En mann ble dømt til fengsel i 1 år og 9 måneder på grunnlag av vold og trusler (familievold) mot tidligere samboer. Tiltalte ble også dømt til å betale fornærmede 60 000 kroner i oppreisning for vold i nære relasjoner.

 

Ved tiltalebeslutning utferdiget av Agder statsadvokatembeter v/statsadvokat Dennis Danielsen datert 21.05.2012 er A, er født 0.0.1969, satt under tiltale ved Agder lagmannsrett for overtredelse av
I Straffeloven § 229 første straffalternativ
for å ha skadet en annen på legeme eller helbred eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Onsdag 8. februar 2012 ca. kl. 16.20 i — gate i Kristiansand, sammen med B, slo og sparket de C mot hodet/ansiktet slik at han mistet bevisstheten og ble påført to kutt i ansiktet som måtte syes med til sammen fire sting.
II Straffeloven § 257 jf § 258
for å ha borttatt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, idet tyveriet anses som grovt, idet det særlig er vektlagt hvorvidt det er forøvet ved innbrudd, gjelder betydelige verdier, er begått overfor person på offentlig sted, om gjerningsmannen har vært forsynt med våpen, eller av andre grunner er av særlig farlig eller samfunnsskadelig art
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Til tid og på sted som nevnt under post I, etter voldshandlingen mot C som der beskrevet, borttok han C sin mobiltelefon.
III Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin eller dennes slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg
Grunnlag:
Onsdag 11. april 2012 over en vedvarende periode fra ca. kl. 18.00 til ca. kl. 24.00 ombord i en fritidsbåt i farvannet til Kristiansand, tok han gjentatte ganger grep om halsen til sin samboer B og klemte til, herunder også slik at hun mistet bevisstheten. I den samme tidsperiode slo han henne gjentatte ganger med knyttet og/eller åpen hånd i ansiktet, mot hodet og mot kroppen for øvrig, slik at hun ble påført omfattende blodutredelser/blåmerker. Han rev også løs hår fra hodebunnen til B samt bet henne over neseryggen slik at denne ble misfarget og hovnet opp fra neserot til nesetipp.
IV Straffeloven § 317 første ledd første alternativ
for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling
Grunnlag:
I tiden etter mandag 26. mars 2012 om ettermiddagen i Kristiansand eller andre steder i landet, mottok/ervervet han diverse båtutstyr, herunder bl.a. vannstøvsuger, diverse verktøy, gassbluss, båtflagg, batteridrevet kjøleskap, elektrisk vifteovn og diverse fiskeutstyr, til tross for at gjenstandene var utbytte av tyveri fra Ds Polar 22 med kjennemerke KAH000.
V Vegtrafikkloven § 31 første til tredje ledd jf § 22 første ledd
for å ha ført, eller forsøkt å føre, en motorvogn når han var påvirket av alkohol (ikke edru) eller andre berusende eller bedøvende midler
Grunnlag:
Tirsdag 4. oktober 2011 ca. kl. 23.00 fra Kongens gate til —sveien i Kristiansand, førte han en Mercedes personbil med kjennemerke PP00000 til tross for at han var påvirket av alkohol. Blodprøve tatt av ham kl. 01.09 viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 0,73 promille.

