En kvinne valgte å anmelde sin tidligere samboer for vold og brudd på besøksforbud. Fornærmedes bistandsadvokat la ned påstand om erstatningskrav. Tiltalte ble dømt til 8 måneder i fengsel, samt til å betale erstatning. Erstatningssum ble satt til 60 000 kroner.

 

I straffesak mot A avsa Sunnhordland tingrett 5. september 2012 dom med slik domsslutning:
1. Tiltalebeslutningens post IV avvises.
2. A, født 0.0.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven § 162 første ledd, straffeloven § 182 første ledd første straffalternativ, straffeloven § 219 første ledd, straffeloven § 342 første ledd bokstav c) og legemiddelloven § 31 annet ledd jf § 24 første ledd til 11 -elleve- måneder fengsel, hvor av 8 -åtte- måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år jf straffeloven §§ 52-54, jf. straffeloven § 62 og § 63 annet ledd.
3. A betaler oppreisning stor kr 60.000,- -sekstitusen- til B innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
4. A frifinnes fra kravet om skadeserstatning for lidt og fremtidig inntekstap.
5. Sakskostnader idømmes ikke.
A har i rett tid anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for domfellelsen etter straffeloven § 219 første ledd, tiltalens post I, samt oppreisningsavgjørelsen. Fornærmede har anket over avgjørelsen av de sivile krav.
Anken ble henvist til ankebehandling ved Gulating lagmannsretts beslutning 1. november 2012.
Statsadvokaten i Hordaland har deretter fremmet den samme tiltalebeslutningen som for Sunnhordland tingrett. Tiltalebeslutningen inntas i sin helhet, av hensiktsmessighet for straffutmålingen i saken, og lyder slik:
I Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin eller dennes slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg
Grunnlag:
I perioden februar 2008 til 25. september 2009 eller kort tid forut på X mishandlet han B fysisk og psykisk, ved at han opptrådte truende, slo B i ansiktet, sparket henne på kroppen, tok kvelertak og / eller kastet B på gulvet, bl.a.
a) lørdag 10. mai 2008 eller kort tid forut slo han B med knyttet neve hardt over munnen slik at leppen sprakk. B fødte deres felles barn 12. mai 2008.
b) lørdag 25. april 2009 eller kort tid forut tok han kvelertak på B og strammet til, samt kastet henne inn mot døren til badet
c) ved to anledninger mens B bar på deres felles barn på armen, var han aggressiv og utagerende og bl.a. slo B i ansiktet.
II Straffeloven § 182 første ledd første straffalternativ
for i rettsstridig hensikt å ha benyttet som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket dokument
Grunnlag:
Fredag 14. august 2009 på Vitusapoteket i — 2 på Z forsøkte han å få utlevert til seg 300 rivotril ved å benytte seg av en falsk resept.
III Straffeloven § 162 første ledd
for ulovlig å ha ervervet eller oppbevart narkotika, eller medvirket til dette
Grunnlag:
Søndag 24. januar 2010 på Z ervervet han 1,5 gram hasj og 0,25 gram amfetamin av C
IV Straffeloven § 390a
for ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred
Grunnlag:
Fredag 25. desember 2009 i — i X i forbindelse med en diskusjon mellom ham og B, ble han aggressiv og utagerende og kalte B for ‘en jævla fitte’ og ‘en forbanna idiot’ og sa bl.a. ‘eg har mest lyst til å knea deg i magen og skamslå deg’ og således krenket B sin fred.
V Legemiddelloven § 31 annet ledd jf § 24 første ledd
for uten lovlig atkomst å ha vært i besittelse av narkotika
Grunnlag:
Tirsdag 6. september 2011 kl. 02.00 i X var han i besittelse av 0,5 gram hasj og 0,2 gram amfetamin.
VI Straffeloven § 342 første ledd bokstav c)
for å ha krenket forbud etter straffeprosesslovens § 222a eller § 222b
Grunnlag:
Mandag 26. desember 2011 kl. 19.45 og mandag 09. januar 2012 kl. 2110 på X per telefon kontaktet han og la igjen beskjed på talepostkassen til B til tross for at han var ilagt besøksforbud mot B forkynt for ham 25. desember 2011.

Ankeforhandling ble holdt 13. – 15. mai 2013 i Gulating lagmannsretts lokaler i Bergen.
