Fornærmede ble utsatt for voldtekt , trusler og vold. Tiltalte ble dømt til 4 år og 6 måneders fengsel, samt til å betale 150 000 i oppreisning.

 

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning av 18. juni 2012 satt A, født 0.0.1987, under tiltale for overtredelse av:

Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a
for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie
Grunnlag:
Søndag 0.0.2011 i tiden forut for kl. 08.00 i — gate 00 i Oslo, til tross for at B ga uttrykk for at hun ikke ønsket å ha samleie med ham, førte han ved gjentatte anledninger over en periode på nesten fire timer sin erigerte penis og fingre i hennes vagina, og førte sin penis i hennes munn. Han forsøkte også å gjennomføre analt samleie med med henne, men uten å lykkes idet hans penis var for slapp. Da B sa nei og motsatte seg hans tilnærmelser slo han henne flere ganger i ansiktet med flat hånd, skrek til henne og kalte henne bl.a. ‘jævla hore’. Senere viste han også frem en kniv som han sa han skulle ‘stikke inn’.
Oslo tingrett avsa 13. september 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1987, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a til fengsel i 5 – fem – år
Varetekt kommer til fradrag med 321 – trehundreogtjueen – dager.
2. A dømmes til å betale oppreisning på 150 000 – etthundreogfemtitusen- kroner til B innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Den er henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling er holdt 20.- 22. november 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. Tiltalte, fornærmede og ytterligere seks vitner, hvorav ett sakkyndig vitne, har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål. Spørsmålene lød:

Spørsmål 1 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmålet kreves flere enn 6 stemmer.)
Er tiltalte A skyldig i ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang?
Grunnlag:
Søndag 0.0.2011 i tiden forut for kl. 0800 i — gate 00 i Oslo, til tross for at B ga uttrykk for at hun ikke ønsket å ha samleie med ham, førte han ved gjentatte anledninger sin penis og/eller fingre inn i hennes vagina, og/eller førte han sin penis inn i hennes munn, og/eller forsøkte han å gjennomføre analt samleie med henne. Da B sa nei og motsatte seg hans tilnærmelser, slo han henne flere ganger i ansiktet med flat hånd og/eller skrek til henne og/eller viste frem en kniv som han sa han skulle «stikke inn».
Spørsmål 2 – tilleggsspørsmål
(Dette skal kun besvares dersom spørsmål 1 er besvart bekreftende. For å svare ja på dette spørsmålet kreves flere enn 6 stemmer.)
Er den i spørsmål 1 nevnte seksuelle omgang å anse som samleie eller likestilt med samleie?
Begge spørsmålene ble besvart med ja. Lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd.
Aktor la ned slik påstand:
A født 0.0.1987 dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a til fengsel i 5 – fem – år.
Varetekt kommer til fradrag med 391 – trehundreognittien – dager.
Bistandsadvokaten la ned slik påstand:
A dømmes til å betale oppreisning med 150 000 -etthundreogfemtitusen- kroner til B innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
Forsvareren la ned slik påstand:
Tiltalte anses på mildeste måte.

 
Lagmannsretten bemerker:
 
