En mann ble dømt til fengsel i 10 måneder etter å ha blitt anmeldt for å ha utøvd vold og fremsatt trusler mot sin samboer. Erstatningssum ble satt til 100 000 kroner i oppreisning, samt 20 000 kroner for lidt økonomisk tap, i henhold til erstatningskrav fra fornærmedes bistandsadvokat.

 

A er født 0.0.1979 og bor i X. Han er assistent på sykehjem, tjener ca kr 27 000 brutto pr måned og har ingen formue.
A ble 24. juli 2012 av Statsadvokatene i Trøndelag satt under tiltale ved Sør-Trøndelag tingrett for overtredelse av:
Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin eller dennes slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg
Grunnlag:
I perioden januar 2011 til desember 2011 i — gate 000 i X og/eller andre steder slo og/eller sparket og/eller lugget han sin samboer B ved en rekke anledninger, blant annet slik:
– Den 21. april 2011 sparket han henne i hodet, ryggen og beina samt lugget av henne hår. Hun blødde fra et kutt i munnviken og mistet en bit av ei hjørnetann.
– Den 1. desember 2011 slo han henne i ansiktet, hodet og mot kroppen, samt sparket henne i bakhodet, ryggen og underlivet.

Sør-Trøndelag tingrett avsa 2. november 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1979 dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd til fengsel i 10 – ti – måneder.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til B med 100 000 – hundretusen – kroner.
3. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning for lidt tap til B med 20 000 – tjuetusen – kroner.
4. A dømmes til å betale sakskostnader med 5 000 kroner.

A har anket dommen til Frostating lagmannsrett. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble henvist til ankeforhandling ved lagmannsrettens beslutning av 14. januar 2013. I tillegg har både tiltalte og fornærmede begjært ny behandling av de pådømte sivile krav.
Ankeforhandling ble holdt i Trondheim tinghus onsdag 21. og torsdag 22. august 2013. Tiltalte møtte og avga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig etter tiltalebeslutningen. Retten mottok forklaring fra fornærmede og 13 øvrige vitner. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Påtalemyndigheten la ned slik påstand:
1. A, f. 0.0.1979 dømmes for overtredelse av
– straffeloven § 219 første ledd
til: fengsel i 10 – ti – måneder.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn.

Bistandsadvokaten la ned slik påstand:
1. A dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til B med kr 100.00,-.
2. A dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning for lidt tap til B med kr 20.000,-.

Forsvareren la ned slik påstand:
Prinsipalt:
A frifinnes for straffekravet og erstatningskravene.
Subsidiært:
A anses på mildeste måte både hva angår kravet om straff og kravene om erstatning.

 
Lagmannsretten vil bemerke:

