fbpx

LE-2012-154127: Erstatning etter mishandling av barn

Sist oppdatert 1. mai 2015 av Advokat Eirik Teigstad

Fornærmede valgte å anmelde sin tidligere stefar for mishandling av både fysisk og psykisk karakter. Fornærmedes bistandsadvokat la ned påstand om erstatning. Tiltalte ble dømt til 6 måneders fengsel, og erstatningssum ble satt til 100 000 kroner i oppreisning og 7 952 kroner i erstatning for lidt økonomisk tap.

 

A er født 0.0.1965. Han bor i —veien 818, 0000 X.
Ved Hedmark og Oppland statsadvokatembeters tiltalebeslutning av 30.03.2012 er han tiltalt for overtredelse av
Straffeloven § 219 første ledd første punktum jf annet punktum (slik bestemmelsen lød før 1. januar 2006)
for ved mishandling eller annen lignende adferd oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot en person som tilhørte hans hustand eller var i hans omsorg, og forbrytelsen har hatt betydelig skade på helbred til følge
Grunnlag:
Ved gjentatte anledninger i perioden februar 1995 til mai 2002 på bopel i —vegen, Y, Z og —vegen på Æ i Ø kommune, slo han sin samboers sønn B født 0.0.1991 i hodet og/eller på kroppen, skallet han i hodet, dro han i ørene og lugget han i håret. Videre var B ved flere anledninger vitne til at han utøvde vold mot hans mor C. Handlingen medførte at B fikk alvorlig psykisk skade ved at han blant annet utviklet posttraumatisk stresslidelse, dystymi og vedvarende uspesifisert personlighetsendring.
Den 12.07.2012 avsa Nord-Østerdal tingrett dom med slik slutning:
1. A, født 0.0.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd første punktum jf annet punktum (slik bestemmelsen lød før 1. januar 2006) til fengsel i 1 – ett – år.
2. A dømmes til å betale B kroner 7 952 – sjutusennihundreogfemtito – i erstatning for påførte utgifter innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale B kroner 150 000 – hundreogfemtitusen – i menerstatning innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
4. A dømmes til å betale B kroner 100 000 – hundretusen – i oppreisning innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
5. Sakskostnader idømmes ikke.
Dommen ble avsagt under dissens når det gjelder skyldspørsmålet og erstatningskravene, idet rettens leder mente tiltalte skulle frifinnes.
Tiltalte anket dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og de pådømte erstatningskrav.
Påtalemyndigheten godtok tingrettens dom.
Ved lagmannsrettens beslutning av 02.10.2012 ble tiltaltes anke i sin helhet henvist til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven § 325, jf. § 321 andre ledd.
Fornærmede begjærte ny behandling av sine erstatningskrav, jf. straffeprosessloven § 434 femte ledd og § 428. Tiltalte har inngitt merknader til erstatningskravene.
Etter begjæring fra forsvareren, og etter at alle parter hadde uttalt seg, oppnevnte lagmannsretten psykolog Geir Sigmund Ramberg som ny sakkyndig for å vurdere om fornærmede har blitt påført «betydelig Skade paa Helbred», jf. straffeloven § 9, og om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom de handlinger tiltalen omfatter og eventuell skade fornærmede er blitt påført.
Psykolog Ramberg avga sakkyndig erklæring den 11.12.2012. Erklæringen er forelagt for Den rettsmedisinske kommisjon, som i uttalelse av 04.01.2013 gjorde lagmannsretten oppmerksom på det som etter kommisjonens oppfatning er vesentlige mangler ved erklæringen, jf. straffeprosessloven § 147 tredje ledd. Psykolog Ramberg supplerte på denne bakgrunn sin erklæring i sin muntlige forklaring for lagmannsretten. Han ble i medhold av straffeprosessloven § 147 andre ledd pålagt å sende referat av sin supplerende forklaring til kommisjonen.
Ankeforhandling ble gjennomført i Eidsivating lagmannsretts lokaler på Hamar den 08.-10.01.2013. Tiltalte møtte sammen med sin forsvarer, advokat Odd Henning Svalheim. Tiltalte erklærte seg ikke skyldig. På vegne av fornærmede møtte bistandsadvokaten, advokat Rolf Cappelen. På vegne av påtalemyndigheten møtte politiadvokat Sondre Kristian Halvorsen. Lagmannsretten mottok forklaring fra 16 vitner og den rettsoppnevnte sakkyndige. Det ble dessuten foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Aktor la ned påstand om at tiltalte frifinnes.
Bistandsadvokaten la ned påstand om at tiltalte dømmes til å betale fornærmede erstatning for lidt tap med kr 7 952, ménerstatning fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, oppad begrenset til kr 150 000, og oppreisningserstatning fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, oppad begrenset til kr 150 000.
Forsvareren la ned påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært at han behandles på mildeste måte.

Lagmannsrettens vurdering
Bakgrunn
Fornærmede B er født 0.0.1991. Han har i oppveksten bodd sammen med sin mor, C, på ulike steder i Ø. Han har ikke hatt kontakt med sin biologiske far.
I februar 1995 ble C samboer med tiltalte. De var samboere frem til 05.05.2002. I denne perioden fungerte tiltalte som stefar for fornærmede. Fornærmede kalte tiltalte for «far».
Da tiltalte flyttet inn i husstanden gikk fornærmede i Æ barnehage. Den 18.09.1996 sendte barnehagen bekymringsmelding til barneverntjenesten, med bl.a. følgende innhold:
En rift ved øreflippen ble første gang oppdaget i april-95. Riften ble bemerket overfor mor av barnehagepersonalet, og ble da forklart med at det hadde blitt slik ved besøk hos besteforeldre. Barnet selv forklarte ingenting.
Neste gang vi i barnehagen oppdaget en tilsvarende rift ved øreflippen i mai -95 forklarte barnet selv dette med at mors samboer hadde vært sint og revet ham i øret. (…)
I august -95 observerte vi igjen et lite rift ved øret. Mor forklarte igjen at barnet hadde fått den ved besøk hos besteforeldre. Barnehagen samtalte om dette med helsesøster. (…) 16. sept.-96 oppdaget vi igjen et rift ved barnets øre, og barnet selv forteller oss at mors samboer har «gjort det». Også nå virker barnet mer ustelt og urolig enn vanlig.
I meldingen fremgikk også at barnehagen i flere perioder hadde oppfattet fornærmede som «ustelt» og «urolig».
I august 1997 begynte fornærmede på skolen. Den 01.10.1998 fikk tiltalte og C datteren D, som ble boende sammen med dem og fornærmede.
Den 17.09.1999 sendte Ø lensmannskontor bekymringsmelding til barneverntjenesten. Av meldingen fremgikk bl.a. at politiet fant tyvegods på familiens bopel og at hjemmet bar preg av uorden og generelt dårlig rengjøring og hygiene.
I august 2001 begynte fornærmede i 5. klasse på barneskolen og fikk E som ny kontaktlærer. I begynnelsen av november 2001 sendte E bekymringsmelding til barneverntjenesten med bl.a. følgende innhold:
Dette kan jeg bare si ut i fra mine observasjoner, og samtaler med barnet og mennesker som står ham nær.
– Han har behov for ro og orden rundt seg. Det er det ikke i hjemmet.
