fbpx

LH-2012-70458: Erstatning etter mishandling av barn og ektefelle

Sist oppdatert 30. april 2015 av Advokat Eirik Teigstad

Den fornærmede ektefellen fikk anmeldt sin ektefelle for mishandling av både henne, hennes to barn fra et tidligere forhold og deres ene fellesbarn. Etter å ha oppholdt seg en periode på krisesenter, flyttet mor og de tre barna tilbake til boligen, og det ble da utstedt besøksforbud mot ektefellen. Tiltalte ble dømt til fengsel i 8 måneder, samt til å betale erstatning for familievolden. Ektefellen ble tilkjent 40 000 kroner i oppreisning, mens de to eldste barna ble tilkjent henholdsvis 30 000 kroner og 30 000 kroner.

 

Saken gjelder mishandling i familieforhold.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokatene i Troms og Finnmark er A satt under tiltale ved Øst-Finnmark tingrett for overtredelse av

I Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin ektefelle og dennes slektninger i rett nedstigende linje

Grunnlag:

a)
I perioden fra våren 2008 til 3. februar 2011 i Z, i deres felles bolig på *** frem til 7. desember 2009 og deretter i T**veien 00 i X, truet han, utøvde han vold mot og/eller på annen måte krenket han sin ektefelle B, herunder:
– julen 2008 sparket han et bord mot henne slik at hun fikk et stort blåmerke på høyre lår,
– den 7. mars 2010 ca kl 0030, i forbindelse med en krangel om oppussing, grep han tak i armen hennes og holdt henne hardt fast,
– før jul 2010, i kjelleren i T**veien 00, i forbindelse med en krangel, slo og/eller sparket han både henne og hennes døtre D og C,
– den 3. februar 2011 ca kl 1800, i forbindelse med en krangel, slo han henne i hodet med knyttet neve,
– ved flere anledninger kalte han henne ‘hore’, ‘feit’, ‘stygg’, sa til henne: ‘du kan ingenting’, ‘du vet ingenting’, eller liknende, beskyldte henne for å være narkoman, for å være utro mot ham, samt at han ville bestemme hvordan hun skulle kle seg siden hun var hans kone.

b)
I perioden og på steder som nevnt i post I a) forholdt han seg som der beskrevet mens hans ektefelles barn, D og C, sammen eller hver for seg, var vitne til flere av hendelsene og uttalelsene,
– før jul 2010 i kjelleren i T**veien 00, i forbindelse med en krangel med B, slo og/eller sparket han D og C,
– ved flere anledninger i perioden angitt under post I a) slo han D og C med flat hånd og/eller dyttet dem, lugget og/eller truet med å lugge dem.

II Straffeloven § 228 første ledd-
for å ha øvet vold mot en annens person.

Grunnlag:
Onsdag 28. juli 2010 ca kl. 11.30 på ***borgen i P***veien 00 i Z slo han E en gang i ansiktet.
Øst-Finnmark tingrett avsa 8. mars 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd og straffeloven § 228 første ledd, jf. straffeloven § 63 annet ledd, til fengsel i 6 – seks – måneder.
2. A dømmes til å betale sakskostnader med kr 2 000.
3.1. A, født 0.0.1977, dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen å betale oppreisning med 40 000 – førtitusen – kroner til B.
3.2. A, født 0.0.1977, dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen å betale oppreisning med 30 000 – trettitusen – kroner til D.
3.3. A, født 0.0.1977, dømmes til inne 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen å betale oppreisning med 30 000 – trettitusen – kroner til C.

Siktede har erklært anke over dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen for begge tiltaleposter, straffutmålingen og de sivile kravene. Hålogaland lagmannsrett besluttet 7. mai 2012 å henvise anken over tiltalepost I til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i X 16. og 17. oktober 2012. Tiltalte møtte og ga forklaring. De fornærmede B og D møtte og ga forklaring. Det ble avspilt dommeravhør av fornærmede C. Det ble hørt ytterligere seks vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Med unntak for at aktor under ankeforhandlingen endret tidspunktet i første strekpunkt under tiltalens post I a fra «julen 2008» til «en gang i julen 2009-2010», er tiltalebeslutningen post I den samme for lagmannsretten som for tingretten.
Aktor har lagt ned påstand om at tiltalte
dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 (to tilfeller) og det forhold som er rettskraftig avgjort ved Øst-Finnmark tingretts dom av 8.3.2012, alt sammenholdt med straffeloven §§ 62 første ledd og 63 annet ledd, til: fengsel i 10 – ti – måneder. Til fradrag i den ubetingede del av straffen gjøres det et fradrag for utholdt varetekt med 2 dager, jf. straffeloven § 60.
I tillegg ble det nedlagt påstand om at tingrettens domsslutning punkt 2 stadfestes, og at tiltalte dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten med 3 000 kroner.
Bistandsadvokaten har lagt ned påstand om at tiltalte dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale oppreisning med 40 000 kroner til B, 30 000 kroner til D og 30 000 kroner til C.
Forsvarer har lagt ned påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte.