A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Thor Arne Reitan, og ga forklaring. Han erkjente ikke straffeskyld etter tiltalen. Politiadvokat Hallvard Gardshol Bjørndal førte aktoratet. Som bistandsadvokat for fornærmede B møtte advokat Siri Øvstebø. Lagmannsretten hørte vitner og mottok dokumentasjon slik det nærmere fremgår av rettsboken.
Aktor la ned påstand om domfellelse i samsvar med tiltalebeslutningens post I til fengsel i ett år, hvorav fullbyrdelsen av straffen utstår for seks måneder med prøvetid på to år. Straffepåstanden omfatter de forhold som er avgjort ved tingrettens dom. I tillegg ba han om at sakskostnader ble idømt etter rettens skjønn.
Bistandsadvokaten la ned påstand om oppreisningserstatning etter rettens skjønn, samt erstatning for lidt og fremtidig inntektstap oppad begrenset til 700 000 kroner etter rettens skjønn.
Forsvarer ba tiltalte frifunnet, subsidiært ansett på mildeste måte, både hva angår straff og sivile krav.

Lagmannsretten tar for bevisvurderingen utgangspunkt i at enhver rimelig fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Ut fra det som kom frem under bevisførselen i ankeforhandllingen legger lagmannsretten følgende til grunn som bevist.
Tiltalte, A, og fornærmede, B, traff hverandre i 2004. Fornærmede er fra X, men bodde på denne tiden i Stavanger der hun hadde lærlingplass som helse- og omsorgsarbeider. Hun ble kjæreste med tiltalte under et besøk hjemme på X, og de to ble raskt samboere ved at tiltalte flyttet inn hos fornærmede i Stavanger. De bodde sammen i Stavanger frem til 2005. Da flyttet de tilbake til X og bodde sammen der en kort stund hos tiltaltes foreldre. De flyttet deretter sammen til — på Z, men flyttet siden tilbake til Y på X. I 2006 flyttet de inn i et hus på — på X. Der ble de naboer med tiltaltes foreldre. A og B har to felles barn, en gutt som er født i 2006 og en pike født i 2008. Samlivet ble etterhvert preget av krangling og konflikter som oftest var utløst av tiltaltes rusmisbruk og hans aggressive og ustabile atferd under ruspåvirkning. Fornærmede flyttet ut av felleshjemmet i mars 2009, men hun besøkte tiltalte noen ganger sammen med barna den første tiden etter bruddet, og overnattet hos tiltalte ved noen av disse besøkene.
Skyldspørsmålet
Ved avgjørelsen av skyldspørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, samtlige dommere unntatt meddommer Ingebjørg Forland, finner ut fra det samlede bevisbildet, at tiltalte forsettlig har forholdt seg slik det blant annet er beskrevet i tiltalens første og siste strekpunkter. Flertallet finner også bevist at tiltalte krenket fornærmede slik annet strekpunkt beskriver, men denne krenkelsen er utøvd i april 2009, etter bruddet som fant sted i mars, og denne isolerte krenkelsen omfattes derfor ikke av straffeloven § 219 første ledd slik den lød på gjerningstiden. Ved avgjørelsen av skyldspørsmålet for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd ses det derfor bort fra denne aktuelle krenkelsen, men ved fastsettelsen av straffen har forholdet betydning som straffeskjerpende moment, se nedenfor.
Basert på fornærmedes forklaring legger flertallet til grunn at tiltalte krenket henne fysisk og psykisk gjentatte ganger under samlivet i perioden fra februar 2008 til samlivsbruddet i mars 2009.
Fornærmede har vært utsatt for seksuelle overgrep i barneår fra egen bestefar. Hun fikk diagnostisert PSTD som følge av dette. Alt dette betrodde hun tiltalte i tillit til ham. Dette ble betroelser som tiltalte gjentatte ganger misbrukte under samlivet, dels i forbindelse med uoverensstemmelser mellom dem, og dels i sosialt samvær med andre. Han snakket nedsettende om fornærmede om dette. Han la skylden for uoverensstemmelser over på fornærmede. Han kalte henne «syk» og «skadet» i kombinasjon med negative kroppslige karakteristikker som f eks at kroppen hennes var stygg. Dette kunne han også fortelle om, og gjøre nummer av, i felles sosiale sammenhenger. Ved minst to anledninger i slike sosiale sammenkomster fortalte han andre tilstedeværende at fornærmede var utsatt for seksuelle overgrep, og hvor «fælt og vanskelig» det var for ham å leve sammen med henne, som var så «syk» og «skadet». Samtidig som han devaluerte fornærmede i hennes påhør til andre, skrøt han av andre tilstedeværende og deres væremåter og egenskaper, som motsetninger til fornærmedes.