Fornærmede B (B) møtte A (A) i oktober 2010. De ble kjærester i desember samme år. B var 19 år og gikk på videregående skole, mens A var 31 år.
A bodde på dette tidspunkt i en leilighet med fire hybler i — gate 000 i X. De fire hybelboerne hadde felles kjøkken og bad/toalett. A hybel var på ca 20 m2.
Straffeloven § 219 om vold i nære relasjoner omfatter blant annet vold mot ektefeller og personer innenfor samme husstand. Ved lov av 24. juni 2011 nr. 32 ble bestemmelsen utvidet til også å omfatte samboer. Samboeren er også beskyttet av denne bestemmelsen etter at samboerforholdet er opphørt.
Tiltalebeslutningen gjelder handlinger begått i perioden januar – desember 2011. Frem til juni 2011 er straffansvaret betinget av at B var en del av A husstand. Lagmannsretten vil derfor først ta stilling til dette spørsmålet.
Hva som ligger i begrepet «husstand» er blant annet behandlet i Rt-2011-1412, som gjelder overtredelse av straffeloven § 219. I dommen oppsummeres det slik i avsnitt 23:
«A og B hadde altså – som kjærestepar – i rundt to og et halvt år et bofellesskap i As hybel, hvor de sov, spiste og tilbrakte fritid sammen. Lagmannsretten har betegnet hybelen som Bs hovedbase. Jeg finner det klart at B da må anses for å ha vært noen i As husstand, jf straffeloven § 219 første ledd bokstav d.»
Det fremgår videre av dommen at B hadde mesteparten av sine klær og eiendeler i farens leilighet og betraktet ifølge lagmannsretten denne leiligheten som sitt hjem. Hun spiste imidlertid ikke der og overnattet meget sjelden. Som det fremgår av dommen var derfor As hybel Bs hovedbase.
I denne saken er det svært stort sprik mellom tiltaltes og fornærmedes versjon av bofellesskapet. Tiltalte har forklart at forholdet mellom dem var «av og på» under hele perioden. Han har erkjent at hun av og til overnattet, men har benektet at hun bodde sammen med ham. Fornærmede på sin side har opplyst at hun tok med seg en stor bag med klær og personlige eiendeler og flyttet inn på hans hybel i januar 2011. Hun bodde så sammen med ham der inntil hun flyttet ut i september samme år. Selve bofellesskapet varte derfor i ca 8 måneder.
Lagmannsretten finner det bevist utenfor rimelig tvil at B fra januar 2011 og frem til hun flyttet ut i september samme år bodde sammen med A på hans hybel og var en del av hans husstand. Her sov de og tilbrakte sin fritid sammen. Hun var videre A samboer i samme tidsrom.
Bs forklaring for lagmannsretten har fremstått som troverdig og understøttes av flere andre vitneprov. Bs foreldre er skilt, og før hun flyttet til A bodde hun vekselvis hos begge foreldrene. Både far og mor forklarte for lagmannsretten at datteren tok med seg det hun hadde behov for av klær og personlige ting fra begge boliger og flyttet inn til A i januar 2011. Senere har hun med ett unntak ikke overnattet hos noen av dem før hun pakket sammen det hun hadde og flyttet tilbake til mor i september 2011. At hun har bodd sammen med A har hun også fortalt til venninner og arbeidskolleger, og også til sin psykolog som hun hadde fire samtaler med i perioden februar – april 2011.
De tre øvrige i bofellesskapet har alle forklart seg for lagmannsretten og har bekreftet at de så B hos A, men at de ikke kunne si sikkert om hun bodde der fast. Både B og A tilbrakte i denne perioden mesteparten av fritiden på hybelen. A hadde også interesse av å holde samboerforholdet skjult for de andre, fordi dette ikke var tillatt etter husleieavtalen. De øvrige beboere hadde naturlig nok ikke oversikt over hvem som befant seg inne på hybelen til enhver tid. Det skal også bemerkes at det ikke var noe felles oppholdsrom i bofellesskapet, og at alle opplyste at de for det meste oppholdt seg på egen hybel når de var i leiligheten.
Også flere av A kamerater har avgitt forklaring for lagmannsretten og har fortalt om mer eller mindre hyppige besøk hos A der det også skal ha funnet sted overnatting. Tidspunktene for overnatting er svært usikre i forhold til den periode som omfattes av tiltalen. Deres vurdering av bofellesskapet mellom A og B bygger for øvrig på mangelfullt grunnlag og fremstår for lagmannsretten som påvirket av A eget syn på spørsmålet. Forklaringene tillegges derfor ikke vekt ved bevisvurderingen.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at B i den perioden som omfattes av tiltalen var en del av A husstand.
 
Skyldspørsmålet. Det straffbare forhold.