– Stiller uflidd og illeluktende på skolen.
– Blir utsatt for straffer som ikke står i forhold til gjerningen.
– Blir utsatt for psykisk og fysisk vold av mor og samboer.
– Gutten er tydelig redd for samboer, og ønsker ikke å være alene hjemme med ham.
– Alkoholmisbruk i hjemmet.
– Får feil mat, og må ofte lage den selv.
– Blir ofte satt til å være barnevakt i lange perioder, noe han etter min mening ikke er i stand til å være.
– Har ytret ønske om å få slippe å bo der.
– Har sjelden eller aldri besøk av klassekamerater.
– Er impulsiv av natur, men dette blir ikke godtatt av hjemmet.
– Får svært liten oppfølging lekser hjemme.
I februar 2002 sendte E ny melding til barneverntjenesten, med følgende innhold:
Her kommer logg etter tre samtaler som F har hatt med B. Jeg tror at de sier det meste. I tillegg kan jeg si at jeg var med B til legen på torsdag. Hun så på merket, og skrev om det. I tillegg så hun på noe eksem som B har hatt i lang tid. Dessverre var det gått sopp i det, slik at legen skrev ut en krem til ham. ( … )
Samtale med B 13.02.02
B skulle sette seg i senga overkøya), men det ville ikke D (søster) så hun begynte å skrike. Så ropte faren på B ifra 1 etg og lurte på om B ville ha juling, noe B svarte nei på. Faren ropte og sa at B måtte komme ned, og da forteller B meg (F) at han visste hva som ville skje. Når B kom ned lå faren på sofaen og kjeftet og skrek. Faren sto opp og gikk rett mot B og begynte å slå B mange ganger på overarmen så han fikk et gedigent blåmerke. B forteller at faren også løftet ham etter håret et par ganger og at han også løftet ham etter øra. (…)
Episoden fant sted i hjemmet den 12.02.02 rett før det ble mørkt. (…)
Samtale med B 14.02.02
B fortalte meg (F) i dag at det hadde gått bra angående episoden den 13.02. han fortalte meg at han grudde seg litt til å gå hjem etter skolen.
Samtale med B 15.02.02.
B sier:
Mor kom hjem klokka 23.30 fra kurs, jeg lå og sov da hun kom hjem. Jeg våknet av at dem kranglet og kjeftet på hverandre, jeg våkner bestandig når de to krangler. Mange gnager sier jeg til meg selv at far, jeg hater deg. Jeg syntes en ting var bra og det var at D ikke våknet, for da hadde hun begynt å gråte. (…) (…) Det var en ting til, og det var i dag tidlig 15.02. Jeg B skulle finne meg en malegenser, men jeg fant ingen. Da kom far med en genser og slo meg hardt på det gamle blåmerket, hvorfor han gjorde det vet jeg ikke. B ser bort på meg (F) med tårer i Øynene og sier: Du F, jeg skjønner ikke hvorfor far skal ødelegge livet mitt.
F er F, som på det aktuelle tidspunktet var assistent i fornærmedes klasse på skolen og hadde et særlig ansvar for oppfølging av fornærmede.
Den 14.02.2002 ble fornærmede tatt med til legen av E, slik det fremgår over. Av journalen fremgår følgende:
Han har et blåmerke 6×5.5cm på ve overarm. Forteller at han ble slått med knytneve av morens samboer etter en krangel om en bagatell. Sier han har blitt slått mange ganger. Samboeren slår også Bs mor. (…)
Diagnose(r): (…)
F75 Blått øye/merke etter slag
Natt til 05.05.2002 skjedde en episode som førte til at samboerskapet mellom tiltalte og C ble avsluttet. Den aktuelle natten bemannet politioverbetjent Per Erik Skjefstad nødtelefonen ved Elverum politistasjon. Kl. 06:43 mottok Skjefstad en oppringning fra fornærmede. Skjefstad forklarte i lagmannsretten at han husker episoden godt den dag i dag. Fornærmede hadde fortalt at han var på sitt soverom i andre etasje, og at han hadde blitt vekket av at moren og faren (tiltalte) kranglet høylytt i første etasje. Fornærmede hadde videre fortalt at tiltalte var full og at han snakket om å skyte seg. Fornærmede var tydelig redd og skalv i stemmen, men klarte å formidle hva som skjedde.
Skjefstad og fornærmede gjennomførte flere samtaler i tidsrommet fra kl. 06:43 til kl. 08:02. Ca. kl. 07:15 hadde fornærmede sneket seg ut av rommet og ned i trappen som gikk til første etasje. Fornærmede fortalte Skjefstad at han hadde sett tiltalte sitte i stuen med en hagle og patroner i hånden, og moren på fanget. Videre hadde fornærmede i en av samtalene fortalt at han hadde hørt tiltalte si at tiltalte skulle skyte fornærmede, moren og familiens hund, og seg selv til slutt.
Det ble gjennomført en væpnet politiaksjon mot boligen hvor tiltalte ble pågrepet. Det er fremlagt en logg fra aksjonen. Av loggen, som er ført av en lensmannsførstebetjent Sigbjørn Kjenstad, fremgår bl.a. følgende:
Tid Fra Til Hendelse
06.43 B Elverum pst. Melders stefar, A (…), har truet med å ta sitt eget liv på bopel (…). Han er bevæpnet med hagle.
(…) (…) (…) (…)
08.00 Elverum pst. OUL Melder hadde ringt mange ganger. Han fortalte at han hørte stefaren si at han skulle skyte også moren, ham og hunden.
(…) (…) (…) (…)
Den 08.07.2002 ble tiltalte siktet for tre overtredelser av våpenloven den 05.05.2002, samt legemsfornærmelse mot C og fornærmede. Legemsfornærmelsene er i siktelsen beskrevet slik:
a) Ultimo desember 2001, på bopel i —vegen 23 på Æ, skallet han sin samboer C i ansiktet.
b) En gang vinteren 2001, på bopel i —vegen 23 på Æ, slo han sin samboers sønn, B, i overarmen slik at han fikk ett blått merke.
Ved Nord-Østerdal forhørsretts tilståelsesdom av 26.07.2002 ble siktede domfelt i henhold til siktelsen. Når det gjelder volden mot C og fornærmede, er følgende forklaring fra tiltalte protokollert i rettsboken:
[Han husker] lite av den skalling av samboeren som er nevnt under punkt a. Han var full ved anledningen, men er klar over at samboeren ble skadet i nesen og fikk blodutredelser. Hun fortalte at han hadde skallet og han føler seg overbevist om at dette er riktig. Han har også ved tidligere anledninger vært voldelig overfor henne, og uttaler at han i sin frustrasjon over dårlig økonomi av og til lot dette komme til uttrykk ved overgrep overfor samboeren.
Når det gjelder forholdet til stesønnen, som nå er 11 år, har dette delvis vært anstrengt. Ved en anledning høsten 2001 kom han over gutten mens han holdt på å bruke tollekniv på en gammel vogge som har vært i As familien siden 1786. Han ble svært sint da han oppdaget den ødeleggelse som var i ferd med å skje, og han reagerte da med å slå et knyttneveslag mot guttens overarm. Det er riktig at han fikk et blått merke der.
Straffen ble fastsatt til 60 timers samfunnsstraff, som tiltalte har gjennomført.
