fbpx

LB-2012-90263: Erstatning etter mishandling av ektefelle

Sist oppdatert 1. mai 2015 av Advokat Eirik Teigstad

Fornærmede leverte anmeldelse mot sin ektefelle for familievold. Tiltalte ble siktet for mishandling av ektefelle og trusler. Det har også foreligget besøksforbud. Tiltalte ble dømt til 60 dager fengsel, hvorav 45 betinget, samt til å betale sin ektefelle 45 000 kroner i oppreisning. 

 

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 30. november 2011 satt A, født 0.0.1980, under tiltale for overtredelse av:
Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin eller dennes slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg
Grunnlag:
I en periode på tre år frem til 7. november 2010 i Oslo, eller andre steder, utsatte han sin ektefelle B jevnlig for trusler og/eller psykisk mishandling og/eller fysisk vold, ved at han bl.a.:
1. ved flere anledninger, når han var full og hun ikke ville ha sex med ham, tvang han henne ved å sette på høy musikk og/eller slenge med dører og/eller vekke barna og/eller bråke med tallerkner og/eller rope og skrike, slik at hun ikke turte annet enn å gi etter.
2. ved en anledning 5. november 2010 på bopel, etter at hun hadde lagt seg, sparket han henne hardt i hånden, slik at hun fikk smerter.
3. ved en anledning 6. november 2010, sa han overfor en kamerat av seg, C, mens hennes bror og mor hørte på, at ‘jeg skal knulle henne ihjel, og jeg skal drepe henne’, rettet mot B.

Oslo tingrett avsa 18. april 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1980, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd til fengsel i 1 – ett – år. 90 – nitti – dager av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på to år.
Varetekt kommer til fradrag med 5 – fem – dager.
2. A dømmes til å betale oppreisning til B med 60.000 – sekstitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.
3. A dømmes til å betale saksomkostninger med 5000 – femtusen – kroner.
Tiltalte anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen, samt erstatningsutmålingen.
Anken ble henvist til ankeforhandling ved lagmannsrettens beslutning 21. september 2012.
Ankeforhandling ble holdt 7. og 8. februar 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Tiltalte og seks vitner har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel framgår av rettsboka.
Aktor la ned påstand om at tiltalte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i 1 år, hvorav 90 dager gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf. straffeprosessloven §§ 52 til 54, med fradrag av fem dager for utholdt varetekt. Videre la aktor ned påstand om at tiltalte idømmes sakskostnader etter rettens skjønn.
Bistandsadvokaten la ned påstand om at tiltalte dømmes til å betale oppreisningserstatning, med tillegg av lovens forsinkelsesrente, til B fastsatt etter rettens skjønn.
Forsvarer la ned påstand om at tiltalte frifinnes etter tiltalen og for kravet om oppreisningserstatning, subsidiært at han anses på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker:
Tiltalte er opprinnelig fra Polen. I 2002 giftet han seg med B, heretter hovedsakelig omtalt som fornærmede. Rundt 2005 reiste tiltalte til Norge for å arbeide som bygningsarbeider. Tiltalte bodde deretter i Norge, men var tilbake i Polen hos familien ca. én gang i måneden, og av og til annenhver måned. I Polen bodde ekteparet i samme leilighet som fornærmedes mor.
I 2008 flyttet fornærmede og ekteparets to mindreårige barn til Norge. De bosatte seg i en leilighet i Oslo sammen med tiltalte. Barna er i dag fem og ni år gamle.
Høsten 2009 flyttet også fornærmedes mor til Norge. Hun bodde da sammen med familien, først i deres leilighet, og senere – fra våren 2010 – i et rekkehus i –veien 00 i Oslo, som ekteparet kjøpte. I juli 2010 kom også fornærmedes bror til Norge, og flyttet sammen med moren og fornærmedes familie i rekkehuset.
Rekkehuset som familien bodde i, besto av første etasje og en underetasje. I første etasje var det en gang samt stue og kjøkken. Stua og kjøkkenet lå i samme rom, i såkalt åpen løsning. I underetasjen var det to soverom og et bad. Tiltalte og fornærmede sov i stuen, mens fornærmedes bror og mor lå i hvert sitt soverom i underetasjen. De to barna delte rom med henholdsvis fornærmedes bror og mor.
Fornærmede har forklart at etter at tiltalte flyttet til Norge og fornærmede fortsatt bodde i Polen, brukte tiltalte mye alkohol de gangene han var tilbake i Polen på besøk. Han kunne da bli høylytt, skjelle henne ut og kreve sex med henne.