Lagmannsretten ser slik på saken:
A er 35 år og kommer fra Y (land i Europa) . Han er bosatt i X og jobber som ***. Han har en brutto årsinntekt på 312 000 kroner, ingen formue og gjeld på ca. to millioner kroner. Han er separert og har forsørgeransvar for ett barn.
Tiltalte kom til Norge 23. desember 2006 og giftet seg med B i mars 2007. Han flyttet da inn i boligen til B og hennes to døtre fra tidligere forhold, D født i 1994 og C født i 1996, på *** i Z kommune. Tiltalte og B fikk datteren F i april 2008. I desember 2009 flyttet familien til T**veien 00 i X, der de alle bodde til 4. februar 2011. Fra august 2010 bodde også tiltaltes mor, F, i boligen. Den 4. februar 2011 flyttet B og de tre døtrene til ***senteret i X, et beredskapshjem i krisesituasjoner. De bodde der i en måned, og B ble tildelt voldsalarm. Da de flyttet tilbake til T**veien 00, ble tiltalte ilagt besøksforbud. Tiltalte har senere overtatt boligen i T**veien 00, mens B nå bor i V**veien på Æ. Tiltalte og B har inngått samværsavtale for F som innebærer at omsorgen for henne er delt omtrent 50/50.
På grunnlag av bevisførselen for lagmannsretten, finner retten bevist utover enhver rimelig tvil at samlivet og ekteskapet stort sett var bra frem til like etter at F ble født. Det forekom imidlertid krangler mellom ektefellene, og D og C oppfattet tiltalte som streng. Forholdet mellom tiltalte og D var ganske bra i denne perioden, mens forholdet mellom tiltalte og C var dårlig hele tiden. Utover i 2008 ble familielivet stadig mer konfliktfylt. Det var ofte høylytte krangler mellom ektefellene. På grunnlag av forklaringene til alle de tre fornærmede, og til dels også tiltaltes politiforklaring, finner lagmannsretten bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte irettesatte jentene for ting de ikke var vant til å bli irettesatt for, som for eksempel bruk av sminke. Han satte også for øvrig andre grenser for dem enn de var vant til og ble sint hvis de ikke gjorde som han sa. Lagmannsretten fester ikke lit til tiltaltes forklaring under ankeforhandlingen om at han aldri irettesatte jentene direkte, men kun tok innvendinger han hadde opp med deres mor. Som lagmannsretten kommer tilbake til, har retten funnet bevist at tiltalte irettesatte jentene på en uakseptabel måte.
De tre fornærmede har alle forklart om sinne og misstemning i hjemmet, om høylytt kjefting, utstrakt kontrollbehov, lugging, slag og spark fra tiltalte. Tiltalte har derimot forklart at familielivet var perfekt frem til august 2010, selv om det var noen krangler mellom ektefellene som skyldtes at B var sta og dominerende, og at han aldri har lagt hånd på noen av de fornærmede. Han har forklart at han antar at det er utsikten til erstatning som har fått B til å forklare seg usant om ham, og at hennes to døtre forklarer seg usant fordi de støtter sin mor.
Det er lagmannsrettens oppfatning at de tre fornærmede, to av de i retten og den tredje i dommeravhør i februar 2011, i hovedsak har forklart seg sammenfallende om familielivet slik det artet seg fra midten av 2008 til februar 2011. De ulikheter som er mellom forklaringene på enkelte punkter, er etter rettens oppfatning snarere egnet til å styrke vitnenes troverdighet, enn til å svekke den. Slik lagmannsretten ser det, bærer ikke forklaringene preg av å inneholde innlærte, oppdiktede fortellinger. Forklaringene om stemningen i familien og om enkeltepisoder bærer preg av å være selvopplevd. Ulikhetene om enkeltheter er ikke vesentlige, og skyldes slik lagmannsretten ser det, dels at det er vanskelig å huske tilbake, dels sammenblanding av episoder og dels at situasjonene har vært noe uoversiktlige og har fortonet seg ulikt for de ulike fornærmede.
