eksemplet illustrerer at både subjektive og objektive forhold kan tas i betraktning når fornærmedes reelle og akseptable valgmuligheter skal vurderes. Det sentrale må være hva som fremstår som et reelt og akseptabelt valg for den konkrete fornærmede, ikke hva de rent objektive valgmulighetene består i. Objektivt sett vil flytting til et område hvor utsiktene til inntektsgivende arbeid er bedre være et reelt og akseptabelt valg, men ikke for kvinnen i eksemplet.

Lovteksten sier ikke noe uttrykkelig om betydningen av et samtykke til utnyttelsen.

Et samtykke til seksuelt forhold i fremtiden er ikke bindende. Når det gjelder samtykke til det enkelte samleie mv, legger lagmannsretten til grunn at dette ikke vil være et reelt straffriende samtykke dersom vilkåret om utnyttelse ved misbruk av sårbar situasjon er oppfylt, jf. Rt-2006-111 avsnitt 20-23.

Straff etter § 224 forutsetter at det er utvist forsett. Tiltalte må ha ha vært klar over de forhold som gjorde situasjonen sårbar for de fornærmede, og at han misbrukte denne situasjonen til å oppnå seksuelt samvær. Tiltalte må med andre ord ha vært klar over at de fornærmede ikke hadde gitt et reelt og utvungent samtykke til det seksuelle forholdet, men at det var utnyttelsen ved misbruk av en sårbar situasjon som var årsaken til dette.

Bevisvurderingen

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten som nevnt kommet til at de fornærmedes forklaring i det vesentlige skal legges til grunn for dommen.

Begge – i særdeleshet D – har forklart seg detaljert og konsistent på nærmest alle punkter. På de sentrale punkter er det ikke noe som tyder på at det er motstrid mellom det de har forklart for retten og det de har sagt i tidligere forklaringer. Det er heller ikke innbyrdes motstrid mellom de fornærmedes forklaringer.

Det er lite som indikerer at de fornærmede kan ha silt informasjon, eller at de har overdrevet eller tilpasset sine forklaringer, slik de tiltaltes forsvarere har anført. Dette gjelder uansett ikke de sentrale punkter for lagmannsrettens vurdering. Når det gjelder Cs forklaring om hvor mange ganger hun vasket hos en annen familie, bemerkes det at det ikke kan ses bort fra at inkonsistensen skyldes misforståelser på grunn av tolkingen – C forklarte seg innledningsvis på tagalog og senere på engelsk. Det var åpenbart færre misforståelser under den del av forklaringen som gikk på engelsk. Det at C ikke oppga navnet til den tidligere aupairen G, til politiet eller at D ikke fortalte den sakkyndige om at hun hadde vært utsatt for et voldtektsforsøk i 9-10 årsalderen, kan ikke ses som bevisst siling av informasjon. Lagmannsretten kan ikke se hva formålet eventuelt skulle være. Det at D først forklarte at A skrek (shouted) til henne og senere at han nærmest hveste eller snakket høyt med en insisterende stemme, kan oppfattes som en endring i forklaringen, men lagmannsretten anser at det er i samsvar med bevisførselen for øvrig at A insisterte på sex, så endringen forstås mer som en presisering.

Cs forklaring styrkes av dagboklignende notater. Chattelogene underbygger hvordan de fornærmede kom i den situasjon at de følte at de ikke hadde annet valg enn å gå med på avtalen med A. Det er ført en rekke vitner. Det kan ikke ses at noen av dem har forklart seg på en måte som svekker inntrykket av at de fornærmede i det vesentlige har forklart seg sant. As epost til de fornærmede etter at de rømte fra huset til de tiltalte, støtter også de fornærmedes forklaring. Og sist, men ikke minst, er det vanskelig å se hvorfor de fornærmede regelrett skulle rømme fra de tiltalte, hvis de hadde hatt andre reelle og akseptable valg.

Begge de fornærmede har fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD). De sakkyndige har forklart at de har symptomer, som for eksempel gjenopplevelse av påtrengende minner, som er forenlig med at de har opplevd det de har forklart seg om.

De tiltalte har på sin side forklart at de var åpne om sin livsstil og at «alle» kjente til den. Til dette bemerkes at av vitnene som forklarte seg for lagmannsretten, var det bare de tidligere aupairene som visste at livsstilen også inkluderte sex med aupairer. Vitnet H visste ikke at de tiltalte hadde sex med aupairene før rett før det sto om saken i mediene. Det var ikke de tiltalte som fortalte det, men Hs aupair, G. Vitnet I, som hadde vært pasient og senere resepsjonist på klinikken, hadde hørt om de tiltaltes livsstil som etter det hun skjønte, innebar at de kunne ha sex med andre, men hun kunne ikke huske når hun fikk vite at livsstilen omfattet sex med aupairene. Vitnet J – ansatt som massasjeterapaut på klinikken – kjente til den såkalte livsstilen, men visste ikke at den omfattet sex med aupairen C.

Lagmannsretten finner det her hensiktsmessig å si noe kort om aupairordningen.

Etter utlendingsforskriften § 6-25 kan en utlending få oppholdstillatelse som aupair i til sammen to år når kontrakten tilfredsstiller vilkår fastsatt av UDI om blant annet oppgavenes art og omfang mm. Oppholdstillatelsen knytter seg til en bestemt vertsfamilie, og ved skifte av familie må det fremmes søknad om oppholdstillatelse på nytt faktisk grunnlag, jf. høringsbrev 30. januar 2012. Det er et vilkår at formålet med oppholdet er kulturutveksling. Ordningen går ut på at en ung voksen mellom 18 og 30 år skal kunne få mulighet til å lære seg et annet språk og en annen kultur gjennom å bli inkludert i en familie i vertslandet. Av UDIs rundskriv RS 2011-41 følger det at oppholdet i vertsfamilien skjer mot gjenytelser i form av lettere husarbeid, pass og stell av barn, men arbeidstiden skal normalt ikke overstige 5 timer per dag. Vertsfamilien skal betale for norskkurs for aupairen. En vertsfamilie kan bare ha én aupair ansatt om gangen, jf. standardkontrakt utarbeidet av UDI. Oppsigelsestiden skal være minst én måned.

Som det fremgår, kan det ikke inngås avtale om at aupairen skal ha et seksuelt forhold til vertsfamilien, og det kan ikke benyttes to aupairer samtidig. Lagmannsretten finner det svært lite sannsynlig at de tiltalte var åpne om en aupairbruk som åpenbart er i strid med aupairordningen. Vitneforklaringene trekker også i retning av at de tiltalte holdt sin seksuelle bruk av aupairene skjult.

Lagmannsretten finner det bevist at de tiltalte gjorde det de kunne for å skjule at de hadde seksuell kontakt med aupairene. Følgelig legges også de fornærmedes forklaringer om restriksjoner og kontroll når det gjelder sosial kontakt utenfor vertsfamilien til grunn. Det tilføyes at også chattelogen med D støtter dette. Det fremgår klart at D allerede før hun reiste til Norge måtte gå med på å bruke all sin tid, også fritiden, på vertsfamilien.