Kristiansand tingrett avsa den 21.06.12 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1969, frifinnes for tiltalebeslutningen post II og V.
2. A, født 0.0.1969, dømmes for
– én overtredelse av straffeloven § 228 første ledd,
– én overtredelse av straffeloven § 219 første ledd,
– én overtredelse av straffeloven § 317 første ledd,
alt sammenholdt med straffeloven § 61, § 62 første ledd og § 63 annet ledd.
Straffen settes til fengsel i 1 – ett – år og 9 – ni – måneder, hvorav 4 – fire – måneder av straffen gjøres betinget iht straffeloven §§ 52-54, med en prøvetid på 2 – to – år.
Straffen er en fellesstraff med den betingede del av dom av Kristiansand tingrett av 27. januar 2011, jf straffeloven § 54 nr 3.
Til fradrag i den ubetingede del av straffen kommer 75 – syttifem – dager i utholdt varetekt.
3. A, født 0.0.69, dømmes til å betale oppreisningserstatning til C med kr 15.000,- – femtentusen, innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse. A frifinnes for erstatningskrav fra C på kr 490,-.
4. A, født 0.0.69, dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med kr 60.000,- – sekstitusen, innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse.
5. Saksomkostninger idømmes ikke.
Siktede anket dommen for så vidt gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet for domfellelsen etter tiltalens post III, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for domfellelsen etter tiltalens post IV, subsidiært straffutmålingen. Anken omfatter også avgjørelsen om oppreisning til fornærmede B.
Ved lagmannsrettens beslutning 28. august 2012 ble anken over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen knyttet til tiltalens post III og avgjørelsen av det tilhørende oppreisningskrav, henvist til ankeforhandling. For øvrig ble anken nektet fremmet.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 31. oktober og 1. november 2012. Siktede møtte sammen med sin forsvarer og avga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig etter det tiltalepunktet som var til behandling. For øvrig ble det avhørt 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Aktor nedla slik påstand:
1. A, f. 0.0.1969, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 219 første ledd. For dette forhold og for de forhold han er rettskraftig domfelt for ved Kristiansand tingretts dom 21. juni 2012, fastsettes straffen til fengsel i 1 år og 9 måneder hvorav 4 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 år, jf. straffeloven § 62, 1. ledd og § 63, 2. ledd, straffeloven § 61 og straffeloven § 54 nr. 3. Straffen er en fellesstraff med den betingede del av Kristiansand tingretts dom 27. januar 2011. Til fradrag i straffen tilkommer 208 dager for utholdt varetekt (pr. 1. november 2012), jf. straffeloven § 60.
2. A, født 0.0.1969, dømmes til å betale oppreisningserstatning til B fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 75 000,-innen 2 – to uker – fra dommens forkynnelse.

Forsvarer nedla slik påstand:
1. Siktede frifinnes for tiltalens post III. For øvrig anses han på mildeste måte.
2. Siktede frifinnes for erstatningskravet fra B.

Lagmannsretten bemerker:

Kort om samlivet mellom siktede og fornærmede B:
Siktede og fornærmede traff hverandre og ble sammen i april 2011. Siktede hadde på dette tidspunkt nylig avsluttet soning av en fengselsstraff, og han hadde derfor ikke noen fast bopel. Han bodde så hos fornærmede i hennes leilighet i —gaten i Kristiansand, og de var samboere i denne leiligheten frem til siktede skulle inn for å sone på nytt medio august 2011, dog med et opphold på ca. 1 måned i juli.
Da siktede kom ut fra soning i midten av september samme år, ble det slutt på forholdet til fornærmede. Siktede flyttet da til en kamerat som bodde i —gate i Kristiansand, og siktede bodde vekselsvis der og i kameratens båt videre ut over høsten.
Rundt juletider 2011 ble siktede og fornærmede sammen igjen, og de bodde da sammen i leiligheten som siktede disponerte i —gate frem til ca. mars 2012. Kameraten til siktede hadde flyttet til Evje, og siktede hadde overtatt hans leilighet i —gate. Siktede hadde også ansvaret for kameratens båt.
Fra mars 2012 og frem til 11. april 2012 – da forholdet i tiltalens post III fant sted -, bodde siktede og fornærmede i fornærmedes leilighet i —gaten.