I løpet av den samme perioden av samlivet anvendte tiltalte også fysisk vold mot fornærmede. Fornærmede har forklart om flere voldsepisoder i form av slag med knyttet og flat hånd, spark, kvelertak fra tiltalte, og at hun ved et par av disse anledningene har blitt lagt i gulvet av tiltalte.
Den første gangen tiltalte krenket fornærmede fysisk var i februar 2008. Hun var da 5-6 måneder gravid med deres andre barn. De lå i sengen med eldste barnet mellom seg. I forbindelse med en diskusjon om hvem som skulle stå opp med sønnen om morgenen som oppstod mellom dem, slo han henne i ansiktet med flat hånd.
Ved en senere anledning i mai 2008, noen få dager før fornærmede hadde fødselstermin og fødte deres andre barn, oppstod det en diskusjon mellom dem etter at tiltalte hadde vært på byen med kamerater og ruset seg. Tiltalte hadde ikke svart på telefonoppringninger fra fornærmede. Da han kom hjem var han full og ruset, og fornærmede ba ham legge seg på gjesterommet. Tiltalte ble «forbannet» da fornærmede ba om forklaring på hvor han hadde vært og hvorfor han kom ruset hjem når hun var høygravid og snart skulle føde. Tiltalte sparket da fornærmede i hoften og på siden av magen, og slo henne over munnen.
Ved en annen anledning fant fornærmede en sprøyte med narkotika som hun tømte i toalettet på badet. Hun ville avklare med tiltalte om det var han som hadde hatt denne, eller om det kunne være sønnen som hadde funnet den, og forsøkte å grensesette tiltalte i forhold til rusmisbruket. Han ble sint, og dyttet fornærmede inn i badedøren slik at hun slo bakhodet inn i den. Badedøren ble skadet, og det satt hår fra fornærmede igjen på døren. Han dyttet videre fornærmede ned på gulvet og tok kvelertak på henne. Barna var ved denne anledningen hos tiltaltes foreldre.
Ved ytterligere en anledning, oppstod det en diskusjon i gangen, mens fornærmede hadde det yngste barnet på armen. Datteren begynte og «hylgrine» av foreldrenes krangel. Fornærmede tok henne med seg fra gangen og inn i stuen for å roe henne ned. Tiltalte kom etter og slo fornærmede over nesen slik at hun begynte å blø neseblod. Hun satte barnet fra seg, og tiltalte dyttet da fornærmede i gulvet og tok tak i halsen hennes. Episoden fant sted mens eldste barnet var til stede i stuen, og så på barnetv.
Ved en anledning mens fornærmede ammet yngstebarnet, oppstod det en diskusjon mellom tiltalte og fornærmede om tiltaltes rusing. Han slo da fornærmede i ansiktet.
Fornærmede har ikke maktet å konkretisere alle voldsepisodene nærmere, men har forklart at voldsutøvelsen ble hyppigere og mer alvorlig frem mot samlivsbruddet, i takt med et økende rusmisbruk hos tiltalte. Hun har anslått at det dreier seg om minst 10 slike ulike fysiske krenkelser i perioden fra februar 2008 til mars 2009, noe flertallet legger til grunn.
Fornærmedes forklaring om den fysiske og psykiske volden støttes etter flertallets syn av andre bevis i saken, herunder vitneforklaringer fra søsteren D, moren E, vennene F, G og H. Alle har forklart at fornærmede forandret seg og ble mer innesluttet, engstelig med liten livsgnist, og at hun isolerte seg fra familie og venner. Noen av vitnene, blant annet fornærmedes mor og venninnene F og G, har forklart at de har sett blåmerker på fornærmedes hals. Fornærmedes mor har vært usikker på når dette var, mens de to venninnene tidfester det til etter samlivsbruddet. Flertallet legger derfor til grunn at dette er merker av et kvelertak som tiltalte tok på fornærmede like etter samlivsbruddet. Denne krenkelsen inngår ikke i avgjørelsen av om straffebudet i § 219 første ledd er overtrådt, men vitnenes observasjoner av røde/blå merker, er likevel egnet til å støtte fornærmedes forklaring om annen voldsutøvelse fra tiltalte, herunder også tidligere kvelertak.