De nærmere detaljer i bevisvurderingen fremgår av bemerkningene nedenfor.

Rekrutteringen av C og D som aupair

I januar/februar 2009 reiste A til Filippinene, dels for å besøke klinikken i Manila som han var deleier i, dels for å intervjue kandidater til stillingen som aupair hos familien. Lagmannsretten legger til grunn at formålet var å rekruttere to unge kvinner som i tillegg til å arbeide som aupair, var villige til å ha sex med samboerparet, særlig A. For å omgå forbudet mot å ha mer enn én aupair, sørget A for at den ene av aupairene inngikk avtale med en tredjeperson.

A intervjuet flere kandidater. Han har forklart at han allerede ved intervjuet fortalte om familiens spesielle livsstil. Det er noe uklart for lagmannsretten hvor mye han mener å ha fortalt. På spørsmål fra aktor svarte han at intervjuet ikke var «seksuelt ladet». Han syntes at C og D skilte seg ut som åpne og positive til det han fortalte dem. Lagmannsretten legger til grunn at han fortalte at han og samboeren hadde flere partnere, men at det ikke ble sagt under intervjuet at aupairene skulle ha sex med vertsfamilien. Dette tok han opp etter hvert i chattingen med de fornærmede.

Rekrutteringen og utnyttelsen av C

A har forklart at C fikk tilbud om jobben omkring en uke etter intervjuet, den 12. februar 2009. C oppfattet det også slik at hun fikk et tilbud, men det fremgår klart av senere chatter at hun er usikker. Den 24. februar skriver hun eksempelvis:

(.) coz ive met a person or employer under aupair/nanny.com so i dont need to find some and one more thing, it is expensive for me to be a member of that site and find a good employer, so im begging for your help or if you know somebody who needs my service i will do then … thanks, im so dramatic now … but so serious! Take care. (understreket av lagmannsretten).

Etter dette ber han henne kontakte den norske ambassaden i Manila for å skaffe søknadspapirer, og den 13. mars blir de enige om at han skal få fullmakt til å ordne nødvendige tillatelser i Norge. Han vil sende henne et dokument som hun skal signere. C etterlyser dette i flere av chattene som følger.

Fra omkring midten av februar chatter A mer og mer om sexrelaterte temaer. Han sender nakenbilder av seg selv med to kvinner den 16. februar. C sender aldri nakenbilder av seg selv. Dagen før sin fødselsdag 1. april sier A at hans bursdagsønske er å være sammen med B og C nakne i sengen. Han spør hva C synes, om det skremmer henne eller om hun er positiv. Hun svarer at hun må tenke på hva hun synes, og hun svarer nei på spørsmålet om hun tror hun vil like det. Senere kommer han tilbake til dette flere ganger, og den 27. april sier hun OK. Det kommer nå klart frem at han skal ha to aupairer og at bare D vil få kontrakt med ham. C skal inngå kontrakt med en tredjeperson, men være hos A og B.

C signerer aupairkontrakten 4. mai 2009 med E.

Et par dager senere sier C i en chat at hun ikke trenger sex, men jobb. A understreker i chattingen at han har valgt C og D fordi de vil leve som ham. En gang forteller han at han mottar 10 søknader i uken fra aupairer som vil jobbe hos slike som ham, senere at han får 20 søknader hver uke. Han spør C gjentatte ganger om hun ser frem til å ha sex med ham, for eksempel slik den 22. august: «Do you really look forward to the sexual strangeness of my life here or do you feel awkward and reluctant about it?» C svarer: «I feel awkward coz someone told me that its really hard to get sex with somebody that you don’t love … you don’t even feel the romances.»

Det fremgår etter lagmannsrettens syn av chattelogen at C snakket A etter munnen, slik hun beskrev det i sin forklaring, og at hun ikke ønsket å ha sex med vertsparet, men samtykket til det for å få jobben som aupair. Dette hadde hun også sagt til vitnet G ifølge politiets egenrapport om avhøret med G. C hadde sagt at hun ikke hadde noe valg og at hun gjorde det for å forsørge familien. Lagmannsretten er overbevist om at A var klar over Cs motvilje.

C kom til Norge 13. september 2009. Hos vertsfamilien ble hun tildelt rom i underetasjen hvor det viste seg at også A sov det meste av tiden. Han sov der, på sofaen i stuen eller hos B.

A minnet C om avtalen om sex samme dag som hun ankom Norge, og han hadde samleie med henne allerede den første kvelden. Senere hadde de sex nesten hver kveld og ofte om morgenen.

C har forklart at hun anså at hun hadde forpliktet seg til å ha sex, men at hun hadde håpet at det ikke ble nødvendig. Hun sa nei mange ganger, særlig i begynnelsen. Han sa da at hun ikke hadde lov til å si nei, at det var han som var sjefen. Han sa gjentatte ganger at hun måtte holde seg til det de hadde avtalt. Det var ikke et kjærlighetsforhold. A kysset henne ikke. Han ville at hun skulle få orgasme, noe hun simulerte for å bli ferdig. A brukte ikke fysisk makt, men hun følte seg tvunget. Han truet med å ta kontakt med dr. F og be ham fortelle familien på Filippinene om det som skjedde, dersom hun ikke gjorde som han sa. Hun var redd for hvordan familien eventuelt ville takle dette. Hun skammet seg over det som skjedde i huset og gjør det fortsatt. Hun gikk ikke til politiet fordi A sa at han i så fall skulle vise dem chattelogen. Det var hun som risikerte straff dersom hun gikk til politiet. Hun er redd politiet på Filippinene. Han truet også med at hun måtte betale for reisen både til og fra Norge, noe hun ikke var i stand til.

En gang i februar 2010 var B med i de seksuelle aktivitetene. Hun og C lå på hver sin side av A og han befølte dem. Etter at D kom, var det også en gang A hadde samleie med dem alle tre etter tur. Mens han holdt på med én, måtte de andre se på.

Cs forklaring om hvordan hun opplevde situasjonen hos de tiltalte støttes som nevnt av en slags dagbok som hun førte i begynnelsen, og som er fremlagt for lagmannsretten. Dagboken ble ført mindre og mindre regelmessig ettersom tiden gikk. C har skrevet «eiw» med et tall på dager med samleie med A. «Eiw» betyr æsj. «Eiw (new)» betyr oralsex. Tallet står for hvor mange ganger hun måtte ha samleie eller oralsex de enkelte dager.

Hennes motvilje kommer også til uttrykk i chatter, for eksempel den 21. september der hun ber ham om ikke å fortelle til D at de har sex. Den 22. september takker hun ham for at hun slapp å ha samleie. Hun kaller ham doc. Han ber henne suge seg og svelge sæden. Hun sier hun ikke kan og ikke har planer om å gjøre det. Hun sier i en annen chat at hun ikke likte at de (B, A og C) var sammen, alle tre nakne i februar 2010.