Faktum

Innenfor rammen av lagrettens kjennelse legger lagmannsretten følgende faktum til grunn for straffutmålingen:
Natt til søndag 0.0.2011 var fornærmede, B, på byen sammen med sin daværende samboer, C, og noen venner. De var på flere utesteder og avsluttet på Elm Street. Da dette stengte kl 0300 eller kl 0330, dro hun og samboeren hjem for å legge seg. I løpet av kvelden og natten hadde hun drukket mye øl og også sniffet litt amfetamin. Hun fikk ikke sove og ville drikke og feste videre. Hun sto derfor opp og gikk tilbake til sentrum. Her traff hun tiltalte på gaten, og de kom i snakk. Han inviterte henne med hjem på nachspiel, noe hun takket ja til. Hun kjente ikke tiltalte fra før.
Da de kom inn i tiltaltes leilighet, som er en liten ettromsleilighet, satte hun seg på sengen. Dette var eneste sittemulighet. Han satte frem et kjøkkenglass med whisky til henne. Først sa hun nei takk fordi hun ikke liker brennevin, men etterhvert drakk hun whiskyen.
Han gjorde tilnærmelser til henne mens hun satt på sengen, men hun var ikke interessert i å ha sex med ham. Da han ble avvist, ble han imidlertid aggressiv. Han slo henne flere ganger i ansiktet med flat hånd samtidig som han ropte skjellsord til henne. Slagene gjorde vondt, og hun ble redd. Han dro av henne klærne og kledde så av seg selv. Hun gjentok flere ganger at hun ikke ville ha sex med ham. Hver gang hun protesterte, begynte han å slå og rope til henne, mens han var «grei» når hun gjorde som han sa. Fornærmede har forklart at frykten til slutt gjorde henne passiv, slik at hun lot ham få holde på som han ville. Hun følte fortvilelse og maktesløshet.
Han la seg oppå henne i sengen og gjennomførte et vaginalt samleie med henne. Han prøvde også å trenge inn i hennes anus, men måtte gi opp dette fordi han ikke hadde nok ereksjon. Videre legger retten til grunn at tiltalte førte sin penis inn i fornærmedes munn, og at han brukte flere fingre i hennes vagina.
På et tidspunkt hentet tiltalte to kjøkkenkniver. Fornærmede forsto ham slik at han ønsket å bruke skaftet på knivene som et sexleketøy. Hun ville ikke dette, la seg i fosterstilling og gråt. Tiltalte gjorde da ikke noe forsøk på å gjennomføre det han hadde tenkt, men la knivene fra seg på bordet ved siden av sengen. Retten legger fornærmedes forklaring om dette til grunn, selv om tiltalte benekter å ha hentet knivene mens de hadde sex.
Fornærmede har forklart at hun og tiltalte hadde seksuell omgang i form av vaginalt, oralt og forsøk på analt samleie samt at han brukte fingrene sine på henne, men at det i ettertid er vanskelig å tidfeste når hvert enkelt element i hendelsesforløpet fant sted og hvor lenge det varte. Tiltalte har på sin side forklart at de hadde oralsex og to vaginale samleier. Retten legger fornærmedes forklaring til grunn. Retten tilføyer for øvrig at det ikke har vært noe stort tema i saken hva slags seksuell omgang de hadde. Tiltaltes forklaring har vært at han kjøpte sex av fornærmede, og at de hadde frivillig sex etter at de ble enige om prisen. Slik denne saken ligger an, følger det av lagrettens kjennelse at retten ikke fester lit til tiltaltes forklaring.
Retten konstaterer at med de opplysninger som foreligger i saken, er det vanskelig å anslå hvor lenge den seksuelle omgangen pågikk. Dels er det noe usikkert når tiltalte og fornærmede kom frem til tiltaltes leilighet, og dels er det usikkert hvor lang tid det gikk fra de kom inn i leiligheten til den seksuelle omgangen begynte. Retten legger til grunn at de kom til leiligheten ca kl 5 om morgenen, og at det ikke gikk lang tid før voldtekten ble påbegynt. Den seksuelle omgangen opphørte da hun rømte fra leiligheten noe før kl 8 om morgenen, jf nedenfor.
Retten legger til grunn at tiltalte brukte kondom, og at han ikke hadde sædavgang.
Både tiltalte og fornærmede har forklart at de avsluttet med et samleie hvor hun satt oppå ham. Hun sa da at hun måtte tisse, noe hun fikk lov til. I stedet for å gå på toalettet gikk hun imidlertid ut av leiligheten og løp naken ut på gaten. Hun etterlot alle klærne sine og vesken med blant annet lommebok og mobiltelefon. Nede på gaten løp hun rundt hjørnet og gjemte seg i inngangspartiet til en skobutikk. Her ble hun funnet etter kort tid av vitnet D, som tok henne med til Sentrum politistasjon, et par kvartaler unna. På politistasjonen ble hun tatt i mot av politibetjent Stenvig og vaktlederen, politiførstebetjent Lund. Etter at Lund nøye hadde forklart henne om ansvaret ved falsk forklaring og falsk anklage, innga hun anmeldelse om voldtekt. Politiet har notert at hun kom til politistasjonen kl 0820.
Hun ble noe senere på morgenen tatt med av en politipatrulje til bygården hvor tiltalte bodde. Da hun satt i politibilen, kom tiltalte ut av bygården med en svart søppelpose i hånden. I posen var fornærmedes klær, veske og mobiltelefon. Fornærmede identifiserte tiltalte som den personen hun hadde vært sammen med de siste timene, og han ble pågrepet av politiet på stedet.
Politiet kjørte så fornærmede til voldtektsmottaket i Oslo. Her ble hun undersøkt om formiddagen av dr. Gerd Jorunn M. Delaveris.
Det er på det rene at fornærmede var ganske sterkt påvirket av alkohol da overgrepet fant sted. Det ble tatt blodprøve av henne på voldtektsmottaket kl 1130. Analysen viser at hun da hadde en promille på 0,73. En sakkyndig rapport fra Folkehelseinstituttet, datert 14. mai 2012, konkluderer med at fornærmede i tidsrommet 0400 – 0730 den 0.0.2011 var «betydelig påvirket». Det uttales at det kan «anslås at fornærmede hadde en blodalkoholkonsentrasjon under hendelsen som neppe var vesentlig høyere enn 2 promille og mest sannsynlig var i området l-2 promille». Lagmannsretten bemerker at det etter bevisførselen ikke er noen holdepunkter for at beruselsen har medført at hun ikke har oppfattet det som skjedde, eller at hun har gjengitt dette uriktig. Det vises her særlig til forklaringene fra de personer hun møtte umiddelbart etter hendelsen (vitnene D, Stenvig og Lund og det sakkyndige vitnet dr Delaveris) om hva hun da fortalte til dem.
 