Etter hagleepisoden flyttet tiltalte aldri tilbake til C og barna. Mot slutten av 2003 flyttet han fra Ø. De siste 7 årene har tiltalte bodd i Østfold med sin nåværende samboer, som han har ett barn sammen med.
I 2005 kom fornærmede i kontakt med Å Ungdoms- og familiesenter (RUFS). I januar 2006 ble han plassert i fosterhjem på Å. Plasseringen var frivillig og etter ønske fra fornærmede. Fornærmede bodde hos fosterforeldrene til han fylte 20 år i 2011.
Den 23.03.2011 tok fornærmede kontakt med politiet og anmeldte tiltalte for fysisk og psykisk mishandling under oppveksten.
Skyldspørsmålet
Lagmannsretten tar først stilling til om tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalen.
Fornærmede har i sin anmeldelse til politiet og i lagmannsretten forklart at tiltalte jevnlig øvet vold mot ham og moren i hele perioden mens tiltalte bodde sammen med dem. Mishandlingen begynte kort tid etter at tiltalte flyttet inn og ble verre med årene helt frem til tiltalte flyttet ut i mai 2002. Etter at D ble født, var det en periode hvor tiltalte ikke var voldelig. Fornærmede har forklart at tiltalte dro ham i ørene, slo ham med flat hånd og knyttet neve, og lugget og skallet ham. Fornærmede har videre forklart at tiltalte og moren kranglet mye, særlig når tiltalte drakk. Fornærmede hørte at tiltalte slo moren. Fornærmede så ikke at moren ble slått, men så blåmerker på morens armer og ansikt. Fornærmede har forklart at han var konstant redd for tiltalte. Fornærmede har forklart at også moren slo ham ved en anledning etter at tiltalte hadde flyttet ut.
Fornærmede har for lagmannsretten forklart om følgende konkrete hendelser:
– Fornærmede husker at tiltalte dro ham i ørene da fornærmede gikk i barnehagen, med den følge at det oppstod sår der hvor øreflippene er forbundet med hodet. Overfor barnehagen ble dette forklart med at fornærmede hadde en trang genser.
– En gang da de bodde på Y lå fornærmede på senga si og leste et Donaldblad. Idet han rev ut et bilde av bladet, oppdaget han at tiltalte iakttok ham gjennom dørsprekken. Fornærmede gjemte seg under dyna og lot som han sov. Tiltalte kom inn og spurte hva fornærmede drev med. Da fornærmede svarte «ingen ting», slo tiltalte ham. Fornærmede har forklart at de bodde på Y en kort periode før han begynte på skolen.
– En gang da de bodde på Z tok fornærmede en krumlist til en bil og brukte denne til å kappe brennesle. Tiltalte kom ut av huset og slo fornærmede, hvoretter fornærmede måtte sitte stille på en stol. Fornærmede har forklart at de bodde på Z omkring da han begynte på skolen.
– En gang da de var i —fjord beskyldte tiltalte fornærmede for å ha mistet en fiskesaks. Tiltalte vekket fornærmede sent på kvelden og tvang ham til å lete etter saksen, bl.a. i en skog og på et jorde. Tiltalte dyttet fornærmede rundt og kommanderte ham til å lete. Til slutt dro tiltalte ned buksa til fornærmede og slo fornærmede på rumpa. Fornærmede tror dette kan ha skjedd sommeren 1999.
– En gang da de bodde i —veien på Æ hørte fornærmede at tiltalte kranglet med fornærmedes mor. Tiltalte sa til moren at fornærmede gjorde livet hans til et helvete. Tiltalte ba moren hente fornærmede og sa at han skulle slå fornærmede til fornærmede ikke pustet mer. Fornærmede ble livredd.
– En gang skulle tiltalte avlive en katt. Tiltalte tok med seg buret med katten og et skytevåpen ut, og sa til fornærmede og moren at «hvis jeg ser noen av dere i vinduet så går det ille for dere», eller lignende. Fornærmede kan ikke tidfeste episoden nærmere.
– En gang da fornærmedes mor kom hjem fra butikken ble det snakk om at fornærmede skulle gi moren penger for noe potetgull som moren hadde kjøpt til fornærmede. Tiltalte ble sint, idet tiltalte mente at fornærmede skyldte ham penger for ting som fornærmede hadde ødelagt. Tiltalte løftet fornærmede etter ørene og skallet ham. Fornærmede kan ikke tidfeste episoden nærmere.
– Om hendelsene i februar 2002, som er beskrevet i meldingene fra lærer E og i legejournalen som er gjengitt ovenfor, forklarte fornærmede i lagmannsretten at tiltalte hadde beskyldt ham for å ha slettet filer på en PC, og slått og skallet ham som følge av dette. Fornærmede forklarte at han husket at han hadde blått øye etter hendelsen. Da han fikk nærmere spørsmål om dette forklarte han at han hadde lest at det stod om et blått øye i legejournalen, og at han derfor mente han hadde hatt dette.
– Om hagleepisoden den 05.05.2002 forklarte fornærmede i lagmannsretten at han våknet av at tiltalte kranglet med moren. Fornærmede hørte at tiltalte snakket om å skyte, og ringte derfor politiet. Da han snek seg ned i trappa, så han at tiltalte satt i stua med hagle og en brun skinnpose som inneholdt patroner, mens moren satt på fanget til tiltalte og tryglet ham om at han ikke skulle gjøre det. Etter en stund gikk moren og tiltalte og la seg. Fornærmede og hans søster D gikk på fornærmedes rom og så på TV. Fornærmede kan ikke huske om han ble direkte truet av tiltalte, men han følte seg truet. Fornærmede var redd for at tiltalte skulle drepe ham.
Tiltalte benektet at han har øvet vold mot fornærmede, truet ham eller på annen måte mishandlet ham, utover det ene tilfellet som han er domfelt for ved Nord-Østerdal forhørsretts dom av 26.07.2002. Tiltalte forklarte at fornærmede var vanskelig å håndtere, og at fornærmede ved en rekke anledninger ødela gjenstander i huset, knuste lyktene på bilen og lignende. Tiltalte forklarte at forholdet til C var turbulent og erkjente at han hadde vært slem mot henne. Om episoden den 05.05.2002 forklarte tiltalte at han så svart på alt og ville gjøre det slutt, men at han ikke hadde truet noen andre enn seg selv.
Tiltalte ga generelt uttrykk for å huske lite av hva som hadde skjedd i den perioden tiltalen gjelder, og kunne derfor i liten grad bidra til å opplyse saken.
Lagmannsretten mottok, i tillegg til forklaringene fra fornærmede og tiltalte, forklaringer fra en rekke vitner. Fornærmedes mor, C, støttet dels opp under deler av fornærmedes forklaring, men kunne ikke huske noen konkrete hendelser. Hun synes for øvrig å ha avgitt til dels ulike forklaringer til politiet, tingretten og lagmannsretten. Vitnenes forklaringer var preget av at saken gjelder forhold som skal være begått 11 til 18 år tilbake i tid – for eksempel forklarte flere vitner at de ikke husket innholdet i samtaler de hadde hatt med fornærmede.
Etter en samlet vurdering av bevisene finner lagmannsretten det bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalen, ved at han har utøvd vold mot fornærmede og fornærmedes mor, samt opptrådt truende og skremmende overfor fornærmede.