Faktisk hendelsesforløp som legges til grunn som bevist hensett til at all rimelig og fornuftig tvil skal komme siktede til gode:
Bevismessig ligger saken tilsvarende an i lagmannsretten som i tingretten. Etter bevisførselen under ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn det samme som tingretten når det gjelder de sentrale deler av hendelsesforløpet og som er beskrevet slik i tingrettens dom:
«Onsdag 11. april 2012 dro tiltalte og B – heretter under denne posten kalt fornærmede, ut i båt, i farvannet utenfor Kristiansand. Begge drakk og ble noe beruset. Først var turen hyggelig. Det oppsto så en krangel mellom dem. Fornærmede kastet i denne forbindelse tiltaltes colaflaske og en rull med toalettpapir på sjøen. Tiltalte ble da svært sint, og begynte å knuffe på fornærmede. Fornærmede hoppet da på sjøen. Båten var imidlertid langt fra land, og det var umulig for fornærmede å svømme til land. Hun hadde også klær på seg. Tiltalte hjalp da fornærmede med å komme opp i båten igjen. Om bord i båten, inne i kabinen, startet så en omfattende voldsutøvelse fra tiltaltes side. Han slo fornærmede gjentatte ganger i ansiktet og ulike steder på kroppen, med både åpen og knyttet hånd. Han dro henne i håret slik at det ble revet av en del hår. Han tok kvelertak på henne to ganger. Han bet henne over neseryggen. Hun blødde etter hvert fra munnen og nesen. Volden ble utført fra og til i en periode på mange timer, fra rundt kl 18 til over midnatt. Til slutt ble fornærmede så utmattet at hun mistet bevisstheten. Fornærmede var redd for at hun skulle bli drept. For å legge igjen bevis i båten, åpnet hun et sår på benet for at det skulle være hennes blod/DNA i båten. Fornærmede ble påført en stor mengde blåmerker og blodutredelser – på halsen, under haken, i ansiktet, på overkroppen, på armene, i lysken og på siden av magen. Nesen ble misfarget av bittet, og hovnet opp fra neseroten til nesetippen. Fornærmede rømte fra båten neste morgen. Det oppsto så telefonkontakt mellom dem, og ut fra dette dro fornærmede tilbake til tiltalte og båten igjen. Hun trodde da at båten bare skulle ligge ved land, og at tiltalte ville ta et oppgjør med det som hadde skjedd. Dette skjedde ikke. Hun sovnet, og tiltalte reiste ut på sjøen igjen. Fornærmede ble redd for at det som hadde skjedd kvelden før skulle gjenta seg. Det skjedde imidlertid ikke noe. Fornærmede reiste igjen fra båten, og fikk kontakt med hjemmesykepleien. Hjemmesykepleien la merke til de omfattende blåmerkene/blodutredelsene, og hun fortalte dem at hun var blitt mishandlet, og ba dem etterlyse henne dersom hun ikke dukket opp neste dag for å hente metadonen sin. Sykepleier E fra hjemmesykepleien møtte henne neste dag, og sa at hun burde anmelde mishandlingen. Fornærmede var usikker på hva hun ville, siden hun også ønsket at ting skulle gå seg til igjen overfor tiltalte, og siden hun hadde lovet å ikke kontakte politiet. Hun var også redd for at tiltalte ville reagere dersom hun ikke kom raskt tilbake til leiligheten. Fornærmede bestemte seg imidlertid for å anmelde mishandlingen etter å ha snakket med E, og reiste ned på politistasjonen sammen med E for å anmelde tiltalte.»
Lagmannsretten har ved bevisbedømmelsen lagt fornærmedes forklaring til grunn. Denne stemmer i hovedsak med siktedes forklaring om det ytre hendelsesforløpet, men siktede har en helt annen forklaring på hvordan sår og blåmerker mv oppstod på fornærmedes kropp og han benekter å ha vært voldelig mot fornærmede. Fornærmedes forklaring underbygges imidlertid av vitnet Es forklaring om fornærmedes kontakt med henne fredag 13. april 2012. Lagmannsretten viser også til journal fra hjemmesykepleien av 12. april 2012 samt de dokumenterte skadene fornærmede var påført 13. april 2012.
Ytterligere et moment som underbygger fornærmedes versjon av hendelsesforløpet, er det faktum at det var hjemmesykepleien som hjalp fornærmede med å koble inn politiet i saken mens fornærmede selv til å begynne med ikke ønsket å anmelde sin samboer. Siktedes anførsler om at fornærmede er drevet av økonomiske motiver samt ønske om å beholde sitt metadonopplegg, finner lagmannsretten ikke særlige holdepunkter for i bevisførselen.
Siktedes forklaring om det nærmere hendelsesforløp er ikke troverdig. Det vises bl.a. til at hans forklaring om hvordan blåmerkene og blodutredelsene på fornærmedes kropp oppstod, ikke er forenelig med det dokumenterte omfanget av det samme. Dette gjelder selv om det må legges til grunn at noen av blåmerkene på fornærmedes kropp har oppstått som en følge av at hun ble trukket om bord i båten igjen av siktede. Troverdigheten av siktedes forklaring svekkes også av at siktede, etter at han hadde konstatert at fornærmede var bevisstløs og nedkjølt, sier at han «bet fornærmede over nesen» for å unngå at hun skulle gå over i sjokktilstand. Siktedes forklaring om at han deretter satt seg ned og drakk sprit i stedet for å tilkalle hjelp i den situasjonen som hadde oppstått, trekker dessuten klart i retning av at han hadde noe å skjule. Det kan i denne sammenheng heller ikke ses helt bort fra at siktede tidligere er domfelt en rekke ganger for vold, herunder også for vold i nære relasjoner.
Lagmannsretten tilføyer at det ikke rokker ved ovennevnte bevisvurdering at det er noe uklart hva som var årsaken til at fornærmede først hoppet ut i sjøen. Som tingretten, legger lagmannsretten til grunn at fornærmede hoppet på sjøen etter at krangelen med siktede hadde tiltatt, og at årsaken var at hun ville prøve å komme seg bort fra båten og siktede. Voldsutøvelsen fant sted etter at siktede hadde hjulpet henne opp i båten igjen.
Det legges videre til grunn at volden ble utført nede i båtens kabin over en periode på flere timer fra ca. kl. 18.00 onsdag 11. april 2012. At siktede i løpet av denne perioden har hatt en lengre telefonsamtale med faren legges også til grunn, uten at dette endrer det samlede bevisbilde av omfattende voldsutøvelse mot fornærmede frem til ca. kl. 24.00.
Ut fra det hendelsesforløpet som er funnet bevist, legges til grunn at siktede utvilsomt handlet forsettlig.