De fornærmedes forklaringer støttes på vesentlige punkter av vitneforklaringene til ekteparet G og av fremlagte meldinger til barnevernet, fra Østfinnmark politidistrikt og fra G. H har forklart at hun fra sin mann har fått høre at tiltalte har snakket nedsettende om sin ektefelle og kalt henne «feit» og «stygg». Han har også sagt at han nesten ikke orket å ta i henne og bare skulle være gift med henne i tre år. Hun har også forklart at B ringte henne om natten en gang våren 2008. Hun var fortvilt og sa at tiltalte hadde lugget hårdotter av henne og kastet bord/stoler på kjøkkenet. Hun fikk da G til å kjøre bort til huset deres. G har forklart at han ikke gikk inn da han kom dit, for tiltalte sto i vinduet og sa at alt var i orden. Han hørte imidlertid at barna skrek, og kontaktet like etterpå barnevernet og meldte bekymring for forholdene i tiltaltes og Bs hjem. Han fortalte til barnevernet at tiltalte er aggressiv mot familien sin, og slår, sparker og truer barna.
Av enkeltepisodene som er nevnt i tiltalen post I a) finner lagmannsretten ikke bevist at tiltalte mishandlet B ved å sparke et bord mot henne slik at hun fikk et stort blåmerke i julen 2009. Ut fra Bs egen forklaring kan det ikke ses bort fra at blåmerket skyldtes et uhell.
De øvrige tre enkeltepisoder som er nevnt i tiltalen post I a) finner lagmannsretten bevist utover enhver rimelig tvil. Ut fra Bs og Cs forklaringer, og fremlagt melding til barneverntjenesten fra Østfinnmark politidistrikt av samme dato, finner lagmannsretten bevist at tiltalte og B kranglet om oppussing natt til 7. mars 2010. I den forbindelse tok tiltalte tak i B og holdt henne fast. Dette så C. Hun ble redd og ringte politiet. Politiet kom til stedet og ba alle roe seg. Lagmannsretten ser ikke bort fra at B har deltatt i opptakten til partenes krangel, men har ingen holdepunkter for at tiltalte tok tak i henne i selvforsvar eller berettiget harme.
Ut fra Bs , D s og Cs forklaringer finner lagmannsretten videre bevist at tiltalte dyttet og irettesatte D verbalt i trappen ned til kjelleren før jul i 2010. Han fulgte deretter etter D ned i kjelleren. B kom til, og så kom også C. Nede i kjelleren slo, dyttet og/eller sparket tiltalte alle de tre fornærmede. Lagmannsretten har ingen holdepunkter for at B eller jentene på noen måte fremprovoserte tiltaltes voldsutøvelse.
Ut fra forklaringen til B, fremlagte bilder og uttalelse av 11. februar 2011 fra X legesenter finner lagmannsretten bevist at tiltalte slo B i hodet den 3. februar 2011. Lagmannsretten fester ikke lit til tiltaltes forklaring om at B sparket ham i skrittet og at han, da han vred på seg for å beskytte seg, kom borti henne i hodet med den ene armen. Lagmannsretten finner bevist at tiltalte forsettlig påførte B kul/hevelse i hodet og blåmerker på armen ved denne anledningen. Lagmannsretten har ingen holdepunkter for at B fremprovoserte tiltaltes voldsutøvelse på en måte som skal tillegges vekt. Dette styrkes av at B dagen etter hendelsen, den 4. februar 2011, flyttet på krisesenter med alle tre døtrene og anmeldte tiltalte til politiet.
I tillegg har lagmannsretten som nevnt funnet bevist at tiltalte våren 2008 lugget B, jf. Bs og Hs forklaring.
Alle de tre fornærmede har forklart at jentene mange ganger har blitt lugget av tiltalte i forbindelse med irette- og grensesetting, og at de også er blitt slått/dyttet, men ikke hardt. Dette finnes bevist. B og D har videre forklart at det har hendt at tiltalte har spyttet på dem. Dette finnes bevist. Alle tre fornærmede har forklart at tiltalte var dominerende og kontrollerende og stilte krav til jentene utover det de var vant med, og ble sint hvis de ikke gjorde som han sa. Dette finnes bevist. B og D har forklart at tiltalte mange ganger kalte B en hore. Dette finnes bevist. Det finnes også bevist at tiltalte flere ganger snakket nedsettende om B.
Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte også har deltatt positivt i familielivet. Han har pusset opp boligen både på *** og i X. Han har deltatt i kjøring av jentene på trening, har vært hjemme med barna når B har vært på jobb eller ute med venninner og har utvist omsorg for datteren F. Periodevis har B, og også D, kommet godt ut av det med tiltalte. Tiltaltes nærmeste overordnede på jobb, en nabo og tiltaltes mor har alle forklart at tiltalte er «en vanlig person», som er godt likt og som de ikke har sett har vært voldelig mot noen eller hørt snakke nedsettende om noen.