Når det gjelder «hagleepisoden» som fant sted den 05.05.2002, har lagmannsretten ved vurderingen av hva som skjedde den aktuelle natten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, meddommerne Krogstad, Midthun og Lundlie, kst. lagdommer Jakobsen og kst. lagdommer Edsberg, finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte i løpet av den tid hendelsen pågikk, uttalte at han skulle skyte fornærmede, fornærmedes mor og familiens hund, før han skulle ta livet av seg selv. Flertallet bygger på forklaringen til politioverbetjent Skjefstad, som støttes av innholdet i politiets aksjonslogg. Flertallet finner det bevist at fornærmede fortalte til Skjefstad at tiltalte hadde fremsatt de trusler det er snakk om. Flertallet finner å kunne utelukke at Skjefstad har misforstått opplysningen, eller at fornærmede, som på det aktuelle tidspunktet var 11 år gammel, diktet opp eller innbilte seg at utsagnene falt. Flertallet viser til at tiltalte også i andre sammenhenger har fremsatt verbale trusler rettet mot fornærmede.
Mindretallet, meddommer Strandsveen og ekstraordinær lagdommer Moe, finner at det foreligger en rimelig tvil om hvorvidt tiltalte truet andre enn seg selv. Mindretallet viser til at verken fornærmede, C eller tiltalte i lagmannsretten forklarte at tiltalte hadde truet fornærmede direkte. Det er ikke opplyst for lagmannsretten at truslene ble etterforsket, og forholdet er ikke tatt med i siktelsen som ble utferdiget den 08.07.2002.
Med det unntak som det er redegjort for over, finner lagmannsretten enstemmig å kunne legge fornærmedes forklaring til grunn, dog slik at det naturligvis er umulig å vite om alle de enkelthendelser fornærmede har forklart seg om har skjedd nøyaktig på den måten fornærmede har forklart til politiet i 2011 og til lagmannsretten nå. Det lagmannsretten finner utvilsomt er at kjernen i fornærmedes forklaring – at tiltalte gjentatte ganger har utsatt fornærmede for vold, utsatt fornærmedes mor for vold som fornærmede har opplevd, og kommet med uttalelser som har vært skremmende for fornærmede – er riktig.
I bevisvurderingen har lagmannsretten lagt betydelig vekt på at fornærmedes forklaring klart støttes av de tidsnære nedtegnelser som foreligger i saken – bekymringsmeldingen fra barnehagen av 1996, meldingene fra kontaktlærer E av 2001 og 2002, legejournalen av 14.02.2002, politiets logg av 05.05.2002 og Nord-Østerdal forhørsretts dom av 26.07.2002.
Lagmannsretten har også lagt en viss vekt på at tiltaltes forklaring fremstår som lite troverdig. De tidsnære, skriftlige bevis tilsier med styrke at tiltaltes vold mot fornærmede ikke var begrenset til det ene tilfellet som tiltalte er domfelt for.
Lagmannsretten finner å kunne utelukke at fornærmede i ettertid har oppkonstruert eller overdrevet sin historie for å ramme tiltalte. Flere av de konkrete hendelser fornærmede har forklart seg om er av en slik art at de må anses som lite egnet for å oppnå et slikt formål, og fornærmede har forklart seg om detaljer som det ville være svært unaturlig å dikte opp dersom hensikten var en annen enn å avgi en riktig forklaring.
Forsvareren har gjort gjeldende at legemsfornærmelsen mot fornærmede som tiltalte ble domfelt for i 2002, og som i henhold til siktelsen og dommen skal ha skjedd «vinteren 2001», er den som egentlig skjedde 13.02.2002, da fornærmede dagen etter var hos lege og fikk dokumentert blåmerke på venstre overarm. Tiltalte kunne selv ikke huske noe annet rundt dette enn det han forklarte i forhørsretten i 2002. Lagmannsretten legger til grunn at det dreier seg om to ulike hendelser. Da forholdet ble pådømt var hendelsen relativt fersk, og lagmannsretten finner å kunne se bort fra muligheten for at både påtalemyndigheten og tiltalte på det aktuelle tidspunkt bommet totalt på tidsangivelsen.
Lagmannsretten tar så stilling til om tiltaltes handlinger rammes av straffeloven § 219 første ledd første punktum, slik bestemmelsen lød før 01.01.2006.
Etter lagmannsrettens oppfatning rammes de faktiske handlinger som lagmannsretten har funnet bevist, av straffeloven § 219, slik bestemmelsen lød før 01.01.2006.
Når det gjelder vold mot fornærmede i form av slag, skalling mv. er dette opplagt slik «Mishandling» som rammes av bestemmelsen.
Når det gjelder vold mot fornærmedes mor, legger lagmannsretten til grunn at når tiltalte har utøvd vold mot henne som fornærmede har opplevd ved at han har hørt voldsutøvelsen og sett blåmerker på moren i ettertid, er dette psykisk mishandling av fornærmede som rammes av alternativet «anden lignende Adfærd». Lagmannsretten viser til avgjørelsen i Rt-2010-949, hvor Høyesterett i premiss 22 fastslår at straffeloven § 219 også rammer det at barn «overværer» og «opplever» vold mot sine nærstående. I premiss 24 fastslås at det samme gjelder også med den ordlyd bestemmelsen hadde før 01.01.2006.
Når det gjelder slike truende og skremmende utsagn som er beskrevet over, finner lagmannsretten at også disse rammes av alternativet «anden lignende Adfærd»,. Dette gjelder også de tilfeller hvor utsagn er uttalt overfor fornærmedes mor, men slik at fornærmede har hørt dem. For så vidt gjelder «hagleepisoden» den 05.05.2002, er det ikke tvilsomt at tiltaltes utsagn rammes når flertallets vurdering av de faktiske forhold legges til grunn. Om en – i tråd med mindretallets syn – skulle legge til grunn at tiltalte ikke truet med å skyte andre enn seg selv, finner den samlede lagmannsrett likevel at tiltaltes handlemåte i situasjonen – høylytt munnbruk, etterfulgt av trusler om å skyte seg på familiens bopel med samboeren og barna til stede – samlet sett er av en slik art at den rammes av straffeloven § 219.
Det er ikke tvilsomt at fornærmede tilhørte tiltaltes «Husstand» i hele den perioden tiltalen omfatter, og at dette vilkår for anvendelse av § 219 er oppfylt.
Lagmannsretten finner det heller ikke tvilsomt at tiltaltes krenkelser mot fornærmede har skjedd «oftere eller grovt». For at alternativet «oftere» skal være oppfylt kreves en viss form for kontinuitet i den atferd som utgjør mishandlingen, men det er ikke oppstilt noe krav om en bestemt nærhet i tid, jf. Ot.prp.nr.113 (2004-2005), pkt. 7.2, s. 45 nederst, hvor dette omtales for den gamle bestemmelsens vedkommende. Kjernen i vurderingen er om tiltaltes handlinger må betraktes som enkeltstående krenkelser, f.eks. legemsfornærmelser, eller om det er snakk om gjentatt mishandling og derfor et fortsatt straffbart forhold. I avgjørelsen i LB-2011-196942 ble et opphold i voldsutøvelse mot en ektefelle på ca. ett år, kombinert med skilsmisse og faktisk samlivsbrudd i samme periode, ikke ansett som tilstrekkelig til å avbryte kontinuiteten i mishandlingen når voldsutøvelse skjedde på ny etter at partene flyttet sammen igjen. Ut fra det faktum lagmannsretten har funnet bevist, er lagmannsretten ikke i tvil om at tiltaltes krenkelser har hatt en slik kontinuitet at de har skjedd «oftere» i hele den perioden tiltalte bodde sammen med fornærmede. Lagmannsretten finner videre at tiltaltes handlinger den 05.05.2002 er så vidt alvorlige at de i seg selv oppfyller alternativet «grovt».