Voldsutøvelsen og mishandlingen som danner grunnlaget for tiltalen, har i hovedsak funnet sted på hybelen i — gate 000. Det har således ikke vært noen direkte vitneobservasjon til hendelsene.
Sentralt i bevisvurderingen er fornærmedes egen forklaring, som også på dette punkt har fremstått konsistent og troverdig. Det hun har forklart, understøttes samtidig av flere andre bevismomenter som samlet gir et entydig bilde av de forhold som er beskrevet i tiltalen.
Lagmannsretten finner det bevist utenfor rimelig tvil at B etter innflyttingen i A hybel, ble utsatt for gjentatte voldshandlinger, i form av slag, spark og lugging. I følge B eskalerte voldsbruken etter hvert, i enkelte perioder opp til flere ganger i uken. Hun har forklart at hun vanligvis ble lagt ned på gulvet, og at hun da ble tildelt slag og spark mens hun lå nede. Han slo også hodet hennes mot gulvet. A slo sjelden i ansiktet. Både slag og spark var derfor mest rettet mot øvrige deler av kroppen. Enkelte ganger tok han kvelertak på henne, og ved en anledning truet han henne også med en kniv mot halsen. Luggingen var så kraftig at hun mistet hårdotter.
Voldsutøvelsen var ofte kombinert med trusler. Han spurte henne flere ganger om hun hadde lyst til å dø. Samtidig kom han med nedsettende bemerkninger og sa at hun var stygg og kalte henne hore.
Det er et generelt trekk ved A handlingsmønster at han tidlig under forholdet forlangte full oversikt over alt B foretok seg. Han krevde i den forbindelse tilgang til hennes telefon, Facebook samt systemet for turnuslister på hennes arbeidsplass – Y sykehjem. Mens hun var der, ringte han svært ofte og sendte hele tiden meldinger for å kontrollere henne. Han fulgte henne også ofte til og fra arbeid, uten at hun selv hadde bedt om dette. Bakgrunnen for dette kontrollregimet var sjalusi og mistanke om at hun var eller kunne være utro.
B har forklart for lagmannsretten at hun ble engstelig og stresset, hun sov dårlig og gjorde alt hun kunne for å unngå å provosere A. Av denne grunn isolerte hun seg i denne perioden mer og mer både i forhold til familie og venner. Hun avsluttet også skolegangen og tok seg etter hvert arbeid på et sykehjem. Hun har foreløpig ikke gjenopptatt skolegangen.
I tiltalen er det trukket frem to hendelser. Den ene er fra 21. april 2011. Denne kvelden hadde hun avtalt møte med en venninne som hun ikke hadde truffet siden desember 2010. Mens de var ute ringte han og sendte meldinger flere ganger. På vei tilbake til hybelen kom han etter henne og tildelte henne slag og spark. Voldsanvendelsen fortsatte inne på hybelen, der hun ble sparket og lugget. Hun kom seg etter hvert ut, og oppsøkte legevakten. I journalen fra legevakten er det i tillegg til smerter i hode og nakke beskrevet en knekt tann og blødninger fra kutt i munnviken.
Den andre hendelsen fant sted 1. desember 2011. På dette tidspunkt hadde hun flyttet ut fra hybelen, men hadde fortsatt møter med A. Den aktuelle kvelden hadde A kommet over en tekstmelding til B fra en mannlig bekjent. Dette førte til en kraftig reaksjon fra hans side med voldsutøvelse i form av slag og spark mot kroppen slik det er beskrevet i tiltalen. Da hun neste dag forlot A hybel, bestemte hun seg for å anmelde forholdet. I den forbindelse ble det tatt bilder av ansiktet hennes av politiet som viste bloduttredelser ved begge øynene og ved venstre tinning. Etter det som er opplyst ble bildene tatt etter at all sminke var fjernet.
Voldsutøvelsen og kontrollregimet som er beskrevet ovenfor understøttes av forklaringer fra flere vitner. Bs foreldre har fortalt om en datter som isolerte seg mer og mer fra familien og som meldte avbud til familiesammenkomster. De observerte også blåmerker/bloduttredelser på halsen og i ansiktet ved flere anledninger. Mor har videre forklart at hun også så blåmerker på kroppen da hun var med datteren for å prøve nye klær. Da disse merkene ble tatt opp av foreldrene, svarte hun unnvikende. Hun fremsto imidlertid som stresset og engstelig og ble også merkbart tynnere i løpet av denne perioden.
Psykolog Krämer hadde fire samtaler med B i perioden februar – april 2011. Disse samtalene var en videreføring av tidligere kontakt mellom dem. Psykologen sa i sin forklaring for lagmannsretten at B fremsto som redd, hun gråt mye og opplevde seg krenket gjennom samboerens opptreden. Hun la også merke til at hun var blitt merkbart tynnere, og at hun kledde seg «anonymt», sannsynligvis for å unngå at samboeren skulle bli sjalu. Psykologen hadde også inntrykk av at hun ikke fortalte alt av det hun ble utsatt for.
Også kollegene hennes på arbeidsplassen observerte blåmerker på B, og det ble snakket om dette internt på arbeidsplassen. De registrerte også de stadige oppringninger mens hun var på arbeid. En av kollegene som forklarte seg for lagmannsretten, har fortalt at B til henne hadde innrømmet at A hadde slått henne.
Som nevnt ovenfor har det meste av voldsutøvelsen funnet sted inne på A hybel. De øvrige beboere har ved enkelte anledninger registrert gråt og høylytt krangling. Samtidig var det problematisk å høre lyder fra øvrige hybler. Ved hendelsen 1. desember 2011 om natten fortalte imidlertid en av beboerne at han våknet av gråt fra A hybel.
Lagmannsretten har etter dette funnet det bevist at A har utsatt B for vold og andre krenkelser slik det er beskrevet ovenfor. Han må derfor dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd.
 