Straffutmålingen:

Voldtekten er begått etter lovendringen 25. juni 2010. Ved denne lovendringen ble blant annet minstestraffen for voldtekt til samleie hevet til fengsel i tre år, og forarbeidene gir anvisning på at straffutmålingen for blant annet voldtekt også skal skjerpes betydelig innenfor strafferammene. Dette er fulgt opp av Høyesterett, se for eksempel Rt-2012-1261 der Høyesterett i avsnitt 30 fremholder at domstolene «plikter å bygge på nivåene som er forutsatt ved lovendringen».
I lovforarbeidene til endringen (Prop 97L (2009-2010)) side 19 uttaler departementet at normalstraffenivået for voldtekt som omfattes av minstestraffen, herunder voldtekt til samleie, ikke bør være under fengsel i 4 år. Videre heter det i spesialmotivene på side 41 i proposisjonen:
Normalstraffnivået for voldtekter som rammes av minstestraffen, bør ikke være under fengsel i 4 år. Dette gjelder for alle voldtekter – uavhengig av hvilket alternativ i § 192 fjerde (bokstav a, b eller c) som kommer til anvendelse. Med normalstraffnivå menes straffnivået i saker hvor det verken foreligger særlige skjerpende eller formildende omstendigheter. Det klare utgangspunktet er at straffen skal være ubetinget. Bare unntaksvis, når det foreligger særlige formildende omstendigheter, kan det være aktuelt å gjøre deler av straffen betinget.
Der det foreligger skjerpende omstendigheter, må straffnivået heves ytterligere. I slike saker bør straffnivået ikke være under fengsel i 5 år. At voldtekten er begått overfor en mindreårig, skal være et klart straffskjerpende moment.
Videre viser departementet på side 19 i proposisjonen til Rt-2003-740 som et eksempel på et tilfelle der straffen etter lovendringen ikke skal være mildere enn fengsel i 5 år. Denne avgjørelsen gjaldt voldtekt av ei jente på 14 år og 11 måneder. Det dreide seg om et langvarig overgrep der flere av handlingene hver for seg fylte vilkårene for voldtekt. Domfelte brukte ikke mer vold enn det som var en del av voldtekten, men utnyttet sin fysisk overlegne posisjon og uttalte seg på en truende måte.
I Rt-2012-1084 satte Høyesterett straffen til fengsel i 4 år og 6 måneder. I avsnitt 15-17 uttaler førstvoterende:
Før jeg går inn på den konkrete straffutmålingen, finner jeg grunn til å understreke at de tilfeller som omhandles som normaltilfellene, ikke på noen måte gjelder normalisert atferd. Det er tale om alvorlige forbrytelser som angis å skulle straffes med minst 4 år fengsel. Det er et straffbarhetsvilkår at den seksuelle omgang er oppnådd ved vold eller truende atferd. Enhver voldsbruk kan da ikke være et straffskjerpende moment. På tilsvarende måte vil en voldtekt, som ikke er en overfallsvoldtekt, normalt ha islag av utnyttelse eller/og misbruk av tillit, uten at dette nødvendigvis kan anses som et straffskjerpende moment, jf. også i dennes sammenheng henvisningen til Rt-2008-890. Straffutmålingen i vår sak må foretas med dette som bakgrunn.
Som lagmannsretten er jeg likevel kommet til at det må tillegges vekt i straffskjerpende retning at forholdet strakk seg over lang tid, og at det omfattet flere ulike former for seksuell omgang og samleier. Jeg har vært i større tvil om voldsanvendelsen var av en slik art at det må anses som et straffskjerpende element. Lagmannsrettens beskrivelse, som jeg tidligere har gjengitt, er heller knapp, men voldsbruken er mer utførlig beskrevet i tingrettens dom. Det fremgår her at fornærmede i tillegg til blåmerkene på innsiden av lårene også ble påført blåmerker under begge kraveben, et blågult merke på høyre overarm, flere risp i huden, hudavskrapning og rødt merke på øvre side av ryggen og et blågult merke på venstre skulder. Jeg finner da at voldsbruken har vært så vidt omfattende at også dette tilsier en noe strengere straff enn fengsel i 4 år.
Derimot kan jeg ikke se at det foreligger noen utnyttelse eller misbruk av tillit av en slik art at det kan anses straffskjerpende.
Det må etter dette utmåles en straff som er noe strengere enn fengsel i 4 år. På den annen side må det tas hensyn til at departementet, etter å ha understreket at det må få markert betydning for straffutmålingen om fornærmede er mindreårig, angir riktig straff for tilfellet i Rt-2003-740 til fengsel i 5 år.
I saken i Rt-2012-1084 var fornærmede 21 år (avsnitt 5),og voldtekten pågikk i 2 timer og 45 minutter (avsnitt 8). Selv om det i vår sak kan være noe usikkert hvor lenge voldtekten varte, dreier det seg om overgrep som strakk seg over lang tid. Lagmannsretten har ovenfor lagt til grunn at det gikk om lag 3 timer fra voldtekten begynte til fornærmede klarte å rømme ut på gaten. Varigheten av overgrepet er således omtrent den samme som i 2012-saken. Det er også et fellestrekk at voldtekten omfattet flere ulike former for seksuelle overgrep og samleier.