Anken over lovanvendelsen:
Til anken over lovanvendelsen er det prinsipalt anført at siktede og fornærmede ikke var samboere lenge nok til at straffeloven § 219 er anvendelig. Lagmannsretten er kommet til at dette ikke fører frem.
Etter bevisførselen i ankeforhandlingen legger lagmannsretten, som tingretten, i denne sammenheng til grunn fornærmedes forklaring om at siktede kun unntaksvis overnattet i båten han disponerte i periodene hvor han bodde sammen med fornærmede. Videre hadde siktede det vesentligste av personlige eiendeler stående i fornærmedes leilighet eller i en bod tilhørende denne leiligheten. Samboerskapet var turbulent, men det var ingen ytre omstendigheter som tilsa at dette var ment som en midlertidig ordning. Fornærmede forklarte dessuten at forholdet til å begynne med var fint, men at siktede etter et par måneder ut over sommeren 2011 begynte å bli «kontrollerende, kranglevoren og eksplosiv». Trass i dette og nærmest daglige krangler i den påfølgende perioden, ble samboerskapet gjenopptatt ved to anledninger etter sommeren 2011. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering av at «den følelsesmessige relasjonen mellom dem var av en slik art som straffeloven § 219 tar sikte på å dekke, jf. fornærmedes tvil rundt anmeldelse, ønsket om å forsøke på nytt og frykten for gjentakelse». En samlet vurdering, herunder av varigheten av samboerforholdet, fører til at siktede og fornærmede må regnes å ha vært i et slikt samboerforhold på gjerningstidspunktet som omfattes av straffeloven § 219.
Subsidiært til lovanvendelsesanken er det anført at den vold som ble utøvd fra siktede mot fornærmede 11. april 2012 ikke er av en slik art at den rammes av straffeloven § 219.
Straffeloven § 219 første ledd rammer «den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandler» noen nærstående. Kjerneområdet for bestemmelsen er i følge forarbeidene «den vedvarende og gjentakende krenkelsen og mishandlingen av den nærstående», jf. Ot.prp.nr.113 (2004-2005) side 37. Det er det sammenhengende og vedvarende handlingsmønsteret til gjerningspersonen som bestemmelsen primært er myntet på.
Også enkeltstående handlinger kan imidlertid utgjøre mishandling etter § 219 første ledd, forutsatt at krenkelsen er tilstrekkelig grov. Ved vurderingen skal det «foruten handlingens objektive grovhet legges vekt på om den var egnet til å skape frykt for nye krenkelser», jf. proposisjonens side 45. I Rt-2011-34 avsnitt 21 uttaler førstvoterende følgende om dette:
«Kjerneområdet for straffeloven § 219 er altså der det har skjedd en vedvarende og gjentakende mishandling av en nærstående. Er det ikke etablert et slikt mønster, forutsettes det at det må foreligge en eller flere kvalifiserte enkelthandlinger som kan danne grunnlag for frykt hos fornærmede for den type mønster som ligger i kjerneområdet for bestemmelsen.»
I foreliggende sak har tingretten med ovennevnte rettslige utgangspunkt vurdert dette slik:
«Når det gjelder handlingenes objektive grovhet, viser retten til at det var tale om vedvarende mishandling over mange timer, der fornærmede ble påført en stor mengde med blåmerker og blodutredelser på flere deler av kroppen. Det var tale om slag, lugging, kvelertak og bitt. Mishandlingen foregikk om bord i en båt ute på sjøen, og fornærmede hadde ikke mulighet for å slippe unna, og var redd for å dø. Det var et klart ulikt styrkeforhold mellom partene. Retten antar at forholdet oppfyller vilkårene etter straffeloven § 229 første straffalternativ, jf § 232. Retten finner etter en samlet vurdering at den objektive grovheten av handlingene befinner seg over terskelen for anvendelse av § 219. Retten finner videre at det er tale om handlinger som kan danne grunnlag for frykt hos fornærmede for et mønster som ligger i kjerneområdet for bestemmelsen. Retten viser til fornærmedes frykt for at tiltalte skulle kjøre båten ut på sjøen igjen neste dag, og meldingen hun ga til hjemmesykepleien, om at de måtte etterlyse henne dersom hun ikke dukket opp neste dag. Retten finner ikke at det forhold at fornærmede dro tilbake til tiltalte dagen etter, og tvilen hennes om å gå til anmeldelse av forholdet, fører til et annet resultat. Fornærmedes måte å opptre på i denne forbindelse tilsvarer det som ofte skjer der vold utøves overfor nærstående, og som ofte er grunnlaget for at gjentakelse kan skje, og bygger i stedet opp under at det mellom tiltalte og fornærmede eksisterte et slikt tilknytningsforhold som gjør at formålet bak bestemmelsen slår inn.»
En samlet lagmannsrett slutter seg til det tingretten her har uttalt som fullt ut er dekkende også for lagmannsrettens syn.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at anken over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen ikke fører frem, og siktede blir å domfelle for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd.