Straffutmåling

Ved lovendring 25. juni 2010 ble strafferammen for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd hevet fra tre til fire års fengsel. Lovendringen trådte i kraft straks. Et hovedformål var å heve straffenivået, jf Prop 97 L (2009-2010) side 31. Som begrunnelse for at straffenivået etter § 219 burde ligge noe over straffenivået for sammenlignbare lovbrudd uttaler departementet:
«Bakgrunnen er at det ofte er tale om krenkelser som foregår over lengere tid, det er en psykologisk binding mellom gjerningspersonen og offeret, samt at frykten for vold og følelsen av å leve i et trusselregime vil kunne oppleves verre enn de enkelte voldshandlinger. Ut over de konkrete fysiske eller psykiske skader, vil også den generelle risikoen for langtidsskadevirkninger være til stede.»
Disse særtrekk er også fremhevet i Høyesteretts dom i Rt-2010-129. Her heter det i avsnitt 21:
«Etter min mening er karakteren av voldshandlingene i seg selv ikke avgjørende ved straffvurderingen etter straffeloven § 219. Det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold.»
De forhold som har begrunnet at lovgiver har skjerpet straffereaksjonen for vold i nære relasjoner, er utvilsomt til stede i vår sak.
For øvrig må straffutmålingen i denne type saker bero på en samlet vurdering der sentrale elementer vil være hvor lenge krenkelsene har funnet sted, karakteren av de krenkelser som foreligger, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkninger, jf Rt-2010-129 avsnitt 18.
I denne saken har A i tillegg til voldsutøvelse, trusler og andre krenkelser etablert et kontrollregime som har skapt alvorlig frykt hos B. Hun valgte derfor etter hvert å innrette seg slik at hun unngikk å provosere A, hvilket førte til en isolert og selvutslettende tilværelse. A har utnyttet en sårbar jente, langt yngre enn ham selv. B har forklart for lagmannsretten at det går noe opp og ned med henne. De ettervirkninger hun sliter med går ut over hennes nåværende forhold. Hun har også problemer med å åpne seg og stole på andre.
Lagmannsretten finner ingen formildende omstendigheter i saken.
Etter en samlet vurdering fastsettes straffen til fengsel i 10 måneder i samsvar med aktors påstand. Den samme straffen ble også fastsatt i tingretten.
 
Oppreisning

Det er fremmet krav om oppreisning oppad begrenset til kr 100 000. Vilkårene for å gi oppreisning er klart til stede, jf skadeserstatningsloven § 3-5.
Det er i rettspraksis ikke fastsatt noen normaloppreisning for vold i nære relasjoner slik som for voldtektsofre. I Rt-2007-1537 avsnitt 32 er det uttalt at man ved oppreisning etter vold i nære relasjoner i en viss utstrekning kan se hen til oppreisningsnivået for voldtektsofre. Normaloppreisningen til voldtektsofre ble av Høyesterett i Rt-2011-743 forhøyet til kr 150 000.
Lagmannsretten har i tilknytning til straffutmålingen beskrevet skjerpende forhold både ved handlingenes karakter og varighet samt Bs opplevelser av krenkelsene. Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at oppreisningsbeløpet må settes til kr 100 000.
 
Erstatning for lidt tap

Erstatningskravet for lidt tap gjelder ødelagt pc, klær og sminke. Lagmannsretten legger til grunn Bs opplysninger om at A har kastet eller ødelagt klær som B hadde med seg eller har kjøpt inn under samboerforholdet. Han har også ødelagt hennes pc og kastet sminke. Erstatningskravet på kr 20 000 anses sannsynliggjort. Kravet tas derfor til følge.
 
Saksomkostninger

A anke over tingrettens dom har gått ham i mot. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes med kr 10 000, jf straffeprosessloven § 436 annet ledd, jf § 437. For tingretten ble saksomkostningene fastsatt til kr 5 000. Samlet beløp som idømmes for begge instanser blir dermed kr 15 000.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1979, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd til fengsel i 10 – ti – måneder.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til B med 100.000 – etthundretusen – kroner.
3. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning for lidt tap til B med 20.000 – tjuetusen – kroner.
4. A dømmes til å betale saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett med 15.000 – femtentusen – kroner.