K – en annen aupair fra Filippinene som også forklarte seg for lagmannsretten – har i politiavhør forklart at C hadde fortalt henne at hun hadde sex med verten, men K hadde ikke trodd på det før hun så det en gang hun var med C hjem. Om denne ene gangen har C forklart til lagmannsretten at hun hadde sex med A for å vise K at det var sant. Ks vert var advokat, og C hadde håpet at han kunne hjelpe. Videre fortalte K i politiavhør at C ikke hadde våget å fortelle om sin situasjon til Ks vertsfamilie. Hun var redd for å bli sendt tilbake til Filippinene, og hun hadde lovet A sex. Lagmannsretten legger til grunn at C på denne måten forsøkte å få hjelp, men at det ikke førte frem.

Det legges til grunn at det også var en del av avtalen at C ikke skulle ha sex med andre menn enn A. Både A og B har forklart seg om dette og har begrunnet det med smittefaren og faren for sjalusi. B forklarte at det var brudd på «rammene» for Cs opphold hos dem at hun hadde sex med andre. To ganger ble det avslørt brudd på rammene ifølge B, en gang i november 2009 og en gang i januar 2010. Hun og A hadde da alvorlige samtaler med C, og B sendte en tekstmelding til C om at denne måtte holde seg til avtalen. B erkjente i sin forklaring at det under den siste samtalen ble nevnt at C måtte betale reiseutgiftene.

Også C har forklart seg om denne samtalen i januar. Den fant mest sannsynlig sted 13. januar 2010, jf. dagboken hvor det står «sat down & talk». C forklarte at hun var sliten og fortvilet over forholdet til A. Hun gråt under det meste av samtalen. Hun spurte om hun kunne få fortsette som aupair uten å ha sex, men dette ble avslått. Det ble vist til avtalen, og samme kveld måtte hun igjen ha samleie og oralsex med A. I dagboken står det «new & eiw».

Utnyttelsen fortsatte til D kom den 6. mars 2010. Deretter måtte C delta i seksuelle aktiviteter med også D til stede og en gang var som nevnt også B med.

Sårbar situasjon – C

Det må legges til grunn at det ikke ble brukt vold eller fremsatt straffbare trusler mot C. Annen utilbørlig adferd er ikke beskrevet. De fremsatte trusler blir et moment ved vurderingen av om C befant seg i en sårbar situasjon.

C vokste opp med foreldrene og sju søsken i slummen i Tondo i utkanten av Manila. Området er tettbodd og fattig. Foreldrene hadde arbeid, men faren misbrukte tidvis alkohol. Da C var 12-13 år søkte hun økonomisk støtte til utdannelse gjennom den katolske menigheten. Hun fikk det hun betegner som en sponsor, en japaner som kom til Manila en gang i året for å følge opp. Han ville etter hvert ha sex med henne, noe hun gikk med på noen få ganger. Hun begynte på lærerskole, men måtte slutte etter noen år på grunn av problemer med å finansiere utdanningen. Da hun ikke ville gifte seg med den langt eldre sponsoren, ville han ikke lenger støtte henne økonomisk. Hun fikk ingen støtte fra sin familie. Det var tvert imot forventet at hun skulle bidra til å støtte dem. Det at hun var lesbisk eller bifil i et strengt katolsk land, gjorde henne også sårbar.

Selv om C hadde noe utdannelse og snakker relativt bra engelsk, hadde hun problemer med å skaffe seg jobb på Filippinene. Lagmannsretten legger til grunn at hun hadde tre midlertidige arbeidsforhold etter at hun sluttet på skolen omkring 2004. Hennes siste jobb var å promotere varer på kjøpesentre. Da hun søkte aupairstillingen, var hun arbeidsløs. Hun delte en liten leilighet med sin samboer, L, som på den tiden jobbet med levering av sjømat.

Hos A/ B i Norge ble C utnyttet til seksuelle formål fra første dag. Hun fikk ikke eget rom og derfor heller ikke noe privatliv. Hun forsøkte å protestere mot det seksuelle misbruket, særlig i begynnelsen. A viste da til at de hadde en avtale og ba henne holde seg til denne. Hun følte seg også selv forpliktet av denne avtalen. Det at hun ikke maktet å komme seg ut av denne situasjonen har etter lagmannsrettens syn sammenheng med personlige trekk hos C samt hennes kulturbakgrunn. Det vises til psykolog Akiah Ottesen Bergs sakkyndiguttalelse 28. oktober 2011 hvor det heter:

Fornærmede er fra en storfamilie på Filippinene. Hennes opprinnelseskultur er kollektivistisk som innebærer økt fokus mot fellesskapets beste fremfor individets. I hennes liv nå kommer dette til uttrykk gjennom økonomisk ansvar for familien. Det observeres at fornærmedes arbeidsmotivasjon er sterkt knyttet til dette ansvaret. Hennes adferd og talemåte gir uttrykk for stor respekt for autoriteter, noe som kan ha gjort henne svært sårbar i den situasjonen hos vertsfamilien. Det er i slike kulturer vanskelig å gi uttrykk for misnøye og ha en åpen konflikt med sine arbeidsgivere.

Cs forsøk på å protestere ble også møtt med trusler. Det vises til det som er sagt foran om dette.

C kjente noen få filippinere som bodde i Norge; de fleste var aupair eller hadde vært det. C snakket ikke norsk og gikk ikke på norskkurs. Hun gjorde noen spede forsøk på å komme ut av situasjonen. Hun søkte en jobb som aupair i Holmenkollåsen, og hun forsøkte å fortelle om det som skjedde til en mann som het R, og til K. Ikke noe av dette førte frem. Vitnet H forklarte for lagmannsretten at hun en rekke ganger hadde tilbudt C å være aupair hos seg i stedet for G. Dette skal ha skjedd i starten da G og C overlappet som aupair hos A/ B. Senere var det meningen at G skulle begynne hos H. I stedet tilbød altså H stillingen til C. H forklarte seg for første gang om saken i lagmannsretten. Lagmannsretten legger til grunn at H ikke husker korrekt. Overlappingsperioden var omkring en uke, ikke én til halvannen måned, slik H forklarte. Det er også vanskelig å forstå hvorfor H skulle være så interessert i å få C som aupair, fremfor den mer erfarne G.

C forsøkte som nevnt også å overtale de tiltalte til å la henne fortsette som aupair uten sex med dem, men dette førte heller ikke frem. Da D kom, hadde C nærmest gitt opp. Forsvarerne har fremholdt at C fikk lønn, at hun fikk beholde passet, at hun hadde nøkkel til huset og reisekort og at hun kunne benytte PC. Lagmannsretten finner ikke at dette var tilstrekkelig til å gi henne mulighet til å komme ut av forholdet. Når det gjelder PC-bruken, legges det dessuten til grunn at denne ble kontrollert av A. I desember 2009 brant huset til familien i Tondo ned, og familiens behov for hjelp fra C økte. A og B bisto med økonomisk hjelp til Cs familie, men dette endrer ikke lagmannsrettens syn i spørsmålet om utnyttelsen av Cs sårbare situasjon.