Straffutmålingen:
Siktede er 43 år gammel og arbeidsledig. Han er straffedømt 11 ganger tidligere, herunder for flere tilfeller av vold – også i nære relasjoner. Den siste dommen forut for forholdene han nå domfelles for, er Kristiansand tingretts dom 27. januar 2011 hvor han ble domfelt for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ, straffeloven § 128 og straffeloven § 227 første straffalternativ til fengsel i 120 dager hvorav 30 dager ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år. Overtredelsen av straffeloven § 229 første straffalternativ, gjaldt en legemsbeskadigelse av siktedes daværende samboer i februar 2010.
Det skal nå utmåles straff for en overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, en overtredelse av straffeloven § 228 første ledd og en overtredelse av straffeloven § 317 første ledd. For det sistnevnte forholdet ville straffen isolert sett gitt en bøtestraff, og dette forholdet kommer således inn som skjerpende omstendighet etter straffeloven § 63 andre ledd.
For øvrig er forholdene begått i prøvetiden for den betingede del av Kristiansand tingretts dom 27. januar 2011, og lagmannsretten finner det riktig å fastsette en fellesstraff, jf. straffeloven § 54 nr. 3.
Videre bemerkes at straffeloven § 61 kommer til anvendelse ved straffastsettelsen. Bestemmelsen tar særlig sikte på å ramme gjentakelse av blant annet voldsforbrytelser, og siktede er tidligere domfelt 8 ganger for vold hvorav 3 ganger innenfor de siste 6 år. Fire av de tidligere domfellelsene gjelder overtredelse av straffeloven § 229, og to av disse tilfellene gjelder dessuten vold mot samboer. Lagmannsretten er enig med tingretten i at individualpreventive hensyn nå tilsier en streng reaksjon, både for overtredelsen av straffeloven § 228 og overtredelsen av straffeloven § 219.
Tingretten har sett hen til den generelle hevingen av straffenivået ved grov vold i de senere år, jf. også lovendringen av 25. juni 2010 nr. 56. Lagmannsretten viser til tingrettens nærmere vurderinger ved straffastsettelsen som er dekkende også for lagmannsrettens syn. Som tingretten, kan heller ikke lagmannsretten finne omstendigheter av særlig betydning i formildende retning.
Lagmannsretten er kommet til at den straffen som er utmålt av tingretten er passende. Straffen fastsettes således til fengsel i 1 år og 9 måneder hvorav 4 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Den betingede delen utgjør tillegget i straffen som følge av at straffeloven § 61 får anvendelse. Straffen er for øvrig som nevnt en fellesstraff med den betingede del av Kristiansand tingretts dom 27. januar 2011, jf. straffeloven § 54 nr. 3.
Tiltalte tilkommer varetektsfradrag med 212 dager pr. i dag (mandag 5. november 2012).