Ifølge fornærmede hadde ekteparet det fint sammen den første tiden etter at hun flyttet til Norge. Tiltalte misbrukte ikke alkohol. Etter ca. et halvt år begynte imidlertid tiltalte ifølge fornærmedes forklaring å drikke mye alkohol i helgene. Når han var full, forlangte han å ha sex med fornærmede. Fornærmede var ifølge sin forklaring ikke interessert i å ha sex med tiltalte når han hadde drukket, og hun motsatte seg i disse situasjonene å ha seksuell omgang med ham. Det oppsto da gjerne krangel mellom ektefellene, der tiltalte skrek, ropte og slamret med dører. Han brukte også skjellsord mot henne og kalte henne blant annet «hore». Ofte satte han også opp volumet på fjernsynsapparatet på full styrke, slik at det ble ytterligere bråk i huset.
Fornærmede har forklart at hun ikke ønsket at barna skulle våkne og høre hva som foregikk – og etter at moren og broren flyttet sammen med familien – var hun redd for at også disse skulle høre bråket. Hun ba tiltalte holde opp, men dette hjalp ikke. Hun ga derfor etter, og lot tiltalte ha sex med seg. Av og til gråt hun under samleiene.
Det var også perioder der tiltalte i edru tilstand presset fornærmede til å ha sex med seg. Dette var særlig i ukedagene. Ifølge fornærmede brukte han ved disse anledningene samme framgangsmåte som beskrevet ovenfor for å oppnå samleie.
Fornærmede har forklart at tiltalte ikke brukte direkte trusler mot henne for å oppnå samleie. Heller ikke utøvde han vold, bortsett fra at han ved en anledning slo henne med en pute. Lagmannsretten oppfattet fornærmedes forklaring slik at hun anså episoden med puten som bagatellmessig.
Tiltalte har på sin side benektet å ha forholdt seg slik fornærmede har forklart. Ifølge tiltalte drakk han lite alkohol i helgene, og i ukedagene drakk han ikke i det hele tatt fordi han skulle på arbeid tidlig dagen etter. Den seksuelle omgang ektefellene hadde, fant sted uten press fra hans side. Tvert i mot var det ofte fornærmede som tok initiativ til sex. I en tre måneders periode fra august 2010 gikk tiltalte ifølge sin forklaring på en diett, som blant annet innebar at han ikke drakk alkohol.
Lagmannsretten finner det bevist utover en hver rimelig tvil at tiltalte har forholdt seg slik fornærmede har forklart og slik dette er gjengitt ovenfor. I tillegg til fornærmedes forklaring har lagmannsretten lagt særlig vekt på forklaringene fra fornærmedes mor og bror. Disse har bekreftet tiltaltes alkoholbruk i helgene og de har forklart at de tidvis hørte krangling mellom ektefellene og at fjernsynsapparatet sto på med svært høyt volum.
Tiltalte har erkjent at han den første helgen i november 2010 drakk alkohol og han har forklart at han ikke husker særlig hva som nærmere skjedde. På bakgrunn av fornærmedes forklaring, fornærmedes mors og brors forklaring og avspilt lydopptak hvor man hører tiltalte føre en telefonsamtale med en bekjent, legger lagmannsretten følgende til grunn som bevist:
Tiltalte og fornærmedes bror drakk alkohol på kvelden den 5. november 2010. Etter hvert gikk fornærmedes bror og la seg. Også fornærmedes mor og ekteparets barn hadde lagt seg. Tiltalte var svært full, han ble høylytt, skrudde opp volumet på fjernsynet og ville ha samleie med fornærmede. Fornærmede bestemte seg for at hun denne kvelden ikke ville gi etter for presset, og hun nektet å ha samleie med tiltalte. Fornærmede la seg i sengen. Også tiltalte la seg. De lå «anføttes», og mens han lå der sparket han til fornærmede i hånden. Hun hadde smerter i hånden i flere dager etterpå. Fornærmede gikk da ut av sengen, og gikk ned i underetasjen hvor hun la seg sammen med datteren. Hun fikk da ligge i fred. Lagmannsretten er ikke i tvil om at tiltalte sparket fornærmede forsettlig.