Lagmannsretten kan likevel ikke se at dette svekker troverdigheten til de fornærmede. Det er et særlig trekk ved vold og trakassering i nære relasjoner at det kan være gode og dårlige perioder, og at det foreligger bindinger mellom gjerningsperson og offer som av ulike grunner gjør at forholdene ikke blir anmeldt. Det er i tillegg sjelden vitner til handlingene, som foregår innenfor hjemmets fire vegger, og gjerningspersonen kan fremstå annerledes overfor andre enn overfor sin familie.
Lagmannsretten ser ikke bort fra at B har deltatt aktivt i krangler med tiltalte, og kan ha vært både sta, sint og provoserende. Tiltaltes voldsutøvelse fremstår likevel ikke i hovedsak som spontane reaksjoner i forbindelse med krangler eller som svar på forutgående provokasjoner av noen vekt.
Som det fremgår ovenfor har lagmannsretten funnet bevist et faktum som i hovedsak samsvarer med det som er beskrevet i tiltalen. Spørsmålet er om tiltaltes handlinger faller inn under straffeloven § 219.
Bestemmelsen fikk sin nåværende ordlyd ved lovendring i 2005. I forarbeidene er det fremhevet behovet for å ha en særlig straffebestemmelse for disse tilfellene for å tydeliggjøre kompleksiteten, helheten og den psykiske krenkelsen som ofte kjennetegner vold i nære relasjoner. Kjerneområdet for straffeloven § 219 er der det har skjedd en vedvarende og gjentakende mishandling av nærstående. Lagmannsretten finner bevist at krenkelsene i foreliggende sak ikke har karakter av isolerte enkeltepisoder, men springer ut av et bestemt handlingsmønster hos tiltalte som har preget familielivet. B, D og C har alle prøvd å tilpasse sin væremåte eller opptreden for å unngå uønskede episoder, bl.a. ved å være lite hjemme. Ekteparet G har begge forklart at D og C endret seg i løpet av morens ekteskap med tiltalte, til å bli mer innesluttet og virke slitne og bekymret. Både B og D har forklart at de har vært redd for tiltalte, og at de har vært engstelige.
Lagmannsretten finner det etter dette bevist utover enhver rimelig tvil at de objektive og subjektive vilkår for straff etter straffeloven § 219 er oppfylt. Tiltalte har handlet forsettlig. Tiltaltes vold mot og trakassering av ektefellen og hennes barn er åpenbart ikke et spørsmål om kulturforskjeller.
Aktor har nedlagt påstand om at tiltalte dømmes for to tilfeller av overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, og at straffeloven § 62 første ledd gis anvendelse. Det er vanlig lære at det ved integritetskrenkelser foreligger like mange straffbare forhold som det er fornærmede, jf. Rt-2011-1403 avsnitt 14 med videre henvisninger. Av samme dom, avsnitt 14-18, følger at dette ikke uten videre passer for sammensatte handlinger som familievold. Hensynet til å fange opp kompleksiteten og helheten i vold i nære relasjoner er viktig ved avgjørelsen av om det er tale om ett eller flere straffbare forhold. I foreliggende sak er det en nær og klar sammenheng mellom krenkelsene mot ektefellen og hennes to barn, og lagmannsretten finner at handlingene som er funnet bevist bør bedømmes som ett forhold. Tiltalte dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd bokstav a og b.
Straffutmåling
Det skal utmåles straff for overtredelse av straffeloven § 219, overfor tiltaltes tidligere ektefelle B og overfor Bs to døtre D og C.
I tillegg skal det utmåles straff for forholdet som er beskrevet i tiltalebeslutningen post II, og som ble rettskraftig avgjort ved tingrettens dom. Tingretten har beskrevet forholdet slik:
Tiltalen gjelder en episode mellom tiltalte og E, heretter fornærmede. Begge var tidligere ansatt som ***arbeidere i samme firma og jobbet sammen på ***borgen i Z den 28. juli 2010. Fornærmede var på tiden for hendelsen 70 år.
Retten finner det utvilsomt at tiltalte og fornærmede befant seg alene i vaskekjelleren og at tiltalte slo fornærmede i ansiktet med hånden slik at hun fikk et lite blåmerke under venstre øye. Dette skjedde etter en ordveksling mellom tiltalte og fornærmede og det kan ikke utelukkes at tiltalte ble provosert av denne. Tiltaltes handling overstiger likevel det som kan anses som straffri gjengjeldelse, og han har handlet forsettlig.
Retten finner det videre utvilsomt at fornærmede ble sykemeldt i 7 dager som følge den fysiske og psykiske belastningen slaget medførte.