Det rokker ikke ved flertallets bevisvurdering at tiltalte har benektet den psykiske og fysiske volden, bortsett fra et slag med flatneven i ansiktet til fornærmede i selvforsvar. Flertallet fester ikke lit til hans forklaring. Det bemerkes at tiltalte regelmessig var ruset under voldshendelsene. Under ankeforhandlingen forklarte han seg dessuten på flere konkrete spørsmål fra retten, i strid med andre ytre objektive momenter, noe som etterlater flertallet inntrykket av en samlet sett lite troverdig forklaring fra ham. Det rokker heller ikke ved flertallets bevisvurdering at tiltaltes foreldre ikke har observert vold, eller tegn til vold. Dette er snarere regelen enn unntaket i familievoldssaker, og de sentrale bevis vil være tiltaltes og fornærmedes forklaringer. Det innebærer ikke at beviskravet ikke er oppfylt. Endelig rokker det ikke ved flertallets syn at tiltalte har et fysisk handicap etter en trafikkulykke. Skadene kan ikke sees å være av slik art eller arte seg på en slik måte, at tiltalte ikke fysisk sett var i stand til å sparke fornærmede slik han selv har fremholdt til støtte for egen forklaring.
Mindretallet, meddommer Ingebjørg Forland, vurderer det annerledes og finner at tiltalte må domfelles, men for mishandling av mindre omfang. Ut fra den samlede bevisførsel fremstår det mest sannsynlig at tiltalte har utøvd fysisk og psykisk vold som nevnt i tiltalen, men mindretallet kan likevel ikke se bort fra at tiltaltes forklaring i hovedtrekk er riktig. Fornærmedes forklaring kan ikke uten videre legges til grunn, idet den er preget av mangel på presisjon. Det er ikke noen andre direkte bevis på at fysisk vold har funnet sted utover fornærmedes egen forklaring om dette. Blant annet har ingen observert voldsutøvelse. Mindretallet finner det dog bevist at tiltalte gjentatte ganger har psykisk krenket fornærmede som beskrevet foran.
Tiltalte blir i samsvar med flertallets syn å domfelle etter straffeloven § 219 første ledd, for forsettlig gjentatt å ha krenket sin samboer fysisk og psykisk under samlivet i perioden fra februar 2008 til mars 2009 slik det fremgår foran.
Straffutmålingen
Det skal utmåles straff for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd sammen med de forhold som er avgjort ved tingrettens dom, nemlig en overtredelse av straffeloven § 182 første ledd første straffalternativ, straffeloven § 162 første ledd, straffeloven § 342 første ledd bokstav c og legemiddelloven § 31 annet ledd, jf § 24 første ledd. For disse forhold vises til tingrettens dom, jf straffeprosessloven § 41 tredje ledd.
Forbrytelsene mot straffeloven § 219 og § 182 er de mest alvorlige og dominerende ved straffutmålingen. Etter sikker rettspraksis skal det som den klare hovedregel reageres med ubetinget fengsel, med mindre særlige forhold med tyngde taler for en annen reaksjon.
Familievolden er begått forut for den lovendring med skjerpelse av straffen for overtredelser av straffeloven § 219 som skjedde i juni 2010. Den ligger også forut for lovgivers signaliserte ønske om strengere straffenivå i lovforarbeidene fra 2009 og 2010. Straffen må derfor utmåles med veiledning i det straffenivå som var etablert i rettspraksis på gjerningstidspunktet.
Ved den nærmere fastsettelsen av straffen har lagmannsretten delt seg i det samme flertall og mindretall som foran.
Flertallet bemerker at det er tale om mishandling over ett års tid og volden er av relativt alvorlig karakter. I skjerpende retning må det vektlegges at den psykiske og fysiske volden dels skjedde mens fornærmede var gravid, og dels med barna tilstede. Tiltalte utsatte henne for dette tross at han visste hun led av PSTD etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep i barneår, og at hun var sårbar av dette. Ytterligere er det skjerpende at tiltalte ved en anledning også utøvde vold mot fornærmede etter samlivsbruddet, ved en av flere anledninger der fornærmede kom på besøk til ham sammen med barna etter bruddet.
Etter flertallets skjønn vil passendende straff for overtredelsene være rundt ett år når en ser hen til omstendighetene, jf premissene foran.