Dagen etter, 6. november, fortsatte tiltalte å drikke. På kvelden reiste fornærmede til en venninne. Tiltalte ble utover kvelden sterkt beruset, og han ringte flere ganger til fornærmede. Etter hvert unnlot hun å ta telefonen, og tiltalte begynte å ringe mannen til venninnen der fornærmede befant seg. Tiltalte framsatte denne kvelden en rekke trusler mot fornærmede, i påhør av barna, fornærmedes mor og bror og i telefonsamtaler med mannen til fornærmedes venninne. Under en av disse telefonsamtalene tok fornærmedes bror lydopptak av hva tiltalte sa. Opptaket er avspilt i retten, og i opptaket hører man tiltalte blant annet si at «hvis jeg får se den hora hjemme, kommer jeg til å drepe henne».
På et tidspunkt hadde tiltalte også en kniv i hånden. Denne satt han med ved utgangsdøra, tilsynelatende for å bruke dersom fornærmede kom hjem. I løpet av natten forlot han også huset, og fornærmedes mor og bror fryktet at han reiste for å drepe fornærmede. Fornærmede fikk telefonisk beskjed om dette, hvorpå hun ringte svigerfaren i Polen og ba ham forsøke å roe tiltalte. Dette skal svigerfaren ha klart, i hvert fall kom tiltalte etter hvert tilbake til familiens hus i –veien 00.
Lagmannsretten finner det klart at truslene var egnet til å framkalle alvorlig frykt hos fornærmede og at tiltalte framsatte truslene forsettlig.
Søndag 7. november 2010 anmeldte fornærmede tiltalte til politiet. Han ble brakt inn til arresten og senere ilagt besøksforbud. Tiltalte og fornærmede ble deretter separert og de er nå skilt.
Når det gjelder den rettslige bedømmelsen av forholdet, har lagmannsretten delt seg i et flertall og i et mindretall.
Lagmannsrettens flertall, lagmann Akerlie, lagdommer Koslung og meddommerne Hushagen og Ranneberg-Nilsen, er kommet til at tiltalte må domfelles for overtredelse av straffeloven § 219.
Straffeloven § 219 første ledd rammer den «som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandler» blant annet ektefellen. I Ot.prp.nr.113 (2004-2005) side 40 heter det om utformingen av denne delen av bestemmelsen:
For å fange opp mangesidigheten ved mishandling av nærstående, må imidlertid straffebudet rette seg mot mer enn tradisjonelle voldshandlinger. Departementet foreslår at bestemmelsen skal ramme det å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke nærmere angitte nærstående. De fire første alternativene refererer seg til handlinger som i dag rammes av de generelle straffebestemmelsene om legemskrenkelser, tvang, trusler og frihetsberøvelse. Med «på annen måte krenke» sikter departementet til handlinger som inngår i mishandlingsmønstre og som i dag faller utenfor de generelle bestemmelsene, som psykiske krenkelser og trusler om legemsfornærmelser. På dette punktet viderefører forslaget gjeldende § 219 om «anden lignende Adfærd».
Det er ikke tvil om at truslene som tiltalte framsatte og legemsfornærmelsen han påførte fornærmede er trussel og vold som i utgangspunktet rammes av straffeloven § 219. Trusselen og legemsfornærmelsen er imidlertid etter flertallets syn alene ikke nok til å bringe forholdet inn under § 219. For at bestemmelsen skal komme til anvendelse må krenkelsen ha skjedd «grovt eller gjentatt». Om dette heter det i proposisjonen på side 37:
Departementet er enig i at det særlig er aktuelt å bruke den nye bestemmelsen på tilfeller der offeret er krenket flere ganger. På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre vilkåret om at krenkelsen må ha vært grov eller gjentatt. Gjelder det en enkeltstående mindre alvorlig handling, er det mer nærliggende at den bedømmes etter de generelle reglene. (…) Departementet vil imidlertid ikke foreslå at det alltid må være gjentatte krenkelser. Er krenkelsen grov, bør som etter gjeldende rett ett tilfelle være nok. Ved bedømmelsen av om krenkelsen er grov, bør det i tillegg til en vurdering av handlingens objektive grovhet legges vekt på om den har skapt frykt hos fornærmede for nye liknende krenkelser.
Verken truslene eller volden har skjedd «gjentatt». Legemsfornærmelsen kan heller ikke anses som grov. Trusselen var alvorlig, men kan etter flertallets syn verken isolert sett eller sett i sammenheng med legemsfornærmelsen, anses å ha skjedd «grovt» i § 219s forstand.
For flertallet blir det da et spørsmål om tiltaltes atferd overfor fornærmede, særlig i perioden fra ca. et halvt år etter at fornærmede flyttet sammen med tiltalte i Norge, er – vurdert sammen med legemsfornærmelsen 5. november og truslene 6. november – forhold som rammes av straffeloven § 219.
