fbpx

LF-2012-187646: Erstatning etter langvarig vold mot ektefelle

Sist oppdatert 1. mai 2015 av Advokat Eirik Teigstad

Etter å ha blitt utsatt for vold og krenkende atferd i 27 år, valgte kvinnen å anmelde sin ektefelle. I etterkant ble det også begått brudd på besøksforbud. Fornærmedes bistandsadvokat la ned påstand om erstatning. Tiltalte ble dømt til 4 år i fengsel, samt til å betale 250 000 kroner i oppreisning.

 

Anken gjelder straffutmåling og oppreisning i sak om grov mishandling av ektefelle, jf straffeloven § 219.
A er født 0.0.1959 og bosatt i –veien 3, 0000 X. Han mottok frem til april 2013 brutto kr 25 000 pr måned fra NAV, og er nå salgskonsulent for et forlag, med varierende inntekt basert på provisjon. A leier bolig, er uformuende og har en gjeld på ca kr 800 000. Han ble høsten 2010 skilt fra fornærmede i saken, B, født 0.0.1960. A er ikke tidligere straffedømt.
Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter uttok 30. mai 2012 tiltale mot A ved Nordmøre tingrett for overtredelse av
«Straffeloven § 219 annet straffalternativ (frem til 31. desember 2005)
for ved vanrøkt, mishandling eller annen liknende adferd oftere eller grovt krenker sine plikter mot ektefelle, som på grunn av sykdom, alder eller andre omstendigheter er ute av stand til å hjelpe seg selv.
og
Straffeloven § 219 annet ledd jf første ledd (fra 1. januar 2006)
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle. Mishandlingen er grov særlig fordi det legges vekt på at den har vart over lang tid.
Grunnlag:
I perioden fra 1982 til 2009 i X og andre steder mishandlet han jevnlig sin ektefelle B ved at han:
– gjennomførte samleier med henne mot hennes vilje
– utøvde vold mot henne ved at han blant annet skubbet henne, dyttet henne, ristet henne og holdt henne fast
– kalte henne hore og andre ukvemsord, drev psykisk trakassering mot henne og kontrollerte henne til enhver tid
– unnlot å forsørge henne og barna.»

Nordmøre tingrett avsa 24. oktober 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1959, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 annet straffalternativ slik bestemmelsen lød frem til 1. januar 2006, samt for overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd jf første ledd slik bestemmelsen lød fra 1. januar 2006, til en straff av fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder.
2. A, født 0.0.1959, dømmes innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning med 200.000 – tohundretusen – kroner til B.
3. A, født 0.0.1959, dømmes til å betale sakens omkostninger med 4.000 – firetusen – kroner.
Påtalemyndigheten anket 8. november 2012 over straffutmålingen, og Frostating lagmannsrett besluttet 23. november 2012:
Anken over straffutmålingen henvises til ankeforhandling. Ved ankebehandlingen legges tingrettens faktumbeskrivelse til grunn.
A motanket 19. november 2012 over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og begjærte ny behandling av det sivile kravet.
Lagmannsretten besluttet 3. desember 2012 at anken nektes fremmet, men tok til følge begjæringen om ny behandling av oppreisningen.
Fornærmede ved bistandsadvokaten begjærte 24. desember 2012 også ny behandling av oppreisningen.
Ankeforhandling ble holdt i tinghuset i Kristiansund onsdag 15. mai 2013. For påtalemyndigheten møtte politiadvokat Anne Berit Lian. For fornærmede møtte bistandsadvokaten, advokat Toril Wirkola Karlsen. Tiltalte A møtte, sammen med sin forsvarer, advokat John Marius Dybvik. Det ble dokumentert slik det fremgår av rettsboken.
Aktor påpekte varigheten og hyppigheten av krenkelsene mot B, og at det var en generelt anspent stemning i hjemmet, der fornærmede levde under kontinuerlig utrygghet og frykt for nye krenkelser. Mishandlingen varte i 27 år, og særlig de seksuelle krenkelsene var alvorlige. Aktor har vist til Rt-2010-129 (fengsel i 2 år), Rt-2011-1412 (fengsel i 4 år), Rt-2012-186 (fengsel i 3 år) og Gulating lagmannsretts dom LG-2010-40759 (fengsel i 7 år). Hun har nedlagt påstand om at A dømmes til fengsel i 4 år og 6 måneder.
Bistandsadvokaten har vist til uttalelser fra psykiatrisk poliklinikk, Kristiansund 11. januar 2011 og uttalelser fra fornærmedes psykologer 15. oktober 2012 og 17. april 2013. Hun har også påpekt at mishandlingen pågikk over svært lang tid, og at fornærmede er påført varige psykiske skader. Under henvisning til lagmannsretters avgjørelser LA-2012-30589 (oppreisning kr 200 000), LB-2012-195584 (oppreisning kr 225 000), LE-2010-204930 (oppreisning kr 200 000) og LG-2010-40759 (oppreisning kr 200 000), samt skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a, jf § 3-3, har bistandsadvokaten nedlagt påstand om oppreisning til B, begrenset oppad til kr 350 000, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall.
Forsvareren anfører at straffen ikke skal endres med mindre det foreligger et åpenbart misforhold mellom den straffbare handling og den straffen tingretten har fastsatt, jf straffeprosessloven § 344. Følgelig bør anken fra påtalemyndigheten forkastes. A erkjenner at vilkårene for oppreisning er oppfylt, i og med at avgjørelsen av skyldspørsmålet er endelig avgjort av tingretten. Spørsmålet er hvor mye høyere oppreisningen skal settes, enn kr 150 000. Tingrettens utmåling til kr 200 000 er passende og bør bli stående.