Kravet om oppreisning:
Med det resultat lagmannsretten er kommet til er det på det rene at vilkårene for å idømme oppreisningserstatning til B er til stede, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3.
Det er ikke fastsatt noe «normalnivå» ved utmåling av oppreisningserstatning for overtredelse av straffeloven § 219. Overtredelsene kan ha forskjellig karakter ut fra handlingens objektive grovhet, graden av skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de skadevirkninger den har påført fornærmede, jf. Rt-2005-1749 med videre henvisninger til rettspraksis.
Overtredelsen i foreliggende tilfelle er etter lagmannsrettens syn meget grov, og fornærmede opplevde krenkelsen tilsvarende stor. Hun hadde dødsangst da volden ble utøvd av siktede som er henne fysisk overlegen. Voldsutøvelsen fant sted i kabinen på en båt hvor fornærmede var uten reelle fluktmuligheter. Fornærmede B er fortsatt betydelig preget at det som skjedde, og hun uttrykte stor frykt for siktede under ankeforhandlingen. Hun redegjorde også for psykiske problemer etter hendelsen i form av bl.a. søvnløshet og angst.
Lagmannsretten finner det beløpet tingretten har fastsatt passende. Oppreisningserstatningen settes etter dette til kr 60 000,-.

Saksomkostninger:
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes heller ikke. Det vises til at siktede er arbeidsledig, har lav inntekt og er idømt et erstatningsansvar som gjør at han vanskelig vil kunne dekke sakens omkostninger, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1969, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 219 første ledd.
For dette forhold og de forhold som er rettskraftig avgjort ved Kristiansand tingretts dom av 21. juni 2012, settes straffen til fengsel i 1 – ett – år og 9 – ni – måneder, hvorav 4 – fire – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven §§ 52-54, § 61, § 62 første ledd og § 63 andre ledd.
Straffen er en fellesstraff med den betingede del av Kristiansand tingretts dom av 27. januar 2011, jf. straffeloven § 54 nr. 3.
Til fradrag i den ubetingede del av straffen kommer 212 – tohundreogtolv – dager i utholdt varetekt.
2. A, født 0.0.1969, dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med 60.000,- – sekstitusen – kroner, innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.

Les mer om bistandsadvokatordningen ved familievold og kontakt en av våre bistandsadvokater på Oslo-kontoret.