Tiltalte skal etter dette straffes for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd i samsvar med tiltalen.
Det er tiltalens post I som er det alvorligste forholdet og bærende for straffutmålingen. Overtredelsen av straffeloven § 228 første ledd ville etter omstendighetene ha medført bot. Bot idømmes ikke idet dette forholdet i stedet anses som en skjerpende omstendighet ved utmåling av fengselsstraffen, jf. straffeloven § 63 andre ledd.
Mishandling i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem, og straffutmålingen for slike lovbrudd er skjerpet i senere tid. I henhold til rettspraksis, blant annet Rt-2010-129, vil straffutmålingen bero på en samlet vurdering hvor en rekke momenter spiller inn. Sentrale elementer vil være hvor lenge krenkelsen har funnet sted, karakteren av de krenkelsene som foreligger, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene.
Krenkelsene gjelder i dette tilfellet tre fornærmede, og har pågått over en periode på nesten tre år. Voldsutøvelsen har ikke vært grov, men har forekommet gjentatte ganger, sammen med verbal trakassering. De fornærmede har levd under et psykisk press med kontinuerlig frykt eller engstelse for tiltaltes sinne. B har hatt skyldfølelse for det døtrene har opplevd med tiltalte, og døtrene har følt ansvar for å beskytte sin mor.
Ved lovendring vedtatt 25. juni 2010, og som trådte i kraft straks, ble strafferammen for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd skjerpet fra fengsel inntil tre år til fengsel inntil fire år. For deler av det straffbare forhold som ble begått før dette tidspunkt, skal det likevel tas hensyn til en gradvis straffskjerpelse, jf. Rt-2009-1412 og Rt-2010-1340.
Det kan ikke ses å foreligge formildende omstendigheter av noen vekt i saken. Det foreligger ingen tilståelse og er ikke opplyst forhold ved tiltalte eller hans situasjon som kan begrunne mildere straff eller en annen straffereaksjon enn ubetinget fengsel.
Ved den konkrete straffutmålingen finner lagmannsretten at straffepåstanden til aktor på ti måneders fengsel er noe for streng, og setter straffen til fengsel i åtte måneder.
Aktor og forsvarer er enige om at tiltalte har rett til fradrag i straffen på to dager for utholdt varetekt i anledning saken.
Sivile krav
Med det resultat lagmannsretten har kommet til, er det på det rene at vilkårene for å idømme oppreisningserstatning er til stede, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b jf. § 3-3. Til erstatningens størrelse har tiltalte anført at beløpet som ble tilkjent i tingretten, og som det også er krevd dom for i lagmannsretten, er for høyt.
Det er ikke fastsatt noe normalnivå ved utmåling av oppreisningserstatning for overtredelse av straffeloven § 219. Overtredelsene kan ha forskjellig karakter, ut fra handlingens objektive grovhet, graden av skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de skadevirkninger den har påført fornærmede.
Når det gjelder krenkelsenes art og omfang vises til beskrivelsen ovenfor. Det er ikke opplyst konkrete skadevirkninger hos de fornærmede, men den psykiske belastningen krenkelsene har påført dem anses ikke ubetydelig. Lagmannsretten finner i likhet med tingretten at oppreisningserstatningen bør settes til 40 000 kroner til B og til 30 000 kroner hver til D og C.
Sakskostnader
Sakskostnader for lagmannsretten idømmes med 3 000 kroner. I tingrettens sakskostnadsavgjørelse gjøres ingen endring.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd bokstav a og b, og det forhold som er rettskraftig avgjort ved Øst-Finnmark tingretts dom av 8. mars 2012, sammenholdt med straffeloven § 63 andre ledd, til fengsel i 8 – åtte – måneder.
Til fradrag i straffen kommer 2 – to – dager for utholdt varetekt, jf. straffeloven § 60.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til B med 40.000 – førtitusen – kroner, til D med 30.000 – trettitusen – kroner og til C med 30.000 – trettitusen – kroner.
3. Tingrettens sakskostnadsavgjørelse stadfestes.
4. Sakskostnader for lagmannsretten idømmes med 3.000 – tretusen – kroner.

Les mer om anmeldelse til politiet.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!