Fornærmede valgte å anmelde sitt barnebarn for mishandling og trusler i nære relasjoner. Det ble også utstedt besøksforbud. Fornærmedes bistandsadvokatadvokat la ned påstand om erstatning. Tiltalte ble dømt til fengsel i 1 år, samt til å betale 70 000 kroner i oppreisning.

 

Saken gjelder vold i nære relasjoner, jf. straffeloven § 219 første ledd, og spørsmål om straff i den forbindelse.
Oslo tingrett avsa 13.11.2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1970, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd til fengsel i 1 – ett – år.
Varetekt kommer til fradrag med 77 – syttisyv – dager.
2. A dømmes til å betale 70 000 – syttitusen – kroner i oppreisning til B innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og kravet om oppreisningserstatning. Den er ved lagmannsrettens beslutning den 17. desember 2012 henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder straffutmålingen. Anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble nektet fremmet.
Ankeforhandling er holdt 28. januar 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A og fornærmede har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Lagmannsrettens bemerkninger
A er domfelt for trusler, krenkelser og vold mot sin farfar som er født 0.0.1917. Tingretten har lagt til grunn at forholdene startet om lag ved årsskiftet 2009/2010 og vedvarte frem til A ble pågrepet i september 2012. Det dreier seg i hovedsak om trusler om å bruke vold mot farfaren, men etter hvert også episoder med voldsbruk. Formålet med truslene og voldsbruken var gjennomgående å få farfaren til å gi ham penger. Det følger av tingrettens dom at A også sjikanerte farfaren gjennom stygg og fornærmende ordbruk.
Voldsutøvelsen har stort sett bestått i risting og dytting av farfaren. Ved én anledning medførte dette at farfaren falt og slo sitt høyre ben mot en bordkant. Skaden som oppsto er dokumentert gjennom fotobevis. Om de nærmere enkeltheter når det gjelder trusler, vold og sjikane mot farfaren er det her tilstrekkelig å vise til tingrettens dom. Bevisførselen for lagmannsretten har ikke gitt et annet bilde når det gjelder forholdenes omfang og karakter.
A hadde sommeren 2009 flyttet hjem til farfaren etter å ha sonet en dom i Sverige for legemsfornærmelse, frihetsberøvelse og trusler. Han kom til Norge uten arbeid og uten midler. Heller ikke i tiden fram til høsten 2012 har han hatt inntektsgivende arbeid. Fra da av har han sittet varetektsfengslet. A levde med andre ord i denne perioden på midler han fikk fra farfaren.
De straffbare forholdene fant sted i farfarens hjem, der for øvrig A bodde i sin barndom. A er farfarens eneste barnebarn, noe som forklarer at A ble tatt i mot og at farfaren deretter holdt ut så vidt lenge med ham i boligen før han gikk til politianmeldelse den 31. august 2012. As stadige krav om penger førte til at farfaren etter hvert ga fra seg sine sparepenger, og dessuten del av sine løpende pensjonsytelser. Det hører med at A på et tidspunkt i 2011 engasjerte eiendomsmegler for et salg av farfarens bolig. As plan var at farfaren i stedet kunne bo til leie. De frigitte midlene fra salget tenkte A å bruke til kjøp av restaurant i X. Planene er beskrevet av tingretten som urealistiske. Bl. a. hadde ikke A kvalifikasjoner for å kunne drive restaurant.
Bevisførselen for lagmannsretten tilsier at det kan være tvil om de straffbare forholdene startet allerede ved årsskiftet 2009/2010, eller noe senere i 2010. Spørsmålet er etter lagmannsrettens vurdering uten betydning for straffen. For farfaren, som i dag er 95 år gammel, utviklet det seg et «regime» preget av utrygghet og frykt i hjemmet, jf. Rt-2010-129. Han hadde ikke nærstående ellers eller venner som han kunne søke om hjelp hos.
Farfaren har forklart at han etter hvert fikk søvnplager og mistet matlysten. Foruten utrygghet og frykt skapte As overgrep en skamfølelse som var tung å bære. På et tidspunkt i 2011 var han ifølge sin forklaring så nedtrykt at han planla å ta sitt liv. Tilfeldigheter medførte at han ikke klarte å iverksette planen. Selv om enkelttilfellene av vold og trusler ikke fremstår som alvorlige, er det ikke tvilsomt at As overgrep, samlet sett, må anses som graverende overgrep mot en person ute av stand til å verge seg.
A har fastholdt for lagmannsretten at han er uskyldig etter tiltalen og at det i realiteten er farfaren som ved sin oppførsel bør bebreides. Den prejudisielle observasjonen som er innhentet i saken, og som også tingretten har vist til, beskriver at A er en personlighetstype med klare dyssosiale trekk. Hans bortforklaringer og benektninger fremholdes som lett gjennomskuelige for hans omverden, noe som også lagmannsretten har kunnet iaktta.
I medhold av straffeprosessloven § 222a er det truffet bestemmelse om at A inntil 3. september 2013 forbys å besøke eller kontakte sin farfar.
Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering om at det i skjerpende retning må legges vekt på domfellelsen i Sverige, som dels gjelder samme type forbrytelser som i vår sak.
Lagmannsretten finner etter dette at den straffen som tingretten har utmålt, fengsel i ett år, er passe når også bestemmelsen i straffeprosessloven § 344 er iakttatt.
Det er ingen grunn til å se annerledes på tingrettens avgjørelse om oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b jf. § 3-3.
Etter dette forkastes anken. Varetektsfradraget utgjør nå 158 dager.
Etter utfallet i anken bør A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten, selv om han for tiden er uten arbeid og dømmes til å betale oppreisningserstatning med 70 000 kroner. Det vises til straffeprosessloven § 436 annet jf. første ledd. Beløpet settes til 5 000 kroner.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. Til fradrag i straffen kommer 158 dager for utholdt varetekt.
3. A født 0.0.1970 dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten med 5.000 – femtusen – kroner.

Les mer om anmeldelse av familievold og oppreisning etter vold i nære relasjoner.