Lagmannsretten finner det bevist at C på grunn av avtalen som hun trodde seg bundet av, truslene som hun opplevde som reelle, og det at hun ikke hadde funnet noen som kunne hjelpe henne, ikke hadde noe annet reelt og akseptabelt valg enn å la seg utnytte til de seksuelle formål, og således var i en sårbar situasjon. Det var ikke noe alternativ for henne å returnere til Filippinene. Hun var ikke i stand til å betale reisen. Hun kunne ikke få ny aupairjobb uten en ny oppholdstillatelse. Hun skammet seg over sitt liv hos A og B og var redd for at familien skulle få høre om det.

I den grad C passivt samtykket til en del av samleiene og de seksuelle samvær, finner lagmannsretten at det ikke ble gitt noe fritt og utvungent samtykke. Samtykke kan derfor ikke i noe tilfelle gis straffriende virkning.

Cs sårbare situasjon – As forsett

Lagmannsretten finner det bevist at A i det vesentlige var klar over de omstendigheter som gjorde Cs situasjon sårbar. Han inngikk en aupairavtale med C, hjalp henne med søknadsdokumentene og betalte for reisen til Norge med det formål å utnytte henne til seksuelle formål. Han var klar over at C hadde avbrutt utdannelsen og at hun ikke hadde arbeid, og han kjente til hennes vanskelige økonomiske forhold, blant annet fordi hun ba om penger fra ham allerede før hun reiste fra Filippinene. Som nevnt foran tryglet hun ham om å gi henne jobb eller finne andre som kunne gi henne jobb. I epost 23. august 2009 skriver han om henne til dr. F: «She apparently lives way the shit away, and is broke.» I en chat 27. april 2009 ber han henne beskrive en normal dag. Det fremgår klart av svaret at hun ikke er i arbeid. A var også klar over at C levde i et lesbisk samliv. Lagmannsretten finner det ikke troverdig at han av den grunn tenkte at hun var mer ressurssterk. Han var klar over at filippinere generelt er tradisjonstro, høflige, svært samvittighetsfulle, og at mange er «utrolig underdanige», slik han uttrykte det i sin forklaring for lagmannsretten. Det er ikke troverdig at C skilte seg ut i så måte. Hun kalte ham doc, brukte ikke fornavn. Hun var svært redd for at de tiltalte skulle bli sinte på henne. A var videre fullt på det rene med hvordan C hadde det i Norge. Det var han selv som viste til avtalen med henne og som i hovedsak fremsatte truslene mot henne.

A var klar over at i den grad C unnlot å gjøre motstand mot seksuelt samvær med ham, så skyldes det hennes sårbare situasjon. Etter dette er det ikke tvilsomt at A forsettlig utnyttet C til seksuelle formål ved å misbruke hennes sårbare situasjon.

Cs sårbare situasjon – B

B deltok i seksuelle aktiviteter med C ved to anledninger. Det er for øvrig tale om et eventuelt medvirkningsansvar.

Lagmannsretten legger til grunn at B hadde lite kjennskap til Cs bakgrunn fra Filippinene, bortsett fra at hun antok at C kom fra lavere middelklasse. B har ikke vært på Filippinene.

B har forklart at hun forventet at C skulle ta del i deres livsstil, men at det først og fremst var A som skulle ha seksuell kontakt med C. B ble gravid og fikk et barn kort tid etter at C kom til Norge. Hennes egen interesse i en seksuell relasjon med aupairene må antas å ha vært liten i denne perioden. B deltok ikke ved intervjuene eller utvelgelsen av C og D. Hun overlot dette til A.

Lagmannsretten finner det ikke bevist at B var fullt ut klar over innholdet i chattingen mellom A og C. Det kan derfor ikke legges til grunn at hun var klar over hvordan avtalen om seksuelt forhold i Norge kom i stand ved gradvis mer press slik at C til slutt følte at hun ikke hadde noe annet valg enn å si ja for å få jobben. Det kan heller ikke legges til grunn at B var klar over at det var inngått en avtale om sex allerede før C kom til Norge. På et eller annet tidspunkt etter Cs ankomst ble hun imidlertid klar over dette, samt avtalen om at C ikke skulle ha sex med andre menn. Det vises til Bs egen forklaring og det som er sagt om denne foran.

Etter nedkomsten i september 2009 var B mye borte fra hjemmet. Hun har forklart at hun aldri hørte C protestere mot det seksuelle forholdet. C har forklart at det skjedde hyppigst i begynnelsen, det vil si i perioden da B var mye borte fra hjemmet. Slik lagmannsretten har forstått det, protesterte ikke C den ene gangen A befølte henne og B samtidig. På den annen side var B selv til stede under samtalen 13. januar 2010 der det ble tatt opp at C hadde hatt et forhold til en annen mann, og der C gråtende ba om å få slippe å ha sex og bare jobbe som vanlig aupair. Fra dette tidspunkt finner lagmannsretten at B skjønte at C ikke ønsket å ta del i samboerparets livsstil. På dette møtet var B selv med på å true C med at hun måtte betale for reisen både til og fra Norge. Det er imidlertid ikke ført bevis for at hun overhørte fremsettelsen av de andre truslene. Lagmannsrettens klare inntrykk er at A er den som bestemmer i forholdet dem imellom, og at B i stor grad bygger på opplysninger fra A og hans syn. Dette har også de fornærmede gitt uttrykk for i sine forklaringer.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det ikke kan utelukkes at B ikke var klar over de omstendigheter som gjorde at C ikke hadde noe reelt og akseptabelt valg, annet enn å la seg rekruttere som aupair, reise til Norge og arbeide som aupair under de rådende forhold. B skal derfor frifinnes for tiltalens post I a.

Rekrutteringen og utnyttelsen av D

D har forklart at hun la ut en profil på nettstedet Greataupair.com i oktober/november 2008. Hun fikk henvendelser fra andre, men på papiret var det bare familien A/ B som fremsto som en genuin familie. Hun hadde problemer med å skille spam fra reelle henvendelser, og hun hadde heller ikke penger til å betale det som måtte til for å komme i kontakt med andre.

Under intervjuet fortalte A at livsstilen var annerledes enn på Filippinene; det var normalt å være naken når man var hjemme. D fikk en liten følelse av noe ufint, men ønsket ikke å være fordomsfull. Han tilbød ikke aupairjobben på intervjuet.

Etter intervjuet kommuniserte de ved bruk av epost og chatting. A signaliserte klart at D ikke ville få jobben hvis hun ikke gikk med på å tilbringe også fritiden sammen med A og B. Således skriver han den 2. mars 2009:

Our interest in bringing you here is for you to be with us, and it is best with us if you are also with us in your fun time so we have fun time together. We would not like it if you spend only the work time with us and then you find other friends outside.

To dager senere skriver han:

Just so that we understand each other, you agree to being with us A LOT right? We have had aupairs that come here, find other things to do and do their own thing, not with us, so that it is not so much what we are looking for now. Our ideal is to bring someone who wants to be with us.