I vår sak har imidlertid voldsbruken ikke vært så omfattende at den i seg selv kan regnes som en skjerpende omstendighet. Volden besto i hovedsak i slag mot ansiktet med flat hånd og etterlot verken sår eller merker. Imidlertid var det svært skremmende for fornærmede at tiltalte tok frem de to kjøkkenknivene. Som nevnt ovenfor, legger retten i samsvar med fornærmedes forklaring til grunn at tiltalte foreslo å bruke skaftet på knivene som sexleketøy, at hun ikke ville dette, og at han på dette punkt respekterte hennes nei. Han la imidlertid knivene på bordet ved siden av sengen. Dette forsterket fornærmedes frykt, idet hun ble redd for at hun kanskje ikke ville komme levende ut av leiligheten. Retten legger til grunn at tiltalte forsto at knivene hadde en slik effekt, selv om han ikke verbalt truet med å stikke fornærmede. Denne bruken av kniv som trussel er etter lagmannsrettens oppfatning en skjerpende omstendighet som må tillegges vekt ved straffutmålingen.
Aktor har med henvisning til forarbeidene og barnekonvensjonen anført at det må tillegges stor vekt ved straffutmålingen at fornærmede var mindreårig, og at det her går et skarpt skille ved 18-årsdagen. Lagmannsretten er ikke enig i at det må trekkes et slikt markert skille når fornærmede fyller 18 år. Slik retten ser det, er fornærmedes alder generelt et sentralt moment ved straffutmålingen for seksuelle overgrep, men det er en glideskala hvor vekten er større jo yngre fornærmede er. I forarbeidene til lovendringen i 2010 vises det blant annet til avgjørelsene i Rt-2008-890 hvor fornærmede var 16 år og 3 måneder og Rt-2003-740 der fornærmede var 14 år og 11 måneder. Når departementet så på side 41 i proposisjonen uttaler: «At voldtekten er begått overfor en mindreårig, skal være et klart straffskjerpende moment», er det etter lagmannsrettens syn nærliggende å anta at det først og fremst er barn og yngre ungdom det siktes til, og særlig de som er under den seksuelle lavalderen på 16 år, jf straffeloven § 196. I vår sak skjedde voldtekten 0.0.2011, og fornærmede fylte 18 år tre dager senere, den 0.0.2011. Den omstendighet at fornærmede var mindreårig i den betydning at hun var under 18 år da voldtekten fant sted, får da etter rettens oppfatning begrenset vekt ved straffutmålingen.
Forsvareren har som formildende omstendigheter anført at tiltalte har sittet lenge i varetekt, og at dette har vært en stor belastning for ham. Blant annet skal han ved to anledninger ha forsøkt å ta sitt liv i fengselet.
Lagmannsretten peker på at selv om varetektstiden er lang, har denne saken blitt behandlet raskt. Den er således ferdigbehandlet i to rettsinstanser noe over ett år etter at handlingen ble begått. Varetektstiden er derfor ikke så lang at dette kan gi seg vesentlige utslag ved straffutmålingen. Likevel legger retten ved straffutmålingen en viss vekt på at fengselsoppholdet ved varetekt er noe mer byrdefullt enn ved ordinær soning.
Ved en så alvorlig straffbar handling som voldtekt må tiltaltes personlige forhold tre i bakgrunnen. Retten forutsetter at han får den helsehjelp som er nødvendig, i fengselet.
Forsvareren har videre gjort gjeldende at tiltalte bør få noe strafferabatt fordi han har erkjent at han hadde seksuell omgang med fornærmede. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det dreier seg ikke om en uforbeholden tilståelse som etter straffeloven § 59 annet ledd skal tas i betrakting ved straffutmålingen. Slik tiltalte har forklart seg, har erkjennelsen ikke bidratt til å redusere belastningen for fornærmede. Den har dessuten, slik denne saken ligger an, ikke hatt nevneverdig prosessøkonomisk effekt, verken for politiets etterforsking eller for domstolenes behandling. Erkjennelsen kom også noe sent, idet tiltalte både i sin første politiforklaring 0.0.2011 og i fengslingsmøtet i tingretten dagen etter benektet enhver form for seksuell kontakt med fornærmede.
Samlet er lagmannsrettens syn at det foreligger slik overvekt av skjerpende omstendigheter i saken at det må utmåles en straff som er noe strengere enn fengsel i 4 år. Det vises særlig til at forholdet pågikk over lang tid, og til at det både omfattet gjentatte samleier og andre former for seksuell omgang. Også bruken av kniv som trusselelement er skjerpende. Straffen settes til fengsel i 4 år og 6 måneder.
Varetektsfradraget utgjør 404 dager per 5. desember 2012.
 