Lagmannsretten tar videre stilling til om tiltaltes krenkelser av fornærmede har hatt «betydelig Skade paa Helbred tilfølge», jf. straffeloven § 219 første ledd andre punktum slik bestemmelsen lød før 01.01.2006.
Fornærmede har i lagmannsretten forklart at han på barneskolen var bråkete, urolig og voldelig mot andre elever. Dette bedret seg etter at han begynte på ungdomsskolen. Han sluttet da å være voldelig mot medelever, og fungerte bedre sosialt. Fra ca. 2005 eller 2006 har fornærmede hatt problemer med innsovning, som han har den dag i dag. Det varierer hvor ofte problemene melder seg, ca. 2 til 4 ganger i uken. Fornærmede har i perioder våknet av mareritt, hvor han drømmer om at tiltalte slår ham, eller at tiltalte tar livet av ham. Han våkner da av at han ikke får puste, og han ligger i sengen og skjelver.
Fornærmede forklarte at han ofte har tenkt på hvorfor tiltalte gjorde som han gjorde mot fornærmede, og hva fornærmede hadde gjort for å fortjene dette. Fornærmede har hatt plagsomme tanker om selvmord, senest våren 2012.
Fornærmede forklarte at han har klart å skaffe seg jobber, men at han ikke klarer å fokusere på det han driver med. På grunn av dette sluttet han i en butikkjobb. Fra våren 2012 til desember 2012 jobbet fornærmede som dørvakt. Dette var en jobb han trivdes i.
For lagmannsretten er forhold rundt fornærmedes psykiske helse belyst gjennom forklaringer fra tre sakkyndige – psykolog Arne Jørstad Riise, som var fornærmedes terapeut fra juni 2005 til 2011, psykologspesialist Olaf Baardsgaard, som var rettsoppnevnt sakkyndig for tingretten, og psykologspesialist Geir Sigmund Ramberg, som er rettsoppnevnt sakkyndig for lagmannsretten.
Riise og Baardsgaard har i sine forklaringer for lagmannsretten gitt uttrykk for vurderinger som i det alt vesentlige er sammenfallende. Riise har, basert på en klinisk vurdering og de opplysninger fornærmede har gitt i samtaler med ham, konkludert med at fornærmede fyller kriteriene for diagnosene posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og dystymi. Baardsgaard har, basert på testing av fornærmede med strukturerte diagnostiske intervjuer, konkludert med at fornærmede fyller kriteriene for følgende diagnoser i ICD-10:
F33.4 Tilbakevendende depressiv lidelse, for tiden i remisjon,
F34.1 Dystymi,
F41.0 Panikklidelse,
F43.1 Posttraumatisk stresslidelse, og
F62.9 Vedvarende uspesifisert personlighetsendring.
Baardsgaard forklarte at diagnosene må vurderes samlet, og at de hver for seg avspeiler ulike sider ved et «syndrom» som ofte oppstår hos personer som over tid blir utsatt for mishandling av sine primære omsorgspersoner.
Både Riise og Baardsgaard forklarte at fornærmede etter deres oppfatning hadde alvorlige psykiske plager så sent som i 2011. Baardsgaard forklarte at fornærmedes skader var merkbare og markante ved hans undersøkelse. Riise var av den oppfatning av fornærmedes psykiske lidelser hadde ført til en vedvarende funksjonssvikt på flere områder – sosialt, i skolesammenheng og videre inn i arbeidslivet.
Både Riise og Baardsgaard var av den oppfatning at fornærmedes skader er forårsaket av en stor samlet belastning over tid med gjentatte traumatiske opplevelser i oppveksten. Riise viste til at fornærmede har beskrevet å ha levd i en atmosfære av konstant frykt i hjemmet. Baardsgaard viste til at fornærmede har beskrevet flere episoder hvor han følte seg livstruet. Han viste videre til at fornærmede ble fratatt en utviklingsstøttende tilknytning til sine omsorgspersoner, herunder moren som ikke kunne beskytte ham mot vold fra tiltaltes side. Både Riise og Baardsgaard var klart av den oppfatning at hagleepisoden alene er tilstrekkelig til å utløse PTSD.
Ramberg har, basert på undersøkelse av fornærmede med symptomsjekklisten SCL-90-R og klinisk vurdering, ikke funnet grunnlag for å stille diagnoser på fornærmede slik han fungerer i dag. I sin erklæring av 11.12.2012 har Ramberg konkludert som følger:
Observandens atferdsforstyrrelser i barneskole slik de beskrives av observanden og representanter fra skolen i dokumentene, og understøttes av at han hadde egen assistent, synes å fylle kriteriene for diagnosen F91.1 Usosialisert atferdsforstyrrelse i undergruppen «Atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser som vanligvis oppstår i barne- og ungdomsalder» i ICD-10.
Denne lidelsen medførte sannsynligvis betydelig redusert skolefaglig utbytte, relasjonsmessige og sosiale begrensninger, og emosjonelle forstyrrelser. Det vurderes som overveiende sannsynlig at lidelsen og funksjonssvikten skyldes generell omsorgssvikt og vold og aggressjon i oppveksthjemmet. Voldsbruk og aggressiv behandling fra omsorgsperson vurderes å ha hatt størst betydning. Funksjonssvikten som følge av lidelsen vurderes som alvorlig.
Den psykiske lidelsen opphørte ifølge observanden fra han begynte på ungdomsskolen og etter hvert kom i fosterhjem. Lidelsen synes ut fra dette å ha vart i 5 til 6 år. Hvorvidt varigheten er tilstrekkelig til at lidelsen kan betegnes som alvorlig psykisk skade må bero på en rettslig vurdering.
Det vurderes ikke å foreligge alvorlig psykisk skade hos observanden fra ungdomsskoletiden og fram til nå, da undersøkelsen ikke har avdekket betydelige begrensninger eller svekkelser i observandens utfoldelse og fungering på vesentlige livsområder.
Ramberg fastholdt sin vurdering i sin forklaring i lagmannsretten. Han forklarte at atferdsforstyrrelser hos barn kan opphøre på et visst tidspunkt når barnet modnes og forholdene rundt barnet endrer seg, og hans vurdering var at dette hadde skjedd i fornærmedes tilfelle da fornærmede ble eldre og mer moden og i større grad ble ivaretatt.