A forteller så om sine seksuelle forbindelser med kvinner og at C skal ha det samme forholdet til ham. Han skriver at han håper at D også er interessert. Det er ikke en del av jobben sier han, det er bare hvis hun vil. D svarer at det ikke er noe problem, at det er noe hun vil. D forklarte for lagmannsretten at hun følte at han ville at hun skulle trygle og be om å få jobben. Hun følte ikke at han hadde gitt noe klart svar. Først den 20. mai ba han henne om å slette profilen på Greataupair.com.

D ble gravid med sitt andre barn like etter intervjuet. Hun fortalte ikke om dette til A. Hun hadde problemer med å skaffe sin fødselsattest og skyldte på dette for at det tok så lang tid før hun kunne komme. Hun var redd for å miste tilbudet dersom hun fortalte at hun var gravid igjen. Det er mye sexprat i chattene, og D deltar temmelig aktivt. Hun har forklart at hun følte at hun måtte vise interesse for sex for å få jobben og at hun skrev det hun trodde A ville høre. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Den 8. februar 2010 gjør A det klart at hun ikke skal ha seksuelt forhold til noen andre menn. Hun samtykker til dette. Den 24. februar fremgår det klart at A vil at D skal beholde brystmelken når hun kommer til Norge. Han ber henne holde brystene fulle av melk ved å fortsette å pumpe seg. Chattingen om dette er klart seksuelt ladet; det er ikke snakk om at hun skal beholde melken for å amme barnet til A/ B.

Den seksuelle utnyttelsen av D startet umiddelbart etter ankomsten til Norge 6. mars 2010. Hun protesterte ikke den første dagen fordi hun følte at hun hadde forpliktet seg til det. Heller ikke D fikk eget rom i huset. Hun delte rommet med C hvor også A som regel sov.

A ville ha seksuelt samvær med D nesten hver dag, noen ganger to ganger om dagen. Det dreide seg om samleier, noen ganger bare berøring, samt oralsex. C var ofte til stede mens de hadde sex. Noen ganger ville A ha sex med dem begge, andre ganger bare med en av dem. Den som slapp unna, prøvde å snu seg bort. En gang deltok B som nevnt sammen med C, D og A.

Lagmannsretten legger til grunn at D protesterte og at hun ga uttrykk for at samleie var smertefullt. Hun hadde født sitt andre barn for ikke lenge siden. Når D protesterte mot sex insisterte han, sa at han var sjefen og at dette var avtalen. Han så på henne med sinte øyne og snakket med høy stemme. En gang rev han av henne dyna, dro ansiktet hennes mot sin penis og holdt kjevene hennes mens han tvang henne til å suge. Ved en annen anledning dyttet han henne ned i sengen og dro av henne klærne. Det legges til grunn at han ved disse anledningene brukte fysisk makt. A truet henne med forskjellige ting hvis hun avviste ham. Han ville sende henne tilbake til Filippinene, hun måtte betale for reisen og han skulle be dr. F om å fortelle familien hvordan hun levde i Norge. Hvis hun gikk til politiet, ville hun selv bli straffet. Han ville vise dem chattelogene.

D hadde melkespreng og mulig betennelse i brystene. A ville at hun skulle fortsette med å pumpe seg for å beholde melken. Han ville suge brystene hennes, og han forsøkte også å presse C til å gjøre dette. Dette skjedde flere ganger. D spurte hvorfor hun ikke kunne få gi melken til spebarnet til A og B for å lette på presset. Han fikk overtalt en svært motvillig B til å gå med på dette, men han ombestemte seg da D la barnet til brystet. A sa da ifølge D at hun likevel skulle beholde melken slik at brystene holdt seg store. Lagmannsretten legger til grunn at As behandling av D når det gjelder brystmelken var særlig krenkende for henne, både fysisk og psykisk.

For D ble situasjonen uutholdelig. Hun kom tilfeldig i kontakt med en filippinsk kvinne på Linderudsenteret en gang hun trillet spebarnet for at det skulle sove. Det var kvinnen – M – som henvendte seg til D og spurte om hun var filippinsk og om hun trivdes her. D fortalte først at hun måtte jobbe sent og tidlig, men det ble også til at hun fortalte at mannen i vertsfamilien hadde sex med henne, at hun hadde smerter i brystene og at vertsfamilien ville at hun skulle pumpe seg tre ganger om dagen. M sa i sin forklaring til lagmannsretten at hun hadde blitt sjokkert og hadde sagt at dette var noen hun måtte varsle om – og da til myndighetene, slik lagmannsretten forsto henne. D fortalte da at de hadde en «deal» og at hun ikke kunne si nei. Hvis hun sa nei, kjeftet verten og sa at det var han som var sjefen. D hadde også sagt at hun hadde vært desperat etter å komme til Norge for å tjene penger, at «alle» på Filippinene var desperate etter å komme utenlands.

M tilbød dem å bo hos seg og ektemannen, N. C var redd og skeptisk til tilbudet om hjelp, men D overbeviste henne etter noen dager om at de måtte ta imot tilbudet. Den 23. mars kom M og N og hentet dem. A og B var ikke hjemme. D og C passet spebarnet. De vasket huset, overleverte barnet til As datter Q og listet seg ut av huset. Ifølge M og Ns forklaringer for lagmannsretten var de fornærmede først lettet, men brøt deretter sammen i nærmest hysterisk gråt da de kom inn i bilen. Det de fornærmede fortalte til disse to vitnene om utnyttelsen de hadde vært utsatt for, stemmer i det vesentlige med de fornærmedes forklaring for lagmannsretten. M og N kjørte direkte til politiet hvor de overtalte de fornærmede til å anmelde forholdet.

Sårbar situasjon – D

Mot D legger lagmannsretten til grunn at A benyttet fysisk makt og trusler. Som for C, kan ikke truslene anses som straffbare. Den fysiske maktbruken grenser imidlertid mot det straffbare. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta uttrykkelig stilling til dette. Som det vil fremgå, har lagmannsretten kommet til at vilkåret om misbruk av sårbar situasjon uansett er til stede. Den fysiske maktbruk og truslene inngår som momenter i denne vurdering.

D vokste opp i en søskenflokk på 10 i Bokignong utenfor Manila. Foreldrene var småbrukere på en tantes gårdsbruk. Produksjonen gikk med til selvberging. I dårlige år var det lite å leve av. Familien var fattig. D gikk på skolen uten mat og sko og med skolebøkene i en bærepose, slik det var for de fleste i landsbyen. Da hun var 9-10 år gammel ble hun utsatt for et voldtektsforsøk av naboen. Hun skammet seg og holdt det for seg selv. Moren døde av kreft da D gikk 3. år på videregående skole.

D ble i 2000/2001 sendt til en bror i Manila for å gå på sykepleieskole. Broren støttet henne økonomisk, men sluttet med dette på grunn av ektefellens skepsis. D forsøkte deretter å skaffe arbeid i en butikk og på et call center. En tid bodde hun i leiligheten til en tante som var i USA, mot å vaske og passe barnet til utleieren. Leiligheten lå i en bedre bydel i Manila.