De alvorligste forholdene i tiltalen er blitt svært gamle. Det er nå 4 år siden familievolden ble avsluttet, og det er 3 ½ år siden reseptfalskforholdet ble begått. Flertallet er uenig med tingretten i at den lange saksbehandlingstiden etter omstendighetene innebærer et brudd på EMK art 6. Det vises til at tiltalte, i løpet av en to års periode, forgjeves ble innkalt til avhør en rekke ganger etter at fornærmede hadde inngitt anmeldelse. Han ble dessuten forsøkt avhentet av politiet til avhør flere ganger i denne perioden, også dette uten hell. Den lange saksbehandlingstiden er derfor ikke helt uten tiltalte å bebreide, selv om den også dels skyldes andre forhold som ikke kan legges ham til last. Uaktet spørsmålet om det foreligger brudd på EMK art 6 eller ei, må den lange saksbehandlingstiden gis markert utslag i straffen.
Formildende omstendigheter for øvrig sees ikke å foreligge.
Flertallet finner etter en samlet vurdering at straffen passende kan settes til fengsel i 8 måneder, hvorav 120 dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Den lange saksbehandlingstiden er da reflektert både i straffetidens lengde og ved valget av deldom som straffart. Ved valg av reaksjonsform har flertallet vurdert, men ikke funnet, at tiltalte er i noen rehabiliteringssituasjon som forstyrres av soning av fengselsstraff for et slikt tidsrom. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som med tyngde taler for samfunnsstraff. De allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende må etter omstendighetene veie tyngst i reaksjonsvalget.
Straffeloven § 62 første ledd er anvendt for forholdene i post I og II, for de øvrige forhold er straffeloven § 63 annet ledd iakttatt. For vedtatt bøtestraff 23.03.2010 er straffeloven § 64 hensyntatt.
Mindretallet finner at den lange saksbehandlingstiden, sammen med det forhold at tiltalte i dag har en mer ordnet tilværelse uten så mye rus og med arbeid i regi av NAV tilsier at det bør gis samfunnsstraff.
Straffen blir å fastsette i samsvar med flertallets syn.
Sivile krav
Flertallet, alle dommerne med unntak av meddommer Forland, finner at fornærmede bør tilkjennes oppreisning fra tiltalte i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5, jf § 3-3. Sett hen til de forhold som er vektlagt ved straffutmålingen, og nivået for oppreisning slik det var i rettspraksis på gjerningstiden med en gradvis økning av dette gjennom de senere årene, finner flertallet at oppreisning passende kan settes til 60.000 kroner.
Fornærmede har i tillegg krevd erstatning for lidt og fremtidig inntektstap. Det er anført at tiltaltes straffbare handlinger har medført arbeidsuførhet og inntektstap hos henne.
Det er dokumentert at fornærmede var arbeidsufør i årene 2005-2007 grunnet alvorlige psykiske helseproblem. Dette kan ikke tilskrives tiltaltes handlinger. Etter samlivsbruddet har fornærmede vært eneforsørger for to små barn. Hun mottok trygdeytelser som eneforsørger med kroner 204.345, 261.006 og 274.422 i årene 2009-2011. Hun mottok trygdeytelser også i 2012.
Den samlede lagmannsrett finner det ikke overveiende sannsynlig at fornærmede ville vært i arbeid eller hatt inntekt fra slikt arbeid som overstiger trygdeytelsene, dersom hun ikke var blitt utsatt for tiltaltes skadegjørende handlinger. Retten legger vekt på fornærmedes lange fravær fra arbeidslivet i forkant av tiltaltes handlinger, årsaken til dette, samt at hun er ufaglært. Mest sannsynlig ville hun uansett bare ha jobbet deltid på grunn av eneforsørger rollen og de psykiske belastninger hun er påført ved de seksuelle overgrep hun har vært utsatt for fra annen enn tiltalte. Tiltalte blir derfor å frifinne for kravet om erstatning for økonomisk tap.
Sakskostnader
Det er påstått idømt sakskostnader, men anken har ledet til en mildere dom enn tingrettens, og anken har således delvis ført frem. Sakskostnader idømmes derfor ikke.
Dommen er avsagt med slik dissens som fremkommer foran.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1977, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, sammen med de forhold som er avgjort ved Sunnhordland tingretts dom 5. september 2012, til en straff av fengsel i 8 – åtte – måneder, hvorav 120 – hundredeogtyve – dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år, jf straffeloven §§ 52-54, jf straffeloven § 62, § 63 annet ledd og § 64.
2. A betaler oppreisning med kroner 60.000 – sekstitusen – til B innen 2 to – uker fra dommens forkynnelse.
3. A frifinnes fra kravet om skadeserstatning for lidt og fremtidig inntektstap.