Tiltaltes atferd fram til 5. november innebar ikke trusler, tvang, begrensning av bevegelsesfriheten eller vold mot fornærmede. Aktor har gjort gjeldende at handlingene, hvor han ropte og skrek, satte høyt volum på fjernsynsapparatet og slamret med dører for å oppnå sex, hadde karakter av tvang. Lagmannsrettens flertall bemerker at når loven bruker begrepet «tvinge», må dette forstås på samme måte som i straffeloven § 222. «Tvinge» forutsetter at man påvirker en annens vilje slik at vedkommende blir satt ut av stand til å handle frivillig, jf. Matningsdal i Norsk Lovkommentar note 1777 til straffeloven. Dette kan ikke sies å være situasjonen i saken her. Flertallet mener imidlertid at tiltaltes handlemåte overfor fornærmede hvor han presser henne til å ha sex med seg, ligger nær opp til tvang.
Spørsmålet er om tiltalte gjennom den beskrevne atferd fram til 5. november 2010 kan anses «på annen måte [å] krenke» ektefellen. I Ot.prp.nr.113 (2004-2005) side 45 heter det:
Slik krenkelse kan være trusler som ikke rammes av § 227, fordi den handlingen det trues med ikke har en strafferamme over 6 måneders fengsel (for eksempel legemsfornærmelse, § 228 første ledd), eller psykisk terror som ikke rammes av §§ 228-231. Forslaget viderefører her langt på vei gjeldende rett – i dag dekker alternativet «anden lignende Adferd» psykisk vanskjøtsel og terror. Også andre krenkelser kan tenkes inn under dette alternativet, for eksempel seksuelle krenkelser og brudd på besøksforbud og etter omstendighetene mangel på nødvendig stell og pleie … .
Bestemmelsen må forstås slik at den stiller krav om at krenkelsen må være kvalifisert. Krenkelsen må være grov eller gjentatt, og den må ha karakter av mishandling, jf. formuleringen «grovt eller gjentatt mishandler». Den rettspraksis som foreligger, gjelder hovedsakelig tilfeller der fornærmede har vært utsatt for ulike former for volds- og trusselhandlinger i kombinasjon med annen krenkende atferd, se for eksempel Rt-2010-129. Det utelukker imidlertid ikke anvendelse av bestemmelsen at innslaget av vold, trusler eller tvang er mindre dominerende.
I saken her dreier det seg om trakassering av ektefellen over lang tid – i hvert fall ca. halvannet år. Trakasseringen har etter flertallets syn karakter av «psykisk vold», der fornærmede i denne perioden levde i et regime med utrygghet og frykt. Fornærmede visste at dersom hun ikke ga etter for tiltaltes press om å få ha samleie med henne, ville bråket og trakasseringen fortsette. Barna ville våkne, og det samme ville fornærmedes mor og bror gjøre. Dette gjorde at hun følte seg sterkt presset til å ha sex med tiltalte. Trakasseringen innebar således at fornærmede måtte finne seg i å ha samleie med tiltalte, selv om hun i ikke ønsket dette. At hun ikke ønsket å ha seksuell kontakt med ham ved disse anledningene, legger lagmannsretten til grunn at tiltalte var fullt klar over. Det hele kulminerte med voldsepisoden og truslene den 5. og 6. november 2010. Disse to enkeltstående forholdene står i en slik direkte sammenheng med den nettopp omtalte trakasseringen, at tiltaltes handlinger – trakasseringen samt legemsfornærmelsen og truslene – etter flertallets syn faller inn under § 219.
Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Bech og meddommerne Andersen og Ståhl, er kommet til at forholdet ikke kan henføres under straffeloven § 219, men at tiltalte i stedet må bli å domfelle for overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ for trusler og § 228 første ledd for legemsfornærmelse. Mindretallet er enig med flertallet i at tiltaltes handlemåte, hvor han skrek, bråkte og brukte skjellsord mot fornærmede, både var krenkende overfor fornærmede og uakseptabel. Mindretallet kan imidlertid ikke se at tiltaltes atferd var så grov og alvorlig at den kan betegnes som «mishandling», og at den i seg selv rammes av straffeloven § 219. Når det gjelder voldshandlingen den 5. november og truslene den 6. november, er disse av en så vidt annen karakter enn de krenkelser han ellers har utsatt fornærmede for, at mindretallet ikke kan se at forholdet faller inn under § 219, selv når man vurderer handlingene samlet.