En søster er forsvunnet. Faren er nå syk. D føler seg forpliktet til å bidra med forsørgelsen av sin forsvunne søsters tre barn og sin far.

D innledet et forhold til en mann som arbeidet som bussjåfør. Da hun ble gravid, kom det frem at mannen allerede var gift og hadde kone og tre barn utenfor Manila. D fikk sitt første barn i 2008. Barnet lider av astma. Hun måtte flytte fra leiligheten til tanten da denne kom hjem. Hun flyttet med barnet til Cavite, et slumområde. Hun bodde med datteren i et skur av kryssfiner. Rett etter intervjuet med A ble hun gravid igjen med den samme mannen. Hun nedkom med sitt andre barn i november 2009.

Bortsett fra litt kontakt med C, kjente D ingen da hun kom til Norge.

På bakgrunn av hennes forklaring og det som fremgår av chattelogen, jf. foran, legger lagmannsretten til grunn at hun var pålagt å være sammen med familien A/ B også i fritiden. Hun hadde ikke egen nøkkel. Hun beholdt imidlertid passet og kunne benytte PC, men denne var som nevnt overvåket av A.

Den seksuelle utnyttelsen av henne skjedde regelmessig, og ved to anledninger ved bruk av fysisk makt. Den seksuelle utnyttelsen var til dels av krenkende karakter (brystmelken). A benyttet også trusler slik det er beskrevet foran.

Lagmannsretten finner det klart at Ds situasjon både på Filippinene og etter at utnyttelsen begynte i Norge var sårbar. I den grad D ved passivitet samtykket til en del av samleiene og de seksuelle samvær, finner lagmannsretten at det ikke ble gitt noe fritt og utvungent samtykke. Eventuelt samtykke kan derfor ikke i noe tilfelle gis straffriende virkning.

Ds sårbare situasjon – As forsett

Lagmannsretten er overbevist om at A var klar over Ds situasjon så vel på Filippinene som i Norge. Han visste at hun hadde en datter som hadde astma, men visste ikke at D ble gravid igjen. Han var også klar over at hun bodde i et slumområde, at hun ikke hadde jobb og at hun hadde det meget vanskelig økonomisk. Han visste at hun var i pengenød fra første stund og at hun derfor knapt klarte å brødfø datteren. Hun fortalte i en chat at hun var i gjeld til butikken for melk til datteren. Han var klar over sorgen hun følte ved å måtte forlate datteren.

A var klar over at i den grad D unnlot å gjøre motstand mot seksuelt samvær med ham, så skyldtes det hennes sårbare situasjon. Han forsto at D var motvillig til bare å være sammen med vertsfamilien. I motsatt fall ville han ikke ha kommet tilbake til det gang på gang, og det ville ikke ha vært nødvendig å be D sverge på det dagen før hun reiste til Norge.

A var nesten 30 år eldre enn de fornærmede. De var hos ham og B som aupairer. Det var ikke et jevnbyrdig forhold, men et forhold mellom overordnede og underordnede. Jentene var alene (single), D var alenemor. Begge jentene brukte navnet doc eller dr. A. De følte seg underdanige og forpliktet av avtalen. Det har formodningen mot seg at de uten å kjenne ham skulle ønske å ha sex med ham og binde seg til å være sammen med ham, og bare ham. Dette legger lagmannsretten til grunn at han skjønte. A var klar over at de fornærmede trodde det seksuelle forholdet var nødvendig for å få jobben som aupair, og at de opplevde at de ikke hadde noe annet akseptabelt og reelt valg. I epostene som han skrev til de fornærmede etter at de hadde rømt, beklaget han at han hadde presset dem til en avtale som «når den av en eller annen grunn mislykkes, skulle ha blitt skrinlagt.».

Lagmannsretten finner det klart at As forsett dekket så vel utnyttelsen til seksuelle formål som det at utnyttelsen skjedde ved misbruk av Ds sårbare situasjon.

Ds sårbare situasjon – B

B hadde samleie med A en gang mens C og D var til stede. Hun så på mens A hadde samleie med C og D etter tur. Det er for øvrig tale om et eventuelt medvirkningsansvar til As utnyttelse.

Når det gjelder Bs delaktighet i rekruttering og formidling av D til Norge, vises det til det som er sagt foran om C. B visste før D kom til Norge at hun hadde en datter, at faren var syk og at hun hadde det ganske «stramt». Hun chattet med henne den 1. februar 2010 om hvordan D hadde det. På samme måte som for C kan det ikke legges til grunn at B var klar over hvordan avtalen med D om sex kom i stand. Det er ikke ført tilstrekkelig bevis for at hun var klar over innholdet i chattingen. Hun fikk noe informasjon fra A, men det er usikkert hva som ble kommunisert. Hun var åpenbart ikke klar over As chatting med D om brystmelken.

D forklarte for lagmannsretten at hun var sikker på at B visste hva som foregikk, at hun måtte ha hørt at D gråt og at A ropte til henne eller snakket med høy og sint stemme. Hun tror hun sa til B at hun ikke ville ha sex med A, men at B hadde vist til avtalen. D var imidlertid ikke sikker på dette.

Lagmannsretten har forstått det slik at D protesterte mot å delta i situasjonen der B var til stede sammen med de fornærmede, og A hadde samleie med de tre kvinnene etter tur – i hverandres påsyn. C forklarte at hun overtalte D til å holde ut. Det er uklart om B oppfattet dette. I epostene som A skrev til de fornærmede etter rømmingen, beskrev han B som en «uvillig deltaker» i denne situasjonen.

B var ikke hjemme den første tiden etter at D kom til Norge. Da hun kom tilbake, la hun merke til at D var svært opptatt av å ta seg av O som da var omkring et halvt år gammel. Dette var noe B ønsket å gjøre selv. Da A foreslo at D skulle amme barnet, motsatte B seg det, men lot seg overtale, selv om hun ikke likte det. Da A ombestemte seg, var det, ifølge D, B som trøstet henne. Lagmannsretten legger til grunn at B ikke var kjent med bakgrunnen for at D fortsatt hadde så mye brystmelk, og at hun heller ikke var kjent med hvordan A utnyttet D på dette punktet. Lagmannsretten har ikke holdepunkter for at B var klar over truslene eller maktbruken mot D.

Lagmannsretten er i tvil om B hadde kjennskap til sentrale omstendigheter som gjorde situasjonen sårbar for D. B må derfor frifinnes for tiltalens post I b.

Tiltalens post II a og b – straffeloven § 193

Straffeloven § 193 retter seg mot ulike tilfeller av seksuell omgang som er fremskaffet ved utnyttelse eller misbruk av et overmaktsforhold. Bestemmelsen gjelder bare seksuell omgang. Den seksuelle omgangen må være oppnådd på en måte som utelukker reell frivillighet. Både det å skaffe seg selv og andre seksuell omgang rammes.