Vilkåret «betydelig Skade paa Helbred» i straffeloven § 219 slik den lød før 01.01.2006 er nærmere definert i straffeloven § 9, hvor det bl.a. fremgår at vilkåret er oppfylt dersom noen er «påført alvorlig psykisk skade». Den nærmere forståelse av begrepet «alvorlig psykisk skade» er drøftet i avgjørelsen i Rt-2006-1021. I premiss 16 uttaler Høyesteretts kjæremålsutvalg, med henvisning til diagnosen F43.1 Posttraumatisk stresslidelse, at
… ikke alle former for lidelser som går inn under denne diagnosen [kan] anses som «alvorlig psykisk skade» i forhold til definisjonen i straffeloven § 9. Spørsmålet må vurderes konkret på bakgrunn av alvorlighetsgrad og varighet.
Alle de tre sakkyndige som har forklart seg for lagmannsretten, har konkludert med at fornærmede er blitt påført alvorlig psykisk skade. De har vært uenige om varigheten av den alvorlige skaden. Ramberg, hvis vurdering er den som er mest gunstig for tiltalte, har konkludert med at den alvorlige psykiske skaden hadde en varighet på 5-6 år.
For lagmannsretten er det ved vurderingen under skyldspørsmålet unødvendig å ta stilling til uenigheten mellom de sakkyndige hva angår skadens varighet. Med henvisning til de sakkyndiges vurderinger, og ut fra en sammenligning med de skader som Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-2006-1021 vurderte som tilstrekkelige til å oppfylle vilkåret, finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at fornærmede er blitt påført en alvorlig psykisk skade som oppfyller vilkåret «betydelig Skade paa Helbred».
Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng mellom tiltaltes handlinger og skaden, altså om tiltaltes krenkelser av fornærmede har hatt skaden «tilfølge», har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, meddommerne Krogstad, Midthun og Lundlie, kst. lagdommer Jakobsen og kst. lagdommer Edsberg, finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltaltes handlinger mot fornærmede i seg selv har vært tilstrekkelige til å påføre fornærmede den betydelige skade han er påført. Flertallet finner videre å kunne utelukke at det foreligger andre årsaker som, i seg selv eller samlet sett, ville vært tilstrekkelige til å påføre fornærmede betydelig skade, uavhengig av tiltaltes handlinger. Flertallet legger til grunn at fornærmede i oppveksten ble utsatt for omsorgssvikt også om en ser bort fra tiltaltes mishandling, men de sakkyndige, særlig Riise og Baardsgaard, har uttalt at gjentatte traumatiske opplevelser har vært dominerende i årsaksbildet. Flertallet legger til grunn at de traumatiske opplevelser fornærmede har fra barndommen i det alt vesentlige er knyttet til tiltaltes vold og annen mishandling av ham. Den frykt fornærmede har gitt uttrykk for, har kun vært knyttet til tiltalte. Flertallet finner det ikke tvilsomt at fornærmedes skade er en påregnelig følge av tiltaltes handlinger. Det foreligger dermed tilstrekkelig årsakssammenheng.
Mindretallet, meddommer Strandsveen og ekstraordinær lagdommer Moe, finner at det foreligger rimelig tvil om hvorvidt det foreligger alternative årsaker som, i seg selv eller samlet sett, ville vært tilstrekkelige til å påføre fornærmede betydelig skade, uavhengig av tiltaltes handlinger. Mindretallet viser til at fornærmede i oppveksten har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt også dersom man ser bort fra tiltaltes voldsutøvelse. Mindretallet finner at fornærmedes mor er mest å klandre for dette, og finner videre å måtte legge til grunn at fornærmede også har blitt slått av sin mor. Moren har heller ikke klart å beskytte fornærmede mot voldsutøvelse fra tiltaltes side. Fornærmede ønsket ved 15 års alder selv å flytte i fosterhjem, noe som etter mindretallets syn viser at det forelå omsorgssvikt fra morens side også etter at tiltalte hadde flyttet ut. Morens rolle når det gjelder den skade fornærmede er påført er etter mindretallets mening tilstrekkelig uklar til å skape tvil om hvorvidt det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng.
Lagmannsretten tar dernest stilling til om tiltalte har handlet med tilstrekkelig grad av subjektiv skyld.
Lagmannsretten – flertallet – har kommet til at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen og at tiltaltes handlinger har påført fornærmede betydelig skade. En samlet lagmannsrett finner det ikke tvilsomt at tiltalte har handlet med tilstrekkelig grad av skyld hva angår både de faktiske handlinger og skadefølgen.
Når det gjelder de faktiske handlinger, kreves at tiltalte har handlet med forsett. Ved vurderingen av om forsett foreligger, må de ulike handlinger som tiltalte har begått deles i to kategorier: På den ene side de tilfeller hvor tiltalte har utøvd vold mot fornærmede og/eller kommet med truende uttalelser direkte overfor ham. På den annen side de tilfeller hvor tiltalte har utøvd vold mot fornærmedes mor og/eller kommet med truende uttalelser overfor henne, og hvor fornærmede har fått med seg dette, formentlig uten at tiltalte faktisk var klar over det.
For handlinger som faller i den første kategorien foreligger forsett fordi tiltalte var klar over hva han gjorde. For de handlinger som faller i den andre kategorien er det et felles trekk at opptakten har vært at tiltalte har kranglet høylytt med fornærmedes mor mens fornærmede har vært i huset. Fornærmede har så hørt at tiltalte har utøvd vold mot moren eller kommet med uttalelser som har vært truende mot fornærmede. Hagleepisoden den 05.05.2002 er et eksempel på dette. Tiltalte var klar over at fornærmede var hjemme da han og fornærmedes mor kranglet så høylytt at fornærmede våknet. Fornærmede overvar deretter det som ble sagt og gjort. Lagmannsretten finner at tiltalte ved dette og andre lignende tilfeller har holdt det for mulig at fornærmede ville høre volden eller uttalelsene, og at han har handlet selv om dette skulle være tilfelle. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til at tiltalte utøvde vold mot fornærmedes mor selv om han var klar over at fornærmede ville se blåmerker o.l. på moren i etterkant.
Når det gjelder det faktum at tiltaltes handlinger har påført fornærmede betydelig skade, kommer straffeloven § 43 til anvendelse. Bestemmelsen lyder slik:
Hvor Loven bestemmer en forhøiet Straf i Tilfælde af, at en strafbar Handling medfører nogen uforsætlig Følge, indtræder denne Straf dog alene, hvor den handlende kunde have indseet Muligheden af en saadan Følge.
For at skyldkravet skal være oppfylt må det ha vært forutseelig for tiltalte at hans mishandling av fornærmede kunne påføre fornærmede en betydelig skade. Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte var klar over at det er potensielt skadelig for et barn å bli slått og utsatt for truende og skremmende atferd over tid, herunder eksponert for uttalelser om bruk av skytevåpen i hjemmet. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at det var forutseelig for tiltalte at fornærmede kunne bli påført slike skader som han er påført som følge av den mishandling tiltalte utsatte ham for.
Lagmannsretten tar endelig stilling til hvorvidt straffeansvaret er foreldet.
Basert på de vurderinger av faktisk og rettslig art og de konklusjoner som det er redegjort for over, har lagmannsretten kommet til at straffansvaret for de forhold tiltalen gjelder, ikke er foreldet.