Tiltalte skal etter dette domfelles i samsvar med mindretallets syn, jf. straffeprosessloven § 35 første ledd første punktum, dvs. for overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ og § 228 første ledd. Den samlede lagmannsrett tar utgangspunkt i dette ved straffastsettelsen.
Truslene tiltalte framsatte var alvorlige. I tillegg til at truslene var verbale ble de også fulgt opp ved at tiltalte utstyrte seg med kniv. Fornærmede var over telefon orientert om hva tiltalte kom med av verbale trusler og at han hadde kniv. På et tidspunkt trodde hun også at tiltalte var på vei bort til venninnen, hvor fornærmede befant seg.
Lagmannsretten legger til grunn at straffenivået for alvorlige trusler ligger i området 15 til 30 dager, jf. Rt-2008-401 avsnitt 11. Det følger av dommen «at det, avhengig av de konkrete omstendigheter, kan være aktuelt både med strengere eller mildere straff». Det foreligger her omstendigheter som gjør forholdet særlig straffverdig. Lagmannsretten viser til at tiltalte brukte kniv i forbindelse med framsettelsen av truslene. Det er også straffskjerpende at truslene ble framsatt i sterkt beruset tilstand. Beruselsen innebar at hans dømmekraft var sterkt redusert, noe som klart skapte ytterligere frykt hos fornærmede. Lagmannsretten mener at en riktig straff for overtredelsen av § 227 isolert sett ville ligge opp mot 60 dager fengsel.
Når det gjelder overtredelsen av straffeloven § 228 første ledd, antar lagmannsretten at forholdet straffutmålingsmessig isolert sett ligger i grenselandet mellom en ubetinget bot og en kortere betinget fengselsstraff. Lagmannsretten anvender straffeloven § 63 andre ledd på dette forholdet.
Samlet sett finner lagmannsretten at en straff av fengsel i 60 dager for de to forholdene ville være passende.
Saken er blitt svært gammel. Forholdene er fra 5. og 6. november 2010. Slik lagmannsretten forstår det, må etterforskningen anses å ha vært ferdig rundt årsskiftet 2010/2011. Det tok imidlertid nærmere ett år før saken ble oversendt statsadvokatembetet. Tiltalebeslutning ble da umiddelbart tatt ut. Den lange tiden som har gått, må få betydning for straffastsettelsen ved at en ikke ubetydelig del av fengselsstraffen gjøres betinget. Formildende omstendigheter som skulle gi grunnlag for ytterligere reduksjon i straffen, foreligger ikke.
Forsvareren har gjort gjeldende, særlig under henvisning til tiden som er gått, at det her er grunnlag for å anvende samfunnsstraff. På bakgrunn av de sterke allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende ved vold og trusler mot nærstående, finner lagmannsretten ikke å kunne idømme samfunnsstraff. Bortsett fra tidsmomentet er det heller ikke forhold som her skulle tale for en reaksjon i form av samfunnsstraff.
Lagmannsretten finner etter dette at straffen passende bør settes til fengsel i 60 dager, hvorav 45 dager gjøres betinget med en prøvetid på to år. Til fradrag i straffen kommer fem dager for utholdt frihetsberøvelse.
Lagmannsretten går så over til å behandle det sivile krav.
Bistandsadvokaten har på vegne av fornærmede krevd oppreisning fastsatt etter rettens skjønn. Hun har vist til at normalerstatningen i voldtektssaker er forhøyet til 150 000 kroner, og at det skal ses hen til det ved utmåling av oppreisningserstatning i saker etter straffeloven § 219.
Lagmannsrettens flertall, lagmann Akerlie, lagdommer Koslung og meddommerne Hushagen og Ranneberg-Nilsen er kommet til at B bør tilkjennes oppreisningserstatning. Vilkårene for å tilkjenne dette er tilstede, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3.
Flertallet legger for sin del til grunn at man her står overfor en en krenkelse som faller inn under oppramsingen i skadeserstatningsloven § 3-3, nærmere bestemt straffeloven § 219. Rett nok er ikke tiltalte domfelt for slik overtredelse. Det følger imidlertid av rettspraksis at dette ikke er til hinder for at en skadelidt tilkjennes erstatning og/eller oppreisning med grunnlag i samme handling som tiltalte er frifunnet for. Dette har særlig sammenheng med at det gjelder mindre strenge beviskrav i erstatningssaken. For å idømme oppreisning og erstatning for økonomisk tap i et tilfelle som dette, må det foreligge kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at den tiltalte har begått den skadegjørende handling. Avgjørelsen av de sivile krav må imidlertid ikke begrunnes slik at det skapes tvil om at tiltalte ikke skyldig, jf. EMK artikkel 6 nr. 2. Det vises i denne forbindelse til Rt-2008-1292 og Rt-2009-1456.