Om hva som skal regnes som misbruk, heter det i Ot.prp.nr.28 (1999-2000) side 113 at det generelt regnes som misbruk dersom gjerningsmannen på en utilbørlig måte utnytter sitt overmaktsforhold, for eksempel som lege, psykolog eller støttekontakt. Relevante faktorer ved vurderingen er partenes alder, erfaring og opptreden, herunder hvilken overlegen situasjon dette har satt gjerningspersonen i overfor fornærmede.

Det må være årsakssammenheng mellom overmaktsforholdet og den seksuelle omgangen. Hvis et alminnelig kjærlighetsforhold er årsaken til den seksuelle omgangen, er § 193 ikke anvendelig. Begrunnelsen for straffebudet – vern av personer som står i et underordningsforhold til en annen person – vil da ikke lenger gjøre seg gjeldende.

«Avhengighetsforhold» kan omfatte ulike former for personlig avhengighet til gjerningspersonen.

Forholdet mellom aupairen og vertsfamilien er regulert ved kontrakt og har likhetstrekk med et arbeidsforhold. Aupairene skulle utføre lettere husarbeid mot kost og losji og betaling. Ved at de fornærmede bodde hos de tiltalte og ikke kjente norske forhold da de kom hit, kom de også i et personlig avhengighetsforhold til de tiltalte.

Både C og D hadde seksuell omgang med A. Dette er ikke bestridt. Fastsettelsen av omfanget av den seksuelle omgang hører under straffutmålingen. Det nevnes her at lagmannsretten ikke har tilstrekkelig informasjon til å fastslå om de seksuelle aktiviteter som ikke var samleie må anses som seksuell omgang. Den seksuelle omgangen ble fremskaffet ved misbruk av stillingen og avhengighetsforholdet som arbeidsgiver og husvert for aupairene. Det var nesten 30 år mellom A og de fornærmede. De kjente hverandre ikke fra før. A var familiemann og …. De fornærmede var alene, D også alenemor. Begge kom fra relativt fattige kår, uten utsikter til å forsørge seg selv eller bidra til å forsørge sine nærmeste i det filippinske samfunnet. De hadde inngått avtale om sex fordi de følte at de ikke hadde noe annet valg dersom de skulle få jobben som aupair.

Lagmannsretten finner det klart at det ikke på noe tidspunkt var noe kjærlighetsforhold mellom A og de fornærmede. Det var heller ikke noe ønske om seksuelt samkvem fra de fornærmedes side. Det vises til det som er sagt under gjennomgåelsen av post I a og b. Det er etter lagmannsrettens syn overmaktsforholdet som er årsaken til den seksuelle omgangen.

Det er etter dette klart at A oppnådde den seksuelle omgangen ved misbruk av stillingen eller avhengighetsforholdet, og at han var klar over dette.

Verken C eller D hadde seksuell omgang med B. Ved ett tilfelle som er beskrevet foran hadde A samleie med B, D og C etter tur, under de andres påsyn. Lagmannsretten finner det klart at B ved denne anledning medvirket psykisk til As seksuelle omgang med de fornærmede og at hun var klar over dette. B var videre klar over at A også ellers hadde samleier med både C og D. Dette var noe hun støttet og oppmuntret til. Det var en del av deres livsstil. Hun har således forsettlig medvirket psykisk også til disse tilfeller av seksuell omgang.

B var kjent med misforholdet mellom A og de fornærmede. Det vises til det som er sagt foran om aldersforskjellen og forskjellene i sosial stilling. Etter lagmannsrettens vurdering er det hevet over tvil at B var klar over at samleiene ble oppnådd ved misbruk av dette overmaktsforholdet, ikke på grunn av kjærlighet eller noe genuint ønske om samleie fra de fornærmedes side.

Straffutmåling

For A skal det utmåles straff for to overtredelser av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a og b og for to overtredelser av straffeloven § 193.

Strafferammen for menneskehandel er fengsel inntil 5 år. På gjerningstidspunktet var strafferammen i § 193 fengsel inntil 5 år. Ved lovendring 25. juni 2010 ble den hevet til 6 år, men denne skjerpingen får ikke betydning i vår sak. Straffeloven § 62 får anvendelse. Bestemmelsen i § 193 gjelder bare seksuell omgang, mens denne begrensning ikke gjelder for § 224. Sistnevnte bestemmelse favner videre og rammer også det straffverdige ved å rekruttere og bringe mennesker i en sårbar situasjon i en stilling der de utnyttes. Selv om det er en viss overlapping, rammer de to straffebudene også ulike sider av handlingen, og dette må få et visst utslag på straffen.

Allmennpreventive hensyn må tillegges vekt. Oppdagelsesrisikoen for denne type straffbare handlinger må antas å være liten, særlig når utnyttelsen skjer i ly av en lovlig ordning som aupairordningen, og i et privat hjem. Mennesker som befinner seg i en sårbar situasjon i et fremmed land, vil ofte ikke være i stand til å kontakte politiet eller foreta seg noe som gjør at forholdet oppdages. Det var tilfeldigheter som gjorde at den straffbare virksomhet kom for dagen i dette tilfellet.

Utnyttelsen var hyppig og langvarig og hadde preg av å være en form for sexslaveri. De fornærmede måtte stille seg til rådighet for tiltalte når han ønsket det. For C varte utnyttelsen i mer enn seks måneder, for D i noen uker. Krenkelsen av D når det gjelder brystmelken var alvorlig. Maktbruken for å få D til å suge hans penis var også alvorlig. Saken er likevel ikke i kjerneområdet for menneskehandelsbestemmelsen. Den gjelder ikke organisert kriminalitet. Det er ikke tredjemenn som har handlet med de fornærmede, og det er ikke oppnådd et økonomisk utbytte, men fordeler i form av seksuelle ytelser.

A hadde en lang rekke samleier med C, og det legges til grunn at han hadde omkring 10 samleier med D. Han hadde også oralsex med begge de fornærmede, og han befølte dem og fikk dem til å beføle ham. Han forlangte at de skulle vise nytelse og få orgasme, hvilket ifølge den sakkyndige, psykologspesialist Harald Bækkelund, er egnet til å øke den skam og selvbebreidelse som de fornærmede føler etterpå.

I Rt-2001-1039 ble straffen for en kjørelærer som hadde skaffet seg seksuell omgang med 4 kvinner, under dissens (3-2) satt til fengsel i 1 år og 6 måneder. Det dreide seg om til sammen fem samleier og to forsøk på samleie. LB-2010-70818 gjelder en polititjenestemann som ble dømt for fire tilfeller av overtredelse av § 193 og to tilfeller av forsøk på samme. Han ble også blant annet dømt for flere tilfeller av grov uforstand i tjenesten. Straffen ble satt til fengsel i 1 år og 3 måneder. Han hadde utnyttet sin stilling til å etablere en personlig kontakt med kvinner han kom i kontakt med i sitt arbeid, og på den måten skaffet seg eller forsøkt å skaffe seg seksuell omgang. Anke til Høyesterett over straffekravet ble nektet fremmet.