Strafferammen for den overtredelse av straffeloven § 219 som flertallet har funnet bevist, er fengsel i inntil 6 år. Foreldelsesfristen er dermed 10 år fra den dag det straffbare forholdet er opphørt, jf. straffeloven § 67 første ledd og § 68 første ledd. Bestemmelsen i straffeloven § 68 andre ledd får ingen selvstendig betydning, idet lagmannsretten legger til grunn at fornærmedes skade inntrådte senest den 05.05.2002.
Foreldelsesfristen ble avbrutt da påtalemyndigheten utferdiget tiltalebeslutningen den 30.03.2012. Lagmannsretten har kommet til at det foreligger et fortsatt straffbart forhold som opphørte den 05.05.2002. Tiltalen er således tatt ut før forholdet ble foreldet.
Mindretallet finner, i tråd med sitt syn hva angår årsakssammenhengen mellom tiltaltes handlinger og den skade fornærmede er påført, at kun straffeloven § 219 første ledd første punktum kommer til anvendelse. Strafferammen er da fengsel i inntil 2 år, foreldelsesfristen er 5 år, og straffansvaret er foreldet i medhold av de ovenfor nevnte bestemmelser.
Forsvareren har gjort gjeldende at når ett enkelt tilfelle av legemsfornærmelse ble pådømt ved Nord-Østerdal forhørsretts dom av 26.07.2002, så innebærer dette at den fortsatte forbrytelse som også omfatter det enkeltstående forholdet, avbrytes. Slik lagmannsretten forstår det, anføres på denne bakgrunn at alle forhold begått før det forhold som er pådømt, under enhver omstendighet er foreldet. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for en slik lovforståelse. Som nevnt ovenfor var og er det ikke oppstilt bestemte kriterier for hva som skal til for at det skal foreligge en fortsatt overtredelse av straffeloven § 219, og dette må bero på en konkret vurdering. Det ville etter lagmannsrettens oppfatning gi liten mening om pådømmelse av et enkeltstående tilfelle av legemsfornærmelse rettslig sett skulle kunne være til hinder for forfølgning av mer omfattende mishandling som den aktuelle legemsfornærmelsen er en del av. At det er idømt straff for et enkeltstående forhold som inngår som en del av det straffbare forhold som nå kommer til pådømmelse, må derimot tas i betraktning ved straffutmålingen.
Oppsummering og konklusjon under skyldspørsmålet:
I samsvar med flertallets syn, slik det er redegjort for over, finner lagmannsretten at de prosessuelle, objektive og subjektive vilkår for straff er oppfylt. Tiltalte dømmes etter dette i samsvar med tiltalen.
Straffutmålingen
Tiltalte domfelles for mishandling av stesønn ved vold mot stesønnen og stesønnens mor, samt skremmende og truende atferd, over en periode på ca. 7 år.
Tiltalte er tidligere domfelt ni ganger, i det alt vesentlige for vinningskriminalitet. Siste dom er Nord-Østerdal forhørsretts dom av 26.07.2002 som er omtalt ovenfor. Av interesse for straffutmålingen i saken her er også Nord-Østerdal forhørsretts dommer av 21.04.1997 og 25.01.2000, hvor tiltalte ble dømt til henholdsvis fengsel i 30 dager og 90 timers samfunnsstraff, og 150 timers samfunnsstraff, i begge tilfeller for grovt tyveri, heleri mv. Det straffbare forhold tiltalte nå dømmes for strekker seg i tid tilbake til forut for alle de tre nevnte dommer, og straffeloven § 64 kommer dermed til anvendelse.
Høyesterett har i avgjørelsen i Rt-2010-129 uttalt at straffutmålingen i saker med familievold må bero på en samlet vurdering hvor en rekke momenter kan trekkes inn, men at sentrale momenter er hvor lenge og hvor hyppig krenkelser har funnet sted, karakteren av krenkelsene, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene.
I saken i Rt-2010-129 ble en periode på drøyt to og et halvt år med mishandling karakterisert som «en relativt lang periode, som i seg selv kan tilsi et betydelig skadepotensial for den som rammes». I saken her har krenkelsene skjedd over en periode på ca. 7 år, fra fornærmede var 4 år til han var 11 år. Lagmannsretten finner det ut fra bevisførselen vanskelig å angi nøyaktig hvor hyppig krenkelser har funnet sted i denne perioden, utover at krenkelser har skjedd jevnlig.
I Rt-2010-129, premiss 21, uttaler Høyesterett at
Etter min mening er karakteren av voldshandlingene i seg selv ikke avgjørende ved straffvurderingen etter straffeloven § 219. Det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold.
Et slikt «regime» har klart nok eksistert i saken her. Det fremgår klart av kontaktlærer Es meldinger av 2001 og 2002 at fornærmede, som da var 10-11 år gammel, var redd for tiltalte og fortvilet over den situasjon han levde i.
Lagmannsretten bemerker at de konkrete krenkelser av fornærmede som med sikkerhet kan påvises, omfatter flere tilfeller av voldsutøvelse av ikke ubetydelig art – tiltalte har dratt fornærmede i ørene med slik styrke at fornærmede har fått sår der øreflippen er sammenføyd med hodet, og han har slått fornærmede i armen med slik styrke at fornærmede har fått blåmerker. Den mest alvorlige enkelthendelsen er uten tvil episoden som fant sted den 05.05.2002. Tiltaltes uttalelser og atferd i situasjonen, hvor tiltalte håndterte et skytevåpen og skarp ammunisjon og må ha fremstått som både ustabil og beruset, må anses som en svært alvorlig krenkelse av fornærmede.
Fornærmede er som følge av tiltaltes mishandling blitt påført alvorlig psykisk skade, slik som omtalt ovenfor. På grunn av dette er strafferammen for det forhold tiltalte dømmes for fengsel i 6 år, hvilket illustrerer alvoret av mishandling med alvorlige skadevirkninger.
Lagmannsretten legger til grunn at det klare utgangspunkt ved slik overtredelse av straffeloven § 219 som foreligger i saken her, er en ubetinget fengselsstraff av ikke ubetydelig lengde. Saken er imidlertid spesiell. Fornærmede anmeldte forholdet først våren 2011, 9 år etter at det opphørte, og de straffbare forhold tiltalte dømmes for ligger nå 11 til 18 år tilbake i tid. Tiltalte er i dag 48 år gammel, og synes i betydelig grad å ha endret sin livsførsel etter at han flyttet fra Ø. Han har i dag ordnede arbeids- og boligforhold, og er i et langvarig samboerforhold. Tiltalte og samboeren har et felles barn, som han forsørger. Tiltalte er ikke straffedømt siden 2002. Tatt i betraktning tidsforløpet siden de straffbare handlingene ble begått og tiltaltes utvikling i denne perioden, er det etter lagmannsrettens oppfatning lite som tilsier at det bør idømmes en ubetinget fengselsstraff nå.
Spesielt er det også at aktor ved ankeforhandlingens avslutning valgte å nedlegge påstand om frifinnelse, dog slik at påtalemyndigheten valgte å opprettholde tiltalen. Lagmannsretten er ubundet av påstanden og har rett og plikt til å avgjøre skyldspørsmålet ut fra den bevisbedømmelse og lovanvendelse lagmannsretten finner riktig. Aktors påstand må imidlertid ha gitt tiltalte en berettiget forventning om å bli frifunnet, og lagmannsretten finner at dette må kunne tillegges en viss vekt i formildende retning ved straffutmålingen når han likevel domfelles.