Lagmannsrettens flertall legger til grunn at det på bakgrunn av mindretallets syn ikke er grunnlag for å domfelle tiltalte for overtredelse av straffeloven § 219. Derimot er det etter flertallets syn en kvalifisert og klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte ved en rekke anledninger, ved å rope, skrike, skjelle ut fornærmede og ved å sette opp volumet på fjernsynsapparatet på full styrke, presset fornærmede til å ha sex med seg. Flertallet viser for øvrig til at det er bevist ut over en hver rimelig tvil at tiltalte sparket og truet skadelidte, jf. det som er sagt om dette ovenfor. Samlet sett er dette krenkelser som etter flertallets syn rammes av straffeloven § 219, og som dermed gir grunnlag for oppreisningserstatning. Dette rokker heller ikke ved den strafferettslige nedsubsumsjon fra straffeloven § 219 til straffeloven § 227 første straffalternativ og § 228 første ledd.
Flertallet er enig med tingretten når den skriver at «[o]ppreisningen skal fastsettes skjønnsmessig, hvor det særlig skal legges vekt på blant annet handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, fornærmedes subjektive opplevelser av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkningene. Det skal også legges vekt på at mishandlingen er skjedd i nære relasjoner og i hjemmet, som skal være et trygt sted».
Ved vurderingen legger flertallet vekt på at trakasseringen foregikk over lang tid, ca. halvannet år. B har forklart at hun i denne perioden tidvis var deprimert og hadde søvnproblemer. Flertallet finner det sannsynliggjort at dette hadde sammenheng med den trakassering hun var utsatt for. Hun har senere gått til behandling hos psykolog, noe flertallet finner sannsynlig at også står i sammenheng med krenkelsene.
Det er vanskelig å finne sammenlignbare saker fra Høyesterett som kan være retningsgivende for fastsettelsen av oppreisningserstatningen. Det samme gjelder lagmannsrettspraksis. Dommene fra Høyesterett og lagmannsrettene kjennetegnes av grovere krenkelser og mishandlinger enn det man står overfor i saken her. I disse andre sakene er ofte volds- og trusselementer langt mer dominerende.
Lagmannsrettens flertall er etter en samlet vurdering kommet til at oppreisningsbeløpet passende bør settes til 45 000 kroner.
Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Bech og meddommerne Andersen og Ståhl, er ovenfor kommet til at tiltaltes handlinger ikke faller inn under straffeloven § 219. Rett nok er det grunnlag i skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a, jf. § 3-3, for å tilkjenne oppreisningserstatning der det foreligger overtredelse av straffeloven §§ 227 og 228. Domfellelse for trusler og legemsfornærmelse av den karakter man her står overfor, utløser etter rettspraksis normalt ikke rett til oppreisningserstatning. Mindretallet kan ikke se at det i saken her foreligger slike spesielle forhold som tilsier at oppreisningserstatning bør tilkjennes.
Fornærmede tilkjennes etter dette oppreisningserstatning med 45 000 kroner i samsvar med flertallets syn.
Anken har ikke gått tiltalte i mot, og han skal da ikke erstatte sakens omkostninger for lagmannsretten. Tingrettens sakskostnadsavgjørelse bør imidlertid bli stående, jf. straffeprosessloven § 442.
Dommen er avsagt med slik dissens som framgår ovenfor.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1980, dømmes for overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ* og § 228 første ledd, jf. § 63 andre ledd, til en straff av fengsel i 60 – seksti – dager, hvorav 45 – førtifem – dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år, jf. §§ 52 flg. Til fradrag i straffen kommer 5 – fem – dager for utholdt frihetsberøvelse.
2. A betaler 45.000 – førtifemtusen – kroner i oppreisningserstatning til B innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse til betaling skjer med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
3. A betaler 5.000 – femtusen – kroner i sakskostnader for tingretten.

* Rettet (tilføyd) 15. februar 2013, jf. straffeprosessloven § 44. Eirik Akerlie (sign.)

Alle som er utsatt for familievold har ubetinget krav på bistandsadvokat.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!