Oppreisning:

Bistandsadvokaten har på vegne av fornærmede fremmet krav om oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til 150 000 kroner. Forsvareren har ikke hatt merknader til beløpets størrelse.
Det er på det rene at det foreligger ansvarsgrunnlag, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3. Om utgangspunkt for erstatningsfastsettelsen uttaler Høyesterett i Rt-2010-1203 avsnitt 38:
«Oppreisningen etter § 3-5 har en sammensatt funksjon: den skal virke som en ‘straff’ og samtidig gi skadelidte en oppreisning for den krenkelse vedkommende har vært utsatt for. Oppreisningen har også en ideell funksjon ved at den uttrykker samfunnets misbilligelse av handlingen. Den skal kompensere for psykiske og fysiske lidelser, jf. blant annet Rt-2008-50.»
Videre fremholder Høyesterett i dom 21. november 2012 (i sakene 2012-2203-A og 2012-2208-A) avsnitt 22 og 23:
I rettspraksis er det fremhevet en del momenter som er relevante ved vurderingen, se f.eks. Rt-2011-769 avsnitt 28:
«… oppreisningserstatningen skal utmåles på individuell og skjønnsmessig basis. Det legges i rettspraksis blant annet vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger. Det vil ut fra forholdene i den enkelte sak kunne variere hvilke momenter som kommer i forgrunnen.»
Videre fremgår det av en del nyere høyesterettspraksis at det sentrale formålet bak oppreisningserstatningen i dag er kompensasjon til offeret, se senest Rt-2012-1576 avsnitt 13 til 14 med videre henvisninger. Etter mitt syn må dette medføre at konsekvensene for de skadelidte får en mer sentral plass i vurderingen, mens handlingens objektive grovhet vil telle noe mindre. Jeg viser i denne sammenheng til Rt-2011-769 avsnitt 29 hvor det fremgår at « … oppreisningsnivået [er] justert noe oppover de seneste årene, blant annet fordi kompensasjonshensynet – betoningen av virkningene for offeret – er tillagt større vekt…». …
I Rt-2011-743 avsnitt 19 har Høyesterett fastsatt at den veiledende norm for oppreisningserstatningen ved overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a, skal være 150 000 kroner. I samme avgjørelse (avsnitt 21) fremholder Høyesterett at formålet med den veiledende normen tilsier at den bare fravikes der det foreligger særlige grunner.
I saken her har bistandsadvokaten lagt ned påstand i samsvar med den veiledende norm, og forsvareren har ikke hatt innvendinger mot at erstatningen fastsettes til dette beløp. Lagmannsretten er enig i at det i denne saken ikke foreligger særlige omstendigheter som tilsier at normen fravikes og fastsetter oppreisningserstatningen til 150 000 kroner.
 
Saksomkostninger:

Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd

ooOoOoo

Ved avgjørelsen av det sivile krav har bare de tre fagdommerne deltatt.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. A født 0.0.1987 dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a til fengsel i 4 -fire- år og 6 -seks- måneder. Til fradrag i straffen kommer 404 -firehundreogfire- dager for utholdt varetektsfengsel, jf straffeloven § 60.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med 150.000 -etthundreogfemtitusen- kroner innen 2 -to- uker fra dommen blir forkynt.