Lagmannsretten bemerker:
Ved straffutmålingen skal lagmannsretten legge tingrettens faktumbeskrivelse til grunn. Tingretten har redegjort grundig for de påkjenninger fornærmede ble utsatt for under samlivet. Lagmannsretten viser til detaljene der.
Man står overfor mishandling av en ektefelle gjennom et samliv på 27 år. Det gjelder hele spekteret av krenkelser etter straffeloven § 219. De seksuelle krenkelsene var grove, til dels nær voldtekt, og med preg av avstraffelser. Hyppigheten varierte og kunne i perioder skje flere ganger daglig. Volden fant sted fra 1-2 ganger per år og opptil flere ganger i uken. Fornærmede ble psykisk trakassert og kontrollert, slik at hun gradvis ble brutt ned mentalt. Hun var hjemmeværende, mottok ikke midler fra mannens lønnsinntekt og fikk heller ikke disponere barnetrygden til de tre døtrene. Det fremgår på side 6 i tingrettens dom:
«Den nærmeste totale kontrollen tiltalte hadde over fornærmede illustreres også av at tiltalte (skal være fornærmede) for eksempel ikke fikk disponere egen husnøkkel, hente ved i garasjen eller bruke datamaskinen som familien disponerte hjemme. Det var også tiltalte som bestemte når fornærmede skulle legge seg og når hun skulle få lov til å stå opp om morgenen. Han kom så å si daglig hjem i arbeidstiden, samt at han også ringte henne hjemme daglig. Han kunne dermed kontrollere at tiltalte (skal være fornærmede) var hjemme.»
Fornærmede disponerte verken bankkonto eller bankkort, og fikk ikke innsikt i familiens økonomi. Tiltalte benyttet lite midler til å dekke familiens nødvendige behov for mat, klær og ordinære fritidsaktiviteter. Familien hadde lite variert kosthold, og spiste mye pasta, potet, ris og brød – kjøtt kun til jul eller når de var på besøk hos andre i familiene.
Tiltalte på sin side misbrukte alkohol og brukte betydelige midler til pengespill.
Tingretten fant at alle strekpunktene i gjerningsgrunnlaget i tiltalen var oppfylt, og oppsummerte på side 11 i dommen:
«Etter rettens syn viser varigheten og hyppigheten av krenkelsene, og karakteren av disse, at retten her står overfor en svært alvorlig overtredelse av straffeloven § 219. Det var en generelt anspent stemning i hjemmet der fornærmede levde under kontinuerlig utrygghet og frykt for nye krenkelser. Fornærmede og tiltalte traff hverandre i 1977 og inngikk ekteskap i 1982. Fornærmede har således levd så å si hele sitt voksne liv under svært vanskelige forhold. Hun hadde i lange perioder smerter i underlivet, hoftene og i håndleddene som følge av gjentatte fysiske krenkelser. Som følge av at tiltalte tilførte utilstrekkelige midler til familien til mat og andre nødvendighetsartikler, unnlot fornærmede til fordel for sine barn å ta til seg tilstrekkelig næring, noe som også bidro til en svekket helsetilstand.
De forholdene fornærmede har levd under har hatt store konsekvenser for henne. Fornærmede ble lagt inn på Nordlandet distriktspsykiatriske senter i september 2009 og ble utskrevet derfra i februar 2010. Under og etter innleggelsen har fornærmede vært under helsemessig oppfølgning på grunn av sin fysiske og psykiske helsetilstand.
I uttalelse datert 11. januar 2011 av psykolog Fjærli Neergaard ved psykiatrisk poliklinikk, Kristiansund sykehus heter det:
«Ved inntak NPS 03.09.09 var pasienten sterkt symptomplaget med vekt på engstelighet, depressive symptomer og dramatisk nedsatt egostyrke, dvs evne til selvhevdelse og evne til å fatte beslutninger. Til dette kommer at hun var undervektig.
I sosialpsykologi benyttes begrepet «lært hjelpesløshet» (Seligman 1975). Dette er et fenomen som er observert å inntreffe når en person ikke kommer seg bort fra truende og ubehagelige situasjoner. Lært hjelpesløshet læres svært raskt og det tar lang tid å avlære den. Man lærer at man ikke kan noe og at anstrengelser for å avverge trussel eller ubehag, ikke har noen effekt. Kompetansen til mestring svekkes samtidig som opplevelse av egenverd og kontroll reduseres. Dette medfører således en varig nedsatt evne til initiativ, noe som igjen fører til psykiske lidelser som angst og depresjoner. (…)
Pasientens rolle i ekteskapet, samt den historien hun forteller om, vitner sammen med de observasjoner jeg har gjort, om at begrepet lært hjelpesløshet er meningsfullt for å beskrive hennes psykiske reaksjoner i denne saken.»»
Fornærmede fikk først diagnosen posttraumatisk stresslidelse, jf uttalelse 15. oktober 2012 fra hennes daværende, behandlende psykolog:
«Vurdering: B vurderes som å ha diagnosen F43.1 Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Utviklingen av denne diagnosen ses i sammenheng med hennes tidligere ektemanns væremåte og adferd overfor B. Hun oppfattes som å ha et høyt symptomtrykk. Dette indikeres bl.a. av intensiteten i hennes reaksjoner når hun forteller om traumene. Slik situasjonen er nå vil bearbeiding av hennes traumatiske minner være overveldende for henne. En har derfor i stedet fokusert på en stabiliserende og tryggende behandlingstilnærming. B har også en betydelig funksjonsnedsettelse som følge av sin PTSD. Hun har eksempelvis vansker med å bo tett innpå andre og å reise kollektivt.»
Etter tingrettens dom er det innhentet en rapport fra hennes nåværende, behandlende psykolog. Fra rapporten 17. april 2013 siteres:
«… Hennes dagligliv preges av panikkangst og «flashbacks» i form av kroppslige og emosjonelle gjenopplevelser av traumatiske situasjoner … .
Vi opererte til å begynne med med diagnosen F43.1 Posstraumatisk stresslidelse, da denne syntes å beskrive mange av pasientens symptomer. Imidlertid har vi etter hvert sett at pasientens situasjon er så alvorlig at vi har endret diagnosen til F62.0 Vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser (ICD-10). Denne diagnosen brukes gjerne for å beskrive mennesker som har gjennomlevet så ekstreme påkjenninger at deres liv blir varig merket av dette. Eksempler på dette er enkelte ofre for tortur eller ekstreme former for fangenskap. Diagnosen settes etter en totalvurdering av traumesymptomenes omfang og frekvens, den oppgitte traumatiske situasjonens varighet innen et samlivsforhold, samt den store funksjonsnedsettelsen B lider under i sitt hverdagsliv.
Det er vanskelig å si noe definitivt om prognose og utsikter til bedring i slike tilfeller, da denne saken er nok så unik – men det er min klare vurdering at tilstanden kanskje aldri vil forsvinne helt, og at noen restsymptomer alltid vil måtte påregnes. Det er videre lite sannsynlig at B vil komme til å klare å oppta normalt arbeide igjen. Om bedring i det hele tatt kan oppnås vil dette sannsynligvis kreve flere års intensivt psykoterapeutisk arbeide og rehabilitering.
Traumebehandling ble påbegynt i november 2012, men har vist seg å være svært utfordrende å håndtere for pasienten. Hun overveldes av kroppslige traumereaksjoner i form av sentralnervøs overaktivering, smerter, sterk angst, hukommelsestap og svimmelhet. Jeg er per i dag usikker på om slik behandling noen gang kan fullføres dersom situasjonen ikke endrer seg.»
Tingretten skriver på side 11 i dommen:
«Mishandlingen ble utført mens deres tre barn bodde i hjemmet. Barna har i ulik grad hatt problemer i sine voksne liv som kan knyttes til de forhold de vokste opp under, for eksempel angst, depresjoner, utrygghet og søvnproblemer.»
Fornærmede lever i dag på skjult adresse. Etter det opplyste ble det fastsatt besøksforbud for mannen høsten 2010, og dette er løpende blitt forlenget. Tiltalte har for tiden heller ingen kontakt med sine tre døtre
Lagmannsretten slutter seg til tingrettens innledende bemerkninger om anvendelsen av straffeloven § 219:
«Ved straffutmålingen tar retten hensyn til at strafferammen for overtredelse av straffeloven § 219 før 1. januar 2006 var på to år. Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 219 etter denne dato er på seks år, idet bestemmelsens annet ledd her kommer til anvendelse. Retten viser til Rt-2012-186. Retten tar videre hensyn til at lovgiver i forbindelse med lovendringen i 2006 ga uttrykk for at straffenivået for overtredelse av straffeloven § 219 skulle skjerpes, jf Rt-2009-1336. Straffeskjerpelsen får likevel kun betydning for så vidt gjelder mishandlingen etter 1. januar 2006.»
Rettspraksis fra Høyesterett gir i liten utstrekning nærmere veiledning for straffenivået ved så langvarig mishandling som i den foreliggende saken. Mishandlingen har vært alvorlig, systematisk og sammenhengende, og gjelder hele spekteret av krenkelser etter § 219. Som påpekt i rapporten fra 17. april 2013 er saken i så henseende unik.
Lagmannsretten er som tingretten kommet til at straffen for krenkelsene frem til 1. januar 2006 kvalifiserer for en straff på nærmere 2 års fengsel. Mishandlingen etter dette tidspunktet fortsatte i ca 3 år og 8 måneder. Isolert sett tilsier det en fengselsstraff på ca 2 år. Sett i sammenheng finner lagmannsretten at den straff tingretten har utmålt – fengsel i 3 år og 6 måneder – er noe for lav, slik at påtalemyndighetens anke må delvis tas til følge. Lagmannsretten konkluderer med at straffen samlet bør fastsettes til fengsel i 4 år.
Lagmannsretten går så over til spørsmålet om oppreisning.
Ved vurderingen legger lagmannsretten til grunn de samme faktiske forhold som ved straffutmålingen.
Når det gjelder oppreisning for vold i nære relasjoner, har Høyesterett gitt føringer i Rt-2007-1537 avsnitt 30-32:

«(30) Det rettslige grunnlag for oppreisningskravet er skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3. Det loven sier, er at oppreisningen skal fastsettes til det « retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art «. Etter rettspraksis skal det ved utmålingen blant annet legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, fornærmedes subjektive opplevelser av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkningene, se Rt-2005-289 avsnitt 43 med henvisninger til tidligere rettspraksis. På samme måte som ved straffutmålingen må det ved utmåling av oppreisning for vold i nære relasjoner tas særlig hensyn til « mishandlingens varighet over tid, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret og det at handlingene skjer skjult – i hjemmet, som skulle være et trygt sted «, og den psykiske belastning av å leve i et trusselregime, se Rt-2004-1794 avsnittene 44 og 46.
(31) Når det gjelder oppreisning for vold mot nærstående, har det i rettspraksis vært en utvikling i retning av en heving av oppreisningsbeløpene, som tidligere ofte har vært svært lave, se Rt-2005-1749. Dette medfører at man ved utmålingen ikke kan legge særlig vekt på tidligere rettspraksis.
(32) Ved Høyesteretts dom i Rt-2003-1580 ble det fastsatt at « normaloppreisningen « til voldtektsofre skulle være kr 100 000. Da vold i nære relasjoner kan ha svært forskjellig karakter, finner jeg det vanskelig å knytte utmålingen av oppreisning for slike forbrytelser til noe normert beløp. Ved utmålingen kan det imidlertid i en viss utstrekning ses hen til det oppreisningsnivå som er etablert for voldtektsofre.»
I Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-2011-743 ble normalnivået for oppreisning til voldtektsofre hevet fra kr 100 000 til kr 150 000. Ut fra de kriteriene som Høyesterett fremhever, og tatt i betraktning den alvorlige, sammensatte og sammenhengende mishandlingen over 27 år i den foreliggende saken, er lagmannsretten kommet til at A bør betale oppreisning til B med kr 250 000, med eventuelt tillegg av forsinkelsesrente.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. I tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres den endring at straffen fastsettes til fengsel i 4 – fire – år.
2. Innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom betaler A, født 0.0.00 – tohundreogfemtitusen – kroner i oppreisning til B. Ved forsinket betaling påløper renter i medhold av lov om renter ved forsinket betaling § 3 første ledd første punktum.

Ta kontakt dersom du trenger hjelp fra våre advokater i Oslo.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!