Som nevnt kommer straffeloven § 64 til anvendelse, og lagmannsretten må ved straffutmålingen hensynta de straffer tiltalte er idømt ved dommene av 1997, 2000 og 2002, som han for lengst har fullbyrdet. Endelig må det tas i betraktning at straffenivået for overtredelse av straffeloven § 219 var lavere før de skjerpelser fra lovgiverhold som fant sted i 2010 og 2011.
Den konkrete straffutmåling må, ut fra de momenter det er redegjort for over, nødvendigvis bli svært skjønnsmessig. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at straffen skal fastsettes til fengsel i 6 måneder, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Straffen er en tilleggsstraff i tillegg til de straffer er idømt ved de ovenfor nevnte dommer av 1997, 2000 og 2002.
Det er opplyst at tiltalte har krav på et fradrag på 3 dager for utholdt varetekt ved eventuell soning av fengselsstraffen.
Erstatningskravene
B har fremsatt krav om erstatning for lidt tap, oppreisningserstatning og ménerstatning.
Ved vurderingen av de ulike kravene har lagmannsretten delt seg i ulike flertall og mindretall. Meddommer Strandsveen og ekstraordinær lagdommer Moe, som har stemt for frifinnelse under skyldspørsmålet grunnet tvil om hvorvidt det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom tiltaltes handlinger og den skade fornærmede er påført, finner heller ikke at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng. Dette mindretallet finner derfor at vilkårene for erstatning ikke er oppfylt for noen av kravene.
Når det gjelder de øvrige dommere, meddommerne Krogstad, Midthun og Lundlie, kst. lagdommer Jakobsen og kst. lagdommer Edsberg, er deres syn på de ulike krav som følger:
Krav om erstatning for lidt tap.
B har krevd erstattet kr 7 952, som er utgifter han har hatt til reiser tur/retur Å-Oslo i forbindelse med samtaletimer hos psykolog Riise etter at han fylte 18 år, samt utgifter til reiser tur/retur Å-Sandvika i forbindelse med møter med sin bistandsadvokat.
A er domfelt for å ha påført B psykisk skade, og det foreligger dermed ansvarsgrunnlag, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd. Domfellelsen innebærer også at kravet kan settes frem selv om det isolert sett er foreldet, jf. foreldelsesloven § 11.
A har ikke hatt innsigelser mot utmålingen av kravet, men gjør gjeldende at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng. A gjør gjeldende at det må kunne forventes at B finner en terapeut med kontor nærmere Bs bosted.
Flertallet finner at det foreligger klar og adekvat årsakssammenheng mellom de skadevoldende handlinger og Bs behov for psykologbehandling frem til 2011. Reiseutgifter i denne forbindelse er også en påregnelig følge. Det samme gjelder reiseutgifter knyttet til møter med bistandsadvokat.
Flertallet bemerker at As anførsel vel må forstås slik at A mener at B ikke har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt. Anførselen kan etter flertallets oppfatning klart ikke føre frem. På det tidspunktet B fylte 18, hadde han allerede gått i terapi hos psykolog Riise i 4 år. Å kreve at B i denne situasjonen skulle bytte terapeut for å spare reiseutgifter på noen tusen kroner, faller klart utenfor tapsbegrensningsplikten.
Kravet tas etter dette til følge.
Krav om oppreisningserstatning.
B har krevd oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 150 000.
A er domfelt for å ha mishandlet B på en måte som rammes av straffeloven § 219. Det foreligger dermed grunnlag for å tilkjenne oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3. Domfellelsen innebærer også at kravet kan settes frem selv om det isolert sett er foreldet, jf. foreldelsesloven § 11.
Flertallet finner at oppreisningserstatning skal tilkjennes. Ved utmåling av erstatningen har flertallet i stor grad vektlagt de samme momenter som er vektlagt som skjerpende ved straffutmålingen. At A har påført B alvorlig psykisk skade, må i denne sammenheng tillegges betydelig vekt.
Vurderingen av hvilket oppreisningsbeløp som gir en rimelig kompensasjon for de krenkelser A har utsatt B for, må nødvendigvis bli skjønnsmessig, og praksis varierer i disse tilfellene fra sak til sak. Etter en samlet vurdering har flertallet, i likhet med tingretten, kommet til at oppreisningsbeløpet bør fastsettes til kr 100 000.
Krav om ménerstatning.
B har krevd ménerstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 150 000.
Ménerstatning forutsetter at B har fått «varig og betydelig skade av medisinsk art», jf. skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd. Ved vurderingen av om disse vilkårene er oppfylt, har lagmannsretten delt seg i ytterligere et flertall og et mindretall.
Flertallet, meddommerne Midthun og Strandsveen, ekstraordinær lagdommer Moe og kst. lagdommer Jakobsen, finner det ikke sannsynliggjort at Bs betydelige skade er «varig», i skadeserstatningslovens forstand. Flertallet legger til grunn at det kreves at den betydelige skaden har en varighet på minst 10 år. Med henvisning til psykologspesialist Rambergs vurdering av skadens varighet, samt Bs forklaring om hvordan hans fungering i dagliglivet, herunder arbeidslivet, har vært de senere år, finner flertallet ikke at dette vilkåret er oppfylt.
Mindretallet, meddommerne Krogstad og Lundlie og kst. lagdommer Edsberg, finner at vilkårene for ménerstatning er oppfylt. Mindretallet viser til de vurderinger som det er redegjort for under skyldspørsmålet, herunder vurderingene til psykolog Riise og psykologspesialist Baardsgaard hva angår vilkåret om «varig og betydelig» skade. Mindretallet finner at Bs fungering slik den fremstår i dag, må vurderes opp mot hvordan B ville fungert hvis ikke skaden var påført, og at det ut fra en slik vurdering foreligger en varig og betydelig funksjonssvikt.
Siden tiltalte i tråd med flertallets oppfatning skal frifinnes for kravet, går mindretallet ikke nærmere inn på sitt syn.
Sakskostnader
Aktor har ikke nedlagt påstand om sakskostnader. I og med at A ved lagmannsrettens dom har fått lavere straff enn den som ble fastsatt av tingretten og er frifunnet for ett av erstatningskravene, finner lagmannsretten at sakskostnader ikke skal idømmes.
Dommen er avsagt med de dissenser som det er redegjort for ovenfor.

Domsslutning

1. A, født 0.0.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd første punktum jf. andre punktum, slik bestemmelsen lød før 01.01.2006, til fengsel i 6 – seks – måneder, jf. straffeloven § 64.
Fullbyrdelsen av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år.
Ved fullbyrdelse av hele eller deler av straffen har A krav på et fradrag på 3 – tre – dager for utholdt varetekt.
2. A dømmes til å betale B erstatning for lidt tap med kroner 7 952 – sjutusennihundreogfemtito – innen 2 – to – uker fra forkynning av dommen.
3. A dømmes til å betale B oppreisningserstatning med kroner 100.000 – etthundretusen – innen 2 – to – uker fra forkynning av dommen.
(*) 3a. A frifinnes for krav om ménerstatning.
4. Sakskostnader idømmes ikke.
(*) Rettet i medhold av straffeprosessloven § 44. Tomasz Edsberg 22.01.2013.

Les mer om erstatning til barn som har vært vitne til vold.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!