Vår sak gjelder alvorligere forhold enn de to foran nevnte sakene. Omfanget av den seksuelle omgang er større, og utnyttelsen fant sted i det som den gang også var de fornærmedes hjem, i en situasjon der de følte at ingen kunne hjelpe dem.

Rettspraksis er sparsom når det gjelder straffeloven § 224. De fleste tilfeller dreier seg om grov menneskehandel.

Etter lagmannsrettens syn har tingretten tatt utgangspunkt i et for lavt straffenivå for begge de tiltalte.

Lagmannsretten finner at fengsel i 2 år i utgangspunktet er en passende straff for A. Straffeloven § 62 er da gitt anvendelse.

I skjerpende retning legges det vekt på at begge de fornærmede har fått psykiske plager på grunn av den straffbare virksomheten. Se nærmere om dette nedenfor.

Det er ikke grunnlag for noen tilståelsesrabatt slik aktor har anført. Det at A har erkjent den seksuelle aktiviteten, gir ikke grunn til anvendelse av straffeloven § 59 annet ledd. Han har ikke erkjent de faktiske forhold når det gjelder de fornærmedes sårbare situasjon og heller ikke når det gjelder utnyttelsen av overmaktsforholdet.

De straffbare forhold opphørte i mars 2010, det vil si for tre år siden. Aktor har opplyst at saken lå ubehandlet hos politiet i ca et halvt år. Tiltale ble tatt ut 6. april 2011, og saken ble pådømt i tingretten i februar 2012. For lagmannsretten ble saken først berammet til 22. januar 2013. Saken måtte omberammes fordi tidspunktet ikke passet for en av bistandsadvokatene. Tidsbruken må få betydning i formildende retning.

Det er anført at belastningen ved medieomtalen av saken og det at barnevernet gjorde undersøkelser i familien må føre til mildere straff. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Medieomtalen var ikke mer omfattende enn det var grunn til å vente, og de tiltalte ble ikke identifisert. Barnevernets undersøkelse av forholdene i familien kan heller ikke lede til lavere straff.

Etter dette konkluderer lagmannsretten med at straffen for A settes til 2 års fengsel, hvorav 6 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Varetektsfradraget er på 3 dager.

For B skal det utmåles straff for medvirkning til to overtredelser av straffeloven § 193.

Ved en anledning var B til stede mens A hadde samleie med C og D etter tur. For øvrig var hun generelt støttende til As seksuelle aktiviteter med aupairene, herunder at han hadde samleier med dem. På den annen side legger lagmannsretten til grunn at A er den dominerende part i samboerforholdet. I epostene til de fornærmede etter rømmingen beskrev han seg selv som husets overhode og leder. B kan ikke anses for å ha vært noen initiativtaker til de straffbare forhold. Det er lite som tyder på at hun selv har hatt noe ønske om seksuelt samvær med aupairene slik A ønsket å fremstille det både i chattene og for retten. I de foran nevnte epostene til de fornærmede skrev han at B bare fulgte hans beslutninger. Iallfall var hennes involvering meget begrenset.

B skal frifinnes for tiltalen for menneskehandel. Lagmannsretten finner likevel at den straff som ble fastsatt av tingretten er passende, jf. det som er sagt foran om at tingretten tok utgangspunkt i et for lavt straffenivå. Straffen settes derfor til 6 måneders fengsel som gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Straffeloven § 62 er da tatt i betraktning. Tidsbruken er tatt i betraktning i formildende retning. Det vises for øvrig til det som er sagt foran om virkningen av medieomtale og barnevernets undersøkelser.

Oppreisningserstatningen

Vilkårene for oppreisningserstatning er til stede, jf. skadeserstatningsloven §§ 3-1, 3-3 og 3-5.

Ved den skjønnsmessige vurderingen av oppreisningsbeløpets størrelse tar lagmannsretten utgangspunkt i en vurdering av de straffbare handlingenes objektive grovhet, graden av skadevolders skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsene og omfanget av skadevirkninger for de fornærmede.

Utnyttelsen av C var hyppig og langvarig. De tiltalte har utvist forsett. C følte situasjonen svært skamfull, og hun klarte ikke å komme ut av den før den mer handlekraftige D kom i mars 2010. Hun fikk i oktober 2011 diagnosen posttraumatisk stresslidelse (F43.1) og moderat depressiv episode (F32.1).

På bakgrunn av den sakkyndiges forklaring legger lagmannsretten til grunn at de straffbare handlingene er hovedårsaken til stresslidelsen, mens den moderate depresjonen også kan ha andre årsaker. Lagmannsretten viser for øvrig til tingrettens vurdering som den i det vesentlige er enig i.

Utnyttelsen av D varte i 17 dager. Hun ble på den annen side utsatt for mer fysisk maktbruk og enkelte av krenkelsene var meget alvorlige. Det vises til det som er sagt om dette foran. Utnyttelsen skjedde forsettlig. Særlig krenkelsene som gjaldt brystmelken ble opplevd som grov. Det vises til den sakkyndiges vurdering hvor det fremgår at fornærmede fikk sterke reaksjoner når hun snakket om dette. Hun forklarte at hun følte at noe i henne hadde blitt ødelagt. D hadde også store problemer med å forklare seg om dette for lagmannsretten.

D har fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse og moderat depressiv episode. D har opplevd traumatiske hendelser før hun kom til Norge, for eksempel voldtektsforsøket da hun var 9-10 år gammel og forsvinningen til søsteren. På bakgrunn av den sakkyndiges forklaring finner lagmannsretten det likevel mest sannsynlig at den straffbare virksomheten er hovedårsaken til stresslidelsen. Fornærmedes symptomer styrker denne konklusjonen. Når det gjelder depresjonen, legges det til grunn at årsaksbildet er mer sammensatt, jf. også den sakkyndiges utredning.

Tingretten fastsatte oppreisningen til 130 000 kroner for C og til 80 000 kroner for D. Lagmannsretten finner ikke grunn til å differensiere så sterkt mellom de fornærmede. Skjønnsmessig fastsettes oppreisningen til C til 130 000 kroner, mens den settes til 100 000 kroner for D. Selv om As skyld er større enn Bs, finner lagmannsretten at de skal gjøres solidarisk ansvarlige for oppreisningsbeløpene.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:
1) A dømmes for overtredelse av straffeloven §§ 193 første ledd og 224 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a og b, jf. § 62, til en straff av fengsel i 2 – to – år, hvorav 6 – seks – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år. Til fradrag i straffen går 3 – tre – dager for utholdt varetekt.
2) B dømmes for overtredelse av straffeloven § 193 første ledd, jf. § 62, til en straff av fengsel i 6 – seks – måneder som gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år. Til fradrag i straffen går 2 – to – dager for utholdt varetekt.
3) B frifinnes for tiltalens post I a og I b.
4) A og B betaler in solidum 130.000 – etthundreogtrettitusen – kroner til C innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dom, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
5) A og B betaler in solidum 100.000 – etthundretusen – kroner til D innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dom, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
6) Sakskostnader idømmes ikke.